Kunsten å yte filosofisk motstand

Recension

Mats Rosengren, Psychagogia – Konsten att leda själar: Om konflikten mellan retorik och filosofi hos Platon och Chaim Perelman (Brutus Östlings Bokförlag Symposion, Stockholm/Stehag 1998)

Bibliografiskt

Annons

Forfatter: Øyvind Kvalnes.

Rhetorica Scandinavica 10 (1999), s 69-74.

Recensionen

Mats Rosengren har skrevet bok om den gamle konflikten mellom filosofi og retorikk. Han trekker linjene tilbake til Platon og sofistene, og ender opp med å analysere arbeidene til belgieren Chaim Perelman. Boken er velskrevet og klar. Problemet er at den ikke yter nok filosofisk motstand i forhold til posisjonene den presenterer. Rosengren er mest opptatt av å utlegge og forstå Perelmans tanker. Jeg savner en kritisk brodd i forhold til belgierens omforming av sentrale retoriske og filosofiske begreper. Det er også uklart hva som er Rosengrens eget bidrag til diskusjonen, og hvilket publikum han henvender seg til.

Rosengren tar utgangspunkt i den klassiske motsetningen mellom filosofi og retorikk, slik den artikuleres i Platons dialoger Gorgias og Faidros. I disse dialogene fremstilles filosofi som en søken etter sannhet, mens retorikken omtales som et fag som bidrar med verktøy for å vinne publikum over på sin side. Det er gjerne de foraktelige sofistene som benytter seg av retoriske knep, og som omfavner det relativistiske grunnsynet som retorikken synes å representere. Også andre dikotomier som overbevise/overtale, objektivitet/subjektivitet, appell til fornuft/appell til følelse kan brukes for å beskrive motsetningen mellom Platons egen virksomhet og den som reto­rikerne og sofistene utøvet.

Aristoteles protesterte mot denne skarpe grensegangen mellom filosofisk og retorisk argumentasjon. Arbeidene hans fremhever retorikken, sammen med dialektikken, som faget for praktisk argumentasjon, eller hverdagslig argumentasjon hvor siktemålet er å oppnå enighet og oppslutning om egne synspunkter. Hos Aristoteles finner vi ikke spor av den negative og nedlatende holdningen til retorikk som Platon sto for.

I ettertid har det vist seg at Platons tanker om dette emnet har fått mest gjennomslag. Intellektuell skepsis til retorikken har vært utbredt gjennom hele den vestlige filosofihistorien. Selvforståelsen blant filosofer har i stor grad vært basert på å definere seg som annerledes i forhold til dem som bedriver sofisteri og ­retorisk ordkløyveri. En ekte filosof er innrettet mot sannhet og objektivitet, og tyr ikke til retoriske knep for å overbevise andre om at han har rett.

Chaim Perelman og Lucie Olbrecht-Tyteca har gjort et orginalt og spennende forsøk på å utfordre Platons hegemoni på dette feltet. I sin Traité de l’argumentation. La novelle rhétorique fra 1958 forsøker de å bygge bro mellom filosofi og retorikk, ved å blåse nytt liv i tradisjonelle begreper fra retorikkens historie. Deres innfallsvinkel er i stor grad aristotelisk. Forsøket deres på å rydde veien for en retorisk anlagt filosofi har fått velfortjent oppmerksomhet de siste tiårene.

Rosengrens bok er delt i to. I den første delen tar han for seg Platons analyse av motsetningen mellom filosofi og retorikk, slik den formuleres i dialogene Gorgias og Faidros. Hovedvekten ligger på den platonske ‘hierarkiseringen av verksamheter’1, hvor filosofien er bedre enn dialektikken, sofistikken bedre enn retorikken, og talen bedre enn skriften. De forskjellige narrative nivåene i dialogene er i følge Rosengren med på å underbygge bud­skapet om at filosofien befinner seg på et høyere erkjennelsestrinn enn retorikken.

I bokens del to drøfter Rosengren hvordan Perelman artikulerer et aristotelisk alternativ til Platon. Skillet mellom retorikk og dialektikk viskes ut i Perelmans arbeider. De faller begge inn under praktisk argumentasjon, eller argumentasjon som har til hensikt å overbevise eller overtale. Perelman hevder at filosofisk aktivitet kan analyseres ut fra retoriske begreper. En skrivende eller talende filosof henvender seg til noen der ute, enten et publikum som er konkret og tilstedeværende, eller et tenkt, ideelt publikum. Uansett er ytringene hans underlagt de samme kravene til logisk sammenheng og relevans for publikum. I følge Rosengren lykkes Perelman i sine bestrebelser på å rydde plass for en retorisk filosofi.

Rosengrens bok er klar og oversiktlig. Leseren kan følge resonnementene hans, og blir også minnet om hva som har gått forut før nye tanker lanseres.

Jeg har tre hovedinnvendinger mot boken.
1.     Den kommer ikke med noe nytt og orginalt i forhold til tidligere diskusjoner av samme emne.
2.    Det er uklart hvilket publikum den henvender seg til.
3.    Den yter ikke nok filosofisk motstand til posisjonene som beskrives.

I resten av denne anmeldelsen går jeg gjennom disse innvendingene etter tur.
Når det gjelder (1) er Rosengrens tolkninger av Platon ikke særlig spenstige. Han refererer innholdet i dialogene Gorgias og Faidros, og loser leseren gjennom samtalene som foregår mellom Sokrates og de andre deltakerne. Hovedvekten ligger naturlig nok på hva dia­logene forteller om Platons syn på retorikken. Men Rosengren løfter i liten grad frem momenter som ikke enhver leser av dialogene enkelt vil finne der selv.

Det samme ankepunktet rammer tolkningen av Perelman. Her leverer Rosengren en ukontroversiell gjennomgang av belgierens anstrengelser for å rehabilitere retorikken. Konklusjonen er at Perelman lykkes med å rydde plass for en retorisk filosofi. Som jeg kommer nærmere inn på nedenfor: Innvendingene som den nye retorikken må bryne seg på i Rosengrens bok er ikke særlig vanskelige å imøtegå. Den gir oss derfor ikke et vesentlig nytt perspektiv på et mer enn førti år gammelt arbeide om forholdet mellom filo­sofi og retorikk.

I et avsluttende kapittel om “Filosofiska Implikationer” begynner Rosengren å nærme seg det jeg savner i resten av boken. Her trekker han paralleller mellom Perelmans tilnærming og arbeidene til filosofer som Goodman, Quine og Derrida. Så vidt meg bekjent er det ingen som tidligere har forsøkt å bringe debatten om retorikk og filosofi i kontakt med hovedstrømninger i vår tids filosofi. Dette er et spennende tema som fortjener mer oppmerksomhet. Rosengren skisserer hvordan rehabiliteringen av retorikken harmonerer med samtidens språklig orienterte filosofi, men går ikke i dybden. Her ligger det en utfordring til ham selv og andre om å gå videre.

Innvending (2) er at det er uklart hvilket publikum Rosengren henvender seg til. Tenker han seg en leserkrets av personer som allerede er fortrolige med Platons og Perelmans ideer om retorikk og filosofi? Eller er han ute etter å opplyse et allment interessert publikum om debatten rundt retorikkens filosofiske status?

Det virker rimelig å kreve at en forfatter som skriver om retorikk er bevisst på hvem han henvender seg til. Faget fokuserer på hvilke virkemidler og tiltak som kan hjelpe en taler eller skribent til å nå frem med sitt budskap til et bestemt publikum. En forutsetning er at den som ytrer seg er bevisst på hvem han henvender seg til, og velger sin strategi deretter. Hos Rosengren savner jeg en anvisning om hvem denne boken er ment å være interessant for.

Den manglende bevisstheten om publikum kan også være årsaken til at boken synes å falle mellom to stoler. På den ene siden har den lite nytt å komme med til lesere som allerede kjenner til Perelmans kritikk av den platonske motsetningen mellom filosofi og retorikk. På den andre siden er det usikkert om et allment interessert publikum får mer ut av å lese Rosengrens bok enn av å gå til primærkildene. Man behøver ikke gi seg i kast med Perelmans hovedverk, men kan f. eks. starte med essayene i The New Rhetoric and the Humanities (1979).

Det kan sies til Rosengrens forsvar at boken hans gir nordiske lesere en mulighet til å sette seg inn i en viktig debatt uten å gå veien om fransk-, engelsk-, eller tyskspråklig litteratur. Sant nok, men jeg finner det rimelig å stille høyere krav enn som så til en bok om dette emnet. Rosengren leder leseren gjennom Perelmans argumentasjon, og konkluderer med at prosjektet med å forene retorikk og filosofi er vellykket. En intellektuelt nysgjerrig leser med språkferdigheter utover det nordiske vil nok ha større utbytte av å lese primærtekstene selv, og gjøre seg opp en selvstendig mening om saken. Kanskje Rosengren har rett, men den konklusjonen kan vi ikke trekke før Perelmans posisjon er blitt utsatt for tøffere filosofisk motstand.

Dermed er vi fremme ved innvending (3), som nettopp går ut på at Rosengrens bok ikke yter tilstrekkelig filosofisk motstand til posisjonene som beskrives. Dette gjelder først og fremst Perelmans posisjon. Den er kontro­versiell, spesielt i måten den omdefinerer og forvandler tradisjonelle begreper på. Det er ikke åpenbart at gevinsten Perelman inn­henter ved å bryte med konvensjonell be­greps­bruk er større enn tapet han må ta ved å gi slipp på tradisjonelle distinksjoner.

I denne sammenheng tenker jeg spesielt på Perelmans bruk av begrepene petitio principii og ad hominem – argumentasjon. Det første brukes tradisjonelt om argumenter som for­utsetter at standpunktet det argumenteres for allerede er akseptert av tilhøreren. Det andre brukes om argumenter som retter seg mot motpartens personlighet snarere enn saken selv, eller argumenter som appellerer til personers fordommer snarere enn saken selv. Perelman avviker fra disse definisjonene, og bruker i stedet begrepene til å utforme sine tanker om ‘det universelle auditoriet’. Ad hominem-argumentasjon er for ham argumentasjon rettet mot et bestemt auditorium eller publikum, snarere enn mot en tenkt samling av alle fornuftige personer.

Jeg synes Perelmans brudd med tradisjonell begrepsbruk er mer forvirrende enn den er oppklarende. Resultatet, i form av ideen om et universelt auditorium, er også  problematisk. Den er ment å være bærebjelken i prosjektet med å etablere den nye retorikken, og det er ikke opplagt at den er sterk nok. Egenskapene til det universelle auditoriet er vage og uklare. Perelman tenker seg at en sannhetssøkende språkbruker ikke først og fremst henvender seg til konkrete personer, men til denne ideelle samlingen av alle fornuftige personer. Slik ønsker han å overbevise filosofene om at retorikken kan ivareta deres objektivitets-ambisjoner. Spørsmålet er om han lykkes. For egen del tror jeg at skillet mellom reelle auditorier og det ideelle, universelle auditorium gir grobunn for nye dikotomier og motsetninger.

Et annet problem med Perelmans argumentasjon er at den opponerer mot en posisjon som ingen lenger inntar. Den ekstreme objektivismen han henviser til er en fiksjon. Perelman skriver at bevisstheten om ulike varianter av det universelle auditorium ”skiljer på ett radikalt sätt en retorisk inspirerad filosofi från all traditionell filosofi som forsöker konstituere seg som system av evidenta og nödvendiga idéer.”2 Det er påfallende at Perelman ikke nevner navn på noen samtidige filosofer som tenker på det han omtaler som den tradisjonelle måten. Hovedgrunnen er nok at de ikke eksisterer.

Rosengren går ikke inn på slike svakheter i Perelmans posisjon, og nøyer seg i stedet med å gjenfortelle. Dette gjør at boken hans har begrenset interesse som vurdering av forsøket på å gjøre retorikken til et filosofisk stuerent fag. Lesere som er nysgjerrige på denne tematikken bør heller lese Perelmans egne tekster, og se om de synes argumentene henger sammen.

Noter

1    Side 83.
2    ”Retorik och filosofi” i: Res Publica 24, 1993, s. 59  ­[Rhétorique et philosophie”, i: Les Etudes Philosophiques, Paris 1969].

Læs også Mats Rosengrens replik til anmeldelsen

Latest posts by Øyvind Kvalnes (see all)

Kommentera