Margareth Sandvik

Valgkamp på tv – står nøytralitetsidealet for fall?

Valgkamp og valgkampdiskurser er verbale arenaer der partene utkjemper sine slag hvert annet år. I kampen om velgerne – og i kampen om seerne – er tv avgjort blitt det viktigste medium i valg­kampen. Derfor er det viktig at de involverte partene følger spillereglene. Artikkelen spør om intervjuerne også gjør det eller om de lar sine personlige ”likes and dislikes” få utspille seg.

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 29/30, 2004.
Artikel s 15-36.

15030_2 185.86 KB 14 downloads

...

Download

Om skribenten

❦ Margareth Sandvik er førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning. Hun har blant annet skrevet om argumentasjonsanalyse i Tilnærminger til tekst, 1995, av Jan Svennevig, Margareth Sandvik og Wenche Vagle. Hun har også skrevet om barns språkutvikling, blant annet deres sam­tale- og argumentasjonsutvikling i Barn, språk og kultur, 2002, i samarbeid med Helene Valvatne.

Fulltext:

Mange har sagt det lenge, og den kjente medieforskeren Ralph Negrine sier det slik: ”Without doubt, modern election cam­paigns in most Western democratic systems revolve around the medium of television”2. Ja, tv er den viktigste arenaen for politikerne i valgkampen, og de politiske journalistene spiller en stadig viktigere rolle som “gate­keepere” for hva som slippes til og på hvilken måte. I denne artikkelen vil jeg rette søkelyset mot journalistenes rolle i valg­kamp­utspørringer og undersøke om de mest drevne av de drevne behandler inter­vju­objektene på likt – om de klarer å skape like betingelser og se bort fra partipolitisk tilhørighet. Spørsmålet er ikke bare reto­rikk­analytisk interessant, det er også av demokratisk og medieetisk relevans og viktighet, og det er et spørsmål om det etablerte prinsippet om journalistenes nøytralitet fortsatt står ved lag.
Noen tv-kvelder med valgkamputspør­ringer danner bakgrunn for artikkelen. Et umiddelbart inntrykk var at partilederne ble behandlet forskjellig. Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti plasserte seg i ytterkanten av dimensjonen aggressivt – vennskapelig. Intuitivt visste jeg at stemningen og debattklimaet var annerledes. Og spørs­målet reiste seg: Skaper journalistene like betingelser for politikere uavhengig av deres partipolitiske tilhørighet? Når seeren har inntrykk av at utspørringene er forskjellige, hvordan kan hun gå analytisk til verks for å undersøke det? Med andre ord hva består forskjellen i? Selv om det er vanskelig å si hvorfor utspørringene er forskjellige, er det ut fra noen spesifikke aspekter mulig å avgjøre om de er det og i så fall på hvilken måte. Dette vil jeg gjøre ved å operasjonalisere begrepet intervjubetingelse og presentere en fullstendig analyse av de to utspørringene.
Grunnlaget for artikkelen er Anne Grosvolds og Ingolf Håkon Teigenes utspørring av Valgerd Svarstad Haugland fra Kristelig Folkeparti (Kr.f.) og Kristin Halvorsen fra Sosialistisk Venstreparti (SV) på NRK1s “Valg 99” under kommunevalget i 1999.3

Nøytralitetsidealet
De skandinaviske etermediene er organisert etter en public service-modell,4 noe som inne­bærer krav om saklighet og upartiskhet med ambisjoner om tilgjengelighet og kvalitet. I tillegg setter fraværet av kommersielle interesser også grenser for hvordan virksomheten kan drives.5 Ser en valgkamp­utspør­ringer i lys av ulike modeller for public service journalistikk,6 er to modeller relevante å nevne. Den idealistiske opplysningsmodellen legger vekt på journalistikk som saklig opplysningsvirksomhet, og den profesjonelle granskingsmodellen forklarer hvorfor journalistene er kritiske og nærgående for om mulig å få fram at politikeren holder ubehagelige forhold unna offentlighetens oppmerksomhet. Begge modellene er relevante for forståelse av dagens politiske journalistikk.
I Norge satte det såkalte objektivitetsopprøret i 1969 fokus på journalistenes rolle og utfordret den rådende speilings­modellen: ”Tiden var i ferd med å renne ut for en ‘positivistisk’ virkelighetsoppfatning med dens implisitte objektivitetsforestil­linger”7. Nøytralitet er en viktig del av det objektivitetsbegrepet som i Sverige ble utviklet av Jörgen Westerståhl og som lå til grunn for nyhetsovervåkingen av valgkampen i 1968. De andre to prinsippene var balanse og relevans.8 At journalistikken og journalisten ikke er nøytral står ikke i motsetning til prinsippet om nøytralitet som er en sentral del av ideologien i journalist­utdanningen.9 I intervjuanalyser kan en ­studere journalistenes atferd og rappor­teringsstil og slik dokumentere hvordan de forholder seg til idealet i praksis. Clayman og Heritage beskriver dette forholdet slik:
… interviewers must manage this task while meeting the constraint that they retain a broadly balanced, impartial, or neutral stance towards the statements and opinions presented by the interviewee. However, interviewers’ questions often – and unavoidably – embody assumptions that accept or resist interviewees’ stated positions and cannot, strictly speaking, be regarded neutral. Accordingly, we will ­speak of this stance as embodying a position of “formal neutrality” or, more simply, as a “neutralistic” stance.10
Når jeg spør om nøytralitetsidealet står for fall, spør jeg om den etablerte regelen om lik behandling av politikere er fulgt. Da kan Esaiasson og Håkanssons ord være verdt å ta med seg på veien: ”Kraven på journalisternas uppträdande är stränga. Att utan annan hjälp än den professionella yrkesrollen leva upp till idealet av lika behandling är mycket svårt. Desto större anledning att systematisk granska hur granskarna sköter sitt upp­drag”11. Nettopp en slik gransking er denne artikkelen ment å bidra til.

Den medierte politikken
Politikken er profesjonalisert og mediert. Det første betyr at aktørene i kommunikasjonsprosessen kan kommunikasjon og at journalistene i større grad enn før spesiali­serer seg. Både politikere og journalister drilles, trenes og kurses, særlig i forbindelse med valgkamper. Kommunikasjonsbyråer og konsulenter ”coacher”, bygger merke­varer, skaper image og lar det politiske budskapet filtreres gjennom fokusgrupper. Mens politikere lærer ”media management”, er det de beste journalistene som blir foretrukket til debatt- og valgkampsendingene og med det menes de med evne til konfrontale angrep og nøkternt nærvær.
At politikken er mediert, betyr at det politikeren sier blir betraktet som et råmateriale  journalistene kan plukke fra hverandre, kombinere med annen lyd og bilder og re­integrere det hele i nye narrative fram­stillinger. Replikklengden kuttes til korte ”sound-bites”12 mens bruk av visuelle effekter (bilder, fil og grafikk) får spille en større rolle.13 Dette innebærer at journalistenes rolle har endret seg kolossalt fra de første valgkampsendingene i radio og tv. På 60-tallet kunne norske politikerne snakke uforstyrret i en halv times tid uten at journalistene på noe tidspunkt brøt inn med spørsmål.14 Vi har lenge beskyldt de norske tv-valgkampene for å være amerikanisert, at show’et og grill­party’et har tatt overhånd.15 Påstanden gjelder ikke bare for Europa og USA, men også for land vi sjeldnere sammenlikner oss med16, selv om vi er langt unna amerikanske tilstander. Likevel kan enkelte sendinger i dag minne om den reineste krysseksaminasjon.17 Avskaffelsen av kringkastingsmonopolet og økt konkurranse om publikum fungerer som forklaring på denne utviklingen. Endringen medfører også at tv-selskapene og de politiske journalistene tilskrives en betydelig rolle som kilde til den offentlige opinion. I Sverige tar journalistene over utspørringen på midten av 60-tallet, de tar selv plass foran kamera og utøver en kritisk journalistikk.18 Innad i mediebedriftene er det samtidig et ønske om å utnytte mediets muligheter til å vekke interesse blant seerne, og unngå kjede­lige presentasjoner der innøvde svar og ut­legging av kjente standpunkt har vært vanlig. Det blir nå duket for debatter og intervjuer der spørsmålene kommer overraskende og svarene blir spontane. Tempoet øker og klimaet blir mer spent.19
I takt med journalistenes inntreden som selvstendig politisk aktør med rett til å be­stemme hvilket bilde av politikken som skal presenteres for publikum, mister politikerne monopolet på opinionsdannelsen. Denne utviklingen karakteriseres som den største maktforskyvningen i samfunnet på 90-tallet.20
Politikken er mediert, men har mediene makt? Medieforskerne Asp og Weibull har gjennomført en undersøkelse blant svenske, aktive journalister. Her kommer det fram at både redaksjonsledelsen og de enkelte journalister har en betydelig innflytelse over medienes innhold og at det er ønskverdig med en enda større innflytelse.21 Spør man de svenske partiledelsene, mener samtlige av dem at  aviser, radio og TV er en av de ”absolut mest innflytelserika aktörerna i samhället”, samtidig som de mener at mediene har altfor mye makt22 og at de burde ha mindre innflytelse enn andre samfunnsaktører.23
Andre medieforskere mener medienes makt er begrenset og løfter samtidig fram det de svenske medieforskerne Ekecrantz og Olsson har kalt det redigerte samfunn, der journalisten har rolla både som rapportør og iscenesetter:
Partier og politikere er ikke bare ”objekter” for den politiske journalistikk, men journalistikken er også en selvstendig kraft i det politiske liv. Frikoblingen fra partiene har ikke gjort nyhetsmediene ”upolitiske” – eller hevet over politikken, det har heller styrket deres rolle som selv­stendig politisk institusjon, med makt til å forfølge egne interesser og verdi­preferanser.24
Intervju- og debattstilen varierer fra valgkamp til valgkamp, og den er gjennomtenkt og fastlagt innad i mediebedriftene. For “Valg –99” på NRK med Anne Grosvold og Ingolf Håkon Teigene ble det bestemt at det skulle være et “snillere” konsept: Nå skulle politikerne få komme til orde, de skulle få holde på tråden og utvikle resonnementet. Og det skulle være mindre aggressivt. Politikerne skulle føle seg trygge, atmos­færen i studio skulle være god og publikum skulle få vite hva partiene sto for. Derfor ble også intervjuobjektene i god tid før utspørringene invitert til Marienlyst for å gå gjennom hvilke temaer de ville bli spurt om og prosedyren for selve intervjuet. Dette er altså bakteppet for det nye konseptet i “Valg –99”. En annen historie fra den interne evalueringen i NRK forteller at konseptet fikk ”stryk” – dette var ikke god nok underholdning, det var kjedelig og lite engasjerende.25

Det politiske intervjuet
Politiske intervjuer utgjør en profesjonell og institusjonalisert diskurs og som sådan ­spiller de en viktig rolle i den politiske offentligheten. Også valgkamputspørringer er politiske intervjuer som på linje med andre intervjuer per definisjon er asymmetriske.26 Politiske intervjuer er tydelig strukturerte språk­brukssituasjoner med en klar arbeidsfordeling mellom intervjuer og intervjuobjekt og et veletablert implisitt normsett som styrer den verbale atferden til de to involverte partene. Det er bare intervjueren som har rett til å stille spørsmål og intervjuobjektet er tiltalt med etternavn, mens intervjueren ikke tiltales. Intervjueren bestemmer temaer, tempo og turfordeling – i det hele tatt om atmosfæren skal være vennlig eller aggressiv, samarbeidende eller konfron­terende.
Til tross for den innebygde asymmetrien har politikeren i intervjuer generelt og i valg­kampintervjuer spesielt, til en viss grad mulighet til å påvirke samtaleklimaet, men utviklingen ligger hovedsakelig i hendene på journalistene. Politikeren kan for eksempel være høyst samarbeidsvillig, hun kan smil­ende invitere til perspektivdeling, til latter og gjensidig jovialitet, men disse trekkene må tas opp og aksepteres av journalistene – eller avvises og forkastes. Og det er nettopp journalistenes regi som er fokus i denne artikkelen og som begrepet intervjubetingelser er ment å fange opp. Implisitt i dette ligger et syn på journalisten som innehaver av en institusjonalisert rolle som gir han/henne makt til å behandle intervjuobjektet rett­ferdig eller urettferdig, med andre ord til å anvende og opprettholde en spørrestil som ivare­tar det journalistiske nøytralitetsprinsippet.
Utspørringen er sentral i politiske intervjuer og i valgkampintervjuet er den enda mer sentral. Her finner vi imidlertid en for­skjell mellom de to intervjuene. I et ‘ordi­nært’ politisk intervju er hensikten ofte å belyse én bestemt sak, og dramaturgien bygges gjerne opp rundt polariserende synspunkter på denne saken. Opptakene kan være redigerte, bilde- og lydsatte og inngå i sendinger med andre innslag. Valgkamp­intervjuer er direktesendte med nøye tilmålt taletid, og de ses av et stort publikum. Her er hensikten å teste partiet og politikeren i forhold til ideologi, partiprogram, faktisk stemmegivning i bestemte saker og i forhold til personlig egnethet. Her kan man altså styrke sin ethos: Politikeren må virke troverdig og tillitvekkende, unngå å opptre ubehersket og kunnskapsløst og på ingen måte dumme seg ut.

Intervjubetingelser –
forslag til en
operasjonalisering
Implisitt i rollerelasjonen mellom intervjuer og intervjuobjekt ligger at den ene parten skaper betingelser for hvordan den andre skal komme til orde og framstå. Begrepet intervjubetingelser fanger opp denne rollerelasjonen som innebærer at intervjueren er innehaver av den institusjonaliserte retten til å styre utviklingen av intervjuet. Det er opp til han eller henne å skape en vennlig eller aggressiv atmosfære, med relevante eller irrelevante utspill, med eller uten islett av private og personlige delikatesser. Regien ligger hos journalistene – de råder over samtale- og diskusjonsteknikker med potensiale til å dominere hele forløpet.
Intervjubetingelser som begrep er ikke nytt. I Skandinavia har intervjubetingelser i politikken blitt undersøkt fra et kjønns­perspektiv av Kirsten Gomard, og seinere identisk gjentatt av Anne Krogstad.27 Go­mards variabler er talemengde, turmengde, antall forstyrrelser og måten politikerne profilerer seg. Forstyrrelser er videre inndelt i avbrytelser, forsøk på avbrytelser og overlappende tale. Politikernes profilering er offensive trekk utført av politikerne; hvordan de kjemper til seg ordet, hvordan de motstår forsøk på å bli avbrutt, hvordan de plutselig klarer å skifte emne, hvordan de velger neste taler og hvordan de kommenterer eller korrigerer journalisten. Min innvendig til denne operasjonaliseringen av begrepet intervjubetingelser er at den hovedsakelig konsentrerer seg om sekvensielle forhold, forhold som angår turfordelingen og hvordan taleren kan bli forstyrret. Min påstand er at intervjubetingelser innbefatter mye mer og at det er hensiktsmessig å forbeholde det den styrende parten. Slik vil maktaspektet ved journalistrolla komme tydeligere fram.
Prinsipielt kan intervjubetingelser være alt journalisten(e) gjør i  forhold til intervjuobjektet, fra sendingen kommer på lufta til den tas av. Det blir derfor relevant å inkludere fenomen på ulike nivå. Det er mange kandidater å velge mellom, og i denne studien kommer jeg til å operasjonalisere følgende:28
velkomstsekvens og introduksjonsmåte
tema og temautvikling
reformulering/stråmann
personangrep
avbrytelser og forsøk på avbrytelser
smil, latter og humor
Variablene er forankret i ulike teoretiske tradi­­sjoner, og følgelig har de sine egne me­to­dologier, men tilskrives enten etnometodologisk samtaleanalyse (Conversation Analysis) eller pragma-dialektisk argumentasjonsteori. Som samtalefenomen regner jeg tema og temautvikling, reformulering, avbrytelser og smil, latter og humor. Som argumentasjonsteoretiske fenomen regner jeg strå­menn og personangrep. I analyse av muntlig argumentasjon er det en fordel å kombinere innsikt fra samtaleanalyse og argumentasjonsteori for best mulig å forstå de fenomenene vi møter.29
De variablene jeg har valgt å inkludere i intervjubetingelser, representerer et knippe strategier den styrende parten råder over og kan ta i bruk i sin egen framstilling av intervjuobjektet eller i forhold til hvordan intervjuobjektet selv får betingelser for å fram­stille seg selv slik hun ønsker. Variablene er med andre ord forbundet med utøvelse av makt og dominans og fanger således opp interaksjonelle muligheter og begrensninger intervjuobjektet møter i intervjusituasjonen.

Velkomstsekvens og
introduksjonsmåte
Intervjuer er fasedelte30, så også politiske intervjuer. Åpningssekvenser i politiske intervjuer inneholder biografiske elementer, de kan inneholde en anekdote som springer ut av de biografiske opplysningene, og de inneholder en temalansering. Først etter denne starter det egentlige intervjuet, og i politiske intervjuer er temaene såkalte ”D-events”, som betyr at det er temaer som er diskutable31, som det er uenighet om, dette intervjuet skal handle om. Mitt spørsmål er om journalistene lar temalanseringen foregå på like betingelser for de to politikerne.
I politiske intervjuer og utspørringer på radio og tv blir politikeren presentert for publikum. Måten dette skjer på er selvfølgelig av interesse, og det er særlig det som kalles framing, måten journalistene ”rammer inn” politikeren og hva de lover seerne, som er interessant.32
I de to intervjuene varsler allerede velkomstsekvensene om forskjeller i intervjubetingelser. I Valgerd Svarstad Haugland-intervjuet (SH) introduserer Teigene (T) politikeren på følgende måte, først henvendt til Grosvold (G) og deretter til publikum:33
T:     Kristeleg Folkeparti går til val på mellom anna slagordet ”Eit varmare samfunn” \ og !vi to lurer  på om dette varme samfunnet skal inkludere . alle /
G:     ja . vi lurer på det og mye annet \ men det jeg lurer aller mest på nå \ [er denne]
T:                                              [åja / ]
G:    partilederen som klarer å flytte seg !fysisk fra kanal til en annen fortere enn jeg kan bruke fjernstyreren @ \ ((SH kommer inn))
T:    her er ho \ velkommen til studio Valgerd Svarstad Haugland @\ ((hånd­hilser på T))
SH:    @ takk skal du ha \ hei ((håndhilser på G))
G:    velkommen Valgerd Svarstad Haugland \
SH:    takk skal du ha \
G:    hvor fort gikk det oppover æh= Karl Johans gate i dag da @ /
SH:    det gikk i hvert fall under fartsgrensa @ \
G:     kan du !garantere det /
SH:    æh=
T:     du følgde med / ((sarkastisk))
SH:    nei eg gjorde ikkje det \ men eg stolte på sjåføren eg \ det har eg gjort det før \ og det gjorde eg no og \
T:    men før vi startar utspørringa av deg \ skal vi berre minne om at Svarstad Haugland er gjest på= Internett på NRK etterpå . etter denne sendinga \ og denne adressen vil de finne på rulleteksten etter . straks etter sendinga \ eit varmare samfunn Svarstad Haugland \ kort . kva er det /
I denne velkomstsekvensen fokuserer Teigene umiddelbart Kristelig folkepartis valg­kampslagord ”Et varmere samfunn” og spør om det inkluderer alle. På denne måten signaliserer han til publikum at utspørringen vil dreie seg om inklusjon av visse grupper og eksklusjon av andre, og dem som har fulgt med i debatten i mediene forut for ut­spørringen, vet at Teigene sikter til disku­sjonen om de homofile skal ha rett til å adoptere barn. Teigene lover seerne fortsatt debatt om dette og skaper forventninger om konfrontasjon. Grosvold mykner Teigenes ”rett på sak”-introduksjon med en velkomst­replikk og en hyggelig analogi som spiller på Svarstad Hauglands ”switsj” fra ett stu­dio til et annet, etterfulgt av latter. I åpnings­sekvensen har altså de to journa­listene forskjellig stil: Teigene konfronterer, mens Grosvold demper og er hyggelig.

Når Kristin Halvorsen (H) fra Sosialistisk Venstreparti  ”rammes inn”, skjer det slik:
G:    da er vi i gang med det tredje Topp­møtet \ og vi kan vel si det sånn Ingolf Håkon at den topplederen vi skal møte nå er helt uvanlig optimistisk /
T:    ja \ det går i hvert heilt uvanleg bra med vedkommande på meinings­målingane \ og det likar dei jo
G:    og hun skiller seg ut på mange måter \ men er lik andre politikere \ når meningsmålingene går opp . da stoler hun på dem @ \ og når det går dårlig . bryr hun seg ikke om dem \
T:    vi gjer oss klare for Kristin Halvorsen frå Sosialistisk Venstreparti \ . hjarteleg vel møtt @ ((håndhilser) på T)
H:    takk takk @
G:    hei . velkommen @ ((håndhilser på G))
H:    takk @
T:    eg går ut frå Kristin Halvorsen at den framgangen de med glede registrerer først og framst kjem av at de er eit ­markert sosialistisk parti / . det er !sosia­lismen som har sin renessanse /
Åpningssekvensen inneholder ikke løfte om at seerne skal få noe konkret konfrontasjonsstoff utover i intervjuet. Partilederen blir introdusert ut fra positive begivenheter for henne og partiet, og Grosvold spiller nok en gang på humor når hun beskriver parti­lederen. Sett fra Kristin Halvorsens perspektiv skulle dette love godt – her er det ingen antydninger om ubehagelige temaer.
Velkomstsekvensene er forskjellig med hensyn til ”innramming” – konfronterende for Svarstad Haugland og ikke-konfronterende for Halvorsen. Med hensyn til latter kan begge åpningssekvensene karakteriseres likt. Under håndhilsningen ler samtlige deltakerne i begge utspørringene. Men dette avspeiler bare rituelle, sosiale konvensjoner og skiller seg ikke veldig mye fra velkomst­sekvenser i andre kontekster. Til slutt – og kanskje ikke så mye å henge seg opp i: ­Teigene sier ”hjarteleg vel møtt” til Kristin Halvorsen, men nøyer seg med ”velkommen” til Valgerd Svarstad Haugland …

Tema og temautvikling
Det analytiske startpunktet med inndeling av temaer i foretrukne og ikke-foretrukne er en premiss i undersøkelser av tema og temautvikling i politisk diskurs. Politikere fore­trekker visse temaer og misliker andre, et faktum politiske journalister er klar over. Tema­analysen omfatter derfor: a) journa­listens valg av temaer, b) lengden på tema­sekvenser, c) journalistens reintroduksjon av avsluttede temaer (= temaer som journa­listen ikke vil forlate) og d) fordelingen mellom foretrukne vs. ikke-foretrukne temaer. Dette skulle gi svar på spørsmålet om hvor lenge politikeren får lov til å snakke om sine saker og om det er forskjell på de to politikerne i så måte.
Temabegrepet er problematisk i språk­vitenskapen. Jeg har valgt et temabegrep som hviler på temaskifter, noe som begrunnes med at materialet representerer talt språk og med at det er enklere å avgjøre når et tema skifter enn det er å bestemme en definisjon og deretter en analytisk enhet. Skiftene registreres på bakgrunn av formelle markører, referensielle markører og sekvensielle markører.34
I tabellen presenteres hovedtemaer og deltemaer (deltemaer markeres med binde­strek), tid fordelt på temaene og hvor mye aktørene har brukt av de 30 minuttene de har til rådighet (av total tid).

Når vi sammenlikner journalistenes valg av tema for de to politikere, kan vi med en gang si at det er store forskjeller i intervjubetingelser. Kristelig folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, blir umiddelbart konfrontert med slagordet for valgkampen ”Et varmere samfunn” og dette slagordet blir knyttet til det faktum at partiet stemte imot partnerskapsloven. ”Et varmere samfunn” dominerer første del av utspørringen, i alt bruker journalistene 9 av totalt 30 minutt på det. Dessuten er det en viss forskjell blant journalistene med hensyn til hvordan de forholder seg til temaet. Teigene, den mannlige journalisten, gjenopptar det flere ganger inntil han avslutter med å spørre Svar­stad Haugland om hun forstår hvorfor han fokuserer så sterkt på dette temaet.
Som et deltema av “Et varmere samfunn” introduserer Grosvold, den kvinnelige journalisten, “eldre mennesker” to ganger, og det kan virke som om dette deltemaet er ment å mykne den konfronterende tonen Teigene skaper rundt “Et varmere samfunn” der han særlig oppholder seg ved de homo­files rettigheter til å inngå ekteskap og adoptere barn og å arbeide innafor kirka. Temaene kan karakteriseres som ikke-foretrukne for Svarstad Haugland på bakgrunn av tid­ligere mediekjør rundt nettopp disse temaene.
Kristin Halvorsen fra Sosialistisk Venstreparti får temaer som er foretrukne for henne og partiet. Dette er temaer som avspeiler kjernesaker for SV og kan vel nærmest betraktes som paradetemaer for partiet i denne valgkampen. I 27 av 30 minutt får Halvorsen snakke om skole og utdanning, og når temaet “innvandring” lanseres, får hun også lov til å snakke om aspekter rundt innvandrere og utdanning. Når journalistene og særlig Teigene ser at tiden renner ut, introduserer han kjapt et temaskifte og spør hvordan SV skal finansiere alle reformene.
Å studere tema og temautvikling, hva politikeren får snakke om, viser seg altså å være en meget relevant variabel i studiet av intervjubetingelser.

Reformulering/stråmann35
Reformuleringer36 er oppsummeringer og tolkninger av noe den andre parten har sagt enten i den aktuelle, pågående situasjonen eller i en annen relevant sammenheng. I noen typer profesjonell diskurs, bl.a. intervjuer, politiavhør og rettsavhør, gir reformuleringer den dominerende parten mulighet til å presisere og kontrollere hva den andre parten faktisk har ment.37 I disse diskurs­typene er rollefordelingen asymmetrisk i den forstand at bare den ene parten, i vårt tilfelle journalisten, har den fulle rett til og er forventet å reformulere den andre partens samtalebidrag. Å sammenfatte og fokusere på utvalgte aspekter av motpartens bidrag har karakter av spissformulering og som sådan har det et potensiale til å skape uenighet og til å utøve makt – “the power of summary”, som det så treffende er blitt kalt.38 Det er derfor interessant å undersøke hvordan journalistene reformulerer en bestemt politikers foregående uttalelser. I en analyse av intervjubetingelser er det ikke antall re­formuleringer i seg selv som er interessant, men karakteren på reformuleringene. Spørsmålet er om intervjueren går for langt i sine tolkninger eller om han holder seg til det politikeren faktisk har uttalt – og hvor ofte dette skjer.
Reformulering er registrert og beskrevet i samtaleanalysen39 som et fenomen der en først og fremst oppsummerer og presiserer det som tidligere er sagt. Jeg har i andre sammenhenger tatt til orde for å kombinere innsikt fra samtaleanalyse med innsikt fra argumentasjonsteori,40 og dette vil jeg gjøre også i analysen av reformuleringer. I mine øyne blir det særlig interessant å se fenomenet i sammenheng med argumentasjonsfeil (eng. fallacies)41 som lenge har vært et forskningsfelt i argumentasjons- og retorikklitteraturen. Jeg går altså inn for å flytte blikket fra sekvensiell forskjellsbehandling til fenomener knyttet til meningsutveksling og argumentasjonsrekker. Ser en på beskrivelsen av reformuleringer i samtaleanalysen, blir det sagt at reformuleringer kan resultere i uenighet og at de inviterer samtalepartneren til å godta eller forkaste karakteristikken av posisjonen hans.42 Fra samtaleanalytisk hold omfatter beskrivelsen både reformuleringer som er akseptable og uakseptable for motparten, men siden sistnevnte ikke settes inn i et argumentasjonsteoretisk perspektiv, mister vi noe av innsikten i hva som skjer mellom partene når reformuleringen bare beskrives som “uakseptable for motparten”. Ser vi på fenomenet fra argumentasjons­teoretisk hold, ligger hovedfokuset på om reformuleringen “går for langt”. Gjør den det, havner den i kategorien argumentasjonsfeil, altså argumentasjon som ikke er gyldig.
Å benytte seg av stråmann43 i argumentasjon vil nemlig si at en tillegger motparten et fiktivt standpunkt, et standpunkt det ikke er belegg for å tillegge vedkommende. En påstår med andre ord at motparten mener noe hun ikke mener.44 Svensk retorikkforskning har vist at stråmannargumentasjon ofte realiseres ved at ytringer tas ut av kontekst eller ved at motparten mistolkes, f.eks. ved å overdrive kvantifiserende ledd (”en” blir til ”alle”)45.
Fra argumentasjonsteori hentes som sagt begrepet argumentasjonsfeil, og som Hamb­lin har påvist, er dette et fenomen som siden Aristoteles og fram til moderne studier av argumentasjon ikke har kunnet vise til ­verken en samlende teori om fenomenet eller antallet registrerte feil.46 I dette arbeidet vil jeg støtte meg til den pragma-dialektiske oppfatningen av argumentasjonsfeil som setter fenomenet inn i helhetlig teoretisk ramme.47 Av særlig interesse i konfronterende samtaler står de såkalte emosjonelle argumentasjonsfeilene ”argumentum ad hominem” (personangrepet) og ”argumentum ad baculum” (trusselen), samt stråmann og forhastede konklusjoner. Jeg har påvist at dette er argumentasjonsfeil som opptrer i debatter når klimaet blir aggressivt og tempoet økes.48
Stråmannargumentasjon er nært relatert til personangrepet, til argumentum ad hominem, og derfor kan vi si at de to typene argumentasjonsfeil ofte smelter sammen med hverandre:
[…] it is easy for a proponent of an ad hominem attack to get carried away and to begin to exaggerate and distort the opponent’s position in order to make his attack appear stronger and more effective in refuting the opponent’s case. Thus the ad hominem arguer can easily begin to distort his opponent’s position, engaging in ”straw man” tactics.49
Når journalister i valgkamputspørringer stiller politikere til veggs for å ”kjøre dem” på noe de har sagt, prøver de ofte å svekke troverdigheten til politikeren ved å så tvil om hennes evner, konsistens, ærlighet og så videre. Resultatet blir at stråmannen tangerer og går over i et personangrep, noe som gir en ”ekstra nyanse” til analysen av intervjubetingelser siden personangrep kan regnes som mer åpenbare angrep enn strå­menn. Det er derfor relevant å stille tilleggsspørsmålet om stråmannen også er et person­angrep.
Følgende framgangsmåte brukes på de to utspørringene: Først registrerer jeg reformuleringen, dernest spør jeg om reformuleringen er en stråmann, og til slutt spør jeg om stråmannen også er et personangrep, som svekker politikerens troverdighet.
Resultatet av analysen viser at det er svært store forskjeller på de to utspørringene når det gjelder reformuleringer. I utspørringen av partilederen for Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, er det bare én reformu­lering – og den er til og med trukket tilbake mot slutten av den turen den er framsatt i. Temaet er skole, og det er den kvinnelige journalisten Grosvold som er ansvarlig for denne reformuleringen:

Eksempel 1:
T (= Ingolv Håkon Teigene), G (= Anne Gros­vold), H (=Kristin Halvorsen). Reformuleringen er understreket:
T:    skal vi snakke om . meir konkret om valgkampsaker og snakke om favorittsaka for SV . nemleg skule . utdanning og unge \ det står i programmet at de vil ha betre skule \ men eg har ikkje funne nokon plass at de vil ha betre lærarar /
H:    jo \
T:    står det det /
H:    ja \
T:     då har eg lest det dårleg da / ­((ironisk)) . okey \
H:    det er jo helt . altså lærerne er jo helt avgjørende \
T:    javel \ det var det eg trudde da \ skjøner du \
H:    det er mange dårlige skolebygg rundt omkring \ og de trengs å rustes opp \ men jeg tror faktisk at hvis du har en topp ”shaina” skole . men en håpløs sekk av en lærer foran eleven . så ­hjelper det lite \ sånn er det jo \
G:    så du mener at norske lærere er for dårlige / for det står faktisk .. Ingolf Håkon har faktisk helt rett \ det står ikke \ . for det står at ”enkelte klasser får for dårlig undervisning” \ men dere går aldri . og da viser dere til at klassene for eksempel er for store \ og dere sier aldri noen steder faktisk . at norske lærere er for dårlige \
H:    nei det kan man ikke si generelt
G:    neivel \
H:      [men]
T:    [men] meiner du det /
H:    en del norske lærere er for dårlige . er utbrent . snur bunken og har ikke fornya seg  ((fortsetter))
Det er formuleringen “en håpløs sekk av en lærer foran eleven” som raskt frister Gros­vold til en stråmann/reformulering i spørsmåls form: Om Halvorsen mener norske lærere er for dårlige. Spørsmålsformen ­demper brodden i reformuleringen, men enda viktigere er det at Grosvold selv trekker påstanden tilbake før Teigene gjør den til et eksplisitt spørsmål (“meiner du det”) som fjerner det presupposisjonelle i formuleringen.
I utspørringen av Svarstad Haugland er stråmennene/reformuleringene langt mer hyppige, de er av en annen ‘kaliber’, og de opptrer innenfor alle temaene hun blir spurt om. Vi starter med partnerskapsloven:

Eksempel 2:
SH:    ja vi har det \ vi har gått imot partnerskapsloven og hovedbegrunnelsen min det var . æh vår . det var at vi ønskte ikkje å åpne opp for adopsjon for homofile par \ det at eg tolererer at et homofilt par bur [saman]
T:     [kva sa du no /] er det . er det !adopsjon som er problemet / godtar de eigentleg partnerskapsloven /
SH:    nei . det vi har sagt er at vi hadde et alternativ til partnerskapsloven nemlig lov om bustadsfellesskap der homofile og kunne æh æh etablere og organisere sitt samliv slik som dei ville og for meg er det viktig å understreke at det er deiras valg kossen dei ønsker å leva \ æh=
Også her ser vi en reformulering i form av et spørsmål. Svarstad Haugland sier ikke at Kr.F. godtar partnerskapsloven, tvert imot sier hun at de gikk imot den og begrunner det med at de ikke ville åpne opp for adopsjon. Neste reformulering kommer under temaet ”svarte dagmammaer”, diskutert i forbindelse med kontantstøtten:

Eksempel 3 og 4:
SH:     kjenner du nokon som bruker svarte dagmammaer /
G:    (2. sek.) [!hva /]
T:                [eg gjer det]
SH:    kvifor anmelder du dei ikkje / det er ulovlig [å]
G:         [herlighet]
T:         [oppriktig talt]
SH:    ja men !jo \ no er det alvorleg her \ det er ulovleg [å]
T:                [skal]
G:            [men]
SH:            operere med svart arbeids­kraft \ no har vi gjort reglane for dagmammavirksomhet så enkelt å gjøra kvit og eg-
G:    men gjør du nå alle oss til kjeltringer . [alle]
SH:        [nei]
G:    nordmenn som !vet !om at svarte dagmammaer fins er nå kjeltringer fordi vi ikke anmelder dem til politiet / dette kan du ikke mene på alvor/
SH:    det eg har lyst å understreka \ det er at det er blitt sagt så mange påstander i diskusjonen rundt kontantstøtten som ikkje blir [belagt]
G:           [<tempo> mener] du det er løgn / mener du at det ikke eksisterer / mener du at det ikke er fare for at dette eksisterer / <tempo>
SH:     eg er !heilt sikker på at det er fleire dagmammaer no \ men ikkje så mange som folk seier det er \
Både i eksempel 2, 3 og 4 kommer reformuleringene etter at journalisten har tatt ordet ved hjelp av avbrytelser. Samtidig kan vi si at i alle de tre reformuleringene går journa­listen for langt – det er ikke bare snakk om en oppsummering av innholdet i foregående tur(er), men journalisten påstår at politikeren sier noe hun faktisk ikke gjør. Det er ikke belegg for å si at Svarstad Haugland mener at de som ikke anmelder brukere av svarte dagmammaer til politiet, er kjeltringer. Heller ikke er det belegg for å si at Svar­stad Haugland mener det er løgn at svarte dagmammaer fins i stor skala.

I utspørringen av Svarstad Haugland er det flere eksempler på reformuleringer/­strå­menn der journalisten går for langt og tillegger henne synspunkter det ikke er belegg for å si at hun har. For eksempel når de diskuterer billigere barnehager og kontant­støtte, ber Teigene om en kommentar til en studie som viser at 6 av 10 foreldre foretrekker billigere barnehage enn kontantstøtte. Svarstad Hauglands svarer med at det i spørreundersøkelsen ikke kommer fram at kontantstøtte ikke blir gitt i samme størrelsesorden som statsstøtten (til barnehager), det er noen premisser som er svake i studien, ifølge Svarstad Haugland. Teigene responderer med at dette er “relativt enkle saker, dette med barnehage og kontantstøtte, folk forstår det”, sier han, og “du må ikke mistro velgerne dine !så mykje at du må inn i djupe detaljar for å forstå dette . veit du”. Stråmannen er at Svarstad Haugland mistror velgerne sine.
De to neste stråmennene kommer under temaet skole og utdanning. Den første kommer i forbindelse med Voksenåsenerklæringen der de tre regjeringspartiene gikk inn for å redusere elevtallet i grunnskolen til 28 og etter hvert til 25. To år etter erklæringen er fremdeles ikke dette løftet innfridd, og Teigene vil vite hvorfor. Svarstad Haugland forsvarer seg med at de prøver ut forskjellige modeller, prosjektarbeid med større eller mindre klasse. Her avbryter Teigene henne: “de må jo ha ei meining med å ha lovt det / hvis ikkje det betyr noko så \ så det er ikkje sikkert at dette løftet skal haldast altså /”. Det er riktignok en stråmann i spørreform, det demper brodden, men det er klart at Svarstad Haugland ikke har innrømmet noe i retning av å trekke løftet tilbake, tvert imot har hun sagt at de har forsøkt med elevgrupper på 60, 30 og 15.
Grosvold fortsetter samme tema og resonnement som Teigene:
G:    kanskje man må gjøre det sånn Valgerd Svarstad Haugland \ at man ikke reduserer så veldig dette tallet på elever / du har jo åpenbart sagt at å undervise 60 elever for deg som lærer var åpenbart bare peanøtter og . og
SH:    nei @
Det var vel ikke akkurat det Svarstad Haugland sa – det var vel heller at i noen situa­sjoner kunne både 60, 30 og 15 elever passe, alt etter hva en holdt på med. Journalistens utsagn går for langt og karakteriseres som en stråmann.
En opptelling av stråmennene viser at Anne Grosvold argumenterer med én stråmann mot Kristin Halvorsen (SV), mens Valgerd Svarstad Haugland (Kr.F.) blir møtt med seks. Av dem står Grosvold for tre og Teigene for tre.
Ser vi på hvordan stråmenn fungerer – det at journalistene tillegger politikeren et standpunkt hun ikke har og som hun blir nødt til å forsvare seg mot, kan vi si at Kr.f.- politikeren får en mye tøffere og uvennlig behandling fra de to journalistene enn SV-politikeren. Variabelen stråmann/reformulering avdekker en samtale- og argumentasjonsmåte som klart henger sammen med maktutøvelse, og den sterke skjevfordelingen mellom de to politikerne på denne variabelen kan bidra til en påstand om at journalistene ikke ivaretar idealet om nøytralitet, og at de forskjellsbehandler. Med hensyn til en operasjonalisering av begrepet intervjubetingelser, skulle dette tyde på at det er høyst relevant å innlemme variabelen stråmann/reformulering i begrepet.
Hvis vi ser på stråmennene i Svarstad Haugland-utspørringen, kan fem av seks karakteriseres som personangrep og som sådan bidrar de til å svekke hennes tilfor­latelighet, hennes ethos: Hva tenker vi som seere og velgere om en politiker som gjør folk til kjeltringer fordi de vet om svarte dagmammaer, som påstår at svarte dagmammaer opphører etter innføring av kontantstøtten, som mistror velgerne sine, som farer med løftebrudd og som ikke synes det er vanskelig å undervise i grupper med 60 elever?

Avbrytelser og
forsøk på avbrytelser
I konfronterende samtalesjangere er avbrytelser en verbal strategi som ofte ledsager uenighet, utfordringer og gjendrivelser.50 Det er også et trekk som markerer overgangen fra debatt til krangel.51 Avbrytelser er imidlertid ikke et entydig fenomen som utelukkende assosierer konfrontasjon og dominans. De kan like gjerne være uttrykk for involvering og engasjement og således ha lite med maktutøvelse å gjøre – partene ­griper bare inn i hverandres tale uten at den andre oppfatter det som et forsøk på å ta fra henne ordet. Vi kan med andre ord ikke automatisk sette likhetstegn mellom avbrytelser og dominans og konfrontasjon,52 men vi må ta den lokale konteksten i betraktning når vi bestemmer hvorvidt avbrytelsen fungerer samarbeidende (støttende) eller konfronterende (konkurrerende). Mange studier skiller mellom samarbeidende avbrytelser og konfronterende avbrytelser og opererer bl.a. med en sekvensiell og en moralsk di­men­sjon.53 Den sekvensielle dimensjonen refererer til det trekket som har blitt foku­sert i de fleste studier, nemlig hvorvidt en avbrytelse griper inn i den pågående talestrømmen på et punkt der taleren ikke har nådd et mulig turoverleveringspunkt. Den moralske dimensjonen utfyller dette med å ta hensyn til hva avbrytelsen er brukt til å gjøre i den lokale konteksten den opptrer – om den er samarbeidende eller konfronterende. Ved å spørre seg om samtalepartene oppfatter avbrytelsen som samarbeidende eller konfronterende, dvs. ved å studere reaksjonen som framkommer i samtalepartnerens neste tur, kan en få et holdepunkt til å bestemme om avbrytelsen skal karakteri­seres som samarbeidende eller konfron­terende.54
I en analyse av intervjubetingelser er både journalistenes og politikerens avbrytelser og forsøk på avbrytelser relevant å inkludere. Hvis journalistene til stadighet avbryter politikeren, betyr det at politikeren ikke får snakke i fred og presentere sitt syn på en sak. Motsatt, hvis journalistene tillater politikeren å avbryte dem, betyr det at politikeren får ta del i kontrollen av talerommet, en rettighet som er forbundet med journalist- og utspørrerrolla. En slik rettighet er selvfølgelig uttrykk for gode intervjubetingelser.
I analysen av intervjubetingelser er det også relevant å se om begge typer avbrytelser forekommer, både om partene dominerer eller involverer seg med hverandre – altså om de inntar en fiendtlig og konkurrerende eller vennskapelig og samarbeidende tone. Jeg vil altså registrere begge typer avbrytelser i til­legg til hvem som står for avbrytelsen. Framgangsmåten blir som følger: Hvert tilfelle av overlappende tale registreres, videre blir type avbrytelse bestemt, dernest klassifiseres overlappingen som avbrytelse eller forsøk på avbrytelse, og til sist hvem som står for den.
I utspørringen av Valgerd Svarstad Haugland gir dette følgende bilde (V = vellykket avbrytelse, M = mislykket avbrytelse, dvs. et forsøk som ikke fører til turskifte):

Det er få støttende og involverende avbrytelser i denne utspørringen. Med andre ord er det lite av den gjensidige og vennskapelige inngripen som karakteriserer samtalen i nære relasjoner. De tre forekomstene er alle utført av den kvinnelige journalisten Gros­vold, og de er alle ledsaget av gjensidig latter.55 I to av dem korrigerer journalisten Svarstad Hauglands feilsnakking, i den siste avbryter hun med en hyggelig kommentar, ”nå har du fått sagt alt du hadde lyst å si på Kveldsnytt i går kveld” – der ikke hun, men statsminister Bondevik fra samme parti fikk æren av å stille opp. Bare sistnevnte forekomst er interessant siden den har et innhold som dreier seg om noe mer enn bare den tekniske siden av talestrømmen.
Som vi ser av de fiendtlige og konfronterende avbrytelsene, er det både hyppige forsøk på avbrytelser så vel som fullførte avbrytelser. Først og fremst er det journalistene som avbryter, og Grosvold avbryter 13 ganger, Teigene 17. Grosvold forsøker seg på avbrytelser 5 ganger, Teigene 10 ganger. Det er altså en viss kjønnsforskjell mellom journalistene, og det kan være belegg for å si at Teigene holder er mer konfronterende og aggressiv tone enn Grosvold. Også Grosvolds vennskapelig avbrytelser bidrar til å styrke et slikt bilde.
Svarstad Haugland forsøker hyppig å avbryte journalistene (17 ganger), men lykkes bare i to tilfeller. Det betyr at hun signaliserer uenighet og vilje til å ”komme på banen”, men hun må gi seg i de fleste av forsøkene. Sett under ett er det 64 fiendtlige avbrytelser eller forsøk på avbrytelser i denne utspørringen, noe som viser at det er høyt tempo og en god del overlappende tale. I tillegg begynner både journalistene og politikeren å snakke før den andre parten har fullført de siste ordene av turen sin uten at jeg regner dette som en avbrytelse i og med at turen fullføres samtidig som den andre parten har påbegynner sin tur og begge parter får sagt det de vil. Dette bidrar til å forsterke inntrykket av intenst tempo og munn­huggeri.

I utspørringen av Kristin Halvorsen fordeler avbrytelsene seg slik:

Denne utspørringen skiller seg i alle hen­seender fra utspørringen av Svarstad Haugland. For det første er det mange flere venn­skapelige avbrytelser og forsøk på avbrytelser, noe som betyr at partene i større grad involverer seg i hverandres samtalebidrag. Det er altså 5 vennskapelige og fullførte avbrytelser og 3 forsøk – og vi skal huske at alle disse vitner om en god tone mellom partene. En ytterligere nyanse er at to av de tre vennskapelige avbrytelsene fra Grosvold i Svarstad Haugland-utspørringen er korrigeringer på feilsnakking, mens den siste er en kommentar om at politikeren endelig fikk formidlet det hun hadde på hjertet. I Hal­vorsen-utspørringen er avbrytelsene involveringer i den forstand at partene fyller ut replikkene til hverandre ut fra en felles enighet og forståelse om hva de skal til å si. Denne gjensidige involveringen ser vi at også Halvorsen benytter seg av to ganger.
Analysen av avbrytelser forteller at journalistene i det ene intervjuet skaper en hyggelig og samarbeidende atmosfære, mens de i det andre intervjuet ”hakker og hugger” på hverandre. De to typene avbrytelser, samt nyansen fullført eller mislykket, gir et klart bilde av hvordan partene forhandler fram talerommet og om de skaper et godt eller dårlig samtaleklima.

Latter og humor
Latter56 og humor er ikke entydige fenomen. De er flertydige og gir mulighet for flere og motstridende betydninger innenfor samme tekst. Latter og humor er polysemiske uttrykk, der både en alvorlig og en ikke-alvorlig betydning kan gjenkjennes. Sånn sett kan en politiker gjerne le for å ufarliggjøre et utsagn eller et standpunkt – latteren kan ta brodden av det og la det bli mindre truende. På den andre siden gir gjensidig smil og latter et umiddelbart inntrykk av at partene har det hyggelig sammen, at de er på bølgelengde og at latteren forener dem. Men alle partene kan gjensidig le og samtidig være dypt splittet, mens latteren “stilltiende” redder ansikter og sørger for at konflikter ikke tydeliggjøres.
Det er mange typer latter, og latteren kan ha ulike funksjoner. Flere forskere har allerede pekt på dette:
Humor has been seen as a channel for introducing new ideas onto the agenda, for provoking change, for delivering criticism, and for getting out of tight spots.57
I valgkampdiskurs, enten det dreier seg om utspørringer eller debatter, gjenkjenner vi alle disse funksjonene, og vi finner dem også i utspørringen av Svarstad Haugland og Halvorsen. I dette arbeidet ligger fokus først og fremst på hvordan journalistene råder over latteren, hvordan de gjør den til et en­sidig eller gjensidig fenomen som skaper et godt eller mindre godt klima mellom partene i studio.
Den fastlagte rollefordelinga i valgkamputspørringer har betydning også for latter og humor. Det er ikke politikeren som legger premisser for atmosfæren i denne typen kontekst, men det er journalistene som råder over den gjensidige latteren: Politikeren kan gjerne le og bruke humor, men det ”gate-keeperne” som avgjør den videre skjebnen til disse ”alliansebyggerne”. Overhører de invitasjonen til latter, avviser de samtidig politikeren, og debattklimaet kan bli uvennlig. Aksepterer de den, blir forholdene omvendt.
I en undersøkelse av intervjubetingelser er det relevant å registrere hvor mange ganger politikeren tar initiativ til latter, hvor mange latterforekomster som blir fult opp med gjensidig latter ,og hvor mange som blir overhørt. Videre er det relevant å undersøke hvor mange ganger journalistene tar initiativ til latter, om politikeren ler med eller om journalistene bare ler seg imellom. I alle forekomstene er det interessant å kople latter til verbalt eller ikke-verbalt innhold.
Alle tilfeller av hørbar latter er registrert, deriblant ytringer som uttales leende, slik Adelswärd og Öberg gjør i sine analyser.58

Det er flere forhold å lese ut av denne oversikten. For det første tar ikke Svarstad Haugland mange initiativ til latter, bare 4 ganger – så hun bruker ikke latter til å bygge verbal allianse i særlig grad. Journalistene tar initiativ 10 ganger, 9 utført av Grosvold og 1 av Teigene. Men det aller viktigste er at når journalistene inviterer til latter, så gjør de det for å le av Svarstad Haugland og ikke med henne. Hun blir latterliggjort, og lat­teren rammer henne i stedet for at den ­skaper positive bånd mellom dem. Dette skal vi se litt nærmere på.
Fire ganger ler alle tre partene samtidig. Første tilfelle gjelder Svarstad Haugland ‘lettvinte’ spøk om at Teigene er “så intelligent og oppegående”. Selv om alle tre ler, er Teigene overhode ikke hjertelig, latteren er kjølig og etterfulgt av en avvisende replikk, “ikkje ta den da . den er for billeg”. Det neste tilfellet av gjensidig latter mellom alle tre er ved Svarstad Hauglands feilsnakking – hun sier “Teigane” i stedet for “Teigene”, altså en komisk effekt. Kort latter mellom alle tre oppstår også når Teigene antyder at Svarstad Haugland kjenner til budsjettet mellom de tre regjeringspartiene, og her er latteren uttrykk for gjensidig forståelse av det politiske spillet. Den siste forekomsten av latter mellom alle tre oppstår rundt lydmannens inngripen overfor Svarstad Hauglands mikrofon, en episode som ikke er direkte humoristisk, men som gjelder en plutselig, ytre omstendighet.
Ellers kan vi se at Grosvold én gang inviterer Svarstad Haugland til latter. Da har hun nettopp latt Svarstad Haugland få en lang replikk om hva Kr.f. har fått til, og her kommenterer Grosvold med at nå fikk hun sagt alt hun ville sagt dersom det var hun og ikke Bondevik som hadde stilt opp på ”Kveldsnytt” kvelden før.
Et par ganger ler Svarstad Haugland ­alene. Første gang er når hun sier at Kr.f. mener barna har det best i barnehagen, og siden dette kan virke som et paradoks i og med kontantstøtten og partiets fokus på familien, ler hun, mens hun deretter presi­serer at hun mener de har det bedre i barnehagen enn på skolen, siden Kr.f. var imot skolestart for 6-åringer. Den neste gangen hun ler alene er når hun prøver seg med en spøk, men blir totalt overhørt: ”Ein må nemleg vere to for å få barn, elles blir det både teknisk og kjedelig,” sier hun og ler.
Hovedfunnet er allikevel at det er lite ­latter og hyggelig atmosfære i denne ut­spørringen sammenliknet med Halvorsen-utspørringen.

Totalt er det mye latter i denne utspørringen, og det er mer av den gjensidige latter. Latteren er initiert både av politikeren (12 ganger) og journalistene (10 ganger), og det er sjelden at politikeren ler alene – og da kan det hende at den andre parten smiler, men det fanger ikke kameraet opp. Dessuten ler partene også av politiske temaer, ikke bare slike som er knyttet til den rituelle gjennomføringen og avviklingen av utspørringen, til temaskifter eller til ytre begivenheter som inntreffer under sending. De forenes rundt politiske temaer og effekten blir det vi kan kalle politisk fundert latter.
Et eksempel på gjensidig latter der partene ler av noe morsomt, ser vi i eksempelt nedenfor. Her er det Grosvold som tar opp tråden fra noe Halvorsen sier, alle tre ler, og Halvorsen fortsetter deretter på temaet. Latteren allierer dem og bekrefter at de er på bølgelengde:
Partene diskuterer karakterer, og Hal­vorsen har nettopp sagt at karakterene stenger for den fornuftige læringen.
H:    for veldig mange er det det eneste håndfaste beviset du har @ for at du har gått på skolen\
G:    ja men det er=
H:    det er !ikke noe god måte å lære på\ . kjære vene\ . jeg har da sittet mang en vårkveld og lest og lest og lest\
T:    du blei’kje . du blei’kje . til eksamen/
[du blei’kje dummere av det/]
H:     [og det klarte jeg å gulpe opp] igjen neste dag . og dagen etter det var det borte også\
T:    du blei’kje dummere av det/
H:     men det er sånn svingdørskunnskap\
T:    [okey]
H:    [det] er ikke noe kunnskap jeg husker
G:    det er sånn kunnskap som er helt unyttig @ det er sånn vi gjør før disse programmene det
[@@@@]
T:      [@@@@]
H:    [@@ men] det er jo det du bruker og det du kan og det du jobber mye med
Neste eksempel på gjensidig og alliansebyggende latter er noe annerledes i og med at latteren direkte er knyttet til enighet mellom de tre partene:
Partene diskuterer skole, og Halvorsen har nettopp spurt (ja, hun har spurt) hvorfor hun er så opptatt av skole.
H:    jeg har reist rundt i nesten hele ­Norge og snakket med elever . lærere og foreldre . og de har vist meg skolen deres og jeg tenkte ikke på det før jeg var på en skole i Bergen . og da var det noen unger som stod og ropte ”før du går herfra må du se på jentedoen” . og jeg tenkte . herregud har vi et dopolitisk program @ /
G:    [@@]
T:        [@ og] det hadde du @/
H:    og det var en kald og stinkende dårlig jentedo uten speil og . de ungene følte= og de oppfatta det  som klar beskjed om at de var=
T:    sånn var det på 50-tallet \
H:    ikke sant / de oppfatta det som en beskjed om at de var veldig lite verdt \
Ikke bare ser vi her et eksempel på at begge journalistene ler av Halvorsens utspill, men Teigene bekrefter og utfyller bidraget hennes med å si for egen regning at ”sånn var det på 50-tallet” – og Halvorsen backer opp med et ”ikke sant”.
Et eksempel på ensidig og derfor litt pinlig latter kan hentes fra utspørringen av Svar­stad Haugland:
Partene diskuterer partnerskapsloven som Kr.f har gått imot. Svarstad Haugland begrunner dette med at hun vil verne om familien og særlig barna.
T:     det e’kje . det’ekje i alle familiar at barn blir skapt, veit du \
SH:    nei . det er ikkje alle som får barn  . det er heilt riktig . men det går ikkje an å få barn uten at de ter ei kvinne og ein mann . og hvis du får det til . så er det veldig teknisk og sikkert veldig lite spennende og @ ((ser smilende på begge journalistene)) for å være litt fleipete . . men poenget er at vi ønsker å verne om familien
Svarstad Haugland inviterer forgjeves: Hennes fleip om sex og befruktning blir møtt med en taus mur. Til og med den lange pausen mot slutten av replikken blir ”hengende” – journalistene tar ikke ordet, men venter på en fortsettelse og en ytterligere begrunnelse for at Kr.f. gikk imot partnerskapsloven.
Ser vi på latterens funksjon i begge utspørringene, kan vi bekrefte at latter ikke bare brukes til å signalisere noe som er morsomt og uviktig. Tvert imot signaliserer den det som er seriøst og sensitivt og er i mange sammenhenger brukt for å minske ansikts­truende handlinger.60
Heller ikke er latter bare en form for metakommunikativ handling som signaliserer holdning til det en snakker om eller til de involverte partene, men latter brukes også til å utføre interaktivt statusarbeid. I hierarkiske samtalesjangere er det hovedsakelig den dominerende parten som kan initiere latter, og i disse sammenhengene kan latter skape og vedlikeholde hierarkier. Dessuten har latteren en diskursorganiserende funksjon. Latter forekommer ofte ved temaoverganger, når grensen mellom viktig og uviktig skal trekkes og når noe uventet inntreffer – som når Svarstad Haugland får hjelp av en lydmann. Disse trekkene ved latterens funksjon er som sagt pekt på av Adelswärd og Öberg.
I tv-overførte debatter er det vanskelig å registrere smil, siden seerne ikke får tilgang til alle ansiktene på en gang. Imidlertid har jeg foretatt en opptelling av hvor mange ganger politikeren smiler når hun har kamera på seg. Svarstad Haugland smiler mer enn dobbelt så mange ganger som Halvorsen (65 vs. 30), og smilene hennes har en bestemt karakter. Det er påfallende i hvor stor grad Svarstad Haugland smiler når hun svarer, men smilene er ”automatiserte” og ”tekniske”. De er leppebevegelser ved turavslutninger.
Konklusjon
Det er ikke tvil: De to politikerne blir grundig forskjellsbehandlet ut fra de utvalgte analysevariablene. På samtlige variabler – velkomstsekvens og introduksjonsmåte, tema og temautvikling, reformulering/­stråmann, personangrep og latter og humor – er det stor forskjell på hvordan de to politikerne blir spurt ut. Funnene viser markant forskjellige intervjubetingelser: Valgerd Svarstad Haugland fra Kristelig Folkeparti blir mye dårligere behandlet enn Kristin Halvorsen fra Sosialistisk Venstreparti. Svarstad Haugland møter et intervjuklima som aggressivt og offensivt. Journalistene er pågående og uvennlige og avviser hennes invitasjoner til samarbeid. Motsatt, under utspørringen av Halvorsen opptrer de venn­skapelig, ja jovialt og kameratslig, og det råder en god og munter tone mellom de tre aktørene i studio.
Sammenlikner vi intervjustilen til den mannlige og den kvinnelige journalisten, er det belegg for å si at Anne Grosvold er mildere. Hun har færre forekomster av de mest uvennlige trekkene og det virker som om hun demper noe av den stemningen som skapes av den mannlige intervjueren, Ingolf Håkon Teigene.
Har så journalistene har forlatt prinsippet om nøytralitet? Med bakgrunn i disse to utspørringene er svaret ja. For å kunne si noe generelt om dette, må vi i større grad gå inn i flere utspørringer og intervjuer og ­gjøre detaljerte analyser med basis i begrepet intervjubetingelser og kanskje også utvide det. Skulle det vise seg i andre sammenhenger og i større omfang at funnene fra denne artikkelen blir bekreftet, er journalistenes posisjon som ”demokratiets voktere” i fare. Da kan definitivt ikke prinsippet om nøytralitet forsvares lenger.

Noter

1    Takk til professor Svein Østerud og professor Jan Svennevig for nyttige kommentarer til artikkelen.
2    Negrine (1996), s.149.
3    NRK1 er en av de to norske riksdekkende tv-kanalene og er ikke reklamefinansiert.
4    Da svensk radio skulle organiseres, sto valget mellom en totalitær organisasjonsmodell med staten eller det styrende partiet som kontrollmekanisme, en kommersiell modell som innskrenket statens rolle og en public service modell i ”folkets tjeneste” etter britisk mønster (Esaiasson og Håkansson 2002). De tre skandinaviske landene har alle valgt den siste modellen.
5    Esaiasson og Håkansson (2002).
6    Esaiasson og Håkansson (2002) presenterer tre rendyrkede modeller for public service-journalistikk: den idealistiske opplysningsmodellen, den profesjonelle speilingsmodellen og den profesjonelle granskingsmodellen. De framhever at i praksis drives journalistisk virksomhet etter ideer fra alle modellene.
7    Dahl og Bastiansen (1999), s. 424.
8    Westerståhl (1972).
9    Femø Nielsen (2001).
10    Clayman og Heritage (2002), s. 120.
11    Esaiasson og Håkansson (2002), s. 150.
12    Gjennomsnittlig ”sound-bite” i i USA i 1968 var på 60 sek., i 1988 på 8,5 sek. (Hallin 1997). Termen kommer fra radio og refererer til en et film- eller teipsegment som viser noen snakke.
13    Hallin (1997).
14    Bastiansen og Dahl (1999).
15    Bjørklund (1991), Eide (1991).
16    Negrine (1996).
17    Det toppet seg på midten av 90-tallet med Per Ståle Lønning og Tor Erling Staffs sendinger på TV2.
18    Trolig er det forskjeller mellom de skandinaviske landene med hensyn til når og i hvilken grad journalistene tar over og styrer utspørringene. Esaiasson og Håkansson har undersøkt valgprogrammene i svensk radio og TV fra 1930-åra og fram til århundreskiftet (Esaiasson og Håkansson (2002)). Verken i Norge eller i Danmark fins tilsvarende undersøkelser.
19    Esaiasson og Håkansson (2002).
20    Esaiasson og Håkansson (2002).
21    Asp og Weibull (1996), s. 45-52.
22    Holmberg og Esaiasson (1988).
23    Hardarsson (2002).
24    Allern og Bodahl-Johansen (2000).
25    Opplyst i personlig kommunikasjon med Ingolv Håkon Teigene.
26    Blum-Kulka (1983), Heritage (1985), Røe (1988), Farmann & Kramhøft (1989).
27    Gomard (1993) & Krogstad (1997).
28    Andre relevante variabler er spørrestil (dirigerende/styrende eller oppfordrende/oppmuntrende),  turlengde (hvor lende de får snakke sammenhengende), tilbakekoplingssignal (f.eks. ”ja”, ”mm”), sarkasmer og ironi.
29    Sandvik (1997).
30    Adelswärd (1988).
31    Ventola opererer med fire ”event-typer”, A, B, C og D-events (”Events” gjelder både utsagn og hendelser). A-events er kjent for taler A, B-events for taler B, C-events for begge talere og D-events  utsagn det er uenighet om (Ventola 1987).
32    Goffman (1974), Tannen (1979).
33    @ betyr latter, [ ] overlappende tale og ! ord uttalt med trykk.
34    Marttala (1995).
35    En analyse av reformuleringer kommer naturlig nok til å dreie seg om temaet eller innholdet i det som er blitt reformulert. Analysen av temaet og analysen av reformuleringer er likevel to atskilte analyser.
36    Reformuleringer går under betegnelsen ”formulations” i den engelskspråklige litteraturen.
37    Heritage & Watson (1979) & (1980), Thomas (1985). Om reformuleringer brukt i populariseringer, se Ciapuscio (2003) både for en fyldig litteraturstudie og empirisk analyse.
38    Drew (1992), s. 507.
39    Den engelske termen er Conversation Analysis.
40    Sandvik (1997) & (1998).
41    For den engelske termen fallacy fins det ingen god norsk erstatning. ”Argumentasjonsknep” er brukt i stilistikken og språkbruksanalysen, ”feil­slutninger” i logikken. Jeg har valgt ”argumentasjonsfeil” (Sandvik (1995)).
42    Heritage (1985), s. 110.
43    Stråmann henspiller på en motsatnder gjort av halm eller strå – som er lett å angripe eller karikere.
44    Hamblin (1970), van Eemeren og Grootendorst (1992).
45    Sigrell (2001).
46    Hamblin (1970).
47    van Eemeren & Grootendorst (1992), Sandvik (1995).
48    Sandvik (1998).
49    Walton (1992), s. 223.
50    Hutchby (1996).
51    Sandvik (1997).
52    Sacks et al. (1974) definerte avbrytelser som forsøk på å ta ordet utenom et turoverleveringspunkt, dvs. utenom en syntaktisk avsluttet enhet. I de tidlige studiene av avbrytelser var det ensidig fokus på makt- og dominansaspektet ved avbrytelser (Zimmerman og West (1975)) Den multifunksjonelle karakteren til avbrytelser er først vektlagt i seinere studier av avbrytelser  (Tannen (1984), Goldberg (1990), Talbot (1992), Hutchby (1996)).
53    Hutchby (1996).
54    Talbot (1992).
55    Både Tannen (1984) og Coates (1988) har analysert avbrytelser  mellom kvinner som kjenner hverandre godt, og de rapporterer at samarbeidende avbrytelser er et karakteristisk trekk ved disse samtalene.
56    Det er særlig etnometodologer og kritisk diskursanalytikere som har bidratt med empirisk forskning på latter og humor.
57    Adelswärd og Öberg (1998), s. 411.
58    I samme artikkel hevder Adelswärd og Öberg (1998) at empiriske analyser av latter er sjeldne.
59    På det aktuelle tidspunkt er Kr.f. i trepartiregjering med Høyre og Venstre.
60        Adelswärd og Öberg (1998).

Litteratur

Adelswärd, V. og B. M. Öberg (1998): “The function of laughter and joking in negotiation activities”, i: Humor. International Journal of Humor Research. 11–4, side 411–429.
Allern, S. og G. Bodahl-Johansen (2000): “Mediene og Jaglands fall”, i: Dagbladet 16.02.00.
Asp, K. og L. Weibull (1996): Svenska journalister om mångfald och medier. Arbetsdokument från Rådet för mångfald innom massmedierna. Stockholm: Rådet för mångfald innom massmedierna, arbetsrapport 1996:3.
Bastiansen, H. G. og N. F. Dahl (1999): NRKs historie. Oslo: Cappelen.
Bjørklund, T. (1991): “Election Campaigns in Postwar Norway (1945–1989): From Party-Controlled to Media-Driven Campaigns”, i: Scandinavian Political Studies, vol. 14, no. 3.
Blum-Kulka, S. (1983): The dynamics of political interviews. Text 3 (2), Amsterdam: Mouton Publishers, s. 131–153.
Ciapuscio, G. E. (2003): “Formulation and reformulation procedures in verbal interactions between experts and (semi-)laypersons”, i: Discourse Studies, vol. 5, nr. 2, London: Sage Publications, side 207–233.
Clayma, S. og J. Heritage (2002): The News Interview. Journalists and Public Figures on the Air. Cambridge: Cambridge University Press.
Coates, J. (1988): “Gossip revisited: language in all-female groups”, i: Coates and Cameron (1988).
Coates, J. & D. Cameron (1988): Women in their Speech Communities. London: Longman.
Dahl, H. F. og H. G. Bastiansen (1999): Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981. Oslo: J. W. Cappelens Forlag A.S.
Drew, P. (1992): “Contested evidence in courtroom cross-examination: the case of a trial for rape”, i: Drew and Heritage (1992a), s. 470–520.
Drew, P. & Heritage, J. (eds.) (1992a): Talk at Work: Interaction in Institutional Settings. Cambridge: Cambridge University Press.
Eide, M. (1991): Medievalgkamp. Oslo: Tano A.S.
van Eemeren, F. & R. Grootendorst (1992): Argumentation, Communication, and Fallacies. Hillsdale, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.
Farmann, E. og P. Kramhøft (1989): Radio­journalistik. Aarhus: À jour.
Goldberg, J. A. (1990): “Interrupting the discourse on interruptions: An analysis in terms of relationally neutral, power- and rapport-oriented acts”, i: Journal of pragmatics, 14, side 83–903.
Gomard, K. (1993): “Kvinnelige politikere i dansk TV. Arbeidsvilkår og kommunikasjonsstrategier”, i: Krogstad og Vibe (red.) Offentlighet og kjønnsteori. 113. ISF-rapport 4. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
Hamblin, C. (1970): Fallacies. Hillsdale, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.
Hallin, D. C. (1997): “Sound bite news. Television Coverage of Elections”, i: Iyenger, S. & R. Reeves (eds.) (1997).
Heritage, J. C. (1985): “Analyzing news interviews: aspects of the production of talk for an overhearing audience”, i: van Dijk (ed.) (1985), s. 95–119.
Heritage, J. C. & D. R. Watson (1979): “Formulations as conversational objects”, i: G. Psathas (ed.) (1979).
– (1980): “Aspects of the properties of formulations in natural conversation: some instances analyzed”, i: Semiotica, 30, side 245–62.
Goffmann, E. (1974): Frame Analysis. New York: Harper Colophon.
Hardarsson, O. (2000): “Might and Right: Views of Power in Society”, i: Esaiasson, P. & K. Heidar (red.) (2000).
Holmberg, S. og P. Esaiasson (1988): De folkvalda: en bok om riksdagsledamöterna och den representativa demokratin i Sverige. Göteborg studies in politics; 16. Stockholm: Bonnier.
Hutchby, I. (1996): Confrontation Talk. Arguments, Asymmetries, and Power on Talk Radio. New Jersey: Lawrence Erlbaum Associations.
Iyengar, S. (1997): “Overview”, i: Iyenger, S. & R. Reeves (eds.) (1997).
Iyenger, S. & R. Reeves (eds.) (1997): Do the Media Govern? Politicians, Voters, and Reporters in America. London: Sage Publications.
James, D. & Clarke, S. (1992): “Interruptions, Gender and Power: A Critical Review of the Literature”, i: K. Hall, M. Bucholtz and B. Moonwomon (eds) (1992).
Krogstad, A. (1997): Image i topp-politikken. ISF-rapport 10. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
Marttala, U. M. (1995): Ämnesbegreppet inom samtalsforskningen. En översikt över teorier och modeller. SoLiD nr 3. Uppsala universitet: Reprocentralen HSC.
Negrine, R. (1996): The Communication of Politics. London: Sage Publications.
Nielsen, M. Femø (2001): Replik til journalistikken. Mikroanalyse af medieinterviewet.  København: Akademisk Forlag.
Røe, K. (1988): Radio 1. Radio 2. Oslo: Folkets brevskole.
Sacks, H., Schegloff, E. A., & Jefferson, G. (1974): “A simplest systematics for the organization of turn-taking for conversation”, i: Language, 50, side 696–735.
Sandvik, M. (1995): “Argumentasjonsanalyse”, i: Svennevig m.fl. Tilnærminger til tekst. Oslo: LNU/Cappelen Akademisk Forlag.
–  (1997): “Reconstructing Interactive Argumentative Discourse”, i: Argumentation 11. The Netherlands: Kluwer Academic Publishers.
–  (1998): ”’Nå gidder jeg ikke diskutere med deg mer!’ Om overgangen debatt – krangel”, i: Rhe­torica Scandinavica, nr. 5.
Sigrell, A. (2001): Att övertyga mellan raderna. En retorisk studie om underförståddheter i modern politisk argumentation. Åstorp: Rhetor Förlag.
Talbot, M. (1992): “‘I wish you’d stop interrupting me!’: Interruptions and asymmetries in speaker rights in equal encounters”, i: Journal of Pragmatics, 16, side 451–466.
Tannen, D. (1979): “‘What’s in a Frame?’ Surface Evidence for Underlying Expectations”, i: R.O. Freedle (1979), s. 14–56.
–  (1983): “When is an overlap not an interruption? One component of conversational style”, i: R. J. DiPietro, W. Frawley & A. Wedel (eds.) (1983), s. 119–129.
– (1984): Conversational Style: Analyzing Talk among ­Friends. Norwood, N.J.: Ablex.
Teigene, I. H. (2002): Opplysning gitt i telefonsamtale, april 2002.
Ventola, E. (1987): The structure of social interaction: A Systemic Approach to Semiotics of Service Encounters. London: Pinter publishers.
Walton, D. (1992): The Place of Emotion in Argument. Pennsylvania: Pennsylvania State University Press.
Westerståhl, J. (1972): Objektiv nyhetsförmedling. Stockholm: Läromedelsförlagen.