Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essayer » Rhetorica Scandinavica Anmeldelser » Retorikkens status og anvendelighet

Retorikkens status og anvendelighet

av Kjell Lars Berge

Recension

“Rhetoric, Knowledge, Mediation. A Project on Theories of Knowledge and Media at the University of Bergen, Norway”. Jostein Gripsrud (ed.) 1996. “The Current Status of The Rhetorical Tradition”. Arbeidspapirer 1/96. Rhe­toric, Knowledge, Mediation

Bibliografiskt

Författare: Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Rhetorica Scandinavica #1, 1997, s 72-76.

Annonce

Recensionen

Retorikken er en tradisjon og en tilnærming til studiet av mennesket som har stått sterkt i menneskeforskningen i de siste ti-åra. Men egentlig ny kan denne interessen ikke sies å være. Derimot er retorikk-interessen parallell med mange andre teoretiske tilnærminger til studiet av menneskelig samhandling, tenkning og meningsskaping hele dette hundreåret, selv om de slett ikke påkaller retorikken. Slike interesser finner vi kanskje først og fremst i miljøer som noe vagt kaller seg kommunikasjons­vitenskap, ofte alliert med betegnelsen medievitenskap – såvel som mere presist definerte vitenskaper som semiotikk, diskursanalyse, narratologi, tekstforskning i vid forstand og da gjerne i et pragmatisk, og av og til også i et økologisk perspektiv. En kan i tillegg nevne deler av de lingvistiske miljøene – særlig de som er assosiert med pragmatiske, tekstlingvistiske og/eller interaksjonistiske retninger.

Mange har forsøkt å tilrane seg æren for denne interessen. Berømt er begrepet “den lingvistiske vending”. Seinere reklamerte noen for “den pragmatiske vending”. For ikke så lenge siden så jeg en innføringsbok for humaniorastudenter i viten­skapsteori som presenterte noe forfatteren kalte “den litterære vending”. Noen har selvsagt også funnet på å markedsføre seg selv ved å snakke om “en retorisk vending” i studiet av mennesket. Det som kjennetegner alle disse miljøene – trass i alle sine ulikheter – er en interesse for hvordan det vi kan kalle “mening” oppstår. Man er gjerne opptatt av at denne “meningen” skapes i samhandling mennesker i mellom. Og man er opptatt av hvordan det er mulig å utføre handlinger ved hjelp av eksternaliserte “ytringer” som ikke er identisk med den som ytrer. Slike ytringer er det en viss enighet om i disse miljøene å kalle “tekster”. Således er filmer og musikkstykker tekster. Tekster er altså ikke bare verbalspråklige ytringer.

Det skrift og det prosjekt som skal omtales i denne anmeldelsen flagger seg selv som “retorisk”. Det vil si det overordnede teoretiske rammeverket – eller forståelseshorisonten, for nå å bruke en annen og velbrukt metafor – er retorikken. Men leser vi prosjektbeskrivelsen til Bergensprosjektet “Rhetoric, Knowledge, Mediation. A Project on Theories of Knowledge and Media” er det kun i denne teore­tiske retoriske horisonten vi finner noe samlende. Gjenstandsområdene som de ulike forskerne har valgt å studere, veksler alt fra en kritisk drøfting av retoriske innslag i Kenneth Burkes skrifter (Atle Kittang) til kunstneres psykiatriske patografier (Per Buvik) og til måter å forstå språk og mediering på innenfor ulike språk- og kommunikasjonsteorier (Arild Utaker). Personene involvert er representanter for fag som i administrasjonskulturen er klassifisert som “humanister”. De som kaller seg “mediaforskere” er sterkest representert. Ellers ser litteraturviterne til også å være en stor gruppe. Det er således interessant og viktig å kritisk vurdere “det retoriske” i denne retoriske grunnforståelsen. Hva i all verden mener prosjektets forskere med å hevde at den teori de arbeider med og ut i fra er “retorikken”?

