Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Konferencerapporter » The Role of Rhetoric through history

The Role of Rhetoric through history

av Tina Skouen

Konferensrapport

*NNRH* 2nd Nordic Conference on “The Role of Rhetoric through History” i Helsinki, 25-28 August 2002, med 19 deltakere fra Danmark, Finland, Sverige og Norge.

Bibliografiskt

Tina Skouen.

Rhetorica Scandinavica 25 (2003), s 71-74

Annonce

Rapporten

Formålet med den andre NNRH-konferansen var, ifølge invitasjonen, å kaste lys over de ulike funksjonene retorikken har hatt opp gjennom historien, både i Norden og andre deler av verden. Deltakerne ble oppfordret til å utforske sammenhengene mellom retorikk og jus, litteratur, filosofi, etikk, samfunnsvitenskap og naturviten­skap. Jussen og naturvitenskapen så vi lite til. Til gjengjeld dukket spørsmål som gjaldt forholdet mellom etikk og retorikk, og retorikk og historieskrivning stadig opp i Vetenskapernas Hus i løpet av de tre konferansedagene. Jon A. P. Gissel viste for eksempel hvordan den danske historie­forfatteren Johannes Steenstrup (1844-1935) benyttet et klassisk retorisk håndverk i organiseringen av framleggingen av stoffet. Historikernes bruk av retorikken, og spesielt de grepene vi kjenner fra den muntlige fortellertradisjonen, sto også sentralt i Sissel Høisæters gjennomgang av 11 historie­bøker fra den dansk-norske skolen i årene 1770-1870. Høisæter demonstrerte dessuten ved sin egen framføring hvor sterkt det gode eksemplet kan virke på tilhørerne. Ved å bruke intervjuer hun selv hadde gjort med sin onkel som illustrasjoner på hvordan geografiske plasser og steder kan fungere som huske- og ryddemekanismer når historien om et lokalsamfunn skal fortelles, sørget hun for at vi som var til stede kommer til å huske innholdet i foredraget hennes i lang tid framover.
På samme måte gjorde Mikko Keskinen seg bemerket ved ikke bare å henvise til Paul de Mans og J. Hillis Millers’ behandling av prosopopoeia i sine tekster. Etter å ha tatt for seg flere ulike aspekter ved denne tropen som kan kalle de døde tilbake til livet, nevnte han at han nylig hadde lest en artikkel i det medisinske tidsskriftet The Lancet, der det het seg at det nå var teoretisk mulig å løsne ansiktet fra et dødt menneske og transplantere det over på et levende. Denne avsides replikken fikk tilhørerne til å grøsse av vemmelse og bidro dermed til å gjøre den etiske dimensjonen ved prosopo­poeia mer … levende.

Den etiske dimensjonen ved menneskelig språkbruk og samhandling kom også klart fram i Sari Kivistös innlegg om Erasmus og epistolografien. Hun tok for seg sammen­hengen mellom stil og moral, ethos og elocutio i renessansen, da brevskriverens stil gjerne ble tolket som et uttrykk for hans verdi­oppfatninger, litterære smak og moralske ståsted. Gert Skriver pekte i sitt innlegg på den motsetningen som har preget brev­skriverkunsten helt siden antikken: på den ene siden skulle man beherske det teknisk-administrative brevskriveriet, mens det blir stadig viktigere jo nærmere man kommer romantikken å kunne framstille seg selv på en “naturlig” måte. Ifølge Skriver spilte Christian F. Gellert’s Briefe nebst einer prak­tischen Abhandlung von dem guten Geschmacke in Briefen (1751) en helt avgjørende rolle i forvandlingen av brevet fra å være en retorisk genre til å gi utløp for et menneskes indre liv.

Forfatteren som forbilde

Forfatterens rolle som språklig og moralsk forbilde ble også diskutert. For Lotte Troupp var det om å gjøre å vise hvordan kraften i Ariels appell til den hevngjerrige Prospero i Shakespeares The Tempest helt og holdent avhenger av Ariels evne til røre ved Prosperos følelser. Ifølge Sir Philip Sidneys Defence of Poesy er det nettopp denne evnen som gjør poeten mer egnet enn noen annen læremester til å gå foran med et godt eksempel. Poetens særegne evne til å omvende sine tilhørere kom også fram i Maria Salenius’ analyse av John Donne (1572-1631). Ved å se på en bestemt preken som Donne holdt på en bestemt dato, på et bestemt sted (i St. Paul’s-katedralen, der Donne var domprost), ønsket Salenius å vise hvordan Donne brukte retorikken i sin søken etter å la tilhørerne få oppleve den samme omvendelsen fra katolisismen til protestantismen som han selv hadde gjennomgått.
For undertegnede var det viktig også å kunne påvise en sammenheng mellom ethos og actio i et dikt av John Dryden (1631-1700). På den tiden da han skrev Religio Laici, or a Layman’s Faith (1682), kunne det tolkes som et uttrykk for moralsk forfall dersom man ikke var istand til å uttrykke seg i klartekst. Når vi leser diktet med henvisning til samtidig fonetisk teori, viser det seg at klarhetsidealet også gjør seg gjeldende på det lydlige planet.
Spørsmål som gjaldt forfatterens rolle som nasjonsbygger dukket også opp både i forbindelse med Dryden og i innleggene til henholdsvis Mats Malm og Päivi Mehtonen. Når de valgte folkespråket framfor latinen, fikk forfatterne en viktig oppgave i den førmoderne tiden. Malm gjorde i tillegg oppmerksom på de språklig selvreflek­terende elementene i det episke diktet Hercules, som Georg Stiernhielm utga i Sverige i 1658. Ved å se den personifiserte motsetningen i diktet mellom dyden og lasten som en klassisk motsetning mellom attisismen og asianismen, kastet Malm nytt lys over en av klassikerne i den svenske litteraturen.
Mehtonen pekte i sitt innlegg på den grunnleggende ambivalensen i eloquentia-professoren H.G. Porthans De poësi Fennica (1766-78). Porthan var på den ene siden en forkjemper for det finske språket, som hadde måttet kjempe med både latinen og det svenske språket om en plass i det offentlige rommet. Han hyllet den frie folkediktingen, samtidig som han var lite villig til å gi slipp på de strenge klassiske og neo-klassiske klarhetsidealene.
Pia Moberg presenterte for øvrig en glassklar analyse av diposisjonene i tre politiske taler i Japan i årene 1890, 1946 og 1993. Hun hadde ikke trengt å spørre om det kan være fruktbart å bruke et klassisk-aristotelisk analyseapparat på taler som ikke er skrevet i Vesten, for det var det åpenbart. Men hvor inspirasjonen til å skrive akkurat slik på kom fra var vanskeligere å besvare, spesielt når det gjaldt det tidligste eksemplet fra 1890. Det kom flere forslag fra publikum på hvordan man kunne forklare en så eksakt bruk av den disposisjonen vi kjenner fra Rhetorica ad Herennium i et land som ikke tilhører den vestlige tradisjonen. Spørsmålet ble også stilt om denne måten å disponere en tale på kan være noe som faller naturlig for mennesket uansett kultur og utdanning.
Henrik Gustafsson greide også å enga­sjere salen ved å presentere mulige løsninger på et tilsynelatende uforståelig avsnitt i Henry David Thoreaus Walden (1854). I det mye omtalte avsnittet beskriver Thoreau tapet av tre ulike dyr, og Gustafsson fikk oss ikke bare til å tenke ut nye løsninger på denne lille floken i den amerikanske litteraturhistorien. Han satte også i gang en refleksjon rundt obskuritet som retorisk virkemiddel.

Poetikk og progymnasmata

Studier i utviklingen av utdannelses­systemet er selvfølgelig ikke til å komme utenom på en konferanse om retorikkens historie. Anders Eriksson argumenterte sterkt for betydningen av Aphthonius’ Pro­gymnasmata for humanistenes undervisning på tidlige skoletrinn. Han understreket at ettersom disse elementære øvelsene utgjorde et fellespensum over hele Europa, fikk de en helt usedvanlig innflytelse.
Pernille Harsting konsentrerte seg på sin side om relasjonen mellom retorikk og poetikk hos Philip Melanchthon. Hun viste blant annet hvordan det å skrive dikt ble brukt som en basisøvelse i skolen for å lære å beherske både det latinske språket og skrive- og talekunsten. I tillegg ga hun Melanchthon mye av skylden for at den neo-latinske poesien ble så populær i Danmark etter reformasjonen.
Amund Børdahls innlegg omhandlet ikke bare de tidligste koblingene mellom begrepene systema og rhetorica på 15- og 1600-tallet. Han stilte også spørsmål ved om vi har vært for opptatt av å knytte den påståtte reduksjonen av den retoriske disiplinen til den ramistiske utdannings­reformen. Kanskje vi burde vise mer vilje til å se endringene i retorikken i lys av den mer generelle tendensen til å systematisere og kategorisere alle former for kunnskap i den førmoderne tiden.
Forandringene i den retoriske disiplinen var også tema for Eiliv Vinjes foredrag om Charles Batteaux’s Les beaux arts réduits à un même principe (1746). Ved å redusere alle de skjønne kunster til ett eneste estetisk prinsipp basert på mimesis, innsnevret Batteax retorikkens virkeområde samtidig som han innførte en skillelinje mellom retorikken og poetikken.
Å skulle holde et foredrag om retorikk for retorikere byr for øvrig på helt spesielle utfordringer, ikke minst fordi det til enhver tid vil sitte minst en i salen som er ekspert på retorisk framføringspraksis. Merete Onsberg tillot seg denne gang å spekulere på motivene den norskfødte danske skue­spilleren Michael Rosing kan ha hatt for å velge å oversette og utgi artikkelen “Art Déclamatoire. Réflexions sur la Décla­mation” (1795). Forfatteren, Hérault de Séchelles, tilhørte utvilsomt det attende århundres elokusjonistiske skole. Likevel er ikke Rosing oppmerksom på at de eksem­plene han henter fra franske scener hører hjemme i et på den tiden velkjent retorisk paradigme.
Ellers deltok Kari Palonen og Laura Touminen. Førstnevnte brukte Max Webers tolkning av begrepet ”Herrschaft” som eksempel på hvordan retorikken kan bidra både til å legitimere den rådende ideologien i et samfunn, og til å undergrave den. Touminen ga eksempler fra etterkrigstidens Finland på det retoriske spillet som preger diskusjonene om hva som kan betraktes som verneverdig arkitektur. Hun viste på en underfundig måte hvordan argumentene for og imot en verneplan kan være egnet til å illustrere myndighetenes, eierinteressenes og opinionens syn på sin egen samtid og historie.
Konferansen ble formelt avsluttet ved at Pernille Harsting overlot arrangørfakkelen fra Mehtonen til Malm og ønsket velkommen til Göteborg i 2004.

En personlig vri

En av fordelene med det nordiske nettverket slik jeg ser det som ganske ferskt medlem, er at du kan tillate deg å ha en personlig innfallsvinkel til stoffet. Det mest ekstreme eksemplet denne gangen var nok da Amund Børdahl valgte å starte innlegget sitt på gresk og avslutte på munnspill. Päivi Mehtonen oppsummerte ellers konferansen med å si at hun var glad for at hennes egen personlige favoritt, Quintilian, var blitt nevnt så mange flere ganger enn Cicero. Og da Mats Malm holdt sin tale ved kon­feransemiddagen i den botaniske hagen understreket han at det nordiske nettverket ganske enkelt er til for at vi som driver med retorikkhistorie også skal få oppleve at vi har noen å snakke med. For en gangs skyld er det altså ikke bare snakk om å snakke med noen som snakker like mye som deg selv, men om å snakke med noen som faktisk skjønner hva du snakker om.
For øvrig er det alltid interessant å se hvordan det retoriske begrepsapparatet kan fungere som et universalspråk lenge etter at latinen sluttet å være det. Slik jeg ser det, vil det alltid gå en tydelig skillelinje mellom alle dem som leser kildene i original på gresk og/eller latin og de av oss som ikke gjør det. Jeg synes likevel at arrangørene lyktes med å skape et usedvanlig godt diskusjonsforum på tvers av fagdisiplinene og språk­barrierene. For sikkerhets skyld ble hele konferansen holdt på vår tids mest utbredte lingua franca, nemlig engelsk.

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere