Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Debatt » Kjell Lars Berge i slett lune – en replikk

Kjell Lars Berge i slett lune – en replikk

av Jostein Gripsrud

Replikk till Kjell Lars Berges recension.

Rhetorica Scandinavica #1, 1997, s 76-78.

Jeg er med ett døgns tidsfrist gitt anledning til å kommentere Kjell Lars Berges anmeldelse av pre­sen­tasjonsbrosjyren for prosjektet Retorikk, kunn­skap, formidling samt den første av utgivelsene i serien med ”arbeidspapirer” fra prosjektet. Det takker jeg for.

Først vil jeg gjerne si at jeg setter pris på at utgivelsene våre blir tildelt kritisk offentlig oppmerksomhet. At til og med prosjektets presentasjonsbrosjyre anmeldes – ja, nærmest slaktes – syns jeg også i prinsippet er helt fint: Her har man fatt i en genre som altfor sjelden blir gjenstand for skikkelig diskusjon utenfor helt snevre sirkler.

Men jeg synes nok at Berges omtale av de anmeldte skriftene kunne vært mer treffsikker. Den sterkt negative vinklingen av hele anmeldelsen henger så vidt jeg kan se primært sammen med at han ikke er fornøyd med den forståelse av begrepet “retorikk” som presenteres, sekundært mener han at bidragene i første skriftserienummer burde vært mer på høyden med en retorisk forskningsfront – der han øyensynlig selv befinner seg. Han er i så dårlig humør over det han har funnet at han til og med bruker et helt langt avsnitt på betegnelsen “ar­beidspapirer” og det han tydeligvis mener er en altfor tiltalende grafisk utforming av heftet han har lest!
Så sur har Berge blitt, at han ikke har fått med seg at det faktisk er forbindelsen språkkunnskap-formidling som står i sentrum for prosjektet, utmyntet i tre overordnede problemfelt som han hopper over – og at retorikken i denne sammenheng er valgt som et relativt løst definert teoretisk utgangspunkt for den lange rekken av meget forskjellige individuelle prosjekter. Samtidig annonseres det at nettopp studier av den retoriske tradisjonen inngår i prosjektet – med sikte på at det 1øse utgangspunktet kanskje kan bli en smule fastere etterhvert. Berge gir seg heller ikke tid til refleksjoner over mulghetene til faktisk å få i gang noen interessante tverrfaglige samtaler innenfor de rammene som er skissert i brosjyren han har lest. Han er altfor opptatt av å gå opp grensene for den korrekte retorikk-oppfattelsen til slikt, selv om det å etablere noen sammenhenger for slike samtaler faktisk er et svært viktig mål for et prosjekt som dette.

Annonce

Berge sier at han slett ikke har til hensikt “å anmelde – og dermed vurdere kritisk – denne prosjekt­beskrivelsen”. Men han gjør det nå likevel, over to manussider. Det er ikke så rent lite, tatt i betraktning at det han anmelder er på en og en halv side. Det er to punkter i kritikken jeg vil kommentere.

Først følgende: “For en som er skolert i den semiotiske tradisjonen, nærmer det seg det kaudervelske å hevde at man i retorikken studerer ‘how the signifier and elements of ‘form’ influence what we call ‘content’ or ‘message”.” Dette “teoretiske mage­plasket” minner ham om meget umodne student­arbeider. Dette kan man godt forstå. Både forfatteren av det siterte og mange andre som diskuterte presentasjonen før trykking har vært fullt klar over at det her foreligger en sammensausing av begreper fra flere teoretiske tradisjoner – jfr. bruken av anførselstegn. Det er faktisk flere av oss som er godt kjent med Saussures semiologi. Det kan godt være at man her burde vært konsistent i begrepsbruken. Retorikeren Berge tar imidlertid ikke hensyn til at denne teksten er tenkt å gi en kort pre­sentasjon av prosjektet til et faglig sett meget bredt sammensatt publikum, med høyst variabel kjenn­skap både til semiotikk og retorikk. Dette er bakgrunnen for den lite stringente utformingen av setningen. Både den og Berges reaksjon illustrerer nettopp kjerneproblematikken i prosjektet: grensene for “oversettelser” mellom teoritradisjoner og ulike fagspråk.

Min andre kommentar gjelder følgende: “Man henviser til den vanlige oppfattelsen av retorikken som en kamporientert overtalelseslære. Retorikken blir da å forstå som en tidlig variant av forståelsen av kommunikasjon som overføring av informasjon fra en sender gjennom en kanal til en mottaker. Overtalelsens mål blir forstått som ‘effekter’ hos en eller flere mottakere.”

For det første mener jeg det finnes godt grunnlag for å hevde at retorikken også har vært og kan betraktes som “en kamporientert overtalelseslære”, selvfølgelig uten at dette er hele sannheten om den. Det markeres også som et interessant aspekt ved retorikken i den omtalte brosjyren. Og ser man på Berges egen retorikkforståelse noe lenger fram i anmeldelsen, finner man at den i høyeste grad inkluderer dette aspektet: Han spekulerer der på om en meget bred målformulering for prosjektet “er valgt av søknadsstrategiske – eller om en vil; retoriske (!) grunner”. Strategi er en krigsmetafor som her antyder at det ved søknader dreier seg om kamp om knappe ressurser, og “strategiske” grunner identifiseres av Berge nettopp med retoriske. Så hvorfor er et lignende moment så hakkende galt i brosjyrens sammenheng? Forøvrig hevdes det i brosjyreteksten at et retorisk perspektiv fokuserer på hvordan det i enhver tekst finnes elementer som “are geared toward making recipients accept the text in question’s version of the (part of, kind of) ‘world’ or ‘reality’ it deals with”, nettopp i et  forsøk på å unngå misforståelsen at retorikk bare angår visse grovere former for uttalelser eller, for den saks skyld, rene utsmykninger.

For det andre mener jeg at retorikken i utgangspunktet faktisk er basert i en elementær senderbudskap-mottaker-modell av kommunikasjon, og at den i sine klassiske utforminger i hovedsak anlegger hva en kunne kalle et “avsenderperspektiv”. Men dette innebærer ikke at retorikken utelukker verken dialogiske aspekter eller diverse andre helt vesentlige modifikasjoner av den banale lineære modellen. Og det medfører på ingen måte at “overtalelsens mål blir forstått som ‘effekter’ hos en eller flere mottakere”. Det mekanistiske “effekt”-begrepet har som Berge åpenbart også mener ingenting med retorikken å gjøre. En forestilling om “effekter” følger da heller ikke med nødvendighet av at man fastholder en grad av linearitet i kommunikasjonssituasjoner. Kritikken av effekt-begrepet i mellomkrigstidens medieforskning er forøvrig, som Berge ser ut til å vite, forlengst en del av moderne medieforsknings ABC. Det er derfor vanskelig å forstå Berges behov for å slå inn åpne dører – som annet enn utslag av en konsekvent vrangvilje i denne anmeldelsen.

Vrangviljen kommer da også meget sterkt til uttrykk i Berges innledende omtale av heftet med arbeidspapirer som han har lest. Etter å ha gitt til beste ironiske oppstøt om den “elegante design”, snakker han om “litt sånn venstrehåndsarbeid”, han sier skriftet ikke gir “inntrykket av et forskningsmiljø som man må lese arbeidspapirene til for å følge med på forskningsfronten”, og spør så: “hvorfor er de i det hele tatt utgitt?”

Etter alt dette utrolig spydige snakket venter man seg jo det reineste slakt. Men hva kommer? Berge sier om Mieke Bals artikkel at den inneholder en konkret analyse som formidler skarp kritikk av tradisjonelle tilnærminger til bilder, men for han synes kritikken “nesten like tradisjonell som den tradisjon hun kritiserer. (Det synes ikke alle kunsthistorikere, det er i alle fall sikkert.) Men direkte dårlig kan jeg ikke se at han en gang prøver å argumentere for at Bals bidrag er. Klassisisten Marc van der Poels store og lærde artikkel omtales som “interessant nok for denne leseren”, og han antar (korrekt nok) at et viktig formål med bidraget er “formidling til de ikke-like lærde”. Og det er det vel ikke noe galt i? Peter Larsens artikkel om den retoriske tradisjonens forhold til musikk synes han helt klart å finne interessant, trass i en enkelt inn­vending. Og Atle Kittangs bidrag om Kenneth
Burke er for Berge “det mest interessante bidraget i og med at det fortalte meg noe helt nytt og det på en måte som gir perspektiver”. Det er faktisk bare Søren Kjørups artikkel Berge er virkelig misfornøyd med – de fire andre er enten passable (Bal) eller til dels meget interessante!

Sluttavsnittet er imidlertid holdt i samme negative tone som de innledende delene: Det handler om alt som ikke inneholdes i skriftet. Og mye av det han savner skulle jeg for min del gjerne ha sett var blitt inkludert. Jeg er også enig med Berge i at tittelen på heftet er et par hakk for ambisiøs. Men ettersom innholdet faktisk for cirka fire femtedelers vedkommende synes lest med til dels vesentlig utbytte, vil jeg mene at den kolossalt negative og nedlatende tonen i anmeldelsen er aldeles malplassert. Det skal komme flere hefter (nummer to, om TV-mediet, forelå samtidig med heftet Berge anmelder). Kanskje Berge kan tenke seg å bidra med noe av det han denne gangen savnet?

Jostein Gripsrud

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere