Jan Svennevig, Sonia Arisland og Anna Solvoll Rognmo

“Jeg bare spør…”

Pågående intervjustil i partilederutspørringer

I forkant av hvert stortingsvalg har TV-kanalene NRK og TV2 tradisjon for å gjennomføre utspørringer med lederne for de største partiene i Norge. Denne artikkelen analyserer intervjustilen til journalistene i partileder­utspørringene under valgkampen i 2005 og 2009. Den bidrar til en beskrivelse av spørsmålets retorikk ved å definere tre typer pågående spørsmål. Den første er responsstyring, det vil si spørsmål som innsnevrer intervjuobjektets responsmuligheter, den andre er argumenterende spørsmål, som fremmer en bestemt virkelighetsforståelse og inviterer til enighet med den; og den tredje er kritiske spørsmål, som eksplisitt eller implisitt fremmer kritikk av intervjuobjektet. Den empiriske analysen er kvantitativ og viser hvilke partier og partiblokker som ble utsatt for den mest pågående utspørringen i de ulike valgkampene..

Abstract

Title ‘Just asking…’ Adversarial interview style in party leader interviews
Abstract In the parliamentary election campaign the two major Norwegian TV-channels NRK and TV2 regularly organize in-depth interviews with the leaders of the political parties represented in Parliament. This article analyzes the interview style used by the interviewers in the election campaigns in 2005 and 2009. We define three dimensions of adversarial questioning. The first is response narrowing, in which the interviewer constrains the politician’s range of response options. The second is argumentative questions, which promote a certain conception of the world and seeks agreement with it. The third is critical questioning, in which the interviewer explicitly or implicitly criticizes the politician or the party. The parties in power are asked more critical questions, whereas the opposition parties are more subject to response narrowing in that they are requested to make promises and provide guarantees in the event of their victory. An exception to this pattern is the right populist Progress party, who is asked more critical questions in both campaigns without being in office in any of the periods.

Keywords

political interview, question design, conversation analysis, election campaign, media interview

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 66/67, 2014.
Abstract s s 9 · Artikel s 96-121

Om skribenterna

Jan Svennevig er professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og medlem av forskningssenteret MultiLing – senter for flerspråklighet.
Sonia Arisland er tidligere masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.
Anna Solvoll Rognmo er tidligere masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo..

Fulltext:

Et spørsmål er ikke alltid så uskyldig som det gir seg ut for å være. Den strategiske hensikten med å stille et spørsmål kan være å lokke samtalepartneren til å gi et svar som senere kan brukes til å stille han eller henne i et dårlig lys. Derfor ligger det mange muligheter for dominans og maktutøvelse i det å stille et spørsmål. Samtalepartnere forholder seg ofte til slike strategiske hensikter ved å forsøke å motstå føringene som ligger i spørsmålet. Et kjerneeksempel på dette er det politiske intervjuet. Mange forskere har karakterisert utviklingen i slike intervjuer som et våpenkappløp, der journalistene utvikler stadig nye pågående og kritiske spørsmålsstrategier for å presse politikerne til å ta opp upopulære eller problematiske temaer. Politikerne reagerer med å tilegne seg stadig økende ferdigheter i å unngå spørsmålsstillingene og å vri emnet over til sine egne hjertesaker.[1] Denne studien er et bidrag til beskrivelsen av «spørsmålets retorikk», det vil si hva som gjør et spørsmål pågående, for eksempel ved å være kritisk, argumenterende eller styrende.

Partilederutspørringene på norsk TV er intervjuer som tradisjonelt har vært preget av en relativt pågående intervjustil.[2] Videre er det kanskje noen av de viktigste politiske intervjuene som foretas, i og med at de sendes rett før valget og har høye seertall.[3] Analysen søker å avdekke i hvilken grad intervjuerne presser partilederne ved å bruke pågående spørsmålsformuleringer, nemlig styrende, argumenterende eller kritiske spørsmål. Vi sammenlikner også graden av pågåenhet, delvis mellom hvert enkelt parti, men også mellom de to partiblokkene i norsk politikk, de såkalte ”borgerlige” og ”rød-grønne” partiene. Med jevne mellomrom kommer det anklager om at utspørrerne er ”venstre- eller høyrevridde” eller at visse partier får en urettferdig behandling. Våre analyser vil bidra til å klarlegge om det er grunnlag for slik kritikk. Materialet gjør det også mulig for oss å sammenlikne de to valgkampene (2005 og 2009) og å kontrastere intervjustilen i de to største norske TV-kanalene, statseide Norsk rikskringkasting (NRK) og reklamefinansierte TV2.

 

 

Bakgrunn

 

Partilederutspørringene er et fast innslag i valgkampen i både NRK og TV2. De består av en rekke programmer der én partileder spørres ut i hvert program i omtrent en halvtime. Denne analysen er basert på utspørringene av lederne for de partiene som var representert på Stortinget i den aktuelle valgkampen, i alt syv ved hvert valg. Det gir totalt 28 programmer.

Programmene sendes de siste fire ukene før valgdagen, en periode som har vist seg å være potensielt viktig for utfallet av et valg. Det er for eksempel påvist at prosentandelen velgere som bestemte seg for hva de skulle stemme i løpet av valgkampen ble nesten firedoblet fra 1965 til 2005, fra 15 % til 56 % prosent.[4]

TV-mediet er fortsatt den viktigste kilden til informasjon for velgere. 69 % av velgerne ved valget i 2005 regner NRK blant sine viktigste informasjonskilder og 56 % av velgerne regner TV2 blant sine viktigste.[5] Til sammenlikning viser en undersøkelse av TNS Gallup fra 2009 at bare 16 % av internettbrukere svarte at de brukte sosiale medier til å diskutere eller tilegne seg informasjon om valgkampen, og at bare 8 % mente de ble påvirket av det.[6] Partilederutspørringene har også svært høye seertall. I valgkampen 2009 hadde NRKs utspørringer fra rundt 344 000 (Krf) til 581 000 (Frp) seere, mens TV2 hadde fra 155 000 (Sp) til 354 000 (Frp).[7] Man må dermed kunne si at programmenes potensielle innflytelse på den enkelte velger er stor.

Det er visse forskjeller mellom de to TV-kanalene, hovedsakelig ut fra det faktum at NRK er statlig og lisensfinansiert, mens TV2 er kommersielt drevet. NRK har et spesielt ansvar som allmennkringkaster, og i formålserklæringen står det at «NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser. NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg.»[8] Også TV2 har visse forpliktelser til å drive nyhetsdekning og dekke et bredt spekter av interesser i samfunnet ut fra konsesjonsbetingelsene deres. Men siden kanalen er avhengig av å selge inn reklametid mellom programmene, er den i stor grad styrt av hensynet til å få høyest mulige seertall. Slike hensyn får gjerne kanaler til å prioritere underholdningsaspektet ved programmene, og i politiske intervjuer og debatter vil dette ofte si vektlegging av konfrontasjon (såkalt ”confrontainment”).[9] Dermed er det interessant å undersøke om dette gir seg utslag i en mer konfronterende og pågående intervjustil i TV2s utspørringer.

De to stortingsvalgene i 2005 og 2009 er også interessante å sammenlikne, ettersom de representerer to ulike parlamentariske situasjoner. I 2005 hadde Norge en koalisjonsregjering bestående de såkalte «borgerlige» partiene Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre (V) og Høyre (H). De hadde regjert fra 2001 som mindretallsregjering med utgangspunkt i parlamentarisk støtte fra et annet borgerlig parti, nemlig Fremskrittspartiet (FrP). I forkant av valget 2005 dannet opposisjonen på Stortinget, Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp), en såkalt «rød-grønn» allianse med planer for regjeringssamarbeid etter valget. Resultatet ble at de vant valget og kunne danne en flertallsregjering. Situasjonen var dermed motsatt i 2009, med en rød-grønn regjering som ble utfordret av de borgerlige partiene. En forskjell var imidlertid at de borgerlige partiene på det tidspunktet ikke hadde lagt forpliktende planer om samarbeid etter valget, ettersom det var ulike meninger om hvorvidt et slikt samarbeid ville kunne inkludere Fremskrittspartiet. Disse uenighetene ble et gjennomgangstema i partilederutspørringene med de borgerlige partiene og i valgkampen for øvrig. De rødgrønne vant valget og fortsatte i regjering. Alt i alt gir de to ulike parlamentariske situasjonene et interessant utgangspunkt for å undersøke om forskjeller mellom utspørringene i de aktuelle årene kan forklares med bakgrunn i ulike konstellasjoner mellom regjeringspartier og opposisjon.

 

 

Intervjustil i politiske utspørringer

 

Det er gjort en rekke samtaleanalytiske studier av politiske intervjuer og debatter i nordisk forskning. Det er skrevet boklengdes analyser av intervjueres spørsmålsstrategier i media av både Mats Nylund i Finland[10] og Mie Femø Nielsen i Danmark.[11] Også svensken Mats Ekström har utført en rekke studier av journalisters intervjupraksis.[12]

Også i Norge har det vært studier av politiske debatter og intervjuer. Noen studier har fokusert på politikerne, og sett på deres strategier for å fremheve seg selv eller å angripe motstanderne,[13] deres strategier for å komme til orde og dominere samtalen[14] eller deres argumentasjon.[15] Av større relevans for denne studien er imidlertid tidligere studier av journalistenes strategier. Flere studier har tatt opp spørsmålet om hvorvidt journalistene likebehandler de politiske lederne eller om de er mer pågående og kritiske overfor noen av dem.

For eksempel har Margareth Sandvik sammenliknet hvordan intervjuerne i NRKs utspørringsprogram i 1999 behandlet de to partilederne Valgerd Svarstad Haugland (Krf) og Kristin Halvorsen (SV).[16] Hun undersøkte det hun kaller intervjubetingelsene, og fant at Haugland ble behandlet dårligere enn Halvorsen på en rekke punkter. Haugland ble for eksempel massivt presset på kontroversielle saker (homofilt samboerskap), mens Halvorsen fikk snakke uttømmende om sine hjertesaker (skolen), og mens Haugland ble utsatt for personangrep, var det gjentatte tilfeller av jovial latter og spøk mellom journalistene og Halvorsen.

En noe mer systematisk analyse av alle partiutspørringene er utført av Haug, Koppang og Svennevig.[17] De gjorde en innholdsanalyse av partilederutspørringene fra 2005 med vekt på velkomstsekvensen og temaer for utspørringen. De fant at NRK behandlet de borgerlige partilederne mindre positivt enn de rød-grønne i velkomstene, mens TV2 brukte en standardisert velkomst som var lik for alle (se også Nielsen 2011 om forskjeller i introduksjoner av partiledere). Temaundersøkelsen kodet spørsmål etter om de var positive (+1 poeng), nøytrale (0 poeng) eller negative (-1 poeng) for partiet. Resultatet av analysen var at NRK hadde en overvekt av positive spørsmål til de rødgrønne (+0.17) og en overvekt av negative til de borgerlige (-0.39). TV2 hadde en overvekt av negative spørsmål til alle partiene, men intervjuerne var mindre kritiske til de borgerlige partiene (-0.44) enn til de rødgrønne (-0.74). Denne studien antyder altså en forskjell mellom kanalene ved dette valget, både i hvor negative de er (med TV2 som de mest negative) og hvilke partiblokker de er mest negative overfor.

Dorthe Lianes har utført en innholdsanalyse av temaer og taletid i utspørringene i 2009.[18] Hun fant at både NRK og TV2 brukte cirka en fjerdedel av tiden på såkalte spillspørsmål, det vil si spørsmål om allianser og strategier for å oppnå makt. De borgerlige partiene fikk flest i begge kanaler og ble særlig spurt ut om potensielle og manglende avgjørelser om regjeringssamarbeid dem imellom. De borgerlige fikk også mindre tid til å snakke om sine kjernesaker i begge kanaler, mens når det gjaldt avbrytelser, var det imidlertid de rødgrønne som kom dårligst ut. Endelig fant hun at de rødgrønne fikk litt mer taletid enn de borgerlige i NRK, mens det var motsatt i TV2. Denne studien gir altså ikke noe entydig bilde av forskjellsbehandling, men særlig fokuset på spill hos de borgerlige (og den følgende reduserte tiden til å snakke om kjernesaker) blir tolket som å gå i disse partienes disfavør.

Disse studiene antyder altså at de politiske partiene blir forskjellsbehandlet i partilederutspørringene i større eller mindre grad, og at politikerne får relativt lite rom til å snakke om sine politiske saker. Men felles for studiene er at de har hatt et begrenset materiale, ofte bare et enkelt valg eller en enkelt TV-kanal. Den herværende studien er mer omfattende ved at den tar for seg alle utspørringene i begge TV-kanalene ved to valg. Dermed kan den bidra til å undersøke om disse funnene går inn i et større mønster eller om de bare er gyldige for det enkelte valget.

En annen svakhet ved enkelte tidligere studier er at de har vært lite eksplisitte og konkrete i sin definisjon av analysekategoriene. Den mest omfattende studien, av Haug m.fl., gir for eksempel få eksplisitte kriterier for hva som gjør et spørsmål positivt eller negativ. Den herværende studien går dermed et skritt videre ved å definere ulike dimensjoner av pågåenhet og ved å angi eksplisitte kriterier for hvilke spørsmål som inngår i de ulike dimensjonene.

 

 

Analysemodell for kategorisering av pågående intervjustil

 

Sjangeren politiske intervjuer har blitt beskrevet av samtaleanalytikerne John Heritage og Steven Clayman[19]. De har gitt utførlige beskrivelser av hvordan journalistene kan være pågående eller fiendtlige i sin utspørringsteknikk, samtidig som de opprettholder det journalistiske idealet om nøytralitet. Forskerne har utarbeidet en kvantitativ analysemodell for å måle pågåenhet (adversarialness) i spørsmål.[20] Denne modellen ligger til grunn for vår egen analysemodell, som presenteres her.

For å undersøke i hvilken grad journalistene har en pågående intervjustil, har vi utviklet en analysemodell som kategoriserer alle journalistens bidrag til utspørringene. Kategoriene består av typiske spørsmåls- og responsstrategier som brukes i intervjuene, og er definert ut fra forskjellige kriterier som blant annet turdesign, grad av styring av svaret, og innhold.

Med utgangspunkt i Clayman og Heritages modell har vi definert tre dimensjoner[21] av konfronterende spørsmålsstilling, som vi har gitt følgende navn og definisjoner på norsk:

 

Responsstyring: Spørsmål som innsnevrer intervjuobjektets responsmuligheter

Argumenterende spørsmål: Spørsmål som fremmer en viss virkelighetsforståelse og vekter svaret mot enighet med den

Kritisk innstilling: Spørsmål som eksplisitt eller implisitt fremmer kritikk av intervjuobjektet eller partiet^[22]

 

For å si det enkelt: Responsstyrende spørsmål søker å presse politikerne til å ta stilling til (ofte kontroversielle) spørsmål og problemstillinger, argumenterende spørsmål søker å få dem til å akseptere et (ofte opponerende) standpunkt, og kritiske spørsmål søker å få dem til å innrømme feil og inkonsistenser.[23] Disse spørsmålstypene er alle problematiske for politikernes etablering av etos. Dermed bidrar beskrivelsen av dem til å spesifisere en viktig begrensning i den retoriske situasjon i dagens medieverden: politikerne får sjelden henvende seg direkte til publikum, men må forholde seg til intervjuformater som ofte er innrettet mot å undergrave deres troverdighet.

Vi ønsket en uttømmende analysemodell som kunne dekke alle intervjuerens bidrag, og har derfor i tillegg opprettet en kategori for spørsmål og responser som ikke er pågående eller konfronterende. Denne dimensjonen kaller vi ikke-konfronterende bidrag.

Når det gjelder hva slags bidrag som inngår i disse dimensjonene, har vi også utvidet antallet underkategorier i forhold til modellen til Clayman og Heritage. Vi har lagt til spørsmålskategorier etter en induktiv prosess og kartlagt hvilke spørsmålsformater som faktisk finnes i materialet. Videre har vi utvidet til andre typer handlinger enn bare spørsmål. I motsetning til i pressekonferanser hender det i partilederutspørringer at intervjueren kommer med respons til svar. Som respons regner vi kun ytringer som konkluderer utvekslingen og ikke inviterer til videre respons fra intervjuobjektet (såkalte tredjetursresponser).[24] Slike responser kan kommentere eller evaluere intervjuobjektets svar og kan manifestere en konfronterende holdning.[25] For eksempel kan en respons betraktes som et uttrykk for kritisk innstilling hvis den presenterer en negativ evaluering av holdbarheten eller relevansen av svaret.[26] Slike responser kan fungere sterkt styrende for seernes oppfatning av svaret, da intervjuobjektet ikke får anledning til å imøtegå kritikken.

Etter å ha bearbeidet modellen til Clayman og Heritage for våre formål, har vi endt opp med i alt 20 underkategorier av spørsmål og responser som fordeler seg på de fire overordnede dimensjonene. Disse blir presentert i detalj i neste delkapittel. Men først noen ord om metode.

Analysen er kvantitativ og forutsetter klare og tydelige kategorier for koding. I mange tilfeller er det klare formelle kjennetegn ved spørsmålene og responsene som gjør at de ganske enkelt kan klassifiseres. Andre er mer innholdsbaserte og dermed avhengige av større grad av tolkning. Den samtaleanalytiske metoden som er valgt, forutsetter dybdeforståelse av spørsmålet i sin sekvensielle kontekst. Derfor har alle intervjuene blitt transkribert og analysert i sin helhet. For å få til en mest mulig reliabel koding av spørsmålene og responsene, har forfatterne samarbeidet om kodingen. Alle forekomster det har vært tvil om klassifiseringen av, har vært næranalysert av to av forfatterne og kodet i fellesskap. Analysen bygger på tidligere enkeltstudier av de enkelte utspørringene i 2005, utført av Anna Rognmo,[27] og i 2009, utført av Sonia Arisland.[28] En fullstendig oversikt over kategoriseringen av hver enkelt replikk finnes som vedlegg i disse masteroppgavene.

De kvantitative resultatene angir prosentandelen av en gitt spørsmålstype i det enkelte utspørringsprogram. Målet for analysen er å si noe om mønstrene i disse spesifikke valgkampsendingene og ikke å generalisere til valgkamper generelt. Dermed er det ikke relevant å foreta beregninger av statistisk signifikans.

Nedenfor presenterer vi de ulike kategoriene spørsmål relativt grundig med eksempler, slik at også leseren kan vurdere kriteriene som er valgt. Vi angir de kvantitative resultatene for hver dimensjon etter hvert. Vi begynner med kategorien som ikke regnes som pågående, og presenterer de andre kategoriene etter stigende grad av pågåenhet, nemlig responsstyring, argumenterende spørsmål og kritisk innstilling.

 

 

Ikke-konfronterende bidrag

 

Denne dimensjonen inkluderer de bidragene fra intervjueren som ikke regnes som pågående eller konfrontative. Det gjelder åpne spørsmål og nøytral respons.

Åpne spørsmål: Alle spørsmål kan sies å styre muligheten for responsen fra samtalepartneren. Det er imidlertid noen spørsmål som ikke er innrettet mot å innsnevre responsmulighetene utover det som ligger i handlingen å stille et spørsmål i seg selv. Slike spørsmål kalles gjerne åpne spørsmål eller hv-spørsmål, ettersom de ofte innledes av spørreord som «hva», «hvordan» og «hvorfor». Her er et par eksempler:

 

(1) NRK 2005, Arbeiderpartiet (Christine Præsttun til Jens Stoltenberg)

CP: Velkommen, Jens Stoltenberg. Hvis vi legger bort frasene om ny kurs og ingen skattelettelser til de rike, hva er den aller første konkrete saken som du vil foreslå hvis du blir statsminister?

 

(2) NRK 2009, Høyre (Sigrid Sollund til Erna Solberg)

SS: hva vil du gjøre med ulv i Norge

 

Slike spørsmål gir intervjuobjektet mulighet til å fortelle, forklare eller utdype sitt standpunkt uten å bli styrt mot et bestemt svar. Dermed får intervjuobjektet relativt stor frihet til å bestemme innholdet i responsen og fremme sine synspunkter. Spørsmålstypen forekommer ofte i introduksjonen til et nytt tema i intervjuet, og inneholder i liten grad påstander som på forhånd karakteriserer intervjuobjektets eller partiets holdninger eller handlinger.

At vi følger etablert språkbruk og kaller disse spørsmålene åpne, betyr ikke at vi mener de gir politikeren helt fritt spillerom. Ofte tar de opp kontroversielle saker (som rovdyrforvaltningen), eller de legger grunnen for mer pågående spørsmål i etterkant. Poenget vårt i denne sammenheng er bare at de i mindre grad styrer responsen enn ja/nei-spørsmål, og at de ikke inneholder argumentasjon eller kritikk som legger press på intervjuobjektet. Dermed utgjør de den minst konfronterende eller pågående spørsmålstypen i materialet.

Nøytral respons: Som nøytral respons regner vi responser som ikke tolker eller evaluerer svaret til intervjuobjektet, men bare angår reguleringen av samtalen. Det kan være lukking av et emne, kommentarer om hvem som skal snakke, eller svar på oppklaringsspørsmål fra intervjuobjektet. Her er et eksempel:

 

(3) TV2 2009, Fremskrittspartiet (Pål T. Jørgensen til Siv Jensen)

PTJ: vi skal komme tilbake til asylpolitikken men la oss ta e ta økonomiske politikken,

 

I dette tilfellet regulerer intervjueren emneutviklingen i samtalen ved hjelp av en metakommentar som presiserer hva som er emnet for foregående spørsmål.

 

 

Resultater

 

Figur 1 Ikke-konfronterende bidrag: Partier.

 

 

Figur ikke-konfronterende

Figur 2 Ikke-konfronterende bidrag: Partiblokker.

 

Andelen ikke-konfronterende bidrag er presentert i figur 1 og 2, fordelt på de enkelte partiene og på de to partiblokkene. Resultatene viser at NRK ved begge valgene har flere åpne spørsmål og nøytrale responser enn det TV2 har, og særlig i 2005, hvor den gjennomsnittlige verdien er 15,8 % i NRK og 9,1 % i TV2. Det viser at NRK i større grad enn TV2 gir partiene mulighet til å snakke fritt om sin politikk framfor å presse dem til å ta standpunkt i kontroversielle saker eller å kreve svar på kritikk. Når det gjelder det enkelte parti, er det i NRK Senterpartiet som får flest slike ikke-konfronterende spørsmål og responser, både i 2005 (21,9 %) og 2009 (18,6 %), noe som gir et snitt på 20,3 %. Fremskrittspartiet får færrest, med et snitt på omtrent halvparten av dette, nemlig 10,3 % (2005: 11,9 % og 2009: 8,7 %). Dette kan dermed se ut til å gi støtte til Carl I. Hagens gjentatte anklager om at FrP blir dårlig behandlet i NRK. Når det gjelder partiblokkene, er det en svært jevn fordeling mellom den rødgrønne og den borgerlige siden i 2005 (15,9 % mot 15,7 %), og en noe større forskjell i de rødgrønnes favør i 2009 (14,9 % mot 11,2 %).

I TV2 er bildet mer variert. Fremskrittspartiet får den laveste andelen ikke-konfronterende spørsmål og responser i 2005 (5,1 %), men den høyeste andelen i 2009 (21,7 %). Her er det også stor forskjell på partiblokkene fra det ene valget til det andre. De rødgrønne får flest slike spørsmål i 2005 (12 % mot 6,9 %), mens de borgerlige får flest i 2009 (15,4 % mot 7,3 %). En mulig tolkning av disse tallene er at dette kan ha sammenheng med den parlamentariske situasjonen. I 2005 var det borgerlig regjering (bestående av Høyre, KrF og Venstre), mens det i 2009 var rødgrønn (bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet). Ved begge valgene er det dermed opposisjonen som får flest ikke-konfronterende spørsmål og responser. Denne typen systematikk finner vi ikke i NRK, hvor det tvert imot er de rødgrønne som får flest slike bidrag i 2009.

 

 

Responsstyring

 

Responsstyring utøves ved at journalisten formulerer seg slik at intervjuobjektet får begrensede responsmuligheter, det vil si at spørsmålet virker innsnevrende på agendaen og dermed også svaret.[29] Responsstyrende spørsmål inneholder i større eller mindre grad en innebygget preferanse for en bestemt type svar. Det betyr at spørsmålet legger til rette for visse svarformater og ikke andre. Det gjør det ikke umulig å gi andre typer svar, men det er mer krevende å produsere dem i og med at intervjuobjektet må bryte med forventningene som er skapt av spørsmålet. I praksis brukes responsstyrende spørsmål til å presse politikeren til å ta stilling til problemstillinger som ofte er spisset slik at svaret på det vil være kontroversielt. Spørsmålstypene som inngår i denne kategorien er ja/nei-spørsmål, enten/eller-spørsmål, komplekse spørsmål, løfte/garanti-spørsmål og gjentakelse av spørsmål.

Ja/nei-spørsmål innsnevrer responsmuligheten til intervjuobjektet ved at vedkommende ikke får frihet til selv å formulere sitt standpunkt, men må bekrefte eller avkrefte intervjuerens formulering av saksforholdet. Responsmulighetene innsnevres ved at spørsmålet bare legger til rette for to alternative posisjoner, mens intervjuobjektet kanskje ville ha valgt andre måter å fremstille saken på. Hvis politikeren så skal formulere andre posisjoner, må han eller hun bryte med premissene i spørsmålet, noe som krever ekstra interaksjonelt arbeid. Videre vil intervjueren kunne behandle dette som en unnvikelse og hevde at politikeren ikke har svart på spørsmålet. I eksempelet nedenfor blir Venstres Lars Sponheim spurt om det finnes en fastsatt plan for en borgerlig regjeringskoalisjon:

 

(5) NRK 2009, Venstre (Magnus Takvam til Lars Sponheim)

MT: det har kommet en del eh:: optimisme inn i den eh:: (.) tidligere Bondevikkretsen etter de siste målingene Sponheim, og i dag sier blant andre Erna Solberg til Siv Jensen at hun Siv Jensen bør bevege seg mer inn mot sentrum for å (.) eh: justere kursen sin. eh: stiller dere som eh: (.) tre partier med Erna Solberg som statsministerkandidat nå?

 

Dette spørsmålet er konstruert slik at det er vanskelig å svare både ja og nei. Et ja-svar kan virke forpliktende for Venstre til å inngå i en slik regjeringskoalisjon, mens et nei-svar kan framstå som at Venstre mangler samarbeidsvilje eller en plan for regjeringsdannelse.

Enten/eller-spørsmål har samme karakter, men her blir alternativene enda tydeligere kontrastert. Alternativene formuleres også ofte slik at det skal være vanskelig å velge mellom dem, slik som i dette spørsmålet til Siv Jensen om hva hun vil prioritere:

 

(6) NRK 2009, Fremskrittspartiet (Sigrid Sollund til Siv Jensen)

SS:    Siv Jensen selv med økt bruk av oljepenger så må dere jo prioritere,

SJ:     mhm

SS:    hva vil dere prioritere først skattelettelser eller (.) eldreløftet dere snakker om.

 

Slike alternativspørsmål brukes ellers mye i utspørringene når det er snakk om mulige samarbeidskonstellasjoner etter valget.

Komplekse spørsmål er ytringer som inkluderer flere spørsmål i én samtaletur. Det kan være snakk om flere ulike spørsmål innenfor et emne, eller en serie spørsmål som angår det samme, men som stadig snevrer inn fokuset for spørsmålet. Et eksempel på det siste er når Åslaug Haga blir spurt ut om Senterpartiets planer om å flytte arbeidsplasser ut fra Oslo gjennom en frivillig prosess:

 

(7) NRK 2005, Senterpartiet (Christine Presttun til Åslaug Haga)

CP: Men hvor frivillig. Holder det at sjefene går med på flyttingen, eller har alle arbeidstakerne rett til å være med her. Slik at hvis flertallet i en bedrift sier nei, vil ikke flytte, så slipper de det.

 

Dette spørsmålet starter som et åpent spørsmål, men blir så snevret inn gjennom flere og mer spesifikke spørsmål som angir mulige svar på det (såkalte kandidatsvar, jf. Svennevig, 2013). Dermed får Haga mindre spillerom til å bestemme innholdet i svaret.

Løfte/garanti-spørsmål: Et særlig pågående spørsmål som det er mange av i utspørringene, er om politikeren kan love eller garantere noe. Krav om løfter eller garantier er det vanskelig for intervjuobjektene å svare på fordi de må balansere mellom hva de kan tåle å måtte stå til ansvar for i fremtiden og ønsket om å ikke framstå som svake eller unnvikende i intervjusituasjonen. Dette illustreres tydelig i dette eksempelet:

 

(8) NRK 2005, Sosialistisk Venstreparti (Rune Alstadsæter til Kristin Halvorsen)

RA:   Kristin Halvorsen, kan du love SV-velgeren din at det !ikke vil bli drevet oljevirksomhet i Barentshavet med SV i regjering?

KH: Ja, jeg kan love at vi står hardt på at det er miljøhensyn som skal styre utviklingen i Barentshavet, og ikke el- eh motsatt, og selv om det nå er [mange]

RA:   [Sa du] ja, eller sa du nei. Kunne du love [det?]

KH: [Ja, jeg] sa at vi skulle stå hardt på, at vi- at det er miljøhensyn som skal styre [utviklingen i Barentshavet.]

RA:   [Betyr det at det ikke] blir oljevirksomhet i Barents[havet?]

 

Intervjueren fortsetter å presse Halvorsen i lang tid også etter dette utdraget, ved å stille spørsmålet om igjen flere ganger. Dilemmaet her er at Halvorsen ikke kan love noe på vegne av regjeringen, bare på vegne av SV, og vil kunne oppfattes som ikke sterkt nok forpliktet til å kjempe for SVs standpunkt hvis hun ikke vil gi en garanti.

Gjentakelse av spørsmål: Det virker ekstra sterkt responsstyrende når intervjuerne gjentar et spørsmål de allerede har stilt, slik som i eksempelet ovenfor. Gjentakelsen innebærer en påstand om at politikeren ikke svarte i første omgang, og det gjør det ekstra tvingende for politikeren å forholde seg strengt til spørsmålets ordlyd i denne omgangen.

 

 

Resultater

 

Figur 3 Responsstyrende spørsmål: Partier.

 

 

Figur 4 Responsstyrende spørsmål: Partiblokker.

 

Andelen responsstyrende bidrag i materialet er presentert i figur 3 (partier) og 4 (partiblokker). Hvis vi ser på resultatene partivis først (figur 3), fremtrer det ikke noe mønster for at visse partier blir presset spesielt mye verken i en enkelt kanal eller samlet. Men et interessant resultat er det svært høye tallet for KrF i TV2 i 2009 (39,5 %). Ser man på forekomstene som ligger til grunn for dette tallet, viser det seg at Høybråten gjentatte ganger ble bedt om å ta stilling til problemstillinger knyttet til to kontroversielle saker for partiet, nemlig homofilt ekteskap og Norges forhold til Israel.

Forskjellen mellom partiblokkene viser derimot et interessant mønster. Begge kanalene stiller flere responsstyrende spørsmål til de rødgrønne enn til de borgerlige i 2005 (i NRK henholdsvis 20,2 % og 17,2 % og i TV2 henholdsvis 19,4 % og 16,9 %). I 2009 er det motsatt, slik at de borgerlige får flere enn de rødgrønne, og forskjellene er også betydelig større (i NRK henholdsvis 19,8 % og 12,4 % og i TV2 henholdsvis 25,2 % og 15,2 %). Dermed stiller begge kanalene konsekvent flest slike spørsmål til opposisjonen. Når vi går inn i eksemplene, ser vi at dette forklares av at mange slike spørsmål dreier seg om å få opposisjonspolitikerne til å ta stilling til ulike samarbeidskonstellasjoner i tilfelle de vinner valget og å avkreve løfter om hvilken politikk en slik regjering eventuelt vil føre (for eksempler på slike spørsmål, se (5), (6) og (8) over). Dette er i tråd med funnene til Lianes, som fant at de borgerlige partiene fikk betydelig flere spillspørsmål ved valget i 2009 (jf. over).[30]

 

 

Argumenterende spørsmål

 

Mens responsstyrende spørsmål legger til rette for visse (begrensede) svaralternativer (bekreftelse eller avkreftelse), er argumenterende spørsmål enda mer pågående ved at de også legger til rette for ett bestemt svar, nemlig bekreftelse av en antakelse uttrykt i spørsmålsformuleringen. Den virkelighetsbeskrivelsen eller det standpunktet som det søkes tilslutning til, presenteres i en innledning til spørsmålet eller er innbakt i spørsmålet selv. Svært ofte utgjør denne beskrivelsen et standpunkt som man kan forutsette at politikeren ikke deler. Vektingen mot enighet skapes ved hjelp av visse syntaktiske konstruksjoner som legger til rette for et bekreftende heller enn et avkreftende svar. Det at spørsmålsformuleringen angir argumenter for en viss konklusjon, gjør at vi kan karakterisere dem som argumenterende (eller eventuelt påståelige, jf. det engelske begrepet assertive). Underkategoriene som realiserer denne dimensjonen av pågåenhet er spørsmål med innledningsvekting, ja/nei-spørsmål med vekting, negativt formulerte spørsmål, reformulering av svar med slutning og spørsmål med kontroversiell presupposisjon.

Spørsmål med innledningsvekting innledes med bakgrunnsinformasjon som gjør at ett svaralternativ virker mer opplagt enn andre. I dette eksempelet gjelder det KrFs alkoholpolitikk:

 

(9) NRK 2005, KrF (Christine Præsttun og Rune Alstadsæter til Dagfinn Høybråten)

RA:     !Flott, KrFs første statsminister, Lars Korvald, han åpnet for spritservering, også på lørdager, i nitten søttitre,

CP:      ja.

RA:     Resultatet, vi drakk mer.

CP:      @ Og Bondevikregjeringen er ikke akkurat noe dårliger- dårligere, vi drikker jo mer og mer.

RA:     Hvor vellykket vil du si at KrFs alkoholpolitikk har vært Høybråten?

 

Her ser vi en lang spørsmålsinnledning med informasjon som gjør det vanskelig for Høybråten å velge det svaralternativet man må regne med han foretrekker, nemlig at KrFs alkoholpolitikk har vært vellykket. Da vil han måtte argumentere mot virkelighetsframstillingen som er uttrykt i spørsmålet. Innledningen skaper altså en vekting mot et visst svar og er klart argumentativ.

Ja/nei-spørsmål med vekting er også spørsmål som på ulike måter uttrykker en forventning om ett av svaralternativene. Den vanligste måten å gjøre dette på, er å uttrykke spørsmålet med deklarativ syntaks, og dermed fremsette en påstand som man bare søker bekreftelse på. Når Åslaug Haga snakker om at Senterpartiet ønsker å flytte arbeidsplasser ut fra Oslo gjennom en frivillig prosess (jf. eks. (7) ovenfor), kommer intervjueren med følgende spørsmål:

 

(10) TV2 2005, Senterpartiet (Anne Weider Aasen til Åslaug Haga)

AA: Men det er vel ingenting som tyder på at dette vil skje frivillig i Oslo?

 

Her fremsettes spørsmålet som en antakelse intervjueren søker å få bekreftet, noe som vekter sterkt mot et nei-svar. Vektingen blir ytterligere forsterket gjennom partikkelen vel, som indikerer at antakelsen utgjør felles bakgrunnskunnskap (jf. Fretheim 1981).

Negativt formulerte spørsmål                  er ja/nei-spørsmål med negativ polaritet, slik som “er det ikke slik at…” eller “ville det ikke være bedre…”. Denne spørsmålstypen er kanskje den mest argumenterende, og vekter svært sterkt mot enighet. Derfor utnyttes spørsmålstypen gjerne i en pågående intervjustil til å fremme synspunkter som står i motsetning til politikerens, slik som her:

 

(11) TV2 2005, Senterpartiet (Anne Weider Aasen til Åslaug Haga)

AA: Men, Arbeiderpartiet og SV har sagt klart i fra at de går i mot dette, og hvordan skal du da eh få til det, må du ikke bare innse at det blir vanskelig å gjennomføre.

 

Reformulering med slutning er en type spørsmål hvor intervjueren presenterer en tolkning av hva intervjuobjektet har sagt ved å trekke en slutning fra det. Denne reformuleringen utgjør et spørsmål ved at den fremsettes for bekreftelse fra intervjuobjektet. Venstres Lars Sponheim ble i partilederutspørringen i 2009 stilt en lang rekke slike spørsmål som søkte å klarlegge hvilke regjeringskonstellasjoner han kunne støtte hvis det ble et borgerlig flertall. Her er ett av dem:

 

(12) TV2 2009, Venstre (Pål T. Jørgensen til Lars Sponheim)

PTJ:       [det du nå sier er at] du kan ikke garantere en ny borgerlig regjering? (.) hvis- dersom det blir borgerlig flertall.

LS:         altså jeg aksepterer jo ikke Fremskrittspartiet som borgerlig parti for jeg mener e de står ikke for det som på en måte er de borgerlige grunnsetninger som for eksempel Venstre og Høyre og Kristelig Folkeparti og ja i @perioder@ også Senterpartiet har stått for, (.) eh: å det handler på en måte om nøkternhet forsiktighet føre @var-prinsippet@ (.) og ikke ikke ta sjansen på at det går bra bruke for mye penger, (.) alt dette så- og langsiktigheten også i miljø- og klimapolitikken hvor sent e hvor e Fremskrittspartiet fornekter føre-var (.) prinsippet, (.) men kanskje viktigst av alt si som selve (.) synet på det flerkulturelle samfunnet på på en måte e- på mennesket det å gruppebehandler mennesker (.) det er på en måte helt [uakseptabelt].

PTJ :      [             s- så] er viktigere for deg å holde Fremskrittspartiet utenfor regjerings­kontorene (.) enn å få en borgerlig regjering.

 

 

Svaret til Sponheim gir ikke noe klart ja eller nei til intervjuerens anmodning om en garanti. Dermed presenterer intervjueren selv en reformulering som utleder hvilke implikasjoner han mener dette svaret vil ha for et eventuelt regjeringssamarbeid. Som vi ser, var det innledende spørsmålet her også en reformulering av et tidligere svar («det du nå sier er at…»). Dette gjenspeiler at denne strategien for å presse Sponheim til å ta et standpunkt for eller mot regjeringssamarbeid med FrP var et gjennomgående trekk i intervjuet.

Spørsmål med kontroversiell presupposisjon legger inn et premiss i spørsmålet som det ikke er opplagt at intervjuobjektet vil være enig i. Hvis intervjuobjektet svarer på spørsmålet, vil vedkommende samtidig akseptere presupposisjonen. Dermed må vedkommende opponere mot problemstillingen for avkrefte den. I neste eksempel kommer et slikt spørsmål i forbindelse med at Senterpartiets leder intervjues om årsakene til at så mange flytter fra bygda til byen:

 

(13) TV2 2009, Senterpartiet (Pål T. Jørgensen til Liv Signe Navarsete)

PTJ: Navarsete kan en av årsakene være til at på grunn av odelsloven, så skal bygdene våre (.) nesten kun og utelukkende bebos av bygdas egne av bygdas egen slekt.

 

Presupposisjonen her er at odelsloven (som gir barn av gårdeiere rett til å arve gården) innebærer at bare ”bygdas egne” får anledning til å bosette seg i bygda, noe som det neppe kan forutsettes at Navarsete er enig i. Spørsmålet inviterer ikke til å kommentere påstanden, kun til å vurdere om dette kan være en årsak til fraflyttingen. Dermed fremmer spørsmålet denne virkelighetsforståelsen på en tildels manipulerende måte.

 

 

Resultater

 

Figur 5 Argumenterende spørsmål: Partier.

 

 

Figur 6 Argumenterende spørsmål: Partiblokker.

 

Andelen argumenterende spørsmål i materialet er gjengitt i figur 5 og 6. Mønsteret i disse funnene samsvarer i stor grad med mønsteret for responsstyring. De partiene som er i opposisjon får flest av dem. Det gjelder i begge kanaler og ved begge valg, men betydelig mer markert i 2009 enn i 2005. Da får de borgerlige 37,4 % argumenterende spørsmål og responser i NRK, mens de rødgrønne bare får 28,4 %. I TV2 er tallene henholdsvis 36,6 % og 29,6 %. Igjen virker det rimelig at dette har sammenheng med spørsmål relatert til samarbeidskonstellasjoner og gjennomslag for egen politikk i tilfelle de borgerlige partiene skulle få flertall ved valget (jf. Lianes (2010)). Vi finner støtte for en slik tolkning ved å se på den ekstreme hyppigheten av slike spørsmål (61,5 %) stilt til Venstres Sponheim i TV2. Når vi analyserer innholdet i dem finner vi at antallet spillspørsmål er svært høyt, faktisk 12 av totalt 39 spørsmål (30,7 %). Disse kretser rundt Venstres ultimatum om ikke å samarbeide med en regjering der FrP inngår. Det er særlig snakk om en mengde reformuleringer med vekting, der intervjuerne søker å tolke Sponheims svar i mer radikal retning (for eksempler på dette, se (12) over).

 

 

Kritisk innstilling

 

Denne dimensjonen av pågåenhet rommer spørsmål og responser som eksplisitt eller implisitt fremmer kritikk av politikeren eller partiet og dermed utgjør et angrep på intervjuobjektets etos. Denne typen ytringer leder oppmerksomheten bort fra sakene og standpunktene til partiet og over mot aktørene og deres holdninger og handlinger. Den kritiske (eller “fiendtlige”) innstillingen kommer til uttrykk ved at intervjuobjektet fremstilles som inkonsistent eller i konflikt med sitt parti eller samfunnet for øvrig. Slike spørsmål kan være problematiske for intervjuobjektene bare ved at de blir stilt. Selv om politikerne forsvarer seg mot anklagene, kan tvilen om deres troverdighet være sådd og bli hengende ved dem.

Analysekategoriene vi har presentert hittil er i stor grad basert på formelle kjennetegn ved spørsmålsutformingen (slik som deklarativ syntaks og negativ polaritet). Her er det i stedet innholdet som utgjør grunnlaget, noe som i større grad forutsetter tolkning. Underkategoriene i denne dimensjonen er spørsmål som hevder at intervjuobjektet har et forklaringsproblem, spørsmål med kritisk presupposisjon, spørsmål og responser som uttrykker skepsis til tidligere uttalelser, avvisning av svar og negativ reformulering av svar.

Å hevde at intervjuobjektet har et forklaringsproblem er den vanligste måten å bake kritikk inn i et spørsmål på, og denne kategorien inneholder noen av de sterkeste og mest konfronterende spørsmålene i materialet. Spørsmålene stiller politikerne til ansvar for handlinger eller uttalelser som fremstilles som illegitime på ulike måter, hvorav det engelske navnet accountability questions.[31] Det illegitime går gjerne ut på at det er motsetning mellom ord og handling, inkonsistens mellom tidligere og nåværende uttalelser, eller splid mellom ulike politikere i partiet. Et typisk eksempel er når et regjeringsparti blir stilt til ansvar for ikke å ha gjennomført punkter i sitt eget partiprogram, slik som her:

 

(14) TV2 2005, Høyre, TV2 (Ingvild Jensen til Erna Solberg)

IJ: Vi snakket om avgiftene. for en annen ting dere gjorde når det gjelder avgifter, det var at dere lovet å senke alkoholavgiftene ned mot eh europeisk nivå, men hvorfor har dere ikke holdt det løftet?

 

Her blir Høyre beskyldt for å ha brutt løftet om lavere alkoholavgifter og spørsmålet får dermed en mer anklagende enn informasjonssøkende funksjon. Dette eksempelet er også typisk i at det er et hvorfor-spørsmål. Anklager formuleres konvensjonelt som slike spørsmål, slik som for eksempel “hvorfor må du alltid…”.[32] Denne tvetydigheten utnyttes av intervjuerne til å kritisere politikeren mens de samtidig kan hevde at de “bare spør”. En mildere form for forklaringsproblem har vi i tilfeller der politikeren eller partiet fremstilles som i konflikt med faglige autoriteter, moralske prinsipper eller etablerte normer i samfunnet.

Spørsmål med kritisk presupposisjon har vi når et premiss i spørsmålet er at intervjuobjektets eller partiets holdninger eller handlinger er feilaktige eller illegitime.

 

(15) TV2 2005, Sosialistisk Venstreparti (Anne Weider Aasen og Kristin Halvorsen)

AA: [Men hvis så,] kuttene i kontantstøtta, de får jo ikke dere eh innfridd før etter to tusen og åtte, og dere kan jo ikke kutte ut hele forsvaret på en dag heller. Dere har jo rett og slett ikke nok penger til å dekke disse løftene [KH: jojo-] på seksti milliarder. Hvilke løfter vil du eh gi på båten først?

 

Her presupponerer journalisten at SV vil bryte enkelte av sine valgløfter, og spørsmålet søker bare svar på hvilke det vil bli.

Uttrykk for skepsis til det intervjuobjektet sier, kan komme fram både i responser og spørsmål. Slike uttrykk vil ofte så tvil om politikerne virkelig mener eller står inne for det de sier. Som spørsmål utgjør de gjerne anmodninger om bekreftelse av noe intervjuobjektet nettopp har sagt, og slike spørsmål kan i seg selv uttrykke tvil om holdbarheten eller legitimiteten av det. I tillegg er det ofte eksplisitte holdningsmarkør som uttrykker skepsis, slik som “virkelig“, “ærlig talt“ og lignende. Her er et eksempel hvor Kristin Halvorsen blir spurt ut om partiets politikk for å håndtere konflikten i Afghanistan:

 

(16) TV2 2009, Sosialistisk Venstreparti (Pål T. Jørgensen til Kristin Halvorsen)

PTJ:    men mener du i fullt alvor at det er mulig å forhandle også med

KH:     jo

PTJ:    forhandle seg frem til en fredelig løsning med fanatikerne i Taliban, dette er en spesiell gruppe (.)

 

Her er det særlig fokuset på intervjuobjektets oppriktighet (om hun faktisk “mener” det) og holdningsmarkøren “i fullt alvor” som uttrykker skepsisen. Videre gjøres partiets løsning (å forhandle fremfor å krige) lite troverdig ved at forhandlingsparten karakteriseres som “fanatikerne i Taliban”.

Skepsis uttrykt i responser på politikernes svar er kanskje enda mer kritiske ytringer. De gir politikerne ingen mulighet til å svare og imøtegå kritikken, og dermed kan journalistens dom over svaret bli stående igjen uimotsagt. Her er et eksempel hvor intervjueren trekker realismen i KrFs fattigdomspolitikk i tvil ved å hevde at den ikke har virket i de fire årene KrF har sittet i regjering:

 

(17) TV2 2005, Kristelig Folkeparti (Ingvild Jensen og Dagfinn Høybråten)

DH:     Det er kjernen i vår fattigdomspolitikk. Og, vi har satt inn tiltak i forhold til langtid sosialhjelpsmottakere, for å få de i arbeid. Vi har s-, vi har mer enn !doblet behandlingstilbudet på legemiddelassistert rehabilitering for rusmisbrukere. Vi har satt inn et !mye sterkere tiltak når det gjelder. eh bolig. eh bostedsløse. Og det er disse målrettede tiltakene, som vi har tro på virker, [det, det opposisjonen-]

IJ:       [Det har jo ikke virket i denne] forrige perioden [men-]

DH:     [Jo,] hva i all verden er det du sier, altså [det er jo et hån mot-]

IJ:        [du sier selv at] forskjellen har økt og at du heller ikke er sikker på om det har blitt flere fattige?

 

Responsen fra Ingvild Jensen inviterer ikke til bekreftelse eller avkreftelse, men Høybråten avbryter henne likevel og protesterer på kritikken. Dette fører til en videre argumentering fra intervjuerens side om at kritikken hennes er berettiget.

En liknende type kritisk respons finner vi når intervjueren avviser foregående svar som irrelevant eller irettesetter politikeren. Vi gir her et eksempel på en type kritikk som er særlig vanlig, nemlig en anklage om at politikeren ikke svarer på spørsmålet:

 

(18) NRK 2005, Arbeiderpartiet (Christine Præsttun til Gry Larsen)

CP:      Gry Larsen, er du glad for at eh SV og Senterpartiet skal holde han i ørene hvis det blir regjering, i EU saken?

GL:     Altså, vi har et vedtak i Arbeiderpartiet som eh i tillegg til det Jens sier, som også sier at hvis vi skal sende en eh EU-søknad i neste stortingsperiode, så må det et nytt landsmøte i eh [Arbeiderpartiet til.]

CP:      [Vet du, at til å være] ungdomspolitiker er du ganske flink til å !ikke svare på spørsmålet, [men det]

GL:     [Jo, men, jo, men -]

CP:      men er du glad for at han skal i regjeringskoalisjon eventuelt med to nei-partier?

 

Negativ reformulering av svar har vi når intervjueren trekker en slutning fra politikerens svar som innebærer kritikk av politikeren, slik som her:

 

(19) NRK 2005, Sosialistisk Venstreparti (Rune Alstadsæter og Kristin Halvorsen)

RA:     I SV-programmet står det at dere også vil avskaffe fattigdommen, innen fire år, hvorfor setter du ikke stillingen din inn på den saken i stedet?

KH:     Jo, det kunne jeg sikkert gjort, for det ligger meg også veldig tett ved. på hjertet, og det er et veldig ambisiøst mål, som nesten er umulig å nå. Men det er !jammen viktig. [at det står der.]

RA:     [Det betyr at du] går fra det løftet [nå da?]

 

Intervjueren trekker her en slutning som går langt ut over hva Halvorsen selv kan tenkes å ha ment å si, og utgjør på denne måten en manipulerende reformulering. Men ettersom reformuleringen framstår som utledet av det hun selv har sagt (“det betyr at…”), blir kritikken framstilt som noe hun selv “innrømmer”.

 

 

Resultater

 

 

Figur 7 Kritisk innstilte spørsmål og responser: Partier.

 

Figur 8 Kritisk innstilte spørsmål og responser: Partiblokker.

 

Resultatene for kritisk innstilling er gjengitt i figur 7 og 8. Disse viser også et klart mønster i fordelingen mellom partiblokkene. I 2005, hvor det var en borgerlig regjering, får de borgerlige partiene flere kritiske spørsmål og responser enn de rødgrønne i begge kanaler, med henholdsvis 36,9 % og 32,3 % i NRK og 42,4 % og 34 % i TV2. Dette mønsteret inverteres i 2009, og de innbyrdes forskjellene øker. De rødgrønne regjeringspartiene får i NRK 44,4 % kritiske spørsmål og responser, mot 31,6 % for de borgerlige. I TV2 er tallene 46,3 % mot 22,8 %. Det tyder på at disse spørsmålene i stor grad benyttes til å stille regjeringspartier til ansvar for hva de har gjort og ikke gjort mens de har hatt makten.

Når det gjelder enkeltpartier, er det særlig FrP som skiller seg ut med en særlig høy andel kritiske spørsmål og responser, selv om de ikke har vært i regjeringsposisjon ved noen av valgene. I NRK får partiet desidert flest slike i 2005, med en andel på 54,2 %, altså godt over halvparten. I 2009 får partiet færre enn enkelte av regjeringspartiene, men de får den høyeste andelen blant opposisjonspartiene, med 44,9 %. I TV2 er bildet relativt likt. FrP er blant de to mest kritiserte i 2005 (sammen med KrF), med en andel på 47,5 %, og i 2009 har det den høyeste andelen blant opposisjonspartiene med 35 %. Hvis vi ser dette resultatet i sammenheng med den lave andelen ikke-konfronterende bidrag (jf. over), tegner det seg et bilde av at FrP faktisk blir utsatt for en mer pågående intervjustil enn de andre partiene. Dette gjelder i særlig stor grad for NRK, men til dels også for TV2.

Et annet mønster her er at TV2 jevnt over er noe mer kritisk til regjeringspartiene enn NRK. I 2005 hadde TV2 42,4 % kritiske bidrag til de borgerlige regjeringspartiene og NRK 36,9 %, og i 2009 var tallene 46,3 og 44,4. Sammenholdt med at NRK jevnt over har flere ikke-konfronterende spørsmål og responser, tegner det seg et mønster av at TV2 har en mer pågående intervjustil enn NRK.

 

 

Samlede resultater for de ulike kanalene

 

 

Figur 9 Samlede resultater for NRK 2005

 

Figur 10 Samlede resultater for TV2 2005

 

Figur 11 Samlede resultater for NRK 2009

 

Figur 12 Samlede resultater for TV2 2009

 

 

 

De samlede resultatene for alle de fire analysekategoriene er presentert i figurene 9-12, en figur for hver kanal og valgår. Hvis vi ser på alle resultatene samlet, tegner det seg noen interessante mønstre. Det viktigste er at de ulike dimensjonene av pågående intervjustil primært har med partienes maktposisjon å gjøre. Partiene som har hatt makten i inneværende periode, blir utsatt for flere kritiske spørsmål i begge kanaler, og i TV2 får de også færre ikke-konfronterende spørsmål og responser. På den måten blir de i høy grad stilt til ansvar for sine handlinger i sin tid ved makten. Dette stemmer godt overens med pressens selvpålagte oppdrag som vaktbikkje, som skal rette et kritisk og undersøkende blikk mot makthaverne. Opposisjonen blir utsatt for en annen type pågående intervjustil, nemlig større grad av responsstyring og argumenterende spørsmål og responser. Disse er innrettet mot å avkreve løfter om fremtidig politikk og erklæringer om mulige samarbeidskonstellasjoner.

Det andre overordnede mønsteret er at det ser ut til å være relativt lite forskjellsbehandling av partier eller partiblokker. Det overordnede mønsteret er at det er partienes maktposisjon som avgjør typen og graden av pågåenhet i begge kanaler og ved begge valg. Unntaket fra dette mønsteret er NRK, som i 2009 har noe flere ikke-konfronterende spørsmål til de rødgrønne, på tross av at de er i regjeringsposisjon. Dette er likevel et såpass lite avvik fra trenden at det ikke er grunnlag for å hevde at noen av kanalene særbehandler en av partiblokkene.

Det andre unntaket er, som vi har sett, at FrP får mange kritiske spørsmål og få ikke-konfronterende spørsmål og responser, på tross av at de ikke har vært i regjeringsposisjon ved noen av valgene. Dette ser dermed ut til å gi støtte til enkelte fremskrittspartipolitikere som i ulike sammenhenger har hevdet at de blir forskjellsbehandlet av journalister, særlig i NRK.[33] Dette må imidlertid også ses i sammenheng med hvilke typer standpunkter og svar som kan tenkes å legitimere mer kritisk utspørring. Det har tidligere vært påvist at standpunkter som oppfattes som «radikale» eller utenfor den allmenne politiske konsensus, ser ut til å legitimere en mer opposisjonell innstilling fra intervjuerens side.[34] Dermed kan Fremskrittspartiets status som fløyparti, det vil si som et parti som ofte bryter med konsensusoppfatninger og uttaler seg bevisst provokatorisk, bidra til at intervjuerne føler seg berettiget til å fremme kritiske spørsmål så å si på vegne av den allmenne opinion.

Det overordnede mønsteret som tegner seg når det gjelder forskjellene mellom kanalene, er at TV2 har en noe mer pågående intervjustil enn NRK. De har flere av de mest pågående spørsmålene og responsene, nemlig de med kritisk innstilling, og færrest av de som ikke anses som pågående overhodet – de ikke-konfronterende. For de øvrige kategoriene er forskjellene små.

Endelig er det verdt å notere at intervjustilen i begge kanalene er relativt pågående. Andelen ikke-konfronterende bidrag er svært lav. Dette bekrefter inntrykket som mange har rapportert om, slik som for eksempel Eirik Vatnøy;[35] partilederutspørringene handler i liten grad om å la partilederne presentere partiets politikk, men om å presse dem til å ta stilling i kontroversielle saker og å få dem til å innrømme feil og inkonsistenser.

 

 

Drøfting

 

Beskrivelsen av de ulike typene pågående spørsmål er ment som et bidrag til spørsmålets retorikk, og nærmere bestemt hvordan spørsmål kan formuleres slik at de undergraver intervjuobjektets etablering av etos. Det er de kritiske spørsmålene som mest direkte kan karakteriseres som ad hominem-angrep. De argumenterende spørsmålene er noe mer saksorienterte, men trekker ofte i tvil politikernes kompetanse (phronesis) ved å framstille standpunktet deres som urimelig, avvikende eller selvmotsigende. De responsstyrende spørsmålene utgjør også ofte et indirekte angrep, særlig når politikerne blir stilt overfor umulige valg eller avkrevd urimelige løfter, slik at det framstår som de ikke kan svare. På denne måten bidrar studien til å beskrive en viktig utfordring for dagens politikere i medieintervjuet som retorisk situasjon. Deres presentasjon av partiets politikk må tilpasses et intervjuformat der spørsmålene i stor grad er orientert mot å svekke deres troverdighet og undergrave deres argumentasjon.

De kvantitative resultatene av denne studien viser både likheter med og forskjeller fra de tidligere studiene vi refererte innledningsvis. Vår påvisning av at TV2 har en mer pågående intervjustil ser ut til å stemme overens med det Haug m.fl. sier om en mer negativ vinkling i TV2s spørsmål.[36] Men når det gjelder behandlingen av partiblokkene, ser det ikke ut til å være noe samsvar. Den herværende studien viser en mer pågående stil overfor de borgerlige i begge kanaler, mens Haug m.fl. sier at det er bare NRK som er mer negativ i spørsmålsstillingen til de borgerlige, mens TV2 er mest negativ overfor de rødgrønne. Men det er selvfølgelig ikke mulig å sammenlikne disse studiene direkte, ettersom de bruker ulike kategorier (pågåenhet vs. positivt/negativt innhold) og ulike metoder (samtaleanalyse vs. innholdsanalyse). Negativt spørsmålsinnhold kan tenkes å komme til uttrykk på andre måter enn det vi har behandlet i denne artikkelen (for eksempel ved å ta opp upopulære saker for partiet uten å bruke pågående spørsmålsformater).

Vår studie samsvarer også med enkelte funn hos Lianes,[37] men ikke andre. Særlig er det mønsteret med at de borgerlige partiene får flere spillspørsmål, som i denne studien ser ut til å samsvare til en viss grad med overvekten av responsstyrende og argumenterende spørsmål. Hennes påstand om at de rødgrønne kommer best ut av det ved at de får minst spillspørsmål og mest tid til å snakke om sine kjernesaker, må imidlertid nyanseres noe. Vi viser her at de rødgrønne får flest kritiske spørsmål i 2009. Og det er ikke sikkert det er en fordel å snakke om sine kjernesaker hvis spørsmålsstillingen er systematisk kritisk, for eksempel hvorfor man ikke har oppfylt løftene sine på dette området.

Når vi sammenlikner vår studie med disse to, er det vår påstand at samtaleanalyse på det detaljerte plan vi har gjort her, kommer nærmere en beskrivelse av den reelle pågåenheten i intervjustilen enn relativt vage og tolkningsavhengige kategorier som «positivt/negativt innhold» og «kjernesak/ikke-kjernesak». Videre dekker den to valgkamper og dermed er mer omfattende. Slik sett kan den bidra til å nyansere inntrykk som kan framstå ved bare å se på en enkelt valgkamp. Særlig gjelder det funnet at det er den aktuelle parlamentariske situasjonen som primært er ansvarlig for særbehandling av partiblokker, heller enn for eksempel en systematisk favorisering av en enkelt blokk i en enkelt kanal.

I mange år har det jevnlig vært anklager mot journalister generelt, og NRK spesielt, om at de er venstrevridde. Mistanken har til dels blitt styrket av den årlige medieundersøkelsen utført på oppdrag fra Nordiske Mediedager, som viser at journalisters politiske sympatier ligger lengre til venstre enn resten av befolkningen, med en overrepresentasjon av partiene SV, Rødt og Arbeiderpartiet og en tilsvarende underrepresentasjon av Høyre og FrP.[38] Den herværende undersøkelsen bidrar til å avkrefte denne oppfatningen og vise at utspørrerne i NRK og TV2 utøver journalistisk pågåenhet på en måte som reflekterer etablerte kriterier for undersøkende og kritisk journalistikk heller enn etter personlige partipreferanser.

 

 

Referanser

Aardal, Bernt. ”Velgere på evig vandring? Hva skjedde ved stortingsvalget 2005?” i Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005, red. Bernt Aardal, 13-40. Oslo: Damm & Søn AS, 2007.

Arisland, Sonia. ”’Bare et spørsmål?’ Spørsmålsformuleringer i norske partilederutspørringer fra valgkampdekning ved stortingsvalg. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2012.

Clayman, Steven E. “Displaying neutrality in Television News Interviews.” Social Problems, 35 (1988): 474-492.

Clayman, Steven E. og John Heritage. The News Interview. Journalists and Public Figures on the Air. Cambridge: Cambridge University Press, 2002.

Clayman, Steven E. og John Heritage. “Questioning Presidents: Journalistic Deference and Adversarialness in the Press Conferences of U.S. Presidents Eisenhower and Reagan, Journal of Communication 52 (2002), 749-775.

Egbert, Maria og Monika Vöge “Wh-interrogative formats used for questioning and beyond: German warum (why) and wieso (why) and English why”, Discourse Studies 10 (2008), 17-36.

Ekström, Mats, Åsa Kroon og Mats Nylund. News from the Interview Society. Stockholm: Nordicom, 2006.

Ekström, Mats og Marianna Patrona (red.). Talking Politics in Broadcast Media: Cross-Cultural Perspectives on Political Interviewing, Journalism and Accountability. Amsterdam: Benjamins, 2011.

Elle, Maria. Den sterkestes rett? Dominansstrategier i partilederdebatten. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2010.

Hagen, Carl Ivar. Ærlig talt. Memoarer 1944-1977. Oslo: Cappelen, 2007.

Handgaard, Brynjulf. “Revolverjournalistikk – med kuler eller løskrutt? Norske valgsendinger gjennom 50 år”. Samtiden 3 (2011), 88–105.

Haug, Magne M., Haavard Koppang og Jan Svennevig. “Moderator bias in television coverage of an election campaign with no political advertising.” Nordicom Review 31 (2010), 79–94.

Heritage, John og Andrew Roth. “Grammar and institution: Questions and questioning in the broadcast news interview.” Research on Language and Social Interaction 28 (1995), 1-60.

Hutchby, Ian. ”Non-neutrality and argument in the hybrid political interview”. Discourse Studies 13 (2011), 349–365.

Johansen, Glenn L. Valg 2009. Den siste TV-valgkampen?En studie av norske politikeres bruk av sosiale medier, Masteroppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2011.

Karlsen, Rune. ”Den første internettvalgkampen? Velgernes informasjonskilder”, i Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005, red. Bernt Aardal, 281-301. Oslo: Damm, 2007.

Krogstad, Anne. “Retorikk, prinsipper og trillende terninger” Rhetorica Scandinavica, 40 (2006), 41-61.

Lianes, Dorte M. Partilederutspørringene 2009. En innholdsanalyse, Masteroppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2010.

Lorenzo-Dus, Nuria. Television discourse: Analysing language in the media. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2009.

Montgomery, Martin. “The accountability interview: politics and change in UK public service broadcasting”, i Talking Politics in Broadcast Media: Cross-Cultural Perspectives on Political Interviewing, Journalism and Accountability. red. Mats Ekström og Marianna Patrona, 33–56. Amsterdam: Benjamins.

Nielsen, Mie Femø. Replik til journalistikken – mikroanalyse af medieinterviewet. Akademisk forlag, København, 2001.

Nielsen, Mie Femø. ”Værtens håndtering af toppolitikeres troværighed i tv-dueller”, Rhetorica Scandinavica 58 (2011), 7–33.

Nybø, Vigdis. Argumentasjonsdemokratiet i krise. En normativ argumentasjonsanalyse av den første partilederdebatten ved Kommune- og Fylkestingsvalget i 2011. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2012.

Nylund, Mats. Iscensatt interaktion – strukturer och strategier i politiska mediesamtal. Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland, 2000.

Regjeringen, NRK-plakaten, Oslo, 2009. http://www.regjeringen.no/upload/KUD/Medier/NRK_plakat_130309.pdf

Rendle-Short, Johanna. ”Neutralism and adversarial challenges in the political news interview”. Discourse & Communication 1 (2007), 387–406.

Respons Analyse 2012. Medievaner og holdninger. Meningsmåling blant journalister 9.-29. februar 2012. Lastet ned 4.9.2012 fra: http://www.nordiskemediedager.no/assets/Medieunderskelser/Journalister-2012.pdf

Rognmo, Anna S. Spørsmålets retorikk. Responser og spørsmålsformuleringer i norske partilederutspørringer – journalistikk i valgkamp. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2009.

Tolson, Andrew. ”’You’ll need a miracle to win this election’ (J. Paxman 2005): Interviewer assertiveness in UK general elections 1983–2010”. Discourse, Context & Media 1 (2012), 45–53.

Sandvik, Margareth, ”Valgkamp på tv, står nøytralitetsidealet for fall?”, Rhetorica Scandinavica, 29/30 (2004), 15-36.

Svennevig, Jan. ”Reformulation of questions with candidate answers”, International Journal of Bilingualism, 17 (2013), 189–204.

Vatnøy, Eirik. Velg! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp, Civita, Oslo, 2010.

 

 

Appendiks: Transkripsjonsnøkkel

 

.	Fallende intonasjonskontur
?	Stigende intonasjonskontur
,	Fortsettende intonasjonskontur
(.)	Kort pause
:	Forlengelse av foregående lyd
!ord	Trykksterkt ord eller stavelse
[ord] [ord]	Overlappende tale
–	Avbrutt ord
@, @ord@	Latter, lattermild stemme
((peker))	Beskrivelser av ikke-språklige handlinger og andre kommentarer

 

Noter

[1] Clayman, Steven E. og John Heritage. The News Interview. Journalists and Public Figures on the Air (Cambridge: Cambridge University Press, 2002), 339.

[2] Handgaard, Brynjulf. “Revolverjournalistikk – med kuler eller løskrutt? Norske valgsendinger gjennom 50 år”. Samtiden 3 (2011), 88–105.

[3] Lianes, Dorte M. Partilederutspørringene 2009. En innholdsanalyse, Masteroppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2010.

[4] Aardal, Bernt. ”Velgere på evig vandring? Hva skjedde ved stortingsvalget 2005?” i Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005, red. Bernt Aardal (Oslo: Damm & Søn AS, 2007), 21.

[5] Karlsen, Rune. ”Den første internettvalgkampen? Velgernes informasjonskilder”, i Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005, red. Bernt Aardal, 281-301. (Oslo: Damm, 2007).

[6] Johansen, Glenn L. Valg 2009. Den siste TV-valgkampen?En studie av norske politikeres bruk av sosiale medier, Masteroppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, 2011.

[7] Lianes, Partilederutspørringene 2009. En innholdsanalyse, 67

[8] Regjeringen, 2009, NRK-plakaten, Oslo.

[9] Lorenzo-Dus, Nuria. Television discourse: Analysing language in the media. (Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2009).

[10] Nylund, Mats. Iscensatt interaktion – strukturer och strategier i politiska mediesamtal. Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland, 2000.

[11] Nielsen, Mie Femø. Replik til journalistikken – mikroanalyse af medieinterviewet. Akademisk forlag, København, 2001.

[12] Ekström, Mats, Åsa Kroon og Mats Nylund. News from the Interview Society. Stockholm: Nordicom, 2006 og Ekström, Mats og Marianna Patrona (red.). Talking Politics in Broadcast Media: Cross-Cultural Perspectives on Political Interviewing, Journalism and Accountability. Amsterdam: Benjamins, 2011.

[13] Krogstad, Anne. “Retorikk, prinsipper og trillende terninger” Rhetorica Scandinavica, 40 (2006), 41-61.

[14] Elle, Maria. Den sterkestes rett? Dominansstrategier i partilederdebatten. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2010.

[15] Nybø, Vigdis. Argumentasjonsdemokratiet i krise. En normativ argumentasjonsanalyse av den første partilederdebatten ved Kommune- og Fylkestingsvalget i 2011. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2012.

[16] Sandvik, Margareth, ”Valgkamp på tv, står nøytralitetsidealet for fall?”, Rhetorica Scandinavica, 29/30 (2004), 15-36.

[17] Haug, Magne M., Haavard Koppang og Jan Svennevig. “Moderator bias in television coverage of an election campaign with no political advertising.” Nordicom Review 31 (2010), 79–94.

[18] Lianes, Partilederutspørringene 2009. En innholdsanalyse

[19] Se for eksempel Clayman, Steven E. “Displaying neutrality in Television News Interviews.” Social Problems, 35 (1988): 474-492, Clayman, Steven E. og John Heritage. The News Interview. Journalists and Public Figures on the Air. Cambridge: Cambridge University Press, 2002, og Heritage, John og Andrew Roth. “Grammar and institution: Questions and questioning in the broadcast news interview.” Research on Language and Social Interaction 28 (1995), 1-60.

[20] Clayman, Steven E. og John Heritage. “Questioning Presidents: Journalistic Deference and Adversarialness in the Press Conferences of U.S. Presidents Eisenhower and Reagan, Journal of Communication 52 (2002), 749-775.

[21] Vi utelater en av dimensjonene i modellen, nemlig directness. Denne består av rituelle uttrykk for høflighet som på et symbolsk plan reduserer spørsmålets tvingende kraft ved å ta innledende forbehold om intervjuobjektets evne eller vilje til å svare, som for eksempel ”kan du kommentere…”.

^[22] Nielsen (2001) oversetter hostility med fiendtlighed, men vi velger den noe mindre dramatiske termen kritisk innstilling, som vi finner mer beskrivende for hva kategorien faktisk inneholder.

[23] Handgaard (2011) kritiserer CA-tradisjonen for at den karakteriserer slike spørsmål som pågående eller vanskelige å svare på. Han hevder at spørsmålene ofte tvert imot gjør det enkelt for intervjuobjektene ved at de kan lære seg teknikker for å takle dem. Til dette vil vi svare at behovet for spesielle teknikker i seg selv viser at spørsmålstypene ikke er uproblematiske å svare på. Videre vil teknikkene, for eksempel å skifte emne, kunne avsløres og eksponeres for seerne, med de ødeleggende effektene det har for etoset til politikeren.

[24] Jf. Nielsen, Replik til journalistikken.

[25] Hutchby, Ian. ”Non-neutrality and argument in the hybrid political interview”. Discourse Studies 13 (2011), 349–365.

Rendle-Short, Johanna. ”Neutralism and adversarial challenges in the political news interview”. Discourse & Communication 1 (2007), 387–406.

[26] Tolson, Andrew. ”’You’ll need a miracle to win this election’ (J. Paxman 2005): Interviewer assertiveness in UK general elections 1983–2010”. Discourse, Context & Media 1 (2012), 45–53.

[27] Rognmo, Anna S. Spørsmålets retorikk. Responser og spørsmålsformuleringer i norske partilederutspørringer – journalistikk i valgkamp. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2009.

[28] Arisland, Sonia. ”’Bare et spørsmål?’ Spørsmålsformuleringer i norske partilederutspørringer fra valgkampdekning ved stortingsvalg. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2012.

[29] Clayman og Heritage, “Questioning presidents”, 754.

[30] Lianes, Partilederutspørringene 2009.

[31] Ibid.

[32] Egbert, Maria og Monika Vöge “Wh-interrogative formats used for questioning and beyond: German warum (why) and wieso (why) and English why”, Discourse Studies 10 (2008), 17-36.

[33] Se for eksempel Hagen, Carl Ivar. Ærlig talt. Memoarer 1944-1977. Oslo: Cappelen, 2007.

[34] Montgomery, Martin. “The accountability interview: politics and change in UK public service broadcasting”, i Talking Politics in Broadcast Media: Cross-Cultural Perspectives on Political Interviewing, Journalism and Accountability. red. Mats Ekström og Marianna Patrona, 33–56. Amsterdam: Benjamins.

[35] Vatnøy, Eirik. Velg! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp, Civita, Oslo, 2010.

[36] Haug m.fl., Moderator bias.

[37] Lianes, Partilederutspørringene 2009.

[38] Respons Analyse 2012. Medievaner og holdninger. Meningsmåling blant journalister 9.-29. februar 2012. Lastet ned 4.9.2012 fra: http://www.nordiskemediedager.no/assets/Medieunderskelser/Journalister-2012.pdf