Skriften på veggen, del I

Anders Johansen:

Skriften på veggen, del I

Essä.

Bibliografiskt

Författare: Anders Johansen

Rhetorica Scandinavica, nr 51 (2009), s 52-62.

Essäet

Annons

Et ansikt, en stemme.

For en tid siden hørte jeg et foredrag. Det slo meg at det måtte ha vært lenge siden sist. Jeg var på fagseminar; i to lange dager hadde jeg sittet og fulgt med på mer eller mindre fikse presentasjoner. Utsagn for utsagn var blitt framvist på skjerm samtidig som de ble framsagt: En rad med stikk­ord eller korte, amputerte setninger
– punktvis oppstilt, bundet sammen med tilfeldig småsnakk. De mest ordinære ut­sagn var blitt pekt ut og lest høyt for oss, og det som kom imellom var det tydeligvis ikke så nøye med. Men nå sto det plutselig en kar der framme som stolte på stemmen. At han brukte manuskript, var nokså åpenbart, for alt var gjennomarbeidet, hver setning fullt utskrevet – men manuskriptet holdt han for seg selv. Siden han ikke viste det fram i små porsjoner, fikk han tid til mye i løpet av sine tre kvarter; over framføringen var det et uvant driv. Noen nøkkeluttrykk ble gjentatt etter hvert som temaet utviklet seg, sluttsatsen minnet om åpningsordene. Det hang i hop underveis, jeg satt igjen med inntrykk av et avrundet hele.
Et slikt foredrag er noe annet enn en presentasjon, slo det meg. Hva jeg ellers var blitt servert disse to dagene hadde vært veldig langsomt, veldig enkelt. Jeg begynte å lure på om ikke mye av det også kunne ha vært nokså tynt. Men jeg var ikke sikker. Med ett ble jeg klar over hvor ofte jeg hadde falt i egne tanker, hvor lite jeg egentlig hadde fått med meg.
Språket til denne foredragsholderen var kanskje litt vel polert – av og til påfallende skriftlig, framført nesten som opplest; allikevel hang jeg ved stemmen og ansiktet hans. Under alle foregående innlegg var oppmerksomheten blitt splittet og spredt. Under en presentasjon er det jo både en stemme som skal høres og en tekst som skal leses: Stemmen hadde forstyrret meg mens jeg prøvde å lese på tekstplakaten; mens jeg prøvde å lytte, hadde jeg forstyrret meg selv med å lese. Om noen av innlederne var særlig uttrykksfulle, hadde jeg vel knapt nok lagt merke til det, for øynene mine hadde ikke visst om de skulle hvile på dem eller på skjermen. Selv hadde de jo også bare vært halvveis vendt mot oss i salen, for stadig hadde de snudd seg mot denne tekstplakaten bak seg som de altså hadde benyttet som et slags manuskript. Slik hadde alt vært halvt om halvt og midt imellom. Derfor hadde det ikke kunnet opp­stå noen riktig kontakt.
Men nå var det altså bare denne skikkelsen å se på, og ord som det fikk greie seg med å høre. Uten videre medførte det en viss konsentrasjon; det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan den kunne utvikles til fascinasjon. Dagens foredragsholder hadde vel ikke mer enn middels utstråling – men det han hadde, kom til sin rett. Og ordene kretset ikke om kulepunkter, men kjedet seg sammen til lange buer som man stadig måtte forvente en forlengelse av. Jeg kjedet meg ikke. Det slo meg at det måtte være lenge siden jeg hadde hørt noe slikt.

Overlevering

Studentene mine uttrykker seg av og til som om de ikke vet hva et foredrag er. På evalueringsskjemaene er det alltid noen som klager over en foreleser som sjelden stiller med PowerPoint. – For en inkompetanse! – Og dette skal liksom være et medieinstitutt! – Hva skal man si om et kurs i teknologihistorie der læreren selv ikke bruker ny teknologi? Det er jo bare til å le av!
Men en dag kom det ei jente fram til meg mens jeg sto og samlet sammen papirene mine. Hun ville gjerne fortelle meg at denne forelesningen hadde gjort inntrykk på henne. Den hadde vært veldig rar, siden jeg ikke hadde hatt noe å vise på skjerm, men på en måte hadde den vært veldig fin også. Det var bare det hun ville ha sagt, det hadde vært så annerledes.
Slike studentreaksjoner kom jeg til å huske på nå, denne dagen på seminar da jeg uventet fikk høre et foredrag. Jeg hadde sett skriften på veggen. Det gikk opp for meg at noen nå må ta vare på foredragsformen før den blir borte. Noen må huske at det går an å gjøre det slik, og fortelle hvordan man går fram, forklare hensikten, forsikre at det virker.
Jeg vet ikke om jeg er den rette. Selv har jeg jo ingen ekspertise på feltet – ingen egen forskning å vise til, ingen særlig skolering. Etter mange år i akademisk virke har jeg en del erfaring, det er så: Stadig har jeg måttet levere forelesninger, seminar­innlegg, taler til årsmøter og konferanser. Men jeg vet at det er mange, mer drevne og rutinerte, som er bedre skikket til å gi råd. Allikevel bidrar jeg gjerne til å redde denne utrydningstruede kommunikasjonsart. Hva jeg har å by på, er noen erfaringer, strengt tatt gjelder de bare for meg; hvis det kan være noe å lære av dette, må det være å prøve seg fram på egne måter, og utspørre sin egen erfaring.
Jeg føler meg som et eller annet i folkemusikkhalvtimen: En gammel spillemann fra en fraflyttet fjellbygd, som setter pris på at det blir gjort noen opptak før han gir seg for godt.

Det belærende Foredrag

Et foredrag er en offentlig begivenhet. Det gjør krav på oppmerksomhet fra mange mennesker, de fleste ukjente. De bruker av sin tilmålte tid på dette, og stoler på at foredragsholderen ikke sløser den bort. Dét forplikter: Man byr dem ikke hva som helst, og stiller ikke uforberedt. For så vidt har foredraget noe til felles med en ­teateroppsetning eller en konsert: De opptredende skyr ikke noen anstrengelse for å lage i stand en spennende og givende stund for de frammøtte. Sin belønning får de når de merker at salen er med, de lever av slik interesse. De kan ikke fullføre sitt arbeid alene: Både kunst og vitenskap trenger bekreftelse fra et publikum for å bli sosialt virkeliggjort. Hjemme hos seg selv planlegger de derfor framføringen ute blant folk, og øver seg så godt de kan – både skuespillere, sangere og foredrags­holdere.
Hvis foredragsformen nå er på vei ut, skyldes det blant annet at forskjellen mellom offentlig tale og privat snakk er i ferd med å bli utydelig. Det er etter hvert mange som mener at ordene ikke behøver noen bestemt forarbeiding for å kunne høres av mange. Viktigere er det å kunne ”by på seg selv”, uformelt, uhøytidelig; roter man litt, er det bare sjarmerende. For så vidt har faglige presentasjoner ofte noe til felles med nattradioprat og blogging på nettet. Når manuskriptfasen bortfaller, oppheves skillet mellom privat øvelsesrom og offentlig framføring.
Det er dette jeg ikke kan noe med. Hvis jeg ytrer meg offentlig, er det fordi jeg mener jeg har noe særskilt å bidra med. Det er ikke nødvendig at jeg har forsket på saken, den trenger ikke tilhøre mitt fag. På en eller annen måte må jeg likevel ha satt meg i stand til å si noe som ikke alle kan si. Privat kan jeg uttale meg om hva som helst, men ikke offentlig. Journalistene prøver å få meg på gli, for dem er det nok at jeg er professor – men da blir jeg stum av forlegenhet, jeg klarer ikke synse. Av samme grunn få jeg meg ikke til å gå på talerstolen for å servere alminneligheter, i en form som ikke er forseggjort. Når jeg påkaller oppmerksomhet fra så mange mennesker, føler jeg at jeg skylder dem noe ekstra, både innholdsmessig og formelt.
”Det belærende Foredrag”, skrev Henrik Wergeland, inneholder betraktninger som ”Forfatteren vil fremsætte og gjøre gjældende med al sin Aandskraft, og da kan Stilen ikke være ham ligegyldig”. Det henter styrke ikke bare fra sin innholdsmes­sige skarpsindighet, ”men ogsaa fra den Stiil, hvorigjennem Foredraget er udtrykt, fra de veldannede, velforbundne Perioder og de velvalgte Ord.”
Slikt taper mening når framføringssituasjonen ikke lenger er av entydig offentlig karakter. – All sin åndskraft, hvordan det? Velforbundne perioder?

Rett på sak

Hvordan går man i gang med et slikt foredrag, hvordan skal man begynne? Som regel er det best å gå rett på sak. Noen mener forsamlingen må tøs opp med småprat før de kan komme i gang. Noen mener det er nødvendig å bruke tid på å opprette en forbindelse ved å fortelle litt om seg selv og sin bakgrunn, og deretter med en spøk forklare hva de selv på sett og vis kan sies å ha til felles med tilhørermiljøet, og hvorfor det er så fint å få anledning til å besøke nettopp denne byen enda en gang. Det er som om de skulle trenge et påskudd: Det går ikke an å stå fram her og snakke om disse tingene uten å bli kjent først, og uten å kunne vise til et spesielt, personlig motiv. Når en offentlig opptreden på denne måten blir forvekslet med en privat samtalesituasjon, går det fort et kvarter før man kommer til saken. Som tilhører ­finner jeg det trettende, ofte irriterende. Alt foredragsholderen strever med å opp­arbeide, kunne han uten videre tatt for gitt. Temaet for foredraget er blitt annonsert på forhånd, ved å møte opp har vi vist oss interessert; rammen om det hele framgår av konferanseprogrammet, vi vet hva vi går til. Det er overhodet ingen grunn til å bruke tid på å introdusere oss til eller hjelpe oss med å finne oss til rette i denne situa­sjonen.
Det kan være at det er på sin plass med noen åpningsord, for eksempel til hils­ning. Hvis arrangørene skulle ha glemt å presentere deg, må du si hva du heter og hvor du kommer fra. Hvis de introduserer deg med mye ros, bør du takke for sjenerøse ord. Dette bruker du to setninger på. Så går du i gang med ditt emne.
Men hvordan skal innledningen være? – Så kort som mulig. Jeg skal ikke være for kategorisk på dette punktet, for opp gjennom årene har jeg hørt både vellykkede og mislykkede innledninger av alle slag, men selv går jeg gjerne ut fra dette, som en slags grunnregel, at innledning klarer man seg best uten. Om jeg begynner med å fortelle en god historie, er det ikke for å løse opp stemningen, men for å spikre et poeng som kan tjene til overskrift eller gjennomgangstema. Derfra hopper jeg rett uti det. Da oppfatter forsamlingen at jeg har noe på hjertet som det ikke kan vente med, og da gir den meg full oppmerksomhet fra første sekund.

Kaldstart

Noen pleier å kretse inn temaet sitt og nærme seg steg for steg, som om det trengtes en viss mengde utenomsnakk for å fange inn tilhørerne og lokke dem med; før eller siden kan saksframstillingen så komme i gang likesom tilfeldig, nesten umerkelig, i alle fall ikke brått slik at noen må skjerpe seg. Mye uinspirerende snikksnakk kan føres tilbake til et slikt ideal om forsiktig oppstart og myke overganger.
Man advarer mot ”kaldstart”. Men selv har jeg lagt merke til at det gjør inntrykk på nær sagt enhver forsamling hvis jeg går fram til talerstolen, summer meg noen sekunder mens jeg ordner med manus, klokke, vann og mikrofon, og så løfter blikket, og puster dypt inn, og uten forvarsel gir meg til å snakke om noe som ligger tett på sakens kjerne. Jeg er ikke unnskyldende, som når man innleder med å begrunne sitt nærvær i det vide og det brede, men pågående, utålmodig. Da ser jeg at forsamlingen retter seg opp og lener seg fram.
Men det er ikke slik det går for seg til vanlig. En ekte presentasjon begynner alltid med en pause mens det fomles med teknikken. Innlederen blir introdusert, kommer fram – og bøyer seg over PCen for å lete etter sine elektroniske slides. I verste fall må vi vente til det dukker opp noen som vet hvordan videokanonen slås på. I beste fall må vi sitte og se på en musepil som farer rundt blant mapper og filer i et minutt eller så. I alle fall tar det luften ut av all konsentrasjon og forventning som kan ha bygget seg opp i salen. Dette, som vel egentlig må sies å være en katastrofal åpning på en offentlig opptreden, er nå blitt fast takst på de tusener av konferanser land og strand rundt: Etter å ha vist oss en del menyer og filregistre, mens småsnakk og uro brer seg i salen, kan innlederen endelig framkalle sin første tekstplakat; den viser navnet hans, og tittelen på presentasjonen – som vi altså fikk annonsert for et par minutter siden og ellers selvfølgelig har lest i programmet for lenge siden.

Husk brillene!

En gang glemte jeg manuskriptet mitt. Jeg skulle holde foredrag for studenter og ansatte ved en høyskole. Jeg så for meg en skarpskodd forsamling på minst femti personer. En time i forveien satte jeg meg til på en kafé i nærheten for å gå gjennom papirene en siste gang. Da oppdaget jeg, til min forskrekkelse, at de var blitt liggende igjen på kontoret. Hals over hode gikk jeg i gang med å skrive et slags manus på ny. Det fikk greie seg med en stikkordliste og noen nøkkelformuleringer. Jeg kjente stoffet godt, husket jo også i det store og hele denne teksten som jeg hadde brukt før mange ganger. Da jeg i siste liten kom farende inn i foredragssalen, var det med 5-6 nyskrevne sider som sikkert måtte kunne berge meg helskinnet gjennom denne situasjonen.
Da oppdaget jeg at brillene var vekk. Trolig hadde jeg glemt å få dem med meg fra kafeen. Jeg forsto at jeg måtte begynne å snakke – uten sikkerhetsnett, og uten noe å holde meg fast i. Jeg har aldri hatt tro på at jeg slik på stående fot kan klare å få kompliserte tankerekker til å henge sammen på forståelig vis, uten å glemme nødvendige mellomledd, og uten å rote meg inn i forvirrende forklaringer som fører på avveier. Jeg var sikker på at tiden ville løpe fra meg, eller jeg ville tape oversikten, glippe tråden, kjøre meg fast. Men det var ingen vei utenom. Jeg tok løpefart, og hoppet i det.
Etter få minutter gikk det opp for meg at jeg ville overleve. Jeg druknet ikke, men holdt fin flyt. Det ble nok ikke så velformet, litterært sett; til gjengjeld må det ha vært en slags livaktighet i framføringen, og et nærvær, som fanget publikum på et annet vis. Jeg tror nok at jeg gjentok meg fra tid til annen, og sikkert også famlet litt – men slikt hører nettopp det muntlige til. På denne måten fikk jo publikum også andel i spenningen ved at noe ble til der og da. Ingen kunne vel tro at jeg tenkte alt sammen ut underveis. Et eller annet sted i bakhodet hadde jeg faktisk, etter å ha arbeidet med stoffet i lange tider, en beholdning av ferdig gjennomarbeidede formuleringer som det nå for det meste dreide seg om å hente fram og sette sammen. Allikevel var det hele så uferdig, på flere vis, at det vel fikk en slags nerve. Jeg husker at jeg slapp talerstolen og gikk fram mot publikum, som om det dermed skulle bli lettere å overbringe noe.
Applausen etterpå overrasket meg. Jeg forsto at dette hadde vært uvanlig vellykket. Men jeg har aldri forsøkt å gjenta suksessen. Når jeg skal si noe offentlig, har jeg alltid med meg et manus. Uansett hva jeg går til – om det så bare er en kort introduksjon, en bordtale, en hverdagslig forelesning – sørger jeg for å ha skrevet på forhånd nesten alt jeg skal si. Da er jeg trygg for at jeg kommer til å gi dem noe som jeg kan stå inne for. Det er tenkelig at jeg kan klare meg uten – jeg har jo erfaring for at det går an – men jeg er ikke sikker. Jeg skriver bedre enn jeg snakker, det koster meg mye tid og mye strev; jeg har ingen tro på at jeg kan være så kjapp i hodet at jeg har noe å vinne på å improvisere.

Overstrykning, understrekning

Etter tretti år i bransjen er jeg stadig like urutinert. Fremdeles må jeg forberede meg grundig til hver eneste opptreden. Helst har jeg med meg en fullt utskrevet tekst. Noen ganger består den av utdrag fra en bok eller noen artikler jeg har hatt på trykk, flettet sammen med et par håndskrevne ark; andre ganger er den nyskrevet for anledningen fra ende til annen. I begge tilfeller består den av nøye uttenkte, fullstendige setninger. Vel har jeg prøvd å skrive dem slik at de skal være gode å framsi – like mye av hensyn til litterær stil som til muntlig framføring må jeg stadig prøve om det kjennes rett å si dem høyt når jeg skriver – allikevel er de utpreget skrevne. Jeg vet at det kan komme til å merkes som en ubehagelig stivhet når jeg framfører dem muntlig. Så mange meningstette, varierte og korrekte setninger kommer ikke etter hverandre i noen spontan talestrøm. Leser man dem opp, rett og slett, blir det altfor kompakt til at publikum kan klare å få med seg det hele.
Om framstillingen opprinnelig var myntet på lesning, inneholder den også lange og innfløkte setninger, og utgreiinger som er i overkant utførlige. Når jeg bruker utdrag av noe slikt som manus, leser jeg det først nøye igjennom og slår ned på alt som er påfallende boklig: Deler opp setningene, skifter ut tunge og omstendelige uttrykk, fjerner presiseringer som fører for langt. Når jeg er ferdig, er det fullt av overstrykninger og notater i margen. Siden tilhørerne jo ikke kan se avsnittsmarkeringer på arkene mine, hjelper jeg dem til å orientere seg ved å tydeliggjøre stegene i framstillingen. Siden de ikke kan stanse opp og bla tilbake, tilføyer jeg noen ord som gir overblikk. “For det første, for det andre …” skriver jeg i margen her og der – eller: “Altså, for å oppsummere, så langt …”.
Slik tilpasning unngår jeg stort sett når manus blir skrevet med tanke på muntlig framføring. Da prøver jeg å innarbeide alle disse hensynene i måten jeg fra først av ordlegger meg på. Dermed er det ikke sagt at manus er klart til bruk. Om det aldri så mye er skrevet for øret, går det ikke an at jeg står der og leser det opp. Da mister jeg øyenkontakt med publikum, og da blir jeg usikker og bundet. Jeg må klare å ta vare på det jeg har skrevet, samtidig som jeg altså frigjør meg fra det. Om jeg følger det nærmest ord for ord, må det skje på slikt vis at jeg ikke kjenner meg hemmet. For meg ligger løsningen i å kjenne teksten så godt at jeg nesten kan den utenat. Jeg går ikke inn for å pugge, men siden jeg altså har skrevet den selv, og gått gjennom den mange ganger, trenger jeg ikke mer enn noen påminnelser nå og da for å kunne gjengi den bortimot ordrett.
Under framføringen virker manus mest som en støtte for hukommelsen og som en sikring i bakhånd. For at det skal kunne virke slik, må jeg alltid vite hvor langt jeg er kommet i teksten – uten å følge den linje for linje. Når som helst må jeg kunne finne tilbake til rette sted – men uten å nøle og lete. Derfor gjennomgår jeg manus på forhånd, og merker det med anvisninger for framføringen. Jeg leser det halvhøyt for meg selv, mens jeg streker under enkelte ord, de viktigste i hver setning – både de mest betydningsrike, og de som trykket skal legges på. Slik står de fram fra skriftbildet, nærmest som stikkord. Det mest sentrale ord i hvert avsnitt setter jeg også ofte en tydelig ring rundt; et ord som krever særlig ettertrykk, understreker jeg både to og tre ganger. Slik bearbeider jeg teksten til en slags kombinasjon av lesestykke, taleinstruksjon og stikkordliste. Når jeg har gjort slike markeringer, trenger jeg bare kaste et raskt blikk på papirene mine, så oppfatter jeg straks hvor langt jeg er kommet og hvor jeg skal videre.
Det kan vel være andre måter å ordne dette på. Noen foretrekker store bokstaver, bred marg, mye luft mellom linjene, men jeg synes det er lett å tape oversikt når det av slike grunner blir lite tekst på hver side. Uansett er det en ensformighet i selve maskintrykket som gjør det er vanskelig å finne fram, om man ikke følger det med øynene hele veien bortetter. For å kunne gå ubesværet ut og inn av manus, trenger jeg å få brutt denne ensformigheten med tydelige understrekninger.

Talerstol

Når jeg forbereder meg på denne måten, tilegner jeg meg teksten på en måte som legger til rette for levende foredrag. Men dette er helt forgjeves dersom avstanden mellom øynene mine og papiret blir for stor. Siden jeg taler til en forsamling og ser ut mot den, må jeg jevnlig kunne sjekke manus med så små øyenbevegelser at jeg ikke trenger avbryte talestrømmen og blikkontakten og egentlig se et annet sted. En gammeldags talerstol er bygd for dette: Papirene ligger høyt, litt skrått, lett tilgjengelig i nedre del av synsfeltet; man ser notatene sine og forsamlingen nesten i ett. Men talerstoler er blitt sjeldne nå i seinere år, ettersom presentasjon-med-tekst­plakat helt har tatt over for foredrag-med-manuskript. Til erstatning brukes gjerne en grei liten kasse som er til å sette oppå et bord, men i mange forsamlingslokaler finnes det ikke engang noe slikt lenger. Mer enn én gang har jeg ankommet med et vel innøvd manuskript, og oppdaget at det ikke kunne brukes som planlagt.
Hva skal jeg da gjøre? Skal jeg bli stående, eller sette meg ned? Det ene er like galt som det andre. Hvis jeg legger papirene mine på et bord og stiller meg inntil, blir avstanden så stor at jeg stadig må omstille meg mellom å se ned og se opp, vekselvis bøye og løfte hodet, framsi noen setninger og stanse opp og lete etter hvor jeg slapp. Det kjennes krøkkete, og virker nok slik på forsamlingen også; det er ikke til å unngå at ordene kommer litt nølende.     Alternativet er å legge papirene på et bord og sette seg inntil. Hvis lokalet ikke er veldig stort, kan vel dette gå an; i alle fall gjenvinner man kontakt med sitt manus. På den andre siden blir hele skikkelsen min redusert. Jeg er ikke så ruvende som når jeg taler stående, mobiliserer ikke kroppen på samme måte, viser meg ikke like rørlig og uttrykksfull, gjør meg ikke gjeldende med samme styrke. Når jeg får snakket meg varm, kjenner jeg trang til å reise meg. Om jeg likevel blir sittende, lider jeg under å måtte lire av meg en tammere forestilling. Snart merker jeg at jeg sliter med å holde oppmerksomheten fanget. Jeg er ikke sikker på hvordan det merkes – trolig er det noe med blikkene, smilene, sittestillingen – men alle som noen gang har holdt et foredrag, vet hva jeg sikter til når jeg sier jeg merker at publikum ikke er helt med. Det dreier seg kanskje bare om en viss treghet, en ørliten reservasjon, men det er mer enn nok til å gjøre meg usikker.
Kan ikke arrangørene tilby noe passende sted å plassere manus, tar jeg pilot­kofferten min og legger den på bordet foran meg med et par tykke bøker oppå, og bygger meg talerstol. Det ser sikkert merkelig ut, men det er bedre enn at jeg kjenner meg merkelig selv hele tiden mens jeg snakker.

Blikkveksling

Noen ganger er jeg, i samtale med tilhørere etter en slik forestilling, blitt oppmerksom på at foredraget, som jeg altså har skrevet på forhånd ord for ord, er blitt oppfattet nærmest som tatt ut av luften og formulert på stedet. I det minste er det noen i salen som ikke har lagt merke til at jeg har brukt manuskript. Da har jeg vært godt fornøyd, for da er det klart at jeg har fått til noe av det jeg prøver på. Men jeg har ikke riktig forstått det. Så de virkelig ikke at jeg hadde stablet tykke bøker oppå pilotkofferten min, at det lå en bunke papirer der, at jeg av og til bladde i dem? Om de ikke hørte at jeg leste, kunne de vel ikke unngå å se det?
Hvis jeg fra tid til annen ser ned på papirene mine, oppfører jeg meg på en måte som minner om øyenkontakt i en alminnelig samtale, dvs. upåfallende, tilnærmet naturlig.² Når vi snakker sammen til vanlig, er det jo ikke slik at vi ser på hverandre uavbrutt – vi veksler blikk, det er noe annet. Med få sekunders mellomrom skifter vi på mellom å møte hverandres blikk og slå blikket ned. Øynene våre skaper kontakt, mer enn de egentlig sanser: Jeg kan ha tatt del i en slik samtale i timevis uten å kunne si hvilken farge det er på samtalepartnerens øyne. Men hvis jeg nå bryter med denne skikken, og prøver å holde den andres blikk et lite øyeblikk for lenge, oppstår det straks en utfordrende situasjon. Jeg stirrer, det er uforskammet. Den andre opplever det som om jeg prøver å redusere ham til en gjenstand for betraktning eller observasjon: Skamfull slår han blikket ned – eller han tar kampen opp og stirrer tilbake. Det skjer bare en sjelden gang, heldigvis, det bryter med all folkeskikk. Den strenge, uskrevne regel går ut på at vi skal samarbeide om en viss rytme i skiftningen mellom å se og se bort, møte blikket og slå det ned. Det er så normalt at vi vel aldri tenker over det. Når jeg på talerstolen avvekslende ser ut mot salen og ned på papirene mine, slutter jeg meg så nært til denne normaliteten at det knapt nok blir lagt merke til.
Slik blir manuskriptbruken maskert, tror jeg. Snart møter jeg publikums blikk, snart slår jeg blikket ned – som i en hvilken som helst muntlig spontansituasjon. Da er det mange som ikke riktig ser hva de ser.

Pass tiden!

Da jeg for mange år siden sto foran min akademiske debut, med en prøvefore­lesning til magistergraden, søkte jeg råd hos en eldre, erfaren kollega. – Pass tiden, sa han, det er det viktigste av alt. Husk at én maskinskrevet side blir til tre minutter når du framfører den; du har tre kvarter å gjøre det på, det er femten sider. Hvis du holder deg til dette, kommer du i mål presis på minuttet, og da blir alle fornøyd.
Det var et godt råd. Alltid siden, når jeg har beregnet lengden på foredragene mine, har jeg gått ut fra denne regelen: 1 side, i skriftstørrelse 12 og med linjeavstand 1,5, tilsvarer 3 minutter normaltale. ½ time er 10 sider, 20 minutter er litt under 7. Hvis jeg under framføringen holder meg tett til manus, klaffer det akkurat. Hvis jeg improviserer noen digresjoner her og der, forsvinner tiden utrolig fort, da får jeg problemer. Hvis det er tillatelig å snakke fort og ivrig, kan jeg vel presse inn litt ekstra innenfor denne tidsrammen; hvis anledningen krever at ordene markeres med alvor og ettertrykk, bør jeg gi meg bedre tid, med et litt kortere manus: En side til eller fra per halvtime kan bety mye for tone og holdning.
Men hvorfor er dette så viktig?
Som foredragsholder har jeg inngått en kontrakt med arrangører og tilhørere. Jeg har lovet å bli ferdig innen en tidsfrist. De andre har satt av denne tiden til meg. Hvis jeg finner det for godt å breie meg ut over dette, går det alltid på bekostning av noe annet. Neste innleder får mindre taletid, og blir nødt til å hoppe over alle de gode historiene sine. De som skal videre i verden, må løpe eller komme for seint, eller nøye seg med et foredrag uten avslutning og konklusjon. Om ikke annet, må kaffepausen kortes ned. Hvor mye viktigere er mine ord enn alle disse andre tingene? Hvem er jeg, som mener jeg kan foreta slike prioriteringer på vegne av så mange andre?
Den som går ut over tidsrammene, er – enten han forstår det eller ikke – respektløs, arrogant. Når ordstyreren begynner å bli urolig, og innlederen kaver febrilsk for å få med enda et par ting han har forberedt seg på å nevne, er det ikke bare trettende og forvirrende, men også trist og pinlig.
Min kollega hadde rett: Dette er det første og det viktigste. Uansett hvordan det ellers går med foredraget mitt, må jeg i alle fall, og framfor alt, unngå å komme i en slik situasjon. Men det har jeg ikke alltid klart. Jeg innrømmer, skamfull, at jeg fra tid til annen har tøyd grensene, forhandlet med ordstyrer om et par minutter ekstra, til og med glemt meg bort og utnyttet en mangel på myndig møteledelse til å snakke i det vide og det brede. Et par ganger er jeg faktisk blitt avbrutt, og høflig men bestemt pålagt å avslutte straks, mens det ennå var flere sider igjen av manuskriptet mitt. Sjelden har jeg kjent meg så flat.
Hvordan har dette kunnet skje? Ved hjelp av treminuttersregelen vet jeg jo at jeg kan time foredragene mine ganske presist. Allikevel hender det at jeg prøver å presse inn for mye. Da skyldes det, i bunn og grunn, at jeg tar feil av oppgaven. Når jeg oppfører meg slik, er det fordi jeg egentlig er mindre opptatt av at publikum skal få en mest mulig givende halvtime, enn av at jeg selv skal få brukt denne anledningen til å vise dem hvor flink jeg er og hvor mye jeg kan. Når jeg prøver å klemme inn for mye stoff, er det jo ikke fordi noen kan ha utbytte av å få en hel masse ramset opp i full fart, men fordi jeg ikke kan la være å gjøre dem oppmerksom på at jeg vet alt ­dette.
Et godt foredrag, som publikum griper og husker, behandler ganske få momenter – enkelt, klart og oversiktlig. En god foredragsholder, som først og fremst prøver å gi noe til sitt publikum, og ikke er ute etter å vise seg, vil alltid kunne legge til side noe som han vet. Poenget er ikke at alt blir sagt, men at ordene blir tatt imot og bevart. Den som ikke klarer å time foredraget sitt, er for selvopptatt til fullt ut å innse dette. Min kollega hadde helt rett: Å kunne passe tiden er det viktigste av alt.

Kapital

Når jeg blir invitert som foredragsholder, takker jeg ofte nei. Kan jeg bruke noe jeg har liggende fra før, skal det ikke mye til for å overtale meg, men må jeg skrive alt nytt, synes jeg som regel det blir for mye arbeid. Når jeg i blant likevel tar meg på tak, ender det nesten alltid med at jeg er glad for at jeg lot meg overtale. Et manuskript det er nedlagt mye arbeid i, er en nyttig investering. Med dét utvider jeg mitt faglige repertoar: Fra nå av har jeg også dette liggende. Uten store forberedelser vil mer eller mindre samme foredrag så kunne framføres igjen og igjen, lett tilpasset skiftende anledninger, litt forbedret fra gang til gang; før eller siden er det modent for utgivelse som artikkel.
Hver gang jeg tar samme manus i bruk, leser jeg det nøye igjennom på ny. Jeg må innstille meg på situasjonen, summe meg om stoffet, friske opp minnet så jeg har ordlyden helt framme i pannen. Underveis tilføyer jeg en del understrekninger og notater i margen. Et gammelt manus inneholder anvisninger for tilpasning til mange slags situasjoner. Etter å ha gjort nytten innenfor ulike tidsrammer, foreligger det gjerne både i kort- og langversjon. Her er piler til snarveier hvis det skulle bli dårlig med tid, og merknader om ting å gå videre på hvis det skulle bli tid til overs.
Jeg setter foredragene mine i perm, og tar godt vare på dem: Ingen ny utskrift kan erstatte et velbrukt manus. Noen foredrag har fått et langt liv. Etter hvert som jeg stadig gjennomgår dem på ny, og tilføyer markeringer og notater, utvikler de seg til stadig mer smidige arbeidsredskaper. For hver ny situasjon jeg forbereder meg til, er det nye interesser å imøtekomme: for hvert publikum jeg møter, er det et uventet synspunkt å notere fra samtalene etterpå. Når jeg lever med et slikt manus gjennom år, kommer jeg over litt av hvert som kan innskrives i margen mens jeg forbereder meg. Hva jeg har lest siden sist, setter jo også spor. Min mest verdifulle akademiske kapital består av ark som er så overskriblet at det bare er jeg som kan finne fram i dem. Virkelig umistelig er bare det helt uleselige.
Slik arbeider jeg med foredragene mine. Hver ny framføring er en anledning til videre utforskning av saken. Alle notater i margen er ideer til hvordan stoffet kunne vært utviklet videre i ulike retninger. Kapitalen sirkulerer: Et par foredrag som ble til artikler, vil gjennom nye framføringer kunne forvandle seg til kapitler som danner stammen i en bok.

Inn i språket

Men alt dette kan skje på mange forskjellige måter.
Jeg husker en filosof, la meg kalle ham A, som talte om språkets opprinnelse. Det var på en stor kulturforskerkonferanse, han ville forklare oss hva det er som skjer når et barn sier sitt første ord. På et eller annet tidspunkt oppdager barnet det avgjørende, at en lyd kan stå for noe annet; fra og med denne stunden er det på vei inn i språket. Men hva slags forståelse er det i en slik oppdagelse, hva er det som gir støtet til den? Det var dette han gjerne skulle forklart oss. Han trakk fram en lapp og leste et avsnitt; mer hadde han ikke rukket å skrive. Men han kunne vel prøve å tenke litt høyt. Man måtte prøve å sette seg inn i et slikt lite barns situasjon. Han beskrev det hele i stor detalj: Mor på kjøkkenet, barnet som leker på gulvet, utenfra høres måkeskrik og motorlyd fra båten til far. Det er sikkert femten år siden nå; jeg husker ikke så nøye hvordan det gikk med det filosofiske problem, men jeg husker at situasjonen der på kjøkkenet ble levende for oss, og åpnet seg opp mot en eller annen forståelse. Og jeg husker A, mens han gikk fram og tilbake under en lyskjegle på et stort, mørklagt gulv, og strevde med sitt filosofiske problem for åpen scene. Det var ikke mye til foredrag, kan man si. Men salen var fjetret.

1    Henrik Wergeland og N. J. Wessel Berg: Læsebog for den norske Ungdom (1844), i: Samlede skrifter. Oslo 1927, del 4, bd. 5, s. 381–382.
2    Jf. Max Atkinson: Lend Me Your Ears. Oxford 2005, s. 42 f.

Se även del II av detta essä