NKRF IV – best ever!

Konferensrapport

NKRF IV – fjärde Nordiska Konferensen för RetorikForskning, Södertörns Högskola, 6-8. oktober 2010.

Bibliografiskt

Jan Grue, Sine Halkjelsvik Bjørdal og Johan L. Tønnesson.

Rhetorica Scandinavica 56 (2010), side 75-77.

Annons

Rapporten

En gruppe fra Oslo- delegasjonen har fått æren av å rapportere fra Retorikk-konferansens siste dag, en dag som ikke stod tilbake for de foregående i spenst og spennvidde. Vi har imidlertid, gitt nordmenns begrensede sanseapparat, måttet nøye oss med å gi nedtegnelser fra de sesjoner hvor vi selv var til stede.

Optimistisk voluntarisme i møte med skandinavisk realisme

Konferansens siste dag åpnet med et overraskende og ganske modig plenumsforedrag av key note Sonja K. Foss. Hun lanserte hva hun på amerikansk vis framstilte som et nytt paradigme, og kalte selv sitt program for “constructed potentiality”. Det er langt på vei et normativt program, hvor mennesker oppmuntres til å skape virkelighet gjennom å fortolke og søke forståelse i stedet for å overtale. Vi må starte med oss selv. En fange kan være mer fri enn sin vokter ved å betrakte seg selv som fri. Mange undersøkelser viser at den som ser på seg selv som fattig får dårligere helse enn den naboen som tjener like lite, men som ikke betrakter seg som fattig. Gjør vi oss til ofre, blir vi ofre. Viljens makt er stor.

Det ble innvendt at dette ikke er nytt, vi kjenner tankene igjen fra tysk idealisme og fra mange religioner. Dette innrømte Foss glatt, men det er nytt som et retorisk hovedperspektiv, for i retorikken har hovedtendensen vært å sette overbevisningen av mennesker i sentrum, det hun kontrastivt benevnte som ”paradigm of constricted potentiality”.

Hvorfor overraskende og modig? Fordi enhver skandinavisk forsamling av retorikere nødvendigvis vil være grunnleggende skeptisk til alt som kan smake av individualistisk lykke-filosofi. Hvor blir det av maktperspektivet? Og kollektivet? Og den helt nødvendige forståelsen av individets sosiale samhandling? Og hva er egentlig det teoretiske fundamentet for Foss’ påstått nye paradigme? Disse spørsmålene haglet selvsagt etter innlegget. Og i de mange pause- og lunsjsamtalene ble hun kritisert for ikke å benytte Bourdieus habitus-begrep, som ligger snublende nær: Før fangen og den fattige kan starte med mental trening og selvrealisering med lenke rundt foten og rumlende mage må hun og han ha noen sosialt ervervede retoriske og tankemessige ressurser å øse av. Men tross alle innvendingene bidro Foss trolig til å myke opp noen fordommer hos dem som ikke har bestemt seg for å fryse sitt verdensbilde fast. We can still do a lot of things with words. And thoughts.

Politisk film, bjeffende Facebook-parti og bricolage

Blant papersesjonene vil vi straks trekke fram “propaganda”, med innlegg om det danske Socialdemokratiets spillefilmer fra 1930-årene, samt oppdateringer fra ungarsk politikk og utdrag fra Mats Rosengrens nyeste bok.

Anders Ullholm, doktorand ved vertskapsinstitusjonen i Södertörn, fortalte om Ungarns Hundeparti, aka. The Hungarian Two-Tailed Dog Party, som oppsto som en reaksjon på regjeringens anti-parlamentariske og anti-dialogiske linje. Et flertall på over 2/3 parlamentet har latt den ungarske regjeringen sette vanlig partipolitikk og debatt til side, og reaksjonen har kommet i form av situasjonisme, hyperbolske erklæringer og ironi. Hundepartiet lover evig liv og gratis øl til velgerne, men stiller ikke til valg. I stedet har aksjonistene 50,000 tilhengere på Facebook, og forsøker å gjenåpne den politiske dialogen ved å kommentere aktuelle begivenheter med manipulerte veiskilt, plakater og reklameboards.

Mats Rosengren, professor ved Södertörns högskola og særlig kjent for sitt doxologiprosjekt, presenterte sin bok om den tyske filosofen Ernst Cassirer (1876-1944) som et bidrag til vitenskapsteori og metarefleksjon for humanvitenskapene. Rosengren argumenterte varmt for “bricolage” som metode, altså den eklektiske sammenstillingen og anvendelsen av ulike tilnærminger og teorier, heller enn den systembyggende “ingeniørens metode”.

Panegyrikk som implisitt disputt

I workshopen “Panegyrisk offentlighet – om hyllning som offentlighetsform under tidigmodern tid”, fikk vi høre Nils Ekedahl og Birgitta Ekblom, begge fra Södertörn högskola, presentere interessante resultater fra forskningsprosjektet “Överhetens odödliga beröm. Rojalistisk hyllningslitteratur som politisk kommunikation inom det svenska Östersjöväldet ca 1620-1720“.

Ekedahl startet med en generell presentasjon av prosjektet, før han gikk nærmere inn på et av hovedspørsmålene for prosjektet: “Hur kan den tidigmoderna periodens blomstrande hyllningsretorik förstås som politisk kommunikation?”

Under tittelen “Panegyrik som påverkan. En offentlighetsform med dold agenda under tidigmodern tid“, presenterte så Ekblom resultater fra sin kommende avhandling. Hun viste hvordan et hyllningsdikt fra 1697 til Sveriges da nye konge, Karl XII, kan forstås ikke bare som ren hylling, men også som en type politisk kommunikasjon der taleren faktisk imøtegår kritiske røster som fantes i visse kretser av befolkningen.

Selv om antallet deltakere på workshopen ikke var overveldende, ble den påfølgende diskusjonen konstruktiv og fruktbar. Spørsmål om Habermas’ offentlighetsteori og hans begrep “representativ offentlighet” ble særlig diskutert, samt hvordan man best skal kunne studere og forstå historiske tekster. I tillegg ble det stilt spørsmål om ikke studier av panegyrikk i tidligmoderne tid også kan dra nytte av ikke bare klassisk retorisk teori, men også nyere retorikere som f.eks Burke og Perelman.

Tankekonstituerende stil og Metonymies we live by

Sesjonen om “språk og stil” hadde to innledere: Marie Lund Klujeff, lektor ved Aarhus universitet, og Anders Sigrell, professor ved Universitetet i Lund. Klujeff diskuterte stilbegrepets to hoveddefinisjoner i den retoriske tradisjonen; den klassisistiske forståelsen av språklig stil som en ekstern kvalitet, stil som klær, og den mer romantiske forståelsen av stil som person, som essensielle indre kvaliteter. Hun åpnet i god dialektisk tradisjon opp for en syntetisk forståelse av stil som konstituerende for tanken.
Anders Sigrells innlegg om metonymi var rettet inn mot en oppvurdering av denne velkjente tropen; for Sigrell er metonymien et helt sentralt språklig-ideologisk grep der tilhørernes eller lytternes oppmerksomhet styres i en ønsket retning – det er noe annet å si at Det hvite hus har truffet en politisk beslutning enn å si at president Obama og hans medarbeidere har gjort det. I den påfølgende diskusjonen ble det trukket linjer fra den retoriske forståelsen av metonymi til George Lakoffs kognitive og lingvistiske undersøkelser, og til Paul de Mans filosofiske tilnærming. De tverrfaglige og disiplinovergripende sidene ved retorikken kom godt til syne – som ved flere andre anledninger under konferansen.

Utstillingsdokkers og ungdomsskoleelevers retorikk

Under “actio”-sesjonen overbeviste Marie Gelang & Alyssa O`Brien om at vi kan lese ut svært mye retorisk informasjon om kjønn, kultur, politikk og etikk ved å sammenlikne , (the mannequins) i moteforretningenes butikkvinduer verden over – historisk og samtidig. Det bør snarest opprettes et utstillingsdokkemuseum, gjerne med vekt på de frosne gesters og den utstudert statiske mimikkens retorikk!
Johan L. Tønnesson deltar i et prosjekt i Oslo hvor to pedagoger, en samtaleforsker og han selv analyserer elevers actio i et norsk videomateriale. Han la stor vekt på hvordan elever håndterer det uventede, altså hvordan de overskrider rollen som karakter- (betyg-)søkende “utstillingsdokker”, og benyttet anledningen til å forsvare bruken av PowerPoint og liknende presentasjonsprogrammer, som han hevdet kan være frigjørende for de fleste unge rhetorer.

Best ever

Da de eminente konferanselederne Mats Rosengren og Jens Elmelund Kjeldsen tok ordet til avslutning i plenum, var det med synlig og berettiget tilfredshet. De takket en rekke uunnværlige medarbeidere i Södertörn, og vakte bifall da de konstaterte at konferansen hadde vært en suksess – organisatorisk, faglig og sosialt. Kanskje burde lederen for foregående nordiske retorikk-konferanse (Oslo 2006) ha sprettet opp og erklært i olympisk Samaranch-stil at dette hadde vært “the best rhetorical games ever”. Naturlig beskjedenhet stoppet ham, i stedet skriver han det herved post festum.