Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essayer » Rhetorica Scandinavica Anmeldelser » Retorisk handlekraft

Retorisk handlekraft

av Martin Eide

Recension

Christine Isager: Skribenter der skaber sig. Günter Wallraff og Hunter S. Thompson som mønstre for retorisk handlekraft i den spektakulære personlige reportage, Ph.d.-afhandling, Institutt for medier, erkendelse og formidling: Afdeling for retorik, Københavns Universitet, 2006).

Bibliografiskt

Forfatter: Martin Eide er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Rhetorica Scandinavica 41/2007, s 43-46.

Annonce

Recensionen

Denne avhandlingen løser en umulig oppgave. Den gjenreiser Hunter S. Thompsons tapte ære. Den gjør hans journalistikk interessant. Ja, viktig.

Vi snakker her om en journalist som i følge en av sine mer mytomane biografer gjerne holdt seg til følgende døgnrytme: Han sto opp kl. 3 på ettermiddagen. Fem minutter senere tok han sin første Chivas, for så å gå i gang med kokain. Han holdt det gjerne gående med kokain, til han kl. 9 på kvelden for alvor kom i gang med seriøst å snuse kokain og supplerte med syre og annet han måtte ha for hånden. Ved midnatt er han klar for å sette seg ved skrivemaskinen.

Vi snakker om en mann som ikke hadde tålmodighet til å vente på at et stoff skulle gjøre sin virkning før han ruset seg igjen.  Det kunne være narkotisk stoff. Det kunne være journalistisk stoff. Det gikk som regel over stokk og stein.

Og gikk det ikke, nølte han ikke med å gripe til våpen. Han skjøt hemningsløst mot faxmaskiner og telefoner som forstyrret ham i arbeidet, f.eks. med å antyde noe om en deadline. Til sist skjøt han da også seg selv. Han var selvsagt sprøyte gal. Men han kunne også være riktig klok. Christine Isager demonstrerer at mannen også er i stand til å oppvise retorisk handlekraft!

Hun skreller vekk en hel stripe av klisjeer, hun gjennomskuer en ”spraglet sværm af floskler” om Thompson og hans journalistikk.  Doktoravhandlingen om Dr. Gonzo ser forbi karikaturene. Dens utfordrende grep er å sammenholde den antatt gale mannens journalistikk med den seriøse og samfunnsbevisste Günter Wallraff og hans forkledningsjournalistikk eller rollereportasje. Deres ”ufortrødne valg af jeg-formen” og deres ”håndtering af mødet med fremmede mennesker og miljøer” blir forbindelsesleddet. De gir råmaterialet for definisjonen av genren ’den spektakulære personlige reportasje’.

Avhandlingens overordnede spørsmål er ”Hvori består den retoriske handlekraft i Günter Wallraffs og Hunter S. Thompsons reportagetekster? Hvilke retoriske handlingsprincipper realiseres, hvilke deler de, og hvordan bliver principperne i dag realiseret og (dermed) fejret på dansk grund?” Gjennom nærlesninger av utvalgte reportasjetekster setter Isager seg fore å besvare spørsmålet om når og i hvilken grad den konkrete spektakulære personlige reportasje ”udgør en oratorisk bastion eller er udtryk for en ritualiseret journalistisk negation”. De danske journalistene som får være med på ballet er Michael Elsbrog Pedersen, Allan Nagel, Mads Brügger, Jakob S. Boeskov, Morten Sabroe, Claus Beck-Nielsen, Michael Jeppesen og Flemming Chr. Nielsen.

I innsirklingen av genren ’den spektakulære personlige reportasje’ betoner avhandlingen både forskjeller og likheter mellom de to forbildene, Hunter S. Thompson (heretter HST) og Günter Wallraff (GW). De er både kontraster og paralleller. Vi har å gjøre med en journalist som kler seg ut, og en journalist som skeier ut. En journalist som opererer under cover og en journalist som viser frem sin tøylesløse persona. En journalist som står i en nitid undersøkende avsløringstradisjon og en journalist som inntar et lekende og eksperimenterende forhold til sannheten. Av fellestrekk som betones mellom HST og GW er at de begge driver deltakende observasjon, at de begge arbeider på kanten av eller hinsides hva som regnes som god presseskikk, at det i begges tilfeller er tale om reflekterende, prøvende eller utforskende tekster.

Det enkle spørsmålet er om ikke betegnelsen ’spektakulær personlig reportasje’ er mer treffende for HST enn for GW? De to har riktig nok jeg-formen og journalistens tilstedeværelse i teksten felles, men spetakkelet de to steller i stand i verden og i teksten? Forskjellene her er vel så slående at de kunne representere to ulike genre?

Det spektakulære handler hos Isager om en synliggjøring av reportasjens inventio og om et performativt element. Men forskjellene i måten dette gjøres på hos GW og HST er mer slående enn likheten eller det faktum at en synliggjøring faktisk skjer.

De to hovedpersonene omtales som eksponenter for ulike paradigmer og som to mønstre. Det kan virke noe forsert å la to paradigmer være én genre, og til sammen utgjøre ett kollektivt ethos. Den ene med indignasjon og korporlig solidaritet med svaktstilte, den andre med fandenivoldsk humør og en særegen galskap, foruten ”en hel lille opvisning i skruppelløs bestikkelighed”? HST agerer i situasjonen, mens GW beskriver seg som vitne og sparer kruttet til den påfølgende skriveakt. GW holder researchprosess og fortellernivået atskilt, mens HST lar de to nivåer løpe sammen.

I wallraffparadigmet er sannheten et mål som helliger midlet, i gonzoparadigmet er sannheten et middel uten et veldefinert mål. Det er nærliggende å spørre: Representerer ikke dette såpass ulike kontrakter med publikum at det ville vært like rimelig å snakke om to forskjellige genre?

Det står imidlertid fast som Christine Isagers store fortjeneste at denne sammenstillingen av de to journalistiske tradisjonene i eskalerende grad demonstrerer sin fruktbarhet gjennom avhandlingen. Hun lykkes virkelig i å vise at det er ”konstruktivt at forbinde wallraffing og gonzo som beslægtede grundmønstre”. Hun demonstrerer retorisk handlekraft.

Det er en styrke ved avhandlingen at forfatteren ikke nøyer seg med å diskutere de to internasjonale kanoner, men også analyserer danske eksemplarer innen storgenren for spektakulær personlig reportasje. Kriterier for valg av disse danske tekster kunne imidlertid med fordel vært bedre redegjort for og diskutert. En ting er at alle reporterne som velges har gjort et nummer ut av deres egen rolle i sine tekster, men valget av konkrete tekster for analyse fordrer vel en skarpere begrunnelse. Likeså er det vel grunn til å spørre etter nærmere redegjørelse for valg av tekster fra de to stormestrene. En fordel hadde det også vært om de analyserte tekster hadde vært gjengitt i sin helhet i et vedlegg til avhandlingen.

Det kan innvendes at Isagers lesningene blir litt knappe, og at kritikken av de danske journalistene virker skarpere enn den mer velvillige innstillingen overfor de to forbildene. I omtalen av HSTs klassiske Muhammed Ali-intervju vises det til sekvensen der journalisten kaster en djevlemaske til Ali, og denne tildragelsen gis vennligst denne fortolkning: ”Hermed har Thompson vundet sin værdighed i den fortalte situation og overtaget en sjælden magt over situationen. Han har skabt en unik dynamikk i sit forhold til Ali, der sætter Thompson i stand til at skrive en historie, der ikke ligner alle de andre…”. Claus Beck-Nielsen på sin side får høre at han ”laver en tvivlsom blanding af Günter Wallraffs veltilrettelagte søgen efter dokumentation, og Thompsons improviserede stil”. Han er inkonsistent etc… De danske utnytter gjerne ikke potensialet, de unnviker den forpliktelse de har påtatt seg. De gjør leseren desorientert… etc.

Isager understreker bestemt at avhandlingen ikke har noe journalistikkhistorisk sikte. Men de journalistiske tekstene er nå en gang preget av sin tid. De har en historisitet. ”Sære tider kaller på de særes ekspertise,” sier HST. En klarere historisk forankring ville kanskje ha vært ønskelig. Den ville også ha reist spørsmål om hvilke forandringer selvfremstillingen og ”spektaklerne” evt. har gjennomløpt i GWs og HSTs karrierer. Den HST som skrev om Hells Angels tidlig i sin karriere var vel en annen HST enn han som publiserte ”Generations of Swine” senere i karrieren. Hvordan setter tiden seg igjennom? Hvordan har den retoriske handlekraft forandret seg? Det ville være interessant å få en nærmere antydning om i hvilken forstand de valgte tekster tjener som ”en tematisk pejling, der går forud for en eventuel undersøgelse af de spektakulære, personlige reportagers udvikling gennem tiden,” som Chistine Isager formulerer det.

Begrepet om retorisk handlekraft (”rhetorical agency”) er et instruktivt omdreiningspunkt for avhandlingens analyser. Det kunne i visse sammenhenger vært interessant med en ytterligere kontekstualisering av den retoriske ”agency” (og dikotomien ”styret aktør” kontra ”styrende aktør”). En kopling av diskusjonen av retorisk ”agency” til mer allmenn historisk-sosiologisk aktør/struktur-debatt kunne ha gjort seg. (Herunder til debatten om når og hvordan strukturer – eller noen trekk ved strukturer – noen ganger er begrensende og noen ganger befordrende for aktørers handlinger). Derved kunne avhandlingen ha gitt et bidrag ikke bare til forståelsen av journalistisk retorikk og retorisk handlekraft, men til journalistisk handlekraft mer generelt.

”For rammene er stramme både i organisationerne, på redaktionerne og i tekstskabelonerne,” heter det hos doktoranden. Ja, hvor stramme er egentlig rammene for den spektakulære personlige reportasje i dagens danske medier? Er de bare begrensende, eller også befordrende? Hvordan forholder det hele seg f.eks. i forhold til den journalistfaglige begeistring for en fortellende journalistikk?

Det er uglesett å skrive ”jeg”, skriver Christine Isager. Er det virkelig det? Er det ikke en galopperende aktuell norm at journalister skal ”by på seg selv”?

Riktig nok sitter konvensjonen om at journalisten ikke skal skygge for sin egen historie dypt. Idealet er å skjule sine spor. Og vi vet jo at også skjulte spor kan lede på avveie. Det fascinerende ved genren vi her har for oss er nettopp at den preges av en fremsvisning og tematisering av spor. Med begrepet om retorisk handlekraft settes fokus på forholdet mellom pretensjoner og handlinger, på den skrivende retors fremførelse. Åpne spor kan også lede på ville veier. Og doktorandens samvittighetsfulle nærlesninger bidrar nettopp til å svare på spørsmålet om når den spektakulære personlige reportasje er en oratorisk bastion og når den kun er et uttrykk for en ritualisert journalistisk negasjon. For det er og blir et problem når en journalistisk teksts rolle kun blir å minne om kunstneren (journalisten) og hans herlige vilje til provokasjon. Det er forskjell på en forpliktende og en uforpliktende jeg-form.

Avhandlingen har også et konstruktivt sikte. Den vil forbedre den offentlige retorikk ved å rette oppmerksomheten mot et uutnyttet retorisk potensiale i genren. Nettopp ved å gå så grundig og nyansert til verket som Isager gjør, kan denne konstruktive ambisjon forløses.  Det kan den også ved at hun tar imitatio (i retorisk, ikke-odiøs forstand) på analytisk alvor. Det kan den også ved å være nøye med å spesifisere den spektakulære reportasjens mange fallgruver.

Struktureringen av avhandlingens analysedel skjer bl.a. ved hjelp av noen kreative grep. Det første av analysekapitlene har f.eks. fått tittelen ”Skriftlig håndtering av våpen” og undertittelen ”Effektjægere i affekt”. Forfatteren argumenterer for at skribentenes omgang med våpen er egnet til å anskueliggjøre ”helte- og antihelteroller og sætte magtforhold og andre sociale mønstre i spil”. Hun får mye ut av sitt våpengrep, selv om jeg gjerne skulle ha sett en grundigere diskusjon av nettopp tredelingen ”skriftlig håndtering af våpen”, ”skriftlig håndtering af sannheten” og ”skriftlig håndtering af andre mennesker” i analysedelen.

Forfatterens ethos styrkes ved at hun fremstår som svært innforlivet med sitt stoff, samtidig som hun evner å ivareta sin analytiske distanse. I motsetning til noen av de reporterne hun vurderer, går hun aldri ”native”. Skrivemåten er essaysistisk og forfriskende. Den har tidvis også sin pris. Det finnes eksempler på at forfatteren ser ut til å ha blitt blendet av egne fikse formuleringer. Det mangler noen mellomregninger i argumentasjonen her og der.

Samlet sett fremstår avhandlingen likevel som særdeles velskrevet, velstrukturert og velopplagt. Den røper en fin forståelse for journalistiske valg og dilemmaer. Dens konstruktive sikte forløses langt på vei. Avhandlingen gir et fint bidrag til journalistikkens svakt utviklede faghistorie og selvrefleksjon. Og betraktningene om den særegen formen for medskyldig mediekritikk som genrens portalfigurer oppviser, ja det er til å få forstand av.

Avhandlingens påvisning av et uutnyttet retorisk potensial i den studerte genren er instruktiv, og nærlesningene som gjøres, gir virkelig noe igjen. Isager har evig rett i at kjenner man kun disse tekstene av omtale, kjenner man de neppe. De er verdt å nærlese.

Og så løser altså avhandlingen den umulige oppgave det er å gjenreise HSTs ære ved å fremvise ham som en eksponent for radikal forandringsrettet epideiktikk. Avhandlingen viser hvordan han bedårer, forskrekker og forlater sine lesere, hvordan han leder dem gjennom en retorisk skjærsild.

Vi snakker altså her om en mann som er verdensberømt for å si: ”Jeg hater å anbefale stoff, alkohol, vold, eller galskap til noen, men det har alltid virket for meg!” Vi snakker om mannen bak det likeså berømte utsagnet: ”When the going gets weird, the weird turn pro.” Og vi har lært at hans virke også handler om retorisk handlekraft.

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere