Kjønnet blikk mot terror- og krigsdrama

Kapitel från bok

Kapitel “Kjønnet blikk mot terror- og krigsdrama” från boken Krig, rett & retorikk. En bok om kommunikasjonsregimer, Meyer & Kjeldsen (red), Retorikförlaget 2004, s. 115-130.

 https://doi.org/10.52610/GZPW5200

Kjønnet blikk mot terror- og krigsdrama

4153

Hvis en bok ikke har ”woman” i tittelen, handler den om menn – men ikke om menns erfaringer eller historier om seg selv som menn, skriver den nordamerikanske kjønnsforskeren Michael Kimmel i boka Manhood in America : a cultural history. Dette gjelder i stor grad fortellinger om krig, terror og vold. Det gjelder fortellinger med sterke innslag av kollektive symboler knyttet til nasjonal kultur. Symbolene inngår riktignok i et felt med konkurrerende bilder, men kjennetegnes i USA – som i de fleste andre land – fortrinnsvis av enkelte menns (u-?)gjerninger og storhet.

Fokus for mitt blikk er fire fortellinger om kjønnete erfaringer, praksiser og identiteter knyttet til terror og krig – i og utenfor medieverden – det være seg den tragiske og dramatiske dagen, 11.9 2001, andre dager eller andre tider. Det vil uansett handle om et mangfold av identiteter – konstituert og konstituerende ikke minst via nasjonens bilder av seg selv – den nasjonale kultur.

Å vektlegge det kjønnete framfor klasse, etnisk eller religiøs tilhørighet, betyr ikke at etnisitet, religion eller klasse er uvesentlig i denne sammenheng. Mitt valg av (kjønnet) fokus er foretatt av flere grunner: Fortrinnsvis fordi usynliggjøring eller marginalisering av handlinger, erfaringer, opplevelser og identiteter som kjønnete, utstenger vesentlige aspekter ved livene vi lever, som også i dag er særdeles markante når det handler om terror- og krigsscenarier. Hver enkelt fortelling kan leses som symptomer på en type maskulin arena – riktignok med økende antall kvinnelige aktører blant de stridende parter.

Annonce

Fortelling om kjønnete identiteter – kjønnete opplevelser

Det som skjedde på Lower Manhattan i WTC-tårnene 11.9 2001 inneholdt alt en moderne tragedie kan inneha for å røre ved det menneskelige empatiske – ofrenes fallhøgde var, bokstavelig talt og metaforisk, de høgest mulige. Det som for mange amerikanere var sjokk i møte med fjernsynsbildene, det som således ble hva Gadamer kaller Erlebnis  – noe helt eksepsjonelt, noen skremmende øyeblikk som så å si løftes opp og ut av tingenes eller livets vanlige rutinemessige preg og opp på et ikke-av-denne-verden-nivå – bidro til at de aller fleste nordamerikanere og uansett kjønn, etnisitet, klasse eller religion, opplevde noe av det samme: En kollektiv vi-er-alle-nordamerikanere-identifikasjon1

”Det gælder om å slå en streng an, som giver genlyd i modtageren,” står å lese i Jens E. Kjeldsens doktoravhandling, Visuel retorik2. Det er et sitat jeg finner treffende både for å rette søkelys mot hendelsene i USA den 11.9 2001 og som en inngang til forståelse eller drøfting av den retoriske situasjon. Strengen traff og gjenklangen kom denne dagen. Strengen var der, à priori så å si. Gjenklangen likeledes. Hendelsen(e) i seg selv bidro til dette. Gjenklangen var likevel langt fra entydig.

Det retoriske blikk retter sjelden søkelys mot forståelse av identiteter knyttet opp til kjønn i en slik retorisk situasjon, ei heller klasse, religiøs eller etnisk tilhørighet. Uansett retorisk nærhet og tragediens intensitet vil enhver hendelse tilføres ekstra-betydninger utover de nakne, harde fakta. Uansett den fallhøgde ofrene må ses i lys – eller mørke – av, har hendelser av denne art både en symbolsk og en materiell side. Det vil aldri handle utelukkende om at noe har hendt eller hender. Uskyldig transparent forståelse fins ikke. Mye kan tyde på at strengen som traff det amerikanske publikum, også vil preges av enkeltmenneskers egen livssituasjon og erfaring – til og med denne helt spesielle, tragiske og dramatiske dagen. Opplevelsen eller gjenklangen er således ikke uskyldig eller gjennomsiktig.

Det retoriske blikk er tilsynelatende ikke-kjønnet. Det er først og fremst et blikk med utsikt til et gitt landskap med gitte maktstrukturer – et tilsynelatende monokulturelt landskap der nettopp ”den ene strengen” skal gi registrerbar gjenklang. I en viss forstand kan dette blikket bidra til nettopp det makthaverne ønsker – man forenkler og marginaliserer allerede marginaliserte grupper – altså millioner av menneskers opplevelser og erfaringer. Den amerikanske identitet denne dramatiske dagen er adskillig mer problematisk enn det ene store, kollektive ”vi”. Dette gjelder selvsagt for begge kjønn. Hvorfor det likevel handler om kjønnete opplevelser, kan anskueliggjøres på flere måter, empiri inkludert.

På hvilken måte kan gjenklang eller umiddelbar respons ses i lys av identitet? Identiteter er mange, de er mangetydige og komplekse; man er for eksempel afroamerikansk, aleneforsørgende og fattig, eventuelt også arbeidsløs – og amerikaner. Identiteter uten tilknytning til kjønn er nærmest utenkelig; de forsterkes eller reproduseres og produseres kontinuerlig. I større eller mindre grad må også kollektiv identitet forstås i lys av dette mangfold. Mennesker hvis liv har vært preget av mye vold bærer for eksempel noe av dette med seg og i seg – også eller nettopp i møter med andre typer vold, i og utenfor massemedier. Terrorens retorikk, dvs terror og vold slik ti-talls millioner amerikanere kjenner den fra en beinhard virkelighet og daglige opplevelse av ulike former for undertrykkelse, samt den erfaring mange har med samfunnets reaksjoner på terrorens retorikk3 (de Lauretis:1989) kom faktisk til å få betydning for opplevelsene just denne dagen. Den blir ikke sett eller tatt på alvor.

”Narrating September 11: Race, Gender, and the Play of Cultural Identities”, er tittelen på en større undersøkelse – rettet inn mot aleneforsørgende, afroamerikanske kvinners opplevelse av 11.9. Her er det nettopp aspekter ved gjenklangen – dens overtoner og i en viss forstand også selve undertonen – som belyses. De daglige rutinepregete husmorpliktene og omsorgsoppgavene ble noen øyeblikk skjøvet til side – kvinnene ble revet ut fra det ordinære og inn i noe ekstraordinært. Noen øyeblikk syntes kvinnenes opplevelse å sammenfalle med en kollektiv nordamerikansk identitetsopplevelse: Strengen traff selvsagt også disse, gjenklangen uteble ikke, men den var heller ikke entydig blant disse kvinnene. Visse fellestrekk fantes likevel.

Livene de levde, det ordinære og rutinemessige, var langt fra det mange forbinder med det ordinære og rutinemessige. Det handlet – og handler – om en daglig kamp for å overleve og så spekket med oppgaver de er alene om – i et USA med et særdeles usikkert sikkerhetsnett. Trygghet og sikkerhet er aldri noe som hører det ordinære livet til; det inngår ikke i det som er en del av deres “rutiner”. “What appeared in the first hours to be an unthinkable breach came to be viewed as an attack on an isolated segment of the population 3 000 miles away”, forteller en av kvinnene. Mange hadde syke foreldre, syke barn eller barn som satt i fengsel. “Welcome to my world!” var en annen reaksjon. Identiteten(e) som eneforsørgende og overarbeidet mor kom tilbake med styrke – og sågar bare få timer etter sjokkopplevelsen.

Identifikasjonen med det store “vi”, opplevelse av USAs “tapte sin uskyld” eller Bush-versjonen av ondskap – ”To day we experienced the evil”- traff i liten grad disse kvinnene. Ondskapen hadde de fleste opplevd, av både ektemenn og politi. Samtidig var tilliten til den politiske eliten minimal eller ikke-eksisterende. Aldri hadde disse kvinnene opplevd å bli beskyttet eller gitt trygghet fra politisk – eller annet hold.

Men dette gjelder da også adskillige menn? Ja, men ofte på en noe annerledes måte. Når terror og frykt oppstår, som denne dagen, forsterkes ikke sjelden eksisterende kjønnete sosiale praksiser. Identiteter som omsorgsperson blir ofte av en annen art for kvinner enn for menn – og ikke minst for afroamerikanske arbeider- eller underklassekvinner. Ikke bare hadde de omsorgen for egne foreldre og barn, en del av mødrene hadde to til tre jobber utenfor heimen for overhodet å kunne overleve og forsørge sine barn.4

I den nevnte undersøkelsen måtte faktisk kvinnene innse at identiteten som amerikaner raskt måtte vike for andre identiteter – identiteten som eneforsørger, som mor og for en del også som datter av foreldre som trengte omsorg. Faktisk kom dette til å prege mesteparten av 11.9. Kvinnene var de som holdt familien sammen, på tvers av generasjoner. Hovedansvaret for barnas og foreldres sikkerhet – eller snarere ansvaret for å redusere usikkerheten en smule – lå i deres hender. Den daglige kamp for å overleve var for stor til å gi langvarig rom for empati overfor terrorens ofre. Disse ble hurtig ”de andre”. Frykten og usikkerheten var altfor nær og nesten kontinuerlig tilstede. Og frykten kan i (allefall) i en viss forstand kalles kjønnet.

Hvem man identifiserer seg med, er, som jeg har vært inne på, langt fra entydig.  Dette kan igjen knyttes opp til opplevelse av tilhørighet.  Nasjonal identitet – som en spesiell type kollektiv identitet – vil i stor grad handle om opplevelse av å være mer eller mindre inkludert eller ekskludert fra det kollektive og det nasjonale. Det kan samtidig ses i lys av en innenfor-utenfor dimensjon. Og det vil uansett handle om et mangfold av identiteter – konstituert og konstituerende ikke minst via nasjonens bilder av seg selv – den nasjonale kultur.

Krig, som det i en viss forstand er snakk om allerede dagen terrorhandlingene inntraff, har hovedsakelig sitt utspring i menns fortellinger eller menns historier om historien, i menns opplevelser av bravarder og heltemot eller ydmykelse og i menns ønsker og håp om å gjenerobre, gjenopprette og gjenvinne tapte skanser. Konstruksjoner av det nasjonale handler oftest om konstruksjoner av spesifikke og kulturbestemte forestillinger om maskulinitet og dermed implisitt om femininitet.

Det viser seg at mange av disse kvinnene identifiserte seg like mye med det å være “utenfor” som det å være “innenfor”.  Å være ”utenfor” oppleves ofte ulikt av kvinner og menn – ikke minst gitt ulike og kjønnete sosiale praksiser. Sosialisering eller det sosiale spill handler om såvel bevisste som ubevisste strategier. Eva Lundgren5 snakker om noe av det samme når hun bruker uttrykket kjønnskonstituering. Med dette mener hun den kontinuerlige prosess vi alle, mer eller mindre bevisst og på ulike måter, sosialiserer oss som mann eller kvinne både privat og offentlig. Kontinuerlig vil det handle om en viss balansegang mellom det sosialt aksepterte og det ikke-aksepterte, samt om en viss risiko man utsetter seg for dersom bruddet med forventninger knyttet opp til kjønn, blir for radikalt. For mange av disse kvinnene handlet – og handler – det om å unngå den risiko det innebærer å framstå som dårlige mødre. Fedrene var ikke bare fysisk fraværende, mange av dem hadde nok med egne liv, plassert langt nede i det nordamerikanske klassedelte samfunn – i eller utenfor fengselsmurene. En tilsvarende empirisk undersøkelse av menn tilhørende samme sosiale gruppe, ville neppe gitt tilsvarende funn, men ville antakelig fortalt minst like mye om det kjønnete knyttet til identiteter og sosiale praksiser – samt opplevelser av terrorhandlingene 11.9 2001.

Fortelling om den retoriske situasjon

Kairos, den retoriske situasjon, foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Retorikken er essensielt situasjonell.6 Det gjelder ikke først og fremst hva en gjør i retorikken, men hva retorikken gjør i verden. Hva er det da som kjennetegner ”egenskapen” i den retoriske situasjonen 11/9?

I denne boken skriver Jens E. Kjeldsen om 11/9 ut fra Lloyd F. Bitzers beskrivelse av den retoriske situasjonen. Jeg skal ikke følge denne ny-retoriske veien, men i stedet benytte et kjønnet perspektiv. For å gløtte inn i situasjonen 11/9, kan det også være relevant å løfte fram det enkelte omtaler som remaskulinisering av den nordamerikanske kultur. I USA blir de kulturelle bildene konkrete modeller for politikken, sier Richard Goldstein7. La meg bruke dette som utgangspunkt for min fortelling om den retoriske situasjon som kjønnet. Gårsdagens dems and fems, hippier og kunstnere fra 1960- og 70-tallet måtte hurtigst mulig vike plassen for nye bilder, nye forestillinger om den moderne kriger. Rekonstruksjon av tapt manndom fra Vietnam-krigen – gjenoppbygning av myten om krigeren slik at man(nen) stadig vil kunne stå opp og forsvare og slåss for sitt fedreland – hadde pågått over lengre tid.  “Med en tapt krig blir du en slags kvinne. Du må gjenreises, reise deg opp og bli stor (og valgbar) – bli virkelig mann. Naturlig vinner,” skriver Susan Jeffords i boka, The Remasculinization of America. Alle nordamerikanere som tapte krigen ble litt whimpete og feminine; de stjal opplevelsen og følelsen av å være de ubeseirlige, var villige til å voldtas av de små gule (vietnameserne). Det ærefulle maskuline måtte gjenerobres.

Det er aspekter ved denne remaskuliniseringen den retoriske situasjon kan ses i lys av. Remaskuliniseringen av amerikansk kultur og politikk ble en viktig komponent allerede under Reagan-regimet med hensyn til militarisering av utenrikspolitikken på hele 1980-tallet. Kriger i tredje verden land, ikke minst i Grenada og Panama, inngikk i denne gjenoppbygningen, mener Jefford. Krigsmyter florerte dessuten i fiksjonen, i Rambo-trilogien og i utallige omskapninger av Vietnamfortellingen. Disse fungerte som ”en måte menn kunne helberede sårene fra nederlaget og samtidig bekjempe de trusler enkelte opplevde fra feministisk hold gjennom noen tiår”, skriver Steve Niva i artikkelen, ”New World Order Masculinity and the Gulf War”.

George Bush (sen.) erklærte med stolthet 1. mars 1991, dvs. samme dag som den første Golfkrig hadde ”opphørt”: ”By God, we´ve kicked the Vietnam syndrome once and for all!” Niva mener remaskuliniseringen og gjenerobring av manndom ikke framsto som en tro kopi av tidligere forestillinger om menn og maskunlinitet(er). Manndommen var nå ikke bare kjennetegnet av tøffhet og aggressivitet, men ispedd et ferniss av noe mykt og ”compassionate”. Bush ble vist som familiefar, general Schwarzkopf elsket opera og afroamerikaneren Colin Powell hadde entret arenaen. Den anakronistiske hypermacho var ”de andre”, først og fremst Saddam Hussein – en orientalsk Hitler. Den nye moderne amerikanske mannen fikk dermed sitt motbilde i en ”gammeldags” form for primitiv maskulinitet. John Wayne-bildet var erstattet med den mer sofistikerte Tom Clancy´s ”technothriller”. Skjeggete arabere overtok skurkerollene man tidligere hadde tillagt kommunister – nye fiendebilder hadde trådt inn på den kulturelle arena. Den nye tøffe og tilsynelatende mykere varianten av hvite heterofile maskuliniteter bidro til nye bilder av eller forestillinger om krigere – fortrinnsvis menn – av mer avansert og sivilisert karakter.

Mr. Stallone og presidentene har funnet sin tapte barndom.

En re-maskulinisering av USAs offentlige rom hadde mao. pågått over et par tiår da terrorhandlingene inntraff, samtidig og sammenfallende med en aggressiv anti-feminisme, med adskillige kvinner som støttespillere. Et svakt Russland er dessuten et femininisert Russland som bidrar til å gi USA en ny maskulin vitalitet tilbake. Folk som ikke har lært å leve med savnet (the loss), er farlige. “Fighting the femininization of a society means taking three steps to heaven”, konstaterer Niva en smule sarkastisk.

Om Stallonene og Bushene hadde funnet en ny manndom, er det nettopp tapet av manndom som preget – og preger – millioner av nordamerikanske menn. Opplevelse nettopp av tap og tapt manndom eller opplevelse av å ikke oppfylle konkurranse-samfunnets beinharde krav om å ivareta en maskulin rolle, inngår til fulle som elementer i den retoriske situasjon. Havarerte ekteskap og tap av jobb, sågar tap av egne hjem, er virkeligheten mange befinner seg i. Fortvilelsen gir seg mange og ulike uttrykk, blant annet vold mot kone og barn, men i mangel av å finne syndebukk(er) rettes skytset gjerne mot feminisme og kvinnekamp for likestilling. 

Richard Nisbett og Dov Cohen trekker fram et aspekt jeg finner interessant i denne sammenhengen. De skriver i boka, Culture of Honor – The Psychology of Violence in the South, om hvordan æresbegrepet fungerer i dagens USA. Manglende respons på overgrep framstår som ”emasculated” og er ensbetydende med ”effeminated” og kastrert – karakteristika som nettopp kjenntegner noe av det tapet (av manndom) mange menn opplever. Denne gang var de mest ”ugjennomtrengelige” av alle både sårbare og gjennomtrengelige – som en kvinne? Kan ikke opplevelsen av terrorhandlingene også koples opp til en innlært forståelse av heder og ære med seksuelle over- og undertoner? Kan muligens dette være elementer som inngår i forståelse av den retoriske situasjonen – på ulike måter og uansett klassetilhørighet?

Hva som kjennetegner en retorisk situasjon – sett i all dens mangfold – er, uansett den hegemoniske makt nykonservative krefter måtte inneha, langt fra entydig. Jeg lar språk- og metaforforskeren George Lakoff utfylle bilde av det landskapet den retoriske situasjon kan ses i lys – eller mørke – av. Han har villet gå inn i – eller bak – den nordamerikanske moralpolitiske debatt som har funnet sted mellom konservative republikanere og mer liberale demokrater og som han mener den konservative fløy nå ser ut til å ha vunnet. Lakoffs artikkel har den talende tittelen: “Metaphor, Morality, and Politics, Or, Why Conservatives Have Left Liberals in the Dust.” I dette landskapet domineres tenkningen også av dikotomier, basert på vi-de tenking: verden er delt i en god og en vond del. Logikken er til de grader patriarkalsk7.

Det pågår en krig mot de onde krefter. Denne krigen kjenner ingen nåde. Tøff og hard oppførsel i det godes tjeneste, blir alltid forsvart. Lakoff knytter dette an til “moralsk-styrke-metaforen” (the moral strength metaphor). Enhver forklaring med referanser til klasseforskjeller og det politisk-sosiale, og selvsagt kjønn, skvises ut. Å mangle disiplin – å ikke vise muskler – er simpelthen umoralsk. Man framviser potens – av ulik art. Dette gir sterke føringer for hvordan en president i dagens USA burde be-svare en retorisk situasjon som den det her er snakk om. Inne i den retoriske tekstveven ligger sterke patriarkalske og sakrale over- og undertoner. Og som innenfor ethvert presteskap fins klare hierarkiske strukturer – med hovedsakelig menn i topp-posisjoner.

Dette sier noe om brillene som styrer blikket først og fremst til de som utgjør makteliten, men det kjennetegner også blikket som dominerer den hegemoniske tenkningen i USA – også før 11.9. Å uttrykke frykt er problematisk. Å skape frykt er desto viktigere. Lengsel etter sikkerhet og enhet utnyttes til alle tider – ikke minst i retoriske situasjoner som den det her er snakk om, og hvor appellen til én kollektiv identitet knyttet til nasjonale symboler står skrikende fram. Det gjelder nettopp å stenge ute mangfold, mangetydighet, klasseforskjeller – ulike identiteter innad i nasjonen og innad i hvert enkelt menneske.

Retoriske situasjoner inntreffer kontinuerlig i hele verden – men bare unntaksvis framstilles og oppleves disse som påtrengende strukturelle problemer av nasjonal karakter eller global karakter. Problemet, altså fienden, befinner seg nesten alltid hos ”de andre”. Dessuten: Hvor ofte har helter og skurker, antagonister eller protagonister, i slike situasjoner vært kvinner? (Monica Lewinsky, kanskje, men ikke først og fremst i egenskap av å tilhøre makteliten!)

Fortellingen om teknostrategenes språkbilder – og tenkning

”Jeg fant meg sjøl utmattet, men intenst fascinert – ikke av atomvåpnene eller bilder av atomødeleggelser – på grunn av den fullstendige abstraksjon og fjernhet den faglige språkbruken vitnet om i forhold til det jeg opplevde som det virkelige liv. Jeg ble overmannet av spørsmålet: Hvordan er det mulig å tenke og snakke på denne måten?”13 Carol Cohn deltok som observatør i mer enn ett år blant nordamerikanske forskere innen våpenteknologi. Sitatet ovenfor er hennes. Hun ble fascinert – og til å begynne med nesten total-lammet. Ved å overhøre samtaler mennene imellom – det var utelukkende ett kjønn, bare sekretærene var kvinner – bestemte hun seg for å prøve å få innsyn i hvordan disse tenkte. Sjøl om det skjedde under den “kalde krigen”, nærmere bestemt midt i 80- årene finner jeg liten grunn til å anta at de menn som den dag i dag vier sine liv til denne type og beslektet virksomhet, tenker i helt andre baner med fullstendig ulike bilder inne i sine hoder enn det Cohn registrerte og opplevde.

Jeg vil dvele ved Cohns observasjoner og det hun kaller “teknostrategisk” språkbruk. Grunnleggende for den teknostrategiske tenkningen er at uansett teknologisk utvikling og våpensystemer, ligger en generell, men spesifikk tenkemåte: en formal og matematisk modellering, spillteoretisk preget og lineær. Det dreier seg om en tenkemåte til mennesker med potensiell makt over en hel klodes eksistensberettigelse, mao. om våre liv. Det dreier seg dessuten om en tenkemåte man finner innenfor mange andre fagområder, den økonomiske inkludert.

Med stor ro og uten vibrasjoner i stemmen snakker man(nen) om “first strikes”/counterforce exchanges og “limited nuclear war”, just som man gjør hvis debatten dreier seg om komparative verdier av henholdsvis “minimum deterrent posture” eller “nuclear war-fighting capability.” Virkeligheten eller verden ordene refererer til, synes å tilhøre en annen verden utenfor og bortenfor den de er opptatt av. Likevel, her som i andre miljøer hvor man arbeider med “de store spørsmål” som har med liv-død-problematikk å gjøre, er det slett ikke snakk om kalde eller følelsesløse personer. Cohn registrerer hvilken styrke og sjarm mange av disse mennene framviser og innehar: De er meget høflige, har humor, er intelligente og viser omsyn for omgivelser og hverandre.

Rene bomber, skriver Cohn, er den mest grunnleggende metaforen i språkbruken til de intellektuelle  fra dette miljøet. Menneskedrap heter “kollateral ødeleggelse”. Militære mål vil ofte inkludere alt man finner militært relevant, fra skofabrikker til matproduksjon. Derfor dreper man aldri mennesker; man sikter heller inn – ja – skofabrikker. (Det var ikke før 1984 at det nordamerikanske forsvarsdepartement annonserte forbud mot ord som drap, enn si mord, i forbindelse med rapporter om mennskerettigheter eller brudd på disse. Nå heter det “unlawful or arbitrary depravation of life”, ulovlig eller vilkårlig frarivelse av liv.) Cohn skriver om troen på og tenkningen om ”rene bomber” som den ”teknostrategiske” grunnstruktur eller stamme; herfra løper greiner i flere retninger.

Fundamentet for og troen på det rene ligger i den abstrakte tenkemåten, modellert på og via komputer-rasjonalitet. “Våre rasjonelle aktører følte seg hevet over mulig kritikk, politisk press fra befolkningen og enhver form for den myriade av faktorer som gjerne følger med menneskelige handlinger og avgjørelser. De ville utelukkende reagere på kvantifiserbare størrelser knyttet til matematiske kalkyler om megatonnasje.”

Problemet, hevder Cohn, er ikke bare at språkbruken er snever, lukket for alt som måtte angå menneskelige lidelser – sånt prat anses å være fullstendig uprofesjonelt – men at fagfolkene anser seg å være i besittelse av “det perfekte” språk; et språk som representerer hele spekteret av sannheter og totalt uavhengig av enhver annen form for kunnskap. Isoleringen av egen tekniske kunnskap fra sosiale, psykologiske og moralske tanker eller følelser, er det eneste legitime. Konsekvensen av dette er at man kan snakke om å forsvare visse politiske mål, visse mennesker og deres levemåte uten å spørre – og slett ikke vurdere – om man kan gjøre dette ved hjelp av våpen. I denne type språkspill er det heller aldri snakk om muligheten for å ødelegge og drepe nettopp det man hevder å ville forsvare.

Makteliten i USA og Pentagon gjør regelmessig en viss type regnskap over hvordan de vil verden skal se ut. I det førtiseks-siders dokument, som utgjør 1992års-versjonen, beskrives planlegging av en ny verdensorden (som riktignok nettopp fikk sitt gjennombrudd etter “kommunismens fall og manifesterte seg, også retorisk, i forbindelse med Golfkrigen). Hovedtema er USA som eneste supermakt og, står det å lese “Vårt fremste mål er å forhindre framveksten av en ny rival.” Det “vi” som taler i teksten, forbeholder seg retten til å gripe inn når og hvor som helst – om man finner det nødvendig:

USA kan riktignok ikke påta seg oppdraget som verdenspoliti i enhver sammenheng og korrigere enhver feil, men vi påtar oss ansvaret for selektivt å imøtegå og bekjempe de handlinger som truer ikke bare oss sjøl, men også våre allierte og venner.

Zygmunt Bauman skriver i boka, Moderniteten og Holocaust, om bla. aktiviteter som innebærer “drap på avstand”, hvor man opererer med og sikter hen mot kvantifiserbare størrelser, som ikke en gang kalles noe annet enn f.eks. militære mål, slipper egen moralske integritet å bli satt på prøve. Man opererer innenfor et spesifikt ”forpliktelsesunivers”, et univers som betegner yttergrensen for det sosiale territorium hvor det overhodet er mulig å stille moralske spørsmål: “… en krets av mennesker med gjensidig plikt til å beskytte hverandre, hvis tilknytning stammer fra deres forhold til en guddom eller til en hellig autoritet.

På den andre siden av grensen til dette universet er moralske påbud ikke bindende og moralske vurderinger meningsløse. “For å gjøre ofrenes menneskelighet usynlig behøver en bare å utvise dem fra forpliktelsesuniverset.” Teknisk ansvar skiller seg fra moralsk ansvar ved at det ser bort fra at handling er et middel til noe annet enn seg sjøl. Når handlingens ytre forbindelseslinjer trekkes bort ikke bare fra synsfeltet, men også fra egen forestillingsverden, blir handlingene til teknologiens utøvere et mål som bare kan bedømmes ut fra iboende kriterier om vellykkethet. Når de først isoleres fra sine konsekvenser, vil de fleste funksjonelt spesialiserte handlinger lett bestå enhver moralsk prøve – eller være moralsk nøytrale. “Når den ikke er belemret med moralske interesser, kan handlingen bedømmes på utvetydig rasjonelt grunnlag. Det som da spiller noen rolle, er om handlingen er blitt utført fra den beste tilgjengelige teknologiske kunnskap, og om resultatet er kostnadseffektivt. Kriteriene er klare og enkle å anvende.”

Teknologien er på et forunderlig vis moralisert, à priori. “Betydningen av – og faren for – moralsk likegyldighet blir ekstra akutt i vårt moderne, rasjonaliserte, industrielt og teknologisk dyktige samfunn fordi menneskets handlinger er effektive på avstand og det er en avstand som stadig vokser, sammen med fremskrittene innen vitenskap, teknologi og byråkrati. I et slikt samfunn rekker virkningene av menneskets handlinger langt hinsides ´det moralske forsvinningspunktet´.”

Takket være den fremadstormende nye informasjonsteknologi, som mer enn noen annen tidligere teknologi har lyktes i å utviske sine objekters menneskelighet, vokser den psykologiske distansen uten stopp og i et hittil ukjent tempo.

Mange vil hevde at den teknisk vitenskapelige (teknostrategiske) språkbruk bare supplerer allerede eksisterende språkkompetanse, at det hverken influerer dagligspråket eller vår måte å tenke på generelt. Cohn, på si side, mener som en del andre filosofer, at ekspertspråket transformerer, snarere enn supplerer, språkbruk og virkelighetsoppfatning. Det foregår som en prosess hvor endringene knapt registreres.

Problemet, hevder Cohn, er ikke bare at språkbruken er snever, lukket for alt som måtte angå menneskelige lidelser – sånt prat anses å være fullstendig uprofesjonelt – men at fagfolkene anser seg å være i besittelse av “det perfekte” språk; et språk som representerer hele spekteret av sannheter og totalt uavhengig av enhver annen form for kunnskap. Isoleringen av teknisk kunnskap fra sosiale, psykologiske og moralske tanker eller følelser, er det eneste legitime. Konsekvensen av dette er at man kan snakke om å forsvare visse politiske mål, visse mennesker og deres levemåte uten å spørre – og slett ikke vurdere – om man kan gjøre dette ved hjelp av våpen. I denne type språkspill er det heller aldri snakk om muligheten for å ødelegge og drepe nettopp det man hevder å ville forsvare. Mennene Cohn snakket med, mente ikke at denne type spørsmål var totalt absurde, de befant seg bare langt utenfor det område eller felt de sjøl inngikk i. Drøftingene mennene i mellom foregikk uavhengig av den verden de var satt å beskytte, så å si, “as though with a life of their own, disconnected from the functions and values they are supposedly to serve.”[1]

Mennene i det våpenteknologiske miljø opererer i en verden uten smerte og lidelse. De var riktignok ikke fremmede for dette – de var, forteller Cohn, både humoristiske, vennlige og til tider meget sympatiske – men aktiviteten eller den virksomhet de bedrev tilhørte “noe annet”.

Den “nye verdensorden” (“the end of the history”) er hovedsaklig et status quo, definert ut fra den rike verdens livsstil og livsidealer. Kanskje hevnens dag aldri vil finne sted fordi “de hevnlystne forblir avmektige overfor oss som råder over det ´mest varige i dagens verden´: vitenskapens og industriens fremskrittsmakt,”  skriver Georg H. von Wright i Myten om fremskrittet. I mine øyne blir det problematisk å overse denne tenkningens kjønnete fundament – noe jeg vil rette søkelys mot i fortellingen som nå følger.

Fortellingen om den hobbesianske mann       

Filosofen og statsviteren Hobbes var – og er – helt sentral for å forstå hvordan denne tenkningen gjenspegler seg i internasjonal politikk og i vestlig sikkerhetsdiskurs den dag i dag. Jeg må gå vegen om det hobbesianske menneskesyn, slik han beskriver dette i Leviathan, altså berøre både den ontologiske og epistemologiske dimensjon innvevd i tenkning om krig og u-fred.

Menn(sk)enes natur var, i følge Hobbes, å  bevege seg inn på andres felt og ut av sitt eget, drevet av en nærmets medfødt form for appetitt, begjær, makt – og aversjon. Med det hobbske mekaniske blikk måtte menn(eskene) derfor holdes i tømmer – i overført eller metaforisk forstand måtte de ”be contained”14 og inngå i en samfunnskontrakt.

Menneskets begjær kan betraktes som en krukke med hull i. Begjæret forstås da som en bunnløs drift, som aldri lar seg endelig tilfredsstille. Enhver ro, metning og lykketilstand som begjæret gir, vil alltid være av temporær karakter. Driften våkner alltid på ny og inspirerer rastløshet og uro, og søker etter ny tilfredsstillelse, noe Knut Kolnar har beskrevet i sin doktoravhandling, Det ambisiøse selv.

                      Med Hobbes får vi et markant brudd med de fleste former for etablert tenkning om lykkens natur. Det dreier seg ikke om å duge som menneske. Den moralske utviklings- og menneskeliggjøringsprosess som er den etiske kjerne hos de antikke tenkere er uten relevans for Hobbes. Kolnar beskriver dette som et begjær Hobbes forestiller seg; det utgjør et grunnleggende driv i mennesket, og er uten den type intensjonalitet vi finner i det platonske eros, og helt uten den samfunnsintegrerende profil, som er en fundamental hjørnestein i aristotelisk etikk. ”En konsekvens av bruddet med zoon politikon-tenkningen, er at begjæret og lykken ikke forstås innen de rammer en samfunnsintegrerende intensjon setter.” Dette begjæret Hobbes forestiller seg, er grunnleggende knyttet til individformen. Mennesket måtte holdes i tømmer (be contained) – via en samfunnskontrakt. En viktig brikke for konstituering av nasjonalstater blir å opprette et voldsmonopol og kanalisere eller temme begjærets voldelige karakter. Det er denne tenkningen Hobbes overfører i forståelse av forholdet mellom stater: Som mennesket, må også stater holdes i tømme (konf. ”policy of containment). Når dette i dag er erstattet med ”preventive kriger”, handler det like fullt om det hobbesianske perpsektiv og den hobbesianske tenkning: Siden menneskers – og staters – iboende drivkrefter ligger fast, legitimeres føre-var-prinsippet i nykonservativ tenkning og (religiøse) tro, nylig formulert av Robert Kagan i Paradise and Power, for øvrig en av de mest anerkjente tenk-tankerne til George W. Bush.

Den forestilling om hva det vil si å være samfunnsmenneske som vi møter her, baserer seg på en abstraksjon som vanskelig kan tenkes å være en kvinne. Søkelyset rettes mot individer som kroppsløse og isolerte atomer som handler instrumentelt i det offentlige rom. At både menn og kvinner kan handle ut fra en instrumentell rasjonalitet, vet vi – men dette endrer ikke det kjønnete fundament. De fleste fremdeles velger å ekskludere det kroppslige og private fra tenkning om rasjonalitet – og sikkerhet. Denne form for rasjonalitet forutsetter at barn vokser opp uten omsorg (altså ikke ikke vokst opp, mens eldre hadde måttet klare seg på egen hånd, dvs. ikke blitt virkelig gamle).

Tenkning om mennesket som uavhengig og selvhjulpent blir i sin ytterste konsekvens et samfunn hvor  mennesker fødes uten barndom, oppvekst og alderdom. Vips står han der, fit for fight! Dermed skyves viktige og vanskelig målbare faktorer som omsorg, sosialisering, overtalelse, tvang, ideologi, samt hvordan konsensus skapes, til side. Og dermed skyves også kjønn, etnisk og religiøs tilhørighet til side; ei heller åpnes det for spørsmål om ulike klasser.

Det handler uansett om en abstrakt figur, løftet opp og bort fra enhver kontekst, hevet over rom og tid. Den uavhengige selvhjulpne mann, som bare ut fra egeninteresse inngår i kontraktuelle allianser, er i beste fall en del-sannhet. Hverken menn eller kvinner handler utelukkende instrumentelt og slett ikke i privatsfæren. I verste fall åpner denne type tenkning – eller tro – nettopp for å se ”den andre” som konkurrent og fiende. På den internasjonale eller globale arena vil det handle om å se andre land som just det samme – mulige konkurrenter og fiender. Når også menn kritiserer denne tenkningen, ser de fleste bort fra kjønn som fundament for denne type tenkning om mennesket, sikkerhet, autonomi og rasjonalitet. Adskillige tenker og inkluderer etnisitet og klasse. Men altså ikke kjønn, kjønnete praksiser eller drøfting av maskuliniteter og femininiteter.

Fra Platon til dagens New Right eller neokonservative politikk har fokus vært på de styrende, den gode stat og legitimering av denne/disse. Forståelse av et felles gode har blitt – og blir – vurdert i relasjon til eiendomsforhold og vekstpotensiale til herskende klasser. Det er privilegiene til disse man først og fremst søker opprettholdt – de synes så å si à priori å skulle sammenfalle med statens interesser. Når kvinner i dag innehar ca. 1-2% av all kapital, fremdeles er dårligere betalt enn menn uansett etnisitet, utfører 80% av alt arbeide (såkalt reproduktivt arbeide inkludert) og tre fjerdedeler av verdens analfabeter er kvinner, sier dette i mine øyne noe om at det fortsatt og fortrinnsvis er enkelte menns interesser og privileger man opprettholder. Dette er konsekvensen av dagens diskurser og diskursive praksiser. Disse faktorene er viktige Disse faktorene er viktige for å vise noe av det et retorisk blikk oftest utestenger – og som bidrar til å opprettholde argumentasjonens kvelning – bla. a. fordi myter og symboler innhylles som kjønnsløse i vår svært kjønnete – og klassedelte – verden.

Allianser mellom kjønn bygges vanskelig om vi later som kjønn ”forsvant” med opphevelsen av tidligere dikotomiske skillelinjer. Siden ethvert samfunn – også i dag – i større eller mindre grad struktureres og organiseres ut fra forståelse av kjønn, og siden forståelse av politikk og økonomi bygger på maktstrukturer med et kjønnet fundament, vil et ikke-kjønnet perspektiv på verden vi lever i dekke over vesentlige aspekter ved denne verden og den politikk som gjennomsyrer dagens globalisering – i krig og (u-)fred.

Hvorfor spurte ingen om terroristene var kvinner?                                           

Når mennesker av begge kjønn i nesten alle aldre drepes, er det da mulig å kople terrorhandlinger og den umiddelbare respons på eller opplevelse av disse til noe vi kan kalle kjønnet? Når mennesker med ulik etnisk bakgrunn, ulik religiøs tilhørighet og de fleste sosiale klasser inngår og blir ofre for terrorhandlinger, er det dessuten vanskelig å tenke etnisitet, religion og klasse. For makteliten vil det selvsagt være ideelt om terrorhandlinger stenger ute enhver mangetydighet nettopp fra denne type hendelser. Og nettopp fordi disse rammer vilkårlig, det vil si på tvers av kjønn, etnisitet, religion og klasse, vil dette kunne fungere som bevis for eller vitnesbyrd på terrorhandlinger som hevet over (og hinsides) politiske maktforhold. Dermed legges sterke føringer for en rettferdiggjøring av todelingen med ”de(t) onde” mot ”de(t) gode” allerede fra det øyeblikk terrorhandlingen finner sted. Dermed legges også sterke føringer for temmelig entydige fiendebilder fra ”begge parter” – fienden er plottet ut og terror-retorikken man tar i bruk blir speilbilder av hverandre. Fiendebildespiralen settes i gang – en spiral det blir vanskelig å stoppe.

Å inkludere kjønn med fokus på ulike kulturers forestillinger om maskuliniteter og feminiteter, kunne fått fundamentet til å revne og sågar falle i grus. Felles maskuline logikker hos begge parter, dvs. de ”gode” og ”de onde”, kunne blitt tydeliggjort. Demarkasjonslinjene ville blitt uklare og vanskelig å trekke opp; reifisering og essensialisering av identiteter ville selvsagt også blitt adskillig mer problematisk.

Hvem stilte spørsmål om terroristene kunne være kvinner? (Også kvinner kan hate – og hevne!) Fra dag én var fokus utelukkende rettet mot menn – Osama bin Laden eller andre likesinnete. Som mannsforskeren Jørgen Lorentzen skriver: ”Det er bare så åpenbart at det er menn at vi ikke trenger å si det.” Han tilføyer: ”Nettopp derfor må det sies.” Vold er et åpenbart kjønnet fenomen, som krig er det. Uansett endringer en del steder i verden med hensyn til forestillinger om maskuliniteter og femininiteter, har voldsuttrykk en annen karakter for flertallet av kvinner enn for menn. Det å studere vold, terror og krig, er i stor grad en studie av mannskjønnet.

Kjønnsblindhet i forbindelse med en type ikke-kjønnet historieskrivning, stenger ute vesentlige aspekter ved ulike kulturers og sivilisasjoners forestillinger om ære, mot og styrke – om hevn, erobring og ulike former for vold. Om det knaker aldri så mye i kjønnskategoriene, for å låne uttrykk fra Kolnar (2002), blir det vanskelig å gripe fatt i krigs-, terror- eller voldsdrama uten å inkludere kjønn. Fortellingene jeg har gløttet inn i, er bare fire av mange andre fortellinger knyttet til denne type fenomener – fenomener som på ulike måter også handler om ulike, men likevel kjønnete identiteter. 

Nettopp i tider hvor grensene mellom innenfor-utenfor, krig-fred, mann-kvinne med mer anses å være vage, glidende og dermed umulig å trekke, er det kanskje særdeles maktpåliggende å ikke kaste barnet – eller kjønnet – ut med badevannet. Om dette er aldri så flytende!


Litteratur:

Andersen, Øivind (1997): ”Rette ord i rette tid.” i Rhetorica Scandinavica, Nr.4. https://doi.org/10.52610/IOQA6776

Bauman, Zygmunt (1994): Modernitet og Holocaust. Hans Reitzels forlag, København.

Cameron, Deborah (1985): Feminism and Linguistic Theory. Macmillan press, New York.     

Chilton, Paul A. (1996): Security Metaphors. Cold War Discourse from Containment To Common House, Peter Lang, New York.

Cohn, Carol (1987): “Sex and Death in the Rational World of Defense Intellectuals”, i Signs. Journal of Women in Culture and Society, vol. 12, no 4, s.687-718.

Faludi, Susan (2000): Snytt. Sviket mot den amerikanske mann. Aschehoug, Oslo.

Fredlund, Arne (1998): ”Krig (og kjærlighet) sett i lys av det cinematografiske”, i Jørgen Bakke, Lasse Hodne og Henning Laugerud (red.) (1993): Love and War. Individet i krig og kjærlighet. I bokserien Kulturtekster, nr. 3, Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen.

Hooks, Bell(1990): Yearning: race, gender, and cultural politics. South End Press, Boston, Mass.

Jeffords, Susan (1989): The Remasculinization of America: Gender and the Vietnam War, Indiana University press, Bloomington.

Kimmel, Michael (1996): Manhood in America : a cultural history. Free Press, New York.   

Kjeldsen, Jens E. (2002): Visuel Retorikk. (Doktoravhandling), UiB, Inst. for medievitenskap, IMV-utg. Nr.50

Kolnar, Knut (2002): Det ambisiøse selv. (Doktoravhandling), Filosofisk Institutt, NTNU Trondheim

Lauretis, Teresa de (1987): The technology of Gender. Indiana  University  Press, Bloomington, Ind.

Lauretis, Teresa de (1984): Alice doesn´t : feminism, semiotics, cinema. Indiana University Press, Bloomington, Ind.

Teresa de Lauretis og Stephen Heath (red.) (1980): The Cinematic Apparatus, Macmillan, London

Lippe, Berit von der (1999): Metaforens potens. Okotober, Oslo.

Lorentzen, Jørgen (2001): Dagbladet, 17.9

Lundgren, Eva (1993): Det får da være grenser for kjønn. Voldelig empiri og feministisk  teori. Universitetsforlaget, Oslo.

Mattingly, Carol (2002): “Narrating September 11: Race, Gender, and the Play of Cultural Identities”i American Anthropologist 104(3):743-753. American Anthropological Association.

Joan Mellen (1974): Women and their Sexuality in the New Film. Horizon Press, New York.

Mulvey, Laura (1975): “Visual Pleasure and Narrative Cinema”, Screen 16, no.3.

Nisbett Richard and Dov Cohen (1996): Boulder, Colo Culture of Honor – The Psychology of Violence in the South. Westview Press. Boulder, Colo.

Niva, Steve (1998): “New World Order Masculinity and the Gulf War” i Marysia Zalewsky and Jane Parpart (ed): The “Man” Question in International Relations. Boulder, Colo Westview Press, Boulder, Colo.

Toulmin, Stephen (1992): Cosmopolis. The Hidden Agenda of Modernity, The Free Press, New York.

Åmås, Knut Olav (2003): ”Kultur og kjønn i det nykonservative USA. Richard Goldstein i samtale med Knut Olav Åmås”, Samtiden, nr. 2. Oslo

Virilio, Paul (1989): War and Cinema. The Logistics of Perception. Verso, London.


Noter

1Mattingly (2002). Denne undersøkelsen danner basis for min fortelling, supplert med e-post (vinter 2003) fra den amerikanske språkforskeren Scott Kiesling, Når jeg lar denne ene undersøkelsen om kvinner inngå, er det fordi det er det eneste empiriske materiale jeg har funnet om opplevelse av og reaksjon på terrorhandlingene.

2 Kjeldsen (2002).

3  Teresa de Lauretis  (1987) vektlegger blant annet hvordan konemishandling først ble ansett å være et samfunnsproblem da “det fikk et navn”, altså konemishandling. Fenomenet var langt fra nytt, men ble usynliggjort.

4 Forståelse av og innsikt i menns opplevelser i dagens USA trekkes glimrende fram av Susan Faludi (2000).

5 Lundgren, Eva (1993).

6 Andersen, Øivind (1997).

7 Goldstein i intervju med Knut Olav Åmås (2003).

13 Cohn, Carol (1987). Dette har jeg beskrevet og drøftet mer inngående i Metaforens potens (1999).

[1] Cohn (1987).

14 Inspirasjon til metaforisk forståelse av den hobbesianske tenkningen har jeg fra Paul A. Chilton (1996).

Author profile

Berit von der Lippe er Førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon - kultur og språk, Handelshøyskolen i Oslo [2003]

Lämna ett svar