Historiografiens narratologi

Recension

Historie og fortelling: Utvalgte essay. Hayden White. Oversatt av Kari og Kjell Risvik. Utvalg og innledning ved Heidi Norland. Pax Forlag A/S, Oslo 2003. 192 s

Bibliografiskt

Forfatter: Asbjørn Aarseth.

Rhetorica Scandinavica 28 (2003), s 52-56.

Recensionen

Hayden White (f. 1928), prof. em. ved University of California, Santa Cruz, har i mer enn 30 år markert seg som en historiker som i en rekke bøker og artikler har gjort sitt fag, især dets framstillingsformer, til gjenstand for kritiske blikk. Hans prosjekt har vært å bidra til øket selvrefleksjon i historieforskningen og historiografien. For dette har han høstet både takk og utakk. Han karakteriseres gjerne som en post­moderne historieteoretiker, og liksom post­modernismens herjinger i flere humanis­tiske fag har pådratt seg en god del irritasjon, men også gitt anledning til nye vitenskapsteoretiske innsikter, har Whites bidrag tiltrukket seg kommentarer av forskjellig slag, de fleste av negativ art, kan det se ut som. Også i skandinaviske miljøer har hans arbeider vært diskutert, ikke bare blant historikerne, men også i tekstviten­skape­lige sammenhenger. For White, som begynte sin karriere tidlig på 1950-tallet som middelalderhistoriker, har for lengst markert seg som tekstforsker mer enn noe annet.
Den boken som nå foreligger på norsk er en samling av fem artikler, opprinnelig publisert i ulike sammenhenger i årene 1974–96, alle med problematisering av historiografiens narrative framstillings­kunst på ulik vis. Redaktøren, Heidi Nor­land, har skrevet en instruktiv innledning hvor hun begrunner utvalget og gir en skisse av noe av den debatten som Whites arbeider har utløst, også litt om resepsjonen i Norge.
Det er altså ingen ukjent historie­teoretiker som presenteres i denne boken. Ikke få historikere har følt at de må forholde seg til White og konsekvensene av hans oppfatninger; i Norge kan vi nevne navn som Francis Sejersted, Narve Fulsås og Paul Knutsen; jf. også debatten om begrepet sannhet som vitenskapelig kriterium i studiet av fortiden, for eksempel i Historisk Tidsskrift nr. 3/99, med innlegg av Ottar Dahl, Knut Kjeldstadli og Erling Sandmo.
Spørsmålet om sannhet i historiske framstillinger har ikke stått fremst på dagsordenen hos Hayden White når han har sammenlignet formidlingen av hendinger i fortiden med fortellinger om fiktive per­soner og deres opplevelser. Dette har nok provosert mange historikere som her ser en fundamental distinksjon, men det har også gitt anledning til å stille spørsmålet om hva slags sannheter historiografen forvalter, om fagets epistemologiske vilkår, og det er en debatt som kan være sunn i flere fag enn historie, siden studier i kilder og over­leveringer fra tidligere tider er så utbredt i humaniora og samfunnsvitenskap.
Begrepet historie brukes ofte på en tve­tydig måte. Om vi sier at et fenomen tilhører historien, mener vi gjerne at det ikke lenger har noen relevans. Men sier vi at fenomenet har skapt historie, er det en helt annen be­tyd­ning som er på tale. Folk flest forbinder historie med fortid. I sin opprinnelig greske form betyr ordet nærmest undersøkelse. Relateres det til fortiden, er det klargjørende å holde fast ved distinksjonen mellom fortiden og historien. Fortiden, “det för­flutna”, finnes ikke lenger og kan ikke gjøres til gjenstand for direkte empirisk studium, men det finnes spor og levninger i et uende­lig omfang, og disse kan undersøkes. Slik kan vi som lever nå, danne oss et bilde, en serie forestillinger om det som har vært, og det er disse forestillingene som er historien. Fortiden er borte, historien er nærværende.
Det som er Whites anliggende er studiet av hvordan historien blir gjort nærværende. Mens historikerne går til kildene og er særlig opptatt av kildekritikk, går White til den historiske teksten og blir tekstkritiker. Den første av de fem artiklene, “Den historiske teksten som litterært artefakt”, bygger på et foredrag ved Yale like etter at forfatterens hovedverk, Metahistory (1973), var kommet ut. Det var ikke historikerne som hadde invitert ham, men litteraturforskerne. Og når White går ut fra at sporene av fortidens begivenheter ikke i seg selv har narrativ struktur, slik de kan finnes registrert, datert og omtalt i kildene, mens historien former dem som fortelling, som narrativ tekst med begynnelse, midte og slutt, er det ikke over­raskende at han interesserer seg for littera­turteoretikernes og narratologenes ideer om fortellingers tilblivelse og typologi og kulturelle funksjon.
Særlig har White vært opptatt av de historiske fortellingenes typologi. Han har studert den napolitanske retorikk­professoren Giambattista Vicos tenkning om­kring språkets fire viktigste troper, meta­for, metonymi, synekdoke og ironi, som blant annet kanadieren Northrop Frye har beteg­net som de fire mestertropene, og forsøkt å teste dem som mulig styrende prinsipper for klassisk historiografi. Han låner fra Frye fire sjangerbegrep, romanse, tragedie, komedie og satire, basert på hver sin mestertrope, og finner disse sjangrene igjen i europeisk historiografi fra det 19. århundre, i verker av henholdsvis Jules Michelet, Leopold von Ranke, Alexis de Tocqueville og Jacob Burck­hardt. Disse tekstanalysene utgjør viktige deler av Metahistory, og i artikkelen fra året etter utdyper White hvordan historiografen har et litterært repertoar til disposisjon når ut­fordringen er å finne sammenheng mel­lom og mening i historiske hendinger.
Som et apropos kan det nevnes at lesere med interesse for norsk historiografi vil finne et frapperende forsøk på å anvende Whites typologi i en artikkel av Francis Sejer­sted, “Historiefagets fortellinger” (Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4, 1995). Romansen preger tradisjonen fra P.A. Munch via Ernst Sars til Halvdan Koht (nasjonsbygging med lykkelig slutt). Komedien er representert av Sverre Steen med hans godlynte fortelling om det sosialdemokratiske Norge fram til medlemskapet i NATO. Satirens historio­graf er ironikeren Jens Arup Seip med fokus på avkledning av aktørenes egentlige mo­tiver. Tragedien finner Sejersted i et arbeid av Edvard Bull d.y., hvor den sosialhistoriske utviklingen følges fra det gamle bonde­samfun­net, gjennom kapitalismens fri­gjøren­­de fase og fram til den organiserte kapi­talismens seier under Arbeiderpartiet i etterkrigstiden, muliggjort ved sosialdemo­kratenes “forræderi”.
Ikke alle skriftlige omtaler av hendinger i fortiden har form av fortelling. Fra middel­alderen har vi annaler, lister som registrerer ulike typer hendinger i kronologisk rekke­følge, men uten sammenheng. Slik punktvis informasjon har ingen mening i seg selv, men kan gjøre tjeneste som historiografiens grunnstoff. Å fortelle er å tillegge slike fakta­rekker en sammenheng som i tillegg til krono­logisk orden har en kausal eller en moralsk natur. Det kan være vanskelig å akseptere at et faktum i seg selv, for eksempel utfallet av slaget ved Fimreite, ikke er bærer av historisk betydning, men at det får betydning ved at historikeren (eller tradi­sjonen) setter det i sammenheng med andre hendinger, før og etter 1184. Til forskjell fra annalene har krøniken narrative trekk, men den regnes ikke som en fullstendig historie så lenge den bare presenterer det som skjedde, uten å reflektere over hva det hele førte til, innfri leserens forventninger til en fortelling, trekke ut en lærdom, for eksempel av moralsk karakter. Disse formene for diskurs om fortiden drøftes i artikkelen “Narrativitetens betydning for fremstillingen av virkeligheten”, og her benytter White sine innsikter i middel­alderens historiografi. Han har likevel ingen referanser til den norrøne sagalitteraturen, noe som kunne ha gjort diskusjonen av forholdet mellom krønike og historie mer substansiell.
Den lengste artikkelen, “Om fortellingen i vår tids historieteori” gir en oversikt over den franske og anglo-amerikanske debatten fra 1960- og 70-årene om den narrative historiografiens vitenskapelighet. Her viser White noe av sin gjeld til de franske teoretikerne. På mange måter var det Roland Barthes som skapte utspillet med sitt essay fra 1967, “Le Discours de l’histoire”, hvor han stiller spørsmålstegn ved historismens fundamentale skille mellom ‘historisk’ og ‘fiktiv’ diskurs. Barthes så det slik at ‘rea­lismen’ i 1800-tallets roman og ‘objektivi­teten’ i 1800-tallets historiografi hadde utviklet seg side om side: “Det de hadde til felles var avhengigheten av en spesifikt narrativ diskurs, hvis fremste formål var nærmest umerkelig å erstatte et begreps­messig innhold (et signifikat) med en refe­rent som den bare forega å beskrive” (s. 98). Dette er et synspunkt som ifølge White har sin rot i Nietzsches historiekritikk.
“Den nietzscheanske vendingen” i fransk filo­sofi fra midt på 1960-tallet markerer et skil­le mellom strukturalisme og post­struk­tu­ralisme. Mens franske dekonstruk­sjo­nister oppfattet narrativ historieframstilling som ideologi, var den anglo-amerikanske, mer analytiske filosofien positiv til slik framstillings muligheter. Narrativ historio­grafi er en gyldig måte å framstille historiske begivenheter på, og i denne framstillings­formen ligger også muligheten for en for­klaring på dem. I den engelsk-språklige debatten var ikke narrativiteten gjenstand for slik radikal vitenskapskritikk som i den franske.

White er ikke opptatt av å profilere seg i forhold til samtidig historieteori i denne artikkelen. Han understreker igjen at ingen gitt sekvens av hendinger i fortiden i seg selv har tragisk eller komisk karakter. Fram­stilles de historisk på en slik måte, skjer det ved valget av fortellingstype. I denne narrati­vi­seringsprosessen er troper og tankefigurer en nødvendig del av strategien; bare slik kan en krønike forvandles til en historisk fortelling.
“Historisk innplotting og sannhets­problemet i historiefortellinger” er en artik­kel som lover mer enn den holder. Den er opprinnelig et foredrag holdt på et sym­posium hvor emnet var en undersøkelse av den historiske framstillingens grenser, med nazismen og Holocaust som eksempel. Det kan se ut til at arrangørene har ønsket å stille White på en prøve. Er ikke engang den uhyrlige jødeutryddelsen under annen ver­dens­krig en hending som kvalifiserer for en kontekstuavhengig betydning? Men White lar seg ikke vippe av pinnen. Hans syn er “at det finnes en uutryddelig relativitet i enhver fremstilling av historiske fenomener. Denne relativiteten er en funksjon av språket som benyttes for å skildre og dermed konstituere fortidige hendelser som mulige gjenstander for forklaring og forståelse” (s. 124). At han er relativist, betyr imidlertid ikke at han er revisjonist, en som benekter at Holocaust fant sted eller at det hadde et særlig stort omfang. Noen fyldig drøfting av sannhets­problemet får vi ikke, i stedet benytter White anledningen til å vurdere ulike framstil­lings­måter som kan være egnet til å gjengi historien om det unike folkemordet. Han ser det slik at en konvensjonell ‘realistisk’ diskurs lett kommer til kort, og at en snarere bør se på modernistisk fortelleteknikk, siden det som skjedde har historisk sam­men­heng med en moderne verdens er­faringer. Begrunnelsen for dette er ikke helt overbevisende.
Kanskje har White selv funnet at han ikke har vært klar nok i sitt bidrag til dette sym­posiet, for han kommer tilbake til emnet i den siste artikkelen, “Den modernistiske hen­delsen”. Her gir han uttrykk for en viss mot­stand mot å gjøre hendinger som Holo­caust til gjenstand for konvensjonell histo­risk framstilling, ikke fordi det å for­telle om prosjektet Endlösung skulle være forbundet med spesielle kildeproblemer, men fordi en narrativ presentasjon så lett fører til en este­tisering av hendingen, og en slik virk­ning vil historikere flest vike tilbake for.
Det er derfor det etter min mening må forholde seg slik at den form for anti-narrative ikke-fortellinger som frem­bringes av den litterære modernismen, er den eneste muligheten for dekkende frem­stillinger av den form for ‘unaturlige’ hen­delser – innbefattet Holocaust – som kjen­netegner vår epoke, og skiller den full­sten­dig fra all historie som går forut (s. 163).
Om dette skal oppfattes slik at litterær modernisme – bøker av en Franz Kafka, en Virginia Woolf, en William Faulkner, en Claude Simon – ikke omfattes av begrepet fortellekunst, er det en høyst overraskende implikasjon. Så lenge vi taler om diktning, forutsetter vi estetisk (men også etisk) betrakt­ningsmåte, og vil historikeren ikke utsette seg for den slags vurdering, må han heller ikke skjele til modernistenes strate­gier. Bytter vi ut karakteristikken ‘estetisk tiltalende’ med ‘retorisk virkningsfull’, bør ikke motviljen være like sterk.
Det produseres stadig større mengder historiografi. For fem-seks år siden regnet noen ut at det på den tiden var flere historikere i arbeid i verden enn det samlete antall skriftproduserende historikere fra Hero­dot til 1960. Ikke mange forskere har gjort det til sin spesialitet å følge med i hvor­dan disse skribentene tenker om sitt arbeid, hvordan de legitimerer det, og hva det blir brukt til. Historieskrivingens historie er et innsiktsgivende forskningsfelt. Det er ved studiet av eldre tiders historiske skrifter vi kan oppdage hvor lett historien går ut på dato. Hvem kan unngå å bli smittet av histo­risk relativisme når en ser perspektivene flytter seg og nye fortolkninger av gamle ‘fakta’ gjør at fortiden ikke ligger i ro for våre blikk?
Det Hayden White og andre som arbeider i samme gate kan lære oss, er at den som roper høyt om ‘historisk sannhet’ og den som mener å bygge sine historiske kon­struk­sjoner på trygg ‘empirisk kunnskap’ om for­tiden, har undervurdert fortiden og over­vurdert sin egen bevissthets kapasitet. Når det gjelder artiklene i foreliggende bok, underminerer de på flere måter den utbredte forestillingen at fortellingen om det som har vært, ligger i selve kildematerialet, klar til å hentes opp til nåtiden av den som dykker dypt nok. Fortellingen, den historiske sammenhengen, er et produkt av histo­rikerens nåtidsbevissthet (eventuelt overtatt ukritisk fra den historiografiske tradi­sjonen). Og det er ikke noe odiøst for noen av partene i at fortellingen som form er både historikerens og romanforfatterens viktigste retoriske ressurs.
En kan saktens spørre hvorfor White ikke er blitt oversatt til norsk tidligere. Det kan ikke denne bokens redaktør, oversettere og forlag lastes for. De har gjort skikkelig arbeid.