Fremragende om skrivefrihetens ytringskultur

Recension:
Henrik Horstbøll, Ulrik Langen & Frederik Stjernfelt: Grov Konfækt. Tre ­vilde år med trykkefrihed 1770-73. Bind I & II. København: Gyldendal, 2020.

Ingår i: Rhetorica Scandinavica 83, 2021
recension s vii-xii
https://doi.org/10.52610/WVSV6367

Det var lenge en godt skjult hemmelighet utenfor relativt lukkede forskermiljøer av 1700-tallsentusiaster at helstaten Danmark-Norge (med hertug­dømmene Slesvig og Holsten og bilandene Island, Færøyene og Grønland) som første land i verden den 14. september 1770 innførte fullstendig skrivefrihet, og med det uinnskrenket trykkefrihet. Ingen nedskrevet og/eller trykt tekst skulle lenger sensureres. Trykte skrifter skulle ikke lenger gjennomleses og godkjennes av teologer ved Københavns universitet og av biskopene i tvillingrikenes stiftssteder fra Trondheim i nord til Altona i sør. Allmuen i det vidstrakte eneveldet måtte ikke lenger henvende seg til sorenskriveren dersom de ønsket å klage skriftlig om overgrep mot dem til kongen i København. Dessuten kunne alle skrifter publiseres anonymt eller under pseudonym. Over natten ble en helt ny institusjon for bred og inkluderende samfunnsdebatt etablert, det vi i dag kaller en ”offentlighet”. Som eksempel på publikasjoner som etter sensuravskaffelsen kunne utgis, kan pamfletten ”Samtale imellem Einar Jermonsøn og Reiar Randulvssøn paa Opland i Aggerhuus-Stift i Norge” nevnes. I denne pamfletten, publisert i København 1771, samtaler to bønder i Norge om at de har fått vite av den lokale presten at de nå kan skrive det de vil om hva de måtte ønske. Dermed har de satt seg ned og skrevet en tekst om de lokale embetsmennenes korrupsjon, som de så sender til København og får trykt og utgitt der. For første gang i dansk og norsk historie ytrer mennesker fra allmuen og underklassen nå åpen kritikk av maktens mennesker og den verdslige og geistlige øvrigheten.

Interessant nok skriver de to samtalende bøndene på sitt eget språk. Pamfletten fra 1771 er den første seriøse teksten skrevet på norsk siden Norge ble lagt under dansk styre på 1500-tallet. I så måte illustrerer denne pamfletten at skrivefriheten umiddelbart, og på en radikal måte, utfordret alle etablerte ytringsnormer og -forståelser, og derfor på hvilke måter disse frimodige politiske ytringene kunne realiseres retorisk.


I hele Europa vakte publiseringen dette såkalte ”skrivefrihetsreskriptet” av 14. september 1770 voldsom oppsikt. Det foranlediget den toneangivende og innflytelsesrike franske filosofen Voltaire til å skrive et åpent brev til den dansk-norske enevoldsmonarken Christian 7., der Voltaire takket ham – på vegne av intet mindre enn hele menneskeheten – for at kongen ved å innføre fullstendig ytringsfrihet, hadde gitt menneskenes deres grunnleggende rettigheter tilbake. ”DU giver Mennesket sine Rettigheder igien, og DU tillader at tænke. Prædikener, Romaner, Naturkyndighed, Oder, Historie, Opera, alting maae skrives af enhver, og lad saa pibe hvem der lyster” avsluttet Voltaire brevet til Christian 7. Og han påpekte dermed at alle mulige ytringsmåter var mulige. Slik la skrivefrihetsreskriptet til rette for en revitalisering av den deliberative retorikken, men nå mediert i skrift og formidlet og solgt som varer i et publiseringsmarked.


At sensuren ble opphevet samtidig med at det ble mulig for dem som ytret seg på denne nye offentligheten å være anonyme, fikk som konsekvens at det fra 14. september 1771 til sensuren gjeninnførelse 20. oktober 1773 ble publisert et meget høyt antall tekster, oftest som mindre pamfletter, men av og til også som avis­innlegg, tidsskrifter og lengre bøker. Det var også lenge en godt skjult hemmelighet at denne omfattende publiseringstsunamien var systematisk samlet inn, katalogisert og kommentert fortløpende i skrivefrihetsperioden av den danske embets­mannen Bolle Willum Luxdorph, og at hans samling av skrivefrihetstekster var tilgjengelige i mange bind i det Kongelige bibliotek i København. I forbindelse med 250 års jubileet for skrivefrihetsreskriptet har de tre danske forskerne Henrik Horst­bøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfelt, med solid økonomisk støtte fra Carlsbergsfondet, satt seg fore å beskrive hva som kjennetegnet skrivefrihetstidens publiseringskultur fra skrivefrihetsreskriptet ble publisert høsten 1770 og til en ny form for sensur ble innført bare tre år etter høsten 1773. Resultatet av forskertrioens arbeid er de omfattende og rikt utstyrte studien Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73. Utgivelsen omfatter to store bind på til sammen 1000 sider, der denne sensasjonelle, men korte og hektiske, perioden i europeisk historie blir dokumentert utførlig. Bindene er usedvanlig rikt og vakkert illustrert med bilder av skrifter, tabeller over utgivelser og utgivelsesmønstre og mye mer. Bind II gir en oversikt over alle de over tusen skriftene, hvem som skrev dem (ofte var de anonyme), hvilke forleggere som trykte dem og når skriftene ble publisert. I forbindelse med utgivelsen, og i samarbeid med Det kongelige bibliotek, er Luxdorphs samling av trykkefrihedsskrifter blitt digitalisert. Den er nå tilgjengelig for allmennheten på nettstedet https://tekster.kb.dk/tfs. Verkets bibliografi er omfattende, om ikke helt uttømmende. Umiddelbart framstår Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 som en studie som vil etablerer en helt ny dagsorden for den politiske, skriftkulturelle og retoriske forskningen på nordisk 1700-tall.

Annonce


Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 kan uten videre karakteriseres som en vitenskapelig utgivelse av sjelden høy kvalitet. Utgivelsen kan og bør vurderes som en skjellsettende studie av den dansk-norske politiske historien og skriftkulturen. Verket er også et sjeldent viktig bidrag til å forstå hvordan den politiske retorikken i Norden ble etablert på 1700-tallet, og slik la grunnlaget for de nordiske statenes politiske utvikling mot fullverdige demokratiske stater. De to bindene dokumenterer utførlig det oppsiktsvekkende radikale politiske og retoriske eksperimentet som skrivefrihetstiden var. Takket være forfatternes imponerende filologiske grunnforskningarbeid vil det nå være mulig for alle interesserte å følge hvordan en offentlighet, og dermed en helt ny ytringskultur, blir konstituert så å si fra ingenting. Det blir mulig å sitte på beste tilskuerplass og følge denne ytringskulturen framvekst og dynamikk fra dag til dag – fra det øyeblikket den konstitueres til den avsluttes. Som de tre forfatterne påpeker, har dette radikale politiske og retoriske eksperimentet vært regnet som uinteressant i tidligere forskning på grunn av fag­historikernes framstilling av perioden som skandaløs, populistisk og tarvelig. Litteraturhistorikere har fulgt opp og støttet denne nedlatende vurderingen. De har omtalt skrivefrihetstekstene som intellektuelt undermåls, og både estetisk og politisk verdiløse. Det er verdidommer som de tre forfatterne tar et systematisk oppgjør med. Grundig redegjør de for de ulike skriftene, hvilke debatter de ulike ytringene skapte og inngikk i, hvem som skrev tekstene og ikke minst de politiske, kulturelle og sosiale omstendighetene som den nye offentligheten ble formet i og gjennom. I verkets første bind omtales noen av de mest omfattende debattene, slik som ”Brygger­fejden” der bryggerlauget er i tottene på hverandre i en diskusjon om laugsprivilegier, de voldsomme debattene om korrupsjon blant embetsfolk og særlig de geistlige som den norske pamflettist Jacob Christian Bie satte i gang under pseudonymet ”Philopatrieias”, og som ble fulgt opp av blant annet den rabiate anti-semitten ”Junior Philopatrieias” samt den refsende og rasende pietisten og prestevennen ”Den patriotiske Sandsiger”. Særlig redegjøres det for de mange debattene om statsgjelden, om økonomi og politikk og ikke minst om religionen. For første gang tillates åpen kritikk av religiøse dogmer fra ateistiske eller deistiske skribenter. Noe mer skandaløst kan man neppe tenke seg i det som da var et luthersk preget autoritært samfunn, der blasfemi medførte drakoniske straffer. Og ikke minst diskuteres i skrivefrihetsskriftene ytringsfriheten i seg selv, et tema som forfatterne omtaler som ”den ny offentligheds selvorganisering”. Mange av skrivefrihets­skribentene framstår som oppsiktsvekkende velreflekterte når det gjelder den nye sensurfrie offentlighetens etiske og politiske utfordringer.


Som Horstbøll, Langen og Stjernfelt påpeker, er det særlig fire grupper som dominerer som bidragsytere i den nye offentligheten. Det er representanter for hoffet og sentraladministrasjonen, embetsmenn og blant dem særlig prester, Københavns intellektuelle og (ikke minst) en gruppe studenter som inspirert av skrivefrihets­reskriptets oppfordring til opplysning og kritikk av fordommer, så sitt snitt til å ­tjene penger på utgivelsene, i tillegg til å utvikle og provosere nye grupper av lesere til debatt. Under tittelen ”Skribenter” i bind I av verket er noen av de mest prominente og aktive skribentene omtalt. Det er for det første den allerede omtalte trondhjemmer Bie som allerede i 1760-årene hadde etablert seg som en seg fri skribent, men som gjennom trykkefrihetstiden umiddelbart plasserte seg som en av de sentrale premissgiverne for hva som ble debattert. Som framtredende skribenter fra studentgruppen presenterer Horstbøll, Langen og Stjernfelt i bind I av verket Mar­tin Brun og Josias Bynch. Særlig evighetsstudenten Martin Brun framstår som en nyskapende pamflettist i kraft av sine lekende, burleske og originale iscenesettelser av standpunkter og sine avanserte modelleringer av mangfoldige forfatterposi­sjoner. I så måte dokumenterer studenten og skribenten Brun uten videre at en offentlighet legger til rette for komplekse forståelser og konstruksjoner av etos. Den siste bidragsyteren til skrivefrihetslitteraturen som omtales inngående av de tre forskerne bak utgivelsen, er den fremstående akademikeren og frie intellektuelle Peter Friederich Suhm. Suhm var dansk, og tilhørte den dominerende danske intellektuelle eliten med bakgrunn fra læresetet Sorø akademi. Suhm hadde også et lengre opphold i den norske stiftsstaden Trondhjem bak seg. Der han hadde være en sentral mann i den intellektuelle, vitenskapelige og kulturelle oppblomstringen som preget det gamle norske erkebispesetet gjennom 1760-årene. Suhm var etter til­bakekomsten til København en av de sentrale aktørene i den danske eliten som opponerte mot geheimestatsminister Johann Friederich Struensee og hans tysk­dominerte styre. Struensee, som egentlig var livlegen til enevoldskongen Christian 7., var i kraft å være rikenes egentlige styrer, mannen som forfattet skrivefrihets­reskriptet. Samtidig var Suhm, i motsetning til mange av sine allierte danskspråk­lige, en liberal ytringsfrihetstilhenger som med stor glede deltok i offentligheten med stadig mer radikale forslag til grunnleggende samfunnsendringer i helstaten, blant annet en ny konstitusjon. Også Suhm gir eksempler på stor variasjon i det deli­berative arbeidet med å overbevise leserne om egne synspunkter, i for eksempel nøkkelromanen Euphron og i himmelbrevet Til kongen som er en oppsiktsvekkende offentlig refselse av den i ­følge loven uangripelige og ufeilbarlige enevoldsmonarken Christian 7.


I det andre bindet av Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 presenteres den politiske, sosiale og kulturelle konteksten for den nye dynamiske ytringskulturen som ble konstituert gjennom skrivefrihetsreskriptet. Her presenteres København som det dominerende stedet og arenaen for ytringskulturens utfoldelse. Men det dokumenteres også hvordan ytringskulturen i helstatens andre byer utviklet seg. Særlig interessant er det å lese om hvordan nye samfunnsgrupper ble modellert som lesere av ytringene, og dermed deltakere i offentligheten. For eksempel er det første gang i den dansk-norske helstatens historie at kvinner inviteres som aktive medborgere. At skrivefrihetstekstene ble lest høyt på kroer og plasser bidro også til en slags folkeliggjøring av ytringskulturen. Retoriske ytringsmåter og genrer fra muntlige og skriftlige lavkulturelle teksttradisjoner ble tatt i bruk, noe som ikke uten videre falt i smak i helstatens eliter – og blant historikerne som skrev om og omtalte skrive­frihetstidens publikasjoner i årene som fulgte. Titler som ”Fandens Liv og Levnet første gang til Trykken befordret ved Doctor Faust”, ”Ole Smædesvends Begrædelse over Rissengrød” og ”Den 145 Aars gamle norske Bondes *** Spaadomme om forunderlige Tildragelser som skal skee; og Apocryphiske Tanker om høie Hemmeligheder” mer enn antyder at et betydelig større antall medborgere var invitert som aktive lesere enn i tidligere tekstkulturer. Disse merkelige tekstene ble kjøpt og lest i store opplag, noe som avdekker et oppdemmet behov for rik politisk debatt blant en befolkning som av utlendinger som besøkte helstaten, ble oppfattet som sløve og medgjørlige slaver under eneveldets og den lutherske ortodoksiens trykkende åk.
I kapitlene ”Perspektiver” i bind I og ”Udblik” i bind II vurderer forfattertrioen skrive­frihetstiden 1770-73 bakover og framover i tid. Sett bakover i tid, og i lyset av den europeiske politiske og kulturelle utviklingen i årene før publiseringen av reskriptet 14. september 1770, framstår skrivefrihetsreskriptet som en kulminasjon på en stadig mer radikal og kritisk reflekterende opplysningstenkning som preget særlig de nordvesteuropeiske statene, framfor alt Nederland, men også Preussen, England og Frankrike. I så måte legemliggjør reskriptets opphavsmann geheime­statsminister Struensee denne utviklingen. Opplysende forteller forfatterne om hvordan Struensees familie tidlig på 1700-tallet deltar aktivt i radikaliseringen – opprinnelig ut i fra en pietistisk forankret sedelighetskritikk av visse livsformer i samfunnet, men etterhvert på grunnlag av en stadig mer verdsliggjort kunnskapsforståelse ledsaget av en sterk vilje til grunnleggende samfunnsendringer på alle områder. Sett framover i tid foregriper skrivefrihetsreskriptet revolusjonene i de nord-amerikanske statene og i Frankrike. Det foregriper også de mange nye konstitusjonene som ble utviklet ved begynnelsen av 1800-tallet, slik som Norges grunnlov av 17. mai 1814 der loven om ytringsfriheten fikk en fremskutt plass. Og selvsagt diskuterer forfatterne ytringskulturen i skrivefrihetstiden i lyset av den tyske Jürgen Habermas’ berømte teori om ”borgerlig offentlighet” fra 1962, samt den norske historikeren Jens Arup Seips teori om ”opplyst offentlighet” fra 1958. Publiseringen av Grov Konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73, sammen med tilgjengeliggjøringen av skrivefrihetsskriftene via Det kongelige biblioteks nettsted, vil kunne bidra til mer kontekstuelt informerte og komplekse studier av hva det er som er drivkreftene i en så viktig institusjon for deliberativt og demokratiske samvær som det en offentlighet er. Uten etableringen av en sensurfri ytringskultur der alle medborgere kan delta som ytrere/skribenter, lesere og lyttere/lesere på et åpent og lett tilgjengelig offentlig torg, kan det selvsagt ikke utvikles et levedyktig demokratisk samfunn.


Forstått på denne måten, og som allerede nevnt, er Grov Konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 et svært viktig bidrag til den nordiske retorikkforskningen. Ved hjelp av dette verket, og gjennom den digitale tilgangen på alle skrivefrihetsskriftene ved Det kongelig bibliotek i København, vil en kontekstuelt og historisk informert forskning på de nye formene for retorikk som etableres fra og med 1700-tallet, være betydelig enklere å utvikle. Takket være dette verket blir også enklere å forstå re­vitaliseringen av den klassiske ciceronianske retorikken i de høyere skolene rundt 1880 gjennom utgivelsene av Knud Lyhne Rahbek, Lyder Sagen og Jakob Rosted, som eksempler på elitedannelsens motmakt til de folkelige ytringsmåtene og genrene som preger en inkluderende offentlighet. I måte supplerer Grov Konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 andre nyere og skjellsettende nordiske retorikkhisto­riske arbeider som Jens Kjeldsen og Anders Johansens Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005 (2005), Anders Johansens Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 (2020), og det svenske prosjektet Arbetarrörelsen och språkbruket som på 1990-tallet ble ledet av forskerne Kurt Johannesson og Olle Josephson.


Author profile

professor i tekstvitenskap, Universitetet i Oslo

Skriv et svar