Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Projektpræsentationer » Virksomme ord

Virksomme ord

av Jens E. Kjeldsen

Projektpresentation

Forfatter: Jens E. Kjeldsen & Anders Johansen

Rhetorica Scandinavica 32 (2004), side 20-26.

Institutt for informasjons- og medievitenskap, ­Universitetet i Bergen er i ferd med å bygge opp et miljø for studier av retorikk under varierende kommunikasjonsvilkår. Dette miljøet er svært aktivt, både på forsknings- og formidlingsfronten, og har utgitt flere omfattende publikasjoner. I dette arbeidet har en imidlertid fått merke savnet av et verk som dokumenterer denne delen av norsk kulturhistorie. For å bøte på dette, har vi satt i gang et prosjekt som tar sikte på ­utgivelse av antologien Virksomme ord – Politiske taler 1814-2005. Denne antologien skal være en kilde både til politisk historie og til kommunikasjonsformenes historie.

Projektpresentation: Virksomme ord

Annonce

Antologien Virksomme ord – politiske taler 1814-2005 blir ikke bare en ren tekstsamling. Retorikkoppfatningen som ligger til grunn for dette initiativet, krever også at de konkrete omstendighetene blir belyst. En politisk tale består ikke bare av talerens manuskript, men av hele det levende møte med et publikum i en konkret historisk situasjon. Hver tekst vil derfor bli introdusert med en kommentar på 1,5 til 2,5 side som omtaler taleren, de aktuelle politiske utfordringene, den konkrete kommunikasjonssituasjonen, mottakelsen og de politiske virkninger. ­Disse kommentarer vil så vidt det er mulig gi et bilde av selve framføringen (stemmebruk, gestikulasjon m.v.), og av inntrykket den gjorde på publikum.
Utvalget bygger på en rekke kriterier. Vi ønsker en noenlunde jevn fordeling over tid og med spesiell vekt på viktige situasjoner og stridsemner. Vi ønsker naturligvis taler som var retorisk vellykkede, men ikke bare. I en slik dokumentasjon er det også viktig å inndra taler som ikke nødvendigvis var stor språkkunst, men som likevel er bemerkelsesverdige for så vidt som de gjorde en for­skjell: Vippet et flertall, splittet et parti, utløste en skandale eller lignende. Retorikk endrer seg med tiden og med medie- og kommunikasjonsforholdene, og antologien søker å illustrere disse endringene. Vi forsøker også å dekke en bred vifte av politiske partier og organisasjoner i Norge, slik at alle partier og visse folkelige bevegelser blir representert. Vi er dessuten opptatt av at utvalget av taler skal illustrerer sentrale konfliktlinjer i norsk politikk, for eksempel målsak, sosialisme, kvinnesak. Endelig legger vi vekt på at talerne inngår i både direkte og indirekte dialog med hverandre. Derfor er de utvalgt og gruppert i emnekomplekser som vedrører samme sak: grunnlovens til­blivelse, kampen om parlamentarismen, oppløsningen av unionen med Sverige, krig og okkupasjon, EU.
Verket vil bli forsynt med en generell innledning. Her vil hovedlinjene i historien om den norske politikkens uttrykksformer og kommunikasjonsforståelser blir trukket opp. Det vil bli gjort rede for utviklingen av den politiske offentlighet, og for endringer i den offentlige tales medie- og kulturhistoriske vilkår. Det vil også bli redegjort for ­verdier og forståelser som har ligget til grunn for de skiftende stilidealer.
Prosjektets mål er utgivelse av et verk som ikke bare kan være et bidrag til retorikkens oppsving i akademiske sammenheng, men som også kan dekke et mer allment behov. Selv de mest berømmelige taler i nasjonens historie er ukjent stoff for de fleste. Mange nordmenn har nok hørt om Jonas Reins taler i Eidsvollsforsamlingen, Henrik Wergelands 17. mai-tale ved Krogh-støtten, Bjørn­stjerne Bjørnsons taler på Stiklestad – eller Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale, Anders Langes tale til partistiftelsen i Saga Kino – men nesten ingen har hatt anledning til å lese dem.
På samme måte som den litteraturhistoriske bevissthet i senere tid er blitt utvidet med en ny interesse for sakprosaens historie, synes det å være på sin plass at også denne delen av den norske språkhistorien nå blir dokumentert.
Denne dokumentasjonen søker vi altså å gi med et utvalg på cirka 80 taler i en bok på omkring 800 sider. Utover introduksjonene vil antologien inneholde en rekke originaltekster som bidrar til å forstå forskjellige sitasjoners og perioders retorikk gjennom alt fra øyenvitnebeskrivelser av taleren i aksjon til utdrag fra lærebøker i talekunst og agitasjon. Et eksempel på en slik kort tekst kan være Peter Egges beskrivelse av Bjørn­stjerne Bjørnson på talerstolen:
Han skulle myke opp trondhjemmerne så de ble villige til å stemme på radikale stortingsmenn nå til høsten, så vi kunne få lage riksrett … Arbeiderforeningens store sal var stuvende full og i kokende uro. Det hadde vært pepet etter forrige foredraget. Så det var spenning i luften …
Han lot vente på seg. Han lot folk få rimelig tid til å pusse nesen og skrape halsen ren. Og endelig steg han inn og gikk stor og verdig mot kateteret. Han var det herligste jeg hadde sett av mannkjønn. Nettopp slik som en konge måtte en stor dikter se ut, rank i reisningen, ørneskarp i øynene bak brillene og med en slik hårvekst at det var mer enn nok for både to og tre mann. En løvemanke akkurat. Og så bar det løs med en røst som høvde både til øynene, reisningen, løvemanken og hele den stolte, vakre karen … Han rystet på halve kroppen og hele hodet på én gang, så løvemanken falt fremover og dekket ansiktet helt ned på haken. Og det så riktig leit ut da han ikke skyndte seg og tok håret bort, men lot det henge der som en sid gardin mens han snakket opprørt videre gjennom gardinet. Men endelig strøk han med begge hender på én gang opp over ansiktet, løftet manken og kastet den tilbake, og det så fint og flott og sikkert som om han hadde øvd seg på det lenge …
Vi klappet så lenge og iherdig og skrek bravo til han måtte frem og bukke pent. Og så fulgte vi ham hjem … Vi ble ved å hylde ham med hurra for Bjørnson og med å synge sangene hans.1
Verket vil også inneholde en rekke mini­artikler som kort redegjør for forhold som har påvirket talekunsten (talerstolen, folkemøtet, mikrofonen osv.). I parlamentets ­retorikk har for eksempel innføringen av stenografi hatt betydning, og derfor vil det i antologien være en miniartikkel om dette. Den kommer til å se noenlunde slik ut:
Stenografi og retorikk
Ethvert middel til gjengivelse av virkeligheten bidrar også til å prege den. Den stenografiske teknikk er ikke noe unntak i så måte: Idet den fastholder det som er sies, virker den også forandrende inn på det.
Før Stortinget fattet sitt vedtak om å ansette ”hurtigskrivere”, utspant det seg en liten debatt. ”Thingets Medlemmer kunde ikke sætte synderlig Priis paa at faa sine Taler saa fuldstændig gjengivne”, sa H. L. Bergh, ”især da det nok ofte kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.” Til dette svarte Motzfeldt at alt som skjer i Stortinget ”bør skee i Offentlighedens Lys, og Tidenden skal være et Speil, hvori Enhver faar finde sig i at see sit Billede, enten det behager ham eller ikke.” Ueland fant riktig nok at Bergh hadde et poeng – men nettopp dét var en av grunnene til at han ivret for saken. I Stortinget fantes det sikkert talere som kunne tåle å komme på trykk, sa han, ”og om En og Anden, som har det ordnede Foredrag mindre i sin Magt, skulde undsee sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligevel komme frem med, hvad der i Sandhed tjener til en Sags Oplysning. Men ogsaa de Dannede kunde ofte uden Skade begrændse sig, det kunde ofte være godt at have en Skranke for deres saavelsom for de Udannedes Vidløftighed.”
Fikk Ueland rett? Har det stenografiske referat virkelig fått talerne til å skjerpe seg? Ja, mente historikeren Halvdan Koht. ”Tingmænnene visste fra nu av, at de talte for mer enn bare en forsamling av kjenninger, og ialfal de yngre av dem maatte komme til aa arbeide ut talene sine bedre.” Men saken har trolig også en annen side. ”Veltalenhet er uforenlig med stenografi”, hevdet lord Rosebery, engelsk stats- og utenriksminister på slutten av 1800-tallet: ”Forbedring av referattjenesten medfører forfall i talekunsten”. I  sin gjennomgang av den engelske parlamentstalens historie har lord Curzon gitt ham evig rett: Så lenge taleren” ikke var hemmet av frykt for morgendagens Times, kunne han gi fantasien fritt løp: Han kunne forsterke, gjenta, forskjønne, ornamentere. Men nå, når hvert eneste ord blir notert, og når taleren vet at det ikke er en privat sammenkomst han henvender seg til, men en forsamling som kanskje omfatter hele nasjonen, … nå må han opptre forsiktig og reservert; han boltrer seg ikke i retorikkens blomsterenger; han tør ikke lenger slippe seg løs.”

Som et eksempel på en introduksjon og en tale, kan vi presentere “Mine plikter” også kjent som “Kongens nei”. Talen ble holdt av Haakon VII, tidligere prins Carl av Danmark:

Haakon VII: Mine plikter
3. juli 1940

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den syvende juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propagan­derer for å undergrave dens posisjon ytter­ligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.
I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichs­kommisar Terboven vil avsette regje­ringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjons­makten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.
Utenriksminister Halfdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksilmyndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inn­gående på flere regjerningskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.
Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.
Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kong­ens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndig­hetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.
Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.
Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.
“Kongens nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

Jeg har mottatt henvendelse av 27. juni 1940 fra Stortingets Presidentskap og har i full forståelse av mitt personlige ansvar og av situasjonens alvor samvittighetsfullt overveid den for vårt land så skjebnesvangre beslutning som er omhandlet i Presidentskapets skrivelse.
Jeg kom til Norge i 1905 etter kallelse fra det norske folk, og jeg har i de forløpne år etter beste evne søkt å oppfylle de plikter som derved ble pålagt meg. Mitt nye fedreland ble meg uendelig dyrebart, og jeg ble knyttet til det norske folk med inderlige bånd. Mitt valgspråk «Alt for Norge» har alltid vært og er fremdeles bestemmende for mine handlinger, og kunne jeg bli overbevist om at jeg i denne stund ville tjene mitt folk best ved å gi avkall på mitt kongelige verv, eller kunne jeg ha sikkerhet for at det bak Stortingets Presidentskap i denne sak sto et flertall av det norske folk, ville jeg hvor dypt det enn ville smerte meg å skilles fra Norge følge den henstilling som Presidentskapet har rettet til meg.
Jeg ser av Presidentskapets skrivelse at det forslag Presidentskapet har tenkt å legge fram for Stortinget, er blitt til gjennom en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.
Det fremgår videre av skrivelsen at de stortingsmenn som har unndratt seg denne tvangsmakt ved å ta opphold utenfor Norges grenser, ikke skal få adgang til å delta i de møter som skal treffe avgjørelse om det nevnte forslag.
Stortinget i 1814 hevdet et helt motsatt prinsipp, idet det nektet å godkjenne mandatet for de stortingsmenn som møtte fra distrikter besatt av fremmed krigsmakt. Det bygde på den logiske betraktningsmåte at slik okkupasjon måtte binde stortingsmennenes vedtaksfrihet; nå skal de representanter deriblant endog Stortingets president , som fremdeles har sin vedtaksfrihet, bli utelukket fra Stortinget, mens de som lever under presset av fremmed makt skal være alene om å avgjøre landets skjebne.
Jeg ville svikte mine konstitusjonelle plikter ved å godta vedtak som kan bli gjort av et storting sammenkalt under slike vilkår.
Det heter i Presidentskapets forslag pkt. 3: «Da Kongen er utenfor landets grenser, er han ute av stand til å utøve sine forfatningsrettslige funksjoner.»
Norges Grunnlovs § 11 fastslår uttrykkelig at Kongen kan være inntil 6 måneder utenfor landet uten Stortingets samtykke, og med slikt samtykke enda lenger. Er Kongen utenlands i felt, tyder bestemmelsen i Grunnlovens § 41 på at noe særlig samtykke i det hele tatt ikke trenges.
I Stortingets møte på Elverum 9. april 1940 uttalte presidenten med Stortingets enstemmige tilslutning at Kongen og Regjeringen, om det skulle bli nødvendig av hensyn til en fri og uavhengig styrelse, måtte kunne ta opphold utenfor landet, uten at det herunder ble antydet noen tidsbegrensning. Det er således intet konstitusjonelt grunnlag for den påstand at jeg ikke kan utøve det verv som Grunnloven pålegger meg.
Den nåværende norske regjering under ledelse av statsminister Nygaardsvold ble utnevnt den 19. mars 1935; denne regjerings sammensetning har senere undergått en del endringer, senest ved utnevning av statsråder tilhørende andre politiske partier enn det som Regjeringen opprinnelig utgikk fra. Derved er skapt en nasjonal regjering som har hatt Stortingets enstemmige tillit, uttrykkelig tilkjennegitt ved vedtak i dets møte 9. april i år.
Ifølge norsk konstitusjonell praksis har Stortinget full rett til å tilbakekalle en gitt tillitserklæring; men dette må i tilfelle gjøres av et storting som handler under full konstitusjonell frihet, og som ikke vilkårlig er blitt berøvet en rekke av sine medlemmer. Intet av disse vilkår blir oppfylt ved den forsamling som Presidentskapet nå skal innkalle.
I avtalen mellom Presidentskapet og de tyske okkupasjonsmyndigheter er sagt at heller ikke den norske regjering kan utføre sine forfatningsrettslige funksjoner, fordi den befinner seg utenfor Norge. Jeg og Regjeringen har intet høyere ønske enn at vi kunne få utøve vårt virke innenfor landet; det er bare fremmed makt som har tvunget Regjeringen til sammen med meg midlertidig å forlate landet. Vi har gjort dette i overensstemmelse med Stortingets vedtak, for så vidt mulig å bevare et uavhengig norsk riksstyre.
Kunne det bli skapt slike vilkår i Norge at jeg og Regjeringen kunne vende tilbake til landet for der å fortsette vår gjerning i full frihet, ville det øyeblikkelig bli gjort. Den selvfølgelige forutsetning for dette måtte være at all fremmed krigsmakt forlater landet. Den ordning med de tyske okkupasjonsmyndigheter som Presidentskapet har gjort avtale om, forutsetter imidlertid at den tyske okkupasjon fremdeles skal bli opprettholdt, og under disse omstendigheter ser jeg ingen mulighet for at et fritt norsk riksstyre kan bestå innenfor Norges grenser.
Da det i Presidentskapets forslag er omtalt at nyvalg til Stortinget først kan bli holdt «etter fredsslutningen», forutsettes altså at Norge ikke kommer til å få fred før krigen mellom stormaktene er ført til ende. Heri har Presidentskapet utvilsomt rett, men dermed er det også klart at den foreslåtte ordning ikke hjelper det norske folk til den fred som det så sterkt lengter etter.
Avtalen med de tyske okkupasjonsmyndigheter tjener heller ikke til å fremme flere av de økonomiske interesser som er så viktige for folkets velferd. Jeg minner om at de tyske krav til den norske regjering ved overfallet på landet natt til den 9. april bl. a. gikk ut på en fullstendig økonomisk avsperring av Norge i forholdet til alle vestlige land i og utenfor Europa. Og viktige økonomiske interesser ville under en ny regjering slik som planlagt ved oppnevning av et «Riksråd» komme til å bli enda mer skadelidende enn de er nå, idet den ikke vil kunne overta de livsviktige interesser i utlandet som den nåværende regjering nå varetar.
Jeg vil videre peke på en side ved de foreliggende spørsmål som ikke er berørt i Presidentskapets skrivelse, men som skarpt belyser den ordning det her gjelder. Jeg sikter til omfanget av den myndighet som det planlagte Riksråd skulle få. Jeg vil ikke komme nærmere inn på det faktum som er åpenbart for alle, at Riksrådet i praksis vil måtte følge tyske direktiver så lenge den tyske okkupasjon av Norge består; men jeg vil understreke det som fremgår av det vedtak som i disse dager er kunngjort fra den tyske regjering i Berlin, om at ingen fremmede stater får ha diplomatisk representasjon i Oslo, og at Norges utenrikspolitikk vil bli ledet av utenriksdepartementet i Berlin.
Dermed er tydelig sagt at det nye Riksråd i Oslo ikke representerer et selvstendig rike, men bare et lydrike under Tyskland. En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge; Riksrådet ville ikke få alle de forfatningsmessige funksjoner som tilkommer Kongen.
Jeg kan ikke se at Stortingets Presidentskap har noe som helst forfatningsmessig grunnlag for å omgjøre de lovlige stortingsvedtak som hittil er gjort. Det er tvert imot helt åpenbart at hele den foreslåtte ordning er forfatningsstridig.
Det er meg ikke mulig å innse at jeg ville handle i fedrelandets interesse ved å bøye meg for den henstilling som Presidentskapet har rettet til meg, hvorved jeg ville godta en ordning som strider mot Norges Grunnlov, og som med makt søkes påtvunget det norske folk.
Jeg ville derigjennom fravike det prinsipp som gjennom hele min regjeringstid har vært ledetråden for mine handlinger, nemlig strengt å holde meg innenfor rammen av forfatningen.
Det norske folks frihet og selvstendighet er for meg Grunnlovens første bud, og jeg mener å følge dette bud og å vareta det norske folks interesser best ved å holde fast ved den stilling og den oppgave som et fritt folk ga meg i 1905.

I tillegg til antologien vil prosjektet utvikle en database med tilhørende hjemmeside. Basen vil inneholde elektroniske tekst­versjoner av en lang rekke norske politiske taler fra 1814 til våre dager, og vil i fremtiden bli oppdatert med både eldre og nyere materiale. Hjemmesiden vil fungere selvstendig, men også som supplement til boken. Mens visse taler i boken vil være forkortet, kan de på hjemmesiden leses – og i noen tilfelle høres eller ses – i full lengde. Her vil man også kunne finne materiale som gir en fyldigere forståelse av konkrete talere og situasjoner: bilder av talesteder og talere i aksjon, samt lyd og videoklipp som gir en fornemmelse av stemmebruk, kroppsspråk og tilhørernes reaksjoner.
For allment interesserte gir hjemmesiden en enestående mulighet for å komme tett på norsk talekunst gjennom tidene. For forskere vil siden forhåpentlig bli et kjærkomment lager av retorisk empiri.

Jens E. Kjeldsen

Jens E. Kjeldsen är professor i retorik vid Bergens universitet.
Redaktør på RetorikMagasinet 1991-1994. Redaktør på Rhetorica Scandinavica 1997-2010.
Jens E. Kjeldsen

Latest posts by Jens E. Kjeldsen (see all)

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere