Tøyelige tekster

Recension

Anmeldelse: Anders Sigrell og Sofi Qvarnström (red.): Retorik och lärande. Kunskap – bildning – ansvar. Studia Rhetorica Lundensia 1, Lunds Universitet, 2015.

Bibliografisk

Recensent: Iben Brinch Jørgensen er høgskolelektor ved Institutt for språkfag, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og medlem av Forskergruppa for tekst og retorikk, Universitetet i Oslo..

Om recensionen
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 71/72, 2016, 123-126.

Annons

Kritisk retorikanalys

Behöver du verktyg för att genomskåda och förstå de olika slags budskap som omger och vill påverka oss alla? Både verbala, ickeverbala och visuella? Då är detta boken för dig.

Den främsta målgruppen är retorikstudenter på olika nivåer som står inför uppgiften att analysera retoriska objekt, från enskilda analyser till större uppsatser. Men även studenter från andra discipliner som intresserar sig för text- och bildanalys kan ha nytta av retorikens metodiska angreppssätt. Läs mer...

Kritisk retorikanalys, kapitel 1

Brigitte Mral, Marie Gelang & Emelie Bröms: Kritisk retorikanalys. Text. Bild. Actio. Kapitel 1: Retorik som vetenskap Läs mer...

Recensionen

Jeg har hatt den med meg overalt i en måned snart. Nede i veskemørket har den ligget med en blyant inni seg og ventet. Hver gang jeg har tatt den opp har den hvisket, humret, snakket, diskutert, fektet litt med armene og trukket på skuldrene. Den har slengt retoriske innsikter i ansiktet på meg, laget vakre oppstillinger av begreper og fortalt lange historier. Jeg mener selvfølgelig boken med det lilla omslaget. Den med tittelen Retorik och lärande – kunskap – bildning – ansvar som er redigert av Anders Sigrell og Sofi Qvarnström (2015). Du har kanskje hørt om den? Det er en samling med keynoteinnlegg og papers fra Den femte nordiske konferanse for retorikkforskning (NKRF) i Lund i 2014. Kanskje du har sett boken? Den ser ut som en antologi med en bildemosaikk i lilla og svart på forsiden. Kanskje du til og med har bidratt med en artikkel, fått den tilsendt, men bare sjekket din egen artikkel og bladd litt?

Boken er et konferanseskrift utgitt i etterkant av konferansen om retorikk som gikk av stabelen i oktober 2014 på Lunds Universitet. Publikasjonen består av et forord ved redaktørene, to artikler av to av fem keynotespeakers, samt artikler fra 13 av de i alt 59 paperpresentasjonene som konferansen kunne by på. Forordet bærer preg av å henvende seg til et innvidd publikum. Det tar utgangspunkt i formålet om å samle konferansebidragene og setter ord på målet om å fortsette å styrke det relativt nye faglige retoriske fellesskapet i Skandinavia. Jeg er selv en del av det tiltalte publikum – var med på konferansen med et paper.

Man kan imidlertid spørre seg om det var nødvendig å henvende seg til sine egne, for de ville sikkert finne boken uansett. Faktisk tenker jeg at de faglige bidragene i boken også kunne være interessante for et bredere publikum som har meninger om hvordan retorikken bør se ut i utdanningsløpet på ulike nivåer, til folk med interesse for hvordan retorikk kan spleises med andre vitenskaper eller de som er opptatt av offentlighet, samfunnsdebatt og demokratisk etikk – og det er mange. Samtidig er boken så allsidig at det er vanskelig å vite hvem man kunne tipse om å kjøpe den. Kanskje ville den rekke lenger ut som en elektronisk bok med søkefunksjon og nedlastbare artikler? Det er enklere å anbefale en artikkel om et aktuelt tema enn en hel bok.

Men nå er den altså her. I all sitt mangfold. Som produkt av en nordisk konferanse om retorikk gir den et innblikk i status til den nære retorikkforskningen, samtidig utgjør den en antologi på selvstendige premisser med betydelige bidrag fra både garvede skikkelser og gryende soler. Det er også mange og tidvis veldig konkrete forslag til hvordan man kan jobbe didaktisk med retorikk.

Retorik och lärande er inndelt i undertemaene kunnskap, dannelse og ansvar, hvilket sikkert er gjort for å gi boken en viss struktur, samtidig som temaene viser tilbake til konferansens stikkord. I et forsøk på å se sammenhenger på tvers av boken, mener jeg likevel ikke at det er disse ordene som best beskriver hvilke grupper bidragene faller i. Jeg ser snarere at bidragene faller i disse kategoriene:

1.   Retorikk-didaktikk
2.   Teori og retoriske begreper
3.   Retorikkvitenskapens grenser og definisjon
4.   Retorikkens metodologi
5.   Retorisk kritikk av aktuelle debatter
6.   Doxologiske undersøkelser

Det er et visst overlapp mellom punkt 1 og undertemaet som av redaktørene er gitt overskriften “kunnskap”, nemlig artikkelen til Anna Lyngfelt om behovet og mulighetene for å utvikle argumentasjonsanalyse i skolen, Mona Forsskåhl & Carita Rosenberg-Wolffs artikkel om bruken av partesmodellen hos ungdom og Henrik Juels artikkel om de didaktiske og vitenskapsteoretiske grunnene til å legge opplæring i muntlighet opp som en kroppslig og a-skriftlig praksis. Derimot vil artikkelen til Mika Hietanen – med sin oversikt over teoretikere som skriver om toposbegrepet og eget forslag til et toposbegrep – komme under punkt 2 om teori og retoriske begreper. Artikkelen er nemlig klart beslektet med andre artikler som ellers er gruppert under bokens tema om “bilding”. Her finner du Charlotte Jørgensens analyse av sitatet og allusjonenes persuasive potensial samt to undersøkelser av begreper i historisk perspektiv: Martina Björks analyse av begrepet ethopoeia og Dimitrios Iordanaglou & Janne Lindqvists begrepshistoriske gjennomgang av dissoi logon.

I bokens del om “kunnskap” finnes en artikkel av Gunilla Almström Persson som diskuterer fordelen av å spleise retorikken med samtaleanalyse (CA) blant artiklene om retorikk-didaktikk. Denne artikkelen deler imidlertid prosjekt med det ene av keynotebidragene når det gjelder å reflektere over hva slags vitenskap og faglig tilhørighet retorikken er og burde ha (punkt 3 i min liste). Her tenker jeg på Christian Kocks artikkel «Retorik – det oprindelige samfundsfag» som diskuterer retorikkens plassering i de ulike skolefagene opp mot hva retorikkundervisning faktisk kan utrette som samfunnsvitenskap.

Den andre keynotespeakeren som har bidratt i antologien, er Ekaterina V. Haskins som agiterer for å utvikle retorisk metodologi til også å innbefattte kroppsliggjort erfaring (embodiment) som retorisk innsikt. Haskins bidrag faller i en gruppe av artikler som vurderer retorikkens metoder og hvordan de kan utvikles gjennom empiriske studier. Her under punkt 4 kunne Perssons artikkel om koblingen av retorikk og samtaleanalyse også ligge, og her kunne vi plassere Jens E. Kjeldsens artikkel «Det virkelige retoriske publikum» som argumenterer for at retorikkforskingen bør forbedre seg på resepsjonsanalyser av det empiriske publikum.

I bokens oppgitte undertema “ansvar” finner vi to ulike typer artikler, de som foretar en retorisk kritikk av en samfunnsdebatt (punkt 5) og de som anvender aktuelle debatter for å komme bak og bruke de konkrete verbalspråklige manifestasjonene som uttrykk for samfunnets doxa og heterodoxa (punkt 6). Til den første gruppe hører Sine Nørholm Just og Jette Barnholdt Hansen & Kristine Marie Berg som henholdsvis analyserer rasjonalitet og affekt i den danske EU-debatt og retorisk handlekraft (agency) hos dem som diskuterer og ytrer seg om psykiatri i Danmark. I den andre gruppen finner vi Jon Viklunds undersøkelser av attitydeytringer som en doxologisk praksis i den svenske innvandringsdebatten, og Berit von der Lippe & Johan L. Tønnessons avsløringer av metaforiske føringer og forførelse i likestillings- og arbeidslivsdebatten gjennom hundre år i Norge.

Er denne mangfoldige boken da lesverdig? Er det god sakprosa? Ikke lette spørsmål å svare på. Bidragene er veldig ulike. Noen har beholdt sin muntlige og polemiske karakter fra paperpresentasjonen, slik som tekstene til Kock, Just og von der Lippe & Tønnesson. Andre har tydeligvis vokst i omfang og fått skriftspråkets lengde, dybde og detaljgrad som Haskins, Iordanoglou & Lindquist og Viklund. De fleste bidragene er dog tydelige adaptasjoner fra paper til artikkel og legger seg et sted midt imellom. Et vellykket eksempel på en slik adaptasjon er artikkelen til Juel, “Retorisk actio og mundtlighedens fænomenologi”. En av tekstene er en presentasjon av et forskningsdesign, nemlig “Att växa till talare – unga akademiska talare i ljuset av partesmodellen” av Forsskåhl & Rosenberg-Wolff. Teksten innbyr til kritiske metodologiske tilbakemeldinger. Blant annet kunne jeg tenke meg å få forfatterne til å utdype sin tro på intervjuet som kilde til retoriske innsikter. Særlig retorikere må vel vite at hva folk sier og hva folk gjør ikke nødvendigvis er det samme. En annen tekst får meg til å se en litt løs sammensatt presentasjon tydelig utspilt for mitt indre blikk. Her tenker jeg på teksten “Psykiatriens stemmer: Den danske psykiatris handlekraft i samtidens offentlighed” av Barnholt Hansen og Berg. Denne teksten innbyr til en kritisk kommentar om at teksten kanskje ikke er helt vel adaptert fra muntlig presentasjon til sammenhengende artikkel. Likevel skal den ha gode ord med på veien for å kaste lys over et viktig felt i form av psykiatriens agency i dansk offentlighet, for at komme med en overraskende vinkel på feltets selvhemmende retoriske praksis, og for at gi en analyse av hvordan et kulturelt artefakt som filmen Gøgereden fra 1975 kan stå for en opprettholdelse av en antipsykiatrisk posisjon. En tredje tekst lurer jeg på om er noe springende om logos. Her mener jeg teksten “Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten – aktuell i kampen om fleksibiliteten” av von der Lippe og Tønnesson. Jeg finner mye viktig og spennende underveis – særlig de ulike eksemplene på bruk av retoriske spørsmål og måter å åpne doxa på i kvinnenes kamp for stemmeretten. Men selv om jeg i fleksibilitetens ånd strekker meg og bøyer meg, kan jeg nesten ikke følge med i temautviklingen fra kvinnenes kamp om stemmerett over metaforen “fleksibilitet” til arbeidslivets krav i moderne bedrifter og til kvinners globale status.

Men jo, lån, kjøp eller finn frem boken og les de bidragene som frister. Ingen av dem vil skuffe. Det er mye inspirasjon i begrepsbruken, i problemstillingene, metodologi og retorikkfaglig argumentasjon for den som skal skrive retorikkvitenskapelige tekster. Det er gode refleksjoner over retorikkens relevans og praksis i utdanningssammenheng, og gode tips og råd til didaktisk retorisk praksis. Det er grunnleggende analyser av sentrale retoriske begreper som man nesten må få med seg, hvis man i fremtiden skal nevne topos, sitat og allusjon, ethopoeia, dissoi logoi eller attityde. Det er mye å hente i debattanalysene, i de doxologiske undersøkelsene og i polemikken for den som er interessert i offentlighets- og debattkultur og det politiske landskapet i Sverige, Danmark og/eller Norge. At du får øvd opp din nabospråksforståelse, er jo heller ikke så dumt. Vi skal jo tross alt møtes igjen på konferanse. Neste gang i Århus, hvor det endatil er våre følelser som skal under lupen.

Jeg ser et knippe spørsmål stige opp av denne boken, på tvers av bidragene, som vi da kan diskutere når vi møtes neste gang: Er retorikk mest en humanvitenskapelig eller en samfunnsvitenskapelig disiplin? Bør retorikken flytte seg i en empirisk retning? Er retorikken én disiplin, eller er den snarere et eklektisk omdreiningspunkt hvor man kan koble til andre disipliner? Kan retorikken gjøre en stor eller liten forskjell for utdanning og dannelse? Kan retoriske innsikter om vår offentlige retoriske praksiser hjelpe retorikken selv i sin samtale om seg selv? Av artikkelen til Viklund “Vid den politiska debattens gräns: Attitud, hegemoni och frågan om volymer i den svenska invandringsdebatten” har jeg lært at selve spørsmålet som stilles kan gi følelsesmessige eller rent fysiologiske responser som kvalme, eller den som stiller det, kan bli utsatt for stigmatiserende navn, eller folk kan begynne å forskyve topos og foreslå at spørsmålene ikke bør stilles slik. Derfor understreker jeg at det ikke er jeg, men boken selv, som stiller spørsmålene.