Vender vi oss igjen til den tidligere nevnte prosjektbeskrivelsen, er det retoriske definert som teoretisk forståelseshorisont i et prosjekt med et objekt som er noe så generelt og omfattende som “the conditions for production and mediation of culture in our time”! Jeg vet ikke om slike formuleringer er valgt på grunn av søknadsstrategiske – eller om en vil; retoriske (!) grunner. Kanskje man er tvunget til å uttrykke seg så allment når en vil få samlet forskere med så pass ulike perspektiver som det faktisk ser ut til å være tilfelle her om en leser prosjektbeskrivelsene. Noenlunde konkret for oss blir den siterte formuleringen først når “det reto­riske” signaliseres som grunnforståelse. Hva mener så prosjektbeskrivelsen med at retorikken “pro­vides an overarching perspective and a degree of guidance in the selection of specific problematics”?

Prosjektbeskrivelsen gir i alt fire begrunnelser for valget av de det kaller en “retorisk” tilnærming: For det første handler retorikken – i følge prosjektbeskrivelsen – om “how the signifier and elements of ‘form’ influence what we call ‘content’ or ‘message’”. For det andre påstås det at “rhetoric focuses on the persuasive functions of the signifier and the elements of ‘form’”. Følgelig er retorikken i følge prosjektbeskrivelsen “pragmatisk” orientert. For det tredje innebærer retorikken – og nå henvises det i prosjektbeskrivelsen til den retoriske tradisjonen – en forståelseshorisont som forstår tekstbasert kommunikasjon (“the craft or art of making speech­es or texts”) som “kamp”. Valget av retorikk innebærer derfor et konfliktorientert perspektiv på meningsbasert samhandling. For det fjerde begrunner prosjektbeskrivelsen valget av retorikken som forståelseshoriosont på grunn av den retoriske tradisjonen fra antikken av i seg selv. Det hevdes at den retoriske tradisjonen “provides a number of concrete examples (min kursivering) of different ways to understand the relations between lan­guage, knowledge and culture”.

Det er slett ikke min hensikt å anmelde – og dermed vurdere kritisk – denne prosjektbeskrivelsen. Det er mye man kunne kommentert ved den – for eksempel det påfallende forhold at når man skal beskrive retorikken som noe annet enn en tradisjon fra antikken som tilbyr en eksempelsamling og en måte å forstå kommunikasjon på, så velger man å bruke et vokabular som ikke er hentet fra retorikken, men fra semiotikken; dt vil si en variant av semiotikk som vi kjenner igjen fra den franske strukturalismen slik den utfoldet seg på 60-tallet. For eksempel bruken av begreper som ‘signifier’. Og jeg har heller ikke til hensikt å gå nærmere inn på den merkelige tegnforståelse som prosjekt­beskrivelsen presenterer. For en som er skolert i den semiotiske tradisjonen, nærmer det seg det kaudervelske å hevde at man i retorikken studerer “how the signifier and elements of ‘form’ influence what we call ‘content’ or ‘message’”. Slike formuleringer kan de av oss som underviser i emnet, av og til finne hos studenter som ikke helt har forstått tegnbegrepet slik det er utviklet i den semiologiske tradisjonen fra de Saussure.

Ser en bort fra dette teoretiske mageplasket, er begrunnelsen for valget av retorikk som forståelseshorisont den tradisjonelle. Man henviser til den vanlige oppfattelsen av retorikken som en kamp­orientert overtalelseslære. Retorikken blir da å forstå som en tidlig variant av forståelsen av kommunikasjon som overføring av informasjon fra en sender gjennom en kanal til en mottaker. Overtalelsens mål blir forstått som “effekter” hos en eller flere mottakere. Sagt med talehandlingsteoriens termer – for nå å nevne en kommunikasjonsteori som har visse fellesstrekk med den retoriske – reduseres re­torikken til å være en teori om perlokusjonene. Det innebærer at studiet av de lokusjonære og illokusjonære aspektene ved en talehandling blir forstått som underordnet det perlokusjonære. En slik måte å forstå menneskelig samhandling på kjenner vi igjen i mye av medieforskningen. Og denne grunnforståelsen har vært grundig kritisert – av medieforskere selv og mange andre. Men viktigere i denne sammenhengen er det likevel å konstatere at en slik forståelse av retorikken også har vært kritisert av retorikere. Således har den tidligere professoren ved Retorisk institut ved Københavns universitet, Jørgen Fafner, i flere sammenhenger påpekt det innsnevrende i denne retorikkforståelsen1. Selv har jeg i nevnte skrift argumentert for retorikken som en teori som fokuserer det menneskelige hverdagsspråkets dialogpotensiale.

Jeg skal ikke lenger oppholde meg ved beskrivelsen av prosjektet “Rhetoric, Knowledge, Mediation”. Prosjektbeskrivelser er én sak. Noe annet er hva som kommer ut av prosjektene. Det er ofte slik at det er på handlingene mennesker skal prøves. Jeg skal derfor i resten av denne anmeldelsen konsentrere meg om ett av de såkalte “arbeidspapirer” som prosjektet så langt har skapt. Jeg skal konsentrere meg om det første av disse; det som er kalt “The Current Status of the Rhetorical Tradition”. Det er redigert av prosjektlederen selv, Jostein Gripsrud. Skriftet inneholder dels bidrag av folk hentet inn spesielt for seminaret, slik som den nederlandske narratologen Mieke Bal, den nederlandske filologen Marc van der Poel, den danske vitenskapsteorikeren Søren Kjørup, den danske bergensprofessoren i mediestudier Peter Larsen og nordmannen og litteraturviteren Atle Kittang. Jeg vil tro at de fleste av disse er velkjente navn. Når det gjelder de tre siste, kjenner vi dem igjen som vik­tige inspiratorer for humanistisk undervisning i Norge og Danmark.

Før jeg kommenterer og vurderer de enkelte bidrag i skriftet  “The Current Status of the Rhetori­cal Tradition”, kan jeg ikke dy meg for å kommentere den genrekategori som prosjektledelsen plasserer skriftet i. “Arbeidspapirer” er jo en genre som antyder et forholdsvis beskjedent ambisjonsnivå på den kunnskap som skapes og formildes. Imidlertid kjenner vi til fra flere vitenskaper at “working papers” kan være vel så viktige skrifter som tekster publiserte i tidsskrifter med referenter og tekster utgitt som bøker på forlag. Særlig gjelder det i tilfeller der interesserte har på følelsen at de som bidrar, har noe å ekstra å bidra med, og at de i ar­beidspapirene gjør forskningsfronten synlig for de som ikke nødvendigvis tilhører den indre kjerne i miljøet. Hvorvidt det siste er tilfelle med dette skriftet vet jeg ikke, men prosjektledelsen må likevel sies å gjøre seg selv viktig med det meget elegante design skriftene er gitt, og den papir- og trykkekvalitet som er valgt. Jeg vet ikke om kvaliteten skyldes det faktum at datateknologien tillater en egen uttrykkets retorikk, slik at man ikke lenger kan skille klinten fra hveten ved å studere teksters ytre framtoning og visuelle klesdrakt? Sikkert er det likevel at det ytre i disse skriftene ikke står helt i overensstemmelse med innholdet i dem. Flere av skriftene – det gjelder særlig dem som er skrevet av de skandinaviske bidragsyterne – bærer preg nettopp å være tekster som man venter å finne i tekster tilhørende genren “arbeidspapirer”, dvs “work in progress”. Dvs litt sånn venstrehåndarbeid som man bedriver mens man skal konsentrere seg om større oppgaver. Som antydet gir da heller ikke skriftet inntrykket av et forskningsmiljø som man må lese arbeidspapirene til for å følge med i forskningsfronten. En av bidragsyterne er til og med så beskjeden at han titulerer seg som “an amateur – in several senses of the word” innenfor både retorikk og musikkvitenskap – hvilket er bidragsyterens tema. Så hvorfor skal man da lese disse arbeids­papirene? Eller for å snu på spørsmålet: hvorfor er de i det hele tatt utgitt?

La meg innlede med å svare på spørsmålene ved å gi et lite referat av hva artiklene handler om.  Mieke Bal innleder skriftet med artikkelen “Non-Art, Not-History: Reading the Rhetoric on the Wall”. Hun innleder i en polemisk tone med å kritisere det hun hevder er de tradisjonelle kunsthistorikernes måter å forstå kunst på. Med utgangspunkt i en konkret utstilling og en like konkret utstillingskatalog – som hjelper til med å skape en verbalspråklig mening sammen med bildene – viser Bal hvordan disse “teks­tene” (det vil si tekster forstått både som bilder og verbalspråklige ytringer) kan skape ulike “les­ning­er”, “tolkninger” – eller som jeg ville ha sagt – ulike “meninger” alt ut fra hvilken sosial praksis man forstår tekstene innenfor. Således innebærer Bals resonnement en forholdsvis skarp kritikk av en tradi­sjonell filologisk og historisk tilnærming til
bilder som både er autoritær og reduserende. For meg framstår denne kritikken som nesten like tradi­sjonell som den tradisjon hun kritiserer. Det retoriske i det hele er da forståelsen av de ulike måtene å gi mening til tekstene på.

I Marc van der Poels artikkel “Renaissance Rhetoric and the Trivium in the Latin Tradition from the Ancient to the Modern World” er som tittelen an­tyder en ganske tradisjonell (!) – men interessant nok for denne leseren i hvert fall – gjennomgang av reto­rikkens skjebne i europeisk kulturhistorie med særlig vekt på den delen av renessansen som er forbundet med personer som Erasmus av Rotterdam, Rudolf Acricola og Petrus Ramus. Teksten er lærd og, som tekstnormen er i filologien, spekket med fotnoter som igjen refererer til et omfattende filologisk utgreiende tekstkorpus. Ett av de viktigste formålene med van der Poels tekst må derfor antas å være formidling til de ikke-like-lærde.

Disse to første bidragene i “The Current Status of the Rhetorical Tradition” er forholdsvis omfattende. Det samme kan man ikke si om de tre gjenværende. De er alle tre er skrevet av skandinaver. Det første av dem – Søren Kjørups – handler om “Pictures, the Rhetorical Tradition and the Rhetorical-Semiotic Controversy”. Det er jo et omfattende emne, men det er gitt en altfor knapp behandling for at Kjørups bidrag skal være interessant. Skriftet tar til med en presentasjon av den retoriske for­ståelsen av bilder som preget kunsttradisjonen helt til mot slutten av 1700-tallet. Kjørup gjengir de tyske kunstfilosofenes skjebnessvangre kritikk av sammenblandingen av det estetiske og det reto­riske, før han vender seg til en av det parisiske 60-tallets intellektuelle “megastars” Roland Barthes og dennes nyforståelse av retorikken innenfor rammen av det som da var det “semiologiske” prosjekt. For en semiotiker er det underlig at Kjørup stopper der – i og med at Barthes har blitt så grundig kritisert – blant annet av den framstående bildesemio­tikeren Göran Sonesson. Enda merkeligere er det kanskje at han ikke kommer inn på den retoriske forståelsen av bilder som den belgiske “Groupe My” står for. I sin oppsummering hevder Kjørup – uten å referere til noen som helst – at retorikere har det syn at “Semiotics is just a small corner of the complete rhetorical doctrine”. Det er for meg et ukjent standpunkt – og hvis det er hevdet, må det være hevdet i miljøer der man identifiserer semiotikk og en viss type strukturalisme som russeren Volosjinov en gang kalte “abstrakt objektivisme”. Men det hadde vært interessant å se synspunktet hevdet og begrunnet. Det gjør Kjørup dessverre ikke.

I det fjerde av skriftets i alt fem bidrag – det allerede nevnte “Music in the Rhetorical Tradition” – skriver den selvutnevnte amatøren uti musikken og retorikken – Peter Larsen – nettopp om forholdet mellom retorikk og musikk. Jeg syns det faktisk ikke virker så amatørmessig – men så er det heller ikke mitt spesialemne. Han kommer inn på det interessante tema som angår forholdet mellom musikk og påvirkning. Er det slik at visse musikalske uttrykksformer kan påvirke lytteren i en viss retning? Med andre ord har musikken er slags semantisk orden som gjør den egnet som argumentasjonsform? Så vidt jeg vet er dette studert empirisk – av musikk­semiotikere for øvrig. Men det er en forskning Larsen ikke viser til. Det han gjør, er å ta prosjekt­beskrivelsen på alvor ved å presentere de ulike forståelser av denne eventuelle sammenhengen som den retoriske tradisjonen gir eksempler på. Også i denne artiklen dukker Roland Barthes opp som en slags moderne premissgiver når det gjelder det teoretiske.

Det siste bidraget i skriftet er det eneste som befinner seg innenfor rammene av de konkrete individuelle forskningsprosjektene som samlet utgjør prosjektet “Rhetoric, Knowledge, Mediation”. Det er professoren i litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen, Atle Kittang,  som tar for seg den estetiske filosofen (?) Kenneth Burkes nyretorikk. For meg var dette mest interessante bidraget i og med at det fortalte meg noe helt nytt og det på en måte som gir perspektiver. Det mest interessante ved Kittangs bidrag er at han plasserer Burkes innsats innenfor rammene av en fellesvestlig søking etter et fundament for forståelsen av mennesket som meningsskapende vesen. Det gjør han ved å vise til Ernst Cassirers verk, til Roman Jakobsons ditto, men uten å slippe taket i det faktum at Burke forholder seg til den retoriske tradisjonen og den forståelsesramme den fører med seg. Samtidig påpeker Kittang at Burke ikke viderefører antikkens innsikter slavisk i en ny og temmelig kompleks kontekst. Kittang finner da mange likhetspunkter mellom Burkes posisjon og mye av den ideologikritikk som for denne anmelderen i hvert fall, framstår som typisk motetekning. Det vil si retninger hvis formål det er “the use of rhetorical knowledge to ‘unmask’ the rhetorical use of language” for å sitere Kittang selv (på side 131).

Som denne gjennomgangen antyder, er temaene i skriftets artikler svært forskjellige. De har til dels ganske ulike perspektiver – ikke minst teoretisk. Bals og Larsens forståelseshorisont framstår for meg som semiotisk og ikke retorisk. Når det gjelder det perspektiv som er formulert i skriftets tittel – å gjøre opp status for den retoriske tradisjonen – er jeg temmelig tvilende til at forfatterne evner å gjøre det. Ingen av bidragene går noe særlig i dybden og vurderer retorikken som filosofi, arbeidsverktøy i konkret forskning og som metode. Og de vurderer slett ikke retorikkens anvendelighet i forhold til eventuelle konkurrenter på markedet. Det blir med påstandene når det gjelder forholdet mellom retorikk og semiotikk blant annet. Heller ikke trekker skriftet inn særlig mange nyretoriske retninger. En retning som ser ut til å ha formet forfatternes for­ståelse av hva nyretorikk er, ser ut til å være Paul de Man. Men det er en forståelse av nyretorikken jeg fra mitt ståsted oppfatter som temmelig snever. Jeg opplever det som meget beklagelig at perspektiver som er hevdet av retorikkprofessoren Jørgen Fafner, filosofen Erneste Grassi og retorisk interesserte semiotikere ikke er regnet med (bortsett fra den allestedsnærværende Roland Barthes, selvsagt!).
Med andre ord finner jeg lite av en grunnlags­drøfting av retorikkens status. Det jeg finner er en rekke forfattere som har satt seg inn i tider da retorikken var den enerådende horisont for forståelsen av mennesket. Og jeg finner forfattere som gjerne vil formidle denne kunnskapen til andre. Hvorvidt det er en kritikk som rammer, er jeg selvsagt ikke egnet til å bedømme. Men for oss lesere som faktisk er interessert i å tenke igjennom, og til og med diskutere “the Current Status of the Rhetorical Tradition”, er det beklagelig at prosjektets ledelse ikke har vært mer tydelig i sine krav til bidragsyterne på dette punktet, og valgt deltakere med en noe mer solid bakgrunn i retorikk når de likevel skulle drøftet temaet.

Kjell Lars Berge

Bidragene i “The Curent Status of the Rhetorical Tradition”:
Mieke Bal: Not-Art, Not-History: Reading the Rhetorica on the Wall
Marc van der Poel: Renaissance Rhetoric and the Trivium in the latin Tradition from the Ancient to the Modern World
Søren Kjørup: Pictures, the Rhetorical Tradition and the Rhetorical-Semiotic Controversy
Peter Larsen: Music in the Rhetorical Tradition
Atle Kittang: Kenneth Burke and traditional rhetoric

 


Läs även:
Jostein Gripsruds replik:

Kjell Lars Berge i slett lune – en replikk

 

Latest posts by Kjell Lars Berge (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere