Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essayer » Rhetorica Scandinavica Anmeldelser » En ny ord-orden for en ny verdensorden

En ny ord-orden for en ny verdensorden

av Barbara Gentikow

Recension

Krigens retorikk. Medier, myter og konflikter etter 11. september.  Elisabeth Eide & Rune Ottosen (red.). J. W. Cappelen Forlag, 2002, 273 sidor

Bibliografiskt

Forfatter: Barbara Gentikow.

Rhetorica Scandinavica 28 (2003), s 48-52.

Annonce

Recensionen

Krig er slutten på verbal kommunikasjon: ikke noen debatter (i FN) mer, nu taler våpnene. Samtidig ledsages hver krig av ord­krig, en kamp med andre midler enn mili­tære våpen men med samme mål: å svekke fienden og å styrke en selv. Slik har det vært fra eldgamle tider: Før og under kampene tegnes et skremmebilde av “de andre” og et glansbilde av “oss” selv, foredles de egne mo­tiver og svertes fiendens hensikter, over­drives egen styrke og fremstilles fienden som sveklinger (eller også omvendt: overdrives fiendens blodtørst), forties egne tap og prales med høye tall av fangne og drepte på fiendens side, fortelles historier om fiendens feighet og egen tapperhet, fremlegges doku­menter som viser fienden i ydmykende situasjoner, beskrives egne handlinger med eufemismer, defineres forholdene slik at ok­ku­pasjon blir til frigjøring, undertrykkelse til demokrati, i siste ende krig til fred.
Kort sagt: krigsretorikk manipulerer, for­vrenger, fortier og lyver til egen fordel. Nor­malt saklig og sannferdig politisk kommu­nikasjon er satt ut av kraft, på en måte det ikke ville være mulig under “fredelige” forhold. En av grunnene for at slik kom­munikasjon kan virke er den anspente og sterkt emosjonaliserte situasjon i førkrigs- og krigstider. Uro og angst gir god grobunn for å tro på påstander om fiendens ondskap og på forsikringer om egen moralsk og mili­tær styrke. Det er pathos som hersker i slike situasjoner, ikke logos.
Slik retorikk virker faktisk også helt kon­kret: ordene kan forsterke hatet mot fienden og med dette styrke de kjempende; ordene kan til og med virke selv-antennende slik at den som skriker høyt nok om egen for­treffelighet faktisk begynner å tro på det selv og slåss med større overbevisning.
De eldgamle ordkrigene er i våre moderne tider blitt vitenskapeliggjort: senest siden den første verdenskrig er det tale om psyko­logisk krigføring. Amerikansk militær har vært særlig ivrig i å utforske og videreutvikle denne kunsten. I dag foregår denne psyko­logiske krigføring frem for alt i mediene. Med dette spres budskapene videre enn noen sinne før, med aviser i masseopplag, og med dette utvides ordkrigen med bilde­krigen og tradisjonelle “forsinkede” repor­tas­jer med live-dekningen av kampene mens de foregår. Senest siden Vietnamkrigen er det stadig blitt utviklet bedre metoder for å regissere det som fortelles om krigen på mest mulig effektiv måte. Krigen i mediene, særlig på fjernsynsskjermer som sender døgnet rundt, er blitt et kampinstrument som er helt uunværlig for de krigførende parter. Dette viser seg også i at noe av det første som erobres i dagens kriger er fiendens medieinstitusjoner – for å sikre seg informasjonsmonopol, dvs. for å forhindre at fiendens versjon av saken kommer til uttrykk.
Krigsretorikk handler, med andre ord, om å vinne opinionen, som en avgjørende viktig forutsetning for å vinne selve krigen. Det er dette som medieforskerne Elisabeth Eide og Rune Ottosen (begge fra Journalist­utdanningen ved Høgskolen i Oslo) setter under kritisk debatt i boken Krigens retorikk. Medier, myter og konflikter etter 11. september. Deres sentrale anliggende er å avsløre dikotomiseringen av “oss” og “de andre” og erstatte den med multilateral tenk­ning.  Ved å forene bidrag fra akade­mikere og journa­lister er boken samtidig et forsøk på å bygge bro mellom disse yrkesgrupper som i Norge gjerne polariserer hverandre. Med dette har boken et pris­verdig dobbelt dialogisk prosjekt. Dette gode formål er imidlertid også til hinder i noen henseender. Det mest alvorlige er kanskje at de fleste bidragene ikke er skarpe nok. Med dette går prosjektet glipp av en mer radikal opplysning om temaet det be­handler. Jeg lærte i hvert fall ikke særlig mye nytt om “krigens retorikk” av denne boken.

I det følgende skal jeg plukke ut noen av de i alt 14 bidragene, først fem av de viten­skapelige artikler, så noen bidrag skrevet av journalister.
Fredsforskeren Johan Galtung, mer aner­kjent i utlandet enn i Norge, leverer et kapit­tel basert på foredrag holdt i en rekke land våren 2002. Utgangspunktet er en analyse av 11. september 2001 og 7. oktober samme år (starten på krigen mot Afghanistan), i form av tre diskurser: USA’s fundamentalisme, Islamsk fundamentalisme og rasjonell diskurs. Det viktigste resultat er at “verden ligger nå i grepet av to fundamentalismer som står oppstilt mot hverandre… wahabi-sunni-islam og [amerikansk] puritansk pro­te­stantisk kristendom” (s. 23), personifisert i Bin Laden og Bush: “De er hverandres speil­bilder med manuskripter som kunne byttes om, med den Andre i hovedrollen som uforsonlig fiende” (s. 24). Dette er for så vidt interessant, men de religiøse komponenter i “kampen mot terrorismen” er sannsynligvis ikke de mest avgjørende. Galtung forlater dette sporet også ganske fort og fortsetter artiklen med fire andre poenger: for det første hans kjente redegjørelse for USA’s mange intervensjoner i demokratiets og menneskerettighetenes navn som kamu­fler­te geopolitiske, imperialistiske aktiviteter, for det annet den ganske troverdige på­standen at “USA/Vestens tilnærming produ­serer mer militant terrorisme enn den fjer­ner” (s. 32), for det tredje en redegjørelse for at USA i “kampen mot terrorismen” under­minerer sine egne tradisjoner for frihet og demokrati (bl. a. ved umenneskelig behand­ling av afghanske fanger), og for det fjerde en kritikk av at mediene med få unntak (Robert Fisk for eksempel) dekker konflikt­ene ensidig/partisk.
Dette er en Galtung-tekst på godt og vondt. For meg mister den skarphet ved å spre seg over for mye. Den kunne ha vunnet ved ikke minst å holde fast ved diskurs-temaet, eller kanskje enda mer snevert og poengtert gått i dybden med et retorisk perspektiv.

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har samme poeng som Galtung når han analyserer bin Ladens og Bush’s reto­rikk og når fram til at likhetene dem imel­lom er mer slående enn forskjellene. Kjernen av deres fellesskap er at begge har en patriar­kalsk gud med seg og at begge er dypt preget av machismo. Begge lever i en helt og holdent maskulin, krigerisk verden, med gamle heltedyder og ekspansjonstanker i høysetet: “Det er to maskuline æreskulturer som har braket sammen her” (s. 228). Antropologer finner på mange morsomme analogier, men er det virkelig så enkelt? Det er muligvis å ta for lett på en konflikt som faktisk truer hele den etablerte verdens­ordenen.

En annen artikkel som ser på krigen i et kjønns­perspektiv er Berit von der Lippes bidrag. Slik annonseres det i hvert fall i kapitlets overskrift. Selve kapitlet lider sterkt av å være alt for lite fokusert. For­fatteren er helt sikkert inne i noe, men beviser lite ved hjelp av eksempler fra denne krigens retorikk, når man ser bort fra en halv side med seksuelle metaforer fra våpen-terminologi. Slik suggereres “krigens latente og manifeste kjønnsretorikk” dessverre mer enn det påvises. At det går an å skrive mye skarpere om et slikt tema viser bl. a. Emma Brockes i en artikkel i The Guardian (26. 3. 2003), under tittelen War porn, med slående eksempler på både de vestlige krigsherrenes sterkt seksualiserte språkbruk, de porno­grafisk nærgående, hyperrealistiske former for presentasjonen av nye (falliske) våpen og krigsreportasjenes ikonografiske nærhet til John Wayne og Star Trek film.

Rune Ottosen tar for seg Bush’s tale i kon­gressen etter 11. september 2001 og nye amerikanske strategier overfor mediene hjemme og i globalt målestokk. Ved hjelp av en diskursanalytisk tilnærming (Fairclough) som vektlegger språkets maktdimensjoner får forfatteren frem at både de hjemlige medi­enes pålagte lojalitet og forsøkene på å utøve kontroll over informasjonen i global måle­stokk tjener den amerikanske regje­ringens mål å oppnå uanfektet verdens­herredømme. Slik viser retorikk seg å være handling, i dette tilfelle for en ny patriotisk amerikansk agenda. Dette ville etter min mening ha vært stoff nok, særlig hvis ana­lysen av talen hadde vært skarpere, en mer stringent retorisk analyse som både var ster­kere tekstimmanent og tydeligere kon­tekstu­alisert i den retoriske situasjonen. Det er ansatser til en slik analyse, ikke minst ved også å henvise til fraværende perspektiver i talen, altså “taushetens retorikk”. Men bi­draget forsterker et inntrykk som hele boken skaper etter hvert: at det ikke gjøres alvorlige nok forsøk på å utvikle metoder for retoriske analyser i dybde og i detalj.
Slik forblir mye på overflaten, på et over­veiende deskriptivt nivå. Dette gjelder ikke minst artiklens andre halvdel som er en sammenligning av VG’s og Aftenpostens dek­ning av Bush’s tale. Plus en utvidelse med flere andre aspekter, derunder anthrax-episoden. Slik har også dette bidrag et fokusproblem: teksten blir mer utflytende enn “to the point” og går med dette glipp av eventuelle nye innsikter.

Dette gjelder dessverre også for Elisabeth Eides bidrag som i overskriften fokuserer på den viktige figuren “vi” og “de andre” men handler om mange andre ting i tillegg. Teksten inneholder flere viktige tematiske aspekter, for eksempel “eiendomsretten til ord” eller definisjonsmakten som et sentralt politisk maktinstrument. Et annet viktig aspekt er teknologiens rolle i moderne, medieformidlet krigsretorikk som kan sies å formidle et falsk skjær av sannhet. Men alt dette mer antydes enn utforskes. Med dette er heller ikke denne teksten så dyp eller nærgående at den virkelig kan bite. Også her skyldes denne mangelen i høy grad at for­fatteren har for mye på hjertet på en gang og ikke klarer å konsentrere interessen på ett vesentlig punkt.

Til de etter min mening mer spennende bi­drag i boken hører en bearbeidet semester­oppgave fra Journalistutdanningen ved Høg­skulen i Oslo, skrevet av Ivar A. Iversen (fra Dagsavisen). Dette er en sammenligning av to “portretter av ondskap”: amerikaneren Timothy McVeigh som drepte 167 mennes­ker ved et bombe-attentat i Oklahoma City i 1995, og Osama bin Laden som ble utpekt som bakmann for angrepet på World Trade Center i 2001. Her oppstår det retoriske problem å skille mellom amerikansk og uamerikansk ondskap. Løsningen som ble valgt var å fremstille “vår” onde mann som syk, psykologisk frustrert, dvs. tross alt med et menneskelig motiv, mens man unnlater alle forsøk på psykologisering og dermed humanisering i tilfellet bin Laden. Tvert imot tillegger man ham irrasjonelle, til og med demoniske krefter.

Interessant lesning er også redaktørenes intervjuer med journalistene Åsne Seierstad (frilans) og Einar Hagvaag (Dagbladet), om deres erfaringer som korrespondenter under krigen mot Afghanistan. Her belyses, på en levende måte, en rekke av de dilemmaer som oppstår for vestlige journalister i en frem­med kultur, i farlige omgivelser og under ster­ke konkurranseforhold med andre me­dier. Journalistene gir ikke bare kritiske inn­blikk i militære kilders upålitelighet og i de store fjernsynskanalers problematiske prak­sis å fylle “ventetiden” med iscenesatte kamp­scener, men opplyser bl. a. også selv­kritisk om egne utilstrekkeligheter, for eksempel med hensyn til hvor lite de visste om Taliban.

Til sist et par ord om Robert Fisks historie som heter “At jeg ble jult opp av flyktninger er et symbol på hatet og raseriet i denne skitne krigen”. Fisk er en respektert krigs­journalist fra The Independent. Hans sær­merke er at han beretter fra ofrenes side. Det han skildrer her er en episode han opplevde under krigen mot Afghanistan, nær grensen til Pakistan, hvor han holdt på å bli stenet av en rasende menneskemengde. Etter det før­ste sjokk forstår han angriperne, han kon­kluderer til og med med at han ville ha gjort det samme. Sterkere enn alle andre bidrag illustrerer nok denne historien bokens vik­tigste budskap: at vi må lære å se på krigs­handlinger fra begge sider, og det vil si ikke tenke oss og de andre, som dikotomier, men se oss selv i de andre og de andre i oss. Krigens retorikk bryter sammen når vi ser oss selv med de andres øyne.

Bokens tema er høyst relevant og usedvanlig aktuell. I en medieverden som overhaler seg selv i lynets tempo er det sjeldent at et tema overlever et halvt år. Dette tema er faktisk tvert imot blitt mer aktuell siden boken ble avlevert (juni 2002): En ny krig mot Irak har herjet i over en uke mens dette skrives. Og nye propagandamidler er tatt i bruk for å vinne verdensopinionen, derunder det direktesendte “shock-and-awe”-angrep mot Bag­dad, stolt annonsert som verdens­historiens hittil mest massive bombing som med et slag skulle “halshugge” det irakiske styre og lamme all motstand. Showet for­feilet visst sin positive virkning ganske grun­dig. Også ellers har fienden hittil kunnet score en del sympatipoenger ved hjelp av egne kommunikasjonsstrategier.
Bokens største ulempe er, som sagt, at den er velment men noe tam og tannløs. Det som foregår i disse år på informasjons­fronten, i form av kommunikative herske­teknikker, er en mye mer dramatisk for­vrengning av forholdene enn forfatterne gir uttrykk for. Bare den nye definisjonen av “terror”, et konsept som “krigen mot terror” og et begrep som “forebyggende krig” inne­holder en så grunnleggende revurdering av politiske prinsipper og etiske verdier at det burde gi anledning til meget alvorlige bekymringer. Vi blir for tiden vitne til en ny ord-orden (Wortordnung) som del av et for­søk på å innføre en ny verdensorden (Welt­ordnung), med USA som den uanfek­tede hypermakt.
Retorikeren George Lakoff har bidratt til den aktuelle debatten om krigens retorikk under overskriften “Metaphors can kill” (www.alternet.org/story.html?storyID=15414). Her er den etter min mening nødvendige skarp­­het. Metaforer kan faktisk drepe, be­grep og vendinger kan få dødelige konse­kvenser når vi ikke er på vakt. For å gjøre det er det ikke nok, som boken stort sett gjør, å se på Bush og bin Laden sin retorikk; de representerer hver på sin måte noen andre. Vi må lære å se på vår egen retorikk også, ikke minst på de commonsense-sannheter vi bygger på i vår egen kultur, ureflektert. Lakoff understreker våre mentale rammers sterke betydning, kognitive systemer som meget ofte er ubevisste. Vi er normalt heller ikke klar over vår egen metaforiske tenk­ning. Det er meget vanskelig å frigjøre seg fra metaforer og fra slike rammer fordi de virker så naturlige etter lang bruk.
I denne forbindelse er det viktig å gjøre oppmerksom på at også antikrigsretorikk er (krigs)retorikk. Det er “godmenneskenes” retorikk. To handle with care!

La meg avslutte med en av de mer komiske sider ved den nye ord-ordenen. Man kan dø i “friendly fire”. Kan man tenke seg noe mer vakkert? Se også: “Krig er unødvendig, masse­mord er nok”, intervju med Georg Jo­han­nesen i den norske avisen Dag og Tid, nr. 9, 1. 3. 2003.

Barbara Gentikow

Barbara Gentikow er førsteamanuensis ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen. Forskning med tyngdepunkt i medieresepsjon, både teoretisk og empirisk. Forfatter av blant annet En skitten strøm (1974) (om resepsjon av ‘umoralsk’ litteratur i Norge) og Aneignungen. Ausländische Fern­sehen und nationale Kultur (1993). Arbeider for tiden med et prosjekt om naturprogrammer på fjernsyn i et retorisk perspektiv. [1997]

Latest posts by Barbara Gentikow (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere