Iben Brinch Jørgensen

Retorisk feltmetode

En produserende og refleksiv demokratisk praksis

Retorikken har i løpet av de siste ti årene erobret et nyt område, nemlig etnografisk funderte feltstudier. Metode har vokst ut av blant annet etnografisk metodologi og performancestudier med vekt på en kritisk til­nærming. Denne artikkelen argumenterer for at retorisk feltmetode kan skille seg tydeligere ut fra andre etnografiske metoder ved å basere seg på to grunnleggende elementer. Det ene er å fundere metoden på ­retorikkforskeren som en særlig kompetent deltaker som iverksetter sin retoriske fronesis, altså sin handlingsklokskap, in situ på et felt. Det andre er at retorikeren på feltarbeid undersøker og utvikler sin egen og de andre deltakernes retoriske kapasitet (agency) med henblikk på å styrke og utvikle deliberativt demokrati. I tråd med metodens epistemologiske grunntanke brukes en konkret case for å utvikle metodologien. Felt­studien er et stedsutviklingsprosjekt hvor et gammelt industriområde ­skulle få ny visuell identitet i form av en logo, og hvor artikkelens forfatter ble med i prosessen.

Abstract

Title ”Rhetorical Fieldwork as a Productive and Reflexive Democratic Practice’”
Abstract Within the last decade, ethnographic fieldwork has become a prominent part of rhetorical scholarship. As a ­rhetorical method, it has grown out of ethographic methodo­logy and performance studies and has a clear critical bend. This paper argues that rhetorical fieldwork might distinguish itself more clearly from other ethnographic methodology in two basic respects: One is the grounding of the method in the rhetorician as a competent participant who puts her phronesis, i.e. her ­practical skill and sense of judgement as a rhetorician, to work in a particular field and situation. The other concerns the ­obligation of the rhetorician to investigate and develop rhetorical agency, on her own part as well as that of other participants, in the interest of developing and strengthening deliberative democracy. A case study serves to illustrate this epistemology and develop the methodology: The rhetorician becomes part of an aesthetic development project concerned with the visual identity and branding of an old industrial area in Larvik, ­Norway.

Keywords

rhetorical fieldwork, ethnographic research ­method, phronetic research method, participatory research, rhetorical agency gaze

artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 79, 2019
Abstract s VI · Artikel s 1-18
 https://doi.org/10.52610/QFDM8266

Om skribenten

Iben Brinch Jørgensen er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge.

Fulltext:

I nnerst i atelieret står en presskanne med friskbrygget kaffe. Det skal være workshop på det gamle jernverket. Målet er å bli enig om hvilken logo som skal samle stedets kreative leietakere under en felles fane. De fremsatte stolene blir en etter en okkupert av arkitekter, glassblåsere, keramikere, bildekunstnere, kles­designere, eventkonsulenter og fotografer. Selv sitter jeg med notatboken klar for å notere ned hvilke forslag og argumenter som vil dukke opp. Jeg er på feltarbeid, og jeg sitter med en ferdig setning formulert på tungen: “kanskje vi skulle velge et vann­hjul som symbol? For å knytte de gamle industrielle arbeidsformene sammen med det nye, som en livssyklus?”. Jeg har en ambisjon om å bidra i den retoriske praksisen og ikke bare observere og notere hva som bli sagt og gjort. Ambisjonen gjør min metode til retorisk feltmetode.

Hva kan den retoriske feltmetoden tilby som ingen metoder – hverken innenfor retorikken eller utenfor – har tilbudt før den? I denne artikkelen viser jeg at retorisk feltmetode gjør noe annet enn andre etnografiske og samhandlingsanalytiske feltmetoder på to måter: Den ene er at metoden baserer seg på retorikeren som retorikkfaglig kompetent deltaker i en retorisk arbeidsprosess; den andre er at metoden ivaretar grunnlaget for deliberativ, retorisk praksis, nemlig demokratiet.

For det første bidrar retorisk feltmetode altså med noe nytt til de etnografisk funderte metodene fordi retorikeren kan noe bestemt: retorikeren er et instrument som kan iaktta, beskrive og analysere hva som virker i den aktuelle praksisen i kraft av sin evne til å være en avansert, retorisk bevisst og refleksiv deltaker. Gjennom delaktighet og produksjon av retorisk diskurs tilegner hun seg mer viten om hva og hvorfor noe fungerer eller ikke på feltet, for eksempel når en ny visuell profil skal utvikles. Det er ikke bare det å handle smart, men det å handle klokt eller fronetisk som vi som retorikere skal etterstrebe med henblikk på den retoriske agency og offentlighetskultur vi bekrefter og skaper gjennom retorisk praksis. Retoriske handlinger er ikke bare effektive og vellykkede fordi de fungerer i en konkret situasjon (hvilket ­ville blitt sofistisk), men også fordi de ivaretar og stadig gjenskaper grunnlaget for demokratisk samhandling. Klokskap/fronesis “er en handlingsorientert holdning som innebærer et sant begrep om hva som er godt og dårlig for mennesket”, skriver Aristoteles, og noen avsnitt senere: “Videre fullendes menneskets sær­lige funksjon bare i overensstemmelse med så vel klokskapen som karakterdyden. For dyden gjør siktepunktet rett, mens klokskapen viser oss hva som bidrar til det”.1 Hvis jeg for eksempel erfarer at mitt forsøk på å få innflytelse på workshopen ikke er effektiv, så skal jeg ikke konkludere med at jeg må endre praksis bare fordi jeg kan peke på at noe annet er mer effektivt. At noe annet er mer effektivt der og da kunne nemlig undergrave min mulighet for å oppnå det langsiktige målet med min praksis, mine handlinger, i dette tilfellet engasjerte og deltakende kunstnere.

For det andre skiller retorisk feltmetode seg ut fordi retorikken, hverken i sin antikke eller i sin moderne skikkelse, er nøytral til den dyden som den retoriske praksisen fremmer. Moderne retoriske teorier om retorisk agency og retorisk medborgerskap ( rhetorical citizenship ) bygger opp om den tanken som David Zarefsky fremstiller slik: at retorikken ikke trenger demokratiet, men at “rhetoric may well be a necessary condition for democracy, or at least for a healthy and functioning one”.2 Måten retorikeren agerer under en feltstudie, har altså ikke bare en lokal betydning for de andre deltakerne og de sakene og spørsmålene som er viktige i den partikulære situasjon på kort eller lang sikt. Retorisk feltmetode utgjør en metode innenfor retorikken som adskiller seg fra konsulentbistand, kommentatorrolle og retorisk kritikk. Retorikeren samler materiale om hvordan retorisk praksis utøves samtidig som hun modellerer en måte å delta på. Det er demokratisk deltakelse som undersøkes og søkes styrket i sin lokale kontekst utfra en overbevisning om at det er demokratiet man arbeider for, mer enn for retorikken.

Som jeg skal vise i neste avsnitt, er ingen av de eksisterende retoriske fremstillingene av etnografisk innrettede feltmetoder fullt sammenfallende med den forståelsen av retorisk feltmetode som jeg tar til orde for i denne artikkelen. Mitt utgangspunkt for artikkelen er at jeg ønsker å gi en definisjon av retorisk feltmetode gjennom å ta for meg et utvalg av ulike innfallsvinkler og samle dem til det jeg mener kan være en sterk og holdbar beskrivelse. Dernest kommer forslag til aktuelle forskningssteg og hvordan validiteten i en retorisk feltstudie kan styrkes. Stegene ­introduseres etter at de sentrale tidligere omtaler av metoden er presentert, og re­torikerens produserende bruk av fronesis som den viktigste dimensjonen ved ­metoden er utpekt. Deretter gjennomgås de ulike stegene som inkluderer valget av analyseobjekt, kartlegging, materialeinnsamling, analyse, fortolkning og refleksiv skriving om casen. I ånden til etnografisk metode utvikler jeg metodologien ikke alene ut fra teoretiske diskusjoner, men i vekselvirkning med et konkret feltstudium i Hammerdalen i Larvik, Norge, nemlig denne retorikerens deltakelse i et byutviklingsprosjektet, som skulle få en ny visuell profil.

Etnografiske metoder for retorisk forskning

I 2015 kom en teoretisk bok om retorisk metode som tar utgangspunkt i ulike former for feltstudier: Participatory Critical Rhetoric: Theoretical and Methodological Foundations for Studying Rhetoric in Situ , og i 2016 kom antologien text + FIELD: Innovations in Rhetorical Method .3 Frem til disse to utgivelsene har det vært få eksempler på diskusjoner dedikert retorisk feltmetode i retorikkens faglitteratur, bortsett fra to artikler fra 2011 skrevet av forfatterne av boken fra 2015, Michael Middleton, Danielle Endres og Semantha Senda-Cook.4 I artikkelen “Articulating Rhetorical Field Methods” definerer forfatterne det de kaller “in situ rhetorical field methods”.5 Begrepet står i flertall, og dette antyder forfatternes tilnærming til prosjektet med tanke på å definere metoden: De henter det vi kanskje kan kalle metodiske verktøy, fra andre metoder, og ser på retoriske feltmetoder som en krysning mellom kritisk retorikk, etnografi og performancestudier.6 

Etnografisk metode er grunnmetoden innen etnografiske og sosialantropolo­giske studier som studerer kultur og kulturell praksis.7 Relevansen for studier som ønsker å undersøke kommunikasjonskultur, kommunikativ praksis og hverdags­retorikk, er stor. Middleton mfl. plasserer seg like fullt innenfor den kritiske retorikken, og beskriver sitt prosjekt som en syntetisering av ulike forsøk på å foreta situerte feltstudier. I tillegg til etnografi henter forfatterne også inn performancestudier til sitt kritiske ståsted. De mener at performancestudier kan utvikle de retoriske feltmetodene ved å inspirere til å ta med synet på kroppens og estetikkens betydning for retorisk praksis.8 Middleton mfl. identifiserer ikke hvilket kunnskapssyn eller vitenskapsteori som ligger i de ulike kryssende metodene, eller hva som skjer, når metodene flyttes til retorikkens område. Man kunne imidlertid påpeke at per­formancestudienes vektlegging av praktisk erfaring er i tråd med den retoriske feltmetodens epistemologi, og at performancestudier dessuten har et søkelys på makt som ideologisk går fint overens med kritisk retorikk.

Forfatterne foretar altså metodiske krysninger mellom kritisk retorikk og ulike etnografiske feltmetoder og performancestudier, men holder seg til de metodene som forteller om “in situ metoder”, altså metoder der forskeren er ute i felten. Søkelyset på denne typen metoder er valgt med det formål å styrke retorikkens mulighet for å utøve kritisk analyse til gavn for marginaliserte grupper og muligheten for å innhente kunnskap om hverdagsinteraksjon.9 Det felles formål med kritisk retorikk ligger i “the critical spirit, demystifying function, committed critical practice, and desire to identify possible emancipatory alternatives that are its signature”, skriver forfatterne med henvisning til den kritiske retorikeren Jamie R. McKerrow.10 Feltmetoden med utgangspunkt i kritisk retorikk gir en metode hvor retorikeren ikke bare analyserer, men etterstreber å intervenere i maktstrukturer og engasjere seg retorisk i ulike fellesskaper.11 

I boken fra 2015 endrer forfatterne flertallsbetegnelsen “retoriske feltmetoder” til det mer treffende “participatory critical rhetoric”. Samtidig får definisjonen en drei­ning fra det situerte feltstudiet med en observerende og spørrende retoriker mot en retoriker som involveres direkte i ulike former for interaksjon og deltakelse.12 En fjerde forfatter, Aaron Hess, er nå kommet til siden forfatterne gav ut artikkelen, og han har tydelig bidratt til å peke ut retorikerens rolle i feltstudien.13 I hans artikkel fra 2011 “Rethinking the Place and Process of Rhetoric” er retorikeren til stede som en deltaker med ansvar for å styrke deltakernes evne til å kommunisere.14 I sitt bidrag til boken fra 2015 beskriver Hess en metode som han kaller “critical-rhetorical ethnography”.15 Han bygger direkte videre på kritisk retorikk og deler analyseobjekt med de kritiske studiene som også studerer marginaliserte grupper. Han har selv foretatt en feltstudie av en ravekultur i USA ved å delta i prosjektet DanceSafe, som var et anti-narko-prosjekt. Hess medtenker retorikerens fronetiske kapasitet ved å vise til de erfaringer retorikeren gjør gjennom “advocacy”, altså hvorfor noe retorikk og noen argumenter fungerer og annet ikke fungerer akkurat i denne aktuelle konteksten, en erkjennelse som bare kan oppnås hvis man selv utøver retorikken.

Ideal og virkelighet

Bare gjennom å fungere på linje med de andre deltakerne vil retorikeren forstå mulighetene og begrensningene ved den retoriske utfoldelsen, mener altså Hess. Samtidig betoner han retorikerens etiske ansvar for å gjøre bruk av sin viten og ­hjelpe deltakerne til frigjøring. Hess påpeker at det som gjør den etnografiske metoden retorisk, først og fremst består i at retorikeren skal praktisere vurdering (“to ­enact krisis ”) under intervensjonen i en feltstudie.16 Retorikeren skal altså ikke bare observere og analysere begivenheter, men delta på linje med de andre deltakerne og praktisere og vurdere  retorikken for å hjelpe deltakerne.

Hess krysser etnografisk metode med en aristotelisk teori om verdien av klok­skap. Her minner Hess’ metode om den fronetiske forskningsmetoden til Bent Flyv­bjerg, bare at Hess og Flyvbjerg betoner henholdsvis de retoriske handle­-
mulig­hetene (retorisk agency) og makt.17 Jeg erfarte også betydningen av makt i min feltstudie som er beskrevet over. Et hjul ble faktisk vedtatt av de fremmøtte på den nevnte workshopen den dagen, men forslaget ble forkastet i etterkant av eieren av verket. Eiers avslag og en beskjed om å bruke et symbol med et smijernsprodukt ble formidlet av representanten for eier rett til logoutviklingsgruppen, altså ikke ut til alle deltakerne fra workshopen. Det var ikke et innlegg i debatten, men et veto. Jeg fikk altså en slags gehør for mine synspunkter gjennom min retoriske praksis den dagen på workshopen, men jeg gjorde også erfaringer med den retoriske agency for deltakerne på feltet; om hvem som kunne og burde ytre seg, hva man kunne og ­burde mene, og hvem det ble lyttet til. Det ble et smijernssymbol på den endelige logoen.

Men det var først tilbake i analysemodus at jeg innså at jeg skulle ha handlet annerledes hvis hensynet til det demokratiske ordskiftet skulle vært opprettholdt. Jeg skulle kanskje ha oppfordret til, ja, kanskje ledet et opprør mot eiers veto og heller ha insistert på at hennes avslag skulle forstås som et innspill i debatten, og ikke noe vi skulle underkaste oss. Erfaringen fra feltstudien peker da på at også retori­keren på feltarbeid er begrenset av, under innflytelse av og avhengig av å beherske situasjonen og den praksis hun er en del av. Hun blir raskt kjent med og bærer av doxa .18 Denne gangen bidro feltstudien til erfaringer med en retorisk praksis og ikke til at retorikeren kunne modellere en bedre handlingsklokskap.

Kanskje viser eksemplet også at retorikeren er et individ med sin individuelle historie, sine erfaringer og kommunikative evner. Hun har også en alder, et kjønn og en sosial rolle som hun bærer med seg inn i feltstudien. Hess er inne på den subjektive dimensjonen i sin definisjon av critical-rhetorical ethnography . Han peker på at metoden nettopp bruker retorikerens subjektive refleksjoner som metode for å tilveiebringe data: Det er retorikerens feltnotater og eventuelle intervjuer som blir det egentlige retoriske materialet.19 Det er med andre ord retorikerens erfaringer som utøvende deltaker som utgjør det egentlige analyseobjektet, og disse erfaringene avspeiler flere faser i feltstudien fra perifer deltaker til fullt medlem, som igjen vil gjengi ulike former for fronetiske kunnskaper. Det gir også innblikk i ulike menneskers ulike retoriske agency på samme felt.

Et sted for fronetisk kunnskap

Feltet som begrep i retorisk feltmetode har en spesiell betydning: “We conted that the field acts”, skriver Senda-Cook, Middleton og Endres i en artikkel i antologien text+FIELD.20 Med dette mener de at stedet som undersøkes er både scene og agent med referanse til Burkes dramatisme.21 Jeg vurderer stedet hvor praksisen utspiller seg, på samme måte. Jeg deler imidlertid inn den retoriske betydningen av stedet i to begreper, der to ulike former for retorikk gjør seg gjeldende: stedsretorikk og ­stedets retorikk. Stedsretorikk viser til en retorisk praksis hvor man bruker stedet aktivt i sine retoriske ytringer og sin retoriske praksis, i materialiseringer og representasjoner. Stedets retorikk henviser til det stedet bidrar implisitt med i kraft av sin innvirkning på kroppen og sansene, og som følge av sin utforming, kulturelle koder mv. Den siste dimensjonen er det som forfatterne av artikkelen omtaler: feltet er et sted som er sosialt konstruert og ladet med mening på en måte som på samme tid muliggjør, avgrenser og konstituerer retoriske praksiser.22 Det gamle industri­området i Hammerdalen inspirerer til utøvelsen av håndverk med sine gamle maskiner, store vinduer og røffe materialer, samtidig som det også inviterer til en praksis med et hierarki som speiler føydal- og industrisamfunnets klasseskiller og eiers mektighet gjennom den storstilte arkitekturen på administrasjonsbygningene. Slik snakket stedet med  da prosjekt­leder og workshopdeltakere ikke protesterte etter at eieren bestemte seg for smijern som symbol og ikke hjulet. Stedets utforming spilte også med i selve skapelses­prosessen av logoen: Skulle vi velge vannhjulet som sto utstilt på området, eller smijernsfigurene på gjerdet? Valget ville skape en logo som i kraft av sin stedsretorikk kunne brande stedet på en bestemt måte.

Flyvbjerg argumenterer med at det bare er gjennom feltmetode at man kan oppnå praktisk handlingskunnskap ( fronesis ) om maktens funksjoner, eller forstå mer av forholdet mellom rasjonalitet og makt.23 Noen av konklusjonene fra Flyvbjergs forskning er særlig relevante for det retoriske feltstudiet på jernverket, blant annet at “magt producerer rationalitet og rationalitet producerer magt”.24 Flyvbjerg konkluderer også med at maktens rasjonalitet har “dybere historiske rødder end rationalitetens magt”.25 Han så for eksempel at handelsstanden i Aalborg hadde lange tradisjoner som fortsatt talte mer enn alle andre argumenter i utviklingen av Aalborg sentrum. Denne innsikten kunne jeg også speile i stedsutviklingen av jernverket. Her var grunneiers ord fremdeles utslagsgivende og grensesettende som i grevskaps- og industrieiertiden.

En retorisk feltmetode kan med fordel inneholde en kartlegging av både stedsretorikk og stedets retorikk for å fange den retoriske situasjon in situ . Alle nyanser ved stedet for feltstudien er med på å gi feltet sin partikulære og situasjonelle funksjonsmåte. Retorikeren på feltarbeid kan derfor søke etter stedet i de retoriske ytringene som kan si noe om stedets tilblivelseshistorie og dets brukshistorie. Samtidig kan stedets fysiske utforming, dets muligheter og begrensinger for fysisk utfoldelse, dets arkitektur, design og bruk av natur vurderes. Ulike representasjoner av stedet i tekst og bilder (stedsretorikk) kan analyseres for å fange den kollektive doxa om ­stedets betydning og hvilken agency det oppleves å gi.26 Stedets utrykk, omtale, materialiseringer og representasjoner utgjør et tematisk tekstkompleks som kan analyseres sammen med retorikerens egne erfaring på og med stedet.

Et metodisk bidrag til retorisk feltmetode fra performancestudier ligger i det å vektlegge observasjonen av kropper på konkrete steder og bruk av egen kropp på konkrete steder. Middleton mfl. er inne på en “hermeneutisk” selvrefleksjon, men det er nok snarere snakk om bruk av en fenomenologisk metodologi hvor retorikeren registrerer slikt som lukt, lyd og rom.27 De argumenterer for at den kroppsliggjorte (“embodied”) erfaringen ikke bare kan brukes til å avlese in situ retorikk, men også kan gi informasjon om det som skaper sosiale relasjoner.28 Argumentet kan leses som en doxologisk grunntanke, hvor retorikerens kroppsliggjorte evne til å utføre retoriske handlinger avspeiler doxa.

Faser av feltstudien

I prosessen med å observere, delta og produsere retorikk in situ i den retoriske ­praksisen, og om den, øker retorikeren sin handingsklokskap, sin fronesis , gjennom praxis .29 Men denne fronesis er ikke bare retorikerens egen, men speiler et retorisk fellesskaps handlingsklokskap om seg selv. Den retoriske feltmetoden har altså det fronetiske kompasset innbygget i sin konstruksjon. Kloke valg i praksis er velinformerte, velkalkulerte og erfaringsbaserte valg, generert av de “øyeblikkene av læring” som viser hva som er suksessfull argumentasjon i en konkret situasjon.30 I retorisk feltmetode ligger det å gjøre stadige utkast til hvordan kompleksiteten på et felt kan håndteres retorisk, begripes og beskrives samtidig  som man forsøker å bli klokere på, ivareta og videreutvikle en deliberativ kommunikasjons- og offentlighetskultur. For at fronesis skal bli fruktbar for flere enn den involverte forskeren selv, skal erfaringen videreformidles, og her har retorikken en rekke begreper som kan brukes i ulik grad i allmenne og vitenskapelige tekster. Den retoriske feltmetoden består altså av flere forskningsmessige faser:

1 Gjøre seg kjent med en retorisk situasjon og praksis, hvilket ofte innebærer en form for kartlegging og innsamling av materiale, samt en foreløpig ­analyse av stedet for handling og av feltets tekster,

2 observere, delta og produsere retorisk praksis in situ , og

3 gjøre sine funn og den praktiske klokskapen man har oppnådd, tilgjengelig gjennom tekst for deltakere på feltet og for praktikere, allmennheten og andre forskere.

De tre fasene er forbundet hermeneutisk: Materialet som samles i fase 1 og 2, legger premisser for de tekstene som kan skrives i etterkant, men den metaviten som reto­rikeren har om at det skal forfattes tekst senere, legger allerede premisser for hva  som samles. Eller sagt på en annen måte: Det at man vet at man skal skrive senere, virker inn på de heuristiske strategiene i materialinnsamlingen. Valg av sted og felt for studien henger sammen med forskningsspørsmålene. Det å hente frem det produserende aspektet under fase to og tydeliggjøre forskerens normative og formative rolle i fase tre skiller dette forslaget fra andre forslag til retorisk forskningsmetode.

Innpass på et felt

Suzanne og Ron Scollon har utviklet det de kaller nexusanalyse som også er en etnografisk innrettet forskningsmetode for å kartlegge kommunikative praksiser.31 ­Scollon og Scollon kaller sin nexusanalyse antropologisk lingvistikk og ser likheter med kritisk diskursanalyse i sin bok fra 2004.32 Også de opererer med tre faser i forskningen: engasjement i praksis, navigering i praksis og endring av “the nexus of practice”.33 Ønsket om å endre  praksis har en kritisk dimensjon ved seg, slik som vi også så hos Middleton mfl. Det jeg imidlertid vil peke på her, er den første av ­Scollon og Scollons faser: engasjeringen. Å oppnå legitimitet i feltet man skal gjøre retorisk feltstudie i, er avgjørende, men Scollon og Scollon diskuterer ikke konsekvensene for metoden når engasjeringen ikke fungerer. Jeg har ikke satt opp engasjering i feltet som en egen fase, ettersom jeg mener at engasjeringen er en del av erfaringen med feltets funksjonsmåte og hører til under fase 2. Mine feltstudier på det gamle jernverket viste at hvis ikke overgangen til det å få en legitim rolle i de aktivitetene som foregår, er positiv, så preger det både mulighetsbetingelsene for å navigere i og å endre praksisen. Det tok nemlig tid før jeg kom så langt som til en workshop på verket. Det var mye skepsis til min tilstedeværelse. Hvordan man blir tatt imot og gitt handlingsrom, er utslagsgivende for utviklingen i de andre to fasene. Det får betydning både for hva man får samlet inn, praktisert og hva man får skrevet i etterkant. Jeg kunne for eksempel ikke ha insistert tydeligere på en runde til om hjulet. Jeg hadde rett og slett ikke handlingsrommet.

Dersom retorikeren har fått legitimitet på feltet for sin forskningsmessige intensjon og raskt er blitt tatt inn i rollen som “hjelper”, kan det hende at forskerrollen fort glir i bakgrunnen. Først her vil det være mulig å utføre retorisk felt­metode i betydningen til Middleton mfl. hvor retorikeren bidrar til frigjøring, eller i Hess’ betydning hvor retorikeren kommer til det punkt hvor hun kan inngå på lik linje med de andre deltakerne. Hvis den intervenerende handlingen til de andre deltakerne først og fremst oppleves i negativ betydning, så vil retorikeren oppleves som en parasitt på de retoriske aktivitetene, eller hun vil få et begrenset handlingsrom. Betyr dette at vi bare vil ha en retorisk feltstudie, hvis retorikerens intervensjon oppleves med positivt fortegn? På bakgrunn av mine erfaringer fra felt­studiet på jernverket vil jeg si at et retorisk feltstudium også lar seg gjennomføre uten den positive aksept fra de andre deltakerne. Erfaringene fra feltet vil imidlertid bli annerledes, og de vil reflektere den doxa som nærer skepsisen til tilstedeværelsen av forskeren.

Selv om hun ikke blir tatt varmt imot av deltakerne i et felt, må retorikeren likevel opprettholde åpenhet rundt sin forskning; nettopp fordi hun også modellerer den nødvendige åpenhet og deltakelse som er grunnlaget for all retorisk praksis i et fungerende demokrati. Det å samle data er en sosial handling som er – og bør være – synlig for de andre deltakerne. Selve analysen, formulert i vitenskapelige eller allmenne tekster, er også en sosial handling som øver innflytelse på andre deltakere og på utviklingen av det studerte feltet.34

Valget av studieobjekt

Middleton mfl. ser to måter som forskere som anvender de retoriske feltmetodene, skal velge sitt analyseobjekt på bakgrunn av: For det første bør man velge grupper og steder hvor styrking av det retoriske kan bidra til en frigjørende praksis, og for det andre må retorikeren kritisk spørre seg selv “how rhetorical experiences can be ‘brought back from the field’ and utilized to shape future rhetorical action”.35 Å finne og velge sitt analyseobjekt kan i mine øyne ikke bestå av det å bedømme om intervensjonen kan ha frigjørende konsekvenser for deltakerne. Praksiser og retoriske situasjoner kan oppsøkes og finnes i vanskeligstilte eller marginaliserte grupper og i hverdagsretorikk, men som jeg ser det, må det ikke være slik for å være et aktuelt analyseobjekt for retorisk  feltmetode. Annerledes stiller det seg med vurderingen av om innsikter fra forskningsprosjektet kan ha overføringsverdi til andre praksiser eller til og med føre til endring i retorisk praksis i en større sammenheng. I dette ligger hensynet til det retorikkfaglige ved feltet: Utgjør feltet en retorisk situasjon man ønsker mer kunnskap om? Har man å gjøre med en type retorisk praksis, men ønsker å forstå den bedre? Ettersom retorisk feltmetode baserer seg på retorikerens fronesis, må det pragmatiske spørsmålet om feltet passer til retorikeren også stilles: Er det mulig for akkurat denne retorikeren å intervenere i den retoriske praksisen, og er det gunstig for feltstudien, de andre deltakerne på feltet og den retoriske praksisen at akkurat denne retorikeren engasjerer seg?

I det retoriske feltstudium

Fordi kartlegging av et felt og tolkning av feltets praksiser også inneholder analyse, er retorisk kritikk innbakt i retorisk feltmetode. Retorisk kritikk vil som oftest inneholde en analyse av en konkret verbalspråklig tekst, det være seg en skriftlig tekst eller en tale, eller en komparativ analyse av flere tekster. Den visuelle retorikken har innført analyse av bilder, og da spesielt relasjonen mellom bilde og tekst i retorisk kritikk,36 men vi finner også analyser av andre typer uttrykk enn verbalspråk og visuelle fremstillinger.37 Zarefsky advarer mot den negative innflytelsen som retorisk kritikk kan ha i sin artikkel “Is Rhetorical Criticism Subversive of Democracy?”.38 Det er viktig at retorikeren er seg bevisst at eventuelle karakteristikker av feltets praksis eller av andre deltakere, i seg selv kan bidra til å endre den.

Det Middleton mfl. åpner opp for gjennom sin definisjon av rhetorical field ­studies , er at den retoriske analysen med feltmetoder kan utvides fra analyse av objekter til “live” retorikk.39 Muligheten for å rekke frem til marginaliserte grupper øker hvis man utvider sitt datamateriale med muntlig materiale, hentet i felten, men en slik intervensjon av retorikeren skaper et behov for å stille forskningsetiske spørsmål: “[A] panoply of questions emerge that require vigorous interrogation as we establish our critical authority to speak about, with, and, sometimes, for these communities”.40 Jeg vil legge til at undersøkelser av “live” retorikk også utvider reto­rikkens nedslagsfelt og mulighet for å se sammenhenger mellom ulike retoriske praksiser – skriftlige og muntlige, jobb og fritid, kommentarfelter og muntlig samtale osv.

Etiske overveielser over retorikerens rolle er en del av fronesis, hvilket betyr at det materialet som retorikeren skaper, inneholder refleksjoner over retorikerens egen opptreden og innflytelse på feltet. Som nevnt tidligere peker Hess tydeligere på reto­rikerens refleksive og selvrefleksive feltnotater som de primære retoriske tekstene, sammen med det han klarer å registrere av sin egen performative retorikk. I tillegg kommer eventuelle intervjuer med deltakerne. Som min erfaring fra feltstudien i Hammerdalen viser, skapes viktig materiale særlig ved at retorikeren også produ­serer retorisk praksis som deltaker  for å skaffe seg genuin erfaring med handlingsrommet i situasjonen.

Materialet som samles inn og analyseres, består altså av tekster som retorikeren produserer selv, som refleksjonsnotater, møtenotater, feltnotater, intervjuer, fotografier, eller nettekster. Det kan også være materiale som produseres av andre i feltet som svar på det retoriske problemet. I tillegg kan det være tekster som omhandler feltet, for eksempel medietekster. Når retorikeren skriver notater underveis, kan disse uttrykkes prosaisk i narrativer og inkludere forskerens refleksjoner over hvilken retorikk som fungerer og hvilken ikke. Disse notatene vil vise utvikling av retorikerens horisont underveis, og samtidig vise utviklingen på feltet. Oppsummert kan man si at det er retorikeren selv som rammer inn sitt analyseobjekt gjennom sin forskningspraksis. Innrammingen er avgjørende for at retorikeren senere kan sammenligne sitt tilfelle med andre, og for å kunne skrive om feltstudien.

Å observere og produsere retorikk

En sentral oppgave for retorikeren på feltarbeid er å dokumentere hvilke kunn­skaper, verdier og praksiser som sirkulerer på feltet . Scollon og Scollon har med nexus­analysen utviklet en metode for å utforske en slik sirkulering gjennom felt­arbeid. Metoden introduserers med artikkelen “Discourse in Place: Language in the Material World” og boken Nexus Analysis: Discourse and the Emerging Internet .41 Metodeutviklingen til Scollon og Scollon har tjent som inspirasjonskilde til arbeidet med feltstudiet på jernverket. Selv om forfatterne ikke eksplisitt henviser til den reto­riske tradisjonen, er det likevel sterke forbindelser til retorikk. Nexusanalysens analyseobjekt er hverken språk eller kultur, men sosial handling , med direkte henvisning til Kenneth Burkes teori om språk som symbolsk handling.42 Videre bruker Scollon og Scollon Burkes dramatisme i beskrivelsen av de sosiale handlingene. Nexusanalyse er som metode pragmatisk ved at nexusanalytikeren begynner der han eller hun er i tid og rom, utvikler teser og tester dem i en vekselvirkning som minner om en abduktiv metode.43 Samtidig har nexusanalysen en bred forståelse av hvor og hvordan sosial handling sirkulerer; en forståelse som jeg deler. Et eksempel på den brede forståelsen av hvilke tekster som kan analyseres, finnes i artikkelen “Frozen Actions in the Arctic Linguistic Landscape: a Nexus Analysis of Language Processes in Visual Space”. Her analyserer Pietikainen mfl. alt fra språk til materielle objekter, og alt ses som grunnleggende både sosialt og mediert.44 Forfatterne analyserer for eksempel skilt og kaller dem for “frozen actions”.45 En logo er på samme måte ikke bare et produkt, men en frossen retorisk praksis.

Nexusanalyse består i stor grad av å sirkle inn de praksisene hvor en sosial handling utspiller seg, det være seg hos en enkelt person, i en gruppe, i en chatutveksling osv.46 Scollon og Scollon har tegnet en modell som viser sirkuleringen av medierte sosiale handlinger som en ansamling av delvis overlappende sirkler. Det stedet hvor sirklene sammenfaller, er der hvor kjernen i nexus er. Her finner vi det som utgjør den sosiale handlingen som praksisen har felles.47 Modellen er illustrerende fordi den viser at det både er institusjoner, grupper og individer som kan sirkulere for eksempel en topos gjennom sin praksis.48 Modellen kan utvides til å undersøke hvordan sirkuleringen i tekstkomplekset vil danne klynger av lignende praksiser. Klyngedanningen er ikke tilfeldig, men består av en korrelasjon  av variabler. Variablene vil være de ulike verdiene, motsetningene og even­tuelle uenigheter forskeren har registrert. Å identifisere hva som sirkuleres og ­hvordan, ser jeg som sentral for den retoriske feltmetoden.

Scollon og Scollon er opptatt av grensene for et felt, og hva det gir forskeren av informasjon å forholde seg til i markeringen av disse grensene.49 Den nexus som jeg opplevde og observerte i arbeidet med nettsiden og logoen til det redefinerte jernverksområdet, sirkulerte rundt akkurat dette med grenser, og hvem som var inkludert og ekskludert. Samtidig forsøkte man å kvalifisere stedets profil gjennom å ikle det en eksklusiv profil: Vakkert smijernsfiligran fremfor et ordinært vannhjul.

Materialet som retorikeren samler og skaper, vil ha en kronologisk og prosessuell karakter, fordi feltet (og retorikeren) vil utvikle seg over tid, og her er det sentralt at retorikeren er seg bevisst sin egen innvirkning på prosessen. For å fungere i praksis må retorikeren manøvrere i feltet på en smidig måte med blikk for det som fungerer retorisk, samtidig som hun samler og skaper materiale. Materialet i en retorisk feltstudie vil derfor neppe være helt jevnt innsamlet, fordi smidighet og systematikk ikke alltid lar seg forene. Notatene jeg satt med etter workshopen den dagen handlet for eksempel mer om ulike typer logoer, enn om hva som foregikk av retoriske praksiser. Til gjengjeld stod jeg med en viten om feltet der det viste seg vanskelig å få reell oversikt og innflytelse gjennom deliberativ, retorisk praksis.

Validering gjennom refleksivitet, og skriving om feltarbeidet

Aaron Hess er talsperson for en fronetisk retorisk feltmetode som jeg støtter med denne artikkelen. Jeg finner den særlig brukbar fordi den baserer seg på et grunnleggende deltakende og utprøvende  – og dermed også dynamisk og situert – syn på retorisk praksis og retorisk forskning. Men i motsetning til den definisjonen jeg gir av retorisk feltmetode, er Hess tydelig i sine uttalelser om hvor dedikert retorikeren skal være i felten. Han skriver om retorikerens deltakelse gjennom “advocacy”: “Advocacy includes decorous and indecorous acts, depending on the nature of the rhetorical situation, and may carry strong commitments to democratic processes or belief in radical action”.50 Jeg vil imidlertid heller støtte en retorisk refleksiv praksis , fremfor en advokerende.51 Jeg mener at man ikke kan forutsette eller forvente av den retoriske feltmetoden at retorikeren deltar på lik linje med deltakere på feltet. Det man imidlertid kan forvente, er at retorikeren gjennom streben etter fronesis søker ikke bare en reflekterende praksis, men også en refleksiv praksis, for å bruke McGees distinksjon.52 Altså at hun ikke bare analyserer, tolker og vurderer retorisk praksis som situert  retorisk praksis, men også har et refleksivt forhold til sin egen praksis og refleksjon.

McKinnon mfl. skriver om “the ethic of reflexivity” hvor forskeren stiller seg selv spørsmålene om hvordan hun er forbundet med temaet for undersøkelsen, og hva som er forskerens “positionality, or social location” til det, samt det ikke uvesentlige spørsmålet om hva som i det hele tatt motiverer retorikeren til å gjøre undersøkelsen.53 Slik refleksivitet bidrar til metodens validitet basert på subjektets vurderinger. Derfor trengs en slik refleksivitet også i retorisk feltmetode som trekker inn det allmenne i den enkelte retorikeren og på hennes faglige ryggmargreflekser.54 Viktig er det også at refleksiviteten kan gjenfinnes i de tekstene som skrives om feltstudien. Det tilstedeværende og tenkende forskersubjekt skal kunne merkes og gjenfinnes i teksten gjennom et synlig jeg  og situasjonsbeskrivelser, slik som i innledningen av denne artikkelen.

En metode som har hatt mye motvind, og som nettopp bygger fullt og helt på subjektiv refleksivitet som bærebjelke, er autoetnografisk metode.55 Men hvor retorisk feltmetode kan gjøres på snart sagt alle analyseobjekter, forutsetter den auto­etnografiske metoden at forskeren er kjent med feltet – at forsker og deltakere er “the same people”.56 Det den retoriske feltmetoden kan bruke fra den autoetno­grafiske metoden, er måten tekstene skrives på i etterkant av studiene, nemlig i et innlevende og detaljert språk som får leserne med i refleksjonsprosessen, og som gjennom sin beskrivende og engasjerte form også bidrar til validering av forskningen.57 En slik skrivepraksis harmonerer godt med en fronetisk metodologi fordi reto­rikeren må bruke sin viten om hva som fungerer i feltet i sin egen retoriske praksis.

I retorikerens artikulasjonsprosess, hvor forskningen presenteres for praktikere, allmennheten og andre forskere, ligger altså en mulighet for å anvende subjektivi­teten til å validere. Samtidig utgjør skriveprosessen i seg selv en ytterligere mulighet for refleksiv virksomhet. Skriveprosessen kan bringe retorikeren til større forståelse av feltet hun har undersøkt. Hun kan i analyseprosessen og systematiseringen av egne refleksjoner få øye på sprekkene eller mulighetene for retorisk praksis på ­feltet.58 Slik som jeg i skrivingen av denne artikkelen, plutselig skjønte at jeg kunne ha oppfordret til protest over prosessen i valg av symbol. Refleksivitet utøves gjennom skrivingen ettersom det å forstå “forudsætningerne for artikulation [er] at forstå åbenheden i det sociale.”59 Under den refleksive skrivepraksisen vil man forstå mer av det analyserte feltets avgrensinger og status i en større offentlighet. Artiku­la­sjons- eller skrivepraksisen er imidlertid en ny situasjon med sine funksjonsmåter og doxa.

I antologien Circulation of Knowledge skriver Anna Nilsson Hammar om hvordan kunnskap sirkulerer og transformerer seg, også det vi kan kalle for vitenskapelig viten, gjennom nye praksiser: “The transformation of knowledge, not only in the sense that certain scientific knowledge is translated and communicated and thus receives (popular) attention, but as an actual shift from epistemic to practical or productive knowledge, or the other way around for that matter, strikes me as essential for an understanding of how knowledge influences lives, decisions, judgements, beliefs, actions and creativity in an everyday basis.”60 Skal man virkelig forstå hva retorisk feltmetode er og kan, må man undersøke hvordan den artikuleres og sir­kulerer på det vitenskapelige, retoriske feltet, i tillegg til å se på hvilken betydning artikulasjonen har som tilbakemelding til deltakerne i en konkret feltstudie. Hver gang jeg skriver noe om tiden i Larvik, slik som i denne artikkelen, så vet jeg at det kan komme bekreftelser og motsvar – kanskje fra en av glasblåserne eller fra designeren av logoen.

Konklusjon

Retorisk feltmetode er et tilskudd til retorikken som kan bidra til å lukke gapet ­mellom den praktisk utøvende og den teoretisk-analyserende retorikken. Retoriske feltstudier kan øke forståelsen av retoriske praksiser og utvide horisonten hos retorikkforskerne for anvendeligheten av retoriske begreper. Samtidig gjenerobres et terreng som de etnografiske studiene har inntatt, nemlig undersøkelse av den situerte, partikulære praksis. Også Aristoteles var i Retorikken opptatt av å undersøke det partikulære, og han brukte en metodisk kartlegging og opplisting av spesifikke topoi for ulike områder i livet. Retorisk kritikk av enkelttekster er også viktige, partikulære studier som bruker en begrepsdrevet tekstanalyse som metode, mens retoriske feltstudier anvender etnografiske metoder for å komme tett på forståelsen av det retoriske i det spesifikke og det spesifikke i det retoriske.

Denne artikkelen definerer retorisk feltmetode nærmere ved å stille spørsmålet: Hva er det nye en retorisk feltmetode kan bidra med? Svaret er at retorisk feltmetode trekker frem retorikeren som en klok praktiker, en praktiker som i tillegg til å navigere på feltet hele tiden forholder seg til det store perspektivet som dreier seg om å ivareta grunnlaget for deliberativ, retorisk praksis, nemlig demokratiet. Retorikken har et unikt dobbelt blikk på hva som virker, og på hva som bør virke, basert på reto­risk teori – det vi kan kalle retorisk fronesis. Retorikeren på feltstudie vil gjennom sin streben etter å lykkes med den retoriske praksisen alltid måtte forholde seg til og reflektere over hva som er mulig  i en stadig refleksiv prosess. I dette ligger en bred søken og kartlegging av praksis og sirkuleringer av praksis. Det er først og fremst de feltmetodene som tar høyde for utviklingen av fronesis, studiene til Hess og Flyvbjerg, som har pekt ut betydningen av retorikeren som instrument, og det er først og fremst nexusanalysen til Scollon og Scollon som har pekt ut hvordan det i sirkuleringen av ulike praksiser, ligger en mulighet for å forstå hva som kjenne­tegner og styrer praksisen på et felt. Man kan spørre seg om det er rimelig å definere en metode som krever både praktisk teft og refleksiv evne av retorikkforskeren. Samtidig vanskeliggjør kravene til både å produsere på og om feltet det å forske på visse viktige retoriske praksiser som omsorgen for små barn og psykisk utviklingshemmede, for ikke å nevne psykiatrien. Definisjonen av metoden og forslagene til steg kan både utfordres og utvikles.

Avslutningsvis vil jeg også spørre hva den forskningsmessige verdien  ved en retorisk feltmetode er. Først og fremst bidrar retorisk feltmetode til en utvikling av kunnskap om ulike partikulære retoriske praksiser. I en hermeneutisk prosess der innsiktene fra feltstudien holdes opp mot retorisk teori, vil feltstudien kunne utvikle og presisere retorikken som et teoretisk fag. Den avgjørende forskningsmessige verdien ligger nok likevel i å sette sammen funnene fra flere feltstudier. Gjennom sammenstilling, sammenligning og diskusjon med andre feltstudier kan retorikken bidra til en større forståelse av hvordan praksiser påvirker andre praksiser, og hvordan er­faringer fra partikulære praksiser påvirker det offentlige ordskiftet. Derfor er det først og fremst flere feltstudier av ulike retoriske situasjoner vi trenger, for å bli ­klokere på oss selv, og hvis vi vil bevare demokratiet. Å gjøre flere slike studier i en skandinavisk kontekst må også til, hvis studiene skal brukes til å bli klokere på det særegne ved skandinaviske diskurser, offentligheter og demokratier. Her ville studier av offentlige instansers tilrettelegging for og initiativer til prosjekter som skal styrke medbestemmelse, ytringsfrihet og demokratisk deltakelse være særlig aktuelle for retoriske feltstudier. Skal jeg bli klokere på hva som foregikk da hjulet ble valgt for siden å bli forkastet, må jeg løfte blikket og se utover smijerns- gjerdet til andre studier av andre praksiser.

Litteratur

Aristoteles. Retorikk . Overs. Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget, 2006.

Aristoteles. Den nikomakiske etikk . Overs. Anfinn Stigen og Øyvind Rabbås. Oslo: Vidarforlaget, 2013.

Ellis, Carolyn, Tony E. Adams og Arthur P. Bochner. “Autoethnography: An Overview.” Forum Qualitative Sozialforschung/Forum: Qualitative Social Research  12, nr. 1 (2011).

Endres, Danielle, og Samantha Senda-Cook. “Location Matters: The Rhetoric of Place in Protest.” Quarterly Journal of Speech  97, nr. 3 (2011): 257-282.

Flyvbjerg, Bent. “Phronetic Planning Research: Theoretical and Methodological Reflections”, Planning Theory & Practice  3, nr. (2004): 283-206.

Flyvbjerg, Bent. Det konkretes videnskab , Bind 1. København: Akademisk Forlag, 1991.

Flyvbjerg, Bent. Making Social Science Matter: Why Social Inquiry Fails and How it Can Succeed Again . Cambridge: Cambridge University Press, 2001.

Gade, Sharada. “Praxis and Phronesis as Units of Analysis: Realizing a Social Science that Matters in Practitioner Inquiry.” Reflective Practice  15, nr. 6 (2014): 718-728.

Gelang, Marie. Actiokapitalet – retorikens ickeverbale resurser . Åstorp: Retorikforlaget, 2008.

Hammar, Anna Nilsson. “Theoria, Praxis and Poiesis: Theoretical Considerations on the Circulation of Knowledge in Everyday Life.” I Johan Östling mfl. (red.). Circulation of Knowledge, 107-124. Lund: Lunds Universitet, 2018.

Hansen, Janne Hedegaard. Narrativ dokumentation – en metode til udvikling af pædagogisk arbejde . København: Akademisk Forlag, 2009

Hauser, Gerhard A. “Attending the Vernacular: A Plea for an Ethnographic Rhetoric.” I Christian Meyer og Felix Girke (red.), The Rhetorical Emergence of Culture ,157-172. New York: Berhahn Books, 2011.

Hess, Aaron. “Embodied Judgment. A Call for a Phronetic Orientation in Rhetorical Ethnography.” I Sara L. McKinnon, Robert Asen, Karma R. Chávez og Robert Glenn Howland (red.), text+FIELD: Innovations in Rhetorical Method , 86-100. US/Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2016.

Hess, Aaron. “Rethinking the Place and Process of Rhetoric.” Communication Studies  62 (2011): 127-152.

Jørgensen, Iben Brinch. “The Nexus of the Exclusive. A Rhetorial Field Study of the Remaking of Place Identity”. I Jørgensen, Når steder skapes. Fire studier av stedsutviklingens visuelle retorikk  (Doktoravhandling). Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2016.

Jørgensen, Iben Brinch. “Kulturhuset Bølgen som lærende sted.” I Susanne V. Knudsen (red.), Pedagogiske tekster og ressurser i praksis , 222-253. Oslo: Høgskoleforlaget, 2013.

Kjeldsen, Jens E. Visuel retorik  (Doktoravhandling). Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen, 2002.

Lave, Jean, og Etienne Wenger. Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation . Cambridge: Cambridge University Press, 1991.

Malkki, Liisa. “Tradition and Improvisation in Ethnographic Fieldwork.” I Allaine Cerwonka og Liisa Malkki (red.), Improvising Theory: Process and Temporality in Ethnographic Fieldwork , 167-188.  Berkeley: University of California Press, 2007.

McGee, Michael Calvin. “Phronesis in the Gadamer versus Habermas Debates.” I Judgment Calls: Rhetoric, Politics, and Indeterminacy , 13–41. Boulder, CO: Westview Press, 1998.

McKerrow, Raymie E. “The Rhetorial Citizen: Enacting Agency”. I Christian Kock og Lisa Villadsen (red.) Contemporary Rhetorical Citizenship , 239-254. Chicago: University of Chicago Press, 2014

McKinnon, Sara L., Robert Asen, Karma R. Chávez og Robert Glenn Howland (red.). text+FIELD: Innovations in Rhetorical Method . Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2016

Middleton, Michael K., Samantha Senda-Cook og Danielle Endres. “Articulating Rhetorical Field Methods: Challenges and Tensions.” Western Journal of Communication  75 (2011): 286-406.

Middleton, Michael, Aaron Hess, Danielle Endres og Samantha Senda-Cook. Participatory Critical Rhetoric: Theoretical and Methodological Foundations for Studying Rhetoric in Situ . Maryland: Lexington Books, 2015

Mortari, Luigina. “Reflectivity in Research Practice: An Overview of Different Perspectives.” International Journal of Qualitative Methods  2015: 1–9

Pietikainen, Sari, Pia Lane, Hanni Salo og Sirkka Laihiala-Kankainen. “Frozen Actions in the Artic Linguistic Landscape: A Nexus Analysis of Language Processes in Visual Space.” International Journal of Multilingualism  8, nr. 4 (2011): 277-298.

Rosengren, Mats. Doxologi – En essä om kunskap . Andre utgave. Åstorp: Retorikförlaget, 2008.

Scollon, Ron, og Suzie Wong Scollon. Nexus Analysis: Discourse and the Emerging Internet . London: Routledge, 2004.

Scollon, Ron og Suzanne Wong Scollon. Discourses in Place: Language in the Material World , London: Routledge, 2003

Scollon, Ron og Suzie Wong Scollon. “Nexus Analysis: Refocusing Ethnography on Action.” Journal of Sociolinguistics  11, nr. 5 (2007): 608-625.

Senda-Cook, Samantha, Michael K. Middleton og Danielle Endres. “Interrogating the ‘Field’.” I text +FIELD: Innovations in Rhetorical Method , red. Sara L. McKinnon, Robert Asen, Karma R. Chávez og Robert Glenn Howland (red.), 22-38. Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2016.

Short, Nigel P., Lydia Turner og Alec Grant (red.). Contemporary British Autoethnography . ­Rotterdam: Sense Publishers, 2013.

Smith, Daniel L. “Intensifying Phronesis: Heidegger, Aristotle, and Rhetorical Culture.” ­ Philosophy and Rhetoric  36, nr. 1 (2003).

Söderberg, Maria Wolrath. Topos som meningsskapare, Retorikens topiska perspektiv på tänkande og lärande genom argumentation . Ödåkra: Retorikförlaget, 2012.

Svennevig, Jan, Johan L. Tønnesson, Sigrun Svenkerud og Kirsti Klette. “Retoriske ressurser i elevers muntlige framføringer.” Rhetorica Scandinavica  60 (2012): 68-89.

David Zarefsky. “Is Rhetorical Criticism Subversive of Democracy”. I Contemporary Rhetorical Citizenship , red. Christian Kock og Lisa Villadsen, 29-50. Chicago: University of Chicago Press, 2014.

---

1  Aristoteles, Retorikken , VI, kap. 5 og 12, s.159 og 170.

2  David Zarefsky, “Is Rhetorical Criticism Subversive of Democracy,” i Christian Kock og Lisa Villadsen (red.) Contemporary Rhetorical Citizenship , 29-50 (Chicago: University of Chicago Press, 2014), 32.

3  Michael Middleton, Aaron Hess, Danielle Endres og Samantha Senda-Cook, Participatory Critical Rhetoric: Theoretical and Methodological Foundations for Studying Rhetoric in Situ (US/Maryland: Lexington Books, 2015), og Sara L. McKinnon, Robert Asen, Karma R. Chávez og Robert Glenn Howland (red.), text +FIELD: Innovations in Rhetorical Method  (US/Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2016).

4  Michael K. Middleton, Samantha Senda-Cook og Danielle Endres, “Articulating Rhetorical Field Methods: Challenges and Tensions,” Western Journal of Communication 75 (2011), 286-406; og Aaron Hess: “Rethinking the Place and Process of Rhetoric”, Communication Studies 62 (2011), 127-152. En annen relevant artikkel som diskuterer retorikk og feltmetode, er Gerhard A. Hauser, “Attending the Vernacular: A Plea for an Ethnographic Rhetoric”. I Christian Meyer og Felix Girke (red.), The Rhetorical Emergence of Culture  (New York: Berhahn Books, 2011).

5  Middleton mfl., 2011, “Articulating Rhetorical Field Methods”, 386. Begrepet in situ brukes ulikt innen forskjellige fagfelter, men jeg forstår det som brukt i betydningen situert i artikkelen til Middleton mfl., altså plassert i tid og rom på i en konkret kontekst, jf. Jean Laves bruk av begrepet. Jean Lave og Etienne Wenger, Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation  (Cambridge: Cambridge University Press, 1991).

6  Middleton mfl., “Articulating Rhetorical Field Methods,” 389.

7  For et innblikk i etnografisk metode se Liisa Malkki, “Tradition and Improvisation in Ethnographic Fieldwork,” i Allaine Cerwonka og Liisa Malkki (red.), Improvising Theory: Process and Temporality in Ethnographic Fieldwork  (Berkeley: University of California Press, 2007), 167–88.

8  Middleton mfl., “Articulating Rhetorical Field Methods,” 391.

9  Ibid., 387.

10  Ibid., 389, med henvisning til McKerrow, “Critical Rhetoric: Theory and Praxis,” Communication Monographs  56 (1989), 91-111.

11  Min parafrasering, Middleton mfl., Participatory Critical Rhetoric , xviii.

12  Middleton mfl., Participatory Critical Rhetoric , xvi.

13  Aaron Hess, “Embodied Judgment. A Call for a Phronetic Orientation in Rhetorical Ethnography,” i McKinnon mfl., text +FIELD , 2016.

14  Hess, “Rethinking the Place and Process of Rhetoric”.

15  Hess, “Embodied Judgment”.

16  Hess, “Critical-Rhetorical Ethnography” 9. Lisa Storm Villadsen skriver at det vurderende ved retorikken er med på å skille retorisk kritikk fra andre tekstanalysemetoder. Se “Dyre ord, men hvad dækker de? Teori, metode og model i retorisk kritik,” Rhetorica Scandi­navica 23 (2002). Vurdering er som kjent også sentral hos Aristoteles, Retorikken , Bok I, Kapittel 3[2], s. 35.

17  Bent Flyvbjerg, Making Social Science Matter: Why Social Inquiry Fails and How it Can Succeed Again (Cambridge: Cambridge University Press, 2001), og Hess, “Critical-Rhetorical Ethnography”. Andre publikasjoner som vektlegger fronesis : Bent Flyvbjerg, Det konkretes videnskap , bind I ( København: Akademisk Forlag, 1991) og “Phronetic Planning Research: Theoretical and Methodological Reflections”, Planning Theory & Practice , 3:3 (2004), 283-206; Daniel L. Smith, “Intensifying Phronesis: Heidegger, Aristotle, and Rhetorical Culture,” Philosophy and Rhetoric  36:1 (2003).

18  Om retorikkens doxa se Mats Rosengren, Doxologi. En essä om kunskap . Andre utgave (Åstorp: Retorikförlaget, 2008); Maria Wolrath Söderberg, Topos som meningsskapare. Retorikens topiska perspektiv på tänkande og lärande genom argumentation  (Ödåkra: Retorikförlaget, 2012).

19  Hess, “Critical-Rhetorical Ethnography,” 142.

20  Samantha Senda-Cook, Michael K. Middleton og Danielle Endres, “Interrogating the ‘Field’,” i McKinnon mfl. (red.), text +FIELD , 24.

21  Se mer om Kenneth Burkes dramatisme og ratios i relation til feltstudien i Hammerdalen i Iben Brinch Jørgensen, “The Nexus of the Exclusive. A Rhetorial Field Study of the Remaking of Place Identity,” i Jørgensen, Når steder skapes. Fire studier av stedsutviklingens visuelle retorikk  (Doktoravhandling;  Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2016).

22  Senda-Cook mfl., “Interrogating the ‘Field’,” 25, min parafrasering. Stedets retoriske betydning tas opp i en artikkel av Endres og Senda-Cook, “Location Matters: The Rhetoric of Place in Protest,” Quarterly Journal of Speech  97:3 (2011). De skriver: “Place is a rhetorical phenomenon. Instead of merely arguing that people make meanings for places through discourse, we argue that places, imbued with meaning and consequences, are rhetorical performances,” 260.

23  Flyvbjerg, Det konkretes videnskab , 160-161.

24  Ibid., 134.

25  Ibid., 426.

26  Se en slik analyse der retorisk analyse og fenomenologisk fremgangsmåte anvendes, i Iben Brinch Jørgensen, “Kulturhuset Bølgen som lærende sted,” i Susanne Knudsen (red.), Pedagogiske tekster og ressurser i praksis , 222-253, Oslo: Høgskoleforlaget, 2013.

27  Middleton mfl, “Articulating Rhetorical Field Methods,” 396.

28  Ibid., 396.

29  Se Sharada Gade for en diskusjon av forholdet mellom praxis og phronesis. Se Gade, “Praxis and Phronesis as Units of Analysis: Realizing a Social Science That Matters in Practitioner Inquiry,” Reflective Practice , 15:6 2014, 718-728, 722, og Aristoteles, Den nikomakiske etikk , overs. Stigen og Rabbås (Oslo: Vidarforlaget, 2013).

30  Se Hess, “Embodied Judgment,” 99.

31  Ron Scollon og Suzie Wong Scollon, Nexus Analysis: Discourse and the Emerging Internet  (London: Routledge, 2004).

32  Ron Scollon og Suzie Scollon bekjenner selv sitt slektskap med andre metoder slik: “This approach brought together research streams which have found affinity in this endeavor, many of which have informed linguistic ethnography, namely new literacy studies, interactional linguistics, neo-Vygotskyan studies especially those of Wertsch, Scribner, Cole, Lave and Wenger, all feeding into the mainstream of linguistic anthropology as a basis for taking social action,” Scollon og Scollon, “Nexus Analysis: Refocusing Ethnography on Action,” Journal of Sociolinguistics  11, nr. 5, 2007, 615-616.

33  Scollon og Scollon, Nexus Analysis , 152-178.

34  Ibid, 615.

35  Middleton mfl. “Articulating Rhetorical Field Methods,” 390.

36  Om retorikk som ser på relasjonen mellom tekst og bilde, se Jens Kjeldsen, Visuel retorik  (Doktoravhandling; Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen, 2002).

37  Se for eksempel Marie Gelangs studier av universitetsforeleseres actio i Actiokapitalet – ­retorikens ickeverbale resurser (Åstorp: Retorikforlaget, 2008), og studiene av muntlige ­presentasjoner i Jan Svennevig, Johan L. Tønnesson, Sigrun Svenkerud og Kirsti Klette, “Retoriske ressurser i elevers muntlige framføringer,” Rhetorica Scandinavica  60, 68-89. Her undersøkes flere strategier.

38  Se Zarefsky, “Is Rhetorical Criticism Subversive of Democracy?,” 40-48.

39  Middleton mfl., “Articulating Rhetorical Field Methods,” 387.

40  Ibid.

41  Ron Scollon og Suzanne Wong Scollon, Discourses in Place: Language in the Material World (London: Routledge, 2003) og Scollon og Scollon, Nexus Analysis .

42  Scollon og Scollon, Nexus Analysis , 10-11.

43  Ron Scollon og Suzie Wong Scollon, “Nexus Analysis: Refocusing Ethnography on Action,” Journal of Sociolinguistics  1, nr. 5 (2007), 608-625.

44  Min parafrasering. Sari Pietikainen mfl., “Frozen Actions in the Artic Linguistic Land­scape: A Nexus Analysis of Language Processes in Visual Space,” International Journal of Multilingualism  8, nr. 4 (2011), 280.

45  Pietikainen mfl. “Frozen Actions in the Artic Linguistic Landscape,” 281.

46  Scollon og Scollon, Nexus Analysis , 10.

47  Ibid. 20, 28.

48  Modellen er utviklet og benyttet i retorisk kritikk i Jørgensen, “The Nexus of the Exclusive”.

49  Scollon og Scollon, “Nexus Analysis: Refocusing Ethnography on Action,” 612.

50  Hess, “Embodied Judgment,” 89.

51  Se Luigina Mortari, “Reflectivity in Research Practice: An Overview of Different Perspectives,” International Journal of Qualitative Methods  (2015), 1–9.

52  M. C. McGee, “Phronesis in The Gadamer Versus Habermas Debates,” i Judgment Calls: Rhetoric, Politics, and Indeterminacy , red. Sloop og McDaniel, 13–41 (Boulder, CO: Westview Press, 1998). Hess kobler fronesis og refleksivitet hos McGee slik: “McGee would concur in this estimation of phronesis as a reflective and reflexive virtue”, Hess “Embodied Judgment,” 97.

53  McKinnon mfl. (red.), text +FIELD , 19.

54  Mortari, “Reflectivity in Research Practice”.

55  Se Carolyn Ellis, Tony E. Adams og Arthur P. Bochner, “Autoethnography: An Overview”, Forum Qualitative Sozialforschung/Forum: Qualitative Social Research 12, nr. 1, Art. 10 (2010); Nigel P. Short, Lydia Turner og Alec Grant (red.), Contemporary British Autoethnography  (Rotterdam: Sense Publishers, 2013).

56  Short mfl., Contemporary British Autoethnography , 2.

57  Ibid.

58  Middleton mfl., «Articuating Rhetorical Field Methods,» 390.

59  Janne Hedegaard Hansen, Narrativ dokumentation – en metode til udvikling af pædagogisk arbejde. København: Akademisk Forlag, 2009, 120 og 121.

60  Anna Nilsson Hammar, «Theoria, praxis and poiesis: Theoretical considerations on the circulation of knowledge in everyday life». I Johan Östling mfl. (red.) Circulation of Knowledge, s.107-124, 2018, 122.