Den dansk-norske klassisismens dannelsesidealer har vært et lite påaktet tema i norsk kulturhistorie. En årsak til dette er nok at den ved sin overnasjonale karakter vanskelig passer inn i fremstillingen av den norske nasjonale identitet, som synes å ha vært et overordnet mål for norsk historieskrivning siden midten av forrige århundre. Med utgangspunkt i et av de få verker som er skrevet om emnet, forsøker denne artikkelen å gi et bilde av det gamle dannelsesidealet slik det opptrer i norsk offentlighet i årene etter 1814. Hensikten er videre å vise hvordan idealet er forankret i latinskolens retorisk-pedagogiske idégrunnlag og i hvilken grad det svarer til begrepet om statsborgerlig dannelse