Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Retorikkens begreper og begrepenes retorikk

Retorikkens begreper og begrepenes retorikk

av Øyvind Pålshaugen

Øyvind Pålshaugen: Retorikkens begreper og begrepenes retorikk

Essä.

Bibliografiskt

Författare: Øyvind Pålshaugen

Rhetorica Scandinavca, nr 47 (2008), s 52-62.

Annonce

Essäet

I

Som den retorikk-skolerte leser allerede vil ha lagt merke til, har jeg valgt å bruke en kiasme som tittel på dette essayet. Det vil si, strengt tatt valgte jeg ikke å bruke en kiasme; jeg lagde tittelen, og først etterpå registrerte jeg at den kunne klassifiseres som en kiasme. Retorikkens begreper har jo det til felles med begreper flest at de er klassifiserende. Den klassiske retorikkens begreper er en taksonomi over talemåter; den har et begrep for de fleste stilgrep. Som sådan er den imponerende.
Retorikkens begreper imponerer også for så vidt som de alltid opptrer i søndagsklær. De har et litt, om ikke klerikalt, så i alle fall høytidelig tilsnitt. Stort sett dreier det seg jo om latinske og greske termer, hvorav bare relativt få beveger seg ute blant folk flest og har kunnet bli assimilert, dvs. blitt alminnelig akseptert som fremmedord (som f.eks. synonym og metafor). De fleste termene har verken blitt assimilert eller i det hele tatt blitt oversatt. En del greske termer er blitt latinisert, mens de latinske overveiende er forblitt latin. Slik har den klassiske retorikkens terminologi fortsatt et visst liturgisk preg, som et vokabular for innvidde – selv om kretsen av innvidde stadig utvides.
Ett eksempel på en slik term, som med den stigende interessen for retorikk har blitt stadig mer brukt, er begrepet prosopopeia. Det kommer fra gresk, stavemåten som brukes på norsk er den latiniserte. Med sine seks stavelser og raske rytme er det et flott ord. Litteraturstudentene i Bergen gir ut et tidsskrift som de har gitt navnet Prosopopeia. For lesekretsen til Rhetorica Scandinavica trenger jeg knapt forklare begrepet. Da jeg ovenfor brukte formuleringen om at ’det er få av den klassiske retorikkens termer som beveger seg ute blant folk’, brukte jeg et retorisk grep som med litt velvilje kan klassifiseres som et eksempel på prosopopeia: Ting eller begreper blir tillagt personlige egenskaper.
Men selv om retorikkens begreper er språklige framtoninger som med sin fremmedartete ordlyd kan ha en viss mystisk aura, har de altså det til felles med andre, mer velkjente vitenskapelige begreper at de brukes til å klassifisere fenomener. Selv om retorikkens begreper skaper en viss undring, som gjør at vi tar ordene for mindre selvsagte og lytter mer til hva ordene selv sier, er det ikke da likevel slik at retorikkens prosjekt føyer seg ganske sømløst inn som en del av vitenskapens klassifikatoriske prosjekt? Det vil si å skulle bringe allehånde fenomener på begrep, ut fra den formodning at når vi har et begrep hva slags fenomen noe er, så vet vi også hva som er det vesentlige ved fenomenet – altså vitenskap som et bidrag til die Entzauberung der Welt. Forskjellen er riktignok at mens de øvrige vitenskapenes begreper dreier seg om fenomener som utlegges språklig, dreier retorikken seg om språklige utlegninger. Men hvilken forskjell gjør egentlig det? Er det noen vesensforskjell på å klassifisere alle naturens uttrykksformer og alle språkets?
La gå at dette kan høres som et dårlig forsøk på et retorisk spørsmål. La meg derfor heller nærme meg problemstillingen gjennom et eksempel på retorisk analyse. Når jeg bruker uttrykket ”begrepenes retorikk” – hva slags retorisk grep gjør jeg da bruk av? Begrepene er jo begreper, de kan verken tale eller handle. Vi som bruker begreper kan bruke dem retorisk, men å tale om ”begrepenes retorikk” er ikke annet en nettopp en talemåte – et retorisk grep, faktisk et eksempel på prosopopeia. Og når jeg slik klassifiserer dette språklige uttrykket, når jeg så å si å kler av det den språkdrakt jeg først har gitt det, står det språklige uttrykket ganske nakent fram: Uttrykket ”begrepets retorikk” viser seg å være dannet gjennom et bestemt retorisk grep, gjennom bruk av prosopopeia, og den spenning, eller den ladede mening, som oppstår gjennom det kiastiske uttrykket Retorikkens begreper og begrepenes retorikk, lades ut eller forsvinner. Vi ser at en slik enkel retorisk analyse på sin måte bidrar til die Entzauberung – de språklige uttrykks evne til å forrykke våre tilvante perspektiver gjennom en spenningsfylt formulering, blir avslørt som teknikk.
Denne analytiske, klassifikatoriske funksjon som retorikkens begreper har er så absolutt én side ved den retoriske tradisjon – også slik den utøves i dag. Men hadde dette vært alt retorikken hadde å yte, så hadde vi ikke hatt det spenningsforhold mellom retorikk og vitenskap som tok til med oppkomsten av den moderne vitenskap. Dette spenningsforholdet eksisterer fortsatt, og med retorikkens og språkfilosofiens oppblomstring i de senere tiår har det tatt nye former. Riktignok er det ikke alle former for retorisk analyse som er vitenskapen ubekvem, og det er ikke alle former for vitenskap som er ubekvem med retorisk analyse. Men jeg skal trekke fram ett aspekt ved retorikkens relevans for vitenskapen som i alle fall store deler av humaniora og samfunnsvitenskap later til å ha problemer med å ville vedkjenne seg.

II

Det jeg har i tankene, dreier seg om vitenskapens forhold til sine begreper. La meg starte med det selvsagte: Begrepers innhold kan ikke komme til uttrykk på annen måte enn gjennom et språklig uttrykk. Og det er gjennom språkets materielle form at uttrykket skapes – uansett om vi formulerer oss i tale eller skrift. Å gi form til en materie eller et materiale krever en teknikk. Hvis vi vektlegger dette aspektet ved språket, kan vi si at retorikkens emne er de teknikkene som må beherskes for å kunne forme et i seg selv meningsløst materiale (lyder eller streker) slik at det skapes et uttrykk som gir mening. Ved å vektlegge dette aspektet, ved å betrakte retorikkens emne som de teknikkene som brukes for å gi form til en materie, blir retorikken en påminnelse om språkets materialitet.
Det er denne påminnelsen vitenskapen ikke liker. Vel er det slik at innen alle vitenskapelige disipliner vil de fleste med stolthet kunne bekrefte at emnet for deres vitenskapelige arbeid til tider kan være tung materie. Men ordet materie refererer ikke da til noe materielt; ordet brukes metaforisk. Det er jo nettopp åndens evne til å tilegne seg og beherske en slik tung materie som er enhver vitenskapelig disiplins adelsmerke, og midlene til å beherske materien er framfor alt begrepene. Begrepene deler inn og deler opp, de rydder og ordner – gjennom bruken av begreper skapes oversikt og innsikt i noe som uten de begrepsmessige distinksjonenes klargjørende og opplysende evne fortsatt ville fortonet seg som en uoversiktlig, dunkel materie.
Det er altså gjennom begrepsmessig tenkning at vitenskapen behersker sin materie. Begrepsmessig tenkning er åndsvirksomhet, og begrepene som vitenskapen utvikler framstår som rene åndsprodukter, i den forstand at de er produkt av tanken. Dermed ikke sagt at begrepene er resultat av rene spekulasjoner, uten empirisk grunnlag. Ingen vitenskapelig forskning kan regne med å bli tatt på alvor i dag hvis den ikke har reelle fenomener som sin gjenstand, de være seg materielle eller immaterielle. Vitenskapen er derfor nøye med å vise at dens begreper forholder seg til virkeligheten – men i virkeligheten fører det til at den blir nesten mer opptatt av hvordan begrepene forholder seg til hverandre: Ett begrep er ikke nok; for å kunne bedrive vitenskap trenger man et helt begrepsapparat, og det innbyrdes forhold mellom begrepene som utgjør dette apparatet er viktig. Derfor er gjennomtenkningen av det enkelte begrepets logiske status, og av den logiske sammenhengen mellom begrepene, så viktig for vitenskapen. Det er jo gjennom logikken at ånden holder orden på sin egen tenkning. Uten den logiske tenknings strenge overoppsyn ville den frie vitenskap lett kunne bli for frittsvevende.
Begrepene inngir oss derfor følelsen av å ha fast grunn under føttene, selv når vi beveger oss i abstraksjonenes sfære, i tankens verden. Ja, vi føler oss på tryggest grunn nettopp når vi har de abstrakte, vitenskapelige begreper som grunnlag for å kunne danne oss en sikker oppfatning om noe, og ikke bare er henvist til de mange motstridende inntrykk og forskjelligartede erfaringer som livet er så fullt av utenfor arbeidstiden, straks vi legger bøkene til side. Gjennom begreper kan vi fastholde en innsikt. Et begrep sammenfatter en tankerekke; fatter vi begrepers betydning, fatter vi et kompleks av forestillinger, tanker og argumentasjonskjeder med ett slag. Tenkning er tanken i bevegelse, men begrepene synes å opptre som faste forankringspunkter under tankens ferd.
Ett aspekt ved begrepenes retorikk er altså at begrepene gir inntrykk av å være rene åndsprodukter, som vitenskapen kan bruke til bl.a. å fastslå hva noe er. Begrepene gjør dette til sitt ethos: Ved å framstille seg som rene åndsprodukter framstår de som spesielt høyverdige, og dermed også som spesielt troverdige.  Leseren (eller tilhøreren) innbys dermed til å overse (eller overhøre) at begrepene i høyeste grad også er materielle produkter; språkets materialitet blir underslått. Men vitenskapens mulighet for fri tenkning er ikke bare bundet av logikken, den er også bundet til språket som et uomgjengelig medium for uttrykk – og dermed til språkets materialitet.
Hva enn vi vil ha sagt, hvilken erkjennelse eller innsikt vi enn vil framstille – i tale eller skrift: Vi har ingen annen mulighet for å uttrykke vår tenkning enn å bruke bestemte teknikker for å forme et materiale som qua materiale er blottet for mening eller betydning. Et i seg selv meningsløst materiale må formes (av munn eller hånd) på en slik måte at det tar form av språk – enten i form av artikulert tale eller i form av rekker av bokstaver (skrifttegn). Det er idet vi former materialet på en slik måte at det framstår som språk (til forskjell fra uartikulerte lyder eller rabbel), at den språklige mening, betydningsinnholdet, dannes – men dette betydnings- eller meningsinnholdet springer ingenlunde direkte fra vårt hode eller vår bevissthet over i andre menneskers hode eller bevissthet. Det åndelige innhold kan kun gripes gjennom fortolkning av det materielle uttrykk. Språkets materialitet gjør det mulig å formidle tenkning, og gjør det på samme tid umulig å formidle tenkning direkte. Siden vi er ute av stand til å formidle vår tankevirksomhet direkte, har vi ulykkeligvis heller ingen direkte kontroll med hva vi formidlet, når vi først har ordlagt oss på denne eller hin måte. Som Kjartan Fløgstad i et lykkelig øyeblikk fikk sagt det: ”Skilnaden mellom det eg ønsker å seia og det eg seier heiter stadig språket.”1
Uttrykket ”språkets materialitet” er jo for øvrig selv et begrep, og det hadde kanskje vært på sin plass med en definisjon av begrepet, slik at jeg lettere kunne vinne gehør og skape en felles forståelse av betydningen av språkets materialitet. På sin plass, jo – men siden betydningen av språkets materialitet kan anta like mange former som det finnes ordstillinger, er det fristende å nøye seg med å antyde betydningen av språkets materialitet ved å si at det er nettopp den som gjør at ”ordet fanger”.2 Vi må veie våre ord – særlig siden vi ikke kommer utenom at ordene har en egentyngde som kan være større enn den vekt vi tillegger dem. Å forfatte en ­
tekst er derfor mer enn å skrive ned sine tanker; språket selv vil uvegerlig også ha et ord med i laget, og det er ikke alltid slik at forfatteren og teksten snakker samme språk. Men det er alltid ordene i teksten, ikke forfatterens tanker, vi leser – lesning er ikke tankelesning. Retorisk innsikt kan åpne for å erkjenne dette vedvarende spen­ningsforholdet mellom det erkjennende subjekt og erkjennelsesorienterte tekster, men verken retorikkens begreper eller noe retorisk grep kan bidra til å oppheve det.
Vitenskapens tendens til å underkjenne betydningen av språkets materialitet er sammenfallende med dens tendens til å overvurdere betydningen av begrepene den bruker og å undervurdere betydningen av de ord den for øvrig bruker. Men ordet fanger. Når vi leser humaniora og samfunnsvitenskap, blir vi kanskje derfor oftere slått av den matte språkbruken enn av den glitrende begrepsbruken. Det får så være. Verre er at det problematiske ved tekstenes innhold – eller mangel på innhold – ofte synes å henge sammen med at forfatteren selv er blitt offer for begrepenes retorikk: Tilliten til begrepenes evne til å sammenfatte en kompleks materie forleder forfatteren til å konsentrere sin oppmerksomhet om en mest mulig presis bruk av allmenne begreper, for slik å kunne gi en angivelig presis vitenskapelig framstilling av sitt emne. Men stikk i mot intensjonen kan resultatet like gjerne bli en tekst som ikke synes å treffe saken. Forfatterens manglende oppmerksomhet omkring det faktum at den tekst man skriver utgjør en helt konkret helhet, hvor hvert ord teller, kommer til uttrykk som mangel på innhold: teksten formår bare å gi en overveiende generell framstilling av sitt emne.

III

Min understrekning av betydningen av språkets materialitet er ikke ment å overskygge et annet aspekt ved språket. Det mest bemerkelsesverdige ved språkets materialitet er kanskje at så snart vi utsettes for den, er det ikke til å unngå at den bidrar til å sette noe i oss i bevegelse: våre tanker. Tanken, som språket, utfolder seg så å si bare i fart. Hvis vi stopper opp for å tenke etter, skyter tanken fart – og i en viss forstand er det språket som bestemmer farten. Hvis vi stopper opp ved et tekststed, for å tenke over det som står der, stopper ikke tanken opp – den beveger seg, eventuelt i andre baner og ved hjelp av andre ord enn hva den gjorde under lesningen. Heller ikke erkjennelsen som kan lyse opp når vi blir eksponert for begreper, f.eks. under lesningen av et vitenskapelig arbeid, er noe som blir stående i ro. Vi minnes Walter Benjamins ord: Erkjennelsen er lynglimtet, teksten den lange, rullende torden.
Her er språkets logikk og begrepenes logikk på kollisjonskurs. Dvs. uttrykket kollisjonskurs er egentlig en dårlig metafor, for mens språkets eksistensform er bevegelse og dynamikk, har begrepenes eksistensform tilsynelatende en mer statisk ka­rak­ter. Vitenskapelige begreper opptrer som om de skulle ha et fast eller bestandig innhold, et betydningsinnhold som er (praktisk talt) identisk fra gang til gang – altså bestandig. Det er jo nettopp det som kjennetegner et begrep, at dets betydning ikke er bundet til ett enkelttilfelle. (Som eksempel behøver vi ikke gå lenger enn til begrepet ”retorikk”.) Slik hever de vitenskapelige begrepene seg ikke bare over dagliglivets begreper, de hever seg også tendensielt over tiden. Begrepenes retorikk forlener dem med en gyldighet som hever seg over tid og sted.
Siden etablerte begreper gir inntrykk å ha et betydningsinnhold som forblir noenlunde identisk med seg selv over tid, framstår også begrepenes tankeinnhold som det primære, og det språklige uttrykk som det sekundære. Det språklige uttrykk for begrepet reduseres til å være bærer av et betydningsinnhold, som er bestemt av tenkningen. I min første filosofiske ordbok, fra 1975, står en forklaring av ordet ”begrep” som er nesten rørende i sitt enkle og saklige uttrykk for hvordan forfatterne er blitt forført av begrepenes retorikk. I følge denne boken er et begrep: ”…[en] velavgrenset og relativt konstant tankeinnholdsenhet som entydig er knyttet til et språklig uttrykk”.3 Nåvel, kanskje kan vi tillate oss å smile av dette, og si at ja, 1975, sannelig er det lenge siden – rare, umoderne klær; rare umoderne tanker. Så det styrker vel ikke min troverdigverdighet at jeg siterer litt tilfeldig fra min første filosofiske ordbok, hvis forfattere meg bekjent har gått i glemmeboken.
Men hvor lenge det er siden 1975 avhenger jo av hvilket tidsperspektiv vi anlegger, og hvis forfatterne av min første filosofiske ordbok ikke er tilstrekkelig representative, får vi gå til forfatteren av den første filosofi – prima philosophia – altså Aristoteles. Hos ham kan vi lese en tilsvarende versjon av omtrent samme tankefigur. Tatt i betraktning av hvor godt denne figuren har holdt seg i over 2000 år, blir 1975 for samtid å regne – nesten som her og nå. I Anfinn Stigens oversettelse lyder Aristoteles’ formulering(er) fra Peri tes hermeneias slik: ”Det talte ord er symboler på fornemmelser i sjelen, og det skrevne ord er symbol på det talte. Og slik skrifttegnene ikke er de samme for alle, er heller ikke det talte ord det samme. Men det, som både tale og skrift umiddelbart er et symbol på, nemlig fornemmelsene i sjelen, de er de samme for alle” (16a 3-10).
I Aristoteles’ deklarerende stil – en stor del av hans skrifter antas jo å være notater og manuskript til forelesninger – får vi presentert praktisk talt akkurat samme versjon av forholdet mellom et tankeinnhold og dets språklige uttrykk som den som ble nedskrevet av langt mindre prominente filosofer mer enn to årtusener senere: Åndens produkt, tankeinnholdet er det samme for alle som har åndsevner, og dette tankeinnholdet kan tilordnes forskjellige språklige symboler – det gjør ingen forskjell, bare de som taler holder seg til de samme konvensjoner og bruker samme symbol om samme tanke. Denne versjonen av tenkningens status i forhold til begrepenes innhold og deres språklige uttrykk er fortsatt helt gjengs, for ikke å si den gjengse. Det dreier seg om en hierarkisk orden, og i dette hierarki rager tenkningen øverst. Tanken har høyest status – er nærmest ånden/sjelen. Så bærer det ­jevnt nedover: Tanken kan nedfelles i talen, og den levende tale kan nedfelles i skrift.
Tenkningens status må altså betegnes som en opphøyet status. Tenkningen, eller ånden – eller subjektet, om vi vil – står over både ordene og de gjenstander eller fenomener som ordene betegner. Begrepenes innhold er tenkningens eget verk, altså et rent åndsverk. Siden ånden kan skue ned på både ordene og tingene, har den ingen store problemer med å tilordne et språklig uttrykk til et begrep. Det språk­lige uttrykket må bare velges slik at det ikke er noen tvil om hva begrepet dekker, men det er forholdsvis enkelt – den store jobben er tankearbeidet, selve tenkningen.
Her er det vi må stoppe opp, ta en kunstpause, minne om retorikken som en årtusenlang refleksjon over ordkunst, og spørre på nytt: Hva er tenkning? Et uhyre spørsmål, her kan det gis mange svar – alt avhenger av hvilke aspekter man vil vektlegge. Siden retorikken jo med rette har fokus på utførelsen, kan vi gi spørsmålet en mer konkret retning: Hvordan utføres tenkningen, hvordan forløper den? Her vil jeg nøye meg med en liten påminnelse. Det dreier seg nok en gang om en i og for seg enkel retorisk innsikt som vitenskapen ikke riktig liker å bli påminnet om: Tenkning foregår jo som fortløpende dannelse av mening og betydning, åndsytelser som ånden ikke kan danne uten ved hjelp av ordene: Enten ved å sette ord i bevegelse, som når vi snakker med andre, eller ved å bevege seg gjennom ord, som når vi leser – eller også når vi lar tanken beveges av ord, som når vi lytter.
Stikkordet her, fellesnevneren for disse ulike måtene tenkning foregår på, er ikke ord. Fellesnevneren for alle disse måter å utføre tankeoperasjoner på er bevegelse. Vi forestiller oss gjerne at det er tenkningen som setter ord i bevegelse, men snarere er det omvendt: Det er gjennom ordene som settes i bevegelse, at tenkningen forløper som en meningsdannende og betydningsdannende aktivitet. Tenkningen og tenkningens innhold står m.a.o. slett ikke over ordene: Tenkningens innhold befinner seg helt og holdent innenfor den horisont av mening og betydning(er) som ordene spiller opp. Man kan ikke legge de ordene man beveger seg gjennom mens man tenker, til side og liksom på ordløst vis tenke over hva som skal være innholdet i et begrep, for deretter å ta ordene opp igjen og tilordne begrepet til et språklig uttrykk.
Vitenskapens arbeid med teoretiske begreper har i praksis altså form av noe som hender, det er noe som finner sted. Dette arbeidet finner sted på utallige steder, i utallige lokale språkspill (som her, i dette essayet). Og de betydningsunivers som spennes opp, forandrer seg med de betydninger som spilles ut. Slik sett er Ovids Metamorfoser kanskje et bedre bilde på hva som finner sted innenfor de vitenskapelige diskurser og språkspill, enn den mer prosaiske forestillingen om at man opererer innenfor et felles betydningsunivers og bidrar til et felles prosjekt om kunnskapsoppbygging. All tenkning, all bruk av vitenskapelige begreper, er bundet til bevegelse gjennom ord. Tenkning som et felles, vitenskapelig anliggende kan som sagt bare utføres gjennom bruk av ord – enten vi snakker, lytter, skriver eller leser. Og denne utførelsen, uansett hvor og i hvilken form den finner sted, finner sted i et forløp av tid. Ja, enda mer bestemt, utførelsen finner sted i løpet av en viss tid, m.a.o. en begrenset tid: fem minutter, tre kvarter, flere timer – så er det over. Og når det er over, når språkspillet er avsluttet klapper også det betydningsunivers sammen, som ble spent opp mens språkspillet pågikk.
Dette temporale aspekt ved språket, språkets flyktighet, later til å være enda vanskeligere for vitenskapen å ta inn over seg, enn hva som er tilfelle med språkets materialitet. Men språkets materialitet og språkets flyktighet er faktisk to sider av samme sak: Språklig mening og betydning kan bare dannes når språket er i bruk – mens språkspillet pågår, kan vi si. Og når språket er i bruk, er det språkets materialitet, og det man foretar seg for å forme denne materialiteten, som fortløpende skaper betydning og mening. Når vi leser, er det også språkets materialitet som gjør den stumme bruk av språk mulig. (Egentlig et mirakel, selv om vi opplever det som prosaisk.) Men når disse formene for beskjeftigelse med språkets materialitet opphører, opphører ordenes betydning. Språkspillet er brakt til ende – for denne gang. Derav også de språklige betydningens flyktighet – også begrepenes betydning. Utenfor et språkspill som faktisk finner sted, som foregår, som utføres, har begrepene ingen mening – de kan knapt nok sies å ha noen eksistens.

IV

For vitenskapen, som gjerne betrakter sine teorier og begreper ut fra metaforen om en tankebygning, blir påminnelsen om språkets flyktighet som regel avvist på mest banale vis; man peker på rekkene av bøker, og glemmer nødvendigheten av at øynene må fare over rekkene av bokstaver. Og begrepenes retorikk går jo ut på at de prøver både å heve seg over språkets materialitet og å unndra seg språkets flyktighet. Så ut fra begrepenes egen retorikk, er det forståelig at metaforen om at de er del av en tankebygning frister. Også for meg er denne arkitekturmetaforen fristende, som noe å spille litt videre på, som en avslutning på et språkspill.
Vi kjenner jo det gamle dictum, ofte tillagt Goethe, men som trolig stammer fra Schelling: Arkitektur er frossen musikk.4 I likhet med et byggverk er også et musikkverk som regel et i høyeste grad strukturert verk. Men til forskjell fra arkitektens verk, som bare kan erfares som verket slik det står der, når bygningen er oppført, kan komponistens verk kun erfares som stadig nye oppførelser, som framførelse. Det beste er når framførelsen har form av klingende lyd, når verket spilles. Men et musikkverk kan også erfares på annet vis, ved å utføre den gjerning det er å lese partituret. Språket har slik sett betydelig mer til felles med musikken enn med arkitekturen. Vitenskapens og begrepenes verden består ikke av tankebygninger, som vi kan bevege oss rundt i og betrakte på kjølig distanse, som frossen musikk. Riktignok gjør språkets materialitet at vi på en eller annen måte må oppsøke språket, og gå inn i de språklige betydningers univers, men der stopper sammenlikningen: Det er umulig å oppholde seg i språket, annet enn på gjennomreise. Vitenskapens begreper har ingen meningsfull eksistens for oss annet enn som elementer i et språkspill. Og i likhet med den klingende musikk er språkspill en type spill som må utføres. Det er en begivenhet som finner sted. Hva som finner sted er for musikkens vedkommende helt avhengig av hvilke noter og figurer som faktisk spilles – og det vitenskapelige språkspillet er like avhengig av de helt konkrete ord og språklige figurer som spillet utføres med.
Sammenlikningen kan trekkes et hakk lenger, og gjøres enda mer spesifikk: Når vi overværer framførelsen av et musikkstykke, kan vi erfare at enkelte musikalske partier er mer intense enn andre; noen partier kan være særlig vakre, noen mer foruroligende og atter andre kan være begge deler på én gang – og mere til. Uansett hva som framføres og hvordan vi erfarer framføringen, er det den oppmerksomheten som utøverne vier hver eneste av de noter som den enkelte (musikalske) passasje består av, som skaper uttrykket. Og det er notene som framføres vi hører, ikke hva komponisten har tenkt mens han skrev dem. Slik er det jo også når vi leser (eller lytter); det er ikke hva forfatteren må ha tenkt mens han skrev sine ord ned, som et vitenskapelig verk henvender seg til oss med: Henvendelsen består av de ord som er skrevet ned; forfatteren får ikke sagt annet enn det ordene måtte si. Når det gjelder forholdet mellom intensjon og utførelse, kan det være varierende grad av kongruens, men det er alltid teksten, og ikke forfatteren, som får siste ord – ordet fanger.
Til slutt: Leseren synes kanskje at dette ble mye om begrepenes retorikk og lite om retorikkens begreper. Retorikken er jo også en vitenskap, og den bruker også begreper. Men den begrepenes retorikk som preger så mye av dagens vitenskap bør ikke danne noe mønster for retorikken. Hva slags vitenskap bør retorikken være? Siden slike spørsmål ikke lar seg lett besvare, la meg svare lett retorisk og si at snarere enn å være en vitenskap om retorikk, burde den kunne bli en ”retorisk vitenskap”. Hvis leseren nå skulle tro at jeg er talsmann for å gi logikken på båten til fordel for retorikken, iler jeg til med å si at retorikkens og logikkens krav til vitenskapen på ingen måte er gjensidig utelukkende. Og for å gi en konsesjon til kravet om logisk konsistens, vil jeg avslutte med å si at det essayet du nå har lest ikke utrykker hva jeg ville ha sagt, men det jeg fikk til å skrive.


Litteratur
Hartnack, J. & Sløk, J. (red). De store tænkere. Aristoteles. Med innledning, oversættelse og noter af Anfinn Stigen København: Berlingske Forlag, 1964.
Fløgstad, K.. ”Den fonetiske skuggen”. I: Fløgstad, K.: Loven vest for Pecos – og andre essays om populær kunst og kulturindustri. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1981.
Hanneborg, B.& Hanneborg, K. Filosofisk ordbok. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag, 1975.
Pascha, K.S. ”Gefrorene Musik”. Das Verhältnis von Architektur und Musik in der ästhetischen Theorie. Berlin: Technischen Universität Berlin, 2004.
Ødegården, O. ”Er arkitektur frossen musikk? På jakt etter analogiens opphav”. I: arkitektnytt, no. 4, 2006.

 

1    K. Fløgstad, ”Den fonetiske skuggen”, i: Fløgstad: Loven vest for Pecos – og andre essays om populær kunst og kulturindustri (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1981): 60.
2    Dette essayet springer ut av et innlegg holdt på et symposium om ”Vitenskap og retorikk” i anledning av Det Norske Videnskaps-Akademis 150-årsjubileum, i en avdeling som arrangørene hadde gitt vignetten ”ordet fanger”.
3    B. Hanneborg & K.Hanneborg, Filosofisk ordbok, (Oslo: Johan Grundt Tanum, 1975): 25.
4    O. Ødegården har i en lødig artikkel i arkitektnytt gjort et hederlig forsøk på å spore opprinnelsen til denne analogien (O. Ødegården, ”Er arkitektur frossen musikk? På jakt etter analogiens opphav”, i: arkitektnytt, no. 4, 2006).  Hans hovedkilde er K. S. Pascha ”Gefro­rene Musik”. Das Verhältnis von Architektur und Musik in der ästhetischen Theorie (Berlin: Technischen Universität Berlin, 2004).

Latest posts by Øyvind Pålshaugen (see all)

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere