Skriften på veggen, del II

Anders Johansen:

Skriften på veggen, del II

Essä.

Bibliografiskt

Författare: Anders Johansen

Rhetorica Scandinavica, nr 52 (2009), s 52-62.

Essäet

Annons

Barneskole.

– Men dette er barneskole! tenker jeg når de kommer med sine PowerPoints. – Vi trenger ikke få det inn med teskjeer, snakk til oss på like fot! Vi er selv i stand til å avgjøre hva som er viktig og verdt å notere seg – la nå dette være opp til oss! Vi forstår hva dere sier, for Guds skyld, vi er ikke dumme!
Når det tekniske element blir for iøynefallende, kan man lett få en følelse av å bli utsatt for intellektuelt formynderi. Innlederen kalkulerer sine virkemidler, prøver å ta kontroll over tankene våre. Allerede PowerPoint-navnet røper denne ambisjonen om dominans. For voksne mennesker er det noe krenkende i dette. Heldigvis virker det dårlig.
Presentasjonsteknikken vi nå må tåle, på all verdens seminarer og konferanser, går ut fra at syn og hørsel forsterker hverandre: Lytting pluss lesning gir dobbel effekt. – Men dette stemmer jo ikke i det hele tatt! Når jeg konsentrerer meg om å lese, er jeg innadvendt, fraværende. De andre må tie, for de forstyrrer, eller jeg må prøve å overhøre dem og stenge dem ute. Skal jeg kunne oppfatte hva de har å si meg, må jeg avbryte lesningen og se opp fra boken eller avisen. Lesningen utelukker konsentrert lytting, og omvendt.² Hva man vil ha oss til å gjøre under en slik pre­sentasjon, er å kombinere to former for oppmerksomhet som trekker i hver sin retning.
Man viser oss en tekstplakat, vi leser den fort igjennom mens innlederen kommenterer de første linjene. Dermed får vi ikke helt med oss hva han sier akkurat nå: til gjengjeld vil kommentarene hans til resten av denne plakaten komme til å dreie seg om noe vi allerede vet, ettersom vi nettopp har lest det. Med slike midler vil man aldri klare å kontrollere tankene våre, heldigvis. Etter noen minutter på denne måten, tenker vi på alt mulig annet. Det er lite som tyder på at den slags bidrar til læring.³
– Barneskole, ja vel, men for en barneskole!

Avlastning for tanken

En kollega utbrøt begeistret, etter å ha oppdaget PowerPoint: – Du trenger ikke forberede deg så mye, du sparer massevis av tid, etter to uker er det umulig å forstå hvordan du før kunne klare deg uten!
Programmet var nytt den gangen, men straks sto det klart hva som var kjernen i saken: Ved hjelp av denne teknikken kunne man nå, uten store anstrengelser, i det minste gi inntrykk av å være kompetent og velforberedt. Om det ikke gagnet saken, eller tilhørerne, var det til god hjelp for en innleder som ikke hadde tid eller ork til å forberede seg grundig. I stedet for møysommelig å utarbeide de språklige sammenhenger, kunne min kollega nøye seg med å oppstille noen punkter. Dermed var han avlastet for mye tankearbeid.
Listen med punkter viser som regel bare til forhold som på en eller annen måte har med hverandre å gjøre. For å lage en slik liste er det ikke nødvendig å avgjøre nøyaktig hva de kan ha til felles og hvordan de nærmere bestemt henger i hop. Slikt er det ikke plass til på plakaten. Dermed kan enkeltopplysninger ordnes etter hverandre, mens forbindelsene mellom dem behandles med største omtrentlighet. Hvert punkt på listen inneholder dessuten et utsagn som er forenklet, ufullstendig, ofte i slagord- eller overskriftsform. For å formulere slike utsagn er det ikke nødvendig å foreta alle disse overveielsene som presiserer framstillingen fra steg til steg når man skriver ut hele setninger og kjeder dem sammen til løpende tekst. Faktisk er det utelukket. – Aldri mer enn 40 ord per plakat, sier noen, aldri mer enn 15, sier andre. Leser man punktene som de står, virker det hele så ubestemt at det nesten ikke gir mening.
Som disposisjon, eller huskeliste, er det vel og bra. Men skal punktene bli til forståelse, må det tilføres en hel del under framføringen – begrunnelse, utdyping, nyansering, forklaring – det aller meste må tilføres: forbindelsen mellom tingene, sammenhengene de inngår i. Når man skriver et manuskript med tanke på foredrag, inngår det i forberedelsene å utforme alt dette – men ikke når man gjør seg klar til en presentasjon. Straks kulepunktene er oppstilt, er det språklige forarbeid gjort. Under framføringen blir punktene så bundet sammen med mer eller mindre løst improvisert snakk. Innlederen kan nøye seg med å presentere sine tekstplakater. Skriften på veggen er ikke et hjelpemiddel for den muntlige meddelelse, men meddelelsen selv, som han bare behøver kommentere. Ofte virker det som han ikke har tenkt så nøye over hva han skal si, kanskje har han glemt det siden sist. Når kravene til skriftspråklig gjennomarbeiding blir redusert på denne måten, faller presisjonsnivået gjennomgående.⁴ Kulepunktformen setter seg igjennom i snakket: Ofte ender med at hele raden med ubestemte utsagn blir stående i et nokså ubestemt forhold til hverandre.
Etter hvert som vi er blitt vant til dette, er det mange som har sluttet å forvente noe mer. Stadig oftere blir disposisjonen behandlet som om den var en komplett meddelelse på egne vegne. Faktisk blir den nå ofte distribuert for seg, uten muntlig introduksjon. I mange konsulentfirmaer har kulepunktlisten i papirkopi erstattet den tradisjonelle skriftlige prosjektrapporten.⁵ Til og med avansert teknisk informasjon blir noen ganger formidlet i denne formen, selv om avgjørende forklarende og utfyllende opplysninger dermed lett forsvinner på veien fra ekspertene til beslutningstakerne.⁶ Og frivillige organisasjoner legger ut presentasjonsmateriell på nett, for at medlemmer og sympatisører, som i beste fall aner omtrent hva det siktes til, selv skal kunne framføre det muntlig. Departementene gjør det tilgjengelig på hjemmesidene sine, som om det var fullverdig tekst, opplysende også for dem som ikke var til stede under statsrådens presentasjon.
Jeg tenker på Henrik Wergeland. Det belærende Foredrag er velformet, hevdet han, nettopp fordi det er gjennomtenkt. ”Ogsaa Logiken har sin naturlige Rhytmus (Tonetakt); aandrige Betragtninger meddele ogsaa Stilen Aand og Liv”. Jeg nevner det for min kollega. Han ser på meg med en bekymret mine.

Ondt varsel

Skriften på veggen viste seg første gang for Belsasar, Babels konge. Slik heter det i profeten Daniels bok. Alle ble slått med ærefrykt, for ordene kom til syne – “på den kalkede vegg i kongens palass, midt imot lysestaken” – uten at noen syntes å skrive dem. Et par fingre kunne man se, men ingen menneskeskikkelse. Og skriften var lese­lig, men ikke til å forstå. Kongen var overbevist om at den inneholdt en stor sann­het, ettersom den så å si skrev seg selv, men ingen vismenn i hele landet var i stand til å tyde den. Mene, mene, tekel, ufarsin – det er, oversatt:
tellet
tellet
veid
delt
– men hva i all verden skal dét bety? Noen måtte komme og si hele setningene som ordene skulle minne om, men ingen kjente dem. Ingen uten Daniel, som var Guds talerør. – Dine dager er talte, sa Daniel, du er veid og funnet for lett, ditt rike er delt. Det var et ondt varsel. Men kongen ga Daniel en purpurkappe og et gullkjede, og bestemte at han i makt skulle være den tredje i riket, for han hadde klart å si en skrift som skrev seg selv.⁷
Her er en nøkkel til forståelse av de elektroniske presentasjonsteknikkenes prestisje. Innlederen gir inntrykk av kompetanse, meddelelsen får et autoritativt løft – fordi ordene har selvstendiggjort seg fra sitt skrøpelige opphav og antatt en egen, objektiv eksistens. De er ikke bare “noe han sier“, men framfor alt noe som “står skrevet”. Når vi får tenkt oss om, tror vi ikke det er sannere av den grunn, men det imponerer oss mer. Meddelelsen kommer fra ham, det er klart, men samtidig er den en ting for seg som han viser til. Når hans tale på denne måten tilslutter seg en tekst, får den andel i en tyngde og troverdighet som ellers tilkommer det trykte ord. Alle skriftlærde og spåmenn i hele landet framkaller derfor skrift på veggen så snart det byr seg en anledning – selv om den ikke er til å bli klok på, og selv om de ikke riktig vet hva de skal si om den – for de vet at ord som framtrer slik på egen hånd påkaller mer respekt enn andre.
Sin moderne opprinnelse har skriften på veggen i en type næringslivssammenhenger der denne upersonlige form er fullt adekvat. Hva medarbeideren sier, er hele bedriftsbyråkratiets tale, forfattet av et anonymt ekspert-team, klarert med advokatene, godkjent av en avdelingsleder etter fullmakt fra direktøren og på vegne av aksjonærene. Ordene han framfører tilhører en ansiktsløs organisasjon, det er ikke annet enn rimelig at de antar slik fremmedgjort form. Når han presenterer en rapport eller et prospekt, består oppgaven i å si denne skriften som han kanskje har vært med på å skrive, kanskje ikke, for å uttrykke sjefenes og eiernes tanker, eller tanker de bruker slike som han til å tenke.
Herfra har det spredt seg ut over alt, og blitt normalisert i en slik grad at det mange steder nå er den eneste passende kommunikasjonsform. Er det ikke rart når innledere, som faktisk har fri råderett over egne ord, velger å vise dem fram som en slik ting-for-seg? Ifølge Microsoft skjer det mer enn 30 millioner ganger hver dag. Er det ikke rart at så mange mennesker ikke lenger synes å mene at det noe rart i det hele tatt?

Nok er nok!

Det hender at noen får nok. Plutselig sprekker de, og slynger om seg med forbannelser. Før de bryter sammen i krampegråt, river de av seg en kort artikkel; den heter Death By PowerPoint eller PowerPoint Makes You Dumb eller lignende⁸, og den krever at hele uvesenet blir avskaffet straks og en gang for alle. Man bærer dem bort og får roet dem ned. Så renner det over på annet hold: ”Ban PowerPoint. Make up one last slide that reads: FRIENDS DON’T LET FRIENDS USE POWERPOINT. Then stop. Just say no. Whip inflation now. Expunge it. Find the application. Select it with the mouse. Drag it to the thrash. Then make sure your machine empties it.”⁹
Det trenger ikke være slik. Ikke nødvendigvis. PowerPoint er et redskap, ikke en metode. Som andre redskaper kan det brukes både med vett og uvett. Det er dårlig egnet til framvisning av tekst, men fint til framvisning av bilder. Stort sett blir det behandlet som en ny og bedre overhead-prosjektor, men dette beror på en misforståelse: PowerPoint er en avansert lysbildeframviser. Jeg bruker den selv av og til – når jeg foreleser om fotohistorie eller visuell retorikk; da er den utmerket. Hvis det er et statistisk materiale jeg behandler, og det lar seg anskueliggjøre med kurver og diagrammer, kan jeg vel også ha nytte av denne teknikken. Men ellers avstår jeg helst. En gang i blant, og særlig i undervisningssammenheng, kan det komme på tale å formidle en litteraturliste, en tabell, en samling sitater – da kan det være greit å dele ut noen papirer. Hvis jeg vil introdusere et vanskelig ord, eller illustrere et resonnement med en figur, bruker jeg kritt og tavle.
PowerPoint skal brukes til visning av bilder og grafikk; alt annet er misbruk. Hvis vi trenger et forbud, er det mot tekstplakater. På hver slik plakat er det jo bare plass til ganske få ord, derfor blir stoffet delt opp i bitte små pakker. Innholdet består av elementer som følger etter hverandre; forbindelsen framgår ved oppramsing. På hver plakat står forenklede utsagn over og under hverandre, ofte i et hierarki av overskrifter og underoverskrifter markert med større og mindre typer, som om det dreiede seg om en slags klassifikasjon. Og forholdet mellom plakatene er verken fortellende eller resonnerende, men en enkel sekvens, uten noe som helst gjennomgående og sammenbindende. Dette er problemet med PowerPoint-teknologiens ”kognitive stil”: Den opererer med punkter og pakker, og mangler grep om forbindelser og kontekster.¹⁰ Prøv å fortelle en historie i kulepunktform, prøv å ivareta en eller annen kompleksitet, prøv å bygge de logiske steg i en lengre argumentasjon!
Jeg kan forstå at noen får nok. Ofte er det en søt og morsom vignett som får det til å klikke for dem, et stykke ferdiggrafikk fra Microsoft som innlederen bruker til smilefjes, eller et bilde han behandler etter pekebok-prinsippet (”se vov-vov’en, se gakk-gakk’en”); de orker ikke mer, og klarer ikke å beherske seg lenger: PowerPoint is Evil!¹¹

Mindre er mer

Best er som regel den enklere løsning. Jeg tegner på tavlen: Om det er aldri så klosset, er det tross alt en originaltegning; tilhørerne ser den bli til her og nå, bare for dem. Og de ser meg som snakker hele tiden, tett inntil og sammen med denne figuren som jeg gjør oppmerksom på. Siden jeg snakker mens jeg tegner, blir ordene mine uten videre samordnet med det jeg viser fram, etter hvert som det tar form. Jeg går til og fra, snur meg rundt, løfter armen, og gir, bare av den grunn, et visst inntrykk av liv og spontanitet. Tegning på tavle, hevder erfarne folk, er langt mer effektivt enn presentasjon av slides når det gjelder å påkalle interesse og konsentrasjon.¹²
Men som regel er det ikke bruk for noen tavle. Mest virkningsfull er ofte stemmen alene. Skal presentasjonsteknologien kunne rivalisere med den, må det være som middel til utvikling av en helt ny kommunikasjonskunst. I seinere tid er det ­flere som har vist vei til overskridelse av presentasjonssjangeren i retning fullt gjennomarbeidede multimedia-shows. Best kjent er Al Gores advarsel mot klimakrisen, som sikret ham Nobels fredspris: En tett vev av fotografier, kart, animert grafikk og filmsnutter, nesten helt uten tekst, men – etter å ha blitt innøvd gjennom framføring ”minst tusen ganger” – presist samkjørt med en talestrøm bestående av nøye utvalgte og presist sammenføyde ord.¹³ Filmversjonen vant Oscar for beste dokumentar: Et forbilde for utviklingen av en ny og levende, høyteknologisk kommunikasjonsform.
Mindre er mer. Dette er hovedregelen. Å gå i en annen retning er mulig, men ­krevende. Alternativet er ikke litt mer, for det er mindre, men mye mer, dvs. noe helt annet.

Oppmerksomhet

For alle typer enetale, enten det dreier seg om foredrag eller presentasjoner, er oppmerksomhet det første, prekære vilkår. Å vinne forsamlingens oppmerksomhet – og holde den – er det viktigste og vanskeligste av alt. Mye tyder på at det er mange som ikke tar alvorlig på dette. Det er sikkert fordi de ellers alltid kan ta det for gitt. Det er normalt å måtte kjempe for å holde seg våken under et foredrag – men ikke under en hverdagslig samtale. Mens innlederen durer i vei, kan tankene vandre så vide – plutselig blir man klar over at man ikke har fulgt med på en stund – men den som tillater seg slikt i samtalesammenheng, lever farlig. Foredraget har et kjedsomhetspotensial som samtalen er fullstendig fri for. Det kan være at folk sovner mens de hører på – men dette forekommer aldri når de snakker sammen.
Max Atkinson har merket seg dette, og slått frampå med en rimelig forklaring.¹⁴ En alminnelig samtale går for seg på den måten, påpeker han, at vi bytter på med å snakke og lytte. Vi holder ikke på ordet lenge av gangen – i gjennomsnitt bare 7-8 sekunder; mens den andre snakker, forbereder vi oss på å følge opp noe av det som blir sagt. Vi avbryter ikke, for det er uhøflig, og vi lar det ikke gå mer enn høyst et sekund før vi sier noe når det er vår tur igjen, for en lengre pause kan tyde på at vi ikke er riktig imøtekommende, og dét blir fort pinlig. Enhver normal samtalesituasjon krever sans for presis timing, og årvåkenhet for alt som skjer fra stund til stund; det holder oss i age: Snart er det vår tur, vi må si noe som tyder på at vi har fått med oss hva den andre har sagt – men ikke et sekund for tidlig og ikke et sekund for seint. Vi har gode grunner til å følge nøye med, og holde oss lys våkne, hele tiden.
Alle disse grunnene faller bort når noen gir seg til å holde foredrag. I stedet for den vante ordveksling med få sekunders mellomrom kommer en eneste strøm av ord, den varer en halvtime, ofte mer – og mens dette pågår, er det ingen som forventes å si eller gjøre noe som røper om de er med eller ikke. De sosiale hensyn som ellers får oss til å være på tå hev når det snakkes, gjelder ikke lenger. Om noe slikt skulle bli sendt på radio eller TV, ville vi gitt oss til å prate eller lese i avisen, eller reist oss og gått vår vei. Det gjør vi ikke i foredragssalen, det ville vært grovt uhøflig. Det eneste som kreves her, er at vi blir sittende i ro. Det er avslappende, om ikke annet. Snart merker vi at det siger på.
Foredragsholderen kjemper med denne vansken, enten han skjønner det eller ikke: De andres oppmerksomhet, som ellers nærmest er garantert i og med kommunikasjonssituasjonen, må hele tiden aktivt vinnes og holdes. Med alle midler må foredragsholderen kjempe for å avverge en kjedsomhet som er latent til stede i selve måten han meddeler seg på.

Utveksling

I noen former for enetale er det bygd inn et moment av utveksling som kan bidra til at tilhørerne skjerper seg litt. Det kan være fellesbønn og vekselsang, som i kirken, eller tilrop og applaus som på politiske møter, eller håndopprekning som i klasse­rommet. Hvis tilhørerne forventes å si eller gjøre noe, om aldri så lite, må de følge med. Humor gir anledning til stemmebruk i form av latter, og forventning om et neste øyeblikk med anledning til å gjøre det samme igjen. Men av alle slike virkemidler er øyenkontakt den mest alminnelige og anvendelige.¹⁵
Å bli sett, eller oppleve det slik, er ikke bare å føle seg anerkjent og inkludert, men også å føle seg observert. Når man kjenner den andres blikk på seg, er man forpliktet til å leve opp til hans forventninger. Når foredragsholderen ser ut over salen, og lar blikket vandre fra den ene siden til den andre, vet han at alle, i det minste for syns skyld, prøver å holde seg våkne. Når han fra tid til annen fester blikket ved én av tilhørerne, kan han regne med å bli møtt med et interessert blikk. Av ren og skjær ­sosial refleks, og til tross for at foredraget kanskje er temmelig uinspirerende, vil tilhøreren svare på henvendelsen med et bekreftende nikk, iblant også et oppmunt­rende lite smil. Av utsikten til når som helst å bli sett følger det en forpliktelse til hele tiden å holde seg klar til å møte dette blikket, dvs. følge oppmerksomt med på det som skjer.
Med moderne presentasjonsteknikk blir denne utvekslingen brutt. Innlederen har notatene sine bak seg, i form av en tekstplakat; stadig snur han seg bort fra tilhørerne. Stadig leder han deres oppmerksomhet over mot disse notatene, bort fra seg selv. Blikkene møtes ikke. Nå skal det godt gjøres å holde forsamlingen våken.

Ensidighet og oppklaring

Hva er det jeg vil med mitt foredrag, hva skal det utrette? Er det en pakke jeg vil ha overbrakt, eller en bevegelse jeg vil gi støtet til? Har jeg en kunnskap som det er om å gjøre å få anbrakt i hodet på tilhørerne mine, mest mulig komplett og intakt? Eller skal jeg prøve å få satt i gang noe på deres hold, som de så kan forfølge videre? Skal jeg belære, eller stimulere? – Begge deler, rimeligvis, men i hvilken blanding?
Det kan være at jeg stiller med en kunnskapspakke. Da prøver å få sagt det hele, med alle mulige forbehold og presiseringer, så det ikke skal være mulig å misforstå. Jeg forutser enhver innvending, oppklarer alt som kan virke urimelig. Samvittighetsfullt nevner jeg de mange forskjellige sider av saken, tar aldri munnen for full, sørger for at det ikke gjenstår noe ufullstendig eller unyansert. Slik garderer jeg meg mot uhell under transporten: Pakken kommer uskadd fram. Men når jeg åpner for spørsmål fra salen, blir det stille. Jeg er lettet, for ingen har oppdaget at det mangler noe. Og jeg skammer meg litt, for nå blir det tydelig at jeg ikke har overlatt noe til andre. Ordstyreren nøler med å avslutte sesjonen, det blir lange sekunder å vente. Jeg har ikke vist publikum tillit, jeg har ikke våget.
Hva om jeg snarere prøver å få satt noe i gang? Da tar jeg fatt i dét som jeg finner vesentlig, og løfter det fram så det blir levende og tydelig, og velger formuleringer som er så slående at det ikke skal være mulig å stille seg likegyldig. Da insisterer jeg på dette, uten mange forbehold: Jeg introduserer mine tilhørere for et synspunkt, så instruktivt jeg kan, og så lar jeg det være opp til dem å legge til og trekke fra. Det krever en viss frimodighet, for slik kan man fort bli anklaget for ensidighet, og for overdrivelser. Men jeg stoler på at tilhørerne vet hva en anekdote er verdt, og hvordan en spissformulering er å forstå. Derfor aksepterer de hva jeg sier, selv om de føler at det gjenstår mye å si. Slik oppstår det utvekslinger: Overdrivelsen ber om en korreksjon, ensidigheten inviterer til utfyllende kommentarer. Etterpå er det mye å snakke om; vi utsetter pausen, men blir ikke ferdig. Og det stiller meg ikke i for­legenhet at jeg ikke har klart å komme disse innleggene i forkjøpet, for nå tillater de meg å justere forståelsen av stoffet mitt, med mange forbehold og tilføyelser, uten å ofre spensten i foredraget. Nettopp de samme presiseringer, som det ville vært trettende pedantisk å forsøke å foregripe, virker som regel nå, som oppklaringer i etterkant, engasjerende.

Teknikk og etikk

– Men dette stemmer ikke, sier en venn. Hun tror ikke min form er best på alle vis. – Jeg har hørt deg, sier hun, du valser over dem!
Det kan være hun har rett, i det minste et stykke på vei – jo, jeg vet det med meg selv innerst inne. Ofte har jeg vært mindre opptatt av å lære fra meg enn av å gjøre en forestilling med sus i. Jeg har villet by på noe som er spennende og velformet, og jeg har ikke vært villig til å anstrenge meg like mye for at det også skulle være begripelig og lett å huske. Hvis jeg hadde hatt mer omtanke for tilhørerne mine enn for deres oppfatning av meg, ville sansen for litterær effekt måttet vike, i en helt annen grad, for hensynet til oppfatningen og utbyttet.
I løpet av et foredrag, sies det gjerne, skal man først si fra hva man har tenkt å si, og deretter si det, for så til sist å gjenta hva man har sagt. Jeg vet det er effektivt, men jeg er redd det er kjedelig. For at tilhørerne skal klare å orientere seg i strømmen av ord, bør de nok få en slik disposisjon til å begynne med, og fra tid til annen et hint om hvor langt vi er kommet, og endelig en oppsummering av det hele. Men dette har jeg som regel tatt lett på. Egentlig har jeg vel ikke villet ha dem i likevekt, med oversikt, men litt på hælene.
Jeg tenker på Wergeland igjen: ”Intet bliver skjønnere ved at komme i Strid med sig selv, og det didaktiske Foredrag geraader deri, saasnart det i mindste Maade sætter Rigtigheden og Forstandsinteressen tilside for Formen.”
Et foredrag, vet jeg, er en så lang og komplekst sammenvevd kjede med ord at det skal mye til for å få med seg alt, fordøye det underveis, holde tak i den røde tråd, sitte igjen med noe det er verdt å huske. Jeg vet at alle viktige poenger burde vært gjentatt både to og tre ganger, i litt varierende ordelag. Jeg vet jeg burde tatt meg bedre tid, konsentrert meg om færre punkter, snakket langsommere, med flere pauser. Jeg vet at jeg ikke burde vært så livende redd for å bli overtydelig og banal. Men jeg har villet ta forsamlingen med storm, tror jeg. Innerst inne, og uten helt å gjøre det klart for meg selv, er det nok dette jeg har drømt om. Jeg har ikke brydd med om at tilhørerne skal få sjanse til å summe seg og aktivisere sin kritiske sans. Helst har jeg holdt et visst trykk og tempo i framføringen, og latt momentene følge hverandre brått og overraskende – selv om det skulle bli vanskelig å få med seg alt, og selv om det kunne virke forvirrende – for dermed har jeg kunnet overvelde dem aldri så lite.
Hva er det mest om å gjøre at tilhørerne sitter igjen med? En innsikt i saken, eller et inntrykk av meg? I kunsten å holde foredrag er det like mye etikk som teknikk. Forfengelighet er en av de alvorligste synder.

Forsamling

Før var jeg særlig redd for de store forsamlinger. I mitt stille sinn kunne det være jeg håpet at det ikke skulle komme så mange. Men glisne benkerader er tunge å arbeide med. Alle kjenner seg litt fortapt, ingen tør slippe reaksjonene løs. Tungt kan det også være i den lille gruppen, på seminaret eller studiesirkelen. Takknemligst er faktisk den store, tettpakkede salen. Allerede sammenstimlingen skaper en forventningsfull stemning; hvis det er trangt om plassen, føler alle at de er med på noe stort. Og latter smitter – lettere jo flere det er som ler. I det hele tatt er det forbausende hvor lite som skal til for å framkalle en reaksjon i en slik stor forsamling. Nervøs er jeg selvfølgelig bestandig, men nå vet jeg at det er i den digre kongresshallen, framfor flere hundre tilhørere, at jeg har minst grunn til å være det.
Hva jeg nå framfor alt frykter, er at forsamlingen skal være for liten. Det kan skyldes møtekollisjon eller dårlig bekjentgjøring; jeg kan ha tatt feil av anledningen eller man har overvurdert interessen for min person. Slikt skjer stadig vekk i denne bransjen. Da kan jeg enten late som ingen ting, og henvende meg til fem personer spredt rundt i et auditorium som ikke gir noen merkbar respons, eller vi kan finne oss et lite bord og sette oss sammen i en gruppe – men da merker jeg fort at det blir minst like galt, for det jeg prøver på nå, er å framføre en lang monolog i en situasjon som etter sin natur innbyr til samtale. Alle synes vi det er ubekvemt at jeg holder så lenge på ordet. De andre føler seg fri til å bryte inn med kommentarer alt i ett, jeg får ikke fullført noe. De aksepterer ikke å bli belært, men insisterer på å utveksle synspunkter. Anekdotene mine er ikke morsomme.
En forsamling er en kollektiv sak, forstår jeg – den tiltales slik og den reagerer slik – men først når den har nådd en viss størrelse. Blir den for liten, oppløser den seg i en ansamling enkeltpersoner – og de forventer å bli behandlet på en helt annen måte. Aldri kjenner man seg så ille til mote som når man prøver å tiltale en liten håndfull spesielt interesserte som om den var en diger kongresshall.

Alt skal klaffe

Når jeg blir invitert til å holde foredrag, har jeg mye å spørre om. – Hvem er det som kommer? Er det fagfolk, studenter, alminnelig interesserte, er det kritikere og mot­standere blant dem, har de kjennskap til stoffet fra før? – Hvor mange blir vi? Sitter vi rundt et bord eller står jeg på en scene? Er det talerstol der, er det tavle? – Hva slags anledning er dette? Kommer det noen før og etter meg, hva skal de snakke om? – Hvor lenge holder jeg på, er det tid til spørsmål og diskusjon?
Alt slikt må jeg sjekke i god tid på forhånd, først da ser jeg for meg hva oppgaven består i. Glemmer jeg noe, kan jeg fort komme til å havne i en situasjon der jeg kjenner meg usikker og klønete.
Når det gjelder kommunikasjonsteknologi, skal man nære den dypeste skepsis til alt som er mer avansert enn flanellografen – jeg tror det var Adorno sa det på denne måten: Bestemmer jeg meg først for å bruke noe slikt, sørger jeg for at det er tid til å prøve det ut og stille det inn på forhånd. Hvis opplegget svikter, og det gjør det ofte, koker hele effekten bort. Skal jeg bruke et bilde eller et lydeksempel, må jeg se til at det ligger klart så jeg uten å lete og uten å vente kan hente det fram med ett eneste trykk på en knapp. Derfor prøvekjører jeg opplegget igjen og igjen, til jeg er sikker på at teknikken virker og at timingen sitter. Skal det være mening i slikt, må det klaffe.
Men alt kan ikke forberedes, alt kan ikke kontrolleres. Stadig er det en eller annen praktisk vanske som jeg ikke har klart å oppdage før jeg står der.
For eksempel: Et scenearrangement, med lyskastere rett imot, og en sal som dermed blir liggende i mørke, med tilhørere som man ikke riktig kan se, og reaksjoner som ikke kan avleses. Situasjonen kjennes forbausende uvant, plutselig er jeg på gyngende grunn.
Eller: Mikrofonen virker ikke, jeg må snakke høyere, det er slitsomt. Men etterpå viser det seg at publikum er mer enn alminnelig fornøyd. I anstrengelsen for å bli hørt må jeg ha tatt i mer, brukt kroppen mer kraftfullt, satt inn flere uttrykksressurser – og, uten å tenke over det, blitt livligere og mer inspirerende.
Eller: Jeg er midt i et foredrag; som manus bruker jeg et par artikler jeg har fått utgitt i et fagtidsskrift for noen år siden. Plutselig oppfatter jeg, gjennom en liten spørsmålsrunde, at forsamlingen har forberedt seg på mitt besøk ved å lese nettopp disse artiklene. Det er som å bli klar over at man er i ferd med å fortelle den samme vitsen enda en gang. Nølende legger jeg manuskriptet til side.

Alt går an

Hvordan skal da det gode foredrag være? Hvilken metode kan jeg anbefale, hvilken stil? Helst unngår jeg å svare direkte på slike spørsmål. Opp gjennom årene har jeg hørt mange foredrag som har vært drivende gode, men på de mest uventede måter. Alt går an, tror jeg. De forskjelligste personer har anlegg til en stil og metode som kan dyrkes fram til noe virkningsfullt. Blant kollegene mine er det flere jeg alltid ­gleder meg til å høre; de ligner hverandre ikke i det hele tatt.

B snakker fort, energisk, med smittende entusiasme, han river forsamlingen med. Best husker jeg ham slik: Stående på stolen, med ett bein på bordet, mens han lener seg forover og støtter albuene på kneet; han holder mikrofonen i hånden, nå er han på spranget ut mot salen.
B snakker fritt, tilsynelatende improvisert, jeg har sjelden sett noe manus. Han kan virke sleivete, det hører sammen med en viss guttaktig sjarm, men egentlig formulerer han seg nokså presist. Trolig arbeider han så mye med faget sitt både skriftlig og muntlig at han kan holde ved like et digert lager av halvfabrikata: Når som helst kan han hente ut noen velformulerte synspunkter, satt sammen til mer eller mindre komplette argumentasjonslinjer – og slenge dem ut med overbevisende spontanitet.
En gang inviterte jeg ham som foredragsholder til et seminar jeg hadde ansvar for. Han dukket opp fem minutter før han skulle i ilden, andpusten og oppkavet. Han hadde tatt feil av lokalet, og så hadde han måttet springe tvers gjennom halve byen. Jeg foreslo at vi drøyde pausen et minutt eller to, så han fikk summet seg.
– Hva var det jeg skulle snakke om? spurte han. Nå går alt i vasken, tenkte jeg. Men han sprang rett inn i salen og holdet et aldeles strålende foredrag, ivrig som alltid: Det var innholdsrikt, oversiktlig, interessant for tilhørere både med og uten særlige forkunnskaper, anskueliggjort med to slående metaforer, effektivt oppsummert, avsluttet på minuttet. Jeg tror det må ha vært et av de mange foredrag han, med små variasjoner, hadde framført mange ganger før, eller en kombinasjon av partier fra to eller tre slike foredrag; noe hadde han sikkert også skrevet om i en bok en gang. All improvisasjon beror på standardelementer og innøvde grep. Bak en så forbløffende spontanitetsoppvisning ligger den mest solide rutine.

C er en helt annen type. Han snakker langsomt, nølende, av og til stanser han opp og tenker seg om. På talerstolen virker han nærmest innadvendt, som om han var mer opptatt av egne uferdige ideer enn av oss som sitter og hører på. Man har inntrykk av å være vitne til at tanker blir klekket ut. Det er vanskelig, forstår man, han kjemper med stoffet: begynner på en setning, avbryter den, begynner på ny, prøver seg fram. Av og til tar han seg til hodet med begge hender, som om han famler etter noe som er så subtilt at det nesten unnslipper. Når han tar en liten pause, er man ikke trygg på at han vil klare å komme i gang igjen.
Det er et fascinerende skuespill, det har nerve. C er lavmælt, intens, konsentrert, han snakker urytmisk, ofte klønete. Tilsynelatende gjør han ingen ting for å imponere oss eller fange vår oppmerksomhet. Men jo mindre han gir ut, desto mer engasjerer vi oss og desto mer blir vi trukket inn. Når han sliter med ordene, stiger spenningen. Mest inntrykk gjør han med en enslig lyskaster på seg, med salen i mørke.
Bruker han manus? Lenge kunne jeg ikke tenke meg det. En lapp med noen stikk­ord, sikkert nok, men ingen utskrevet tekst; det falt meg ikke inn som en mulighet. Men en gang hadde jeg nettopp gjennomgått et bidrag han hadde skrevet til en bok jeg redigerte. Da hørte jeg igjen disse setningene som jeg nettopp hadde lest så nøye – men bruddstykkevis, stakkato, ettertenksomt og famlende. Hva jeg hørte, mens han slet med ordene, var, på et vis, at han leste!
Når D foredrar, er det lett og ubesværet: jevnt og kontrollert, og med en behagelig flyt. Han uttrykker seg elegant, med et selvironisk lite smil når han av og til lar seg friste til å gjøre det i overkant elegant. Språket han fører er utpreget litterært. Først hører man at det er fullt av ordspill, allusjoner og lignende spesialeffekter. Så opp­dager man at hver eneste setning har hode og hale; sammen med den foregående og den neste danner den en tett sammenhengende kjede av fortellende eller resonnerende slag. Til sist blir man klar over at foredraget som helhet er omhyggelig komponert. Etterpå kommer man i tanker om at det kanskje bare kunne virke slik. Når D nærmer seg avslutning, vender han ofte tilbake til utgangspunktet; det gir et dypt tilfredsstillende inntrykk av et sluttet hele. Av og til oppstår det et rent skinn av helhet ved at han til slutt ganske enkelt gjentar noen av de innledende setninger ordrett. Det er ikke mye som skal til før publikum kjenner det som en befriende av­klaring; en slik utvendig likhet på et enkelt lite punkt kan være nok. D vet det, og han bruker det for alt det er verdt, noen ganger med et selvironisk lite smil.
Når D holder foredrag, satser han på å levendegjøre noe som i alle detaljer er skrevet. Er det ikke talerstol, står han der gjerne med manuskriptet i hånden. Jeg tror det må være rett å si at han deklamerer, det er livaktig men en tanke innstudert. Med jevne mellomrom slår han ut med hånden. Han ser ut over salen, mot et punkt like over hodet på oss. Det er alltid spennende å se hvordan han klarer å håndtere sin påtatte eleganse, men jeg kjenner ham godt nok til vite at alle tilløp til pompøsitet kommer til å bli punktert med en vits.

Her er altså tre kolleger, hver med sin særpregede stil og metode. Jeg vet ikke hvem jeg har størst glede av å høre, kan bare si at jeg setter pris på dem alle tre. Om de har noe til felles, må det være dette, at de holder foredrag alle sammen, de gjør ikke ’presentasjoner’. Framfor alt bruker de ikke PowerPoint. Dét forenkler og konsentrerer: Slik avstår de fra alt som kan trekke oppmerksomhet bort fra dem selv. Når de står fram bare med egen stemme og skikkelse, blir de tydeligere overfor publikum, mer levende og nærværende. Ved å satse på dette, får de i stand en kontakt som gjør alt mye lettere. Nå skal det ikke så mye til for å bevege forsamlingen, den blir lydhør for små variasjoner i stemmebruken, takknemlig for hvert tilløp til spøk. Å få møte et menneske er noe annet enn å bli gjort til gjenstand for anvendelse av pedagogisk teknologi. Den som tør vise seg på en scene og samle all oppmerksomhet om seg selv, får uten videre en viss fascinasjonskraft som han ikke kjenner fra andre sammenhenger, enten han nå opptrer på den ene eller andre måten.
Dette er hva jeg har lært av mine tre kolleger. Det viktigste er å slå av slides-­prosjektoren. Ellers kan alt gå an.

1    Henrik Wergeland og N. J. Wessel Berg: Læsebog for den norske Ungdom (1844), i: Samlede skrifter. Oslo 1927, del 4, bd. 5, s. 381–382.
1    I: Samlede skrifter. Oslo 1927, del 4, bd. 5, s. 381–382.
2    Jf. John Sweller: “Visualisation and Instructional Design”, i: R. Ploetzner (red.): Proceedings of the International Workshop on Dynamic Visualizations and Learning (Tübingen 2002). Sweller vakte internasjonal oppstandelse da han i et intervju for et par år siden hevdet at ”bruken av PowerPoint har vært en katastrofe”. Han trakk konklusjoner av sitt arbeid med cognitive load theory: ”Det kan være effektivt å bruke et diagram mens man snakker, fordi informasjonen da blir presentert i en annen form.” Men ”å framsi de samme ord som også blir vist fram” på skjerm, er ikke bare ineffektivt; det direkte ”svekker evnen til å forstå det som blir framstilt.” (The Sydney Morning Herald, 4. april 2007). Richard E. Meyer, som har bidratt til samme fagfelt bl.a. med Multimedia Learing (Cambridge 2001), er kommet til lignende konklusjoner. ”Bekjemp overbelastning av den visuelle kanal ved å fjerne tekst fra skjermen, skift over til den auditive kanal ved å fortelle innholdet i stedet.” Cliff Atkinson og Richard E. Mayer: Five ways to reduce PowerPoint overload (2004), s. 3. En nyere empirisk studie synes å bekrefte disse vurderingene, idet den mener å kunne påvise at studenter husker 15 % mindre av det som sies når foreleser bruker PowerPoint enn når han ikke gjør det. A. Savoy, R. W. Proctor og G. Salvendy: “Information retention from PowerPoint and traditional lectures”, i: Computers & Education, 30. 01. 2009.
3    Jens E. Kjeldsen: “The Rhetoric of PowerPoint”, i: Seminar.net, bd. 2 (1), 2006; Arild Raaheim: ”Men PowerPoint-plansjene mine får du ikke!”, i: Uniped, bd. 32 (1), 2008.
4    Jf. Edward R. Tufte: The Cognitive Style of PowerPoint. 2003, s. 4.
5    J. A. Yates og W. Orlikowski: ”The PowerPoint Presentation and Its Corollaries: How Genres Shape Communicative Action in Organizations”, i: M. Zachry og C. Thralls (red.): The Cultural Turn: Communicative Practices in Workplaces and the Professions. (New York 2007).
6    Undersøkelseskommisjonen etter havariet til romfergen Columbia la betydelig vekt på slike endringer i kommunikasjonsformene: ”Ettersom informasjonen gikk oppover i hierarkiet, fra folkene som utførte analysene, til mellomledere og videre til toppfolkene, ble nøkkelforklaringer og tilleggsinformasjon filtrert bort. I denne sammenheng er det lett å forstå hvordan en overordnet kunne lese en PowerPoint-slide og ikke oppfatte at den beskrev en livsfarlig situasjon. Under sitt arbeid i NASA ble kommisjonen stadig overrasket over å motta slike presentasjons-slides i stedet for tekniske rapporter. Den gjennomgående bruk av PowerPoint briefing-slides er typisk for NASAs mangelfulle metoder for teknisk kommunikasjon.” Columbia Accident Investigation Board, Report, 2003, bd, 1, s. 191.
7    Profeten Daniels bok, 5. kapitel.
8    A. R. Garber: “Death By PowerPoint”, i: Business Software, 01.04.2001; “PowerPoint Makes You Dumb”, i: The New York Times, 14.12.2006.
9    Thomas A. Stewart: “Ban It Now!”, i: Fortune, 05.02.2001.
10    Tufte: The Cognitive Style …, s. 5–6.
11    Tufte: “PowerPoint is Evil”, i: Wired, 11.09.2003.
12    Max Atkinson: Lend Me Your Ears. Oxford 2004, s. 117 ff.
13    Al Gore: An Inconvenient Truth (2006). Mange interessante eksempler på slik multimedia-presentasjon finnes på TED: Ideas Worth Spreading (http://www.ted.com/).
14    Atkinson: Lend Me…, s. 22 ff.
15    Samme sted, s. 36 ff.

Se även del I av detta essä