Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essayer » Rhetorica Scandinavica Anmeldelser » Retorisk imageproblem

Retorisk imageproblem

av Barbara Gentikow

Recension

Anne Krogstad: Image i politikken. Visuelle og ­retoriske virkemidler. Pax Forlag, Oslo 1999

Bibliografiskt

Forfatter: Barbara Gentikow.

Rhetorica Scandinavica 16 (2000), s 60-63.

Annonce

Recension

Retorikkens oppblomstring kan observeres på mange felter i norsk akademia i dag. Dette er gledelig, men det utfordrer også til å være på vakt for at begrepet retorikk i overskriften lover mer enn det holder, eller brukes på en tvilsom måte. Antropologen Anne Krogstads Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler signaliserer at retorikk er i ferd med å bli oppdaget innenfor denne disiplinen også. Er boken med dette et eksempel på en antropologisk tilnærming til retorikken, og/eller på oppdagelsen av antropologiens retoriske dimensjoner?
Krogstad utnytter i stor grad antropologiens ofte forfriskende utradisjonelle, tverrfaglige, vidtsynte, i beste fall grensesprengende måte å kombinere ulike innfallsvinkler på som kan føre til nytenkning. Antropologiens holistiske syn ­svarer på mange måter til det noen har kalt for maksimumsretorikk.1 Det Krogstad prøver å sammentenke her er etnografi, statsvitenskap, sosiologi, kvinneforskning, medievitenskap og retorikk. Det lykkes i visse henseender, men neppe for retorikkens vedkommende.
Bokens kjerne er satt sammen av syv empi­riske studier av hvordan politikere iscenesettes og iscenesetter seg selv i offentligheten, formidlet av mediene. Det er syv ulike analyser av politisk kommunikasjon, gjennomført på grunnlag av empiriske data samlet i flere land og over et tidsrom på mer enn ti år.

Stoffet er ganske heterogent, men enda mer spriker boken med hensyn til fokus og analysemetoder. Krogstad karakteriserer denne mangel på homogenitet selv som tilsiktet og som en antropologisk dyd. Jeg ville ha foretrukket en mer koherent fremstilling, for eksempel i form av en gjennomgående retorisk analyse av alle data og en konsekvent fokusering på image-begrepet. Slik boken foreligger virker den som en uforløst blanding av ulike ansatser, hvor begrepene “image” i hovedtittelen og “retorikk” i undertittelen ikke holder det hele tilstrekkelig sammen. Det mest konsekvent gjennomgående tema i boken er nok kjønnsperspektivet. Et annet gjennomgående trekk er at alle delstudier handler om medieformidlet politisk kommunikasjon. Jeg betrakter disse samlende perspek­tiver som bokens sterkeste sider.

I det følgende vil jeg drøfte de etter min mening svakeste sider av boken: definisjonen og hånd­teringen av image- og retorikk-begrepet.

Begrepet “image” er mye brukt, både i hverdagsspråket og i en del akademiske fagområder, men det er lite vitenskapelig belyst hittil; det hører for eksempel heller “ikke til den antropologiske verktøyskassen” (s. 13). Derfor er det prisverdig at Krogstad velger “image i politikken” som bokens hovedtema. Hennes tverrfaglige perspektiv og hennes grunnlag i empirien er et utmerket utgangspunkt. Det hun fremlegger som resultat kaster imidlertid ikke bare lys over fenomenet “image”, i noen henseender virker det, omvendt, fordunklende.
Til de interessante observasjoner hører distinksjonen mellom det taler- og det publikums­skapte image, og mellom selvrepresentasjoner og iscenesettelser gjennom f. eks. reklame­byråer. Interessant er også hennes tese “at image først og fremst inngår i en kamp om oppmerksomhet” (s. 168) og spiller en særlig stor rolle når det politiske budskaps innhold ikke er så forskjellig, som for eksempel i amerikanske valg­kamper. En annen tankevekker er hennes tese at politisk image kan “både underordnes, stå for, klargjøre, komplettere, overskygge eller erstatte politisk innhold” (s. 233). Også hennes referanse til Goff­mans “tanker om selvpresentasjon og inntrykkskontroll” (s. 14) kan virke fremmende for en videre diskusjon av begrepet. I konklusjonen kommer Krogstad ganske nær en brukbar definisjon av politisk image som “målstyrte politiske selvpresentasjoner” (s. 260), og som “en gjennom­tenkt og kalkulert symbolkonstruksjon lansert ut fra bestemte politiske formål” (s. 264). Dette er nøytrale formuleringer som faktisk også kunne settes i en retorisk kontekst. Image kunne på denne måten betraktes som et ledd i ethos-argumentasjonen, i form av talerens forsøk på å skape et bilde av seg selv som fremmer interessen for saken og øker tilliten til talerens argumenter.
Til tross for definisjonen “målstyrt politisk selv­presentasjon” bruker Krogstad image-begrepet på en ganske annen måte i bokens analyser og argumentasjoner. For det første bruker hun det meget uskarpt ved å sette det lik bildet, det symbolske, det estetiske uttrykk eller kommunikasjonsstrategier  (særlig i kap. 7). For det annet leverer hun ikke tilstrekkelig belegg for distinksjonen mellom “kroppslig image” og “språklig image”, noe som kunne ha vært særlig relevant for analysen av politisk retorikk i dagens audio­visuelle medier. For det tredje bruker hun be­grepet image ganske gjennomgående nedsettende, i motsetning til kategorier som ekthet, saklighet og sannhet. Det er dette siste som er mest alvorlig også i et retorisk perspektiv.
Allerede ganske tidlig i boken merker man at forfatteren implisitt og eksplisitt setter likhetstegn mellom image og overflate, masker og skuespill; dette dels under innflytelse av Goffmans teorier. Dette er for så vidt ikke galt, fordi det er slik ­politikere faktisk viser seg for eksempel på fjernsynsskjermen. Det blir først galt når denne ­iscenesettelse settes i kontrast til noe dypere­liggende, ekte og autentisk. Og dette skjer mange steder i boken slik at politikerimage kommer til å fremstå som noe negativt, som et bedrag i stedenfor ekte. Et par eksempler kan illustrere dette:
Krogstad lager en distinksjon mellom “riktige” og “gunstige bilder”, hvor “riktig” er i samsvar med politikerens “virkelige” egenskaper og “gunstig” står for et sminket, forskjønnet bilde. Også ellers bruker forfatteren en del krefter på å skjelne mellom hva som er ekte og hva som er skuespill i politikeres kommunikative atferd. Dette er etter min mening ikke bare metodisk umulig (hvordan identifiserer man en ekte tåre i forhold til en uekte?), det er også retorisk og kommunikasjonsanalytisk ganske uinteressant. Men fremfor alt er det feilaktig, ut fra forholdet mellom språk eller bilder og virkelighet.

Språk eller bilder er ikke identisk med den virkelighet de handler om, de er alltid konstruk­sjoner, men som sådanne virkelig nok. Man kan tale om “virkelighetens konstruerthet og konstruksjonens virkelighet.”2 “Distinksjonen mellom image og virkelighet… fører våre forsøk på å forstå kommunikasjon på villspor”; det finnes ikke noe sann eller autentisk representasjon av verden.3 Derfor kan heller ikke en politiker opptre med sitt virkelige eller ekte vesen, men pre­senterer alltid et konstruert bilde av seg selv. Slik definerer også Krogstad begrepet “image”, men i store deler av bokens argumentasjon kritiserer hun image som skinn og er liksom på jakt etter det sanne og det autentiske bak fasaden, det “riktige” bilde. Her er Krogstad på villspor. I likhet med Moses, Platon og moderne kritikere av de audiovisuelle mediene avviser hun bildene som ute av stand til å levere eksakte, sanne representasjoner av virkeligheten.4 Men image er det naturligste i kommunikasjonens verden, i all sin konstruerthet. Det er i hvert fall ikke noe negativt som må beklages og kanskje helst avskaffes. Det er heller ikke et spørsmål om disse bilder er konstruerte eller ekte, men hvordan de er konstruert og hva slike konstruksjoner betyr. Noe av det viktigste retorikken har lært oss er at språk (og bilder) er artefakter.

Avslutningskapitlet har overskriften “Image som blomst eller ugras i politikkens hage?” Dette er et uttrykk for samme feiltakelse: image er i politikken, som det er i all offentlighet, det er ganske meningsløst å diskutere om det skulle være der eller ei, og om bildet er godt eller dårlig.
Mest påfallende blir Krogstads underlige håndtering av image-begrepet i kap. 8, som har overskriften ”Saksorientering versus image-­orientering i fjernsynsdebatter”. Alene overskriften røper at det også her konstrueres en motsetning mellom sannhet og løgn, i form av “god saklighet” versus “dårlig image-orientering”, uten at det oppdages at nettopp også saklighet kan være en viktig del av en politikers image-konstruksjon. Krogstad bruker her den amerikanske filosofen H. Paul Grice og hans liste av maksimer for god kommunikasjon, kalt sam­arbeidsprinsipper, som målestokk for å skille mellom “saksorientering” (Grice’s idealer) og image-orientering. Den siste defineres som brudd på disse idealer, i form av å gå i bredden (mot bare å si det som er nødvendig), å skryte (mot å være ærlig), å bruke re­torisk utsmykning  (mot å uttrykke seg presist og direkte, uten flertydigheter og omsvøp), og å unnvike spørsmål (mot å være relevant). Krogstad tilføyer et 5. “brudd”: å angripe meddebattanter (mot å være høflig).
Her viser det seg meget tydelig at Krogstad nok ikke har lest sine retoriske lekser godt nok.  For det første har de nevnte bruddene lite med ­image å gjøre; de betegner bare ulike kommunikasjonsstrategier. For det annet tilslører skillet at det nettopp også eksisterer noe slikt som et saklig image. I følge de enkle retoriske regler kan man argumentere på 3 nivåer: logos, ethos og pathos. Alle disse er retoriske. Det er ikke noe som heter uretorisk saksargumentasjon på den ene siden og retoriske avvik fra eller brudd med saksorientering på den andre siden.

Innledningsvis (s. 42) markerer Krogstad to kapitler med en spesiell retorisk innfallsvinkel. Det er det nettopp kommenterte kapittel 8, og kapittel 6. Kapittel 6 er nok det mest eklatante eksempel på forfatterens retoriske villfarelse. Den handler om hvordan den høyreorienterte franske politiker Jean Marie Le Pen og hans parti­feller brukte et bestemt ord i valgkampen for å fremme et nasjonalistisk syn: “preferanse”. I stedenfor å avvise utlendinger eller såkalte fremmedkulturelle direkte, argumenterte Le Pen og hans partifeller med at man i en valgsituasjon alltid foretrekker dem som står nærmest, dem man har naturlige bånd med, og at alle andre rangeres lavere i et slikt hierarki, jo fjernere desto lavere. Bruken av en slik positiv og tilsynelatende naturlig skala er for så vidt interessant som politisk og retorisk grep. Men kapitlets overskrift er ”Språklig balansekunst på ytre høyrefløy” og også ellers suggererer fremstillingen at retorikk er høyreorientert manipulasjon. Retorikk anvendes i hvert fall ikke på all politisk tale her. Og det er ikke bare i dette kapitlet, også ellers konno­terer “retorikk” og “retorisk” ofte noe negativt, som for eksempel i en vending som “estetisk og retorisk innpakning” av en sak (s. 231).

Med dette brukes verken image eller retorikk som nøytrale, men som nedsettende begrep. Både image og retorikk representerer noe utvendig, fasader, innpakning, spill, en verden av skinn, bedrag og manipulasjon, mot saklighet, som det ekte, det sanne og det gode.

Det skal også bemerkes at bokens undertittel “visuelle og retoriske virkemidler” er underlig i det den suggererer at det visuelle ikke er retorisk. I følge denne formuleringen finnes det visuelle virkemidler på den ene siden, og retoriske (verbale?) på den andre. Mer dekkende, også for selve fremstillingen, ville det ha vært å kalle undertittelen for “visuelle og språklige retoriske virkemidler”.

Min hovedinnvending er imidlertid at Krogstad, til tross for bedre innsikt, formulert særlig i slutt­kapitlet, skiller mellom image og sannhet, retorikk og saklighet, først og fremst tilskriver høyrefløyen bruk av retoriske grep. Helt til slutt oppdager forfatteren forresten selv at hun har et problem her. Hun skriver: “Selv om det finnes mange innvendinger mot politikk som teater, har ikke min hensikt vært en nedvurdering eller eliminering av retorikken og estetikken” (s. 265). Hun har nedvurdert retorikken, men paradoksalt nok ikke ved å kritisere politikk som teater, men ved å late som om politikk egentlig ikke er teater, og å late som om man kan “eliminere” retorikken fra den offentlige talen, fra antropolo­gien eller fra livet ellers.

Jeg vil konkludere med et utdrag fra innled­ningen til Retorisk Årbok 1999:
En venstrevridd fordom mot retorikk er at retorikken er høyrevridd… Retorikk er noe de slemme driver med, mens vi – de snille – bare taler sant og holder oss til saken.
Det gjelder om å bekjempe…
den alvorlige misforståelse at retorikk bare blir brukt og misbrukt på ytterfløyene, slik at all retorikk kan og bør bekjempes ved at man inntar et nøytralt standpunkt, som man tror og får andre til å tro er saklig og objektiv. Forholdet er snarere det motsatte: demagogien er vanskeligst å oppdage når den skjuler seg med retoriske virkemidler i et påstått sentrum av en påstått fri, åpen og uretorisk debatt…5

Litteratur:

Børdahl, Amund, Sissel Høisæter, Georg Johannesen (red.) (1999) Walter Benjamin. Retorisk årbok 1999. Senter for europeiske kulturstudier, Bergen.
Johannesen, Georg (1987) Rhetorica norvegica. Cappelen/LNU, Oslo.
Peters, John Durham and Eric W. Rothenbuhler (1989): ”The Reality of Construction”. In: Simons, Herbert W. (ed.) Rhetoric in the Human Sciences. Sage, London, s. 11-27

Barbara Gentikow

Barbara Gentikow er førsteamanuensis ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen. Forskning med tyngdepunkt i medieresepsjon, både teoretisk og empirisk. Forfatter av blant annet En skitten strøm (1974) (om resepsjon av ‘umoralsk’ litteratur i Norge) og Aneignungen. Ausländische Fern­sehen und nationale Kultur (1993). Arbeider for tiden med et prosjekt om naturprogrammer på fjernsyn i et retorisk perspektiv. [1997]

Latest posts by Barbara Gentikow (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere