Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Recensioner » Rhetorica voluminosa

Rhetorica voluminosa

av Kristian Bjørkdahl

Anmeldelse:
Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913, 952 sider. Universitetsforlaget, 2019.

Ingår i: Rhetorica Scandinavica 80, 2020
Anmeldelse s v-ix

Det er ikke hver dag, nord for Skagerrak, at det utgis retorikkhistorier på rett oppunder 1000 sider, så da jeg nylig møtte til et seminar om Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon, 1814-1913, satt ­vitsene om bokens voluminøsitet løst:

Annonce

PEDAGOGIKKAMANUENSEN: Her ligger mursteinene på rad og rekke, ser jeg!

POSTDOKTOREN: Ja, dere må nesten unnskylde. Jeg hadde tenkt å ta med meg mitt eksemplar, jeg også, men så har jeg noen ryggproblemer, så jeg tok simpelthen ikke sjansen.

RETORIKKAMANUENSEN: Ulempen med så store bøker er at de er helt ­umulige å lese. Om man leser denne på sengen, kan man avslutte medlemskapet på treningsstudioet med det samme!

Annonce

PEDAGOGIKKAMANUENSEN: Jeg kunne ikke vært mer enig. Selv liker jeg å lese når jeg er på reise, men det blir neppe aktuelt i dette tilfellet. Ja, flyselskapene tillater den kanskje som håndbagasje, men så får man ikke med seg stort annet!

STIPENDIATEN: [Med nedadvendt blikk] Jeg må innrømme at jeg ikke har fått kjøpt den ennå…

Her ytret den lokale professorhøvdingen i semiotikk og andre buskvekster et lite kremt, liksom for å signalisere at han aktet å entre samtalen. Han ønsket nok å ta forsamlingen noen skritt fra spøk til alvor, noe han forsøkte ved å motivere den ­ganske åpenbare misunnelsen som hadde preget disse innledende morsomhetene:

PROFESSORHØVDINGEN: Vanlige, dødelige forskere som oss kunne aldri ha skrevet noe sånt som dette her. Det kan du bare gjøre om du sitter i et luksus­professorat betalt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening!

Var det et snev av sarkasme i replikken? Var forsamlingen blitt vitne til en god, gammeldags professorstrid? Uansett bestemte jeg meg for at jeg, som Burke skriver, begynte å bli klar for å stikke mine årer i vannet.

ANMELDEREN: Du har kanskje rett i at ingen av oss kunne skrevet noe slikt, men er ikke dét nettopp et problem? Er det ikke synd og skam at vi akademikere ikke lenger skriver slike bøker som Komme til orde? Jeg mener ikke at det er oss det er noe i veien med, det er omstendighetene som er håpløse. Nå om dagen forventer man at vi humanister skal bidra til å løse «vår tids store utfordringer» – som om en doktorgrad på Balzac eller den tidlige middelalders materielle kultur kunne sette en i stand til å gi gode råd om «adaptation to climate change». Hva slags nypositivisme er dette!?

Med disse kloke betraktningene høstet jeg betydelig gehør i forsamlingen. I alle fall la jeg merke til at en av de fremmøtte nikket energisk, og tenkte, ikke så rent lite selvtilfreds, at jeg hadde lykkes der professorhøvdingen hadde feilet, altså med å bringe alvoret inn i diskusjonen. Her bør jeg kanskje legge til at det å bringe alvor inn i diskusjoner ikke hører til mine fremste styrker, så det kan være derfor epi­soden festet seg til minnet. Så bør jeg også legge til at ingenting egentlig festet seg voldsomt godt til minnet. Det er med andre ord ikke utenkelig at jeg her, og i det følgende, overdriver min egen rolle. (Når det er sagt, synes jeg ikke at mine med­seminarister kan ha stort å klage over, for dette er jo først og fremst en bok­anmeldelse, og de har allerede kommet til orde langt mer enn hva sjangerens konvensjoner skulle tilsi). Hvorom allting var, sa professorhøvdingen seg enig med meg – og vel så det.

PROFESSORHØVDINGEN: Du har så rett, så rett! Hele denne sektoren er på bærtur, no doubt about it. Det er all mulig grunn til å være mistrøstig. Det er ingen som skriver sånne bøker som Poppers The Open Society lenger.

Her rykket det til både i amanuenser og postdoktorer. De tenkte formodentlig at de måtte ha hørt feil. Men professorhøvdingen svarte ved å gjøre antydningen til en eksplisitt påstand.

PROFESSORHØVDINGEN: Jeg mener det! Johansens bok minner meg om Poppers The Open Society. Ikke bare fordi denne er like tjukk, men fordi den åpenbart er et produkt av en integritet som minner meg om Popper. Det er prosjekt som vil noe, liksom. Det betyr noe. Ja, jeg må si jeg synes det er fabelaktig gjort. Og så han har en helt særegen måte å gjøre det på. Enn du da? Du skal jo anmelde boka
– hva synes du om den?

ANMELDEREN: Jeg tror jammen du er inne på noe! Og når en slik sammenligning ikke oppleves søkt, forteller det oss noe om hvilken bedrift Johansen har begått. Det er, som du sier, fabelaktig gjort. Jeg mener rett og slett at dette må være den viktigste boken om retorikk som har blitt utgitt så langt på 2000-tallet, punktum.

Slik jeg ser det, har Johansen, med et imponerende finkalibrert blikk, gitt oss en ny – en retorisk – måte å forstå norsk historie på. Det skal noe til å få en så gjennomstudert periode til å fremstå ny og interessant, men Johansen lykkes her på alle måter. Og selv om denne boken altså beskriver og analyserer aspekter ved norsk historie, kan den trygt regnes som et bidrag til retorikkfaget helt allment. Det kommer ikke minst av at Johansen viser hvordan vi kan studere retorikk med tekstnære, historiske studier som metode – og dermed viser han også, på ganske mesterlig vis, hvordan retorikk i sin tur er et historisk fenomen.

Det vi lærer av Komme til orde er hvordan de materielle og teknologiske forutsetningene, språket, de kulturelle omstendighetene, argumentene, topikken, psykologien og blandingsforholdet mellom ulike appellformer – ja, alle retorikkens bestanddeler! – er historisk foranderlige størrelser. Johansen tar det på seg å beskrive en periode fra norsk historie der alle disse bestanddelene går gjennom en enorm omveltning, man kunne kanskje tenke på det som en retorisk revolusjon – der stadig flere, tidligere marginaliserte, grupper tilegner seg ressursene som skal til for at de skal komme til orde.

Ja, jeg opplever rett og slett at Johansen har begått et paradigmatisk studie av det han selv kaller «retorikkhistorie». Jeg er med andre ord ikke nødvendigvis enig, kjære professorhøvding, når du sier at Johansen har en helt særegen måte å gjøre det på. Jeg mener helt motsatt, at vi – eller i alle fall flere av oss – bør lære oss å gjøre det nettopp slik som Johansen gjør det i Komme til orde. Jeg mener med andre ord at det han her kaller «retorikkhistorie» bør danne skole.

PROFESSORHØVDINGEN: Såpass, ja. Det er et interessant forslag. Men det er ikke alle av oss har rukket å lese hele ennå, og noen har ikke engang kjøpt den [her skulet han olmt på stipendiaten]. Så kan du ikke si litt mer om akkurat hvordan han «gjør det»?

ANMELDEREN: Gjerne. Johansen tar oss med til perioden 1814-1913, altså fra undertegningen av den norske grunnloven til bestemmelsen om kvinners stemmerett. Etter en kort men eksepsjonelt fyndig introduksjon, får vi en sekvens av 36 kapitler som besørger kronologien, samtidig som hvert av kapitlene sirkler rundt et separat tema. Boken er igjen oppdelt i seks deler, som fanger opp de store retoriske bevegelsene i den norske offentligheten. Her blir vi for eksempel vitne til hvordan den politiske eliten, i tiden etter grunnlovsundertegningen, lente seg på retoriske ressurser som tok referanser fra klassisk dannelse for gitt. Denne gjengen gikk ikke av veien for å bruke store retoriske fakter – «patriotisk teater», kaller Johansen det. Utover på 1800-tallet måtte denne formen vike for en annen, byråkratisk-viten­skapelig, retorikk, som den fremadstormende generasjonen (den såkalte «Embetsmannsstaten»), holdt seg med. Drevet frem av «folketalernes» agitasjon begynner bønder og arbeidere etter hvert å mobilisere, og dermed får vi en konfrontasjon mellom fornuft og følelser. Det vil si, slik likte noen å presentere det – og Johansen viser med all tydelighet hvordan paternalisme var et sterkt og dyptsittende instinkt i den politiske eliten på dette tidspunktet. I «de store følelsers tid», mot slutten av 1800-tallet, går folkeretorikken seirende ut av striden, i og med gjennombruddet for parlamentarismen i 1884. «Seieren» legger imidlertid ikke motparten i grus, men arter seg snarere som en kompleks sammenveving av de tidligere elitene og folket. Johansen trekker her på ideer om uenighetsfellesskap og agonisme, og hevder at sosial og politisk integrasjon i Norge nettopp bunner i en følelse av at man sys sammen av motsetninger.

PROFESSORHØVDINGEN: Godt oppsummert, og ikke for å være frekk, men jeg ba deg vel si noe om hvordan han gjør det, ikke hva han gjør?

ANMELDEREN: Det gjorde du så sannelig, men jeg var heller ikke helt ferdig! Det første vi kan bite oss merke i, er at Komme til orde, på tross en stort sett ateoretisk form, er et vesentlig bidrag til retorisk teori. Både med utvalg av materiale og med blikket han anlegger på det, bygger Johansen en moderne retorikkteori, men han gjør det, interessant nok, med historiske midler. Det føles som om han trekker teori ut av fortelling! Jeg mener å ha lest et sted at Walter Benjamin drømte om en tilnærming som engasjerte seg så intimt med empirien at det fløt over i teori, og det er virkelig noe i denne retningen Johansen får til her.

Hvis jeg så skulle forsøke å beskrive denne, Anders Johansens Retorikk, så ville jeg si at det er en retorikk som binder komplekse tråder fra språk, til kroppsspråk, til situasjon, til publikum, til de teknologiske og materielle omstendighetene for talen, til det kulturelle og politiske miljøet som ytringene forekommer i, og videre – til omtrent alt som er nødvendig for at fenomenet retorikk skal finne sted. Ikke minst syr Johansen inn i dette elegante retoriske flettverket noen sofistikerte betraktninger om talerens psykologi som jeg finner rent ut nyvinnende.

PROFESSORHØVDINGEN: Det høres ut som du forsøker å si at Johansen har en helt særegen måte å gjøre det på? Haha! Nei, men det skulle vært interessant å se noen grave nærmere i Johansens metode, altså å gjøre denne boka til gjenstand for en retorisk analyse. Men du nevnte så vidt introduksjonen, kan du ikke si litt mer om den? Selv må jeg innrømme at jeg ikke nødvendigvis var helt tilfreds med den…

ANMELDEREN: Jo, nå har vi behørig etablert at dette er en tykk bok, nærmere bestemt 952 sider, alt inkludert. Om dette virker uoverstigelig, har Johansen skapt en ekstraordinært sympatisk inngang til fortellingen. Introduksjonen er på knappe 13 sider, og er et lite kunststykke av en fagtekst! Helt umiddelbart virker dette kanskje altfor kort – ja, aldeles utilstrekkelig for en så omfattende og ambisiøs bok. Men etter min oppfatning er introduksjonen hans ikke bare fyllestgjørende, men rent ut tankevekkende. Det er en tekst med en helt ekstrem pregnans; hvert eneste ord fremstår som velvalgt, ikke bare estetisk sett, men også intellektuelt. Alt sitter som det skal!

RETORIKKAMANUENSEN: Her må jeg avbryte deg, for jeg kjenner tilfeldigvis noe til denne bokens tilblivelseshistorie. Slik jeg har forstått det, fikk Johansen et skriveoppdrag i forbindelse med 200-årsjubileet for den norske grunnloven. I utgangspunktet skulle manuset altså ha vært klart for utgivelse i 2014 – men så fortsatte han bare å skrive! Om boken virkelig har endt opp så sømløs som du hevder, er det et aldri så lite mirakel, for jeg tror ikke han hadde noen som helst anelse om hvor dette skulle ende, for ikke å snakke om når.

ANMELDEREN: Sier du det? Det overrasker meg, må jeg si. Det stemmer sikkert, men her bør vi nok, som filosofene, skille mellom the context of discovery og the context of justification. Det er med andre ord ikke slik at prosessen nødvendigvis kan avleses i produktet. Med tanke på omfanget, mener jeg at denne boken bærer påfallende lite preg av en lang og omstendelig tilblivelse. At en så lang og kompleks bok kan fremstå så sømløs, så gjennomtenkt og gjennomarbeidet, omtrent fra første til siste side, ja, det er et lite mirakel!

Nå meldte seg en annen av de lokale professorene, en utpreget saklig type denne gangen. I likhet med flere av de andre hadde han foreløpig kun lest deler av boken, men i et forsøk på å kompensere hadde han underlagt boken en kreativ ­kvalitetskontroll, som gikk ut på å sammenstille titler og ingress fra hvert av bokens 36 kapitler – i en slags systematisk dispositio-kritikk.

SAKSPESIALISTEN: Det jeg oppdaget var to ting: For det første kommer kvinnene inn lovlig sent i Johansens fortelling. De ser ikke ut til å oppta noen nevne­verdig plass før i kapittel 34, altså like før det hele er slutt! Dette kan da ikke være godt nok. For det andre mener jeg å ha avdekket en viss overlapp i både titler og in­gresser. I alle fall i de første kapitlene ser jeg en tendens til at Johansen går rundt omkring de samme temaene. Ingressene er svært likelydende, og jeg ser rett og slett ikke forskjell på kapitlene. Betyr ikke det at vi kan stille spørsmål ved om boken virkelig er så sømløs som du hevder, kjære anmelder? Ja, og kan man ikke lure på om den rett og slett er for lang?

ANMELDEREN: Det om kvinnesaken tør jeg ikke uttale meg om, for jeg er ikke godt nok kjent med kvinnebevegelsens historie til å gjøre en vurdering av hvorvidt det er noe klanderverdig her. Når det gjelder funnene fra undersøkelsen din, stiller jeg meg mer avvisende, det må jeg bare si. Det er kanskje en viss grad av overlapp i selve ordlyden i den første håndfullen av ingresser, men det betyr ikke at teksten som sådan er repetitiv. Det er den faktisk ikke! Så her står jeg på mitt, som er at strukturen og flyten i denne lange boken virkelig er helt overraskende god.

PROFESSORHØVDINGEN: Når det gjelder det med kvinner, har ikke jeg et problem med det altså. Johansen skriver jo om offentlighet og parlamentarisk politikk og sånt noe, og kvinnene var simpelthen ikke tilstede før sent i denne fortellingen. Ja, det hører til fortellingen at de ikke var med! Men jeg tror vår gode retorikk­amanuensis avbrøt deg, anmelder: Hva hadde du mer å si om innledningskapittelet, det du mente var så eksepsjonelt godt? Jeg spør igjen, fordi jeg altså har noen innvendinger i bakhånd.

ANMELDEREN: Vel, det viktigste fikk jeg vel sagt, men om det ikke ville fornærme dere, skulle jeg like å lese litt fra den? I så fall leser jeg helt fra begynnelsen, hvor vi , slik jeg ser det, møter en forfatter som ser retorikkens formål med større klarsyn enn de fleste. Hør nå!

Skal vi finne ut av det med hverandre, må flest mulig få komme til orde. Mest nytte er det i offentlig ordskifte dersom motstridende interesser blir fremmet, og dersom mange forskjellige erfaringer kan deles og mange meninger brytes. Ytringsfrihet er en betingelse for at dette skal skje, men det er ikke nok. Hvis alle skal kunne delta og bidra med sitt, må den negative friheten – fravær av sensur – gå sammen med en positiv frihet i form av alminnelig tilgang til noen kommunikative ressurser som gjør det mulig å virkelig benytte seg av de formelle rettighetene. At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir anerkjent og tatt på alvor. I kampen for medborgerlig respekt og likeverd er erobringen av sivile og politiske rettigheter – ytringsfrihet, stemmerett – lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utvikling av slikt «retorisk medborgerskap» som viser seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myndig samtalepartner og med egen stemme. Det er dette jeg har satt meg fore å undersøke: politisk kultur sett som fordeling av retorisk makt og avmakt. (s. 17)

Da jeg leste dette første gang, forsto jeg ikke helt hvor godt det var. Påstandene fremsto liksom noe, hva skal jeg si …  underveldende. Men så, før jeg engang hadde rukket å lese meg gjennom den korte introduksjonen, følte jeg meg nærmest tvunget til å vende tilbake til dette første avsnittet, og det samme innfallet fikk jeg gjentatte ganger i løpet av lesningen. Og etter at siste blad var vendt om, måtte jeg på nytt tilbake til start!

Med de mer enn 900 sidene som følger den korte introduksjonen, blåser Johansen liv i disse generelle betraktningene; han viser oss hvordan tidligere umyndig(gjort)e menneskers kamp for å bli en «myndig samtalepartner» artet seg, og han bretter denne kampen ut i en serie fine, næranalyserte detaljer, slik at vi nærmest får ta og smake på den – virkelig kjenne på den som en kamp. Slik gir Johansen en eksep­sjonelt rik beskrivelse av hva som står på spill i retorikernes refreng om «retorisk medborgerskap».

POSTDOKTOREN: Hvis jeg kan få bryte inn her…? Jeg krangler nødig med det siste du sa, for det høres jo riktig flott ut, men det der om Johansens stil, ja, der må jeg nesten ta dissens. For har det ikke utviklet seg noe av en kultus rundt denne mannens angivelige kontroll over språket? «Johansen skriver som en gud», sier folk, men jeg må innrømme at jeg har noen sterke reservasjoner mot skrivemåten hans. Det er noe med den litterære stemmen hans som lugger, synes jeg. Den virker ­liksom så innforstått. Jeg føler meg rett og slett ikke særlig klok når jeg leser dette, snarere det motsatte.

ANMELDEREN: Sier du det, altså? Det er virkelig ikke min opplevelse. Jeg er generelt ingen følger av denne Johansen-kultusen, men i denne boken gjør han virkelig noe annet enn jeg har sett ham gjøre før, altså. Han har gitt gode bidrag til ­retorikkfaget også tidligere, men jeg opplever virkelig at Johansen her trer frem som en virkelig betydelig skandinavisk retoriker. Og jeg finner det fascinerende at han gjør det i samme øyeblikk som han står frem som historiker!

PROFESSORHØVDINGEN: Det kan jeg si meg enig i, og jeg synes som sagt at dette er fabelaktig gjort, men så er det altså denne innvendingen jeg har ruget på… I all korthet går den ut på at jeg savner avgrensninger! For å være mer spesifikk, mener jeg at Johansen ikke avgrenser tydelig nok hva som egentlig er forsknings­objektet her. Hva, for eksempel, med det religiøse liv? Er dét en del av offentlig­heten, sånn Johansen ser det? Han skriver litt om Hans Nielsen Hauge, det er sant, men her er det mye som ikke er tatt med. Så hvor går egentlig grensene for hva som omfattes av en sånn term som «retorisk medborgerskap», i Johansens forståelse?

ANMELDEREN: Godt spørsmål – og du har nok rett i at han ikke veldig tydelig avgrenser sitt forskningsobjekt, i alle fall ikke med «definisjoner». Men er det ikke Orvar Löfgren som skriver et sted om «The Danger of Knowing What You Are ­Looking For»? Noen antagelser gjør man seg på forhånd, naturligvis, men et sånt spørsmål som det du reiser her, hvorvidt og i hvilken grad det religiøse foreningsliv skal regnes som en del av det offentlige liv – vil det ikke være å foretrekke, rent metodisk, å holde det åpent, å gjøre det til gjenstand for forskning snarere enn til en forutsetning for den?

PROFESSORHØVDINGEN: Det er kanskje greit nok, helt allment, som et metodisk valg. Men i dette tilfellet har han tatt for seg en så massiv materie, at mangelen på innledende avklaringer og avgrensninger skaper problemer. Jeg mener for eksempel at han kommer oppi tilsvarende avgrensningsproblematikk når det gjelder språkpolitikken. Hvor sentral har ikke språkstriden vært for folks mulighet til å «komme til orde» i Norge? Hvis tilgangen til retoriske ressurser virkelig er Johansens tema, hvorfor rører han bare så vidt borti spørsmålet om språk?

ANMELDEREN: Men handler ikke boken nettopp mye om språk, da? Og kapittel 13 er jo i sin helhet viet den store språkstriden?

PEDAGOGIKKAMANUENSEN: Hui, som tiden flyr når man diskuterer 1000 siders retorikkhistorier! Jeg ser at vi er i ferd med å løpe over den oppsatte møte­tiden. Og det bringer meg til min kommentar, som skal være kort, nemlig: Er ikke boken altfor lang? Jeg har hørt på hva du, kjære anmelder, har hatt å si om bokens kvaliteter, men jeg klarer ikke fri meg fra min opprinnelige skepsis, og det er at Johansen, på tross av denne bokens øvrige kvaliteter, har tillatt seg altfor mye ­boltreplass. Og blir ikke denne boka dermed et stort paradoks? Johansen skal an­givelig ha begått et unikt bidrag til vår forståelse av politisk retorikk, men så har han altså gjort det i en form som er så omfattende at den sannsynligvis ikke vil bli lest av særlig mange utover dette rommet. Er du ikke enig, kjære anmelder, i at denne boken rett og slett er altfor lang?!

ANMELDER: Nei.

RETORIKKAMANUENSEN: Da tror jeg nesten at «nei» må bli siste ord, for det gjenstår ett punkt på agendaen i dag, og det er de nye retningslinjene fra Norsk senter for forskningsdata (NSD). Kort fortalt kreves individuelt og spesifikt samtykke og datalagringsplan for omtrent alt vi gjør av empirisk arbeid. Så ille har det blitt at det er nå er langt strengere krav til å forske på sosiale medier enn det er til å bruke dem! Alt innenfor kategorien «deltakende observasjon» vil bli nærmest umulig. Å rapportere fra et møte som dette, for eksempel – det har vi nå ikke anledning til.

PROFESSORHØVDINGEN: Men dette er jo uhørt! Det er jo en helt absurd ­fortolkning av loven om personopplysninger! Hvis dette får trå i kraft, kan vi like godt legge ned! Nei, her må vi ha en arbeidsgruppe! Vi må skrive brev til representantene! Vi må kalle inn etisk komite!

FORSAMLINGEN: Hør, hør!

Latest posts by Kristian Bjørkdahl (see all)

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere