Reelle, offisielle beklagelser

John Magnus Ragnhildson Dahl:

Anmeldelse:
Lisa S. Villadsen & Jason A. Edwards (red): The Rhetoric of Official ­Apologies. Lexington Books, 2020.

Ingår i: Rhetorica Scandinavica 82, 2021
recension s vii-xii
https://doi.org/10.52610/WYDO2072

John Magnus Ragnhildson Dahl, Universitetslektor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.
0000-0002-1167-9632


Apologia er i klassisk retorikk en form for forsvarstale, og kan kanskje best forstås som unnskyldning i form av en bortforklaring eller en “jeg angrer slett ikke”-uttalelse. Det er ikke denne formen for apologi Lisa S. Villadsen og Jason A. Edwards interesserer seg for i sin nye antologi, men snarere det motsatte: Apologier som er reelle beklagelser. Mer spesifikt handler artiklene i denne fine samlingen om offisielle beklagelser, der representanter for en gruppe – ofte, men ikke alltid, et statsoverhode eller et parlament – beklager til en annen gruppe som det har blitt begått historisk urett mot. Et hjemlig eksempel Villadsen og Edwards’ ­nevner i innledningen er kong Haralds beklagelse til den samiske befolkningen for fornorskingspolitikken.

Annonce

Offisielle beklagelser er kontroversielle av flere grunner – for eksempel har kritikere fra en fløy påpekt at det er meningsløst å beklage for fortidens synder begått av personer for lengst borte, mens kritikere fra en annen fløy har påpekt at de sjeldent er annet enn symbolpolitikk. Likevel var det, ifølge Villadsen og Edwards, et sterkt oppsving i mengden offisielle beklagelser på 90-tallet, og fenomenet har blitt analysert fra flere perspektiver, ikke minst som en viktig del av forsoningspolitikk. I lys av dette har antologien har to uttalte mål: Å presentere et retorisk perspektiv på offisielle beklagelser, og å bedre teoretisere offisielle beklagelser som en form for politisk retorikk. Begge målsetninger lykkes den godt med.

I introduksjonen og etterordet diskuterer Villadsen og Edwards hvordan et retorisk perspektiv kan tilføre noe til den videre diskusjonen om offisielle beklagelser. Her nevnes det særskilt at retorikken kan analysere hvordan utforming og ordvalg er avgjørende for om beklagelsen fyller den funksjonen den er ment for. I tillegg blir det trukket frem at retorisk sjangerlære kan gjøre at vi bedre forstår hva slags handle­kraft, eller mangel på slik, som faktisk ligger i offisielle beklagelser. Spørsmål om representasjon – hvem kan egentlig beklage for hvem, forsoning – hva skal til for å forbedre relasjoner mellom ulike sosiale grupper, og forvandling – hvordan man gjennom en offisiell beklagelse også viser at man nå er et annet samfunn – er sentrale her. Noe som slo meg under lesningen var at de ulike bidragene er uvanlig godt innstilt på å svare på disse felles spørsmålene. Med andre ord har dette blitt en særlig helstøpt antologi.

I bokens første kapittel diskuterer Adam Ellwanger den historiske og kulturelle sammenhengen mellom kristen metanoia, selvforvandling gjennom bekjennelse, og moderne offisielle beklagelser, og kritiserer muligheten en stat har for å virkelig kunne beklage siden den ikke kan forvandle seg selv på samme måten som en ­person kan. Bradley A. Serber diskuterer Clinton’s beklagelse for USAs manglende inngripen for å forhindre folkemordet i Rwanda, og peker på problemer rundt representasjon, handlekraft og kairos for offisielle beklagelser. Kapittel 3, skrevet av Kevin Coe, presenterer et normativt rammeverk for offisielle beklagelser, basert på en tverrfaglig litteraturgjennomgang med mål om å forstå hva som må bli sagt for at en offisiell beklagelse skal være vellykket. John B. Hatch legger også frem et normativt perspektiv, men fra et teoretisk utgangspunkt: hvordan slaveri-beklagelser skal forstås fra det etiske rammeverket for forsoning, og som en måte å håndtere sårbarhet på. Her viser han på en meget interessant måte hvorfor ordvalget i deler av to ellers meget like amerikanske kongressresolusjoner ment å beklage for slaveriet spilte en stor rolle i å hindre at en av resolusjonene ble vedtatt i begge kamre, nettopp på grunn av uenighet om sårbarhet og balansen mellom en ektefølt beklagelse og motviljen til å inngå økonomiske forpliktelser.  Dette kapittelet er inspirert av Burke, mens det påfølgende kapittelet, av M. Shivaun Corry, rett og slett kan ­kalles burkiansk. Hun diskuterer de mange offisielle beklagelsene fra Canadiske myndighetspersoner om internatskolene for innfødte kanadiere, og drøfter hvordan en beklagelse aldri kan være endelig – den må gjentas og endres igjen og igjen ettersom forholdene mellom sosiale grupper og forståelsen av den kanadiske nasjonen hele tiden forandrer seg.

I kapittel 6 får vi presentert en helt annen gren av retorikken, når Jeffrey D. Brand analyserer bedrifters beklagelser for involvering i slaveri. Han trekker på krise­kommunikasjon og virksomhetskommunikasjon, og viser slik både hvordan beklagelser er en strategisk respons på krav fra omverden, men også hvordan de er en del av retorikken som omgir oss og er med på å forhandle hvem vi er som storsamfunn. Også Claudia Janssen Danyi og Marita Gronnvoll diskuterer i sitt kapittel beklagelser som kommer fra andre enn myndighetene, nemlig amerikanske vete­raner som beklagde til det irakiske folk. Analysene deres viser hvordan en beklagelse, i mangel av en “virkelig” offisiell slik, kan fungere som motstand, og illustrerer slik på interessante måter hvordan sjangeren kan fungere som alternativ epideiktisk tale og slik skape retorisk handlekraft – samtidig som dette avhenger av retorens sosiale plassering, i dette tilfellet veteranstatus. Jeremy Cox og Tiara Good vender i kapittel 8 tilbake både til myndigheters beklagelser og mer problematiske sider ved sjangeren, når de analyserer diverse beklagelser til amerikanske innfødte, og viser hvordan disse konsekvent fremstiller USAs forbrytelser mot urbefolkningen som et unntak fra hva nasjonen USA egentlig er, noe som ifølge dem gjør beklagelsene hule siden de ikke evner å ta oppgjør med kolonialismen nasjonen er bygd på. En lignende kritikk finner vi i bokens siste kapittel, der Kundai Chirindo og Jasper Edwards diskuterer både beklagelser til den australske urbefolkningen og deres svar på disse beklagelsene, og viser til hvordan de konsekvent unngår en reell forsoning da de ikke innrømmer økonomisk kompensasjon eller landrettigheter.

Som allerede sagt er dette en uvanlig godt redigert antologi, da alle bidrag, på hver sin måte, virkelig svarer på utfordringene og målene som blir presentert i innledningen. En annen fin detalj, som jeg håper og tror er tilsiktet, er hvor godt de ­ulike bidragene som står ved siden av hverandre fungerer lest opp mot hverandre. Det er sjeldent at jeg leser en antologi fra perm til perm, og når jeg nå gjorde det slo det meg hvor interessant det var å lese Hatch sitt teoretisk-normative rammeverk rett etter Coes mer induktive, og hvor godt det fungerte å plassere Janssen Danyi og Gronnvoll sin diskusjon om beklagelsen som en form for epideiktisk motstand rett før Cox og Goods mer fundamentale kritikk av epideiktikken i tradisjonelle offi­sielle beklagelser.

Nesten alle artiklene inngikk i ett eller to slike par, noe som ikke minst framhevet en annen av antologien sine store styrker: Hvordan den virkelig presenterte hva et retorisk perspektiv kan bidra med ved å vise bredden i retorikken. Her får vi både innsikter fra Burke-tradisjonen og beslektet litteraturvitenskaplig inspirert retorikk i samme bind som krisekommunikasjon og virksomhetsretorikk, og vi får både analyser som lener seg på vår teologiske kulturhistorie og som trekker på sentrale temaer i kritiske rase- og etnisitetsstudier. Felles for alle er hvordan de nærmer seg en felles tematikk, felles problemstillinger, og deler et felles fokus på det retorikken kan best: Sammenhengen mellom situasjon og konkret ordvalg. Kort sagt er antologien også en virkelig flott presentasjon av hva et retorisk perspektiv, i all sin rikdom, kan gi oss av viktig kunnskap.

Om en av samlingens styrker ligger i hvordan den presenterer bredden i moderne retorikkforskning, ligger dens største svakhet i hvordan den på flere måter ikke klarer å vise samme bredde når det kommer til bidragsytere og empirisk materiale. For det første gir både innledningen og flere av bidragene inntrykk av at reaksjonen til dem som blir beklaget til er en like viktig del av denne formen for apologi-­retorikk som beklagelsen selv. Da er det merkelig hvor lite oppmerksomhet denne formen for resepsjon får – selv om de nevnes i flere av essayene, blir de ikke viet egentlig analytisk eller teoretisk oppmerksomhet. I samme ånd framstår det som merkelig tonedøvt, i en bok som insisterer på viktigheten av retorisk handlekraft og offentlig samtale om rasisme og kolonialisme, at Villadsen og Edwards ikke lar dem det gjelder komme til orde. Så vidt jeg har klart å finne ut, er det ingen bidrag i antologien fra sorte amerikanere om slaveri-beklagelser, ingen essays fra aboriginer, ­inuitter, samer eller innfødte amerikanere om de mange offisielle beklagelsene for overgrep mot urbefolkning. Jeg vet så klart ikke om man har forsøkt å få fatt i slike bidrag, og mener jo heller ikke at man bare kan skrive forskning om det som angår en selv, men i lys av lange akademiske diskusjoner om standpunktsepistemologi og nylige verdenshendelser redaktørene selv refererer til fremstår mangelen som slående.

Mer problematisk er det at antologien er nesten fullstendig orientert mot USA. Dette gir seg dels utslag i at alle bidragsyterene er fra USA og/eller er tilknyttet et amerikansk universitet, dels i festlige små detaljer som at vi i innledningen får vite at Norge er et konstitusjonelt monarki, og at det på bakre perm opplyses om at redaktør Villadsen arbeider ved Københavns Universitet i Danmark, men vi får aldri vite hvor arbeidsstedet til medredaktør Edwards, Bridgewater University, ­ligger – alle kjenner jo så klart godt til den pulserende metropolen Bridgewater. Et mer alvorlig utslag av dette fokuset på USA er at det empiriske materialet, og ­dermed analysene og teoribyggingen, blir meget farget av spesielle amerikanske ­forhold, landets spesielle plass i verden og ikke minst dets historie.

Dette er ikke ment som en antiamerikansk eller identitetspolitisk klagesang, men noe jeg påpeker fordi man på grunn av dette kan kan stille spørsmål ved om boken handler om den retoriske sjangeren offisiell beklagelse, eller den amerikanske, eventuelt settler-statlige, lokale varianten av denne sjangeren. Mange av de problema­tiske sidene ved beklagelse-sjangeren som blir trukket frem i flere av essayene er nemlig tett knyttet opp til nasjonale særtrekk, både når det gjelder sjangerens reelle handlekraft og utfordringer knyttet til dens retoriske utforming. Det blir for eksempel ofte nevnt at formuleringer som klargjør at en offisiell beklagelse ikke kan benyttes som grunnlag for rettslig fastgjøring av økonomisk kompensasjon gjør at beklagelsen ikke fremstår som ektefølt og reell, og at virkelig forsoning er umulig uten økonomisk kompensasjon. En slik problematikk vil jo være helt annerledes i for eksempel europeiske land, der politikk er rettsliggjort i langt mindre grad. Dette knytter også an til USA (og Australia og Canada) sin spesielle koloniale historie som settlerstat, og dels slaveristat. Viktigheten av å innrømme økonomisk kompensasjon og råderett over landområder i offisielle beklagelser til urbefolkning som fikk landet tatt av europeiske settlere virker innlysende, men problematikken blir mindre relevant, eller i alle fall mer uklar, i andre kontekster. I Skandinavia har den jo gjenklang med tanke på våre arktiske urbefolkninger, men hvordan spiller den seg ut dersom et land som Nederland skulle beklaget ovenfor befolkningen i Indonesia? Hva med India, en stat delvis bygd av kolonimakten og preget av etniske spenninger, men likevel ikke en direkte arving til det britisk-indiske keiserdømmet og dets forbrytelser? Eller hva med multietniske land som aldri har blitt kolonisert, som “motsetningene” etnonasjonalistiske Thailand eller imperium-nasjonalistiske Iran? Hvordan skal man analysere en eventuell offisiell unnskyldning til etniske minoriteter i disse landene? Videre virker det som om nettopp USA sin problematiske kolonihistorie har ført til en overvekt av empirisk materiale der man beklager til etniske minoriteter, mens det – med unntak av Ellwangers ene eksempel om (talende nok) Skott­lands beklagelse til homoseksuelle – ikke har blitt plass til offisielle beklagelser til andre grupper. Hjemlige beklagelser til barnehjemsbarn og til tvangssteriliserte transpersoner rinner meg i hu. Kort sagt: antologien hadde blitt enda bedre dersom man hadde løftet blikket til andre kontekster enn den amerikanske, og andre samfunnsspørsmål enn etnisk minoritetsproblematikk.

Når det er sagt, bør det kanskje heller leses som en oppfordring til redaktørene om å lage et volum 2, om offisielle beklagelser verden rundt? Dersom den blir like godt redigert og fylt med interessante og velskrevne bidrag som The Rhetoric of Official Apologies jo er, som bidrar til forståelsen av både en retorisk sjanger og viktigheten av et retorisk perspektiv, kjøper og leser jeg den mer enn gjerne.


Author profile

Universitetslektor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

Lämna ett svar