Recension
Anmeldelse: Amos Kiewe & Davis W. Houck (red.): The Effects of Rhetoric and the Rhetoric of Effects. Past, Present, Future. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press, 2015..
Bibliografisk
Recensent: Jens E. Kjeldsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.
Om recensionen
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 71/72, 2016, 112-117.
Recensionen
I 1995 deltok samfunnsviteren George C. Edwards III på det første møte i Texas A&M Presidential Rhetoric Conference. Hans innlegg kastet en skygge over deltakerne og – ser det ut til – over retoriske studier i tiden som fulgte. Helt frem til i dag. Han nevnte ved navn en rekke av den amerikanske retorikk-forskningens største stjerner, som for eksempel David Zarefsky. De store forskere, viste han med detaljerte eksempler, hadde alle forutsatt og påstått effekter av konkrete eksempler på retorikk – uten å gi noe særlig bevis for disse påståtte effektene.
Det må ha vært en trykket stemning i lokalet. Men om det var en slik stemning, ser den ikke ut til å ha ført til noen endringer i forskningsmetoder. De fleste retorikere må ha fortsatt sine studier som før; for i de 21 år som har fulgt, er retoriske studier som tar effekt og publikum alvorlig fremdeles noe av en sjeldenhet. Retorisk kritikk og analyse dominerer forskningen vår, og retorikere gir seg stort sett ikke i kast med empiriske studier av respons, resepsjon og effekt. Ja, hele spørsmålet om retorisk effekt virker nesten som et ukvemsord, som helst overhøres – og noen ganger irettesettes.
Frykten for effekt ser imidlertid ut til å forta seg, og boken The Effects of Rhetoric and the Rhetoric of Effects er et tydelig tegn på dette. Boken er redigert av Amos Kiewe og Davis W. Houck. Kiewe er professor i kommunikasjon og retoriske studier ved Syracuse University. Han har først og fremst forsket på presidenters retorikk, retorisk kritikk og talekunst. Han har blant annet jobbet mye med retorikken til Franklin Delano Roosevelt. Og hans bidrag til boken er da også en undersøkelse av mottakelsen av de utallige brev og hilsener som Roosevelt mottok etter sin første såkalte fireside chat i 1933 om bankkrisen i USA. Houck er professor ved School of Communication ved Florida State University, hvor han først og fremst jobber med presidentretorikk, sport og medier, samt borgerrettighetsbevegelser. Han er dessuten medforfatter (med Mihaela Nocasian) til artikkelen ”FDR’s First Inaugural Address: Text, Context, and Reception” som ved sin publisering i Rhetoric & Public Affairs i 2002 var en av de få tekster som på den tiden oppfordret til, og selv utførte, resepsjonsstudier.
Boken består av tre deler: Den første er en samling av teoretiske utforskninger av spørsmålet om effekt og retorikk, den andre delen består av case studier av talekunst og effekt, og den siste delen er tekster som søker å utforske og utfordre grensene for hva vi forstår som retorikkens effekter. Disse tre delene innledes med en introduksjon og avsluttes med en konklusjon.
Innledningen, som er skrevet av redaktørene, tar opp Edwards’ angrep, som ble utvidet og publisert i boken Beyond the Rhetorical Presidency (1996), redigert av Martin J. Medhurst. Her skrev Edwards at ”the issue for students of rhetoric is not a lack of information, it is the unstated premise that these scholars have no need for it” (The Effects of Rhetoric, s. 2). De fleste, inklusive redaktørene av The Effects, har kalt Edwards’ kritikk urimelig, fordi det som Medhurst peker på i Beyond, unektelig er forskjell på de fortolkende ”språkvitenskaper” og de numeriske vitenskapene. Ikke desto mindre er Kiewe og Houcks bok en anerkjennelse av utfordringen. Selv om redaktørene er tydelige på at retorikken stiller andre spørsmål enn samfunnsvitenskapene og ikke bruker – kanskje til og med ikke bør bruke – de samme metodene, så oppfordrer de retorikere som ytrer seg om retoriske prosesser, produkter og effekter, til å føre bedre empiriske bevis for påstander som involverer publikum og effekt (: 4). Hvis retoriske studier skal kunne tas alvorlig og skal kunne bidra med ny viten, sier de, kan vi ikke begrense vårt fokus til fortolkende konklusjoner som utelukkende er basert på (enkelt)teksters interne sammenheng (: 6). Som alle bidragsyterne i boken er de meget klar over at effekt er et vanskelig begrep og en utfordring å etablere, men det endrer ikke ved at retorikken siden begynnelsen har hatt effekt som en integrert del av faget. Derfor, mener jeg, har redaktørene rett i, at det minste vi kan gjøre er å utforske hva vi mener med effekt, og forsøke så godt vi kan å føre empiriske bevis når vi påstår – eller blott antar – at retoriske ytringer har effekt.
Bokens første del bidrar til denne utforskningen. Den begynner med et velskrevet essay av Carole Blair. Teksten var opprinnelig et foredrag på Rhetoric Society of America konferansen i 1996, og selv om den henvender seg internt til amerikanske retorikkforskere, gir den et oppklarende lys også for oss andre. Spørsmålet om effekt er et fenomen i retorikken som aldri forsvinner. Det er som ”the beast” i The Eagles’ berømte sang ”Hotel California”, skriver Blair: ”They Stab it with Their Steely Knives, but They Just Can’t Kill the Beast”. Selv om vi overser spørsmålet, eller til og med forsøker å dolke det, vil vi aldri klare å drepe det: Retorikken er fremdeles intensjonell og målorientert. Den gjør fremdeles noe. Den har fremdeles effekt. Utviklingen i retoriske studier på 1969-tallet, mener Blair, førte til en tendens i (den amerikanske) retorikkforskningen som skapte manglende interesse for – og noen ganger motvilje mot – å anerkjenne og utforske retorisk effekt. Denne tendensen er omformingen av det tradisjonelle retoriske faget til et studie av symbolbruk. Tendensen er delvis skapt av bevegelsen bort fra talekunst og hen mot andre former for retoriske uttrykk: Demonstrasjoner, sang, visuelle uttrykk og mye mer. Delvis er den også skapt av oppsplittingen av det faglige feltet som i USA ble kalt for ”Speech”. Retorikerne i ”speech”-avdelingene var som kommunikasjonsforskerne opptatt av det symbolske og ble i stigende grad interessert i å bidra til retorisk teori. I striden om feltets karakter styrte retorikerne mot forståelser av faget som ”symbol use”. I den bevegelsen etterlot man de tradisjonelle forskere i ”speech” sammen med Herbert Wichelns’ neo-aristoteliske påstand om at retorikken ikke er opptatt av det skjønne eller det vedvarende, men derimot av effekt.
Som mange andre retorikere har Blair selv forholdt seg til retorikk som en menings- og symbolskapende kunst. Men hun tydeliggjør begrensningene i et slikt perspektiv. Hennes bidrag advarer mot utelukkende å betrakte retorikken som symbol- eller meningsskapende. For hvis vi gjør det, risikerer vi å bli så opptatte av å se på retorikkens evne til å skape betydning, at vi ender med å overse dens evne til å gjøre noe, skape en effekt.
I sin artikkel som utforsker de mulige beviser en retorisk kritiker har for å vurdere hvilken resonans retorikk vekker, peker Robert C. Rowland på at retorikkens oppmerksomhet på effekt og publikum på den ene siden er blitt kritisert av post-strukturalister for å overse teksters komplekse meningsmønstre, og på den andre siden er blitt kritisert av samfunnsvitenskapene for ikke å være i stand til å dokumentere den effekten som de retoriske studier enten forutsetter eller påstår uten forbehold. Selv fremhever han viktigheten av å føre passende bevis for de antagelserne kritikeren fremsetter. Det kan enten være 1) direkte bevis på hvordan et gitt publikum reagerte, 2) bruk av retorisk teori som allerede har gitt begrunnete antagelser om hvordan retorikk virker, eller 3) teorier fra andre felter som psykologi eller litteraturvitenskap, som hjelper oss med å forstå hvordan retoriske tekster kan vekke resonans i en bestemt kontekst (: 67).
Rowland innrømmer at noen kanskje betrakter ønsket om beviser for hvordan og hvorfor ytringer direkte påvirket publikum, som en forenklende neo-aristotelisk tilgang som begrenser seg til den umiddelbare publikums respons (: 68). I seg selv, synes jeg, avspeiler Rowlands kommentar en fremherskende, og noe underlig frykt for å snakke om påvirkning og effekt, men som Blair påpeker: ”you just can’t kill the beast”. For generelt er problemet i retorikkforskning ikke at man gjør for mange respons- og effekt-orienterte studier, men derimot for få. Det er et større problem at forskere antar og spekulerer over antatte effekter enn at forskere misbruker eller misforstår indikasjoner på effekt.
I teksten ”What Rhetoric Can Do” beskriver Pat J. Gehrke forskjellige former for kausalitet, og fastslår at retorikkens felt er ”probalistisk”. Retorikk foregår i en verden hvor mange, komplekse faktorer, forhold og hendelser bidrar til å gjøre andre faktorer, forhold og hendelser mulige. Retorikk bør derfor anskues som ”a conditional and contributory cause – a cause that, given certain conditions, can contribute to particular effects” (: 87). I en analyse av Kenneths Burkes tekst ”The Rhetoric of Hitler’s Battle” og av Roosevelts første tiltredelsestale, viser Gehrke at retorisk kritikk må bevege seg utover bare taleren og den konkrete hendelsen. Skal vi forstå effekt, mener han, bør vi også gå historisk til verks og redegjøre for historisk materiale. Både helt konkret ved å gå i arkiver og mer teoretisk ved å benytte idehistoriske perspektiver som begrepet ”arkiv”, slik det forstås i Foucaults kunnskapsarkeologi.
Den siste teksten i bokens teoretiske utforskninger er David Franks bidrag ”Rhetoric’s Effects, the Vita Activa, and the Rhetorical Turn in Twentieth Century Thought”. Han bruker Hannah Arendt og Perelman & Olbrechts-Tytecas nye retorikk til å introdusere spørsmål om moral og etikk i retorikkens effekter. Retorisk teori og kritikk, sier Frank, bør forenes med sosialpsykologien for å hjelpe oss til å forstå og forhindre retorikk som skaper symbolske verdener som fører til totalitære bevegelser og folkemord. Hendelsene i Rwanda, for eksempel, hvor hutuenes omtale av tutsiene som kakerlakker bør utforskes retorisk – og vi bør bli mer oppmerksomme på hvordan retorikken kan føre til moralske argumenter og fastholde retorikkens etiske karakter.
Bokens andre del rommer som sagt case-studier av offentlig talekunst. Stephen H. Browne skiller mellom tre temporale former for effekt: 1) kort-tids-effekt som gjør seg gjeldende umiddelbart, 2) mellom-tids-effekt, som kan påvirke generasjoner, og 3) lang-tids-effekt, som kan gå over flere hundre år. Som eksempler analyserer han Thomas Paines pamflett Common Sense (1776) som hadde umiddelbar effekt; Washingtons Farewell Address, som påvirket over generasjoner; samt den amerikanske uavhengighetserklæring som påvirker USA den dag i dag.
Sara A. Mehltretter Drury undersøker i ”Responses to Rhetoric’s Invitation”, hvordan Bush-administrasjonens taler om immigrasjonsspørsmålet hadde retorisk effekt ved å sette bestemte ting på dagsordenen, innføre særlige perspektiver og derved skape en bestemt ”framing” av saken som et sikkerhetsspørsmål.
Adam J. Gaffey ser på det amerikanske senatets årlige opplesning av George Washingtons Farewell Address og utforsker de korte tekster som de forskjellige opplesere gjennom årene har skrevet etter opplesningen, når de skriver under og gir deres kommentarer til Washingtons ord. Innholdet i disse politikeres kommentarer til Washingtons tale er en effekt av den over to hundre år gamle talen, og de forteller hvordan den enkelte politiker forhandler sitt eget syn med det som uttrykkes i talen.
Amos Kiewe utforsker i ”Letters to Franklin D. Roosevelt following the First Fireside Chat” effekten av talen for den amerikanske befolkningen og den økonomiske situasjon. Som Kiewe selv anbefaler i sin innledning, fører han bevis for effekten han mener talen har ført til. Ikke alene kan han henvise til en mengde brev som borgere har skrevet til Roosevelt, hvor de uttrykker at presidentens tale har gitt dem tilliten til banksystemet tilbake; Kiewe kan også henvise til makro-økonomiske indikasjoner som korresponderer med brevskrivernes uttalelser. Etter talen ble bankenes betalingsevne raskt gjenetablert fordi borgene igjen plasserte pengene sine i banksystemet, akkurat som de hadde skrevet de ville.
Den siste artikkel i delen om offentlig talekunst er Erin J. Rands tekst ”Why We Love to Hate Larry Kramer”, som viser hvordan 1990-tallets kontroversielle homo- og aids-aktivist, Larry Kramer, gjennom sterkt polemiske og publikums-avvisende taler og tekster skapte retoriske effekter.
Bokens avsluttende del har tre tekster som på hver sin måte utfordrer grensene for hva retorisk effekt er og kan være. Anne T. Demo forteller i sin tekst ”Online Documentaries and Offline Impact” om prosjektet 9500 Liberty, hvor to dokumentarfilmskapere i deres arbeid med å dekke en lokal strid om immigrasjon selv ble påvirket. Demos artikkel illustrerer godt hvordan online-aktivisme påvirke offline-aktivitet, og husker oss på at YouTube-kanaler og liknende online retorisk aktivitet krever nye former for retorisk innsikt.
Aaron Hess er en forsker som er kjent for sin såkalte kritisk-retoriske etnografi, og det er nettopp denne han anvender i et studiet av gruppen DanceSafe som ved Rave-parties hjelper ungdom med opplysning om narkotiske stoffer. Hess har aktivt besøkt og deltatt i slike fester og har gjennomført intervju med deltakere. Deltakende etnografisk metode er ikke uten videre det beste til å etablere kunnskap om retorisk effekt, innrømmer Hess, men uten slik deltakelse og intervju, fremhever han, ville han aldri ha forstått den retoriske verdien – og effekten – som de frivillige i DanceSafe skapte gjennom deres ikke-dømmende adferd på dansefestene. Her utviste de en ethos som fremmet tillit og respekt hos deltakerne. Slikt er ikke mulig å finne på tekst eller transkripsjon, det må erfares for å forstås.
I den siste artikkelen i bokens tredje del skriver Gregory Dorchak i ”Rhetorical Cycles” om de effektene som skapes gjennom utvikling av musikalske stilarter og tradisjoner. Når en virtuos musiker bygger videre på tradisjonen og skaper noe nytt, vil dette nye påvirke tradisjonen, og dermed etablere en ny. Som han skriver: ”In rhetorically shaping community, one rhetor represents only a single link in a long chain of rhetoric begetting rhetoric. In this light, rhetoric itself can be seen as an effect of rhetoric” (: 279)
I bokens konklusjon argumenterer Davis W. Houck for at retorikere igjen tar for seg ”the ’beast’ of effect” (: 283), for hvis vi reelt involverer oss i virkelige publikum, vil det gjøre oss til bedre forskere i talekunst og retorikk. Det kan være mange årsaker til at retorikere ikke i noen særlig grad har involvert seg i reelle publikum og deres resepsjon av retorikk. Carole Blair pekte på orienteringen mot kommunikasjon som meningsskapelse og symbolbruk, andre har pekt på at bevegelsen mot kritisk teori anså effekt som anakronistisk og irrelevant (: 288), men Houck peker på en mer hverdagslig – nærmest kjedelig – forklaring: Det er ganske simpelt mye enklere, og mindre arbeidskrevende, bare å se bort fra publikum og deres møte med retoriske ytringer, for i stedet kun å fokusere på taler og tekst.
Er forklaringen på at vi retorikere – i Skandinavia, så vel som i USA – ikke utforsker publikum, resepsjon og effekt ganske enkelt at vi er dovne og uten nok kunnskap om relevante metoder? Vel, så galt står det nok ikke til. På den andre siden er det bemerkelsesverdig at også vi skandinaver synes å ha veket unna spørsmålet om effekt. Slik jeg ser det bør også vi engasjere oss mer i de utfordringene som boken The Effects of Rhetoric and the Rhetoric of Effects tar opp.
Artiklene er skrevet fra et humanistisk perspektiv, det gjelder også dem som benytter samfunnsvitenskapelige tilganger, såsom Hess’ kritisk-etnografiske metode. De har alle et nyansert forhold til effekt og respons. De forstår publikums makt og preges av en søken etter en bred og kulturell forståelse av fenomenet effekt. Forestillingen om den lineær stimulus-respons-modell, som var fremtredende i medievitenskapen på 1950-tallet har for lengst sluppet taket i medieforskere og – må vi håpe – i retorikerne.
Selv om boken er skrevet av amerikanere for amerikanere, og bare har amerikanske eksempler, er den likevel relevant for et skandinavisk publikum. For også vi bør tenke nøyere over hvordan vi forholder oss til – og noen ganger unngår å forholde oss til – spørsmål om publikum og effekt, og boken behandler generelle problemstillinger om disse forhold. Det gjelder særlig redaktørenes innledning og tekstene i første del av boken.
Selv om tre artikler behandler henholdsvis online-videodokumentar, dans og musikk, begrenser boken seg likevel overveiende til talekunst (”public address”). Artiklene benytter og behandler også et noe begrenset utvalg av metoder. Det er for eksempel ingen studier som involverer fokusgrupper, protokoll-analyse, survey eller eksperimenter, selv om det oftest er denne type metoder som benyttes når man ønsker å si noe om effekt. Det kan virke som en urimelig innvending å etterspørre slike metoder, ettersom boken tilsynelatende handler om retorisk analyse (”criticism”) og effekt. Igjen og igjen vender bokens tekster tilbake til Herbert A. Wichelns artikkel ”The Literary Criticism of Oratory” som er berømt og beryktet for sin påstand om at retorikken ikke beskjeftiger seg med varighet eller skjønnhet, men derimot med effekt. Redaktørene og forfatterne ser seg tilsynelatende, og til tider motvillig, som en del av tradisjonen ”retorisk kritikk” som Wichelns på mange måter begynte. Motvillig fordi den neo-aristoteliske tradisjonen som fulgte etter ”The Literary Criticism of Oratory” i mange tilfeller endte som mekaniske og uinspirerende studier. Ikke desto mindre er det den retoriske tekstanalyse (”rhetorical criticism”) som er utgangspunktet for den overveiende del av boken.
På mange måter er boken på samme tid en omfavnelse av og en frigjørelse fra den tradisjonelle retoriske analyse, og dette er, slik jeg ser det, et skritt fremover. The Effects of Rhetoric and the Rhetoric of Effects gjentenker vårt utgangspunkt og gjør det mulig å bevege oss nye steder hen. Den introduserer nye, eller kanskje heller oversette, perspektiver og måter å utforske retorikk og effekt. Men det er samtidig noe lettere foruroligende – eller kanskje heller beroligende? – ved at vi må tilbake til en omstridt tekst fra 1925, for å komme fremover akademisk. Ikke desto mindre, vil jeg mene, har Wichelns rett når han skrev: ”Finally, the effect of the discourse on its immediate hearers is not to be ignored, either in the testemony of witnessess, nor in the record of events” (Effects, s. 285).
Liknande artiklar:
Hvad gør det, hvor du taler?
Audience Studies, Seriously
Tøyelige tekster
Det talade ordets mästare
Jens E. Kjeldsen är professor i retorik vid Bergens universitet.
Redaktør på RetorikMagasinet 1991-1994. Redaktør på Rhetorica Scandinavica 1997-2010.
-
Jens E. Kjeldsenhttps://www.retorikforlaget.se/author/jens-kjeldseninfomedia-uib-no/
-
Jens E. Kjeldsenhttps://www.retorikforlaget.se/author/jens-kjeldseninfomedia-uib-no/
-
Jens E. Kjeldsenhttps://www.retorikforlaget.se/author/jens-kjeldseninfomedia-uib-no/
-
Jens E. Kjeldsenhttps://www.retorikforlaget.se/author/jens-kjeldseninfomedia-uib-no/
