Recension
Aristoteles: Retorikk, oversatt av Tormod Eide, Oslo: Vidarforlaget 2006, 272 sider, innbundet, NOK 348.
Bibliografiskt
Forfatter: Kyrre Vatsend er dr.art, Universitetet i Oslo.
Rhetorica Scandinavica 41 (2007), s 52-53.
Recensionen
Tormod Eides oversettelse til norsk av Aristoteles Retorikk består av følgende deler: forord s. 7-14, fortegnelse over bøkene og kapitlene i Retorikk s. 15-17, oversettelse med fotnoter s. 21-270, anbefalt litteratur s. 271-272.
Det velskrevne forordet begynner med en sammenlikning mellom Aristoteles’ og Platons syn på retorikk (s. 7). Dernest følger en diskusjon av hva retorikk er for Aristoteles, som glir over i en gjennomgang av innholdet i Retorikk (s. 7-12). Til sist drøftes verkets indre uoverensstemmelser som viser at det er blitt til over tid (s. 12-13). Forordet er ikke opptatt av Aristoteles, hans vitenskapelige metoder eller av hvilken plass Retorikk har i hans forfatterskap, verkets (mangel på) betydning i antikken eller retorikkens plass i det klassiske Athen. Det virker som om det forventes at leseren eventuelt har sine kunnskaper om dette annetstedsfra. Retorikk betraktes åpenbart ikke i første rekke som et tidsvitne for retorikken i Athen på 300-tallet f.Kr. med behov for kontekstualisering for å forstås, men mest som et verk om retorikk som i kraft av seg selv har interesse for oss i dag.
Oversettelsen er basert på Kassels utgave. Eide gjengir Kassels parenteser for å markere dels ord som ikke finnes i manuskriptene, men som Kassel har satt inn, dels senere tilføyelser som Kassel mener er gjort av Aristoteles selv og andre. Eide har ønsket å formidle Aristoteles’ tanker og ikke hans stil, og må sies å ha oppnådd sitt mål å gjøre Aristoteles tilgjengelig på forståelig norsk (s. 13). Oversettelsen er god å lese. Bare noen få ganger reagerte jeg på de formuleringer som er valgt.
Eide bruker i I 1,5-6 ordene dommer(e) og jury om hverandre. Først i note 98 til I 15,12 får vi vite at athenske dommere også fungerte som jury. Denne noten kunne ha kommet tidligere, eller oversettelsen kunne ha dekket dette til.
Anastênai (1365a12) brukt om Meleager i I 7,31 oversettes med gå til aksjon. Jeg ville kanskje ha foretrukket stod opp for å kjempe.
Dóxa (1365b1) gjengis i I 7,36 med opinionen. Kanskje omdømme ville være bedre – med den videre betydning av dóxa forklart i en note.
Greske ord som thársos and tharraléos oversettes i II 5,16-22 med mot/modig. Ord som betegner selvtillit eller selvsikkerhet, kunne være vel så passende.
Eide oversetter i II 7 cháris med takknemlighet og ikke med velvilje som f.eks. Hastrup. Her bygger Eide (s. 14) på Konstans nye forståelse av ordet hos Aristoteles i sin nye bok The Emotions of the Ancient Greeks, som Eide fikk lese to kapitler av før publisering. Til dette hadde Eide imidlertid også kunnet la seg inspirere av Rapp (II 645-646) (som mangler i Eides liste over anbefalt litteratur), som har oversatt på samme måte (Dankbarkeit) hvori han har fulgt Striker i en artikkel fra 1996 (s. 301, note 15).
Jeg er nysgjerrig på hvorfor Eide i II, 7,3 har valgt å oversette tòn phormòn doús (1385a28) med som kom med matten og ikke med som ga bort kurven. Eide begår ingen feil: Phormós kan bety både matte og kurv, og vi vet som Eide skriver i en note, ikke hva dette refererer til.
I II 25,6 finner vi at heller ikke de som har fått god behandling er alltid vennligsinnede. Jeg synes ordstillingen at heller ikke de […] alltid er vennligsinnede klinger bedre.
Et engangstilfelle av enthymeme finner vi i II 26,2, mens Eide alltid har enthymem ellers.
Når Aristoteles i III 11,5 skriver om ankeret og skjerdingen, som er Eides oversettelse av kremáthra (1412a14), oversettes diaphérei tô ánôthen kaì kátôthen (1412a15-16) med forskjellen er at det ene er til å henge ned, det andre til å henge opp. Kanskje noe à la forskjellen er at det ene virker ovenfra, det andre nedenfra ville ha vært klarere (slik også Hastrup oversetter).
Det er 361 fotnoter til oversettelsen (mens Hastrup har 203). Her forklares greske ord som har en videre betydning enn den valgte oversettelsen har, navn, sitater fra andre forfattere og Aristoteles’ henvisninger til sine egne verker, samt hvilken status partiene i parentes har. Eide virker ganske bevisst på at han ikke skal lage en kommentar, og de fleste lesere vil nok stusse over ting i teksten som de hadde ønsket en note om. Det nivået som er valgt for notene, holdes ikke alltid. De fleste sitatene har en note om forfatter og/eller verk, men ikke alle, f.eks. sitatet av Evenos fra Paros (I 11,4). Heller ikke er det satt en note til alle navn, f.eks. Kydias (II 6,24), Diopeithes (II 8,11), Polykrates (II 24,3), Protagoras (II 24,11, III 5,5). Note 133 omtaler Pittakos, men ikke Amfiaraos. Hvis det er en tanke bak disse forskjellene i behandling, har ikke jeg fått øye på den. Det bør imidlertid tilføyes at slike hull sjelden har noe å si for forståelsen. Hertil kommer at vi ofte ikke helt vet hva Aristoteles refererer til. Stadig er dette også det eneste notene forteller oss. Eide opplyser vanligvis om Aristoteles’ selvreferanser, men har ikke alltid gjort det for Topika (jf. I 1,12, II 22,10, II 23,13, II 25,3) eller Analytika (jf. I 2,14).
Disse få anmerkningene reduserer på ingen måte verdien av Eides oversettelse og noter både for førstegangsleseren som (ennå) ikke ønsker å grave seg for mye ned, og som referanse for de allerede mer bevandrede.
Hastrup: Aristoteles: Retorik, oversat med introduktion af Thure Hastrup, København: Museum Tusculanums Forlag 1983.
Kassel: Aristotelis ars rhetorica, edidit Rudolfus Kassel, Berlin: de Gruyter 1976.
Konstan, David: The Emotions of the Ancient Greeks. Studies in Aristotle and Greek Literature (Robson Classical Lectures), Toronto: University of Toronto Press 2006.
Rapp: Aristoteles: Rhetorik, übersetzt und erläutert von Christof Rapp (Aristoteles: Werke in deutscher Übersetzung, 4), I. & II. Halbband, Berlin: Akademie Verlag/Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2002.
Striker, Gisela: “Emotions in Context. Aristotle’s Treatment of the Passions in the ‘Rhetoric’ and His Moral Philosophy”, in: Rorty, Amélie Oksenberg (ed.): Essays on Aristotle’s Rhetoric, Berkeley, Calif.: University of California Press 1996, s. 286-302.