Ciceros sidste seier

Recension

Cicero: De philippiske taler. Oversat og ­udgivet med indledninger og noter af Sven Helles. 590 sider. Museum Tusculanums ­Forlag, Københavns Universitet 1999

Bibliografiskt

Forfatter: Amund Børdahl, IKRR, Universitetet i Bergen.

Rhetorica Scandinavica 14 (2000), s 72-75.

Annons

Ad Herennium

Ad Herennium

De ratione dicendi ad C. Herennium.
En av de viktigaste läroböckerna i Västerlandets historia” (Kurt Johannesson). Läs mer...

Read more

Recension

Cicero havde ordet i sin magt.
Cicero havde sans for de gode glæder.
Cicero elskede de lækre skaldyr.
Cicero var ikke bleg for noget.
Cicero stak ikke op for bollemælk.
Cicero lagde sig altid i selen.
Cicero tog bestik af situationen.
Cicero lagde ikke fingrene imellem.
Cicero gav hver mand sit.
Cicero kæmpede for sine idealer.
Cicero gik ikke på akkord.
Cicero ragede et hoved op over alle andre.
Cicero fik hovedet hugget af

Quousque tandem abutere, Catilina, patientia
nostra?

(Klaus Rifbjerg, “Cicero”, Mytologi, 1970)

Er retorikk kunsten å tale eller kunsten å over­tale? Det er ett av de spørsmål Quintilian drøfter i sitt omfattende forsøk på å avgrense og vesensbestemme den retoriske kunst eller vitenskap (Institutio Oratoria, 2. bok). Spørsmålet angår retorikkens telos (latin finis), det vil si dens ‘mål’. Hvis målet er overtalelse, hva da med den taler som ikke overtaler, som forfeiler sitt mål? Oppfyller han per definisjon ikke kunstens krav? Det er meningsløst, resonnerer Quintilian, og den retoriske kunst kan derfor ikke defineres utfra et mål om å overtale, men må bestemmes utfra selve talehandlingen, uavhengig av hand­lingens faktiske utfall: “kunsten ligger i handling­en, ikke i virkningen”1. Retorikk er derfor, for Quintilian, kunsten å tale, men med den viktige tilføyelse at den er kunsten å tale godt (bene). Det siste rettes som kjent som et krav, ikke bare til talen, men til taleren. En taler er en god mann som taler etter beste evne og utdannelse. I en konkret talesituasjon kan han likevel få tilhørerne mot seg, han kan tape saken det står om, men i motsatt fall var det unødvendig å ta til orde. Å delta er en forutsetning for å vinne, men midlet – taleprestasjonen – er i Quintilians øyne retorisk sett viktigere enn målet. “Taleren streber riktig­nok etter seieren; men når han har talt godt, har han, selv om han ikke skulle seire, utøvd det vesentlige i sin kunst”2.
Man behøver ikke tilslutte seg Quintilians resonnement fullt og helt for å se relevansen av det. Problemstillingen han reiser om forholdet mellom oratorisk prestasjon og persuasiv suksess er ikke minst verdt å ta med seg i lesningen av de taler som i stort antall er overlevert fra antikken. Mange av disse – mer eller mindre ­fingerte – talene, deriblant noen av de aller beste, ble holdt av talere som enten øyeblikkelig, på kortere eller på lengre sikt tapte den saken de tok til orde for. Greske og romerske historikere lar oss møte utallige talere i nederlagssitua­sjoner: politiske talere som ikke får sin politikk vedtatt, feltherrer som taler til soldatene om hvorfor de kommer til å vinne slaget, som de deretter taper. Feltherren før slaget illustrerer ytterligere et poeng, nemlig at suksess i en retorisk situasjon (soldatene går til slag med mot til å seire) ikke er det samme som suksess i den totale situasjon. Utfallet av en situasjon, for eksempel en militær og/eller politisk kampsituasjon, avhenger av mer enn talerens innsats. Mye er avgjort før han entrer talerstolen, mye kan skje etter at han forlater den. Quintilian minner om at talerens gjennomslagskraft dessuten avhenger av mer enn hans verbale styrke. Overtalelse (persuasio) skjer på andre måter enn med talte ord: “Også penger (pecunia) overtaler, og den talendes innflytelse (gratia), anseelse  (auctoritas), rang og verdighet (dignitas)” (II.xv.6).

Marcus Tullius Cicero – for Quintilian “ikke navnet på en mann, men på veltalenheten selv” (X.i.112) – både tapte og vant saker. Noen av hans mest kjente taler utøvde i sin samtid bare indirekte persuasio: de sirkulerte i manuskript, men ble ikke holdt. Hans berømte “Forsvar for Milo” (Pro Milone) var nøye forberedt, men motstandernes oppbud av soldater under rettsforhandlingene på Forum fikk Cicero til å bøye av. Milo ble forvist, talen ble utgitt. Milo bemerket at hadde talen vært holdt, ville han ikke sittet i eksil i Marseille og nytt godt av den gode fisken der. Quintilian finner i talen alt man ønske seg av retorisk kunst, den er ‘nobilissima’ (navnkundig, ypperlig). Her kan man si at Cicero tapte på kort, men seiret på lang sikt: han styrket ved skriftens hjelp sitt ry som orator, vel å merke i Quintilians forstand. Talen fikk status som retorisk monument, ikke (retorisk og historisk) dokument.
Monumentale og dokumentariske er derimot de såkalte ‘filippiske taler’, som Cicero holdt mot Cæsars medkonsul Marcus Antonius i tiden etter Cæsars død, fra september 44 til april 43. For siste gang er Cicero en statsmann som behersker et publikum – bortsett fra at den 2. filippiske tale, ‘den guddommelige’ (Juvenal), i likhet med Milo-talen aldri ble holdt i virkeligheten, men er en politisk pamflett som fingerer et ansikt-til-ansikt oppgjør med Antonius. Resten ble holdt, tolv i senatet og en (den 4.) for en menneskeskare på Forum. Cicero navnga de 14 talene etter de taler Demosthenes tre hundre år tidligere hadde holdt mot kong Filip av Make­donia (Aleksanders far). Slik etablerte han både en historisk og en oratorisk parallell mellom seg selv og grekernes største taler. Demosthenes hadde gjennom sine angrep på Filip forsøkt å mobilisere den athenske polis til motstand mot overmakten, i pakt med de gamle polis-borgernes ærefulle eksempel. Hvor langt Cicero forstod at en sluttføring av parallellen med Demosthenes politisk sett betød at han slåss for en tapende sak – den gamle res publica – er umulig å vite helt sikkert. Den vanlige oppfatningen er at han grunnleggende feilvurderte situasjonen; ikke minst undervurderte han Julius Cæsars søsterdattersønn, den unge Cæsar Octavianus (senere Augustus). I talene fremstilles Octavian som en aktuell og langsiktig alliert, høsten 43 ­allierte han seg som kjent med Antonius (det annet triumvirat), og Cicero ble ofret. Antonius lot Ciceros hode og hender spikre opp på talerstolen på Forum, som takk for sist. I de filippiske taler har Cicero hele tiden seieren over Antonius i sikte. Umiddelbart ser det ikke umulig ut. Han hylles på Forum, han får i seks av åtte taler alle konkrete forslag vedtatt i senatet; Antonius er­klæres for statsfiende, Cæsarmorderne får støtte til å bekjempe ham, den 14. tale følges av vedtak om takkefest etter en militær seier. Men Cicero har også sin egen død i sikte, og selv om han ønsker ved sin død å etterlate det romerske folk fritt (som han uttrykker det), skinner det også igjennom at han uansett regner med å sikre seg evig ry ved den oratoriske innsats han yter i denne ‘statens skjebnetime’. Der må man innrømme at han hadde suksess, som Demosthenes.
De 14 talene foreligger nå i en komplett og meget god oversettelse til dansk. Det er en stor, flott og samtidig hendig bok Sven Helles med forlagets (og Ciceros) hjelp har laget. De to bindene (Tekst og Kommentar) er vakkert og nøkternt illustrert med antikke portretter og mynter, alltid presist plassert i forhold til teksten. Oversetteren har generøst, for ikke å si overdådig, utstyrt boken med historiske innledninger og forklarende noter, dels en detaljert oversikt over begivenhetsforløpet i 44-42 (bd. 1), dels en biografi over Cicero med særlig vekt på hans poli­tiske liv (bd. 2); dertil kommer kronologiske tavler, kart, et navneregister med henvisninger til tekstene (talene) m.m. Hver enkelt tale er forsynt med egen innledning, og i kommentar­bindet gis ytterligere oppsummering av hver tales innhold samt et noteapparat med detalj­kommentarer, kryssreferanser og kildehenvisninger. Selve talene, som oversetteren understreker er hovedsaken, er skjermet for alt apparatur og fremstår som ren og tydelig tekst. Det er bra, for dette er en bok som bør interessere ­flere enn medlemmer av Selskabet til Historiske Kilde­skrifters Oversættelse, hvis serie boken inngår i. Helles grundige innledninger er midlertid vel anvendt tid, både for sin egen del, og fordi man knapt får fullt utbytte av talene uten i noen grad å beherske de historiske detaljer. Jeg nøler ikke med å anbefale boken som en generell introduksjon til Cicero. Retorikkinteresserte skandinaver, uten eller med latinkunnskaper, har selvsagt særlig grunn til å applaudere utgivelsen.
Noen egentlig retoriske analyser eller kommentarer inneholder boken ikke, selv om talenes struktur og argumentasjon kommer godt frem i oppsummeringene. Helles er først og fremst engasjert av det historiske innhold, og nøyer seg med å vise til et par engelske studier om emnet samt til Retorik til Herennius (dansk utgave). Den retorisk interesserte leser får ta det som en utfordring, i disse talene er det nok å ta av. Her er et lite avsnitt fra 2. filippiske tale (2.63):
Men lad nu de handlinger ligge, som vidner om en særlig stor ondsindethed, og lad os hellere tale om den værste form for uduelighed og uansvarlighed. Med det svælg, du har, denne brystkasse, ja hele din enorme gladiatoragtige kropsbygning, slubrede du ved Hippias bryllup så meget vin i dig, at du den følgende dag måtte brække dig i det romerske folks påsyn. Hvor ækelt ikke blot at overvære, men også at høre om! Hvis det var sket for dig under middagen mellem de gevaldige krus, du bruger, hvem ville så ikke finde det frastødende? Men nej, midt i en forsamling af det romerske folk, medens han, en ryttergeneral, udførte statsforret­ninger! Dér, hvor selv et ræb ville have været upassende, brækkede han sig og grisede sit skød og hele tribunalet til med madrester, der udsendte en stank af vin! Han indrømmer dog selv, at denne begivenhed var en skamplet for ham. Lad os gå over til hans mere strålende bedrifter.
Denne korte passasjen blir kommentert elleve forskjellige steder i Quintilians Institutio Oratoria (jf. A. D. Leeman, Orationis ratio, 1963: 134f.). Quintilian merker seg følgende: 1. velkomponert stigning fra “svælg” over “brystkasse”til “kropsbygning”, 2. hvilket dessuten er et tilfelle av amplificatio per ratiocinationem, tilhøreren forstår selv hvilke mengder av vin en slik kropp kan absorbere, 3. “brække dig – den følg­ende dag” (vomere postridie), en effektiv plassering av adverbet i sisteposisjon, som dessuten gir 4. creticus i slutningskadensen (clausula) (3 og 4 går tapt i oversettelsen), 5. argumentum a fictione: “Hvis det var sket for dig under mid­dagen (etc.)”, 6. “Men nej, midt i en forsamling af det romerske folk (etc.)”, i lys av det foregående både amplificatio per comparationem og 7. per incrementum (økning/stigning, også i bevegelsen frem mot det prestisjetunge “ryttergeneral”, som i originalen kommer til slutt), 8. rekke­følgen “skød – tribunal” er vellykket, 9. “hele tribunalet” er en hyperbol (overdrivelse), 10. perioden som omtaler den romerske folkeforsamling (“Men nej, etc.”) skal uttales i ett åndedrag, selv om den består av flere korte ledd (kola) og 11. uttalen bør være “fyldigere, langsommere og følgelig søtere” (enn i et annet eksempel Quintilian gir), lydene skal trekkes ut, vokalene skal dveles ved og vi skal tale “av full hals”, eller som originalen sier, aperiendaeque fauces, “svelget skal åpnes” – det siste for øvrig en ufrivillig morsomhet fra Quintilians side, for det er det samme ord (fauces) Cicero bruker når han omtaler Antonius’ “svælg”.
Talene er underholdende lesning. Om man blir virkelig grepet av dem på samme måte som man blir av for eksempel talene hos Thukydid, er et annet spørsmål. Ciceros selvbevisste og virtuose “kamp for republikken” (Hartvig Frisch) virker når alt kommer til alt mindre nærværende, mindre desperat, enn for eksempel melernes forsøk på å få athenerne til å skåne dem, eller Nikias forsøk på å oppmuntre de flyktende athenere etter nederlaget ved Syrakus. Nietzsche skriver et sted at Ciceros taler i motsetning til Demosthenes’ ikke er tilstrekkelig bearbeidet med henblikk på en leser: “til dette formål skulle de først vært demosthenisert: nå er det langt mer romersk forum i dem enn leseren kan tåle”. Quintilian (som tåler å bli sitert ofte i denne anmeldelsen) mener at Cicero tåler å sammenlignes med grekeren, men hans signalement av talernes respektive eloquentia gir samtidig Nietz­sche et poeng:
Den ene er tettere, mer konsentrert, den andre fyldigere, den ene har knappere, den andre bredere perioder, den ene slåss alltid med odden, den andre ofte med tyngden av hele våpenet; fra den ene kan intet trekkes fra, fra den andre kan intet legges til (X.i.106)
Den ciceronianske ordrikdom (copia ver­borum) fornekter seg ikke i de filippiske taler, og i en oversettelse til dansk, uansett hvor fremragende den er, forsvinner noe av den klang og rytmikk som i originalen gjør slik tale effektiv. På den annen side hører nettopp disse talene til Ciceros mest kompakte også på innholdssiden, og “Ræsonnementerne, Følelserne, Ordenes ­Pathos staar i en Kontakt, som Læseren nemt kan føle, med Kampens virkelige, brændende Problemer” (Carsten Høeg, Cicero, 1943: 233).
Cicero har ordet:
At være slave for en flok vellystninge, pralhalse, svinebæster, slyngler, hasardspillere og drukkenbolte det er den største ulykke og samtidig den største ydmygelse. Hvis derfor (hvad guderne forbyde!) statens skæbnetime nu er slået, så lad os, der hersker over hele verden og alle folkeslag, gøre som første klasses gladiatorer, der på en ærefuld måde går døden i møde, og hellere bukke under med værdighed end være slaver i vanære. (3.35)

Til slutt: Thure Hastrups danske oversettelse av Aristoteles’ Retorik fra 1983 er nylig gjenutgitt, og Rhetorica ad Herennium fins nå i gode oversettelser på både svensk (ved Birger Bergh, 2008) og dansk (ved Søren Hindsholm, 1998). Det burde være tid og marked for en nyutgivelse av Ciceros Retoriske skrifter I-III, som for tyve år siden kom i en solid dansk-latinsk parallellutgave (Odense universitetsforlag 1979-82). Verket inneholder blant annet De oratore, som Sven Helles, neppe uimotsagt, men utvilsomt i Ciceros ånd, omtaler som “vel den vigtigste fremstilling af talekunsten, der er bevaret fra antikken” (bd. 2: 43f.).
Takket være den samme Helles har nordiske lesere nå fått en glimrende anledning til å stifte eller fornye et bekjentskap med praktikeren Cicero, “en stor taler, måske den største, verden har set” (bd. 1: 7).