Temaintro: Det sublime

Temainnledning: Det sublime

Det sublime, temanummer av Rhetorica Scandinavca, nr 73 (2016)

Bibliografiskt

Annons

Författare: Otto Martin Christensen er førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og humanistiske fag, Høgskolen i Sørøst-Norge.
Han har gæsteredigeret temanummeret om Det sublime i samarbejde med Ratna Elisabeth Kamsvåg, Høyskolelektor II ved Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI.

Rhetorica Scandinavca, nr 73 (2016), s 7-19

Introduktionen

 

Det sublime slik mange husker det

Mange humanister som har hatt sitt virke i Akademia noen decennier vil huske begrepet om det sublime fra 1980-tallet, da det blant annet ble løftet frem av Jean-François Lyotard i tilknytning til diskusjonen om det moderne og det postmoderne.[1] Som flere post-marxister på denne tiden, hentet han inspirasjon hos Kant, som behandler det sublime – das Erhabene – i sin tredje kritikk, Kritik der Urteilkraft. Kants tredje kritikk er hovedkilden til det vi kan kalle det “moderne” begrepet om det sublime.

 

Das Erhabene representerer hos Kant et forsøk på å tematisere en spesifikk form for overskridende erfaring, idet han beskriver hvorledes subjektet i møtet med overveldende naturfenomener samtidig møter en storhet i sitt eget indre, en storhet som for Kant sammenfaller med det “egentlig” sublime:

das eigentliche Erhabene kann in keiner sinnlichen Form enthalten sein, sondern trifft nur Ideen der Vernunft, welche, obgleich keine ihnen angemessene Darstellung möglich ist, eben durch diese Unangemessenheit, welche sich sinnlich Darstellen läßt, rege gemacht und ins Gemüt gerufen werden.[2]

Det egentlig sublime er altså ifølge Kant noe som kun eksisterer i en intelligibel verden. Det består i idéer som ikke lar seg anskueliggjøre, som altså ikke lar seg gi en sanselig fremstilling. Disse kaller han “fornuftsidéer”. Glimtvis øyner likevel subjektet at det eksisterer et uhyrlig misforhold mellom nivået for fornuftsidéer og det sansemessige nivået, og i slike øyeblikk overveldes det av følelser som i sin voldsomhet adskiller seg fra alle andre typer følelser, slik som den type harmoniske følelser som utløses gjennom en kontemplativ, desinteressert betraktning av det skjønne. Dette er følelser som kan vekkes i subjektet når det betrakter naturfenomener som er overveldende i sine dimensjoner eller i sin voldsomhet (derav Kants inndeling av det sublime i henholdsvis das Mathematisch-Erhabene og das Dynamisch-Erhabene).

 

Siden det “egentlig” sublime kun eksisterer på et intelligibelt nivå, understreker imidlertid Kant at det ikke gir mening å karakterisere selve disse fenomenene som Erhabene,[3] og at de kun fungerer som en utløsende faktor for das Gefühl des Erhabenen. En slik følelse oppstår idet subjektet i sin betraktning av overveldende naturfenomener aner at det i sitt indre har en instans som overskrider det sanselige. Den gigantiske og voldsomme naturen vekker til live idéer om uendelig utstrekning og ubegrenset kraft, samtidig som subjektet fornemmer at disse idéene ikke representeres fullt ut av de betraktede naturfenomenene. Subjektet aner at det besitter en overskridende Vernunft og at denne inneholder forestillinger – fornuftsidéer – som ikke lar seg anskueliggjøre på en dekkende måte, uansett hvor mye innbilningskraften anstrenger seg.

 

Gjennom erkjennelsen av det misforholdet som eksisterer mellom de intelligible idéene og den sanselig tilgjengelige naturen, konfronteres vi altså med våre egne begrensninger som sansevesener, samtidig som erkjennelsen av dette misforholdet medfører at vi blir oppmerksomme på at vi i egenskap av fornuftsvesener besitter en evne som overskrider disse begrensningene.[4] Dette er bakgrunnen for at Kant kan formulere seg slik han gjør i sitatet ovenfor, når han sier at fornuftsidéene blir vekket til live og brakt frem i bevisstheten (“rege gemacht und ins Gemüt gerufen werden”) nettopp i kraft av det angitte misforholdet (“eben durch diese Unangemessenheit”).

 

Erfaringen av det sublime er hos Kant utelukkende knyttet til naturen. Han refererer aldri til “sublime” kunstverk og at slike verk eventuelt kan representere det angitte misforholdet. Det er imidlertid dette Lyotard gjør, og slik sett føyer han seg inn i en resepsjonshistorie som i stor grad har trukket begrepet om det sublime inn i estetiske kontekster. Mer spesifikt forsøker Lyotard å bruke Kants begrep om det sublime som en teoretisk underbygging av den kunstneriske avantgardens angivelige forsøk på å fremstille noe som ikke lar seg fremstille på en fullt ut dekkende måte – en paradoksal aktivitet som ikke nødvendigvis resulterer i at kunstneren gradvis nærmer seg tausheten, slik som Beckett, men snarere i at han/hun fortløpende tar i bruk nye virkemidler for å kunne peke i retning av det ikke-representerbare på stadig nye måter.

 

Det sublime i Peri hypsos

Denne gjennomgangen av en liten bit av den moderne historien om det sublime viser at vi har å gjøre med et mangefasettert begrep: I sin anvendelse befinner det seg i spennet mellom natur og kultur, samtidig som det rent disiplinmessig har fått nedslag innen både systematisk filosofi (som hos Kant) og estetisk teori (som hos Lyotard). Slik mange lesere av Rhetorica Scandinavica vil vite, har det dessuten en viktig plass i den retoriske kanon, med den greske traktaten Peri hypsos (Περὶ ὕψους) som en hovedkilde.

 

Man antar i dag at traktaten er skrevet i det første hundreåret av vår tidsregning, av en ukjent forfatter som man refererer til som “Pseudo-Longinos”, siden skriftet lenge ble tillagt 200-talls forfatteren Cassisus Longinos. I følge kildene – bl.a. Porfyrius, som studerte under ham i Athen – ser Longinos ut til å ha arbeidet i grenselandet mellom filosofi, retorikk og poetikk. Det er nettopp i dette kryssende landskapet Peri hypsos befinner seg, og slik sett er det verken underlig at traktaten tidligere ble tillagt nettopp Longinos eller at det sublime fortsatt fremstår som en disiplin-overgripende kategori.

 

Peri hypsos har slik blitt et skrift som er kjent i mange humanistiske disipliner, samtidig som selve originalteksten nok er mindre kjent enn de mange teoretiske spin-off-effektene som begrepet om det sublime har fått i nyere tid. Det er altså en tekst med en mektig virkningshistorie, men hvor denne historien i sin utfoldelse har blitt fristilt fra originalkilden i større grad enn hva som har vært tilfelle med mange andre klassikere, noe Tangerås er inne på i sin artikkel i dette nummeret. Francesco Donadi gir uttrykk for noe av det samme i innledningen til sin utmerkede italienske oversettelse av Peri hypsos: “Il trattatello del Sublime è consumato più per citazoni di riporto e per luoghi comuni che affrontato nella difficoltosa lettura dell’originale.”[5] [Den lille traktaten om det sublime blir brukt mer til å hente ut sitater og selvfølgeligheter enn lest i sin vanskelig tilgjengelige originalversjon].

 

Dersom man ønsker å fordype seg i det sublime, vil det derfor kunne svare seg å gå tilbake til originalteksten. De færreste er i dag kyndige i klassisk gresk, men det finnes et stort antall oversettelser til moderne språk, hvorav noen med gresk paralleltekst, slik som den italienske utgaven til Francesco Donadi det er sitert fra ovenfor. På grunn av sin nærhet til den klassiske arven, har man generelt et rikt miljø innen klassiske studier i Italia, og to andre utmerkede italienske utgaver enn Donadis versjon er i sirkulasjon som papirutgaver pr. i dag.[6]

 

Også i Frankrike og Tyskland har man tradisjonelt hatt solide fagmiljøer innen klassiske studier, men her er det tilgjengelige tilfanget av moderne utgaver likevel smalere enn i Italia.[7] Innenfor det engelskspråklige området, som mange naturlig nok vil orientere seg mot, finnes det ingen ferske oversettelser fra de siste 50 årene, men det er et antall utgaver i salg som inkluderer eldre oversettelser, til dels i reviderte versjoner.[8]

 

Hva så med utgaver på skandinaviske språk? Her må vi til Sverige for å finne en papirutgave som fortsatt er i salg, og denne representerer samtidig den nyeste oversettelsen til et skandinavisk språk.[9] Peri hypsos er også oversatt til norsk[10] og dansk[11], men disse oversettelsene er publisert i utgaver som pr. i dag kun er tilgjengelig via bibliotek eller, for den danske utgavens vedkommende, som e-bok.[12]

 

Det sublime i nyere forskningslitteratur

Etter at Peri hypsos ble gjenoppdaget og oversatt til latin av Francesco Robortello i 1554, og særlig etter at den bli gitt en fransk språkdrakt av Boileau i 1674, har traktaten og begrepet om det sublime vært konstant til stede i ulike kontekster innenfor den europeiske kultursfæren. Interessen for det sublime har riktignok gått i bølger, og den siste store bølgen rullet inn på 1980-tallet, blant annet i tilknytning til Lyotards videreføring av det kantiansk sublime, slik vi var inne på innledningsvis. De siste par ti-årene ser det imidlertid ut som om begrepet om det sublime har mistet noe av sin umiddelbare fascinasjonskraft blant Akademias teoretiske premissleverandører; men det har til gjengjeld blitt gjenstand for et betydelig antall grundige forskningsarbeider hvor enkelte har sett det som sin oppgave å foreta en historisk og filologisk opprydning i landskapet rundt det sublime etter den teoretisk pregede 80-talls-euforien.

 

Disse arbeidene illustrerer uansett at det sublime er et begrep som kan forståes på mange måter, og som dermed vil kunne brukes og – som nevnt – faktisk blir brukt i mange faglige kontekster. James I. Porter sammenfatter begrepets flertydighet slik i en nylig utkommet monografi:

 

Is sublimity a matter of language or of thought, of art or of nature? Is it a feature of texts, of art outside literature, of the mind, or of natural phenomena? Is it an aspect of style or an element of aesthetics? Is it a kind of beauty or a matter of unsurpassed intensity? Is it lodged in the object or the subject, a cause or an effect? Is it a self-evident category or does one need instruction to grasp it? The Longinian sublime seems to confirm all of these possibilities.[13]

 

Selv om altså Peri hypsos ser ut til å peke i mange retninger, ifølge Porter, forsøker han å vise hvorledes den ikke peker ut av sin egen tid: Ved å plassere traktaten inn i dens samtidskontekst, retter han et kritisk blikk mot det han anser som de misforståelsene som har preget den moderne resepsjonshistorien. Et kapittel i boken hans heter således “Misinheritances: Boileau, Romantics, and the Lost Traditions of the Sublime”. De tapte tradisjonene som Porter her refererer til, forsøker han selv å rekonstruere ved å vise hvordan en rekke spor fra antikke tekster og kontekster krysser hverandre og bearbeides på en virtuos måte i Peri hypsos.

 

Porter er særlig kritisk til hvordan man gjennom 1700-tallet bidrar til å løsrive Peri hypsos fra den retoriske tradisjonen, idet man – som Edmund Burke i sin Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1757) – begynner å anse det sublime som en ren effekt-kategori, samtidig som man mister fokus på stilistiske og tekniske virkemidler. Det sublime gis med dette en helt sentral plass i den fremvoksende estetikken, som en kategori som brukes i beskrivelsen av overveldende kunst- og naturopplevelser. Porter hevder at denne feilkonstruksjonen av det sublime har blitt fulgt opp i ettertid, befestet av Samuel Monk i hans innflytelsesrike standardverk fra 1935[14], og videreført av Lyotard og hans følgesvenner fra 1980-tallet – med det resultat at man har mistet kontakten med kildene til det sublime i antikken, i retorikken og i Peri hypsos.[15]

 

En annen forfatter som i sin lesning av Peri hypsos fokuserer primært på den retoriske tradisjonen, er Dietmar Till, som særlig undersøker relasjonen mellom det sublime og den “høye stil” innenfor den klassiske retorikkens trestils-lære.[16]Andre historisk orienterte arbeider fra de siste årene er preget av at man enten forsøker å følge utviklingen av begrepet om det sublime fra antikken og fremover uten å fremheve, som Porter, en spesifikk forståelse og bruk av begrepet som mer autentisk enn andre bruksmåter,[17] eller at man tar sitt utgangspunkt spesifikt i den moderne forståelsen av begrepet som utviklet seg gjennom 1700-tallet og romantikken.[18] Dessuten finnes det en rekke arbeider i større og mindre format som bruker ulike versjoner av begrepet om det sublime i fortolkende analyser av et spesifikt verkmateriale (slik som artiklene i dette temanummeret)[19], eller som benytter det i en tematisering av spesifikke estetiske disipliner.[20]

 

I tillegg kan man fortsatt finne tekster som viderefører det vi kan kalle det “filosofisk” sublime, slik det utarbeides av Kant, og slik vi i nyere tid kjenner det fra bl.a. Lyotards skrifter – teoristerke bidrag som kan levere nye og dristige perspektiver på både kultur og natur.[21] Dette er ikke noe Porter er udelt begeistret for, slik vi har sett, men Akademia burde vel ha plass til slike perspektiver også, som et moment i modernitetens kritiske selvrefleksjon? Mye av den beste tenkningen som har blitt utviklet gjennom tidene er vel nettopp resultat av at man har videreført spor fra tidligere tekster inn i sine egne arbeider på en måte som ikke alltid er filologisk fullt ut etterrettelig, men som har resultert i arbeider som i sin tur har etterlatt dype spor for ettertiden?

 

Det sublime i dag

Det sublime – eller opphøyede – beskrives på mange måter i Peri hypsos: det “kommer som et lyn”, det “river oss ut av oss selv”, det har en “sjokkvirkning”.[22] Porter parafraserer disse beskrivelsene slik: “the sublime produces profound mental or spiritual disruption, (…) – it is like a shock of the Real.”[23] Det sublime består altså i at vi på en sjokkartet måte konfronteres med noe som overskrider vår sedvanlige erfaring. Dette overskridende momentet ligger helt klart i Peri hypsos, og det har på ulike måter blitt videreført i senere versjoner av begrepet om det sublime, helt frem til vår egen tid. Som vi har sett, er imidlertid Porter kritisk til at dette momentet gjennom resepsjonshistorien har blitt gjort til en ren effekt, løsrevet fra spesifikke retoriske virkemidler. Det har dermed blitt gjort til noe uhåndgripelig som ligger bakenfor språket: Det har tendert til å falle sammen med det “uutsigelige”, som vi kjenner som l’irrépresentable hos Lyotard. I denne prosessen peker Porter på Boileau som den store syndebukken:

 

Translating On the Sublime 9.2, Boileau drew on Bouhours’s formula (the je ne sais quoi) to coin the modern idea of the sublime: “Car ce silence [d’Ajax aux Enfers, dans l’Odyssée] a je ne sçai quoi de plus grand que tout ce qu’il auroit pû dire”, [for denne tausheten (til Ajax i underverdenen, beskrevet i Odysseen) har noe jeg-vet-ikke-hva ved seg som er mer grandiost enn alt han kunne ha sagt med ord] where Boileau has introduced the italicized phrase into Longinus’ sentence.[24]

 

Slik Porter ser der, er det altså – paradoksalt nok – klassisisten Boileau som, med tilføyelsen av sitt “jeg-vet-ikke-hva”, åpner opp for den romantiske og moderne forståelsen av det sublime som sammenfallende med det uutsigelige, språkløse og ikke-representerbare. Boileau befester for øvrig selv en slik fortolkning når han i forordet til 1701-utgaven av sine verk beskriver je ne sais quoi som noe man “peut beaucoup mieux sentir que dire.”[25]

 

Alle har vi erfaring med det uutsigelige, selv om vi – per definisjon – ikke kan uttrykke denne erfaringen med ord på en dekkende måte. Det er nettopp noe som man “peut beaucoup mieux sentir que dire” – noe som “kan føles i langt større grad enn det kan formidles.” Faktisk er det ikke urimelig å hevde at vi også kan bruke Porters siterte karakteristikk av den sublime erfaring som “a shock of the Real” for å peke i retning av hva som ligger i møtet med det uutsigelige: en øyeblikksvis opplevelse av en realitet som i sin virkelighetsfylde overgår vår daglige erfaring. Og selv om Porter kanskje ikke ville gått god for at vi bruker en løsrevet formulering i hans bok for å karakterisere den moderne versjonen av det sublime, siden denne boken – slik vi har sett – er skrevet som et oppgjør med en anakronistisk appropriasjon av den antikke tradisjonen, kan vi gjennom den lånte formuleringen peke på at det sublime i dag er noe som fremstår som tillokkende på grunn av en slik “virkelighetshunger” som vi samtidsmennesker lider av, overmannet som vi er av “words, words, words” fra vugge til grav – ikke minst alle vi diskursivt disiplinerte akademikere, der vi uavlatelig sitter og stirrer inn i digitale verdener bak våre kontorvinduer.[26]

 

Dette er en tematikk som føyer seg inn i bearbeidelsen av en slik kriseerfaring som har fulgt det moderne mennesket siden Romantikken, der man etablerte ulike veier bort fra en hverdag preget av en meningstappende rasjonalisering – med religion, natur og kunst som privilegerte fluktruter bort fra det moderne virkelighetstapet, og inn i verdener som åpner opp for overskridende, sublime erfaringer.

 

Da musikken steg til topps i hierarkiet av kunstarter gjennom Romantikken, ble den av mange sett på som det primære medium for sublime erfaringer, og dermed som den nærmeste inngangen til det uutsigelige. I dette temanummeret er det inkludert en liten tekst fra et stort musikkleksikon utgitt på 1830-tallet (oversatt og presentert av Christian Kock), hvor forfatteren (Gustav Schilling) tillemper sin egen versjon av den kantianske terminologien om det sublime på musikalske eksempler. Dette er en artikkel som ikke har dype filosofiske eller teoretiske pretensjoner, men den viser hvordan diskursen om det sublime henimot midten av 1800-tallet hadde fått en tydelig tilstedeværelse i europeisk kultur. Diskursen er fortsatt med oss, og i dette nummeret får vi videre presentert tre artikler som tematiserer det litterært sublime, det sublimes opprinnelige hjemstavn, så å si.

 

I sin artikkel “Tor Ulvens dikt i lys av Longinos: En kvalitativ undersøkelse av den sublime leseopplevelsen”, påpeker Thor-Magnus Tangerås – i pakt med Porter og det som for øvrig er skrevet ovenfor – at man gjennom resepsjonshistorien har operert med et begrep om det sublime “som vekselvis betyr det ene og det andre” og som derfor har blitt “grunnleggende ustabilt”. I tett dialog med Peri hypsos viser han bl.a. hvordan det kan være hensiktsmessig å hente ut fra denne teksten en term som inngår i et bredt semantisk felt sammen med hypsos, men som i langt mindre grad har blitt eksplisitt tematisert gjennom resepsjonshistorien, nemlig ekplexis. Denne termen angir et spesifikt sett av psykologiske effekter som Tangerås i sin tur mener er viktige for å forstå hva som skjer i transformative, krisepregede møter med litterære tekster. Mer spesifikt analyserer han hvordan møtet med Tor Ulvens dikt har tatt form av livsendrende leseropplevelser hos én spesifikk informant.

 

Også Øyvind Pålshaugen – i sin artikkel “Det sublime er – når? Varige øyeblikk fra lesning av Proust og Solstad” – løfter frem litteraturens transformative potensial. Han fremviser hvorledes litterære leserfaringer øyeblikksvis kan omformes til eksistensielle erfaringer av krisepreget karakter, ikke helt ubeslektet med den type erfaringer som tematiseres i artikkelen til Tangerås. En passasje hos Proust kan, skriver Pålshaugen, “minne oss på alt i vår erfaring som bare er der i form av mangel, som en erfaring som uteblir eller uteble – i et omfang som overvelder oss, og med en betydning vi aldri vil kunne være i nærheten av å ane noe om. Vi kom et øyeblikk ut av fatning – et sublimt øyeblikk, viste det seg”. Pålshaugen mener at øyeblikk av denne art også kan oppleves i møtet med andre typer kunstuttrykk enn litterære verk.[27]

 

Kunsten kan altså gi oss noen rystende blikk inn i tilværelsens grunnvilkår, hvilket Pålshaugen formulerer som kunstens “sannhetsgehalt”. Her er han på linje med Adorno, som Arnfinn Åslund gjør til sin teoretiske hovedreferanse i artikkelen “Adorno som Bjørnson-tolker – om ’Ørneredet’ i det sublimes perspektiv”. Åslund siterer følgende passasje fra Adornos Estetisk teori: “Kants lære om følelsen for det sublime er en første rett beskrivelse av en kunst som i seg selv blir rystende, idet den suspenderer seg som kunst til fordel for en skinnløs sannhetsgehalt, likevel uten at kunsten, som kunst, legger av sin skinnkarakter.” Pålshaugens poeng er nettopp at sublime lesererfaringer setter vår egen livsverden i spill, men uten at det forekommer et egentlig fiksjonsbrudd. Sublime kunstmøter rykker oss inn i en erkjennelse av manglende nærvær i vår egen erfaringsverden, og i den forstand representerer den sublime erfaring en “negativ” erfaring. I Bjørnsons novelle, som Åslund gjør til gjenstand for en nylesning i lys av Adorno, er det døden, den ultimate negativitet, som med sitt brutale nærvær griper inn i leserens erfaringsverden i form av hovedpersonens smadrede kropp.

 

Som vi ser, er det ikke overskridende erfaringer i form av ekstatiske, berusende opplevelser som tematiseres i disse tre artiklene, som alle tar utgangspunkt i det litterære som en inngang til det sublime. Det ekstatiske momentet har i høy grad vært til stede gjennom resepsjonshistorien, men det mørke momentet, som på ulike måter løftes frem i artiklene til Tangerås, Pålshaugen og Åslund, blir stadig tydeligere fra1700-tallet. Dette ser vi i teoretiske tekster, som hos Burke, som gjør terror til selve hovedkomponenten i sitt begrep om det sublime, og – ikke minst – i den fremvoksende gotiske litteraturen. Nettopp terror fremheves således som den primære kilden til det sublime i en teoretisk diskusjon som Ann Radcliff (en av de mest suksessrike forfatterne av gothic novels fra slutten av 1780-tallet og fremover) fremfører i et posthumt utgitt essay, “On the Supernatural in Poetry”. [28]

 

Den fascinasjonen for vold, mørke, frykt, ondskap og død som den gotiske romanen målbærer, har fulgt oss gjennom moderniteten. En slik “virkelighetshunger” som ble nevnt lenger opp, tar ofte – paradoksalt nok – form av en lengsel etter en slik form for rystende, negativt nærvær som i ytterste instans representeres av døden. Fascinasjonen for det mørke og makabre er overtydelig til stede i filmindustrien, og ikke mindre synlig i diverse varianter – ofte i hybridform – av billed-, video- og performancekunst. Burke skriver:

Whatever is fitted in any sort to excite the ideas of pain, and danger, that is to say, whatever is in any sort terrible, or is conversant about terrible objects, or operates in a manner analogous to terror, is a source of the sublime; that is, it is productive of the strongest emotion which the mind is capable of feeling.[29]

 

Det er altså, paradoksalt nok, i møtet med det negatives nærvær i form av en overveldende frykt at vårt sinn beveges på det sterkeste og at livsfølelsen er på sitt høyeste. Og nettopp litterære og andre former for kunstneriske fremstillinger har gjennom moderniteten blitt et privilegert medium for inngivelsen av slike overskridende, sublime gys som kan bidra til at man får “pisket sitt slappe flesk i sving”, som Christopher Lasch formulerer det.[30] Slik har det modernes estetikk i stor grad blitt sammenfallende med det sublimes estetikk, med en kompenserende funksjon i relasjon til modernitetens eliminering av andre former for transcendentale ressurser.[31]

 

 

 

Litteratur

 

Utvalgte utgaver av Longinos, Burke og Kant om det sublime

Boileau, Nicolas. Traité du Sublime, ou du merveilleux dans le discours, traduit du texte grec Περὶ ὕψους de Longin. http://www.earthworks.org/sublime/Longinus/index.html (lest 27.06.2016)

Burke, Edmund. A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of The Sublime and Beautiful. Cambridge: Cambridge University Press, 2014.

Burke, Edmund. Filosofisk undersökning av ursprunget till våra begrepp om det sublima och det sköna. Med en inledande essä om smaken. Stockholm: Symposion, 1995.

Kant, Immanuel. Kritik af dømmekraften. Oversættelse, noter og indledning ved Claus Bratt Østergaard. København: Det lille Forlag, 2013.

Kant, Immanuel. Kritik Der Urteilskraft. Schriften Zur Ästhetik Und Naturphilosophie. Frankfurt am Main: Deutscher Klassiker-Verlag, 2009.

Longin. Du sublime, traduit du grec, présenté et annoté par Jackie Pigeaud. Paris: Rivages, 1993.

Longino, Dionisio. Del Sublime, a cura di C. M. Mazzucchi. Milano: Vita e pensiero, 2010 (med gresk paralleltekst).

Longinos, Om det opphøyede i litteraturen, oversatt fra gresk og med innledning og anmerkninger av Knut Kleve. Oslo: Tanum forlag, 1968.

Longinos. Den store stil, ved Niels Møller. København: Halykon, 2015 (e-bok). Opprinnelig utgitt på Levin og Munksgaards forlag, 1934.

Longinus, Dionysius Cassius. Om litterär storhet, i översättning och med förord av Jan Stolpe, med en avslutande essä av Anders Olsson. Stockholm: Alfabeta bokförlag, 2001.

Longinus. “On the Sublime”, i Classical Litarary Criticism, red. Penelope Murray, 113-166. London: Penguin Books, 2000.

Longinus. “On the Sublime”, i Loeb Classical Library No. 199, 143-308 Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1995 (med gresk paralleltekst)

Longinus. Vom Erhabenen, übersetzt und herausgegeben von Otto Schönberger. Stuttgart: Reclam, 1988 (med gresk paralleltekst).

Pseudo-Longino. Del Sublime. Introduzione, traduzione, premessa al testo e note di Francesco Donadi. Milano: Biblioteca Universale Rizzoli, 1991 (med gresk paralleltekst).

Pseudo-Longino. Il sublime, a cura di Giovanni Lombardo, terza edizione riveduta. Palermo: Aesthetica edizioni, 2008.

Utvalgte arbeider om det sublime fra de siste tyve årene

Ashfield, Andrew og Peter de Bolla (red.). The Sublime. A Reader in British Eighteenth-Century Aesthetic Theory. Cambridge: Cambr. University Press, 1998.

Battersby, Christine. The Sublime, Terror and Human Difference. London: Routledge, 2007.

Cesarini, Laurence Manesse. Le sublime anomique: Le renversement de l’histoire de Kant à Lyotard. Paris: L’Harmattan, 2008.

Costelloe, Timothy M. (red.). The Sublime from Antiquity to the Present. Cambridge: Cambr. University Press, 2012.

Doran, Robert. The Theory of the Sublime from Longinus to Kant. Cambridge: Cambr. University Press, 2015.

Duffy, Cian. The Landscapes of the Sublime 1700-1830: Classic Ground. New York: Palgrave Macmillan, 2013.

Fritz, Martin. Vom Erhabenen: Der Traktat ’Peri Hypsous’ und seine ästhetisch-religiöse Renaissance im 18. Jahrhundert. Tübingen: Mohr Siebeck, 2011.

Geisenhanslèuke, Achim. Le Sublime chez Nietzsche. Paris: L’Harmattan, 2000.

Hoffmann, Ronald og Iain Boyd Whyte (red.). Beyond the Finite: The Sublime in Art and Science. Oxford: Oxford University Press, 2011.

Kaplama, Erman. Cosmological Aesthetics through the Kantian Sublime and Nietzschean Dionysian. Lanham, Maryland: University Press of America, 2014.

Kogler, Suzanne. Adorno versus Lyotard. München: Karl Alber, 2014.

Laroque, Didier. Sublime et Architecture. Paris: Éditions Hermann, 2010.

Le Scanff, Yvon. Le paysage romantique el l’expérience sublime. Seyssel: Èd. Champ Vallon, 2007.

Maxwell, Catherine. The Female Sublime from Milton to Swinburne: Bearing Blindness. Manchester: Manchester University Press, 2001.

Mortensen, Klaus P. The Time of Unrememberable Being: Wordsworth and the Sublime 1787-1805. København: Museum Tusculanum Press, 1998.

Nau, Clelia. Le Temps Du Sublime: Longin Et Le Paysage Poussinien. Rennes: Presses universitaires de Rennes, 2005.

Panella, Giuseppe. Storia del Sublime Dallo Pseudo Longino alle poetiche della Modernità. Firenze: Editrice Clinamen, 2012.

Shaw, Philip. The Sublime. London & New York: Routledge, 2006.

Porter, James I. The Sublime in Antiquity. Cambridge: Cambr. University Press, 2016.

Saint-Girons, Baldine. Le Sublime de l’Antiquité à nos jours. Paris: Desjonquères, 2005.

Till, Dietmar. Das doppelte Erhabene: Eine Argumentationsfigur von der Antike bis zum Beginn des 19. Jahrhunderts. Berlin: de Gruyter, 2006.

Van Eck, Caroline, et al (red.). Translations of the Sublime: The Early Modern Reception and Dissemination of Longinus’ Peri Hupsous in Rhetoric, the Visual Arts, Architecture and the Theatre. Leiden & Boston, Mass.: Brill Academic, 2012.

Vandenabeele, Bart. The Sublime in Schopenhauer’s Philosophy. Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan, 2015.

Vine, Steven. Reinventing the Sublime: Post-Romantic Literature and Theory. Eastbourne: Sussex Academic Press, 2013.

White, Luke og Claire Pajaczkowska. The Sublime Now. Newcastle: Cambridge Scholars, 2009.

Wilczyânski, Marek. The Phantom and the Abyss: The Gothic Fiction in America and Aesthetics of the Sublime, 1798-1856. Frankfurt am Main og New York: Peter Lang, 1999.

Noter

[1] Lyotards refleksjoner munnet ut i hans Leçons sur l’analytique du sublime (Paris: Galilée, 1991).

[2] Immanuel Kant, Kritik der Urteilskraft (1790), §23.

[3] “Man sieht aber hieraus sofort, daß wir uns überhaupt unrichtig ausdrücken, wenn wir irgendeinen Gegenstand der Natur erhaben nennen, … Wir können nicht mehr sagen, als daß der Gegenstand zur Darstellung einer Erhabenheit tauglich sei, das im Gemüte angetroffen werden kann”, Kritik der Urteilskraft, §23.

[4] Følgende fascinerende passasje kan tjene som en kompakt illustrasjon av de nevnte poengene: “Die Stimmung des Gemüts zum Gefühl des Erhabenen erfordert eine Empfänglichkeit desselben für Ideen; denn eben in der Unangemessenheit der Natur zu den letzteren, mithin nur unter der Voraussetzung derselben, und der Anspannung der Einbildungskraft, die Natur als ein Schema für die letzteren zu behandeln, besteht das Abschreckende für die Sinnlichkeit, welches doch zugleich anziehend ist: weil es eine Gewalt ist, welche die Vernunft auf jene ausübt, nur um sie ihrem eigentlichen Gebiete (dem praktischen) angemessen zu erweitern und sie auf das Unendliche hinaussehen zu lassen, welches für jene ein Abgrund ist”, Kritik der Urteilskraft, §29. Se også §28: “Also ist die Erhabenheit in keinem Dinge der Natur, sondern nur in unserem Gemüte enthalten, sofern wir der Natur in uns, und dadurch auch der Natur (sofern sie auf uns einfließt) außer uns überlegen zu sein uns bewußt werden können.”

[5] Pseudo-Longino, Del Sublime. Introduzione, traduzione, premessa al testo e note di Francesco Donadi, testo greco a fronte (Milano: Biblioteca Universale Rizzoli, 1991), 9.

[6] Del Sublime, a cura di C. M. Mazzucchi (Milano: Vita e pensiero, 2010); og Il sublime, a cura di Giovanni Lombardo, terza edizione riveduta (Palermo: Aesthetica edizioni, 2008). Den første av disse har gresk paralleltekst.

[7] På fransk er det kun én moderne utgave som er i sirkulasjon (uten gresk tekst): Du sublime, traduit du grec, présenté et annoté par Jackie Pigeaud (Paris: Rivages, 1993). Tilsvarende er det bare én moderne tyskspråklig utgave (med gresk paralleltekst) som er tilgjengelig for salg: Vom Erhabenen, übersetzt und herausgegeben von Otto Schönberger (Stuttgart: Reclam, 1988).

[8] Donald A. Russells oversettelse, opprinnelig utgitt i 1965, er i realiteten en revisjon av William Hamiton Fyfes oversettelse fra 1927, utgitt i Loeb Classical Library. Russells versjon har i sin tur blitt inkludert i en utgave fra 1995 i den samme serien (med gresk paralleltekst): Aristotle, Poetics; Longinus, On the Sublime; Demetrius, On Style, Loeb Classical Library No. 199 (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1995). En nyoversettelse gjort av T. S. Dorsch ble utgitt som Penguin-bok i 1965, sammen med diktningsteoretiske tekster av Platon, Aristoteles og Horats. Dette samlevolumet selges i dag i en oppdatert utgave, med en ny innledning, noter og reviderte oversettelser ved P. Murray: Classical Litarary Criticism, introduction, revised translations, new material and notes by Penelope Murray (London: Penguin Books, 2000). Det er her man finner den mest oppdaterte engelskspråklige oversettelsen av Peri hypsos (men uten gresk tekst). To andre engelske utgaver er også i salg, med eldre oversettelser av henholdsvis George M. A. Grube (opprinnelig fra 1957) og Benjamin Jowett (fra siste halvdel av 1800-tallet).

[9] Dionysius Cassius Longinus, Om litterär storhet, i översättning och med förord av Jan Stolpe, med en avslutande essä av Anders Olsson (Stockholm: Alfabeta bokförlag, 2001).

[10] Longinos, Om det opphøyede i litteraturen, oversatt fra gresk og med innledning og anmerkninger av Knut Kleve (Oslo: Tanum forlag, 1968).

[11] Longinos, Den store stil, ved Niels Møller (København: Levin og Munsgaards forlag, 1934).

[12] København: Halykon, 2015. Diverse digitaliserte utgaver på ulike europeiske språk er for øvrig tilgjengelig via ulike nettressurser.

[13] James I. Porter, The Sublime in Antiquity (Cambridge: Cambr. University Press, 2016), 5.

[14] Samuel Monk, The Sublime. A Study of Critical Theories in XVIII-Century England (New York: Modern Language Association of America, 1935).

[15] “For Monk, “the test of the sublime is in its effect” and not in the areas of “technique and style”. Accordingly, the sublime can be said to lie “beyond the reach of rhetoric and her hand-maiden, the rules”, all of which it completely “transcends”, given that it is “independent” of these. (…) the consensus view is not that Longinus transcends only rhetoric; it is that he transcends antiquity altogether by ushering in a new kind of thinking, a theory of aesthetic experience that looks forward to the eighteenth century, to Kant, and then the Romantics.(…) – so Monk, whose view would be endorsed by others, from Romanticists like M. H. Abrams to French poststructuralists like Jean- François Lyotard, Philippe Lacoue-Labarthe, and Jean-Luc Nancy. The sublime on this account marks a radical break with antiquity from within antiquity itself, while Longinus juts out of antiquity as an inexplicable anomaly: presciently modern, he is not really a typical ancient at all.” (Porter, The Sublime in Antiquity, 9).

[16] Dietmar Till, Das doppelte Erhabene: Eine Argumentationsfigur von der Antike bis zum Beginn des 19. Jahrhunderts (Berlin: de Gruyter, 2006).

[17] Timothy M. Costelloe (red.), The Sublime from Antiquity to the Present (Cambridge: Cambr. University Press, 2012). Robert Doran, The Theory of the Sublime from Longinus to Kant (Cambridge: Cambr. University Press, 2015). Philip Shaw, The Sublime (London & New York: Routledge, 2006). Giuseppe Panella, Storia del Sublime Dallo Pseudo Longino alle poetiche della Modernità (Firenze: Editrice Clinamen, 2012). Baldine Saint-Girons, Le Sublime de l’Antiquité à nos jours (Paris: Desjonquères, 2005). Dette siste arbeidet er et eksempel på hvordan man i franske sammenhenger ofte tar teori-sterke perspektiver med seg inn i den historiske fremstillingen. En annen interessant side ved denne boken er at forfatteren går inn på relasjonen mellom det longiniansk sublime og et annet kjernebegrep innenfor antikkens poetikk, nemlig den aristoteliske katharsis.

[18] Den britiske 1700-talls-konteksten har tradisjonelt stått sentralt i mange arbeider om det sublime, så også i Andrew Ashfield & Peter de Bolla, The Sublime. A Reader in British Eighteenth-Century Aesthetic Theory (Cambridge: Cambr. University Press, 1998). Noe man på den andre siden har fokusert forbløffende lite på i forskningslitteraturen, er hvordan det sublime gjennom 1700-tallet ikke bare knyttes til kunst- og naturopplevelse, men også til religiøse erfaringer (et forhold som blant annet Burke var inne på; og i Schleiermachers Reden über die Religion fra 1799 er det for eksempel 30 forekomster av termen Erhaben). Dette er imidlertid temaet for Martin Fritz i boken Vom Erhabenen: Der Traktat ‘Peri Hypsous’ und seine ästhetisch-religiöse Renaissance im 18. Jahrhundert (Tübingen: Mohr Siebeck, 2011).

[19] I denne kategorien finner vi blant annet et arbeid av den skandinaviske forskeren som kanskje har arbeidet mest med det sublime: Klaus P. Mortensen, The Time of Unrememberable Being: Wordsworth and the Sublime 1787-1805 (København: Museum Tusculanum Press, 1998). For et skandinavisk publikum er det for øvrig av særlig interesse at Mary Wollstonecraft i sine Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark (1796) i sine naturskildringer trekker store veksler på den terminologien som hadde vokst ut av den engelskspråklige beskjeftigelsen med det sublime siden John Dennis og Joseph Addisons skrifter på begynnelsen av 1700-tallet, og som man ved inngangen til Romantikken hadde blitt fortrolig med innenfor store deler av det britiske borgerskapet. I sin bok The Landscapes of the Sublime 1700-1830: Classic Ground (New York: Palgrave Macmillan, 2013), viser Cian Duffy nettopp hvordan the natural sublime behandles i litteratur og kunst gjennom 1700-tallet, med fokus på spesifikke landskapstyper (Alpene, det vulkanske, det polare og ørkenen). Hvordan det sublime dukker opp i fransk litteratur fra den romantiske perioden, både i natur- og personskildringer, er temaet for Yvon le Scanff i Le paysage romantique et l’expérience sublime (Seyssel: Èd. Champ Vallon, 2007). Steven Vine analyserer på sin side engelskspråklig litteratur fra William Blake til Toni Morrison i sin bok Reinventing the Sublime: Post-Romantic Literature and Theory (Eastbourne: Sussex Academic Press, 2013). Relasjonen mellom the gothic novel og det sublime har vært gjenstand for oppmerksomhet i mange sammenhenger, bl.a. i Marek Wilczyânski, The Phantom and the Abyss: The Gothic Fiction in America and Aesthetics of the Sublime, 1798-1856 (Frankfurt am Main og New York: Peter Lang, 1999). Det sublime blir også brukt i studier av bildende kunst slik som i Clelia Nau, Le Temps Du Sublime: Longin Et Le Paysage Poussinien (Rennes: Presses universitaires de Rennes, 2005). Schopenhauers videreføring av det filosofiske begrepet om det sublime som Kant utmyntet i sin tredje kritikk er tema i en nylig utkommet bok av Bart Vandenabeele, The Sublime in Schopenhauer’s Philosophy (Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan, 2015), mens Achim Geisenhanslèuke studerer hvordan begrepet behandles av Nietzsche, i Le Sublime chez Nietzsche (Paris: L’Harmattan, 2000).

[20] Slik som Didier Laroque, Sublime et Architecture (Paris: Éditions Hermann, 2010). En bok som kombinerer et bredt disiplin-fokus med et historisk perspektiv er Translations of the Sublime: The Early Modern Reception and Dissemination of Longinus’ Peri Hupsous in Rhetoric, the Visual Arts, Architecture and the Theatre, red. av Caroline van Eck et al (Leiden & Boston, Mass.: Brill Academic, 2012). Suzanne Kogler, Adorno versus Lyotard (München: Karl Alber, 2014) tar på sin side utgangspunkt i musikken i sin fremstilling av modernistisk og postmodernistisk estetikk, herunder Adorno og Lyotards teorier om det sublime.

[21] Et par eksempler på bøker fra det siste ti-året som viderefører det teoristerke, filosofiske begrepet om det sublime kan være Laurence Manesse Cesarini, Le sublime anomique: Le renversement de l’histoire de Kant à Lyotard (Paris: L’Harmattan, 2008) og Erman Kaplama, Cosmological Aesthetics through the Kantian Sublime and Nietzschean Dionysian (Lanham, Maryland: University Press of America, 2014). En bok som inkluderer naturvitenskapene i sin tematisering av det sublime, er Ronald Hoffmann og Iain Boyd Whyte (red.), Beyond the Finite: The Sublime in Art and Science (Oxford: Oxford University Press, 2011). Fortolkninger av samtidskulturen i lys av begrepet om det sublime kan man finne i Luke White og Claire Pajaczkowska (red.), The Sublime Now. Newcastle: Cambridge Scholars, 2009. Et aktualiserende perspektiv finner vi også i Christine Battersby, The Sublime, Terror and Human Difference (London: Routledge, 2007). Feministiske perspektiver på det sublime er et viktig element i denne boken, på samme måte som i Catherine Maxwell, The Female Sublime from Milton to Swinburne: Bearing Blindness (Manchester: Manchester University Press, 2001).

[22] Longinos, Om det opphøyede i litteraturen, oversatt fra gresk og med innledning og anmerkninger av Knut Kleve (Oslo: Tanum forlag, 1968), 28.

[23] Porter, The Sublime in Antiquity, 5.

[24] Porter, The Sublime in Antiquity, 7.

[25] Boileau, Œuvres complètes, red. Antoine Adam & Françoise Escal (Paris: Gallimard, Bibliothèque de la Pléiade, 1966), 1.

[26] Analogt til en slik tankegang, formulerer Susan Sontag seg slik i sin perle av et essay (“Against Interpretation”) fra 1966: “Transparence is the highest, most liberating value in art – and in criticism – today. Transparence means experiencing the luminousness of the thing in itself, of things being what they are. (…) The aim of all commentary on art now should be to make works of art – and, by analogy, our own experience – more, rather than less, real to us.” Agaists Interpretation and Other Essays (London: Penguin Books, 2013), 10.

[27] Et vilkårlig valgt eksempel fra vår digitale samtid på hvorledes musikken kan åpne opp for en slik form for erkjennelse som Pålshaugen innsirkler gjennom sin lesning av Proust og Solstad, kan vi finne i kommentarfeltet under en konsertvideo på YouTube, hvor Ennio Morricone leder orkesteret i en fremføring av kjærlighetstemaet fra Cinema Paradiso: “This music reminds me of what life could have been.”

[28] The New Monthly Magazine 16 (1826), 145-152.

[29] A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of The Sublime and Beautiful, section VII, “Of the Sublime”.

[30] Christopher Lasch, Den narcissistiske kultur, oversatt av Trond Berg Eriksen (Oslo: Bokklubben, 2006), 20.

[31] Cf. den tyske filosofens Odo Marquards teori om humanioras kompensatoriske funksjon i relasjon til modernitetens meningstap: “Je moderner die moderne Welt wird, desto unvermeidlicher werden die Geisteswissenschaften”. Apologie des Zufälligen (Stuttgart: Reclam, 1986), 98.

Latest posts by Otto Martin Christensen (see all)

Kommentera