Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Recensioner » Fra skyggen og ut i lyset

Fra skyggen og ut i lyset

av Jens E. Kjeldsen

Anmeldelse:
Hans Gunnarson & Staffan Thulin. Talskrivarna. Om retoriken i politiken. Stockholm: Carlssons Bokförlag, 2017. 390 sider.

Ingår i: Rhetorica Scandinavica 79, 2019
Anmeldelse s v-ix

Olof Palme står i skyggen bak noe som ser ut som en mursteins-vegg. Han hviler høyre ben på en liten kant nederst på muren, slik at han kan støtte sine hvite tett-skrevne A4-ark på låret. Høyre hånd holder et sammenklipset manuskript og venstre hånd holder flere papirer. Øynene hviler på ordene på den oppslåtte siden. Vi skjønner at Palme leser. Dette fotografiet fra 1977 av den svenske statsministeren pryder forsiden av boken Talskrivarna. Palme står alene, i skyggen, mens han går gjennom et talemanuskript. Slår du boken opp, slik at baksiden blir tydelig, får du hele bildet. Palme står i skjul bak en tjukk søyle på kunstmuseet ut mot Götaplassen i Göteborg. Plassen, ser vi nå, er fylt med mennesker som venter på at statsministeren skal holde sin 1. mai-tale. Det er et fantastisk bilde. Og bruken av det som omslag på en bok om taleskrivning er treffende. På den ene side taleren alene med ordene sine, fokusert på de aller siste forberedelser, innen han beveger seg fra mørket bak søylen mot lyset foran museet. På den andre siden folkemengden i lyset, som venter på statsministeren og ikke vet, må vi anta, at han allerede står der, rett bak søylen med manuskriptet i hånden og hviler foten på ­kanten.


Å holde taler er noe man gjør alene. Å skrive taler kan være et ensomt arbeid. Men for moderne politikere er det ofte et lagarbeid, der ideer finnes og ord formes sammen med rådgivere. Boken Talskrivarna forteller om Palme og andre svenske regjeringssjefer som talere og retorer og gir oss innsikt i hvordan de jobbet sammen med sine taleskrivere og selv skrev taler. Den forteller også om retorer som Winston Churchill, John F. Kennedy, Barack Obama, samt Donald Trump, og deres tale­skrivere. Den bringer yrket taleskriver frem i lyset for offentligheten.
Taleskrivarna er et samarbeide mellom retorikeren Hans Gunnarson og journalisten Staffan Thulin. Den er delt i fire deler. Den første handler om svenske poli­tikere og deres taleskrivere. Den andre går tett på tre mestre i taleskrivning: Winston Churchill, som skrev sine egne taler, Ted Sorensen, som skrev for John F. Kennedy, og Jon Favreau, som skrev for Barack Obama. Tredje del går tett på taleskriverens innflytelse på svensk og amerikansk politikk; mens fjerde del behandler tre sentrale tema: skriveprosesser, gode formuleringer og bevingete ord, samt improvisasjoner.
Det meste av Taleskrivarna er basert på 13 intervju med svenske taleskrivere og politikere, men den trekker også på avis- og nyhetsartikler, samt biografier og sentrale bøker om taleskrivning. Særlig har forfatterne i delen om amerikanske presidenter trukket omfattende på Robert Schlesingers klassiker White House Ghosts (2008). Frem til nå har det omtrent ikke eksistert noe om taleskrivning i svensk politikk, så Talskrivarna er et godt forsøk på å fylle et stort hul i vår kunnskap om skandinavisk taleskrivning. I offentligheten er det etterhånden blitt allment kjent at politikere får hjelp til sine taler – og i noen tilfeller til og med får dem skrevet av andre uten å være involvert selv. Boken bidrar til en mer nyansert forståelse av hvordan dette skjer og gir den allment interesserte leser innsikt i hva taleskrivning er og hvordan den utføres. Forfatternes intervju og deres samling av anekdoter, sitater og innsikter fra andre tekster om taleskrivning, gir boken interessante og opplysende øyeblikk. Også taleskriveren som søker inspirasjon, vil ha glede av boken. Den som selv skriver for andre, vil nikke gjenkjennende til mye og bli bekreftet i at god taleskrivning kan være mange forskjellige ting. Talere er forskjellige, taleskrivere er forskjellige, og hvordan skriveprosessen og talen blir, avhenger av relasjonen mellom skriver og taler. Intervjuene viser at det er mange veier til en god tale – og like ­mange til en dårlig.


Boken gir altså interessante innsikter og god forståelse for forskjelligheten i arbeidet med politisk taleskrivning. For forskeren og studenten som søker strukturert, dokumentet og pålitelig forståelse for prosessene i arbeidet som taleskriver og for taleskrivningens plass i politikk og samfunn, er boken dessverre vanskelig å bruke akademisk. Den er mer fortellende enn den er systematisk, og den følger ikke vanlige prinsipper for forskningstekster. Bortsett fra Schlesinger, er den for eksempel ikke i dialog med – eller siterer fra – noen forskningstekster om emnet. På samme måte fremstår referansepraksisen ganske tilfeldig. Noen ganger følges sitater av tydelige henvisninger, som det skjer på side 193: “(Schlesinger s. 141, Sorensen s. 324)”. Andre ganger får vi både referater fra andre tekster og til og med direkte ­sitater uten noen form for henvisning. Dette gjør det umulig å finne og kontrollere påstander, referater og sitater – og dermed blir også umulig å bruke boken til å utføre videre forskning.
Det er synd, for forfatterne har med sine intervju samlet et verdifullt materiale. For den som har en forskningsmessig interesse i emnet, har materialet dessverre begrenset verdi. Utførelsen og bruken av disse intervju er nemlig først og fremst journalistisk og ikke etnografisk. Uttalelser blir stort sett gjengitt som referat og ikke problematisert på noe vitenskapelig vis. Det samme gjelder i øvrig sitatene fra de amerikanske presidenter og taleskrivere, som er hentet fra dagspresse, tidsskrifter og andre bøker. Kort sagt er Talskrivarna ikke et vitenskapelig verk om taleskrivning, men en journalistisk bok om taleskrivere.


Boken gir mange gode anekdoter og fortellinger samt tommelfingerråd fra tale­skrivere. Men det er også visse steder en tendens til at det hele blir litt sporadisk, oppramsende og fragmentert. Vi får for eksempel nevnt mange former for retoriske grep, troper og figurer, men der gis ikke mye generell forståelse for slike greps funksjon. Ofte nevnes de retoriske grepene uten noen tydelig forbindelse til situasjonen eller til talens mål. Det er i det hele tatt mye om troper og figurer, men ikke så mye om argumentasjon og situasjon.
På samme måte gir eksempelvis kapitlet om statsminister Stefan Löfven ikke noe sammenhengende bilde av samarbeidet mellom ham og taleskriveren Anders Thor. Vi får korte avsnitt på en side eller mindre, som forteller om ting som ikke bindes sammen. Noe er historisk og forteller om Löfvens valg som partileder og hans tiltredelsestale. Noe forteller om taleskriveren Anders Thor, noe om prosess, noe om Löfvens Almedalstale i 2013 og litt om Almedalstalen i 2014. For meg ble det uklart hva som var hovedpoenget i kapitlet.
Kapitlet om Stefan Löfven slutter med noen bemerkninger om at retorikk-kurs har vunnet frem i akademia, næringslivet og studieforbund. Likevel har mange vanskelig ved å erkjenne at de anvender seg av retorikk. For eksempel sier Löfvens taleskriver til Thulin, som har gjennomført intervjuene, at han ikke bruker retorikken når han skriver. Men som forfatterne påpeker: naturligvis gjør han det. De skriver: “Kan det vara Platons kritik av retoriken som fortfarande spökar eller är det romantikens tankar om geniet som skriver sin dikt helt fritt från regler” (s. 41).

Annonce


Dette er et viktig spørsmål i taleskrivning og en sentral problemstilling i retorisk forskning. Forfatterne har øye for dette spørsmålet, men ut over den nevnte konstateringen, gjør de ikke mer ut av det. Det illustrerer hvordan boken berører mange sentrale spørsmål i retorikk og taleskrivning, men ikke går i dybden av noen av dem. Mye blir sporadisk, og vi får ikke noen sammenhengende bilde av disse problemstillingene. Det samme skjer i forhold til spørsmålet om taleskrivernes makt og deres påvirkning av politikken. Det er et sentralt spørsmål i både den daglige praksis omkring taleskrivning og i forskningen på taleskrivning. Boken vier da også hele del 3 til dette (“Talskrivarnas inflytande”). Kapittel 12 handler om “Talskrivarnas påverkan på svensk politik”, kapittel 13 handler om “Maktkamp i det Vita huset” og kapittel 14 om “Trojkan bakom Donald Trump”. Selv om en firedel av boken er satt av til å behandle dette spørsmålet, begrenser teksten seg dessverre til kun å referere taleskrivernes synspunkter. Vi får ingen motstemmer, ingen diskusjon, og ingen problematisering av taleskrivernes innflytelse av politikken. Det viktige spørsmål om makt og påvirkning av politikken, omtales, men tematiseres egentlig ikke. I hvert fall ikke på tydelig eller vitenskapelig vis.
Det er altså en generell tendens til et fragmentarisk preg, hvor korte deler forteller om en taler eller taleskrivere, uten å gå i dybden og uten knytte an til samme tema andre steder i boken. Det ser vi for eksempel i det nevnte kapittel 13 om “Maktkamp i Vita huset” som handler om taleskrivernes relasjoner og konflikter. Her får vi to sider om Franklin D. Roosevelt, halvannen side om Lyndon B. Johnson og Jimmy Carter og fem sider om Ronald Reagan. Kapitlet slutter med en kort fem siders beskrivelse av de indre stridigheter i George Bushs taleskriverstaben, hvor det meste er løftet fra Matt Latimers bok Speech Less. Tales of a White House Survivor (2009). Vi lærer ikke noe som Latimer ikke allerede har skrevet om. Ingen av utfordringene i den dysfunksjonelle staben til Bush får noen generell eller prinsipiell behandling og de tas verken opp i de andre delene om maktkamper og konflikter i Det hvite hus eller sammenliknes med svensk taleskrivning. Som andre steder i boken, kommer både delene og kapitlet til å stå alene som et raskt blikk inn i noe som hadde fortjent mer grundig utforskning.


For meg var bokens største verdi delene om svensk taleskrivning. Beskrivelser av amerikansk politisk taleskrivning kjenner vi allerede fra en lang rekke biografier, historiske verk og forskningsartikler – tekster som går mer i dybden med tema og problemstillinger enn Talskrivarna. Men svensk taleskrivning er stort sett uutforsket mark, så her bryter boken ny grunn. Jeg fant det særlig interessant å lese om Göran Persson og hans stab av taleskrivere. Som taler og politiker har Persson et reflektert forhold til taleskrivning. Han er opptatt av å gi gode taler, og han har en klar filosofi om hva en god tale er. Persson er også interessant i forhold til taleskrivning, fordi han foretrekker å snakke uten manuskript – og er en av de få som kan gi en sammenhengende tale uten å støtte seg til tekst. På sine bilturer mellom Katrineholm og Eskilstuna, som tar 50 minutter, øvde Persson på å tale. Han fant et emne som “Principer för kommunal revision” (se side 78 i Talskrivarna), gjorde en grov dis­posisjon, en innledning, hovedpunkter og en slagferdig slutt. Så holdt han den lange talen i bilen for seg selv, mens han kjørte. Snakket høyt og gestikulerte og ble grepet av sine egne ord.
På tross av slike levende og tankevekkende beretninger, er det likevel en utfordring for Talskrivarna at det er utydelig hvilke type bok det er. Den presenteres på omslaget som “något av en modern politisk historieskrivning”, men også som en “aktuell bok” og en “historisk genomgång av talandets ädle konst”. Det fremheves at Gunnarson og Thulin konsentrerer seg på de svenske “regeringschefernas talskrivare”, men det er også kapitler om Winston Churchill, John F. Kennedy, Barack Obama og Donald Trump. Vi får mange eksempler fra talere og taleskrivere i moderne tid, og med beretninger om Tage Erlander, Olof Palme, Churchill og Kennedy, får vi også historiske eksempler. Men det gjør ikke boken til historieskrivning. I alle fall ikke i vitenskapelig forstand.
Kanskje Gunnarson og Thulin vil mene at jeg har misforstått boken. Kanskje de vil innvende at de er fullt klar over at boken ikke er akademisk eller vitenskapelig, og at jeg anvender feil kriterier i min vurdering. Og kanskje de har rett i det. Som journalistisk verk er boken er jo full av underholdende eksempler, og den kan gi offentligheten en god forståelse for taleskrivning og politisk talekunst som håndverk og retorisk praksis. Likevel: det springende preget finnes fremdeles, og med en klarere tematisk struktur, og en presis og korrekt anvendelse av referering og akademisk aktsomhet, kunne boken ha beholdt sin levende og fortellende karakter og samtidig vært nyttig som pensumtekst for studenter og vitenskapelig verk for forskere.


Uansett gir boken stoff til ettertanke og vil være opplysende og spennende for folk med allmenn interesse i taler og taleskrivning. Og vi kan alle ta med oss Göran Perssons oppfordring:


Det är så populärt nu med diskussionen om ledarskap, det finnes kurser och det är seminarier om ledarskap. Jag säger: du kan inte leda en grupp om du inte kan tala. Strunta i de där forbannade overhead-bilderna och power point-presentationerna. Tala! Kan du inte göre det som du vil säga begripligt i ett tal, då har du inte tänkt färdigt. Så er det i regel (Talskrivarna, s. 64).

Jens E. Kjeldsen

Jens E. Kjeldsen är professor i retorik vid Bergens universitet.
Redaktør på RetorikMagasinet 1991-1994. Redaktør på Rhetorica Scandinavica 1997-2010.
Jens E. Kjeldsen

Latest posts by Jens E. Kjeldsen (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere