Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Recensioner » Ladet og spennende om ­vitenskapens egen retorikk

Ladet og spennende om ­vitenskapens egen retorikk

av Johan L. Tønnesson

Recension

Anmeldelse: Bo Lindberg (red.) 2014: VETENSKAPSRETORIK. Hur vetenskapen övertygar och övertalar. Acta Regiae Societatis Scientarum et ­Litterarum Gothenoburgensis. Interdisciplinara 13, Kungliga Vetenskaps- och Vitterhets-Samhället i Göteborg, 144 sider.

Bibliografisk

Recensent: Johan L. Tønnesson er professor i sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Rhetorica Scandinavica 69 (2015), side 92-94.

Annonce

Recensionen

Det akademiske feltet “vitenskapsretorikk” er fremdeles under oppdyrking. De første spadestikkene ble i sin tid tatt av humanister som ønsket å av­sløre vitenskapen som blott og bar språklig konstruksjon. Dette utløste til dels kraftige motreaksjoner ikke minst gjennom den såkalte “Sokal-debatten”, initiert av fysikeren Alan Sokals berømte bløff-artikkel i Social text fra 1996 hvor han simulerte en humanists perverterte anvendelse av fysikk. I Norge kommer denne debatten i stadige repriser hver gang Jon Elster eller naturforskere fra Bergen hisser seg opp over tildelingene av Holberg-prisen til forskere de oppfatter som svada-produsenter, slike som Kristeva og Latour. Imens har studiene av vitenskapens retorikk for lengst kommet over i et mer modent og solid empirisk orientert stadium.

Den ferske boka Vetenskapens retorik. Hur vetenskapen övertygar och övertalar, redigert av Bo Lindberg, befinner seg på dette stadiet.  Her er det riktignok bare to fagretorikere som bidrar, den ene er redaktøren selv. I sin artikkel konstaterer han at “Retorikteoretikerna […] tycks […] ha tappat intresset för naturvetenskapens retorik”. Boka inneholder imidlertid en rekke velskrevne bidrag fra fremragende svenske forskere, herunder naturvitere, som har fått i oppgave å fundere over de ­retoriske aspektene ved sine fag eller å utnytte egen fagkunnskap til retoriske undersøkelser. Et solid humanistisk bidrag gis av språk- og tekstforskeren Olle ­Josephsson, som her befinner seg på vitenskapsretorikkfeltets mest “anvendte” (applied) teig, nemlig skriveforskningen. Hvordan foregår det skriftlige møtet ­mellom ulike praksisfellesskap? Hva skjer når studenten skal skrive på akademisk? Josephsson skriver innsiktsfullt om dette, og slår blant annet et slag for nominali­sering (å gjøre verb til substantiv), som i norsk språkrøktsammenheng har fått den villedende diagnosen “substantivsjuken”. Tvert imot, “den platsbesparande nominalstilen”, er og blir “det effektivare redskapet för vetenskaplig fackprosa”, skriver den tidligere sjefen for det svenske språkrådet. Her er han på linje med en rekke ­nyere studier som sannsynliggjør at nominalisering ofte er tjenlig for å formidle naturvitenskap på en presis måte. Når skal skrivelærere og klarspråk-konsulenter ta dette inn over seg?
Fysikeren Göran Johansson  konstaterer at hans fag med nødvendighet må gi en strikt matematisk beskrivelse av sine eksperimentelle resultater. Men disse beskrivelsene krever ekspertkunnskap på et så høyt nivå at allerede formidlingen til peer reviewers utenfor spesialfeltet krever en språklig og matematisk beskrivelse som er lettere tilgjengelig. Dermed har vi å gjøre med to sjangere, enda før vi har forlatt den “vitenskapsinterne” tekskulturen. Skal fysikk så formidles videre til et bredt publikum, altså også til ikke-fysikere, kreves det intet mindre enn kunstnerisk bearbeidelse, hevder Johansson. Han bidrar selv med glimrende illustrasjoner på disse tre formidlingsnivåene når det som skal formidles er et eksperiment som skal bevise at “en spegel som svänger fram och tilbaka i ett mörkt, lufttomt rum kommer att skapa ljus, om den rör sig med hastigheter som närmar sig ljushastigheten” (s. 57). Denne forklaringen er, om ikke kunst, så i alle fall populærvitenskapelig techne på et utsøkt nivå.

Medisineren Agnes Wold begynner sin artikkel med kritisk å peke på kontrasten mellom legenes tradisjonelle, ofte latinske, profesjonsspråk (“lucid”) og vanlig svensk (“klar och redig”). Men så svinger artikkelen til å bli et durabelig forsvar for legeprofesjonen i en situasjon hvor den er i ferd med å utslettes av New Public Management, en organisasjonskultur som brer seg ikke minst gjennom språket. Også juristen Lena Marcusson har evnen til – som det heter med et litt slitt, norsk uttrykk – å ha to tanker i hodet samtidig. At dommere og advokater praktiserer ­retorikk er ingen nyhet. Men hva med universitetsjuristene? Marcusson skriver be­jaende om den retoriske utviklingen i sjangeren rettsvitenskapelige avhandlinger og forteller om en endring fra en strengt logisk rettsdogmatikk til en mer åpent reflekterende, teoretisk undersøkelse av tekster og strukturer – gjerne med en personlig forfatterstemme. På den annen side peker hun på faren for at “allt mer sofistikerade och teoretiska utläggningar” kan true det viktige samspillet mellom rettsviten­skapen og praktisk juss, som alltid må kunne  fastslå hva som er gjeldende rett.

Astrofysikeren Bengt Gustavsson bruker sine ferdigheter i statistikk til å gjen­nom­føre en spennende undersøkelse av overdrivelser og skryt i PhD-søknader og i informasjonstekster fra svenske universiteter og høyskoler. De veletablerte universitetene er mindre tilbøyelige til å bruke buzzwords som “world-leading” enn yngre konkurrenter. Og enn så lenge lar unge svenske forskere seg i mindre grad friste til å bedrive skryt enn sine utenlandske fagfeller. Dette er kanskje ikke kontraintuitive funn, men Gustavsson har her lansert både en idé til, og en metode for, kritisk undersøkelse av noen språklig-retoriske fenomener som åpenbart fortjener kritisk overvåking og selvbesinnelse. Hvis ingen sier fra, vil akademia utvikle seg til et ­verbalt kjøpesenter for omsetning av moteriktige verdier med uutholdelig letthet.

Vi kan også lese fine bidrag om sakkyndighetsvurderinger i psykologi, samt om musikkvitenskapens, økonomiens og vitenskapsjournalistikkens retorikk. Mats Rosengren skriver opplysende og underholdende om hvordan spanske og franske hulemalerier har vært gjenstand for vidt forskjellige tolkninger gjennom tidene – og om hvordan de til enhver tid dominerende tolkningene har utgjort distinkte tankesystemer om (fortidig) virkelighet. Dette benytter han som støtte for presenta­sjonen av sin ganske  berømte doxologi, en retorisk vitenskapsteori som hever seg over spørsmålene om sant/falsk eller virkelig/fiktivt. En god retorisk-doxologisk tilnærming er selvsagt ikke positivistisk, men den er heller ikke relativistisk. Den interesserer seg for den interne virkelighetsforståelsen i hver enkelt doxa, gjerne også for samspillet mellom ulike doxaer. Men den nekter, hvis jeg forstår Rosengren rett, å slutte seg til noen kumulativ framskrittsmodell. Dagens rådende oppfatning av hulemaleriet er, slik vi må forstå ham, hverken sannere eller usannere enn eldre oppfatninger som i dag framstår som komiske. I sitt bidrag uttaler Rosengren seg allment om vitenskapsteori, og vi må tro at hans syn også omfatter naturviten­skapene. Dermed stiller han seg kanskje farlig nær en posisjon  som kan utløse nye, og faktisk velbegrunnede, motreaksjoner fra den  naturvitenskapelige kulturen. For ingen kan vel med vettet i behold påstå at Aristoteles’ eller for den saks skyld Newtons, fysikk, har like god korrespondanse med den håndgripelige virkeligheten som dagens dominerende fysikk?

Redaktør Lindberg bidrar med et velinformert innledningskapittel som jeg gjerne anbefaler som vitenskapsretorisk innslag på retoriske pensumlister på både BA- og MA-nivå. Her konkluderer han overbevisende med at retorikken kan tilføre vitenskapene en mistankens hermeneutikk. Desto mindre treffende synes jeg uttrykket “neutral” er, anvendt på retorikkbegrepet: Både i forordet, som han har skrevet sammen med Beata Agrell, og på “vaskeseddelen” bak på boka, hevdes det at boka tar utgangspunkt i en “neutral betydelse” av ordet retorikk. Dette skal trolig berolige lesere som sitter fast i gamle oppfatninger av retorikken som manipulasjon og lurendreieri. Og synspunktene fra Gorgias-dialogen lar seg selvsagt ikke utrydde. Men nøytral retorikk? Den store kvaliteten ved boka er at den viser hvordan retorisk tenkning nettopp kan tilføre ladning, positiv som negativ – og altså gjerne også mistanke – til diskusjonen om vitenskap og virkelighet.


Rhetorica Scandinavica 69 (2015), s 92-94.

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere