Carolyn Miller

Genre som sosial handling

Klassiker

Carolyn Millers artikkel ”Genre as social action” ble utgitt så sent som 1984. Men ganske raskt ble den en viktig referanse i store deler av den internasjonale genreforskningen. Derfor fortjener den å bli trykt som klassikeren i dette temanummeret om genre i Rhetorica Scandinavica. Miller går i artikkelen gjennom mye av den dominerende amerikanske genre­litteraturen, med særlig vekt på den nyretoriske delen av den. Hennes  standpunkt er radikalt pragmatistisk. Genrer er for Miller semiotisk medierte typifiserte sosiale handlinger. Oversatt og med introduksjon av Kjell Lars Berge.

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 18, 2001.
Introduktion 17-18 · Artikel s 19-35
https://doi.org/10.52610/CWKE3326

15018_1 177.98 KB 304 downloads

...

Download

Om oversettelsen

Oversættelse: Originaltekst: ”Genre as Social Action”, © Quarterly Journal of Speech, 70 (1984), s. 151-167. Oversettelsen er basert på artikkelversjonen som er trykt i A. Freedman & P. Medway. (eds.) (1994) Genre and the New Rhetoric. London. Taylor and Francis, s. 23-42.

Fulltext, introduktion:

Når Carolyn Millers artikkel ”Genre as social ­action”, publisert og trykt så sent som 1984 i tidsskriftet Quarterly Journal of Speech, blir trykt som klassikeren i dette genre-nummeret av Rhe­torica Scandinavica skyldes det flere forhold:

Annons

For det første er denne artikkelen en av de meste siterte i de siste 15 årenes genredebatt internasjonalt, særlig er den sentral i den anglo-amerikanske genrelitteraturen, men også her i Norden er den regnet som grunnleggende. Artikkelen ble på 80-tallet opplevd som et friskt pust i en genreforskning som nærmest i desperasjon etter å bli akseptert i de finere vitenskapelige sirkler, strebet i retning av det formelle. Inspirert av den systemiske og formelle lingvistikken, ble det fra 1970-tallet av utviklet en lingvistikk for tekster – kalt “tekstlingvistikk”. En grunnleggende idé var at man ville forsøke å skape en systemisk-formell teori om tekster etter mønster av den syntaks-orienterte formelle lingvistikken. I en slik teori skulle genrene danne en konstituerende del av det systemiske nivået. Genrenivået skulle altså bestå av regler som “genererte” tekst­ytringer. Disse reglene skulle la seg beskrive ved å analysere tekster som forekomster av genrereglene. Tekstutvalget ville vært basert på tekst­ytringer kompetente deltakere intuitivt fant tilhørte genren.
Millers artikkel punkterte effektivt denne kognitivistiske ballongen. Hun plasserte studiet av genre innenfor rammene av kulturstudiet. ­Genrer var eksempler på typifiserte, semiotisk medierte handlinger. Den teoretiske referanserammen for studiet fant Miller i den sosiologiske skolen som kalles etnometodologi. Ettertida har gitt Miller rett. Genreforskning slik den foregår i dag, følger stort sett Millers anvisninger.

Den andre grunnen til at Millers artikkel må kalles en klassiker, er at den på en forbilledlig måte eksemplifiserer hva god vitenskapelig tverrfaglighet kan være. Millers artikkel kan med god grunn beskrives som et teoretisk møtested. Miller er usedvanlig belest og vidsynt. Hun tar utgangspunkt i den retoriske tradisjonen og amerikansk nyretorikk, men vender seg raskt til andre miljøer for ideer og inspirasjon. Særlig tydelig er referansene til den sosialkonstruktivistiske fenomenologien, etablert takket være Alfred Schützs og Thomas Luckmanns skjellsettende arbeider. Og hun vender seg til sosialsemiotikkens og den systemisk-funksjonelle grammatikkens grand old man Michael Halliday for liknende ideer. Det er noe ironisk over denne siste referansen, i og med at Halliday også er inspirasjonskilde for den australske genre-skolen. Den blir av mange sett på som en av de få utfordrerne i dag til den genre­forståelsen Millers artikkel representerer. Millers henvisning til Halliday kan tyde på at det til en viss grad kan være en konstruert motsetning. To andre av Millers referanser som skal nevnes, er den analytiske filosofiens situasjons- og talehandlingsteori. Men likevel: først og ­fremst er Miller retoriker. For henne er hjem­stedet for genreteorien retorikken.
Også på en annen måte er Millers artikkel et møte­sted. Miller plasserer genrestudiet mellom kulturstudiet og tekststudiet. I en senere artikkel med tittelen “Rhetorical Community: The Cultural Basis of Genre”1 viser hun til forsøket til den engelske sosiologen Giddens på å overbygge “gapet mellom handlingsteori og institusjons­analyse” i teoriene om mennesket og menneskenes samfunn og kulturer. Det Miller foreslår er å “se genre som en spesifikk, og viktig, samfunns­konstituent, et grunnleggende aspekt ved den kommunikative strukturen i samfunnet, en av de maktstrukturer som institusjonene utøver. Genrer kan vi forstå spesifikt som det aspektet ved situert kommunikasjon som er i stand til reproduksjon, som kan manifesteres i mer enn én situasjon, mer enn ett konkret tids-rom. En genres regler og ressurser tilbyr sender- og mottaker­roller som kan reproduseres, sosiale typifiseringer av gjentatte sosiale behov eller påtrengende problem, topiske strukturer (eller “trekk” og “steg”), og måter å indeksere en hendelse i retning av materielle vilkår, gjennom å omdanne dem til rammer og muligheter. Ved å representere og intervenere i tid og rom, blir genren noe som determinerer retorisk kairos – et middel som vi bruker for å gi mening til en situasjon i rom-tid og forstå de mulighetene situasjonene tilbyr” (s. 71, min oversettelse).

Miller er ikke alene om å hevde disse synspunktene. Ikke minst har én av hennes inspirasjonskilder, Thomas Luckmann, hevdet noe liknende. Men det er likevel riktig å si at få har skapt denne syntesen så skikkelig og gjennomført som Miller. Hennes svake punkt er hvilke tekstlige og språklige konsekvenser genreteorien skal ha. Hun innrømmer i sin 1994-artikkel – der hun kommenterer “Genre as Social Action” – at hun var “naiv” og “spekulativ” da hun antok at det for genrene ville bli utviklet forutsigbare språk- og tekstnormer for ytringene som repre­senterte genren. Samtidig er det riktig å si at det er på dette punktet mye av den interessante genre­forskningen i dag foregår, ikke minst er den nordiske genreforskningen rettet mot sakprosaen, opptatt av denne problemstillingen. I så måte kan Millers artikkel utmerket godt leses som introduksjon til den nyere nordiske tekst- og diskursforskningen.

Det er symptomatisk for statusen til Millers artikkel at den ble (gjen-)opptrykt som innledningsartikkel i den meget viktige antologien Genre and the New Rhetoric, utgitt i 1994, blant annet redigert av den framstående genreforskeren ­Aviva Freedman. I denne antologien er de fleste posisjoner i den anglo-amerikanske genreforskningen representert. Miller er et viktig referansepunkt for dem alle.

Kjell Lars Berge

Noter

1    I: A. Freedman & P. Medway. (eds.) (1994) Genre and the New Rhetoric. London. Taylor and Francis, s. 67-78.

Klassiker

Carolyn Miller

Genre som sosial handling

Selv om retorisk kritikk nylig har kommet med en rekke påstander om at visse diskurser utgjør en avgrenset gruppe eller genre, har retorisk teori ikke vært til noen god hjelp i å vise hva det er som konstituerer en genre. For eksempel har retoriske genrer blitt definert ved likheter i strategi eller formen i diskursene,1 ved likheter i publikum,2 ved likheter i tenkemåter,3 og ved lik­heter i retoriske situasjoner.4 Forskjellene mellom disse definisjonene skaper et problem for både teoretikere og kritikere.
Mens dette problemet reises av retorikere som har skrevet bidrag innenfor genreteori eller –kritikk, skapes et annet problem av noen som mener at retorikere ikke skal komme med slike bidrag i det hele tatt. Patton og Conley har argumentert for at genrekritikken krever for stor avstand mellom teksten og leseren, og følgelig fører til vurderinger som ikke er helt troverdige. Genrekritikk, framholder de, oppfordrer til re­duksjonisme, regler, formalisme. Patton mener at slik analyse ender i ”kritisk determinisme av verste slag,”5 og Conley at den fører til ”kjedelige og ubrukelige taksonomier.”6
Trangen til å klassifisere er grunnleggende. Og selv om den medfører de vanskelighetene som Patton og Conley peker på, er klassifiseringer nødvendige for språk og læring. Variasjonen i de kritiske tilnærmingene som det er vist til ovenfor, peker på de mange måtene man kan klassifisere diskurser på. Men dersom uttrykket ”genre” skal ha en mening som er anvendelig for teori eller kritikk, kan det ikke vise til en hvilken som helst kategori eller type diskurs. Et anliggende for retorisk teori er derfor å skape et stabilt klassifikasjonsbegrep for retorisk genre. Et an­net er å sørge for at begrepet er retorisk gyldig.
I dette essayet kommer jeg til å ta opp begge disse problemstillingene. Den første av dem ved å utvikle et perspektiv på genre som støtter seg til meningsfelt man har vært enige om i tidligere arbeider, og som binder sammen disse feltene til et stoff som bekrefter dem. Den andre av dem vil jeg ta opp ved å foreslå hvordan en genrefor­ståelse kan bidra med en redegjørelse for måtene vi nærmer oss, tolker, reagerer på og skaper enkelttekster. Forsøket mitt vil utvikle den tilnærmingen som Campbell & Jamieson valgte, og det vil støtte deres holdning om at genrestudiet er vesentlig, ikke fordi det tillater en eller annen form for taksonomi, men fordi det understreker visse sosiale og historiske trekk ved retorikk som andre perspektiver ikke gjør. Jeg kommer til å argumentere for at en teorisk gyldig genredefinisjon ikke må konsentere seg om diskursens substans (innhold) eller form, men om den hand­lingen den blir brukt til å utføre. For å kunne gjøre det vil jeg undersøke sammenhengen mellom genrer og tilbakevendende situasjoner, og på hvilken måte genrer kan sies å representere typifiserte retoriske handlinger. Analysen min vil også vise hvordan hierarkiske kommunikasjonsmodeller kan hjelpe til med å sette lys på egen­skapene til og oppbygningen av slike retoriske handlinger.

Å klassifisere diskurser
En samling diskurser kan sorteres i klasser på mer enn én måte, slik Harrell & Linkugel understreker i sin genrediskusjon.7 Siden en klassifi­sering sorterer enheter på grunnlag av en mengde likheter, kan prinsippet som brukes for å velge likhetene, fortelle oss mye om klassifiseringen. En klassifikasjon av diskurser vil være retorisk gyldig dersom den bidrar til en forståelse av hvordan diskursene fungerer. Det vil si i hvilken grad den reflekterer den retoriske erfaringen til menneskene som skaper og tolker diskursen. Som Frye påpeker: ”Genrestudiet må ta utgangspunkt i studiet av konvensjoner.”8 Derfor skulle et nyttig prinsipp for diskursklassifikasjoner til en viss grad ha som grunnlag konvensjonene for retoriske praksiser, medregnet måtene faktiske retorer og tilhørere forstår de diskursene de ­bruker.
Det semiotiske rammeverket tilbyr en måte å karakterisere prinsippene som brukes til å klassifisere diskurser, i samsvar med om definisjonsprinsippet er basert på semantisk substans (se­mantikk), form (syntaks) eller den retoriske hand­lingen diskursen utfører (pragmatikk). Et klas­sifiseringsprinsipp basert på retorisk handling ser ut til best å reflektere retorisk praksis (særlig fordi – som jeg vil foreslå senere – handling omfatter både substans og form). Og dersom genrer representerer handlinger, må de inkludere situasjon og motiv, siden menneskelig handling, uansett om den er symbolsk eller noe annet, lar seg tolke kun på bakgrunn av en situasjonskontekst eller ved å tillegge motiver.
”Motiv” og ”situasjon” er selvsagt Burkes be­greper, og Campbell & Jamiesons genrediskusjon forholder seg på en implisitt måte til dem, særlig det siste: ”En genre,” skriver de, ”består ikke bare av handlingsserier som visse retoriske former gjentas i […]. Tvert i mot er en genre satt sammen av en konstellasjon av gjenkjenne­lige former bundet sammen av en intern dynamikk.”9 Dynamikken ”smelter sammen” substansielle, stilistiske og situasjonelle karakteristika. Fusjonen har preg av retorisk ”respons” på situasjonelle ”krav” som oppfattes av retoren. Denne definisjonen framholder de, ”reflekterer Burkes syn på retoriske handlinger som strategier for å ringe inn situasjoner.”10
Måten de forklarer genrer på, reflekterer også Bitzers utsagn om forholdet mellom situasjon og diskurs, kanskje enda mer enn Burkes. I Bitzers definisjon av den retoriske situasjonen som et ”kompleks av personer, hendelser, objekter og relasjoner som presenterer et ’påtrengende problem’ (exigence) som kan dempes gjennom formidlingen av en diskurs”, etablerer han det utspill-respons-ordforrådet som Campbell og Jamieson overtar. Dessuten peker han på en grunnleggende måte på studiet av genre, selv om han ikke bruker begrepet selv, i og med at han påpeker at situasjoner gjentar seg: ”Fra dag til dag, år til år, gjentar sammenliknbare situasjoner seg, og tilskynder sammenliknbare responser”. De sammenliknbare responsene, eller gjentatte formene, blir til en tradisjon som deretter ”har en tendens til å fungere styrende på hvilken som helst ny respons i formen.”11 Følgelig har innsettelsestaler, lovtaler, innlegg i domstoler og liknende en konvensjonell form fordi de oppstår i situasjoner med liknende strukturer og elementer, og fordi retorer responderer på liknende måter ved at de har lært av de foregående hva som er passende, og hvilke effekter handlingene deres vanligvis har på andre mennesker.
Campbell og Jamiesons tilnærming til genre er også grunnleggende aristotelisk. I hver av de tre retoriske typene som Aristoteles beskrev – deliberativ, forensisk og epideiktisk – finner vi en situasjonsbasert sammensmeltning av form og sub­stans (innhold). Hver av dem har sin karak­teristiske substans: elementene (tilråding og fraråding, anklage og forsvar, lovprising og klandring) og målene (handlingsvalg, rettferdighet, ære). Hver av dem har sine passende former (tid og tempus, bevismidler og stil). Disse sammensmeltningene av substans og form er basert på de spesifikke situasjonene som krevde omfattende diskurser i antikkens Hellas. De inkluderer det publikumet som var kvalifisert til å delta, og de beslutningene de var kallet til å utføre. De tre typene retorikk virker som de var svært ulike. De ulike aspektene ved hver av dem var del av en fornuftig helhet. Det er sannsynlig at en intern ”dy­namikk” av den typen Campbell og Jamieson postulerer, var sentrale i hver av disse tre opprinnelige genrene. (Jeg kommer senere til å kom­men­tere dagens status for de aristoteliske genrene).
To egenskaper ved denne tilnærmingen er interessante her. For det første tilbyr Campbell og Jamiesons drøfting en klassifikasjonsmetode som svarer til relevanskravene for retorisk praksis. Fordi ”retoriske former som etablerer genrer, er stilistiske og substansielle svar på oppfattede situasjonskrav”12 blir en genre et kompleks av formelle og substansielle egenskaper som skaper en spesiell effekt i et gitt situasjon. På den måten blir genre mer enn en formell kategori. Den blir pragmatisk og fullstendig retorisk, et sammenkoplingspunkt av intensjon og effekt, et aspekt av sosial handling. Denne tilnærmingen er på en viktig måte forskjellig fra tilnærmingene til Frye og Edwin Black, som den står i gjeld til. Selv om begge begynner med å kople genre til situasjon, baserer Frye13 med “presentasjonsgrunnlaget” (en slags skjematisk retorisk situasjon) og Black14 med den retoriske “forhandlingen” (som understreker tilhørereffekter) sine kritiske analyser på formen: strategier, diksjon, språklige elementer. For dem sørger en situasjon først og fremst for å lokalisere en genre. Den bidrar ikke til genrens egenskaper som re­torisk handling.
Det andre interessante trekket ved Campbell og Jamisons metode er at de som kritikere går induktiv til verks. De forsøker ikke å tilby et rammeverk som vil forutsi eller begrense genrene som kan identifiseres. De er mindre interessert i å presentere et taksonomisk system enn i å forklare visse aspekter ved måten den sosiale virkeligheten vokser fram på: “Kritikeren som klassifiserer en retorisk gjenstand som generisk beslektet med en klasse liknende gjenstander, har identifisert en av historiens understrømmer mer enn han har forstått en tidsavgrenset hendelse.”15 Konsekvensen er at mengden av genrer er en åpen klasse, der nye medlemmer kommer til og gamle dør ut.16
Harrell og Linkugels er forskjellig fra tilnærmingen til Campbell og Jamieson. Som teoreti­kere går de deduktivt fram. Deres diskusjon illustrerer at en av farene med teori er at den vier seg til utviklingen av en lukket mengde som vanligvis inneholder få medlemmer, et elegant tak­sonomisk system som ikke i samme grad reflekterer retorisk praksis som de reflekterer et aprio­risk prinsipp. Harrell og Linkugel begynner med en definisjon som likner Campbell og Jamie­sons: ”retoriske genrer stammer fra organiseringsprinsipper som finnes i gjentatte situasjoner som genererer diskurser kjennetegnet av en familie av fellesfaktorer.”17 ”Fellesfaktorene” har å gjøre med substansielle og formelle likheter mellom diskurser av samme type. ”Organiseringsprinsippene”, definert som ”antakelser som krystalliserer de sentrale egenskapene til en framstillingsform,”18 virker ikke som de er ulike den ”interne dynamikken” Campbell og Jamieson peker på. Likevel gjør ikke Harell og Lin­kugel organiseringsprinsippet til noe dynamisk som skyldes samhandlingen mellom situasjon og former, men til et teoretisk premiss som er uavhengig av situasjon. Organiseringsprinsippene er basert på grunnleggende tenkemåter. Hver av dem bidrar med et klassifikasjonsprinsipp: de facto, strukturelt, motivasjonsmessig og arke­typisk. Faktisk skiller ikke organiseringsprinsippene mellom klasser av diskurser. De skiller mellom metoder for å klassifisere diskurser. Det strukturelle prinsippet bidrar med klasser basert på formelle likheter, motivasjonsprinsippet bidrar med klasser basert på pragmatiske likheter og det arketypiske bidrar sannsynligvis med klasser basert på substansielle likheter. De facto-prinsippet bidrar tydeligvis med en usystematisk klassifikasjon. Harell og Linkugel foreslår likevel at motivasjonsprinsippet vil bidra med mer ”produktive” generiske grupper fordi det redegjør bedre for samhandlingen mellom retor og situasjon (i denne forstand ser det ut til å være det eneste prinsippet som henger sammen med deres opprinnelige definisjon). For å definere motivasjonsgenrer tilegner de seg Fishers utsagn om fire primære ”motivasjonstilstander”, definert i samsvar med diskursenes mulige effekter på livsbanen til en idé eller en ideologi (stadfesting, bekreftelse, renselse og ødeleggelse). Fishers drøfting støtter seg på den Burkianske forståelse av at motiver finnes innenfor eller skapes av situasjoner, og at situasjoner oppfattes i form av motiver.
I sin egen genrediskusjon presenterer Fisher fire nivåer i genreetableringen.19 Det mest generelle nivået skiller retorikk fra andre typer diskurs. Det andre nivået inkluderer klassifiseringer innenfor retorikken, medregnet (sammen med andre muligheter) de fire hensiktene. Det tredje inneholder de retoriske formene som vanligvis blir identifisert som genrer (lovtaler, forsvars­taler, nominasjonstaler etc.). Og det fjerde inneholder kategorier som beskrives som stiler. ­Fishers måte å karakterisere på likner Harrell og Linkugels vifte, siden de fire generelle nivåene krever fire ulike klassifikasjonsprinsipper.
Begge disse genrediskusjonene er anvendelige når en vil redegjøre for variasjonen i genre­antakelsene som har blitt framsatt. Ja, faktisk lykkes de bedre som en klassifisering av genre­kritikken enn som diskursklassifisering. Men som genreteorier har de to svakheter. For det første presenterer ingen av dem et enkelt, tydelig definert klassifikasjonsprinsipp som kunne bidra til kritisk enighet og teoretisk klarhet. De tydeligste prinsippene som presenteres, fører til lukkede klassifiseringer som ofrer mangfoldet og dynamikken i retorisk praksis til fordel for en eller annen teoretisk a priori. Og for det andre har ingen av disse diskusjonene en grunnfor­ståelse av genre som situert retorisk handling. Den tilnærmingen som kommer nærmest, er ­Fishers fire hensikter, men disse er på et abstrak­sjonsnivå som er for høyt til å representere den praktiske retoriske erfaringen til dem som bruker genrer. Det vil si at hensiktsbeskrivelsen i kraft av mulige diskurseffekter på ideer ikke reflekterer måtene menneskelig vilje engasjerer seg på i særskilte retoriske situasjoner. Og likevel er det Burkeanske forholdet mellom hensikt og situasjon som Fisher påkaller, lovende fordi det åpenbart krever et handlingsbasert (pragmatisk) klassifikasjonsprinsipp. Det som mangler, er en kopling mellom hensiktene og de typene erfaring som er representert av Fishers tredje nivå, og av Harell og Linkugels de facto klassifisering.
Forskere på andre felt har vært interessert i diskursklassifiseringer, både av pedagogiske og re­toriske årsaker. Det har hendt at disse klassifi­seringene har blitt overtatt av retorikere som ekvivalente med genrer. Men de fleste av disse systemene kan avvises her av samme grunner: Enten representerer klassene ikke retorisk handling eller så er systemet ikke åpent. På feltene litteratur og skriveforskning blir klassifiseringer oftere basert på formelle mer enn på pragma­tiske elementer. For eksempel klassifiserer Wellek og Warren litterære genrer både i henhold til ytre form (særskilt metrum eller struktur) og in­dre form (holdninger, stemningshensikt slik de blir tydelige i de tekstlige detaljene).20 På skriveforskningsfeltet beskriver Brooks og Warren (og følger Alexander Bain og en lang læreboktradisjon) et lukket, formelt system i navnet basert på intensjon, men i gavnet i samsvar med form: utgreiing, drøfting, beskrivelse og fortelling.21 Kinneavy har klassifisert diskurs på grunnlag av ”formål”, på et tilsynelatende pragmatisk grunnlag. Men også han ender opp med et lukket system med fem medlemmer: ekspressiv, persua­siv, litterær og referensiell diskurs. Formålet er bestemt av hvilken av de fire komponentene i en kommunikasjonsmodell en diskurs ”fokuserer”: sender, mottaker, kode eller virkelighet. Dette skjemaet antyder en formell istedenfor en pragmatisk klassifisering.22 Lingvister har også balet med diskursklassifiseringsproblemer, men deres innsats har skapt systemer som for det meste er formelle.23
For å oppsummere foreslår jeg foreløpig at i retorikken kan begrepet ”genre” avgrenses til en særskilt type diskursklassifisering, en klassifisering basert på retorisk praksis og følgelig åpen istedenfor lukket organisert i forhold til situerte handlinger (det vil si pragmatisk istedenfor syntaktisk eller semantisk). Jeg mener ikke å foreslå at det bare finnes én måte (eller fruktbar måte) å klassifisere diskurser på. Klassifiseringer og di­stink­sjoner basert på form og substans, har fortalt oss mye om for eksempel sentimentalisme, kvinnefrigjøring og doktrinære bevegelser.24 Men vi oppnår ikke mye ved å kalle alle slike klasser for ”genrer”. Genreklassifiseringen jeg går inn for, er derfor etnometodologisk. Den ønsker å utvendiggjøre den kunnskapen som praksis skaper. Denne tilnærmingen insisterer på at de facto-genrene, typene som vi har navn på i hverdagsspråket, forteller oss noe teoretisk viktig om diskurs. Å betrakte som mulige genrer slik hver­dags­lig diskurs som anbefalingsbrev, bruker­manu­aler, tilstandsrapporter, notatet, forelesningen og stortingsmeldingen, så vel som lovtale, forsvars­tale, innsettelsestale, saksframlegg og pre­­ken, innebærer ikke at studiet av genrer trivialiseres. Det innebærer å ta alvorlig den retorikken vi er fordypet i og de situasjonene vi befinner oss i.
Problemene som står igjen når retorisk genre skal defineres, blir noe mer spesifikke enn dem som så langt er vurdert. For det første er det problemet med å klarlegge forholdet mellom retorikk og retorikkens situasjonskontekst. Det er sentralt for å forstå genre som retorisk handling. For det andre er det problemet med å forstå på hvillen måte en genre ”sammensmelter” (med Campbell og Jamiesons begrep) situasjonelle med formelle og substansielle (innholdsmes­sige) egenskaper. Og for det tredje er det problemet med å lokalisere genre i en hierarkisk skala av generaliseringer om språkbruk, og følge­lig det å velge mellom Fishers fire nivåer.

Tilbakevendende
retoriske situasjoner
Selv om Burke og Bitzer begge har brukt termen ”retorisk situasjon”25 har Bitzers arbeid sørget for å plassere en særskilt versjon forgrunnen i retorisk teori. En avgjørende forskjell mellom de to er Burkes bruk av motiv og Bitzers av påtrengende problem (exigence) som situasjonsfokus. Selv om de begrepene er relaterte, er det en spenning mellom dem som må løses før forholdet mellom genre og situasjon blir klarlagt. Burke legger vekt på menneskelig handling, mens Bitzer ser ut til å vektlegge reaksjon. Spesielt har Bitzers bruk av krav-responsspråk gjort det mu­lig å forestille seg det påtrengende problemet som en ytre årsak til diskurs og situasjon som deter­ministisk. Det er tolkninger som har vært grundig diskutert.26 Fordi disse tolkningene skaper problemer for genreteorien, er en omkonseptualisering av påtrengende problem nødvendig dersom genre skal forstås som sosial handling.
Bitzer, Brinton og Patton understreker alle sammen den ontologiske statusen til situasjoner som virkelige, objektive historiske hendelser.27 Alle tre beskriver situasjoner som bestående av to typer komponenter: Patton viser til de eksterne og interne komponentene, Britton til objek­tive og subjektive og Bitzer til det påtrengende problemets saks- og interessekomponenter. Alle tre anser den første termen som grunnleggende, som den virkelige delen av situasjonen, og den andre som en persepsjonsskjerm. Patton mener for eksempel at objektive fenomener tjener som vurderingsgrunnlag for ”presisjonen” i sansningen. Brinton konkluderer med at sakskomponenten er det påtrengende problemet, og følgelig at det finnes ”absolutte” påtrengende problemer. Bitzer beskriver også påtrengende problemer som uavhengige av den menneskelige oppmerksomheten: ”Hvis drikkevannet inneholder en stor mengde kvikksølv, eksisterer såvisst et påtrengende problem selv om ingen er oppmerksom på de faktiske forholdene.”28 For ham kan påtrengende problem være synonymt med fare.29 En redegjørelse for forholdet mellom retorikk og situasjon som på denne måten autoriserer eksterne objektive situasjonselementer er en teori som i Kenneth Burkes termer gir en framtredende plass til scenen, framfor en hvilken som helst motivkilde. En slik teori karakteriserte han som ’materialistisk’ i et profetisk avsnitt i A Grammar of Motives: ”med materialismen er scenens omfang så begrenset at den fører til at hand­ling reduseres til bevegelse.”30 Mye av debat­ten omkring situasjonsteori har dreid seg om hvordan den materialistiske tolkningen av den skal dempes.
Det som er særlig viktig med retoriske situasjoner i en genreteori er at de kan gjentas, noe Bitzer opprinnelig påpekte. Men for å forstå gjentakelse, er det nødvendig å avvise de materialistiske tendensene i situasjonsteorien. Camp­bell og Jamieson legger merke til at i retorikk ”gir forekomsten av gjentakelsen innsikt i menneskets vilkår.”31 I en materialistisk framstilling ville gjentakelsen isteden føre til vitenskapelige generaliseringer. Gjentakelse er underforstått ved at vi forstår situasjoner som ”sammenliknbare” på en måte, ”like” eller ”analoge med” andre situa­sjoner. Men som Stebbins påpeker: ”objektive situasjoner er unike”. De kan ikke gjentas.32 Det som gjentas, kan ikke være en materiell konfigurasjon av objekter, hendelser og mennesker, heller ikke kan det være en subjektiv konfigurasjon, en ”persepsjon”, siden disse også er unike fra øyeblikk til øyeblikk og fra individ til individ. Gjentakelse er et intersubjektivt fenomen, en sosial begivenhet, og kan ikke forstås i materia­listiske termer.33
Situasjoner er sosiale konstruksjoner som ikke skyldes ”persepsjon”, men ”definisjon”. Fordi menneskelig handling er basert på og styrt av mening, og ikke av materielle årsaker, er en tolkningsprosess i sentrum for handlingen. Før vi kan handle, må vi tolke de ubestemmelige materielle omgivelsene. Vi definerer eller ”fastslår” en situasjon. Det er mulig å nå fram til felles bestemmelser av materielle tilstander som kan tolkes på mange forskjellige måter, for som Alfred Schütz har forklart det, er vårt ”kunnskapsforråd” basert på typer:
Vi kan (…) forestille oss at typen er som en demarkasjonslinje som går mellom bestemmelser uttrykt på grunnlag av de ’hittil eksisterende’ relevante strukturene (…) og de (…) ubegrensede mulighetene til å bestemme erfaringen.34
Med andre ord er vårt kunnskapsforråd nyttig bare så lenge det kan rettes mot ny erfaring. Det nye gjøres kjent ved å gjenkjenne relevante lik­heter. Disse likhetene blir konstituert som en type. En ny type blir formet ved hjelp av typifiseringer som allerede er tilgjengelige når de ikke er adekvate for bestemmelsen av en ny situasjon. Dersom en ny typifisering på lengre sikt viser seg å være nyttig for å mestre øyeblikkets situasjoner, plasseres den i kunnskapsforrådet og bruken av den blir en rutine. Selv om typer vokser fram på denne måten, er mesteparten av kunnskapsforrådet vårt svært stabilt. Schütz påpeker at fordi typer skapes og deles i kommunikasjon, tar de bolig i språket:
Det som er relevant på en typisk måte for individet, var hovedsakelig allerede relevant på en typisk måte for forgjengerne hans (sic) og følgelig har det lagret sin semantiske ekvivalent i språket. Kort sagt kan språket konstrueres som sedimentdannelsen av typiske eksperimentelle skjema som er relevante på typiske måter i et samfunn.35
Schütz’ typeredegjørelse er nyttig for en retorisk genreteori fordi den viser hvor viktig det er med en klassifisering av menneskelige handlinger. Det er gjennom typifiseringsprosessen at vi skaper gjentakelse, analogier, likheter. Det som gjentas, er ikke en materiell situasjon (en virkelig, objektiv, faktisk hendelse), men at vi skaper en type. Den typifiserte situasjonen, medregnet typifiseringen av deltakere, ligger under typifisering i retorikken. Vellykket kommunikasjon vil kreve at deltakerne deler felles typer. Det er mulig i den grad grad typer er sosialt skapt (eller biologisk medfødt).
Språkforskeren Halliday gir et tilsvarende perspektiv på situasjonstyper:
det tilsynelatende uendelige antallet ulike mulige situasjoner representerer i virkeligheten et mye mindre antall generelle situasjonstyper som vi kan beskrive i termer som ’spillere som lærer nybegynnere et spill’, ’mor som leser eventyr for barnet ved senga’, ’kunde som bestiller varer over telefonen’, ’lærer som underviser elever’, ’drøfting av et dikt’ og liknende.36
Typifisering er også her mulig fordi en situasjon ”ikke er et inventar av fortløpende lys og lyder, men en semiotisk struktur.”34 I tillegg er situasjonstypen grunnlaget for utvikling av mening. I sitt arbeid med barns språkutvikling mener Halliday at barnet først lærer seg et begrenset antall funksjoner som språket kan utføre: ”Barnets bruk av språk kan tolkes som generaliserte situasjonstyper – meningene som han (sic) kan ut­trykke, kan vise til særskilte sosiale konteks­ter.”38 Disse opprinnelige, begrensede måtene å bruke språket på utvides når barnet møter og unn­fanger en omfattende variasjon av sosiale kon­tekster, og ”den voksne har ubegrensede måter å bruke språket på.”39 Å systematisere eller klassifisere det voksne språkets bruksmåter vil derfor være vanskelig i følge Halliday: ”det nærmeste vi kan komme er en eller annen forestilling om situasjonstype.”40
Hvis den retoriske situasjonen ikke er noe materielt eller objektivt, men en sosial konstruksjon, eller en semiotisk struktur, hvordan skal vi da forstå det påtrengende problemet (exigence) som er noe av kjernen i situasjonen? Påtrengende problem må lokaliseres i den sosiale verden, men verken i en privat persepsjon eller i den materielle omstendigheten. Den kan ikke brytes ned i to komponenter uten man ødelegger den som et retorisk og sosialt fenomen. Påtrengende problem er en form for sosial kunnskap, en gjensidig skaping av objekter, hendelser, interesser og hensikter som ikke bare knytter dem sammen, men gjør dem til det de er: et objektivert sosialt behov. Dette er svært ulikt Bitzers karakterisering av påtrengende problem som en mangel eller en fare. Og motsatt; selv om det påtrengende problemet stiller retoren overfor en følelse av retorisk formål, er det tydelig nok ikke det samme som retorens intensjon, siden det kunne være dårlig uttrykt, hyklerisk eller i dårlig sam­svar med det som normalt forventes i situa­sjonen. Det påtrengende problemet tilveiebringer retoren en sosialt gjenkjennelig måte å gjøre sine intensjoner kjent på. Det tilbyr en hendelse og følgelig en form der vi kan gjøre offentlig våre private versjoner av tingene.
Bitzer hevder at når Gerald Ford benådet tidligere president Nixon, så han det påtrengende problemet som ”beskyttelse av nasjonale interesser, som kunne rammes dersom vi ikke gjorde oss ferdige med Watergate så snart som mulig”, mens andre samfunnsborgere så det påtrengende problemet som at rettferdighet ble oppnådd.41 Likevel var det påtrengende problemet det som var grunnlaget for at Ford gjorde noe i det hele tatt. Behovet for etablere et forhold til den tidligere administrasjonen var et påtrengende problem som i dette tilfellet hadde uvanlige bindinger, og som kunne engasjere mange ulike spesielle intensjoner.
Det påtrengende problemet må ses verken som en årsak til retorisk handling eller som intensjon, men som et sosialt motiv. Å forstå et påtrengende problem innebærer å ha et motiv. Bortsett fra i en primitiv forstand, er våre motiver verken private eller idiosynkratiske. De er produkter av vår sosialisering, slik Burke påpeker det: ”Motiver er utskillbare sosiale produkter. Vi skjelner situasjonelle mønstre ved hjelp av det særskilte vokabularet til den kulturelle gruppen som vi fødes inn i.”42 Schütz sier stort sett det samme: ”Typifiserte mønstre fra den Andres atferd blir i neste omgang motiver for mine egne handlinger.”43 Påtrengende problem er en meng­de av bestemte sosiale mønstre og forventninger som til sammen gir et sosialt objektivert motiv for å behandle fare, uvitenhet, atskilthet. Det er en forståelse av sosiale behov som jeg kan interessere meg for, som jeg kan ha til hensikt å delta i. Ved å ”definere” en materiell omstendighet som en særskilt situasjonstype, finner jeg en måte å engasjere mine intensjoner i dem på på en sosial måte som er mulig å gjenkjenne og ­tolke. Som Burke har formulert det: ”motiver er ganske enkelt situasjoner.”44
Blumer konstaterte at ”den overveiende andelen av sosiale handlinger i et samfunn, særlig i et et etablert samfunn, forekommer i form av gjentatte mønstre av felles handling.”45 Her er den logiske begrunnelsen for studiet av retoriske genrer. Å basere en diskursklassifisering på gjentatte situasjoner, eller mer spesifikt på påtrengende problem forstått som et sosialt motiv, innebærer å basere den på de typiske felles retoriske handlingene tilgjengelige på et gitt tidspunkt i historien og kulturen. Å studere de typiske måtene retorikk brukes på, og formene som de innlemmer i disse måtene, forteller oss mindre om ferdighetene til enkeltretorer eller det fremragende ved spesielle tekster, enn det gjør om en kulturs eller historisk periodes egenskaper. For eksempel presenterer Kaufer et slående poeng ved klassisk gresk retorikk når han påpeker at ”antallet definerbare retoriske situasjonstyper i den klassiske kulturen virker både oppsiktsvekkende få og stabile.”46 De tre aristoteliske genrene signaliserer i følge Kaufer en spesiell og begrenset rolle for retorikken, men til gjengjeld en svært viktig en: å opprettholde ”de normale oppgavene i en stat”.
På den andre side påpeker Burke at i en tidsalder av ”markert ustabilitet” som vår, er typiske mønstre ikke delt av mange, og følgelig er det som har med motivering å gjøre ”flytende”.47 Vi kan kjenne våre motiver eller ikke. Vi kan ikke navngi dem. Det som gjentas for meg, gjør det ikke hos andre. Med en overflod av stimuli og en tørke når det gjelder felles kunnskap, vet vi knapt hvordan vi skal kunne engasjere hver­andre i diskurs. Vi har mange og uklare inten­sjoner, men få effektive orienteringsentre for felles handling. Dette kan være årsaken til at hele genre­spørsmålet har blitt problematisk.

Hierarkiske meningsteorier
Forstår vi genrer som typifiserte retoriske handlinger basert på gjentatte situasjoner, må vi konkludere med at genremedlemmene er diskurser som er fullstendige, på den måten at de er innrammet av en relativt fullstendig endring i den retoriske situasjonen. Følgelig bør vi identifisere et foredrag eller en lovtale eller en teknisk manual eller et offentlig ordskifte ved hjelp av en for­ståelse av den typifiserte retoriske situasjonen. Men det hjelper oss ikke særlig langt i å antyde hvordan genren opptrer som sosial handling, og hvordan vi etter hvert forstår den generiske betydningen av ”lovtale” som passende de sosi­alt påtrengende problemene som død skaper. Den ”generiske sammensmeltningen” som Camp­­bell og Jamieson baserer på substansielle, stilis­tiske og situasjonelle elementer, er etter deres mening nøkkelen til å forstå det meningsfulle eller ”signifikante” ved en genre. For igjen å ­bruke semiotisk terminologi er det mulig å eksplisere denne ”sammensmeltningen” og spesifisere hvor den er kjernen i en meningsteori.
En spesiell type sammensmeltning mellom substans og form er grunnleggende for den symbolske meningen. Substansen vurdert som diskursens semantiske verdi, konstituerer de aspektene ved den felles erfaringen som blir symbolisert. Burke hevder at substansen oppstår av vår ”sammen-handling” som gir oss ”felles sanse­inntrykk, begreper, forestillinger, ideer, holdninger.”48 Form oppfattes som måtene substans symboliseres på. Campbell og Jamieson overtar Burkes forståelse av formen som ”en vekking og oppfyllelse av begjær. Et arbeid har form i den grad en del av det hjelper leseren med å fore­gripe en annen del, og til å bli tilfredsstilt av sekvensen.”49 Formen skulpturerer leserens eller tilhørerens respons på substansen ved å tilby en instruksjon så å si, for hvordan en skal motta og tolke. Denne hjelpen innstiller publikum til å forvente, å bli tilfredsstilt, til å svare på en spesiell måte. Sett på den måten blir form en slags meta-informasjon med både semantisk verdi (som informasjon) og syntaktisk (eller formell) verdi. Form og substans står følgelig i et hierarkisk forhold til hverandre.
Dette hierarkiske forholdet er implisitt i talehandlingsteorien, der mening i følge Searle har to elementer: en ytring eller proposisjon, og den handlingen den pleier å utføre, indeksert som illokusjonær kraft.”50 Men slik mening-som-handling finnes bare innenfor en større tolkningskontekst. Stephen Toulmin forklarer hvordan Wittgenstein beskrev kontekst:
Et hvilket som helst uttrykk har sin språklige mening å takke (lærte Wittgenstein) i det det blir gitt en standardisert regelstyrt bruk i konteksten for slike aktiviteter [språkspill]. Språkspill på sin side må imidlertid forstås innenfor sine egne mer omfattende kontekster, og for disse kontekstene introduserte Wittgenstein formuleringen ’livsformer’.51
Denne beskrivelsen antyder at kontekst er et tredje hierarkisk meningsnivå, som omfatter både substans og form og sørger for en tolkning av den handlingen som et resultat av sammensmeltningen mellom dem.
Men fordi kontekst, som Toulmin understreker, i seg selv er hierarkisk, kan vi tenke oss form, substans og kontekst som relative, ikke absolutte. De opptrer på mange nivåer i et meningshierarki. Når form og substans smelter sammen på et nivå, oppnår de en semantisk verdi som så er gjenstand for formalisering på et høyere nivå. På ett nivå oppnår for eksempel de semantiske verdiene av en ordrekke og deres syntaktiske relasjoner i en setning mening (pragmatisk verdi som handling) når de sammen tjener som substans for formene på de høyere nivåene i talehandlingen. I neste omgang oppnår denne kombinasjonen av form og substans mening når den tjener som substans for formen på det enda høyere nivået som pålegges den for eksempel av et språkspill. Følgelig blir form på ett nivå et aspekt av substansen på et høyere nivå (det er dette som gjør form ”signifikant”), selv om den fremdeles lar seg analysere som form på det lavere nivået. Figur 1 beskriver denne typen framdrift. Det er gjennom denne hierarkiske kombinasjonen av form og substans at symbolske strukturer antar pragmatisk kraft og blir til handlinger det er mulig å tolke, i det sammensmeltede substansielle og formelle komponenter kan oppnå mening i kontekst. Et fullstendig hierarki av slike relasjoner er nødvendig når mening skal skapes.

To nyere kommunikasjonsmodeller effektuerer dette hierarkiske prinsippet på påfallende like måter. Sammen foreslår de en kopling mellom retorisk genre og den hierarkiske sammensmeltningen av form og substans. En modell utviklet av Frentz og Farrell er basert spesifikt på handlingsteori og gjør eksplisitte regelbrukstilnærmingen til kommunikasjon. “Paradigmet” som de foreslår, består av tre “hierarkisk strukturerte sammenstillinger”: kontekst, episoder og symbolske handlinger. Kontekst “spesifiserer krite­riene for å tolke både det meningsfulle og det formelt konvensjonelle ved en hvilken som helst kommunikativ hendelse.”52 Den består av to ­hierarkiske nivåer – livsformer og møter. Witt­gensteins term “livsform” brukes av Frentz og Farrell til å vise til de kulturelle mønstrene, både språklige og ikke-språklige, som gir betydning til handlinger, både språklige og ikke-språklige. Det andre kontekstnivået, møter, “spesifiserer livsformene gjennom regler for de konvensjonelle formene.53 De er “kontaktpunkter” i konkrete omgivelser, som tilbyr den særskilte situasjonelle dimensjonen til konteksten. Det andre nivået i hierarkiet er episoden, en “regelkonform sekvens av symbolske handlinger generert av to eller flere aktører som er kollektivt orientert mot kommende mål.”54 Og det tredje og laveste nivået i modellen er den symbolske handlingen, “komponenten” i episoden. Symbolske handlinger er “verbale og/eller ikke-verbale ytringer som uttrykker intensjonalitet,”55 karakterisert stort sett på samme måten som Searle beskriver talehandlinger.
En annen hierarkisk kommunikasjonsmodell, foreslått av Pearce og Conklin, tar opp problemet med å tolke ikke-bokstavelige meninger i samtaler. De tidlige arbeidene til Pearce viste at samtalekoherens krever “koordinert styring av mening” mellom deltakerne, og at slik koordinering oppnås gjennom regler. I 1979-modellen stiller hvert meningsnivå til rådighet en kontekst for konstituenter på lavere nivå ved hjelp av regelstyrte forhold. Modellen består av fem nivåer i alt: arketyper, episoder, talehandlinger, proposisjoner (grammatiske ytringer) og den atferdsstrømmen som må tolkes. Arketyper er “de grunnleggende logiske operasjonene eller symbolske tankeprosedyrene folk bruker for å avdekke eller generere mønstre i hendelses­sekvensen”. Disse er basert på de fysiske rammebetingelsene som er felles for mennesker, og på de felles fysiske trekkene ved den verden de lever i.56 Episoder er “budskapssekvenser som har et start- og avslutningspunkt og en intern struktur”. Disse mønstersekvensene stiller til rådighet konteksten for talehandlinger. De ­hierarkiske nivåene er forbundet med regelsett som koordinerer kognitiv bevegelse mellom dem. Blant toppnivåene er regler for symbolsk identifisering, blant de neste to er samfunns­messige regler, blant de tredje og fjerde er kommunikasjonsregler, og blant de siste to er informasjonsprosesseringsregler.
Disse to hierarkiske oppleggene er overbevisende, delvis på grunn av at de er så omfattende, delvis på grunn av likhetene mellom dem og delvis fordi de er konsistente med sosiologisk og psykologisk teori.57 Selv om ingen av dem har noe eksplisitt å bidra med om retorisk genre, presenterer de en bakgrunn for å forstå genre som meningsfull handling som er regelstyrt (hvilket er det samme som å si tolkbar ved hjelp av konvensjoner).58
En regelbasert utvendiggjøring av genre som er konstituente med disse to oppleggene, har blitt presentert av Downey. Hun definerer genre som “en klassifisering av retoriske diskurser hvis gjentatte konstituerende og regulative regler er like i distinksjoner og mønstre.”59 Med de termene som jeg har brukt, fastholdes hennes eksplisering av at det er de konstituerende reglene som lærer oss hvordan form og substans sammensmelter for å skape mening, og at regulative regler lærer oss hvordan sammensmeltningen selv skal tolkes i sine kontekster, slik som i religion og offentlige saker. Sett på denne måten er retorisk genre helt klart analogt med menings­nivåene i de to kommunikasjonsmodellene.
Figur 2 foreslår et hierarki som likner disse modellene, men som inkluderer genre. Genre opptrer på et nivå med fullstendige diskurstyper basert på gjentatte situasjoner. Genrer tilbys en tolkningskontekst ved livsformmønstre og konstitueres ved mellomliggende former og strategier, analoge med den dialogiske episoden. Fordi kommunikasjon må hvile på erfaring, må det laveste nivået være der hvor symboliseringen finner sted. Uten symboler er erfaringen idiosynkratisk og ukommuniserbar. Motsatt kan vi regne med universell erfaring, eller menneskeartens biologisk-psykologiske natur. Burkes “universelle” retoriske situasjon.60

Burke foreslår faktisk en rekke motiver som spen­ner mellom de to ytterpunktene i hierarkiet.
Hvert menneskes motivasjon er unik fordi hans (sic) situasjon er unik, noe som er særlig opplagt når du erindrer at hans situasjon også reflekterer de unike sekvensene i hans fortid. Likevel; til tross for alt dette unike ved det individuelle, er det motiver og forhold som er generiske for hele menneskeheten – og de er er iboende i menneskelige aktører som en klasse.61
På nivået for lokusjonen eller talehandlingen dominerer idiosynkratiske motiver (eller det jeg tidligere kalte motiver). På nivået for den menneskelige natur (eller arketyper) styrer motiver av den typen Fisher beskriver. Men på genrenivået blir motiv en konvensjonalisert sosial hensikt, eller et påtrengende problem, innenfor gjentatte situasjoner. Når vi skaper diskurs, be­handler vi hensikter på flere nivåer, ikke bare ett. Vi lærer oss å overta sosiale motiver som måter å tilfredsstille private intensjoner på gjennom re­torisk handling. Slike gjentatte situasjoner ser ut til å “invitere” diskurs av en spesiell type.
Det nøyaktige antallet hierarkiske meningsnivåer kan ikke fastsettes med særlig presisjon, og det kan være at forskjellige typer kommunikasjon understreker forskjellige nivåer. Siden monolog og dialog framstiller ulike problemer for eksempel, opererer de sannsynligvis med forskjellige hierarkiske strukturer. Fordi publikum har en tendens til å være få i en dialog, og rammene blir behandlet ved samhandlende koordinering, manifesterer personlige intensjoner seg lettere. Slik samhandling krever utvikling av regelstrukturen på lavere nivåer i hierarkiet for å styre turtakingen, implikaturene og behandlingen av multiple intensjoner. I monologen må personlige intensjoner tilpasses offentlige påtrengende problem. Siden publikum er større, er mulighetene for komplekse ytringer flere, og rammene er mindre enkle å behandle. Mer utviklede regelstrukturer på de øvre nivåer i hierar­kiet, på nivået for diskursen som helhet, er derfor nødvendig både for det å formulere seg og for det å kunne tolke.
Som Simons påpekte er et av de viktigste problemene framsatt i den moderne genreteo­rien at “genrer ‘eksisterer’ på ulike abstraksjons­nivåer, fra det svært omfattende til de svært spesifikke.”62 Klassifiseringene til Fisher og Harrell & Linkugel illustrerer faktisk dette problemet. Men dersom vi definerer genrer gjennom sammenhengen med gjentatte retoriske situasjoner, vil det eksakte hierarkiske nivået der den abstraksjonen som kalles genre opptrer, bli bestemt av vår opplevelse av retoriske situasjoners gjentakelse. Det vil variere fra kultur til kultur, i samsvar med de typifiseringene som er tilgjengelige. Følgelig vil termen “genre” i forskjellige omstendigheter bli brukt på klassen for alle offentlige opptredener i et samfunn, på klassen for alle tiltredelsestaler eller på klassen for alle åpningstaler for amerikanske presidenter.
I tillegg er det viktig å legge merke til at det er to former for hierarkier som en genre kan tilhøre, og det hjelper å holde dem fra hverandre. En type organiserer enkeltdiskurser i klasser og klassene i større klasser. Dette er den typen Simons viser til. Den andre organiserer konstituenter i enheter og enhetene i mer omfattende størrelser (ord, setninger, talehandlinger, tekster osv.) slik hierarkiene i figur 2 gjør.63 Genre er hierarkisk i begge betydninger, men den andre har mer å gjøre med den retoriske signifikansen, det vil si måten den fungerer som en kilde for mening.
Implikasjoner
Den forståelsen av retorisk genre som jeg tar til orde for, er basert på retorisk praksis, på de diskurskonvensjonene som samfunnet etablerer som måter å handle sammen på. Den binder seg ikke til en taksonomi, for genrer endrer seg, vokser fram og forsvinner. Antallet genrer som finnes i ethvert samfunn, er ubegrenset og avhenger av kompleksiteten og arbeidsdelingen i samfunnet. De spesielle trekkene ved denne genreforståelsen er de følgende:
1.    Genre viser til en konvensjonell diskurskategori basert på en omfattende typifisering av retoriske handlinger. Som handling får genre mening fra situasjonen og fra den sosiale konteksten som situasjonen oppstod i.
2.    Som meningsfull handling er genren mulig å ­tolke ved hjelp av regler. Genreregler opptrer på et forholdsvis høyt hierarkisk nivå for regler for symbolsk handling.
3.    Genre skiller seg fra form. Form er den mer generelle termen som brukes på alle nivåer i ­hierarkiet. Genre er en form på et særskilt nivå som er en sammensmeltning av former på lavere nivåer og karakteristisk substans (innhold).
4.    Genre tjener som substans for formene på ­høyere nivåer. Som gjentatte mønstre for språk­bruk, bidrar genrene til å konstituere våre ­kulturelle livformers substans.
5.    En genre er et retorisk redskap for å formidle private intensjoner og sosiale påtrengende ­problemer. Den motiverer ved å kople det ­private med det offentlige, enkelttilfellet med det som gjentas.

Selv om dette genreperspektivet ikke er presist nok til å kunne tillate kvantifiseringer av formelle trekk eller tilby en forklaring på et fullstendig regelhierarki, kan det bidra med hjelp til å vurdere påstander om genrer. Spesielt foreslår det at en diskurssamling (eller en mulig samling) kan mislykkes i å konstituere en genre på tre hovedmåter. For det første kan det mangle signifikante substansielle eller formelle likheter på de lavere nivåene i hierarkiet. Genrepåstander hevdes likevel sjelden uten denne typen førstehånds belegg. For det andre kan det være en utilfredsstillende vurdering av alle elementer i de gjetakende retoriske situasjonene. En påstand om genre kan f.eks. være basert på likheter kun når det gjelder påtrengende problemer eller publikum. Denne typen påstander hevdes av og til om særlig nye eller snedige formkombina­sjoner der en retor henvender seg til en situasjon. I et slikt tilfelle vil likevel den retoriske situasjonen bli konstruert ulikt av retor og publikum. Diskursen konstituerer en tilpassing av form og substans til en privat hensikt, ikke til en offentlig tvingende nødvendighet. Den særlige sammensmeltningen som oppnås, er ikke basert på alle de gjentatte aspektene ved situasjonen, men på de unike. Carpenters studie av den historiske klagesangen (jeremiaden) hevder en slik påstand, basert på belegg om at tre verk ”deler framtredende formelle kjennetegn.”64 Men disse verkene tilpasser heller genren historisk essay til personlige mål. De konstituerer ikke en annen genre, siden motivet som gjør diskursen til so­sial handling bare finnes i det historiske essayet, ikke i klagesangen (jeremiaden).
En annen mer allmenn feiltakelse av denne andre typen er forsøket på å bruke de aristote­liske typene til å identifisere samtidsgenrer. Selv om de ble utviklet på grunnlag av gjentatte situa­sjoner i antikkens Hellas, beskriver ikke disse opprinnelsesgenrene på en fullstendig måte situa­sjonstyper som gjentas i dag. De er for allmenne. Halloran har for eksempel foreslått at det offentlige foredraget er en spesialisert og utviklet etterkommer av den epideiktiske genren. Analysen hans viser at det offentlige foredraget er basert på en gjentatt situasjon (med flere varianter) og at den involverer elementer av alle de tre aristoteliske genrene. For oss fungerer det epideiktiske ikke som en enkelt genre, men som en livsform – en arena for feiring (eller styrking) i det sosiale livet der situasjonstyper opp­står. Opprinnelsesgenrene vedvarer også som konstituerende strategier i samtidsgenrer. Jamieson og Campbells diskusjon av den retoriske hybriden utvikler dette poenget ved å påpeke måtene kritikere har funnet at de tre opprinnelsesgenrene i praksis trenger inn i hverandre, og ved å presentere en utvidet kritikk av forskjellige hybrider i amerikansk politisk samtidsretorikk. Hybriden – en forbigående kombinasjon av former basert på en ikke-gjentatt (eller ennå ikke gjentakende) situasjon – er i seg selv ikke en genre, men en tilpassing av en genre til ”de idiografiske behovene til en særskilt situasjon, institusjon og retor.”65 I deres analyse av den nøye utstuderte lovtalen blir det åpenbart at hybridisering ikke oppstår mellom genrer, men mellom underformer, på det nivået som jeg har kalt strategier. I deres eksempler på Roberts Kennedys lovtaler ”er lovtalemessige [generiske] behov overordnede og overveide appeller [strategier] underordnet.66
Den tredje måten en påstand om genre kan mislykkes på, er ved at det ikke finnes noen pragmatisk komponent, ingen måte å forstå genren som sosial handling på. I en studie av de første fem årenes Rapporter om tilstanden til miljøet, konkluderte jeg med at denne klart definerte klassen av dokumenter ikke konstituerte en retorisk genre fordi den ikke oppnådde en rasjonell elementsammensmeltning – til tross for åpenbare likheter i form og substans, og til tross for en gjentatt retorisk situasjon som faktisk var definert i loven.67 Disse dokumentene hadde ingen koherent pragmatisk kraft av to år­saker: For det første sørget de kulturelle formene for at de var involvert i motstridende tolkningskontekster. For det andre var det ikke noen tilfredsstillende sammensmeltning av substans og form som kunne tjene som substans for former og kontekster på høyere nivåer. For eksempel var sannsynlighetsslutningene som er substansen i miljøvernforskningen, i motstrid med de formelle kravene til objektivitet og kvantifisering. Dessuten skapte tankemønstrene i de ad­mini­strative byråkratienes kontekst verdisett som ikke stemte overens med de miljøvernverdiene som ble iverksatt av lovgivningen som krevde tilstandsrapporter. Denne konklusjonen ble selvsagt underbygd av de juridiske og administrative problemene som de tidlige tilstandsrapportene skapte og den hyppige kritikken av dem fra industrien, styresmaktene og miljøbevegelsen.
Hva vil følgene av fraværet av genre i meningshierarkiet være? Å si at en genre ikke finnes, er ikke det samme som å implisere at det ikke finnes tolkningsregler på et nivå i hierarkiet. Det betyr at reglene ikke former en normhelhet som kan forstås som et kulturelt artefakt, det vil si en representasjon av tenkemåter og hensikter kjennetegnende for kulturen. Diskursklassen er bare en diskursklasse. Regelsettet er kun et regelsett. Men dessuten skaper fraværet av en normativ helhet på dette nivået problemer av forskjellige typer. Det betyr at tolkeren må ha en god formforståelse både på høyere og lavere nivåer for å kunne bygge bru til genrenivået. På samme måte må vi når vi leser skriftlig diskurs, basere slut­ningene om mulige talehandlinger på strengt avgrensede proposisjoner på nivået nedenfor, og strategier og episoder på nivået over.
Genreperspektivet som er foreslått her, har implikasjoner ikke bare for kritikk og teori, men også for den retoriske oppdragelsen. Det antyder at det vi lærer når vi lærer en genre, ikke bare er et formmønster eller til og med et metode å oppnå våre hensikter på. Mer viktig er det at vi lærer hvilke hensikter vi kan ha. Vi lærer at vi kan lovtale, bebreide, anbefale en person for en annen, instruere kunder på vegne av vareprodusenten, innta en offisiell rolle, gjøre rede for framdriften når mål skal oppnås. Vi lærer å forstå de situasjonene vi befinner oss i bedre, og potensialet for å mislykkes og lykkes gjennom å handle sammen blir klarere. Som en gjentatt signifikant handling kroppsliggjør en genre et aspekt av kulturell rasjonalitet. For kritikeren kan genrer tjene både som et indeks på kulturmønstre og som redskap til å oppdage det særskilte talere og skrivere har oppnådd. For ­studentene tjener genrene som nøkler til å for­stå hvordan man skal delta i aktivitetene i et samfunn.

Noter

1    Black (1978a), Hart (1971), Campbell (1973), Raum & Measell (1974).
2    Mohrmann & Leff (1974).
3    Gronbeck (1978), Rodgers (1982).
4    Windt (1972), Ware & Linkugel (1973), Halloran (1978).
5    Patton (1976), s. 5.
6    Conley (1979), s. 53. Se også Conleys anmeldelse av Campbell og Jamieson (1978) i Conley (1978).
7    Harrel & Linkugels essay skyldes i likhet med dette den holdningen at retorikkritikk lider under mangel på en god genreteori.
8    Frye (1971), s. 96.
9    Campbell & Jamieson (1978), s. 21.
10    Jamieson & Campbell (1982), s. 146.
11    Bitzer (1968), s. 13.
12    Campbell og Jamieson (1978), s. 19.
13    Frye (1971), s. 247.
14    Black (1978a), s. 134.
15    Campbell og Jamieson (1978), s. 26.
16    Man bør legge merke til at denne formen for induksjon er forskjellig fra den som foreslås av Simons (1978). Selv om Simons definerer en genre som et ”tydelig og gjentatt mønster av likeartede begrensede retoriske praksiser” ((1978), s. 42), en definisjon lik den til Camp­bell og Jamieson, fører metoden han går inn for, til to svært ulike resultater. Han anbefaler en faktoranalytisk undersøkelse av et stort antall tekster for å identifisere de tydelige og gjentatte mønstrene. Campbell og Jamieson derimot understreker nærundersøkelser av en enkelttekst eller et lite antall tekster for på den måten å identifisere sammensmeltningen av former som responderer på situasjoner. Derfor er genren for Simons kun en tekstsamling. For Campbell og Jamieson er genren en formsammensmeltning eksemplifisert ved en tekst eller noen tekster. Genren representerer ”ikke bare (…) det som er gjentatt, men (…) det som kan gjentas” ((1978), s. 24).
17    Harrell og Linkugel (1978), s. 263-4.
18    Harrell og Linkugel (1978), s. 264.
19    Fisher (1980).
20    Wellek og Warren (1977), s. 226-37.
21    Brooks & Warren (1979), s. 40. Dette systemet tilpasses Georg Campbells klassifisering av talehensikter, se Connors (1981).
22    For eksempel hevder Kinneavy: ”Språkprosessen ser ut til å være i stand til å sette fokus på en av sine komponenter som primær i en gitt situasjon” ((1971), s. 59). Det grunnleggende problemet i Kinneavys system er sammenblanding av ”formål” med ”bruk”. Se Beale (1977) for en mer fullstendig kritikk av Kinneavys arbeid.
23    Frow (1980), van Dijk (1977), (1980).
24    Hart (1971), Campbell (1973), Black (1978b).
25    Burke (1973) og Bitzer (1968), (1980).
26    Vatz (1973), Consigny (1974). Se også ordskiftet mellom Bitzer, Patton, Tompkins og Vatz i ”Forum”, Quarterly Journal of Speech, 66 (1980) s. 85-93 og 67 (1981), s. 93-101.
27    Bitzer (1968) og (1980), Brinton (1981) og Patton (1979).
28    Bitzer (1980), s. 31.
29    I et tidligere utsagn virket det som om Bitzer var klar over problemet som dette eksempelet med drikkevannet førte ham opp i. I ”Forum” i Quarterly Journal of Speech i 1980 skrev han: ”påtrengende problemer er ikke ’objektive’ i betydningen av å være faktiske ganske enkelt, heller ikke er påtrengende problemer fullstendig uavhengige av menneskelig oppfattelse” (s. 90). Scott påpeker at ”Bitzers gjennomgånde insistering på realiteten og ikke det sosiale ikke er noen tilfeldighet i skrivemåten” ((1980), s. 57). Han foreslår en nyvurdering av situasjonsteorien for å verdsette intensjonaliteten til ­vesener som handler innenfor en sosial virkelighet.
30    Burke (1969a), s. 131. Materialisme er ikke en uttømmende karakteristikk av Bitzers diskusjon av situasjon. Spesielt i Bitzer (1980) er det sterke innslag av pragmatisme, som Burke karateriserer som framhevingen av en handlende kraft. Og i den grad Bitzer framhever den retoriske handlingens kapasitet til å føre til endring, illustrerer hans arbeid det Burke kaller realisme. Til forskjell stemmer Vatz (1973) sin vektlegging av retorens ­skapende krefter overens med en framheving av den handlende, noe Burke karakteriserer som idealisme.
31    Campbell og Jamieson (1978), s. 27.
32    Stebbins (1967), s. 154. Jevnfør også Cox (1981).
33    Som Gronbeck har påpekt det; innenfor en kommunikasjonsteori basert på sosiale fakta ”forsvinner nesten ideen om ’årsak’ ” (1981), s. 253.
34    Schütz & Luckmann (1973), s. 231.
35    Schütz & Luckmann (1973), s. 234.
36    Halliday (1978), s. 29.
37    Halliday (1978), s. 122.
38    Halliday (1975), s. 255.
39    Halliday (1975), s. 253.
40    Halliday (1978), s. 46.
41    Bitzer (1980), s. 30.
42    Burke (1965), s. 35. Fishers (1970) diskusjon om motiver bygger på dette temaet i arbeidene til Burke.
43    Schütz (1971), s. 60.
44    Burke (1965), s. 29.
45    Blumer (1979), s. 148.
46    Kaufer (1979), s. 176.
47    Burke (1965), s. 32-33.
48    Burke (1969b), s. 21.
49    Burke (1968), s. 124.
50    Searle (1969), s. 16-17.
51    Toulmin (1969), s. 73-74. Nyere litteraturteori understreker på en liknende måte det umulige ved å tolke et verk utenfor en sammenheng eller et rammeverk av forventninger (Culler (1975), s. 113-139, Fish (1978), Michaels (1979)).
52    Frentz og Farrell (1976), s. 334.
53    Frentz og Farrell (1976), s. 335.
54    Frentz og Farrell (1976), s. 336.
55    Frentz og Farrell (1976), s. 340.
56    Pearce og Conklin (1979), s. 78.
57    For eksempel sier van Dijk at oppgavene som er involvert i språk, persepsjon, kompleks planlegging og handling ”neppe kan bli gjort rede for på nivået for lineær prosessering av mikroinformasjon, men at  (…) hierar­kiske regler og kategorier og formingen av makro­strukturer er nødvendig”. (1977), s. 159.
58    En sannsynlig årsak til denne manglende koplingen er at de hierarkiske modellene og genrestudiene kommer fra ulike forskningstradisjoner. Genre har vært nyttige i diskusjoner om skjønnlitteratur, skriftlig retorikk og offentlige taler, alle sammen monologformer. De hierarkiske modellene trekker veksler på arbeider om mellommenneskelig kommunikasjon som baserer seg på dialog. Det virker fornuftig å anta at monolog og dialog ikke ”mener” på ulike måter og at regelhierarki og tolkningskontekster er like anvendbare på monolog som på dialog. Konstituentene i hver modell motsier ikke en slik antakelse, for en stor del er de termer kjent i den ­retoriske analysen.
59    En viktig forskjell mellom Downey (1982) og min drøfting er at hun ikke skiller mellom form og handling.
60    Burke (1969b), s. 146.
61    Burke (1969a), s. 103-4.
62    Simons (1978), s. 37.
63    I denne hierarkitypen kan man enten behandle enkelt­forekomster eller typer. Searle (1975) har foreslått en klassifisering av talehandlingstyper, men disse typene kan ikke klynges sammen til teksttyper. Det ville være å blande de to typene hierarki.
64    Carpenter (1978), s. 113.
65    Jamieson og Campbell (1982), s. 157.
66    Jamieson og Campbell (1982), s. 150.
67    Miller (1980).

Litteratur

Beale, W.H. (1977) ”On the Classification of Discourse Performances”, i: Rhetoric Society Quarterly, 7, s. 31-40.
Bitzer, L.F. (1968) ”The Rhetorical Situation”, i: Philosophy and Rhetoric, 1, s. 1-14. På dansk i Rhetorica Scandinavica, 1997: 3, s. 9-17. Doi: 10.52610/TUEZ5635
– (1980) ”Functional Communication. A Situational Perspective”, i: White, E-E. (red.). Rhetoric in Transition. Studies in the Nature and uses of Rhetoric. University Park, PA. Pennsylvania State UP, s. 21-38.
Black, E. ([1965]) 1978a) Rhetorical Criticism: A Study in Method. Madison, WI: University of Wisconsin Press.
– (1978b) ”The Sentimental Style as Escapism or the Devil with Dan’l Webster”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 75-86.
Blumer, H. (1979) ”Symbolic Interaction”, i: Buss, R.W. & Ruben, B.D. (red.) Interdisciplinary Approaches to Human Communication. Rochelle Park, NJ: Hayden, s. 135-53.
Brinton, A. (1981) ”Situation in the Theory of Rhetoric”, i: Philosophy and Rhetoric, 14, s. 234-47.
Brooks, C. & Warren, R.P. ([1972]1979) Modern Rhetoric. New York: Harcourt Brace Jovanovich.
Burke, K. ([1931] 1968) Counter-Statement. Berkeley. University of California Press.
– ([1935] 1965) Permanence and Change: An Anatomy of Purpose, Indianapolis: Bobbs-Merill.
– ([1945] 1969a) A Grammar of Motives. Berkeley. University of California Press.
– ([1950] 1969b) A Rhetoric of Motives. Berkeley. University of California Press.
– (1973) ”The Rhetorical Situation”, i: Thayer, L. (red.) Communication. Ethical and Moral Issues. New York. Gordon and Breach, s. 263-75.
Campbell, K.K. (1973) ”The Rhetoric of Women’s Liberation: An Oxymoron”, i: Quarterly Journal of Speech, 59, s. 74-86.
Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (1978) ”Form and Genre in Rhetorical Criticism: An Introduction”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 9-32.
Carpenter, R. (1978) ”The Historical Jeremiad as Rhetorical Genre”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 105-17.
Conley, T.M. (1978) ”Review of Form and Genre by Campbell and Jamieson”, Communication Quarterly, 27 (4), s. 71-75.
– (1979) ”Ancient Rhetoric and Modern Genre Criticism”, i: Communication Quarterly, 26 (4), s. 71-75.
Connors, R.J. (1981) ”The Rise and Fall of the Modes of Dis­course”, i: College Composition and Writing, 32, s. 444-55.
Consigny, S. (1974) ”Rhetoric and Its Situations”, i: Philosophy and Rhetoric, 7, s. 175-86.
Cox, J.R. (1981) ”Argument and the Definition of the Situation”, i: Central States Speech Journal, 32, s.197-205.
Culler, J. (1975) Structural Poetics. Ithaca, NY: Cornell UP.
Downey, S.D. (1982) The Evolution of Rhetorical Genres. Louisville, KY: Speech Communication Association.
Fish, S. (1978) ”Normal Circumstances, Literal Language, Direct Speech Acts, the Ordinary, The Everyday, The Obvious, What Goes Without Saying, and Other Special Cases”, i: Critical Inquiry, 4, s. 625-44.
Fisher, W.R. (1970) ”A Motive View of Communication”, i: Quarterly Journal of Speech, 56, s. 131-9.
– (1980) ”Genre: Concepts and Applications in Rhetorical Criticism”, i: Western Journal of Speech Communication, 44, s. 288-99.
Frentz, T.S. & Farrell, T.B. (1976) ”Language-Action: A Paradigm for Communication”, i: Quarterly Journal of Speech, 62, s. 333-49.
Frow, J. (1980) ”Discourse Genres”, i: Journal of Literary Semantics, 9, s. 73-81.
Frye, N. ([1957] 1971) Anatomy of Criticism: Four Essays. Princeton, NJ: Princeton UP:
Gronbeck, B. (1978) ”Celluloid Rhetoric: On Genres of Do­cu­mentary”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 139-61.
– (1981) ”Qualitative Communication Theory and Rhetorical Studies in the 1980s”, i: Central States Speech Journal, 32, s.243-53.
Halliday, M.A.K. (1975) ”Learning to Mean”, i: Rodgers, S. (red.) Children and Language. New York: Oxford UP.
– (1978) Language as Social Semiotic. The Social Interpretation of Language and Meaning. Baltimore, MD: University Park Press.
Halloran, M. (1978) ”Does Public Business in Public”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 118-38.
Harrell, J. & Linkugel, W.A. (1978) ”On Rhetorical Genre: An Organizing Perspective”, i: Philosophy and Rhetoric, 11, s. 262-81.
Hart, R.P. (1971) ”The Rhetoric of the True Believer”, i: ­Speech Monographs, 38, 249-61.
Jamieson, K.H. & Campbell, K.K. (1982) ”Rhetorical Hybrids: Fusions of Generic Elements”, i: Quarterly Journal of Speech, 69, s. 146-57.
Kaufer, D. (1979) ”Point of View in Rhetorical Situations: Classical and Romantic Contrasts and Contemporary Implications”, i: Quarterly Journal of Speech, 65, s. 171-86.
Kinneavy, J.L. (1971) A Theory of Discourse: The Aims of Discourse. Englewood Cliffs, NJ: Prentice- Hall.
Michaels, W.B. (1979) ”Against Formalism: The Autonomous Text in Legal and Literary Interpretation”, i: Poetics Today, 1, s. 23-34.
Miller, C.R. (1980) Environmental Impact Statements and Rhetorical Genres: An Application of Rhetorical Theory to Technical Communication, doktoravhandling, Rensselaer Polytechnic Institute, Troy, New York.
Mohrmann, G.P. & Leff, M.C. (1974) ”Lincoln at Cooper Union: A Rationale for Neo-Classical Criticism, i: Quarterly Journal of Speech, 60, s. 459-67.
Patton, J. H. (1976) ”Generic Criticism. Typology at an In­flated Price”, i: Rhetoric Society Quarterly, 6 (1), s. 4-8.
Patton, J. H. (1979) ”Causation and Creativity in Rhetorical Situations: Distinctions and Implications”, i: Quarterly Journal of Speech, 65, s. 36-55.
Pearce, W.B. & Conklin, F. (1979) ”A Model of Hierarchical Meanings in Coherent Conversation and a Study of Indirect Responses”, i: Communication Monographs, 46, s. 76-87.
Raum, R.D. & Measell, J.S. (1974) ”Wallace and His Ways: A Study of the Rhetorical Genre of Polarization”, i: Central States Speech Journal, 25, s. 28-35
Rodgers, R.S. (1982) ”Generic Tendencies in Majority and Non-Majority Supreme Court Opinions: The Case of Jus­tice Douglas”, i: Communication Quarterly, 30, s. 232-6.
Schütz, A. (1971) Collected Papers I: The Problem of Social Reality. The Hague: Martinus Nijhoff.
Schütz, A. & Luckmann, T. (1973) The Structures of the Life-World. Evanston IL: Northwestern UP.
Scott, R.L. (1980) ”Intentionally in the Rhetorical Process”, i: White, E-E. (red.). Rhetoric in Transition. Studies in the Nature and uses of Rhetoric. University Park, PA. Pennsylvania State UP, s. 39-60.
Searle, J. (1969) Speech Acts: An Essay on the Philosophy of Language, London: Cambridge UP.
– (1975) ”A Taxonomy of Illocutionary Acts”, i: Gunderson, K. (red.) Language, Mind and Knowledge, Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, s. 344-69.
Simons, H.W. (1978) ”Genrealizing About Rhetoric: A Scientific Approach”, i: Campbell, K.K. & Jamieson, K.H. (red.) Form and Genre: Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: Speech Communication Association, s. 33-50.
Stebbins, R.A. (1967) ”A Theory of the Definition of the Situation”, i: Canadian Review of Sociology and Anthropology, 4, s. 148-64.
Toulmin, S. (1969) ”Concepts and Explanation of Human Behavior”, i: Mischel, T (red.) Human Action: Conceptual and Empirical Issues, New York: Academic Press, s. 71-104.
van Dijk, T. (1977) Text and Context: Explorations in the Semantics and Pragmatics of Discourse. New York: ­Longman.
– (1980) Macrostructures. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum.
Vatz, R. (1973) ”The Myth of the Rhetorical Situation”, i: ­Philosophy and Rhetoric, 6, s. 154-61. På dansk i Rhe­torica Scandinavica, 2000: 15, s. 7-13. https://doi.org/10.52610/MWVM5196
Ware, B.L. & Linkugel, W.A. (1973) ”They Spoke of Defense of Themselves: On the Generic Criticism of Apologia”, i: Quarterly Journal of Speech, 59, s. 273-83.
Wellek, R. & Warren, A. (1977) Theory of Literature. New York: Harcourt Brace Jovanovich. På norsk som Litteraturteori, 1970.
Windt, T.O. jr. (1972) ”The Diatribe: Last Resort for Protest”, i: Quarterly Journal of Speech, 58, s. 1-14.