Kristen retorikk

Recension

Augustin: De doctrina christiana. Ein kristen retorikk/Om kristen opplæring, omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. 267 sider. Det Norske Samlaget, Oslo 1998

Bibliografiskt

Forfatter: Amund Børdahl, IKRR, Universitetet i Bergen.

Rhetorica Scandinavica 9 (1999), s 65-68.

Annons

Recension

“Augustin knew temptation, he loved women, wine and song, and all the special pleasures of doing something wrong”, synger Rolling ­Stones empatisk. Blant de mange slemme fornøyelser Augustin dokumenterer sitt kjenn­skap til i bekjennelses- og lovprisningsskriftet Confessiones, var også det å gi opplæring i re­torikk eller talekunst (eloquentia). Tiden som talelærer (i Kartago, Milano og Roma) skildrer Augustin slik i 4. bok :

I desse åri tok eg til med å gjeva opplæring i talekunst. Eg lærde andre korleis dei skulde vinna sigrar med ordrike talar, men sjølv var eg overvun-nen av min eigen sansegir. Men du veit, Herre, at eg ynskte å ha gode – eller det ein kallar gode – elevar, og i ærleg meining ­lærde eg dei uærli-ge råder: dei skulle ikkje bruka svikrådene til å fella uskuldige, men stundom til å berga skuldige. Å, Gud, frå ditt høge sæte såg du korleis trui mi gleid og glatt på dei sleipe vegane, og glimta berre som ein liten gneiste i røyk og skodde. Ei slik vesal tru var det eg hadde å bjoda tilhøyrarane mine, som elska fåfengd og søkte lygn – til liks med meg.1
Augustin søkte ikke bare løgn, men også en karriere i det offentlige. Da hans foreldre sendte ham på en retorskole, så de for seg en fremtidig jurist og embetsmann. I 6. bok av Confessiones forteller Augustin hvordan han kom til å oppgi tanken på en verdslig karriere til fordel for troen. Et barn i nærheten sang et refreng, “Tolle, lege! Tolle, lege!” (Ta og les, ta og les). Augustin fikk tak i en bibel, blikket falt på et Pauli ord om “å kle seg i Herren Jesus Kristus”, og han lot seg overtale.
I likhet med andre kristne tenkere kom Augustin i et spenningsforhold til den gresk-romerske kulturen. Tertullian, retorutdannet kartager og grunnlegger av det latinske kirke­språket, hadde to hundre år før avvist hed­ning­enes kultur under ett: Hva har vel Athen å gjøre med Jerusalem? Hva har vel Akademiet å gjøre med Kirken? Tertullians flammende for-svar for de kristne er holdt i en kunstprosa som gjør de beste romerske prosaister rangen stridig i kompleksitet og kraft. Augustin er en mer moderat forfatter, både i sin språkføring og i sitt syn på verdien av verdslig vitenskap og kultur. Han planla lenge å gi en fremstilling av samtlige vitenskaper fra et kristent ståsted (Libri disciplinarum). Prosjektet ble ikke full­ført, men kastet av seg en rekke skrifter, blandt annet om grammatikk, dialektikk og musikk. Hans verk i fire bøker om den kristne lese- og talekunst, De doctrina christiana, så også lenge ut til å forbli en torso. Skrivingen ble avbrutt midt i tredje bok, og Augustin lot verket ligge i tredve år. Imens skjøttet han sin gjerning som biskop og skrev utallige andre skrifter, deriblant storverkene Confessiones og De civitate Dei. Da han i en alder av noen og sytti gjorde ferdig tredje og skrev fjerde bok av De doc­trina christiana, la han enda et hovedverk til sin produksjon. Med De doctrina christiana skrev han samtidig det som kan kalles old­tidens siste og middelalderens første store fremstilling av ars rhetorica. Dette verket foreligger nå for første gang i sin helhet på et ­nordisk språk (nynorsk), oversatt og med innledning av Hermund Slaattelid, tidligere ansvarlig for fine oversettelser og introduksjoner til tekster av Cicero, Quintilian og Tacitus.2
Er det nødvendig for den kristne å ­beherske retorikk? Det er ikke uten videre opplagt, og man fornemmer hvordan ­Augustin bearbeider, ikke bare leserne, men seg selv, når han i begynnelsen av fjerde bok begrunner behovet for en kristen veltalenhet, i en stil som minner om advokat Cicero:
Sidan ein med talekunst kan overtyde både om det sanne og om det falske, kven vil våge å påstå at dei som forsvarar sanninga bør stå utan våpen i striden mot løgna? At altså dei som vil prøve å overtyde om det som er falskt, skal ha kunnskap om korleis dei i ei innleiing gjer tilhøyraren velvillig, forviten og mottake­leg, medan sanninga sine forsvararar manglar denne kunnskapen? Skal dei første kunne ­greie ut om løgnene sine både knapt, klårt og truverdig, mens dei andre framstiller dei ­verkelege sakstilhøva slik at dei er trøyttande å høyre på, vanskelege å forstå og slik at ein til slutt ikkje får lyst til å tru på dei? Skulle hine kunne gå til åtak på sanninga med forførande argument og falske påstandar, mens desse korkje kunne forsvare sanninga eller greie å vise løgna attende? Skulle løgna sine tals-menn kunne drive og lokke tilhøyrarane inn i villfaringar og skremme dei ved talen sin, gjere dei motlause eller glade og gje dei eldfull kveik, mens dei som talar sanninga si sak vasar seg bort i tregt og tankelaust snakk? Kven er så fåvis at han finn dette forstandig?3
Quis ita desipiat ut hoc sapiat? Augustin er ikke den som kaster perler uten grunn: Å ­vinne tilhengere for den kristne lære – og å holde de overbeviste fast ved den rette overbevisning – var et spørsmål om hard og vedvarende ordkamp i et samfunn der de kristnes krets var omringet og invadert av sekterister, kjettere, vantro og mer og mindre rettroende drukkenbolter og slagsbrødre.4 De tradisjonelle reglene for effektiv tale: hvordan en i innledningen (prooemium) gjør tilhøreren “velvillig, forviten og mottakeleg” (benevolum vel intentum vel docilem), hvordan en i saksfremstillingen (narratio) uttrykker seg “knapt, klårt og truverdig” (breviter aperte verisimiliter) – alt slikt kunne komme godt med for den som skulle nå frem med forkynnelsen. Det er imidlertid ikke noen tradisjonell lærebok i retorikk Augustin leverer fra seg med De doctrina christiana:
Dei reglar som måtte finnast om dette emnet, og i tillegg framifrå dugleik i å nytte eit rikt ordtilfang og ei fager språkføring […] det som kallast talekunst eller ordhegd (facundia vel eloquentia) […] bør lærast uavhengig av dette skriftet mitt […].
Å ruste den kristne forkynner med talekunstens våpen med sikte på å nedkjempe trosmotstandere – “å vinne sigrar med ordrike talar” – er bare et av motivene for en kristen opplæring i retorikk. Viktigere er selvoppdragelsen. I sentrum for den står skriftforståel-sen: evnen til å tolke og ta til seg det kristne budskap slik det er nedfelt i De hellige skrifter. Augustins syn på talekunsten i rent praktisk og konkret forstand er preget av ambi-valens, et trekk han i bunn og grunn deler med alle store læremestre i faget. Å tale sant er viktigere enn å tale skjønt. Augustin siterer Cicero: “klokskap utan talekunst er til lite gagn for statar, men talekunst utan klokskap er svært ofte skadelig og aldri til gagn”5.
Den kristne har sin klokskap eller visdom (sapientia) fra Bibelen. Bibelen har det fortrinn fremfor alle andre tekster at den er uten løgn og lyte. Bibelen er sann. Men de bibelske bøker er ikke uten skjønnhet og ikke uten dunkle passasjer og tvetydige utsagn. Bibelen krever tolkning. De doctrina christiana handler derfor både om å lese og forstå Bibelens budskap og om å bringe dette budskapet videre:
Det er to ting som trengst for all gransking av Skriftene: Ein måte å finne dei ting på som ein må forstå (modus inveniendi), og ein måte å leggje fram det ein har forstått (modus proferendi). Eg vil fyrst greie ut om det å finne, deretter om framføringa (s. 85).
Det første tema opptar bok I-III. Augustin drøfter her filosofiske og teologiske spørsmål i tilknytning til fremstillingen av en allmenn tegnteori og av metoder for å tyde Skriftens tegn. Den klassiske inventio blir omfunksjonert til en tolkningslære – en hermeneutikk – der det stoff som skal bringes til veie ikke er juridiske eller politiske argumenter, men innsikt i kristne sannheter, avdekket gjennom arbeid med Skriftens ord. Kort uttrykt: Topos blir bibelsted. I fjerde bok stilles den kristne eloquentia til skue, blant annet gjennom stilis­tiske analyser av apostelen Paulus og profeten Amos, og av kirkefedrene Cyprian og Ambrosius. Bibelske og kristne forfattere demonstrerer for det første at de er fullt på høyde med det beste i profan skrive- og talekunst, og gir for det andre modeller for den kristne taler og skribent.
Augustin skaper med De doctrina christiana en syntese av klassisk form og kristent innhold. Verket representerer noe nytt i den re­toriske tradisjon i kraft av sin kristne tematikk og i kraft av den plass tolkningsaspektet inntar som en konsekvens av synet på Skriften. Samtidig er Augustins syntese antakelig en viktig del av forklaringen på hvorfor en hedning som Cicero fikk beholde den status han gjorde utover i middelalderen. Studiet av Cicero og andre klassiske forfattere var gjennom Augustins anvisninger legitimert som grunn-lag for en kristen veltalenhet. Spenningen mellom kristen og profan kultur dør likevel på ingen måte ut. En finner igjen kirkefedrenes ambivalens i synet på klassisk litteratur og re­torikk ikke bare i middelalderen, men i renessansen, selv hos erklærte humanister som Erasmus og Melanchthon. Erasmus skriver for eksempel i et brev at selv om han skulle lykkes i å gjenskape formen i en fullkommen ciceroniansk periode, vil han som kristen likevel foretrekke å uttrykke seg mer genuint, kraftfullt, enkelt, konsist og maskulint. Når ­Augustin skal sitere hedningen Cicero, er det slående hvordan han aldri nevner ham ved navn, men omtaler ham som “ein viss forfattar” (s. 219), “ein veltalande mann” (s. 221), “den før omtalte meisteren i romersk talekunst” (s. 228). Den kombinasjon av distansering og respekt som preger slike formule­ringer, preger verket som helhet. Når vi leser De doctrina christiana er vi vitner til det som i et tidligere nummer av Rhetorica Scandinavica har vært kalt “brudfladen mellem den traditionelle retoriske kultur og den kristne assimilation af den i det 4. århundrede”6. Det er spennende lesning.
Det samme kan sies om Hermund Slaatte­lids introduksjon til verket, en rik og underholdende tekst på vel 60 sider, som opplyser om det meste fra Augustins utdannelse og virke til hans plass i filosofihistorien og i moderne filosofi. Spesielt nyttig er det når Slaattelid i sin gjennomgang av De doctrina christiana vier de teologiske problemstillingene plass og viser på hvilke måter de er knyttet til drøft­ingene av tegn, betydning og tolkning i verkets tre første bøker (inventio). Her beveger i alle fall denne leseren seg i til dels ukjent landskap. Skulle man etterlyse noe, måtte det være en enda klarere tematisering av bruddflaten (brudd + berøring) mellom Augustin og en klassisk, ciceroniansk retorikk. Niels W. ­Bruun, som i 1972 utga en dansk oversettelse av fjerde bok7 skriver at “Augustin havde mod til at bryde med den klassiske tradition og adskille eloquentia fra retorikken” (s. 7) og betegner med et uttrykk fra Henri-Irénée ­Marrou Augustins holdning som revolusjonær. En slik stemning av revolusjon råder ikke hos Slaattelid, når han for eksempel skriver at Augustin i filosofihistorien “på mange måtar har delt lagnad med Cicero, den store lære­meistaren sin i talekunst” – eller når han på forsiden av boken gir De doctrina christiana følgetittelen “Ein kristen retorikk”, avgjort med trykk på begge ord. Forklaringen på denne anderledes betoning ligger vel dels i en almen oppvurdering av retorikken siden ­Bruuns tid (som ikke ser ut til å ha det minste imot å aksentuere bruddet, men som derfor også kommer til å underslå kontinuiteten), dels, tror jeg, skyldes det at Slaattelid setter både Cicero og Augustin høyt. Augustins kunstferdige, ciceronianske perioder er overført med omhu til en prosa som ikke begir seg ut på syntaktisk ekvivalens, men som likevel er både presis og virkningsfull. Slutten av innledningen er nærmest et lite forsvarsskrift for Augustin, etter at diverse åndshistoriske storheter har fått ytre sitt mishag. For balansens skyld skal jeg la en av dem, Friedrich ­Nietzsche, få runde av denne anmeldelsen:
Å denne gamle retoren! Kor falsk han er og kor han vrengjer auga! Filosofisk verdi lik null. Forpøbla platonisme, det vil seie: ein tenkjemåte som var blitt oppfunnen for det høgste sjelelege aristokratiet, blir her tilrettelagt for slavenaturar.8

Noter

1    Confessiones, Omsett av Åsmund Farestveit, Det Norske Samlaget, Klassiske Bokverk 26, Oslo 1943, s. 62.
2    Romersk retorikk, 1993; Cicero. Filosofi og retorikk, 1995; Tacitus’ Dialogus de oratoribus gjengitt i Rhetorica Scandinavica 6/98.
3    Slaattelids overs., s. 202-203
4    For en god fremstilling, se Thomas Conley, Rhetoric in the European Tradition, Chicago and London 1990:74f.
5    Eloquentiam vero sive sapientia nimium obesse plerumque, prodesse numquam (s. 206).
6     Lars Boje Mortensen i anmeldelse av Øivind Andersens I retorikkens hage, Rhetorica Scandinavica 3/97, s. 72.
7     Om den kristne taler, Nyt Nordisk Forlag, København.
8    Slaattelids overs., s. 70.