Innebærer kritiske analyser av politiske diskurser at analytikeren nødvendigvis blir subjektiv og partsorientert? I hvilken grad kan og bør retoriske analyser av politiske diskurser være nøytrale og ‘objektive’? Når analytikeren leser meninger, verdier, og intensjoner inn i andres tekster – hvilke kriterier har vi for hvorvidt slike fortolkninger kan sies å være holdbare og sannsynlige? Og hvilke roller kan den retoriske analytikeren spille i forhold til politiske konflikter?