Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essayer » Rhetorica Scandinavica Anmeldelser » Mening, Materialitet og Makt

Mening, Materialitet og Makt

av Berit von der Lippe

Recension

Mening, Materialitet og Makt. Innføring i diskursanalyse, I. B. Neumann, Fagbokforlaget, 2002

Bibliografiskt

Forfatter: Berit von der Lippe.

Rhetorica Scandinavica 25 (2003), s 59-62.

Annonce

Recensionen

 Iver B. Neumanns bok, Mening, Materialitet og Makt, er nettopp det undertittelen sier: En innføring i diskursanalyse. Den er lettlest – på mange måter i beste forstand. Forfatteren har en pedagogisk disposisjon av ulike diskursive problemfelt, samtidig som han unngår altfor mange (og ofte unødvendige) faglige termer. For en med inngående kunnskap om diskursanalyse, er det særlig deler av hans empiriske materiale som vil kunne ha interesse.

Begrepet diskurs brukes i mange og ulike sammenhenger. Diskurser er noe som konstruerer og beskriver verden på bestemte måter og som derfor i noen grad utestenger andre måter å beskrive denne på – visse typer handlinger utpekes som meningsfulle og dermed naturlige, mens andre som mindre eller sågar ikke meningsfulle, dvs. tilnærmet unaturlige. Diskurser gir med andre ord ikke bare forståelser av verden “slik den er” fra et spesifikt ståsted, diskurser gir også mer eller mindre konkrete anvisninger til prak­sis, det være seg språkpraksis eller mer uttalte sosiale praksiser.
Diskursanalyse sier på sitt beste noe om hvordan mennesker samhandler, om hvordan et sett med sosiale kategorier bekreftes, justeres eller settes ut av spill nettopp som følge av menneskelige hand­linger. Neumann har bare delvis bidradd til økt forståelse av disse komplekse prosessene med sin bok.
Som for mange andre, er også Foucault en viktig inspirasjonskilde for forfatteren. Han belyser hvordan diskursanalyse kan sies å skille seg fra andre samfunnsviten­skapelige tilnærminger, hvordan den er mer rettet inn mot det vordende enn det værende, mer rettet inn mot hvorfor noe er slik det er enn hvordan noe ”er”. Han begrunner overbevisende hvorfor nettopp det metodiske i denne sammenhengen må utbedres og bearbeides.

Diskursanalysen kan vanskelig forstås uten referanse til strukturalismen og det man gjerne kaller ”den språklige vendingen”. Allerede her framkommer også noe av det som er bokas styrke: Han belyser vanskelige vitenskapelige problemfelt med empiri og eksempler som gjør det lett for uinvidde å bevege seg videre inn i boka. Neumann legger fram en slags tretrinnsmodell for det diskursanalytiske arbeidet. Etter en kort introduksjon om hvor viktig det er med størst mulig kunnskap om fenomenet man studerer – som premiss for det analytiske – trekker han fram et første skritt i det han kaller diskursanalysens stamtre: Avgrensning av diskurs. Skal man f.eks. studere den russiske identitet, blir følgende spørsmål viktige: Hva er det ikke-russiske, skal det jødiske inkluderes, det europeiske, det russiske og det feminine osv? Neumann skriver: “For Russlands vedkommende ville det bære galt av sted om man leste bort representasjoner av ‘muskovitter’, ‘tar­tarer’ og ‘sovjeter’ fra en analyse.”
Er identitet mulig å tenke seg eller analysere uten å relatere det til kjønn? Det relasjonelle, å se identitet i forhold til noe annet, noe man ikke identifiserer seg med, har vel som en slags basis forståelse av seg selv som ikke-gutt/ikke-mann eller ikke-jente/ikke-kvinne? Spør vi ikke alltid: Ble det ei jente eller en gutt når noen nettopp har født? (Dermed vil slektninger og bekjente også vite hvilke gaver barnet skal få, leke med og sosialiseres ‘sammen med’.) Er det ikke også slik at samfunn fremdeles struktureres på basis av en viss forståelse av kjønn – om disse etterhvert enkelte steder er blitt aldri så  ”flytende”? Må man kalles feminist for å inkludere det kjønnete som en integrert del av identitet(sforståelse)?  Endelig spør jeg: Hvordan forstå identi­teten(e) til den russiske mann – og andre menn – uten å relatere denne/disse til det faktum at kvinner fortsetter å gjøre sine plikter innenfor det man fremdeles kaller reproduksjonssfæren, altså som husmødre, omsorgsarbeidere mm.? (Hvor mange menn identifiserer seg med dette arbeidet?)

Neste skritt i stamtreet handler om diskursens representasjoner, det vil si fenomener i verden “silt gjennom det som kommer mellom oss og verden: sproget, kategoriene osv”. Dessuten oppfordres vi til å lete etter stemmer som ikke høres, representasjoner man bare unntaksvis finner. Når bærere av samme representasjon er institusjonalisert, utgjør de en posisjon i diskursen, dvs. de inngår med en slik naturlighet i opprettholdelse av mening i en gitt diskurs – som tas for gitt. Hvordan skille mellom grunntrekk ved meningsmønstre – det som forener en posisjon – og varianter – det som differentierer en posisjon? For denne leser framstår Neumanns eksempler her ikke særlig avklarende. I tider hvor markedstenkningen eser ut, inn eller ned i områder hvor markedet for kort tid siden ikke hadde noen plass, ville nettopp representasjoner basert på markeds­tenkning, markedskategorier og markeds­metaforer stått fram som tydelige markører på en posisjon som forener og som andre posisjoner (varianter) kontinuerlig må relatere(s) til. Å utelate dette er selvsagt legitimt, men ved å unnlate å trekke fram markedsdiskursen unnlater han også å gå inn i et felt som ikke bare spres til andre felt de færreste hadde tenkt var mulig for bare få år siden. Han velger bort det felt hvor uttrykket hegemonisk diskurs virkelig må kunne sies å være dekkende – og som bidrar til nettopp den naturliggjøring av mening han vil belyse, ved at noe lett “tas for gitt”.

Diskursens lagdeling er tredje skritt. Det handler her om å søke etter de trekk som er mer bestandige enn andre trekk ved en representasjon. ”Det er lettere å nøytralisere det kjønnsbestemmende aspektet ved tegnet ‘ulønnet hjemmearbeide’ enn tegnet ‘barne­fødsel’,” skriver forfatteren. Hvorvidt dette menes ironisk eller ikke, skal være usagt. Kan det være vel så interessant å inkludere kjønn i identitetsdiskurser hvor kjønn ikke eller knapt nevnes – barnefødsel har da iallefall for det ene kjønn faktisk adskillig med identitetsprosessen å gjøre? Tenker jeg.
Når Neumann sier at forholdet mellom faktum og representasjon først og fremst er interessant for dem som studerer natur­fenomener, bagatelliserer han i mine øyne det meget problematiske i forholdet mellom natur og kultur, faktum og representasjon. Forståelse av natur og kultur, identitet og kjønn befinner seg nettopp i dette skjæ­rings­­feltet. Og hva med økonomisk diskurs som jo har naturvitenskap som fundament for tenkningen?

Diskursens materialitet

I drøftingen av diskurs som både et språklig og materielt fenomen, glimrer forfatteren med gode eksempler. La meg bare løfte fram ett. I studiet av f.eks. den norske sosial­politiske diskursen på begynnelsen av 1960-tallet, viser han først til mediestrukturen på den tida, at debatten utspant seg i én TV-kanal og i én radiostasjon, begge under styre av Arbeiderparti-staten, i aviser dels styrt av samme parti, dels av partiet Høyre. Dernest trekkes linjer til båndene mellom Arbeider­partiet og sosialkontorer og hvordan de sosiale praksisene kan ses i lys av diskursen om denne praksis i partiprogrammer.
Neumann mener man bør ta utgangs­punkt i oppfattelse av formelle og ikke-formelle organisasjoner i denne sammen­hengen og retter dermed søkelys mot hva som oppfattes institusjonell diskurs.
Han belyser forhold vedrørende staters suverenitet – en verdi som oppebærer insti­tusjonene “det internasjonale samfunn”. Svikter suvereniteten ett sted, vil dette være et anslag mot en underliggende verdi som truer den verdi at verden består av suverene stater. Når han her trekker fram Somalia, som eksempel undrer jeg: Hvorfor beveger han seg så langt unna ‘oss’ her i Norge? Hvordan oppleves suverenitet i dagens globaliserte landskap når økonomiske ret­ningslinjer fra mektige institusjoner fram­står som krav for mange statsledere? Også her savner undertegnete mer utfyllende drøf­ting – selv i en innføringsbok som denne.
Neumann viser dessuten hvordan tekster ikke innbyr til materialitetsstudier på samme måte som hendelser/prosesser gjør det. Igjen trekkes empiriske studier fram, om hvordan f.eks. idrettsdiskurs først inngikk i forsvarsdiskurs, dernest nærmet seg sosial-og helsediskurs, for så å bli en del av kultur- og idrettsdiskurs. Hvordan spørs­målet om skytefelt – ikke skytefelt ved svenskegrensa artet seg, er likeledes en glimrende illustrasjon på de mange dis­kurser som blir trukket inn enkelte ganger; fra å starte som en ren forsvar-teknisk diskurs, gled den så å si hen mot å bli del av en tverrnasjonal sikkerhetsdiskurs, til miljø­verndiskurs, en del av en nærings­livsdiskurs (skogeierinteresser), samt juri­disk diskurs, fritidsdiskurs, kultur­minnediskurs, sivil­ulydighets­diskurs. På denne måten får han klart fram hvilken diskurstype som når best fram, og hvor avgjørende rammene man setter for et tema er. (Til og med kålrabi som en del av grønnsaksdiskurs blir meningsfull å lese!)
Kapitlet om diskursens effekter er i mine øyne det beste. Det handler om tregheten i en diskurs, et sett regulariteter som i noen grad er selvopprettholdende ved at den avstøter andre praksiser som kan endre den – og et sett med effekter – virkninger på saker og ting utenfor seg sjøl. Neumann nærmer seg slike problemstillinger meto­disk – fra egen erfaring som taleskriver for UD. Hans bilder av diskursers insti­tusjonelle treghet blir “taleskrivingsbekken” som “vanligvis renner jevnt og rolig” og som bare forstyrres om noen kaster en sten, som så må fjernes “slik at vannet renner som før.” “Slik slipes innkast ned, på samme måte som en spiss sten som ligger i en bekk over tid blir rund og glatt, som de andre stenene den ligger ved siden av…” Glimrende bilder som også har en stor overføringsverdi til diskursanalyse generelt.
Neumann kopler utviklingsdiskurser opp mot dette og gir gode eksempler på hvordan diskursanalysen kan kaste lys over sen­tral­styrte byråkratiske beslutnings­proses­ser og ikke-intenderte effekter disse kan ha såvel for mennesker man skulle “utvikle” som for sosiale praksiser de var ment å skulle “forbedre”.
Han dveler dessuten ved tregheten i politiske diskurser – diskurser som fort­setter å dele det politiske i to adskilte sfærer, nærmere bestemt i innen- og uten­riks­politikk. Disse feltene eller politiske områdene er underlagt radikalt forskjellige handlingsbetingelser. Denne inndeling gir liten mening i dagens “globale landsby”. Det er på denne bakgrunn han tydelig får fram tregheten også i diplomatiets talediskurs. Igjen viser Neumann noe av sin styrke fordi det generaliserbare ved hans empiriske utvalg blir tydelig. Samtidig etterlyser jeg en grundigere redegjørelse for denne tenk­ningens opprinnelse (genealogi): Har ikke denne todelingen av skillet mellom det som er innenfor og utenfor sitt utgangspunkt i Thomas Hobbes’ tenkning om mennesket, stat og statsstyre, og som la grunnen for etterkrigstidas “oppdemningspolitikk”? Har ikke dette også noe med tenkningen om det private og offentlige som atskilte sfærer – og hvor kvinnen ble plassert i det private rom,  rommet hvor sosiale praksiser ble sett på som “naturlige” og ikke sosiale?
Neumann skriver: “En sosial praksis har ofte sitt utspring i andre og fra dagens ståsted fremmede og uvedkommende praksiser, utspring det kan være pinlig for dagens utøvere av praksisen å bli minnet om”. Å finne dette opphav blir en hoved­oppgave for genealogien, i følge forfatteren (og med referanse til Nietzsches “urene opphav”). Ved å unnlate å løfte fram kjønn som konstituerende for ulike sosiale praksiser, tillater jeg å stille Neumann spørsmål om dette er for pinlig – for ham som for mange andre?

Siste kapittel handler om makt. Med referanse til Foucaults forståelse av makt som ikke-lokaliserbar fordi makt er innvevd i diskurser og sosiale praksiser og får ”tingenes orden” til å framstå som normal. Enhver diskurs vil inneholde et sett med subjektposisjoner. Noen av disse vil være ”bemyndiget med retten til å tale med tyngde.” Om en sak gis tolkningsrammer som flytter diskursen over i nye diskurser, vil tunge subjektposisjoner tildeles andre tals­personer. Visse subjektposisjoner forsvinner så å si, fordi rammer for forståelse av et fenomen endres. Det illustrerer Neumans eksempel med debatten om norske skytefelt for forsvaret. Her ble saken rammet inn i miljødiskursen (og bort fra forsvars­diskursen), så de tunge subjektposisjoner ble tildelt talspersoner fra miljøbevegelser.
Neumann belyser gjennomgående makt­problematikken med referanse til deler av den empiri han beriker boka med og gir således en annen og klarere utlegning enn jeg skisserer her. Kanskje kunne han ha drøftet Foucaults skille mellom dominans og makt – dominans som en seiglivet form for makt?
Samfunnsvitere vil helt sikkert ha stort utbytte av boka. Hans påpeking av svakheter i mange kulturstudier, er på sin plass. Man bør som forsker med humanistisk bakgrunn etterspore om det man finner ett sted er representasjoner man finner andre steder, som f.eks. i politiske diskurser. Ikke minst gjelder dette forståelse av identitet – og det går begge veger: Også samfunnsvitere kan med fordel gå inn i populærkulturen i mange av sine arbeider. Dette er viktige påpekninger.
De av oss som er filologer og med en viss diskursanalytisk ballast, vil antakelig finne størst inspirasjon der han anskueliggjører diskursens effekt,  materialiet og dens treghet. Boka har – til tross for en del svakheter (for eksempel manglende drøft­inger) – absolutt en plass blant arbeider som bidrar til økt innsikt i og forståelse av diskursanalyser.

Berit von der Lippe

Berit von der Lippe er Førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon - kultur og språk, Handelshøyskolen i Oslo [2003]

Latest posts by Berit von der Lippe (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere