Kapitel från bok

Kapitel ”Den onde fienden vs. Den agonistiske andre” från boken Krig, rett & retorikk. En bok om kommunikasjonsregimer, Meyer & Kjeldsen (red), Retorikförlaget 2004, s. 57-76.

 https://doi.org/10.52610/PDMV6329

Bibliografiskt

Författare: Robert L. Ivie er professor i kommunikasjon og kultur ved Universitetet i Indiana i Bloomington og grunnlegger av og redaktør for tidsskriftet Communication and Critical/Cultural Studies. I sin lærergjerning og forskning fokuserer han på retorikk som en modus for politisk kritikk og kulturell produksjon, med særlig vekt på demokratiet og krigen som problem. Han er blant annet medforfatter til boken Congress Declares War. Rhetoric, Leadership,and Partisanship in the Early Republic (med Ronald Hatzenbuehler, 1983).

Den onde fienden vs. Den agonistiske andre

Etter de grusomme hendelsene den 11. september 2001 har det vært vanskelig å fremme konstruktiv kritikk av Bush-regjeringens hyperboliske krigsretorikk mot frihetens og sivilisasjonens onde fiender. Fra al-Qaida og Taliban i Afghanistan til ”ondskapens akse” i Irak, Nord-Korea og Iran hjemsøkes USAs moralske følelsesliv i tiden etter Den kalde krigen av et dystert og truende bilde av den internasjonale terrorismen. Masseødeleggelsens mørke skygge – et slags demokratisk helvete av egalitær vold – står for terrorismens globale rekkevidde, antyder dens kulturelle allestedsnærværelse og garanterer dens politiske nytte. Dermed kan Det hvite hus avvise det konvensjonelle kravet om en klar og umiddelbar trussel mot nasjonens sikkerhet som irrelevant for å rettferdiggjøre forkjøpsangrep mot ”terrorister og tyranner”.[1]

                      Mens oppfattelsen av terrorismen som et presserende problem gjorde forkjøpskrigens forkjempere mer freidige i sine krav om rettferdig tvang, fremkalte den påfølgende kontroversen omkring invasjonen av Irak en ironisk og muligens utilsiktet bivirkning som gikk ubemerket hen: Den førte til en ytterligere konkretisering av en svært problematisk fremstilling av terrorismen. Motstanderne av forkjøpskrig karakteriserte et angrep på Saddam Hussein som en avsporing fra ”krigen” mot terrorismen, som om en såkalt krig mot terrorisme kunne være en løsning på eller sågar et alternativ til terrorisme, og ikke bare en fortsettelse og opptrapping av den. I stedet for å avsløre en tåpelig karikatur av terrorismen var den angivelige ”avsporingen” av Irak med på å forvandle en problematisk men strategisk beskrivelse av den manifesterte ondskapen til en orwellsk antagelse om evig krig. Dette forsterkede og selvforsterkende påskuddet for å begå voldshandlinger mot sivile for å oppnå politiske målsetninger på vegne av et høyere formål er terrorisme, per definisjon og ytterligere intensivert av USA og deres villige allierte.

Retorikken om den onde fienden

Det er derfor vår oppgave, som følge av den politiske samtalens forfall, å undersøke retorikken om den onde fienden med henblikk på dens ødeleggende innvirkning på demokratiske verdier og idealer. Terrorismen trumfer ut demokratiet i det rådende hierarkiet av politiske mål og midler når demagoger spiller det retoriske ondskapskortet. Antagonisme og tvang triumferer over det Chantal Mouffe og andre politiske teoretikere kaller en demokratisk diskurs i en konkurrerende, eller agonistisk, pluralisme, dette komplekse samspillet av ulike praksiser som forhindrer at motstandere blir omgjort til fiender.[2] Et robust demokrati opererer i et flytende medium av uenighet, splittelse og kamp mellom motstandere som støyende går i klinsj med hverandre for å etablere et minstemål av identifikasjon og å nå øyeblikk av enighet, snarere enn i en fast blokk av politisk stillstand og monolittiske dogmer som dysser ned uenighet og hugger ned de fremmede andre som fiender av universelle sannheter og entydige verdier.[3]

                      Legger man dette kriteriet til grunn – det vil si den demokratiske regel at konkurrerende aktører kjemper mot hverandre i egenskap av legitime motstandere, blir ropet om å drepe for demokratiets skyld, eller i demokratiets navn, eller for å forsvare og utvide demokratiet en skjult oppfordring til å kvele demokratiets sjel. Akkurat som det er en frekk selvmotsigelse å be et folk ofre sine friheter (eller en ikke nærmere spesifisert grad av frihet) i en kamp for å beskytte friheten mot terrorisme, ligger det en tragisk ironi i å bruke en retorisk trylleformel mot demokratiets onde fiender som et påskudd for å svekke, forlate eller oppheve demokratisk praksis på ubestemt tid. I den grad det alltid finnes en fiende der ute, eller i hvert fall et retorisk motiv for å konstruere en slik fiende, kan det aldri finnes en periode sikker nok til at demokratiske motstandere kan ta opp kampen med og prøve å overbevise hverandre.[4] Det realiserte demokratiet må dermed utsettes i påvente av en mytisk historiens ende, denne magiske verdenstilstand der alle forskjeller, feil og ondskap er utryddet, sannhet og skjønnhet hersker og, paradoksalt nok, demokratiet ikke lenger er utsatt på ubestemt tid, men gjort irrelevant.

                      Ondskapens retorikk allierer oss ikke med demokratiet, den gjør oss medvirkende til terrorisme, for terrorismen konstitueres i og opprettholdes av diskursen om det onde, særlig i en epoke som med Robin Wrights uttrykk kjennetegnes av ”hellig vrede”, som Mark Juergensmeyer kaller ”religiøs vold”, Rahul Mahajan identifiserer som USAs ”nye korstog” og George W. Bush gir en apokalyptisk undertone med sin formulering om Amerikas ”kall, som et velsignet land”, til å beskytte og bevare ”Guds gave til menneskeheten” fra ”onde menneskers renker” som truer med å knuse friheten og sivilisasjonen med sine masseødeleggelsesvåpen.[5] ”Presidentens tro på troen er åpenbar”, skriver Laurie Goodstein, ”i hans forsøk på å fjerne Saddam Hussein.”[6] Han ser på seg selv om ”et redskap for forsynet”, observerer David Gergen fra sitt perspektiv som en politisk veteran som har tjent under presidentene Nixon, Ford, Reagan og Clinton.[7] Dette religiøse språket og de tilsvarende holdningene er splittende, advarer Elaine Pagels, professor i religion ved Princeton-universitetet: ”Hvis det finnes en ondskapens akse, så plasserer det åpenbart [president Bush] på godhetens akse, og betyr videre at enhver som er uenig i den politikken han står for, blir plassert på den andre siden.”[8]

                      Å gi løfte om seier over det onde er å falle i det Jeffrey Simon har døpt ”terroristfellen” og dermed vikle seg håpløst inn i selvforsterkende og eskalerende ”internasjonale voldsdramaer” som igjen ”bryter ned våre grunnleggende demokratiske verdier” og fordømmer mennesker til død og fordervelse.[9] Som Bruce Hoffman vektlegger, er terrorismen ”grunnleggende og i seg selv politisk” og handler ”uvegerlig om makt: ønsket om makt, tilkjempelsen av makt og bruken av makt til å oppnå politiske endringer.”[10] Terrorismen i vår tid skjerper denne allerede dødelige maktpolitikken ved å operere under et retorisk dekke av hellige plikter og diabolske fiender. Den ene sidens djevel er den andre sidens reddende engel i disse duellerende diskursene om godt og ondt. På begge sider av skillelinjen forvandler de rivaliserende religiøse visjonenes dialektikk det å drepe sivile og/eller jevne livsnødvendig infrastruktur med jorden til en nødvendig og legitim konsekvens av å utøve rettferdig makt mot en demonisk motstander.

                      På denne måten maskerer ondskapens retorikk terrorismens politikk, en politikk som tar i bruk tvangen som middel, som fremstilles som et hellig oppdrag, en sekulær politikk som bruker fysiske angrep på sivile for å nå politiske mål av en høyere orden.[11] Den retoriske masken av ondskap gjør det vanskelig for begge partnerne i denne eskalerende dødsdansen å oppdage den forstyrrende parallellen mellom terror og mot-terror. Dermed kan Bush-regjeringen for eksempel utpeke terrorismen som USAs fiende, sågar definere den som ”planlagt, politisk motivert vold mot uskyldige”, og deretter freidig advare ”sivilisasjonens fiender” mot å bruke de angrepene USA gjennomfører for å komme motstandernes fiendtlige handlinger i forkjøpet som et ”påskudd for aggresjon”.[12] Den ene sidens terror og aggresjon er den andre sidens forsvarsreaksjon. Men ”krigføring mot sivile” som ”besvares med samme mynt” har vært en ”mislykket taktikk” gjennom hele menneskehetens historie, skriver Caleb Carr, fordi det medfører ”gjengjeldelse med samme mynt” som ”gir næring til en sirkel av hevn og ugjerninger” og sår frøene til hevnerens uunngåelige fall, for ”en nasjon må aldri tro at den kan bruke … terrorens midler når det er opportunt, og så kvitte seg med dem når de ikke lenger behøves” på veien mot de politiske målsetningene.[13]

                      Ved å maskere terrorens politikk viderefører ondskapens retorikk utøvelsen av vold. Ritualet med å demonisere fienden symbolsk forvandler død til frelse, jordiske slag til en kosmisk strid og voldelige utskeielser til utryddelsen av Den onde andre. Begge sider holder voldsmesser i demoniserende gjengjeldelsesaksjoner som merker alle som legitime mål, fordi selv sivile betraktes som samtykkende og villige medlemmer av den ene eller andre onde ordenen. Dermed er vår tids terrorisme, ifølge Chalmers Johnson, en konsekvens av USA’s seierherreattityde og moralistiske kall til ”å dominere den globale scenen” ved å projisere militærmakten sin og å spre sitt sosiale, politiske og økonomiske system over hele verden rett. Dette, hevder Johnson, er den dødelige bivirkningen av ”enorme mengder nag mot alle amerikanere” på grunn av deres arroganse og hegemoni.[14] Det er dette naget som ifølge Michael Doran motiverer mange muslimer i og utenfor Osama bin Ladens terrornettverk til å plassere USA på linje med Djengis Khan. Doran argumenterer videre at bin Ladens angrep mot det sataniske Amerika utnytter det eksisterende naget og hisser til islamsk revolusjon ved å fremprovosere amerikanske militære gjensvar som med kaldt blod dreper muslimer i et korstog mot terrorisme som for ofrene på bakken på sin side ligner mistenkelig på terror.[15]

                      Å snakke om ondskap eller om å eliminere onde fiender er dermed det samme som å tre inn i en voldelig hevnspiral som erstatter diplomati og demokrati med terroren som metode. Innenfor den moralistiske kretsens trange grenser danner krigen en forståelseshorisont som mistenkeliggjør, svekker og forvrenger forsøk på å diskutere klokskapen i den, nødvendigheten, dens etiske dimensjoner eller konsekvenser. I stedet for at krig oppfattes som siste utvei for et beleiret folk som motvillig forsvarer seg mot en åpen aggresjon eller sågar en klar og umiddelbar trussel mot nasjonens sikkerhet, formoder krigen i terrorismens kontekst en allerede eksisterende risiko som er tilstrekkelig til å forsvare forkjøpsstrategien som et rutineinstrument i utenrikspolitikken.

Ondskapens retorikk som kommunikasjonsregime

Så sent som 20. september 2002 kunngjorde Bush-regjeringen en offisiell doktrine der forkjøpskrigen ble fremstilt som grunnleggende for den nasjonale sikkerhetsstrategien. Med et sitat fra presidentens tale i National Cathedral bare tre dager etter ”9/11”, der Bush sverget å ”utrydde ondskapen i verden”, bekjentgjorde regjeringens nasjonale sikkerhetsrapport deretter at ”kampen mot den globale terrorismen er forskjellig fra alle andre kriger i vår historie. Den vil bli utkjempet på mange fronter mot en særdeles slu fiende over et lengre tidsrom.” Derfor vil USA ”ikke nøle med å handle alene, om nødvendig, for å utøve vår rett til selvforsvar gjennom å komme slike terrorister i forkjøpet.” Og igjen, ”Vi kan ikke tillate våre fiender å slå til først” fordi ”i en tid da sivilisasjonens fiender åpent og aktivt etterstreber verdens mest destruktive teknologier, kan ikke USA sitte og se på mens farene tårner seg opp.”[16] Det tok bare litt over to uker før president Bush i en fjernsynstale fra Cincinnati den 7. oktober anvendte sin nye forkjøpsdoktrine på Saddam Husseins Irak. ”Når vi forstår vår tids trusler,” insisterte Bush, ”når vi kjenner det irakiske regimets hensikter og bedrag, har vi all grunn til å regne med det verste, og vi har en sterk plikt til å hindre det verste i å skje.”[17]

                      Den påfølgende debatten om å invadere Irak illustrerer hvordan ondskapens retorikk lukker rommet for vurdering rundt en antagelse om krig, og gir motstanderne minimalt med rom til å manøvrere. President Bush avgrenset debattens spillerom dramatisk i sin tale om nasjonens tilstand den 29. januar 2003, da han satte sin lit til ondskapstemaet for å senke terskelen for krig. Det er bryet verdt å bringe et lengre sitat av denne talen for å få frem sakens kjerne:

Noen har sagt at vi ikke må handle før trusselen er umiddelbar. Når begynte terrorister og tyranner å annonsere sine hensikter, å gi oss høflig beskjed før de slår til? Dersom vi tillater denne trusselen å utvikle seg og bryte ut uten forvarsel, vil alle handlinger, alle ord og alle motanklager komme for sent. Å sette sin lit til Saddam Husseins tilregnelighet og tilbakeholdenhet er ikke en strategi, og det er ikke et alternativ.

Denne diktatoren, som holder på å skaffe seg verdens mest farlige våpen, har allerede brukt dem mot hele landsbyer og latt tusener av sine egne innbyggere ligge igjen døde, blinde eller lemlestede. Irakiske flyktninger forteller om hvordan tilståelser tvinges frem ved å torturere barn mens foreldrene ser på. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert flere metoder som er i bruk i Iraks torturkamre: elektriske støt, brenning med glødende jern, syredrypp på huden, lemlestelse med elektriske bor, utskjæring av tunger og voldtekt.

Hvis dette ikke er ondskap, da har ikke ordet noen betydning. Og i kveld har jeg et budskap til det tapre og undertrykte folket i Irak: Fienden deres har ikke omringet landet; det er fienden deres som styrer landet. Og den dagen han og hans regime blir fjernet fra makten, vil bli deres frigjøringsdag.

Verden har ventet i tolv år på at Irak skal ruste ned. Amerika vil ikke akseptere en alvorlig og stigende trussel mot landet vårt, vennene våre og våre allierte. De forente stater vil be FNs Sikkerhetsråd om å tre sammen den 5. februar for å vurdere Iraks fortsatte trossing av verdenssamfunnet. Utenriksminister Powell vil legge frem opplysninger og etterretningsinformasjon om Iraks ulovlige våpenprogrammer, landets forsøk på å skjule disse våpnene for inspektørene og dets forbindelser til terroristgrupper. Vi vil rådføre oss, men la dette være klart: Hvis Saddam Hussein ikke ruster helt ned, slik at vårt folk kan leve trygt og verden leve i fred, vil vi lede en koalisjon for å avvæpne ham.

                      Powells påfølgende tale til FNs Sikkerhetsråd den 5. februar var rik på detaljer og fattig på saker. De få sakene han vektla, gjenspeilet kjernen i presidentens argumentasjon for forkjøpskrig, det vil si (1) ”kravet til Irak om å etterfølge [Sikkerhetsrådsresolusjon 1441] og ruste ned” har ikke blitt innfridd; (2) det finnes en ”dyster kobling mellom Irak og al-Qaidas terroristnettverk”; og (3) ”Å la Saddam Hussein få beholde masseødeleggelsesvåpen i noen måneder eller år til er ikke et alternativ, ikke etter 11. september.”[18]

                      Det som stod på spill her, kom enda tydeligere frem av de umiddelbare reaksjonene på Powells tale fra de tre permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet som motsatte seg en forhastet krigserklæring. Først ute var Kinas utenriksminister, som insisterte på at ”det er ønsket til hele det internasjonale samfunnet at Irak-saken skal bli løst med politiske midler innenfor FNs rammeverk og [å] unngå enhver krig”, krevde at FNs våpeninspeksjoner skulle fortsette og at USA skulle dele sin etterretningsinformasjon med FNs våpeninspektører slik at de kunne arbeide mer effektivt.[19] Deretter ba den russiske utenriksministeren Sikkerhetsrådet om å vise tilbakeholdenhet inntil eksperter hadde analysert og evaluert opplysningene i Powells tale, men fastholdt at Powells opplysninger ”med overbevisende kraft indikerer at aktiviteten til de internasjonale inspektørene i Irak må fortsette” og at ”alt som står i vår makt [bør gjøres] for å legge forholdene til rette for inspeksjonene, som har vist seg effektive og gjør det mulig å gjennomføre Sikkerhetsrådets vedtak med fredelige midler.”[20] Til slutt oppfordret Frankrikes utenriksminister Sikkerhetsrådet til å sørge for en betraktelig styrking av inspeksjonsapparatet, slik at det kunne avvæpne Irak uten å ty til militær intervensjon.[21]

                      Ingen av de tre utenriksministrene var villige til å ta Powells tolkning av bevismaterialet for god fisk, og alle insisterte på at våpeninspeksjoner i FN-regi kunne føre frem til målet om avvæpning, dersom de ble gitt nok tid og støtte. Kollektivt uttrykte de sin motstand mot tanken om at bevisbyrden ene og alene hvilte på Irak når det gjaldt eksistensen av masseødeleggelsesvåpen i Irak, og de insisterte på at alle krefter måtte settes inn på å gi saken en fredelig løsning. Den 10. februar slo da også Russland og Frankrike seg sammen med Tyskland og oppfordret til en intensivering av våpeninspeksjonene som et alternativ til krig i Irak, og de bemerket at deres holdning ”er på linje med den som en lang rekke land inntar, ikke minst i Sikkerhetsrådet.” Frankrikes president Chirac la til at det i hans øyne ”ikke finnes ubestridelige bevis” på masseødeleggelsesvåpen i Irak. Dermed flyttet han bevisbyrden fra Irak, der Bush-regjeringen mente den utelukkende lå, og over på dem som argumenterte for krig.[22]

                      Kort fortalt, i fraværet av ondskapsmotivet virket argumentene for krig svake. Ved å sanksjonere Bush-regjeringens krav om forkjøpskrig basert på ondskap som premiss ville FNs Sikkerhetsråd ha uthult freden som norm og senket terskelen for krig. Det ville blitt skapt en presedens for å behandle krig som et rutineinstrument for håndtering av mellomstatlige konflikter. Det som stod på spill, var dermed spørsmålet om hvilket perspektiv som skulle styre tolkningen av bevismateriale og vurderingen av trusler, et som ga krigen forrang eller et som tok sitt utgangspunkt i fred med mindre og frem til strenge krav om bevis om en klar og umiddelbar trussel ble innfridd – enn videre en betydelig trussel som ikke ville kunne kontrolleres og/eller fjernes på annen måte.

Elimineringen av motargumentene

Ingen, heller ikke de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, var selvfølgelig immune mot USAs økonomiske innflytelse og militære styrke, eller uimottakelige for Bush-regjeringens forsøk på å tvinge sin vilje igjennom. Samtykke kan til en viss grad og for et begrenset tidsrom fremtvinges, og fremtvunget samtykke kan til og med i ettertid rasjonaliseres som et prinsippfast standpunkt med rimelig basis i foreliggende bevismateriale. Makt kan altså ikke utelukkes dersom man vil vurdere politisk overbevisning i praksis. Samtidig er det også slik at det å strategisk utforme et grunnlag for å gå til krig på en måte som reduserer bevisbyrden, gjør det vanskeligere å motstå og mindre krevende å tvinge frem en rasjonalisering av makten. Ondskapens retorikk utformer et slikt grunnlag for å begrense, demme opp for og marginalisere motstandernes oppfatninger innenfor grensene av sin egen antagelse om kronisk fare. Å argumentere innenfor dette paradigmet ga krigsmotstanderne et desidert handikap, samtidig som at det å bryte med det underminerte deres troverdighet som medlemmer av en lojal opposisjon.

                      I den fastlåste diskusjonen om et forkjøpsangrep mot Saddam Hussein foregikk det åpenbart en forvrengning av motstandernes argumenter innenfor det herskende rammeverket om å eliminere ondskapen. Noen av hovedinnvendingene mot en militær invasjon var, som nevnt, at innsatsen burde økes for å avvæpne Irak ved hjelp av diplomati og våpeninspeksjoner, og at det ikke fantes overbevisende bevis for at Irak eide masseødeleggelsesvåpen. Andre innvendinger var at det ikke fantes sterke bevis som knyttet al-Qaida til Saddam Hussein, at en allerede svekket Saddam Hussein kunne uskadeliggjøres i løpet av en kort krig, at en krig med sannsynlighet ville involvere kamper i byene med store sivile og militære dødstall, at en invasjon av Irak med sannsynlighet ville gi al-Qaida blod på tann, forverre problemet med terrorisme, destabilisere Midtøsten ytterligere og resultere i nye terrorangrep mot USA og Europa, at krig ville være feil måte å anvende midler på som man sårt trengte på andre områder, at gjenoppbygningen av Irak ville bli en Herkules-oppgave som langt ville overstige Amerikas moralske eller materielle besluttsomhet, at USAs unilateralisme og planer for Iraks oljereserver stinket av hybris og imperialisme, og til og med at forkjøpsprinsippet var en blindvei i krigen mot terrorisme og en krenkelse av et tradisjonelt tabu mot slik krigføring.

                      Disse argumentene var hverken uten vekt eller betydning. Likevel ble de for lett besvart og avvist fra det fremherskende perspektivet der utryddelsen av ondskapen stod i sentrum. Å postulere ondskapen som ens motstander er å hevde at kompromisser er uaktuelle og ingen kostnader for høye i det godes tjeneste, særlig når postulatet selv styrkes av presidentembetets autoritet og USAs unike maktposisjon, når amerikanerne har blitt vant til å utkjempe antiseptiske kriger tilsynelatende uten konsekvenser for dem selv og oppmuntres til å leve sine liv som vanlig, forbruke som vanlig uten å bry seg om utrivelige utenrikspolitiske spørsmål, og når publikum med jevne mellomrom blir utsatt for en strategisk plassert ”oransje” alarm i USA eller tilsvarende utkalling av britiske soldater for å holde vakt ved Heathrow flyplass i London, begge deler i vage ordelag legitimert som ”forholdsregler”, men åpenbart brukt ”for å fremkalle en følelse av tiltagende krise.”[23]

                      Den dristigheten som utvises i denne viljen til å tvinge og avlede med det uttalte formål å utrydde ondskapen, er av en slik art at den beskylder ethvert forum som ytrer motforestillinger, for å være irrelevant, som tilfellet var med FN, for å befinne seg i en troverdighetskrise, som i tilfellet med dissens innad i NATO, for, i ”det gamle Europas” tilfelle, å være passé, for å krympe i varmen fra krisens flammer eller for å mangle mot til lederskap og så videre. Skillelinjen mellom rett og galt er absolutt, den tillater ikke gråtoner eller rom for uenighet. Minimalt med bevismateriale kreves for å konstatere at det finnes skjulte, diabolske våpen, at en satanisk diktator har inngått en sammensvergelse med terroristorganisasjoner, og at våpeninspeksjoner er nytteløse øvelser i å bli narret og tatt ved nesen. Hvordan skal man demme opp for en djevelsk diktator når ondskapen ikke kjenner noen grenser? Hvordan kan man forvente å gjøre det rette på lavbudsjett eller uten å forårsake beklagelige tap av menneskeliv ute og kanskje også hjemme? Og hvordan kan noen med rette anklage USA for imperialisme når dets oppdrag er å bringe hardt prøvede land demokratiets gave og et håp om velstand? Når ondskapen truer den siviliserte verden, er forkjøpsangrep mot tyranner og terrorister et forsvar av friheten, ikke en avledningsmanøver eller en aggresjonskrig. Trumf, trumf og trumf. Alle argumenter man kan komme på for fred, stikkes i spillet om kampen mot ondskapen, et spill som gjør USA medskyldig i å trappe opp terroren ved å rettferdiggjøre forkjøpsdrapene på irakiske sivile som det foretrukne middel for å nå et politisk mål.

                      Videre er det å spille dette dødelige spillet en konstant avledning fra en seriøs behandling av de underliggende årsakene til terrorisme og en tilsvarende omformulering av de politiske forventningene. Som Paul Pillar, forhenværende nestsjef for kontraspionasje i CIA, har observert, ”Hvis det finnes en ’krig’ mot terrorismen, er det en krig som ikke kan vinnes” fordi det ikke finnes noen klart definert fiende, ingen begynnelse, og heller ingen utsikter til en endelig seier, bare håpet om at terrorismen totalt sett kan bli redusert i omfang og svekkes, selv om den forblir en del av livet vårt. Saken gjøres bare verre ved at man terger sine allierte, krenker borgerrettighetene, styrker den islamske verdens mistro til USA og ignorerer de medvirkende faktorene til det George Lakoff kaller motstridende verdensbilder og ”fortvilelsens kulturer”.[24]

                      Dersom retorikken om å kjempe mot en ond fiende, særlig når den blir forsterket av amerikansk militærmakt, økonomisk presskraft og presidentens besluttsomhet, senker terskelen for krig, overkjører argumenter for å forfølge fredelige handlingsalternativer og dekker til USAs medskyldighet i den eskalerende voldsspiralen, hvilket alternativ til dette tragiske perspektivet kan vise seg som et mer formålstjenlig svar på terrorismen? Hvordan kan debatten omformes for å gi forrangen til det utgangspunktet i fred som er i samsvar med demokratiske verdier, å flytte bevisbyrden tilbake til krigsforkjemperne å øke kraften til de eksisterende argumentene for diplomati og mot forkjøpsprinsippet? Hva slags perspektiv kunne fremme en større forståelse for kompleksiteten i den menneskelige tilstand, mer toleranse for forskjeller og sterkere motstand mot legitimeringen av fremtvunget samtykke? Hvilken konseptualisering av den Andre fremmer demokratisk praksis fremfor å spille ut ond-fiende-kortet for å innskrenke og utsette demokratiet på ubestemt tid, i demokratiets navn? Hvordan kan antagonismens retorikk omdannes til en mer konstruktiv demokratisk og agonistisk diskurs?

                      For å si det enkelt, det som antydes her, er at en grunnleggende perspektivendring ved at man insisterer på demokratiets forrang, medfører en komplett annerledes prioritetsrekkefølge enn det fremherskende fokuset på ondskap. Snarere enn å redusere demokratiet til en kjærkommen unnskyldning for krig – å kjøpslå med begrepets legitimerende symbolverdi, beskytte det som en truet og sårbar institusjon, holde det i tømme som en risikabel praksis i krisetider og love det bort som en premie for seier – bør tilhengere av forkjøpsprinsippet holdes strengt ansvarlige for å overholde demokratiske normer og alt det medfører. Tilsvarende må de som frykter at krig skal forvandles til et rutinemessig politisk virkemiddel og føre til en ”post-9/11”-dystopi av terror av kontraterror, omformulere standpunktene sine slik at de omfatter demokratiske kriterier, og slik flytte de mest fremskutte naturlige følgene av en robust demokratisk etikk til fronten av den politiske bevisstheten, og det med nok kraft til å fortrenge et ellers foruroligende bilde av ondskapen.

Demokratisk retorikk gjennom identifikasjon

Demokratiet, til forskjell fra en sammenhengende politisk ideologi med universelle verdier, midler og mål, omfatter en mangefasettert og situasjonsspesifikk klase av begreper som overlapper og strider mot hverandre, som frihet, likhet, selvstyre, rettigheter, pluralisme, valg, debatt, protest og rettssikkerhet. Som Michael Walzer så høyt og hellig forsikrer, inneholder ikke store ideologier tilstrekkelig konkret og nærgående kjennskap til samfunnet og verden til å stimulere til sunn kritikk og fremme demokratisk styre der avgrensede perspektiver må stå til ansvar overfor hverandre og derigjennom innprentes en ydmykhet og åpenhet overfor bevisets kraft og gode argumenters gyldighet.[25] På sitt beste takler demokratiet kløften mellom mennesker på fredelig vis, kanaliserer konkurrerende interesser og meningsforskjeller mellom grupper av engasjerte borgere inn i en kontinuerlig kamp for at andre skal akseptere ens egne synspunkter. Overbevisning er den demokratiske kommunikasjonens paradigme for håndtering av splittende forhold. Innenfor dette paradigmet tiltaler man motstandere som rivaler som, med Mouffes ord, ”deler et felles symbolsk rom, men … ønsker å organisere [det] annerledes”, ikke som rene fiender man ikke har noe til felles med.[26] Rene fiender har ingenting til felles, bortsett kanskje fra en delt tilbøyelighet til offertenkning, der de forvandler hverandre til beleilige syndebukker og lesser sosial skyld over på hverandre, uten å konfrontere sin egen rolle.[27] Rene fiender snakker om hverandre som onde; demokratiske motstandere snakker om hverandre som at de tar feil, misforstår og til og med er dumme. Derfor går demokratiet tapt når den agonistiske Andre retorisk gjøres til en diabolsk fiende, og når demokratiet forsvinner, skjer det samme med rettssikkerheten, friheten, respekten for mangfold og ansvarlighet overfor folket.

                      Sagt på en annen måte: Å hevde at ens motstander tar feil snarere enn å hevde at han er ond, er en nødvendighet dersom man vil oppnå og etterleve et demokratisk perspektiv. Hvis det å dele et symbolsk rom og konkurrere om hvordan det skal organiseres er ufravikelig i et demokrati bestående av dødelige vesener, er det å demonisere den Andre ensbetydende med å kaste Satan ut av himmelen – en himmel, hvis man i det hele tatt behøver å si det, som hverken finnes på jorden eller legitimerer å gjøre jorden til et helvete. Akkurat som ondskapens retorikk taler krigens sak, gjør identifikasjonens retorikk, som Kenneth Burke kaller det, demokratiet levende og befordrer en positiv forestilling om fred blant konsubstansielle rivaler.[28] Fred i denne forstand er ikke bare fraværet av krig – en håpløst negativ forståelse av det å fjerne kløften mellom menneskene og gjøre slutt på kampen om overtaket – men i stedet en positiv strategi for å krysse konseptuelle grenser og gi uttrykk for en felles basis i en kontinuerlig sammenheng som omfatter konkurranse, konflikt og splid. Også Ernesto Laclau og Chantal Mouffe vedgår at ”uten konflikt og splid ville et pluralistisk demokratisk politisk fellesskap være en umulighet”, for en enighet nådd frem til ad demokratisk vei er ikke resultatet av en universell sannhet og fornuft, men av en ”hegemonisk artikulering” som selv er ufullstendig, midlertidig og avhengig av reartikulering.[29]

                      Når man tiltaler motstandere på demokratisk vis ved å korrigere feil snarere enn med truende stemme for å utrydde ondskapen, gjør man dem til konsubstansielle rivaler. I selve det at man peker på uholdbare premisser i deres synspunkter, aksepterer man eksistensen av konkurrerende virkelighetstolkninger. Forsøk på å reparere hullete og overeffektive rammer for interpretasjon ved å gjeninnføre kompliserende faktorer og kaste lys over forhold som er blitt oversett, utgjør det Kenneth Burke kaller et prosjekt for ”symbolsk brobygging og sammenslåing”, der tragisk splittende rammer for akseptans blir gjenstand for komiske korrektiver. I Burkes nå noe foreldede språk: ”Komedien omhandler mennesket i samfunnet, tragedien det kosmiske mennesket.” I denne betydningen er komedien en holdning for å oppnå ”den høyeste bevissthet”, for å bruke en diskurs som finner nye perspektiver ved å peke på uoverensstemmelser (dvs. å omkonfigurere konkretiserte, utsjaltede og rigide språklige kategorier), og som igjen lar ”mennesker observere seg selv mens de handler.”[30]

                      Å nå et demokratisk perspektiv ved å tiltale den Andre agonistisk, som konkurrent, og dermed som konsubstansiell rival, krever i motsetning til den rigide ondskapsretorikken en viss retorisk fleksibilitet. Det komiske korrektivet til den demokratiske samtaleformen utspilles ved at man ser tingene for hva de ikke er, både ved å peke ut likheter der andre bare ser forskjeller og ved å understreke forskjeller der andre behandler likheter som identitet, det vil si som identiske og essensielt det samme. Dette er en metaforens og ironiens retorikk, som holder grensene beleilig uklare i et rådende rammeverk for interpretasjon og politiske motiver. Utflytende grenser bidrar til å tydeliggjøre identifikasjonspunkter mellom motstandere som plasserer seg selv på hver sin side av en skillelinje. De gjør det mulig for rivaler å være både motstandere og vesenslike (konsubstansielle), det vil si passende konfliktorienterte og demokratisk anlagte.

                      For Burke fungerer denne typen retorisk fleksibilitet og den sunne tvetydigheten den oppmuntrer til positivt som en øvelse i demokratisk kasuistikk. Ved å stjele symboler frem og tilbake, bemerker han, kan allment aksepterte politiske standpunkter gi uttrykk for en mer balansert motivøkologi, og standpunkter under hardt press kan unngå å bli ”drevet inn i et hjørne” av valg mellom svart og hvitt som følge av forenklende, absolutte sannheter. Kasuistiske strekkøvelser, symbolske metamorfoser, endring av kategoriell aggregattilstand, planlagt inkongruens og strategisk tvetydighet utgjør de broelementene som gjør samarbeid mellom motstandere mulig.[31]

                      Å snakke det demokratiske språket er ikke en luksus forbeholdt utveksling mellom venner og allierte. Å forhindre at rivaler blir fiender, krever en flytende identifikasjonsdiskurs som kan uttrykke et grunnlag for samarbeid. Som Burke bemerker, er krangling, fiendskap og splid kjennetegn ved det retoriske uttrykk som kan perverteres til tragisk krig med mindre de settes inn for å flytte en barriere som skiller motstandere for bastant fra hverandre. Denne slags endring er en konstruktiv form for symbolsk drap som forvandler det som oppfattes som antinomier til ”substanstvetydigheter”, tvetydigheter som lar rivaler være ”både samlet og atskilt, distinkt substans og på samme tid konsubstansielle med hverandre.” Identifikasjonens retorikk ”dreier seg om mulighetene for klassifisering” og reklassifisering ”i sine fraksjonsdannende aspekter” og ved å ”konfrontere splidens implikasjoner.” Dermed ”kompenserer identifikasjonen for spliden” som en funksjon av den menneskelige tilstand der nasjoner og folkeslag ikke er ”fullt og helt av én substans” og retorikken er påkrevd for å erklære en enhet som bygger bro over eksisterende ulikheter der striden ellers ville kunne koke over til krig.[32]

                      Å forlate identifikasjonens retorikk til fordel for en rigid tale om absolutt ondskap i det øyeblikk krisen inntrer, er å forlate det demokratiske språket når man trenger det som mest. Med ordene til senator Robert Byrd, uttalt etter at han først beklaget at det amerikanske senatet hadde blitt ”urovekkende, fryktelig stille” og fylt av ”passiv stumhet” stilt overfor spørsmålet om forkjøpskrig: ”Denne regjeringen har forvandlet diplomatiets tålmodige kunst til trusler, skittkasting og utskjelling av et slag som gir et nokså dårlig inntrykk av våre lederes intelligens og følsomhet, og som vil få konsekvenser i flere år fremover. Å kalle statsledere for pygmeer, sette ondskapens merkelapp på hele land, rakke ned på mektige europeiske allierte som irrelevante – denne typen grov ufølsomhet gagner neppe vår store nasjon.”[33]

                      Akkurat som man har størst bruk for en robust identifikasjonens retorikk i krisetider, må ikke det å viske ut ellers skarpe skiller mellom rivaler blandes sammen med å gjøre fiender til venner eller å oppnå harmonisk samklang eller å eliminere alvorlige meningsforskjeller eller til og med å appellere til høytsvevende idealer. Retorikken opererer, som Burke sier, på ”det menneskelige gårdstunet”, fører oss gjennom ”slagsmålet”, geleider oss langs ”de bølgende linjene av trykk og mottrykk”. Dens felt er ”Babel etter fallet”.[34] Og derfor må rivaler gjøres konsubstansielle på jorden, ikke i himmelen. Man kunne, for eksempel, hevde at tryggheten til den sekulære diktatoren Saddam Hussein ikke ville bli godt ivaretatt ved at han gjorde felles sak med den islamske revolusjonære Osama bin Ladan for å bekjempe en amerikansk invasjon av Irak, akkurat som at USAs interesser og stabiliteten i Midtøsten ikke kunne tjene på en krig som egget fortvilende muslimer til å slutte seg til en islamsk revolusjon. Både USA og Saddam Hussein ville relativt sett altså blitt tryggere gjennom en fredelig prosess med våpeninspeksjoner som rensket Irak for kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen. På samme måte er den mest sannsynlige betingelsen for at Saddam Hussein skulle ta i bruk eventuelle kjemiske og biologiske våpen han eide, selv med fare for å utløse et kjernefysisk svar fra USA eller Israel, nettopp at Irak ble invadert i den hensikt å styrte hans regime, det vil si når han ikke lenger hadde noe å tape. Ingens trygghet, selv ikke USAs, ville bli styrket av å etablere en legitimerende presedens for bruk av kjernefysiske og andre masseødeleggelsesvåpen, og dette var enda en vektig grunn for begge sider til å gjøre felles sak med FNs våpeninspeksjonsprogram.

                      Jeg kunne fortsette i disse banene, men min hensikt her er mer avgrenset enn å skulle føre et fullverdig argument mot en forkjøpskrig mot Irak og for diplomatiske og politiske løsninger. Målet mitt er bare å antyde en type jordnær diskurs som identifikasjonens retorikk kan bringe inn i det demokratiske språket for å konstruere konsubstansielle rivaler. Den tilfører konkret realisme og realistisk kompleksitet til enhver arbeidsdefinisjon av en problematisk situasjon. Problemer som fortolkes mindre simplistisk enn ut fra Det onde og Det gode, kan ikke løses kun ved å utrydde en fiende. Samtidig behøver ikke en retorikk som er fleksibel nok til å finne frem til konkrete eksempler på potensielle fienders sammenfallende interesser, gi avkall på høyere idealer. Akkurat som George W. Bush rettferdiggjorde det uunngåelige tapet av menneskeliv i Irak som et offer for friheten, kunne en leder med ønske om å unngå krig legitimere bruk av våpeninspeksjoner fremfor regimeskifte som et middel for å redde dyrebare liv og unngå en ytterligere senking av irakernes livskvalitet, øke tryggheten i USA og resten av verden ved ikke å bære bensin til terroristenes bål og tjene andre tilsvarende ærverdige prinsipper. Den skitten den konsubstansielle rivaliteten gir en under neglene, kan vaskes bort av de idealene den tjener, like mye som krigens blod kan begraves under nasjonens samvittighet ved at man påkaller blind patriotisme.

Å forsvare demokratiet er ikke alltid det samme som å praktisere det

Akkurat som det å gi uttrykk for utflytende grenser åpner opp for at motstandere kan oppholde seg i det samme symbolske rommet, noe som er et krav dersom man vil innta et demokratisk perspektiv, gir det demokratiets ordforråd en innsprøyting av ydmykhet og positiv (det vil si agonistisk, konkurrerende) fred. Dette er presis de høytsvevende begrepene man bør bruke for å iverksette det demokratiske perspektivets forrang og den strenge bevisbyrden den pålegger alle som vil gå til krig. Den spenningen som er innfelt i frihetens og likhetens språk, for eksempel, bygger på og holder i spill den agonistiske etikkens krav om at begreper som trekker i ulike retninger, skal holdes ansvarlige overfor hverandre. Hensikten er at den individualismen som ligger implisitt i frihetsbegrepet, ikke skal få lov til å eliminere de fellesskapsverdiene som er iboende i begreper som liket og enhet, og vice versa. De demokratiske ideene om uenighet, protest, opphetet debatt og valg mellom flere reelt kjempende kandidater fremmer spenning og holder kategoriene formbare. Verdiene pluralisme og mangfold motsetter seg forenklende forståelser av patriotismen. Folkets styre via sine representanter oppveies av språket om menneskerettigheter, borgerrettigheter og konstitusjonelle sperrer. Selv rettsstaten, hvis formål er å sikre rettferd gjennom å behandle mennesker likt når de faller i samme kategori, må operere ut fra det uvisse prinsippet om likhet i motsetning til identitet, og gjennom praktisk argumentasjon i motsetning til universell fornuft.[35]

                      Det må her foretas en kritisk distinksjon mellom en diskurs som forsvarer demokratiet og en diskurs som praktiserer demokrati. President Bush deltar i førstnevnte, ikke i sistnevnte. I sin første tale om nasjonens tilstand erklærte han for eksempel:

Amerika vil vise vei ved å forsvare frihet og rettferdighet fordi de er rette og sanne og uforanderlige for alle mennesker overalt. Ingen nasjon eier disse forhåpningene og ingen nasjon er unntatt fra dem. Vi har ikke til hensikt å tvinge vår kultur på andre, men Amerika vil alltid være urokkelige når det gjelder de ufravikelige prinsippene om menneskeverd, rettsstaten, begrensninger på statsmakten, respekt for kvinner, privat eiendom, ytringsfrihet, likhet for loven og religiøs toleranse.[36]

I denne diskursen tjener det demokratiske verdileksikonet som en kilde til uthulte symboler som brukes til å legitimere en ubegrenset og global krig mot terrorismen. Dette er en krig som angivelig skal forsvare friheten, beskytte prinsippene om toleranse og likhet for loven og så videre. Samtidig er det en krig som bare kan utkjempes ved å innskrenke friheten, ofre borgerrettigheter, oppmuntre borgere til å spionere på hverandre, nekte mistenkte rettshjelp og retten til rettergang, og kneble den politiske opposisjonen i en slik utstrekning at ”de demokratiske kjerneverdiene som har fungert som en rettesnor for [USA] siden grunnleggelsen blir prisgitt.”[37] Den beryktede amerikanske patriotloven (USA PATRIOT Act) og tysterprosjektet ”Terrorism Information and Prevention System” (TIPS) står i skarp motsetning til alle uttalte tilslutninger til demokratiske praksiser og institusjoner.[38]

                      I kontrast til president Bushs uthuling og neglisjering av grunnlaget for demokratisk styre talte senator Byrd demokratiets språk da han evaluerte presidentens krigsrop. Demokratiets vilkår bestemte senatorens hovedkriterier og utgjorde kompasset for hans perspektiv på spørsmålet om krig og fred. Da han opponerte mot vedtaket av Senate Joint Resolution 46, for eksempel, en resolusjon som ga presidenten fullmakt til å bruke makt etter forgodtbefinnende, advarte senator Byrd om at resolusjonen ”omfortolker konstitusjonen for å tilpasse den viljen til den utøvende makt”, at den er en ”fortolkning av presidentens autoritet i henhold til konstitusjonen som det hverken finnes presedens eller grunnlag for”, at ”ingen steder i konstitusjonen står det skrevet at presidenten har makt til å kalle på militærvesenet for å komme en angivelig trussel i forkjøpet”, at å gi presidenten ”blankofullmakt” til å gå til unilateralt forkjøpsangrep ”legger for mye makt i ett menneskes hender” og ”bringer undertrykkelse over oss”, noe som er grunnen til at ”konstitusjonens fedre ga Kongressen, ikke presidenten, makten til å erklære krig”, at ”folket, gjennom sine valgte representanter”, må fatte beslutningen om å gå til krig, at ”hele spekteret av offentlighetens ønsker, bekymringer og uro må bli hørt” og tas med i betraktningen i en ”opplyst debatt” og at ”prinsippet om at én regjering skal vedta å eliminere en annen regjering med makt, og handle deretter på tross av motstand fra hele verden, er svært urovekkende.”[39] Byrds uttalelse er ikke det definitive eksemplet på anvendelse av demokratiske kriterier, men den illustrerer forskjellen mellom en tvangsdiskurs i demokratiets navn og en overtalelsesdiskurs med demokratiets vilkår som rettesnor.

                      Innenfor en robust demokratisk kontekst er det ikke lett å stikke argumentene mot forkjøpskrig, for spillet handler ikke lenger om absolutt ondskap med en implisitt lav terskel for vold, men snarere om en kontinuerlig konkurranse mellom usikre, nødvendigvis feilaktige og til og med sammensmeltede interpretasjoner. En slik konkurranse minimerer de dødelige konsekvensene av hybris, eller det Burke kaller ”krigens misforståtte heltevesen”, og maksimerer mulighetene for toleranse, ettertanke og trygghet, med Burkes ord, ved å anerkjenne at ”å komme overens med folk er en helvetes vanskelig oppgave” og å betrakte ”menneskenes krumspring” innenfor ”komediens rammer”, som vil si å anerkjenne og understreke at politiske relasjoner ”alltid befinner seg på kanten av den mest katastrofale tragedie.”[40] I en tilstand av usikkerhet og tvetydighet må en beslutning om å uskadeliggjøre motstanderen være grunnet i en solid og grundig revidert argumentasjonsrekke som etablerer en klar og umiddelbar trussel som det ikke kan demmes opp for eller avverges med andre, fredelige midler (slik som fortsatt diplomatisk innsats og styrket håndheving av vedtak om våpeninspeksjoner) og som beviser at å komme en slik trussel i forkjøpet ved å ta initiativet til en væpnet konflikt, ikke vil gjøre mer skade enn det hevder å forhindre.

                      Bush-regjeringens argumenter nådde langt fra opp til demokratiets normer ved å mislykkes i å bevise at Irak hadde betydelige mengder masseødeleggelsesvåpen, ved å overdrive Saddam Husseins evne og vilje til å bruke dem på tross av oppdemming og avskrekking, ved å undervurdere sannsynligheten av de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av å invadere Irak, inklusiv tapet av menneskeliv og materielle verdier, samt sjansen for en ytterligere opptrapping av terrorismen og så videre. En argumentkjede for krig fremsatt innenfor de demokratiske verdienes rammer, må godtgjøre at det ikke finnes noen annen måte å korrigere en motstanders feil på uten å måtte tåle ødeleggende konsekvenser. Det er ikke nok å si at motstanderen er avskyelig, å skildre en vagt definert trussel og å antyde hvilke fordeler man kan trekke ut av en forkjøpsinvasjon, ikke ut fra perspektivet om å anvende demokratiske angrepsvinkler i stedet for å hule dem ut i en kamp mellom godt og ondt.

                      Til slutt er det verdt å merke seg at ikke bare tar retorikken om å komme ondskapen i forkjøpet stikket foran og undergraver de demokratiske verdier i en utstrekning som gjør USA medskyldig i terrorisme, men også at de nasjonale og internasjonale interessene ville være bedre tjent med at det demokratiske språket ble tatt i bruk. Amerikas militærmakt og økonomiske styrke kan enten sløses bort på krigerskhet, eller oppfattes som en trygg plattform å styrke den demokratiske praksisen på. Å tiltale motstandere som agonistiske Andre i stedet for som onde fiender burde være relativt lite truende fra et styrkeperspektiv og ville oppleves som obligatorisk for en nasjon som betrakter seg selv om et demokratisk foregangsland og en forkjemper for demokratisering. Videre ville et minstemål av retorisk fleksibilitet for å viske ut grenser og oppnå en viss grad av konsubstansialitet mellom rivaler åpne opp USA og landets kontrollerende referanseramme for kritikkens konstruktive innflytelse. Det ville holde nasjonens utenrikspolitikk fleksibel og tilpasningsdyktig i en dynamisk verden, og slik gjøre den mer levedyktig.

                      I første omgang kunne USA unnlate å gjengjelde terror og minske motivasjonen for internasjonal terrorisme ved å rette oppmerksomheten sin direkte mot kildene til fremmedgjøring og fortvilelse. Så lenge retorikken om ondskapens makter fortrenger et demokratisk språk som fremmer konkurrerende pluralisme, vil imidlertid terrorismens røtter fortsette å bli gjødslet av blodet fra en ond krigssirkel. Terrorismen går som en blodig, rød tråd gjennom historien, og kan ikke utryddes med makt. Motterror avler mer terror. Den kan bare minskes i omfang ved debatt mellom motstridende verdensbilder – ikke ved at de overses eller undertrykkes – bare ved å finne frem til et felles grunnlag og ta kildene til fremmedgjøring og fortvilelse opp til diskusjon. En daglig dose demokratisk ydmykhet ville føre oss et langt stykke på vei mot å forhindre en tragisk utvikling mot mer død og ødeleggelse.

                      Demokrati som perspektivenes perspektiv og kriteriet for positiv fred begynner nettopp når retorikken utøves med langt større fleksibilitet enn det man har blitt vant til fra Det hvite hus. Krig er den retoriske stivhetens bitre frukt, men freden blir det opplagte valg og krig vanskeligere å forsvare når vi velger å snakke demokratisk til motstandere på tvers av retorisk utviskede grenser. Å ta demokrati på alvor betyr ikke å redusere det til irrelevans, slik en upåvirket George W. Bush gjorde det da han avfeide demonstrasjonene med millioner av deltakere i februar ved å si: ”Demokrati er en vakker ting… Folk har lov til å gi uttrykk for hva de mener.”[41] Demokrati må bety mer enn det, mer enn en pyntegjenstand eller bare en måte å lufte frustrasjonene sine på, dersom det skal være verdt å drepe og dø for. Og hvis det er verdt å slåss for, er det verdt å praktisere det energisk nok til å forhindre unødvendige kriger.

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

---

Forfatteromtale

Robert L. Ivie er professor i kommunikasjon og kultur ved Universitetet i Indiana i Bloomington og grunnlegger av og redaktør for tidsskriftet Communication and Critical/Cultural Studies. I sin lærergjerning og forskning fokuserer han på retorikk som en modus for politisk kritikk og kulturell produksjon, med særlig vekt på demokratiet og krigen som problem.

---

Litteratur

Burke, Kenneth (1984): Attitudes Toward History 3. utg. University of California Press, Berkeley.

Burke, Kenneth (1969): A Rhetoric of Motives. University of California Press, Berkeley.

Campbell, David (1998): Writing Security: United States Foreign Policy and the Politics of Identity, rev. utg. University of Minnesota Press, Minneapolis.

Carr, Caleb (2002): The Lessons of Terror – A History of Warfare Against Civilians: Why It Has Failed and Will Fail Again. Random House, New York.

Chang, Nancy (2002): Silencing Political Dissent: How Post-September 11 Anti-Terrorism Measures Threaten Our Civil Liberties. Seven Stories Press, New York.

Doran, Michael Scott (2001): “Somebody Else’s Civil War: Ideology, Rage, and the Assault on America” i (red.) James F. Hoge, Jr. og Gideon Rose How Did This Happen? Terrorism and the New War, red. Public Affairs, New York.

Heymann, Philip B. (1998): Terrorism and America: A Commonsense Strategy for a Democratic Society. The MIT Press, Cambridge

Hoffman, Bruce (1998): Inside Terrorism. Columbia University Press, New York.

Ivie, Robert L.  (2002): “Rhetorical Deliberation and Democratic Politics in the Here and Now”, s. 277-85 i Rhetoric and Public Affairs 5.

Johnson, Chalmers (2000): Blowback: The Costs and Consequences of American Empire. Henry Holt and Co, New York.

Juergensmeyer , Mark (2000): Terror in the Mind of God: The Global Rise of Religious Violence, oppdatert utg. University of California Press, Berkeley.

Laclau, Ernesto og Chantal Mouffe (2001): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 2. utg. Verso, London.

Mahajan, Rahul. 2002. The New Crusade: America’s War on Terrorism. Monthly Review Press, New York.

Mouffe, Chantal (2000): The Democratic Paradox. Verso. London.

Young, Iris Marion (2000): Inclusion and Democracy. Oxford University Press New York.

Perelman, Chaim  (1963): The Idea of Justice and the Problem of Argument, overs. Av John Petrie. Routledge and Kegan Paul, London.

Perelman, Chaim og Lucie Olbrechts-Tyteca (1969): The New Rhetoric: A Treatise on Argumentation, overs. Av John Wilkinson og Purcell Weaver. University of Notre Dame Press, Notre Dame, IN

Pillar, Paul R. (2001): Terrorism and U.S. Foreign Policy. D.C.: Brookings Institution Press, Washington.

Simon, Jeffrey D (2001): The Terrorist Trap: America’s Experience with Terrorism, 2. utg. Indiana University Press, Bloomington.

Wright, Robin (2001): Sacred Rage: The Wrath of Militant Islam, oppdatert utg. Simon and Schuster, New York.

Walzer, Michael (2002): The Company of Critics: Social Criticism and Political Commitment in the Twentieth Century, 2. utg. Basic Books, New York

---

Noter

[1] Jeg sikter her til George W. Bushs tale om nasjonens tilstand den 28. januar 2003, der han forutså at krigen ville bli ”tvunget på oss” av Saddam Husseins onde gjenstridighet. ”Enkelte har sagt at vi ikke må handle før trusselen er umiddelbar”, sa Bush. ”Når begynte terrorister og tyranner å annonsere sine hensikter, å gi oss høflig beskjed før de slår til? Dersom vi tillater denne trusselen å utvikle seg og bryte ut uten forvarsel, vil alle handlinger, alle ord og alle motanklager komme for sent. Å sette sin lit til Saddam Husseins tilregnelighet og tilbakeholdenhet er ikke en strategi, og det er ikke et alternativ.” New York Times, 28. januar 2003, http://www.nytimes.com/

[2] Mouffe (2000), s. 80-107. Se også Young (2000), s. 49-51.

[3] Ivie  (2002).

[4] Om fare som tolkningsprodukt, se Campbell (1998).

[5] Wright (2001); Juergensmeyer (2000); Mahajan (2002); George W. Bush, “State of the Union Address”, 28. januar 2003.

[6] Laurie Goodstein, “A President Puts His Faith in Providence,” New York Times, 9. februar 2003, http://wwww.nytimes.com/

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9]Simon (2001), s. 9, 11, vii.

[10] Bruce Hoffman (1998), s. 14-15.

[11] Om definisjonen av terrorisme som politisk motiverte angrep på sivile, se Heymann (1998), s. 6-7, og Carr  (2002), s. 6.

[12] “Full Text: Bush’s National Security Strategy,” New York Times, 20. september 2002, http://www.nytimes.com/

[13] Carr, (2002), s. 13, s. 20, s. 22-23.

[14] Johnson (2000), s. 57, s. 33, s. 216-17, s. 223. Johnson benytter utrykket “blow-back, som er ordet CIA bruker om uintenderte negative konsekvenser av et lands handlinger.

[15] Doran (2001): s. 31-32, s. 37.

[16] “Full Text: Bush’s National Security Strategy.”

[17] David E. Sanger, “Bush Sees ‘Urgent Duty’ to Pre-empt Attack by Iraq”, New York Times, 8. oktober 2002, http://www.nytimes.com/

[18] “Powell’s Remarks to U.N.”, New York Times, 5. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[19] “China’s Remarks to the U.N.”, New York Times, 5. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[20] “Russia’s Remarks to the U.N.”, New York Times, 5. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[21] “France’s Remarks to the U.N.”, New York Times, 5. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[22] “3 Nations Call for Alternative to Iraq War”, New York Times, 10. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[23] Alan Cowell, “British Troops Deploy at London Airport Over Fear of Attack”, 11. februar 2003, http://www.nytimes.com/

[24] Pillar (2001), s. 217-20; George Lakoff, “Metaphors of Fear: The Power of Images,” In These Times.com, 29. oktober 2001, http://www.inthesetimes.com/web2524/lakoff2524.html

[25] Walzer (2002), s. xii-xviii.

[26] Mouffe (2000), s. 13.

[27] Dette poenget er inspirert av Kenneth Burkes “dramatisme”, som han blant annet diskuterer i sin bok Attitudes Toward History. Se Burke (1984).

[28] Burke (1969).

[29] Laclau og Mouffe (2001), s. x-xviii.

[30] Burke (1984), s. 39-43, s. 166-75, s. 179. Forfatterens uthevning.

[31] Se Burkes diskusjon av disse emnene i hans “Dictionary of Pivotal Terms”,  ii Burke (1984), s. 216-338.

[32] Burke (1969), s. 19-23. Forfatterens uthevning.

[33] “Senate Remarks: Reckless Administration May Reap Disastrous Consequences”, 12. februar 2003, http://www.senate.gov/~byrd/

[34] Burke (1969), s. 23.

[35] Chaim Perelman (1963). Se Perelman og Olbrechts-Tyteca (1969).

[36] Sitert i Todd S. Purdum, “Bush’s Moral Rectitude Is a Tough Sell in Old Europe”, New York Times, 30. januar 2003, http://www.nytimes.com

[37] Chang (2002), s. 13. For en gruvekkende fremstilling av fremtiden under et regime preget av sikkerhetstiltak mot terrorisme, se Matthew Brzezinski, “Fortress America”, New York Times, 23. februar 2003, http://www.nytimes.com

[38] Se for eksempel “Informant Fever”, New York Times, 22. juli 2002, http://www.nytimes.com

[39] Robert C. Byrd, “Senate Remarks: Rush to War Ignores U.S. Constitution”, 3. oktober 2002, http://byrd.senate.gov

[40] Burke (1984) Se også Burke (1969), s. xiv-xv.

[41] David Stout, “Bush Says Worldwide Protests Won’t Change Approach to Iraq,” New York Times, 18. februar 2003, http://www.nytimes.com