Andre generasjons retorikere

Recension

Anmeldelse: Erik Bengtson og Frida Buhre (red.), Förledd och förtjust – Andre generationens retorikvetare tar ordet, Södertörns högskola, 2015.

Bibliografisk

Recensent: Eirik Vatnøy er stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Rhetorica Scandinavica 69 (2015), side 85-86.

Annons

Shadows in the Cave. Revisiting Mats Rosengren’s Doxology

Caves, images, and symbols are recurring topics in the work of Mats Rosengren, from his reading of Plato in his dissertation Psychagōgia – Konsten att leda själar, to his investigation of the world of paleolithic cave art in Cave Art, Perception and Knowledge. While other philosophers might have descended into the cave with the aim of guiding visitors back up into the blinding light of eternal truths, Rosengren seems to be at home in the underworld. Instead of dismissing the paintings that adorn its walls as merely shadowy copies or distorted images, or claiming that the truth of these pictures is readily available to us, Mats Rosengren invites any traveler joining him to understand them as different forms of sensemaking, forms which at first might appear foreign, but that, upon closer inspection, reveal themselves in all their complexity. In this volume, the contributors take on some of the key themes found in Rosengren’s work, mirroring the stylistic, generic, and topical range that characterizes it. The volume is titled “Shadows in the Cave”, signaling a focus not on eternal truth, but – alluding to Plato – on the shadowplay of our human caves. Läs mer...

Recensionen

Unge akademikere fra de fire retorikkmiljøene i Sverige har skrevet en antologi om retorikkfagets tilstand og fremtid. Siden Kurt Johannesson ble utnevnt til Sveriges eneste professor i retorikk ved Uppsala Universitet i 1988, har det svenske retorikkmiljøet vokst til sterke fagmiljøer ved Uppsala, Lund, Örebro og Södertörn, med forskere fra retorikk, litteraturvitenskap, medievitenskap og svensk. Antologiforfatterne representerer det de selv kaller ”den andre generasjonen” retorisk orienterte forskere i Sverige. De er den første generasjonen som har utdannelse innen retorikk fra svenske studieinstitusjoner.

Utgangspunktet for de fem antologitekstene er spørsmålet ”Hva er retorikkvitenskap for meg?” Gjennomgående for antologitekstene er at de fremhever retorikken som en kritisk analytisk disiplin. Denne kritikken beskrives som produktiv, ettersom den søker å forbedre den praksis den kritiserer. ”Retorikk” forstås her i vid forstand, uten begrensning til bestemte medier eller kommunikasjonssituasjoner, med et særlig fokus på situasjonalitet og virkning. At forskningen er gjort ”i relasjon til eller ut ifra en bevissthet om mangefasetterte retorikktradisjoner” er på ingen måte begrenset til tanker og ideer fra personer som er kanonisert som ”retorikere”.

I kapittelet ”Var är retorikvetenskap?” utforsker Erik Bengtson hva det innebærer å bedrive retorikkvitenskapelig forskning og undervisning i dag. Ved å gjennomgå relevante forskningsbidrag i Sverige definerer han retorikkvitenskap som ”ett studium av situerat meningsskapande, med särskilt fokus på påverkan, som görs i relation till eller utifrån en medvetenhet om mångfacetterade retoriske tradisjoner” (21).

Tommy Bruhn spør i sitt bidrag hvilken nytte arbeidslivsorienterte studenter har av fordypning i retoriske fag, og om retorikken i det hele tatt er fordelaktig. I en stadig mer fragmentert og mangefasettert offentlighet trenger vi redskaper for å forstå verden, hevder Bruhn. Retorikken kan gjøre mennesker bevisst hvordan de blir overtalt og overbevist, og dermed utfordre etablerte maktstrukturer og hjelpe oss å lokalisere hva Isokrates kaller det virkelig fordelaktige fremfor det tilsynelatende fordelaktige.
I ”Att läsa mellanrum eller tomrum?” utforsker Frida Buhre hvordan det usagte kan inkluderes i retorisk teoretisk utforskning, og hvordan tomrom og mellomrom åpner forskjellige analytiske muligheter. Ved å kombinere et språkmaterialistisk og et psykoanalytisk perspektiv viser hun hvordan det eksisterte en rasistisk logikk i det usagte i pressens dekning av sameopprøret i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet.

I ”En efterlysning – Gemensam etik för undervisning och kritik” diskuterer Helena H. Nylund et felles etisk utgangspunkt for vitenskapelig retorisk kritikk og den kritikk som gis i undervisningen. Hennes metastudie viser hvordan dette er et nesten ubelyst spørsmål. Nylund presenterer så bruk av eksempler og det hun kaller en dialogisk forskningsmetode som mulige felles utgangspunkt.

I kapittelet ”Retorikens spöken” beskriver Alexander Stagnell med utgangspunkt i Derridas hauntologi hvordan også retorikken er hjemsøkt av fortidige autoriteter. For at retorikken skal være ideologikritisk må den derfor først også være selvkritisk.

Antologiens fem bidragsytere har svært forskjellige forskningsinteresser og teoretiske utgangspunkt, med innslag fra særlig filosofi og litteraturvitenskap. Retorikkfaget beskrives som et ”brokete kollektiv” holdt sammen av noen felles noder. Den nye generasjonen som her tar ordet, snakker med en stemme som burde være forståelig for deres eldre kolleger. Det er hverken overraskende eller problematisk. Som det har blitt påpekt i den pågående generasjonsdebatten i norsk akademia: Heller enn et tydelig politisk eller akademisk prosjekt kjennetegnes unge humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskere i dag av teoretisk og metodisk fleksibilitet. De er pragmatiske heller enn programmatiske.

Når vi i dag står overfor en mer flertydig, fragmentert og foranderlig offentlighet enn noensinne, er en slik teoretisk og metodisk åpenhet absolutt nødvendig. Skal faget fortsette å vokse og styrkes må vi imidlertid ha en formening om hva som er dets spesifikke bidrag og fortrinn.

Denne antologien er et godt utgangspunkt for en slik diskusjon. Dessverre går ikke forfatterne tydeligere inn på hvilke nye utfordringer vi trolig står overfor i fremtiden.

I bokens andre del diskuterer bidragsyterne kanon og balansen mellom teori, praksis og kritikk i undervisningen. Diskusjonen tar utgangspunkt i retorikkfagene som undervises i Sverige i dag og leverer et sterkt forsvar for den praktiske delen av utdannelsen. Som leser fra et annet land og en annen tradisjon savner jeg en noe mer vidtfavnende diskusjon om den praktiske retorikkens rolle innen universitetet. Amerikanske og britiske universiteter har lange tradisjoner for praktisk retorikk i form av debatt og ”public speaking”. Også i Skandinavia burde vi ha ambisjoner om å gi praktisk retorisk trening til andre enn de studentene som velger å spesialisere seg innen retorikk. Dette ville vært en virkelig styrking av retorikkfagets stilling.

Rhetorica Scandinavica 69 (2015), s 85-86.