Kulturhistorie uten teknologiforståelse

Recension

Med ordet som våpen. Tale og skrift i vestleg historie. Leidulf Melve, Samlaget 2001.

Bibliografiskt

Forfatter: Lars Nyre.

Rhetorica Scandinavica 26 (2003), s 91-95.

Annons

Ad Herennium

Ad Herennium

De ratione dicendi ad C. Herennium.
En av de viktigaste läroböckerna i Västerlandets historia” (Kurt Johannesson). Läs mer...

Read more

Recension

Boken fungerer best i beskrivelsen av middelalderen, med detaljerte og tidvis farge­rike småfortellinger om for eksempel Karl den Stores lesekyndighet, kristendommens skriftbaserte utbredelse, universitets­utvikling og kjetteri i en italiensk landsby på 1500-talet. Det er da også her forfatteren har sin spesialkompetanse – han er stipendiat ved Senter for middelalderstudier ved Universitetet i Bergen.
Litteraturen omkring skrift og tale er rikholdig, og Melve har gjort grundig bruk av forfattere som Walter Ong, Jan Lindhardt og Jack Goody. Det er altså ikke gjennom temavalg at Melves bok vil kunne være original, men gjennom at den er skrevet på norsk. Men Melve vil gjøre mer enn å gi ”literacy”-studiene norsk språkdrakt. Boken er ment som et bidrag til den teoretiske debatten om kommunikasjonens rolle for historisk ­endring, og han rydder scenen for en kamp mellom to forståelsestradisjoner innenfor dette feltet (”brotsynet” og ”ideologisynet”, se nedenfor). Debatten mellom dem blir ført gjennom hele boken, og tvinger leseren til stadig å gjeninntenke dem og vurdere deres forklaringskraft. Jeg vil konsentrere min anmeldelse om denne teoretiske dimen­sjonen ved boken.
Melve løfter altså frem en komplisert kommunikasjonsteoretisk problemstilling. Hva er forskjellen på skriftlig og muntlig kommunikasjon, og hvilke krefter er i spill i deres historiske utvikling og sosiale betydning? ”Ei målsetjing med denne boka er derfor å oppsummere det teoretiske og empiriske forskingsfeltet på ein ryddig måte. Særleg viktig er det å sjå på korleis forskinga det ­siste tiåret har utfordra fleire eldre og hevdvunne oppfatningar” (s. 12). Melve introduserer med dette en teoretisk konflikt mellom to måter å forstå mediene sin rolle i historie på, ”bruddsynet” og ”ideologisynet”. Melve fremholder at det førstnevnte har spilt fallitt i møte med ”nyare forsking”.
Bruddsynet ”legg vekt på den ibuande evna til sosial endring som ligg i skrifta. Spissformulert er det sjølve teknologien som øver sterkt press på den sosiale røyn­domen”. ”Skrift har ein autonom eller sjølvforsterkande effekt på fleire fundamentale prosessar” (s. 19). Her blir Toronto-skolen med Harold Innis, Marshall McLuhan i spissen nevnt, og i tillegg Jack Goody, Henry Chaytor og andre som kan assosieres med denne tradisjonen. Ideologisynet ”legg vekt på korleis historiske aktørar bruker teknologien. Etter dette synet er det ikkje skrifta i seg sjølv som gir opphav til endringar, det er snarare slik at teknologien har eit potensial for endringar som først må setjast i gang av aktørar” (s. 13-14). Her vert Claude Lévi-Strauss, Maurice Bloch og Harvey Graff nemnte. “Det er bruken av teknologien, ­ikkje teknologien i seg sjølv, som eventuelt kan føre til kognitive og sosiale endringar” (s. 26).
La oss se nærmere på hvordan Melve forteller sin historie. Melve argumenterer for at skrift ikke automatisk skaper endring fordi sosiale forhold må være lagt til rette før en endring kan komme. Han vil motbevise at skrift automatisk fører til kritisk refleksjon, og beskriver noen brev skrevet av engelskmannen Alkuin (735-804) til Karl den Store. De er spesialskrevet for keiserens behov, og således ikke preget av kritisk refleksjon. Brevene ”gir ein peikepinn om at det er ein gitt bruk av skrift, og ikkje teknologien i seg sjølv, som er knytt saman med ulike verds­bilete” (s. 74). Skrift har et potensiale for ­endring, men det er ingen automatikk, sier Melve. ”Brotsynet er ikkje istand til å gripe denne logikken”, skriver han, ”fordi det alt i utgangspunktet har utelate dei sosiale aktørane frå det teoretiske skjemaet” (s. 77).
Jakten på det sosiales forrang blir som et mantra for Melve. Han beskriver hvordan Romerretten ligger i dvale fra 500-tallet til utpå 1000-tallet, da den skriftbevarte lovsamlingen igjen blir forsøkt innført i den sosiale virkeligheten. I en lang overgangs­periode var det uklart om den skriftlige origi­nalen eller muntlig sedvane og pragmatikk skulle råde. ”Utifrå dette er det knapt mogleg å hevde at skriftkulturen har ei sjølv­­stendig evne til å setje igang sosiale og kognitive endringar. Skrift må først brukast, og dernest kan denne sosiale bruken utløyse det potensialet som ligg i skrift” (s. 86).
Men ville noen ha ment at en teknologi kan få virkninger uten først å ha blitt brukt? Dette er enten teoretisk skinnargumentasjon eller ullen tenkning.
Melve tilskriver ”ideologisynet” en rekke fornuftige tanker som ikke er en enkelt tradi­sjons eiendom, men som på grunn av Melves dikotomisering ikke også kan tiltros ”bruddsynet”. Fordi Melve så tydelig holder med ”ideologisynet” kan man bare oppfatte hans bok som en oppsummering av kommunikasjonshistorien dersom man sympatiserer med denne posisjonen, og det gjør ikke jeg. Videre deler jeg ikke hans oppfatning av hva som er ”brotsynets” sentrale er­kjennelsesinteresse, og det virker tidvis som om Melve går inn for å karikere den.
Sett fra mitt ståsted er historiefortellingen derfor mangelfull på sentrale områder.
Melve har skrevet en kulturhistorie uten teknologiforståelse. Med dette mener jeg at den er skrevet uten anerkjennelse av menneskets persepsjon og kommunikasjonens materialitet er betydningsfull. Den er også skrevet uten inntenkning av enkeltindi­videts personlige og kroppslige initiativ i kommunikasjonen, og blir derfor også en kulturhistorie uten livsverdensforståelse.
Og for å foregripe et kjent argument mot kritiske bokanmeldelser vil jeg bestride at jeg ber Melve skrive en annen bok. Jeg ber ham ta konsekvensene av de problem­stillinger han setter fram, noe han etter mitt syn ikke har gjort. Når boken ikke anerkjenner ”brotsynet” sine erkjennelsesinteresser kan den ikke yte rettferdighet til potensialet fra McLuhan & co, det jeg i fortsettelsen ­heller vil kalle ”mediumteori”. Melve vil ikke tenke med den andre tradisjonen, vil ikke forfølge dens erkjennelsesinteresser videre.
Melve snakker om sosiale forhold versus teknologi som om de var to forskjellige ting, og dette er en ukonstruktiv måte å tenke på kommunikasjon på. I kultur- og medie­vitenskapene har denne tenkemåten gjerne ført til at forfattere ender opp enten i båsen for sosial determinisme eller teknologisk determinisme. Disse to veikantene er det lett å kjøre seg fast i, og Mjelve slingrer hele tiden i den sosiale veikanten.
Jeg vil mene at sosial determinisme er mye mer utbredt i den retoriske, historiske og semiotiske litteraturen omkring kommunikasjon enn teknologisk determinisme, men dette blir ikke påtalt av Melve. Når det gjelder ”ideologisynet” finner ikke Melve noen store syndere, og hans bok bidrar således til utbredelsen av mer eller mindre grovkornete sosialhistoriske perspektiver.
Hva består det grovkornete i? Tekno­logien blir ignorert minst like suverent som den andre parten angivelig ignorerer det sosiale elementet. Tankegangen kan oppsummeres i et sosialkonstruktivistisk slagord: ’En pistol er ikke i seg selv enten god eller ond, det er måten den blir brukt på som bestemmer dens verdi’. Her er det en uvilje til å anerkjenne at kulturen har ’harde kanter’ som influerer på hermeneutiske og kommunikative prosesser gjennom sine materielle funksjonsmåter. McLuhan har pekt på hvor absurd det er å ikke anerkjenne at teknologiens beskaffenhet har betydning i ­denne ironiske setningen fra Understanding Media (1964): ”Apple pie is in itself neither good nor bad; it is the way it is used that determines its value” (s. 11).
Mediumteoriens formål trenger ikke å være å fremsette teknologiske forhold som mer avgjørende enn sosiale. Dikotomiske premisser trenger ikke opptre selv om man vedkjenner teknologien en viss autonomi. Det gjelder om å unngå begge veikantene samtidig.
Jeg mener forståelsen av kommunikasjon må kunne forenes i en materialistisk teori om mening, nærmere bestemt en hermeneutisk anerkjennelse av teknologisk virksomhet. Dette kan gjenfinnes hos Walter Ong, Jan Lindhardt og Anders Johansen, og selv om de kanskje ikke ville sette pris min merke­lapp, er de ypperlige representanter for en materialistisk hermeneutikk. De går inn i de materielle forutsetningene for kommunikasjon uten å miste sin sensitive forståelse for sosiale forhold. I motsetning til Melve ønsker jeg å delta i en tradisjon for undersøkelse av teknologiske og perseptuelle forhold som (det blir stipulert at) er vesentlige for kommunikasjonsprosessen. Her har Melve etter mitt syn en blind flekk i sin teoretiske forståelse av hva kommunikasjon består av.
Det sosiale kan tenkes som kroppslig erfaring like mye som mentale sosiale strukturer eller idealtyper. Talekunst, brev­skriving, avisdrift og telefoni krever alle en særegen situasjonsbeherskelse, et visst register av dyktigheter og fingerferdigheter. Teknologiske forskjeller og deres nyanser og detaljer er åpenbart viktige fordi historien uttrykkes gjennom dem, og de kan strengt tatt også bare finnes gjennom historiske tilnærminger. De blir for trivielle i et toårsperspektiv.
Det finnes mange teknologiske platt­former samtidig i en gitt kulturkrets, og dermed mange kulturteknikker. Er det ikke slik at brevskriving materielt sett er en egen ’kultur’ innenfor skriftkulturen, slik dagbok­skriving også er, og utdeling av pamfletter på torget? Ikke bare har disse praksisene ulike sosiale funksjoner, de er også ulike i teknologisk utforming og infrastruktur. Melve påpeker noen praktiske dimensjoner ved tale- og skrift-kommunikasjon gjennom historien, men inndrar dem ikke i sitt teoretiske resonnement.
Den alvorligste følgen av Melves ”ideologisyn” er at talen og dens kulturer ikke blir presentert som et eksistensielt fenomen, ikke fremhevet som noe grunnleggende ved det å være et menneske. Tale er en formidlingsferdighet som ikke krever noen teknologi, men det er likevel et materielt fenomen. Den er en kulturteknikk som oppstår simpelthen som følge av å være et menneske i en kulturell omgivelse. Når dette svært dominerende faktum i menneskets liv ikke blir brukt som utgangspunkt kan ”skriftkultur” og ”idealtypar” lett ta overhand.
Det er bemerkelsesverdig at fenomenet ’stemme’ ikke blir løftet frem i denne boken når det står så sentralt blant representanter for det Melve kaller ”brotsynet”, for eksempel Lindhardt og Ong. Et av talens fremste karakteristika blir således uteglemt, nemlig dens individuelle uttrykksfullhet og tilknytning til en person. Personen som kommuniserer, det vil si kvaliteter som individualitet og initiativ.
La oss entre skriften fra livsverdens perspektiv. Om den primære muntligheten sier Walter Ong: ”You are what you can recall” (Orality and Literacy, s. 33). Jeg vil utvide ­dette til et startpunkt for all kommunikasjon: du er hva du kan gjøre med de virkemidler du har til rådighet. Med skrifter og bøker ble den rekkevidden for kommunikasjon større. Melve har gode poenger på dette området, for eksempel når det gjelder lovgivning. ”Med nedskriving blei rettar og plikter meir permanente enn før”, skriver han for eksempel (s. 46).
Her vil jeg gjøre et vesentlig tillegg, basert på Ongs og hermeneutikkens eksistensielle oppfattelse av kommunikasjon. Jeg vil mene at rettene og pliktene primært ble mer permanente for dem som kunne skrive. Og hva skjedde med rettene og pliktene til de som ikke kunne skrive? Ble de definert under tvang og praktisert uten å bli forstått av den ikke-lesende, eller ble de simpelthen ikke mer permanente i det hele tatt? Her vil det kunne være en merkbar forskjell i livsførsel og maktfohold. Selv om Melve anerkjenner at skriftkulturer bedre kan akkumulere makt, ser han ikke dette fra den talende persons perspektiv.
Når det gjelder spenningen mellom de to kulturer har Melve et interessant poeng knyttet til aural kommunikasjon, dvs. høyt­lesning. I diskusjonen av europeisk middel­alder legger han vekt på aural kommunikasjon som en blandingsform. ”Dersom skriftet blei formidla gjennom høgtlesing til dei som ikkje var leseføre, er det igjen eit eksempel på kor håplaust det er å operere med tale og skrift som isolerte kategoriar – talet på lese- og skriveføre fortel ikkje heile historia om skriftkulturen i eit gitt område, fordi langt fleire enn ei lita gruppe av leseføre kunne få kjennskap til skriftkulturen gjennom aural kommunikasjon” (s. 140).
Dette er en sannhet med modifikasjoner, for ”blandinga” har klare grenser. Dersom man tenker på skrivekyndighet som et vesentlig moment ved skriftkulturen, er det klart at den jevne mann ikke var en del av skriftkulturen selv om han hørte dekreter, dommer og politiske taler autoritativt opplest på torget. Han ville ikke av den grunn kunne leve i det hermeneutiske rommet som skriften åpner opp. Og han ville ikke nødvendigvis føle savn etter det. Kommunikasjonsutrustningen var annerledes, og livs­førselen og samfunns­forståelsen. Den italienske bonden kunne leve et liv med en fullverdig rettsforståelse og gode kommunikasjonsevner selv uten Romerretten, uten den latinske Bibel, og uten forståelse for tidlig-moderne byråkrati. Som tilskuer til høyt­lesning levde den vanlige mann i en snakkekultur samtidig som den lærde levde i en skrive- og snakkekultur.
Her er vi inne på et historisk faktum som Melve forøvrig gjør lite ut av. Talekulturen lever ved siden av skriftkulturen uansett. De som kan skrive slutter jo ikke å snakke, de opplever snarere en utvidelse av mulighets­rommet for kommunikasjon som de ­kanskje ikke utnytter noe særlig, eller kanskje tar gjennomslagskraftige initiativ med.
Jeg har fremmet to kritiske punkter mot Melves teoretiske perspektiv: manglende teknologiforståelse og manglende interesse for livsverden. Jeg erkjenner at man ikke trenger å være enig med meg i disse etter­lysningene, og at Melves bok kan leses som formfullendt dersom man deler hans forutsetninger, eller leser historien uten spesiell interesse for den kommunikasjonsteore­tiske debatten.
Men er det likevel mulig å peke ut et aspekt ved boken der manglene blir kritiske? Hvorfor skriver Melve en historie om 5.000 års mediekultur uten å analysere de moderne massemedier. De er jo i stor grad skrift­lige og muntlige? Hvorfor sørger Melve for å avgrense sin historie slik at den ikke når frem til nåtiden? De siste 100-200 årene ­burde da vitterlig også ha vært med, så vi kunne fått sett ”ideologisynets” og ”brot­synets” potensialer i et komplett historisk panorama?
Jeg vil antyde at det er en teoretisk grunn til at Melves bok slutter for tidlig. I nyere historie har det nemlig skjedd en stor materiell endring – et stort brudd muligens. Introduk­sjonen av elektroniske plattformer for kommunikasjon begynte med telegrafi og telefoni på midten av 1800-tallet og pågår fortsatt i form av internett og mobiltelefoni. I lys av 5.000 år er det rimelig å se dette som en så sentral endringsprosess at den kan kalles en ’revolusjon’, om ikke annet så i den rent materielle forandring som har skjedd i folks kommunikasjons­utrustning.
Jeg finner det rimelig å si at disse plattformer har fått stor betydning for makt- og samfunnsforhold. De har sørget for omdirigering av en rekke formidlingskanaler, og endret enkeltindividets handlingsrom. Jeg vil bare peke på et punkt som ville vært relevant for Melves brede resonnement, nemlig Walter Ongs begrep om ’sekundær muntlighet’. Med dette mente han å skille det 20. århundrets talekulturer fra fortidens, og tenkte på tale som var formidlet teknologisk. Han framhevet at slik tale ofte er manuskrip­tbasert eller på andre måter basert på skriftens mentale teknikker, samtidig som den høres veldig personlig og intim ut. Den bærer i seg mange av den uformidlende talens karakteristika, så som sterk identifikasjon, en omsluttende karakter, etc, men er tross dette et masseprodukt. En slik talekultur står likevel i klar kontrast til den primære muntligheten som man knapt lenger kan tenke seg at noe menneske lever i.
Det ligger oppmagasinert en formidabel kulturell tilgang i den sekundære muntligheten og dens teknologier. Nåtidens menneske forstår omverden og seg selv gjennom elektroniske medier, og gjennom et utall skriftmedier, og gjennom tale ansikt til ansikt. Uten en nyansert teknologiforståelse og anerkjennelse av livsverdens betydning for kommunikasjonen vil man være ute av stand til å forstå de elektroniske mediers retoriske makt. Og nå er den overalt, i et virak av ulike versjoner som bare historien kan kaste lys over.