Traust om journalistspråk

Recension

Mediespråk. Form og formidling i journalistikk, Jon Peder Vestad & Bjarte Alme, Det Norske Samlaget, Olso 2002, 208 sider, ill.

Bibliografiskt

Författare: Martin Eide er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Rhetorica Scandinavica 24 (2002), s 50-51.

Annons

Retorik

Retorik

”Min framställning är inte en handbok i hur man lär sig att tala väl, utan några överväganden över retorikens sanningsbegrepp.” Översatt av José Luis Ramírez. Läs mer...

Read more

Recensionen

Hvilke krav bør stilles til en innføringsbok i journalistisk mediespråk? At den sveiper ­innom en hel rekke av relevante språklige og formidlingsmessige virkemidler i ulike typer av medier og innenfor ulike journalistiske sjangere? At den gir fornuftige råd for bruken av disse virkemidler? At den redegjør saklig og greit for de emner den tar opp? At den kan fungere som en oppslagbok? Selvsagt. Og så langt innfrir denne boken.

Men vi bør stille flere krav til en innføringsbok i journalistisk mediespråk. Den bør skjerper evnen til selvkritisk refleksjon over egne formidlingsgrep, for eksempel ved å underliggjøre sitt emne og stille tankevekkende spørsmål ved innarbeidet praksis og etablerte konven­sjoner. Den bør utfordre leseren. Boken har ansatser, men innfrir ikke slike krav.

Vi har altså å gjøre med en lærebok av en bestemt og velkjent type. Den er ryddig, informativ og forsiktig. Den er traust. Det betyr at boken gir en trygg og grei innføring i sitt emne, ja at den for så vidt er solid og grundig, men den løfter seg ikke over det grå og jevne. For det lar seg ikke underslå: Boken er kjedelig.

Nå kan kjedelige bøker godt være gode, og denne boken er ikke dårlig. Men det er synd at en bok om et så viktig og spennende tema blir så mye av et pliktløp som tilfelle er her. Boken fortjener honnør for å være mangfoldig og oppdatert, for å behandle journalistspråk i ulike medier og for å trekke veksler på så vel sjangerteori som retorikk, for å presentere ulike ­analyseverktøy og for å anlegge et samfunnsperspektiv på sitte emne. Men, og det er igjen et men…

Her blir for mange trivielle betraktninger og for mye godtkjøpsfilosofi. Mon tro om ikke boken, til tross for påminnelser om at ”det er viktig å tenkje på mottakaren”, tidvis undervurderer leseren. For selv den ferskeste journalist- og mediestudent trenger vel ikke utsettes for mykstartende kapittelintroduksjoner av typen: ”Det er forskjell på folk og på tilhøvet deira til språket.” ”Språket er både talespråk og skriftspråk. Talespråket er det første vi lærer”. ”Mediespråket er og må vere mangfaldig.” ”Det finst mange måtar å formidle ei opplysning eller skildre ei hending på.” ”Det er mange måtar å nærme seg medietekstar på.” Så sant, så sant. Dette er formuleringer som setter tonen, og som vel knapt pirrer nysgjerrigheten. Det er mange måter å skrive lærebøker på. Dette er en av dem.