Kjersti Fløttum

Polyfonisk interaksjon via IKKE i vitenskapelig diskurs

Personmanifestasjon og argumentasjon i vitenskapelige artikler er sentrale studieobjekter i KIAP-prosjektet (Kulturell Identitet i Akademisk Prosa). Dette bidraget viser hvordan den syntaktiske nektingen IKKE signaliserer tilstedeværelse av så vel forfatters stemme som mer eller mindre presise stemmer fra det vitenskapssamfunnet som forfatters argumentasjon er rettet mot. Denne interaksjonen analyseres i et polyfonisk perspektiv som gir grunnlag for å foreslå ulike pragmatisk-retoriske funksjoner IKKE kan ha i en vitenskapelig tekst. Forklaringen for de foreslåtte funksjonene støtter seg på et vitenskapsretorisk syn, slik det er utviklet av Lawrence J. Prelli. I analysen av en utvalgt språk­vitenskapelig enforfatter-artikkel demonstreres det hvordan syntaktisk nekting som brukes gjennom­gående i hele teksten, kan bidra til et subtilt argumentativt spill mellom de ulike stemmene. Spillet har et opplagt retorisk siktemål, som avdekkes av polyfonianalysen. Det vil bli hevdet at denne typen språklig analyse bidrar til en nødvendig konkretisering av den vitenskapsretoriske ­”skapelsesprosessen” som har som sitt resultat en vitenskapelig artikkel

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 31, 2004.
Artikel s 23-41.

15031_2 176.56 KB 4 downloads

...

Download

Om skribenten

❦ Kjersti Fløttum er professor i fransk språkvitenskap ved Romansk institutt, Universitetet i Bergen. Hun har bidratt i og redigert Academic discourse. Multdisciplinary approaches (2003), og i samarbeid med H. Nølke og C. Norén, skrevet ScaPoLine. La théorie scandinave de la polyphonie linguistique (2004).

Fulltext:

Med utgangspunkt i det syn at en viten­skapelig tekst blir skapt i en særegen, flerstemmig utsigelsessituasjon, vil jeg vise hvordan en lingvistisk polyfonianalyse av nektingen IKKE kan avdekke så vel eksplisitte som implisitte stemmer fra forfatterens eget diskurs- eller vitenskapssamfunn. De effekter som oppnås når forfatter inter­agerer med andre stemmer gjennom IKKE, kan være alt fra en mild avgrensning til en direkte avvisning. Uansett effekt eller funksjon som nektingen kan ha, bidrar dette lingvis­tiske enkeltfenomenet til å konkretisere innholdet i en vitenskapsretorikks særegne logikk.
Denne artikkelen er nært knyttet til problemstillinger som reises innenfor KIAP-prosjektet.1 Vår overordnete problemstilling er om det finnes noe man kan kalle kulturell identitet i akademisk prosa, og i hvilken grad den eventuelt er knyttet til nasjonalspråk og/eller til disiplin. Målet er å beskrive sjangeren vitenskapelig artikkel ut fra bestemte språklige virkemidler, som i hovedsak kan knyttes til argumentasjon, og som kan peke på likheter og forskjeller mellom artikler skrevet på ulike språk og innen ulike fag/disipliner. I dette dobbelt komparative prosjektet studerer vi artikler hentet fra tre språk (engelsk, fransk og norsk) og fra tre disipliner (lingvistikk, medisin, samfunnsøkonomi).2 I neste avsnitt gir jeg en nærmere om­tale av prosjektets problematikk og noen av de resultater som er oppnådd. Dernest gir jeg en kort innføring i noen av vitenskaps­retorikkens prinsipper. Denne vil være viktig som forberedelse til tekstanalysen, hvor enkeltstående eksempler på nekting skal settes inn i en større ramme, nemlig den vitenskapsretoriske. Videre gir jeg en kort innføring i lingvistisk polyfoni slik den er brukt innenfor KIAP. Denne innføringen skal danne basis for en polyfonisk beskrivelse av den syntaktiske nektingen IKKE samt for et for­slag om retoriske funksjoner IKKE kan ha i en vitenskapelig tekst. Jeg ser deretter samlet på bruken av nekting i én utvalgt tekst. Som avslutning påpeker jeg at vitenskaps­retorikken vil vinne på å gi større plass til analyse av konkrete, språklige virkemidler.

Forskningsspørsmål og resultater i KIAP-prosjektet
I KIAP er vi særlig interessert i individene som står bak selve forskningsaktiviteten. Vi mener en undersøkelse av hvordan disse individene manifesterer seg, hvordan de uttrykker sine meninger, holdninger og verdier, kan gi oss en god pekepinn på de eventuelle kulturelle identitetene vi er ute etter. Denne fokuseringen gjenspeiles i tre forskningsspørsmål om 1) hvordan artikkelforfatter(ne) manifesterer seg, 2) hvordan andre enn forfatter(ne) kommer til uttrykk, og 3) hvordan forfatter(ne) uttrykker holdninger, gjennom presentasjon og “salg” av egen forskning.
På det nåværende tidspunkt er disse spørsmålene delvis besvart gjennom ulike lingvistiske undersøkelser. For eksempel har analyser av bruk av førstepersons- og ubestemt pronomen og hvilke verb disse kombineres med, vist at det er mulig å skille mellom forfatter som skriver, som forsker og som aktør med posisjoneringsbehov.3 Analyse av metadiskursive uttrykk og konstruksjoner av typen la oss … har gitt interessante resultater med hensyn til hvordan interaksjon mellom mottaker og forfatter kan foregå.4 Måten andre enn forfatter kan manifestere seg på, er blitt studert gjennom bruk av eksplisitte bibliografiske referanser til andre forskeres arbeid,5 eller implisitt ved bruk av polyfoniske/flerstemmige konstruksjoner.6 De viktigste studiene som er gjort i forhold til spørsmålet om hvordan forfatter uttrykker holdninger og presenterer egen forskning, er knyttet til analyse av bruk av epistemiske uttrykk.7 I en generell og grov oppsummering av våre foreløpige resultater, kan vi si at engelske og norske vitenskapelige forfattere er klart tydeligere til stede enn franske, og at medisinere er de som manifesterer seg minst i teksten, uansett språk. Selv om det er mulig å peke på slike nasjonalspråklige og disiplinære forskjeller, viser KIAPs resultater også at de individuelle forskjellene innenfor hver av de ni undergruppene er betydelige.
Disse resultatene bidrar med viktige karakteristikker av sjangeren vitenskapelig artikkel: Subjektive innslag er klart til stede, men i ulik grad innenfor ulike språk og ulike disipliner. De peker for eksempel på at lingvistiske artikler er mer eksplisitt argumentative enn økonomiske og særlig medisinske. Slik gir KIAP, på samme måte som observasjoner fra mange andre forskningsmiljøer,8 støtte for at den tradisjonelle oppfatningen av vitenskapelig prosa som såkalt nøytral og objektiv, med fravær av eksplisitte spor etter forfatter, ikke er holdbar.
Men for å komme nærmere en forklaring på de lingvistiske observasjonene vi har gjort av den vitenskapelige artikkelen, er det nødvendig å trekke inn den konteksten den er laget i. For så vidt utgjør sjangeren en kontekst i seg selv. I et retorisk perspektiv defineres sjangeren i forhold til den retoriske situasjon og tekstens funksjon. Kjeldsen9 betrakter en retorisk sjanger som en fusjon av situasjonelle krav, innholdsmessige og stilistiske karakteristika samt et organiserende prinsipp. Ved å vise til Carolyn R. Millers klassiske artikkel om sjanger10, definerer Kjeldsen en sjanger som en typifisert retorisk handling.11 Denne beskrivelsen passer godt på den vitenskapelige artikkelen, som har utviklet seg i et sosioprofesjonelt samfunn med egne normer og regler. Uten at jeg skal gå mer i detalj om sjangerbegrepet her, oppfatter jeg en sjanger som en sosial praksis som gjentar seg og som realiseres språklig etter mer eller mindre faste mønstre.12 Tek­stene som utgjør denne realiseringen inneholder normalt bestemte språklige og tekstlige trekk, uten at disse utgjør et fast og ufravikelig mønster. Vi slutter oss til Bakhtins oppfatning13 om at sjangeren er et diskursobjekt som på samme tid er dynamisk (som kan forandre seg og til og med forsvinne) og relativt stabilt (som karakteriseres av bestemte “regler” som kan være av vidt forskjellig natur – fra lingvistiske til kulturelle).
Denne sosiale og – som jeg vil hevde – retoriske praksis vil i stor grad kunne forklare KIAPs lingvistiske observasjoner. Vitenskapelige artikler er retoriske i den forstand at de representerer en diskurs som blir skapt for å påkalle kooperative holdninger og handlinger. Det endelige retoriske mål for en vitenskapelig artikkel er å skape effekter som har overbevisende kraft. Til dette anvendes normalt en egen form for logikk,14 som jeg skal se nærmere på nedenfor.

Vitenskapsretorisk
innfallsvinkel
Den lingvistiske analysen av nektelsesordet IKKE, som presenteres i denne artikkelen,  skal settes inn i en vitenskapsretorisk ramme. Analysen vil ende opp med et forslag om ulike retoriske funksjoner nektingen kan ha. For å vise hvordan disse kan utnyttes i en tekst og danne et helhetlig retorisk innspill i den vitenskapelige debatten, er det rimelig å se nærmere på hvordan vitenskapsretorikken kan forstås. Jeg henter det alt vesentlige av min framstilling fra Lawrence J. Prellis bok A Rhetoric of Science: Inventing Scientific Discourse.15
Når man som Prelli og mange med ham er kommet forbi stadiet hvor man ser på retorikk og vitenskap som motstridende begreper, og altså aksepterer at vitenskapelig virksomhet og særlig vitenskapelig diskurs er retorisk, blir det viktig å se nærmere på hva denne retorikken består i. Prelli setter seg som mål å studere den retoriske dimensjonen i måten vitenskapelig diskurs blir skapt og vurdert på. Selv om tilblivelse og vurdering henger sammen, er det “skapelses­prosessen” som interesserer meg her. Det er det vi i KIAP kan si noe om gjennom studiet av de tekstene som inngår i korpuset vårt. Mottakelsen av tekstene er et interessant tema, men det går langt utover våre forskningsmål.
I hovedsak er Prellis teori et godt gjennomført forsøk på å beskrive hvordan vitenskapelig diskurs er eller blir retorisk. Denne har til felles med annen retorisk diskurs at den gjennom symboler blir skapt for å framkalle (induce) kooperative holdninger og handlinger. Det spesielle med vitenskaps­retorikken er at den er strategisk skapt med tanke på å sikre aksept og på å bli mottatt som rimelig eller fornuftig av en spesiell type mottakergruppe, nemlig det mer eller mindre klart definerte diskurssamfunnet den aktuelle vitenskapelige retoriker er eller ønsker å bli en del av. Dessuten er viten­skaps­retorikken basert på en spesiell type logikk, som Prelli kaller topical.16

I tillegg til å gjennomgå de klassiske kravene til retorikk som bruk av symboler for å overbevise eller overtale, som situert (situational), henvendende (addressed) og fornuftig (reasonable) diskurs, legger Prelli særlig vekt på retorikk som invented discourse.17 Diskursen skapes, finnes opp, etter bestemte krav eller restriksjoner. For den vitenskapelige retoriker, dreier det seg enkelt sagt i første omgang om å gjøre tre viktige valg: Finne et passende retorisk mål, finne et relevant problem, og finne relevante topoi eller argumentasjonsstrategier som framstillingen dirigeres av. Uten at jeg skal gå i detalj om den topikale logikken, nevner jeg noen viktige punkter som bidrar til å beskrive hva de tre valgene innebærer.
Å finne et retorisk mål vil si å bestemme et mål som er passende og levedyktig, som kan skille mellom det som er relevant og irrelevant, og som må være mulig innenfor og i forhold til den mottakergruppen budskapet formidles til. Målet må være knyttet til en problemstilling som er relevant for det aktuelle diskurssamfunnet, og det må føres en argumentasjon som følger kjente og aksepterte topoi. Det beste vil være at det skapte vitenskapelige bidraget skal bli ­ønsket som en del av det aktuelle fagets eller diskurssamfunnets litteratur.
Å finne et relevant problem vil si å velge en problemstilling som er aktuell der og da. Det dreier seg om å velge noe som kan diskuteres, og om å forutse de spørsmålene som bør besvares. Ifølge Prelli kan man velge mellom ulike stases (eller issues).18 For den retoriske innholdsoppbyggingen i vitenskapelig diskurs, dreier det seg om  fire generelle og overordnete stases, som identifiserer diskuterbare punkter knyttet til forskningspraksisens fire funksjoner:  1) å fram­legge bevis: Hvilke fenomener eksisterer?, 2) å tolke konstrukter og informasjon: Hvilken betydning har de?, 3) å evaluere den vitenskapelige signifikans av det som tas opp: Hva er verdien av de eksperimentelle, teoretiske eller metodologiske påstander som legges fram?, og 4) å anvende vitenskapelige metoder: Hvilke metoder er best egnet til de gitte problemstillingene?19 Disse stases er svært generelle, og innenfor hvert av dem finnes det underordnete stases som er knyttet til bevisenes, konstruktenes, evalueringenes og metodenes tilgjengelighet, betydning og nytte.
Så snart man mener å ha identifisert hvilket eller hvilke problem(er) som trenger å bli tatt opp, er neste skritt å finne den beste argumentasjonsstrategien for den situasjonen det vitenskapelige budskapet vil bli lest eller hørt i. Det er her Prelli snakker om egne topoi for vitenskapsretorikken. Igjen nøyer han seg med å formulere relativt generelle topoi som kan anvendes på enhver disiplin. Tanken om topoi, som benyttes mer eller mindre av alle vitenskapelige retorikere, bygger på oppfatningen av at de henter formuleringsmåter fra tidligere erfaring og oppnådd kunnskap; de velger så de formuleringene som antas å gi de beste mulighetene for retorisk suksess gitt de situasjonelle begrensninger og krav de må ta hensyn til. De tre generelle topoi som foreslås, har sine egne underklasser som jeg ikke går inn på her. Det dreier seg om et problem–løsning-topos (anvendes gjerne i sammenhenger der det gjelder å etablere (eller bryte) forbindelser mellom empiriske eller teoretiske påstander og det som foreligger av tilgjengelige data eller tilgjengelig teori), et evaluativt topos (hvor det dreier seg om å teste verdien av eksperimentelle, teoretiske eller metodologiske påstander), og et eksempelrelatert topos (inkluderer diskursive strategier som å anvende eksempler, analogier og metaforer).
For å illustrere sin egen teoretiske utlegning om vitenskapsretorikk og for å vise hvordan en vitenskapsretorisk analyse gir innsikt i retoriske valg, trekker Prelli inn utvalgte vitenskapelige tekster, hovedsakelig hentet fra kjente vitenskapelige kontro­verser eller episoder, og for det meste fra ‘harde’ disipliner. Analysene bygger i stor grad på den situasjonelle og historiske kunnskapen som finnes om de enkelte episodene.
Dette vitenskapsretoriske perspektivet gir en god forklaring på mange av de lingvistiske observasjonene vi har gjort i KIAP (se ovenfor). De fleste funnene knyttet til pronomenbruk, valg av verb ved førstepersons­pronomen, bruk av metadiskursive konstruksjoner samt ulike polyfoniske konstruksjoner faller naturlig inn i rammen av den logikken som er særegen for vitenskapsretorikk, nemlig valg av et passende mål, oppdagelse av et relevant problem og bruk av relevante argumentasjonsstrategier som framstillingen kan følge. Det dreier seg i alle sammenhenger om valg av språklige symboler som anvendes for å frambringe kooperative handlinger og holdninger. Denne samhandlingen kan være mer eller mindre konfliktfylt og mer eller mindre aggressiv, alt etter hvor tydelig den vitenskapelige retorikeren ønsker å posisjonere seg i det vitenskapssamfunnet han/hun er eller ønsker å bli medlem av.
For å illustrere sammenhengen mellom lingvistisk fenomen og retorisk samhandling har jeg her valgt å se nærmere på bruken av nektingsordet IKKE i vitenskapelige artikler. Dette nektingsordet betraktes innenfor lingvistisk polyfoni som den polyfone markør par excellence.20 Nedenfor gir jeg først en kort innføring i lingvistisk polyfoniteori.

Noen teoretiske momenter i lingvistisk polyfoni
Den lingvistiske polyfoniteorien som skal presenteres her,21 og slik den kommer til uttrykk i ScaPoLine22 (forkortelse for “théorie SCAndinave de la POlyphonie LINguistiquE”), er en videreutvikling og spesifisering av den franske enonsiative (utsigelsesrelaterte) lingvistikken.23 Vår store inspirasjonskilde har vært Oswald Ducrot og hans “skisse til en polyfoniteori”. Ducrots skisse var et oppgjør med den tradisjonelle og stivnete oppfatningen av det talende subjekt som unikt og udelelig. Han formulerte en hypotese om at flere stemmer eller synspunkt kan være til stede i én og samme ytring, og hvor en stemme, nemlig avsenderens eller lokutørens, er dominerende. På denne måten er lingvistisk polyfoni hierarkisk.24 Ducrots skisse ble i sin tur videre­utviklet av den danske enonsiasjonsforskeren Henning Nølke,25 som i samarbeid med gruppen “De skandinaviske polyfonister” skapte ScaPoLine.26
ScaPoLine er en lingvistisk teori i den forstand at den tar utgangspunkt i struk­turer på langue-nivå. Målet er imidlertid at den skal signalisere mulige tolkninger av en ytring eller en tekst (på parole-nivå). Teorien ønsker å beskrive og forklare hvordan betydning oppstår på ytringsnivå og deretter på tekstnivå.27 ScaPoLine skal presisere lingvistiske instruksjoner som påpeker det tolkningspotensial som finnes, og er i seg selv en teori om mulige relasjoner mellom analyse av enkeltytringer og tekst.
For å presentere noen utvalgte sentrale termer og begreper i ScaPoLIne, er det naturlig å ta utgangspunkt i den kanoniske ytringen “Denne veggen er ikke hvit” (på fransk: “Ce mur n’est pas blanc”), fordi den viser et enkelt, men sentralt, fenomen. Den kan analyseres slik, i to ulike synspunkter (sp):
Denne veggen er ikke hvit.
sp1: ‘denne veggen er hvit’
sp2: ‘sp1 er ikke gyldig’
Dette er en polyfonisk struktur (p-struktur) som lar seg etablere på grunn av polyfonimarkøren IKKE. Nektingen utgjør sporet etter de to oppsatte synspunktene. P-strukturen inneholder også en instruksjon om at lokutøren, som er hierarkisk overordnet, tar ansvar for sp2 og avviser sp1; sp1 er ikke lokutørens ansvar. Mer sier ikke p-strukturen; den indikerer intet om hvem som kunne ha tenkt eller sagt innholdet i sp1. I tolkningsprosessen vil imidlertid den fysiske mottakeren automatisk søke etter identiteten til den som står bak sp1, ved hjelp av tekstlig eller situasjonell kontekst. Resultatet av denne tolkningsprosessen er en polyfonisk konfigurasjon (p-konfigurasjon), som er sentral som bindeledd til tekstanalysen. Vi skal nedenfor se nærmere på p-konfigurasjonens viktigste komponenter.
Konfigurasjonen utgjør en del av den semantiske beskrivelsen av ytringen. Ytringen er resultatet (eller et bilde) av en enonsiasjon. Dermed må konfigurasjonen inneholde spor etter enonsiasjonens instanser. Av disse er det lokutøren som er det konstitutive element. P-konfigurasjonen konstrueres av lokutøren og er sammensatt av fire komponenter – lokutøren selv og tre andre komponenter skapt av ham:
1) Lokutøren-som-konstruktør (forkortet til LOK) har ansvar for enonsiasjonen, styrer det polyfone “dramaet” og konstruerer de øvrige komponentene i p-konfigurasjonen:
2) Synspunktene (forkortet til sp) består av et innhold, en vurdering og en kilde.
3) Diskursindivider er semantiske størrelser som kan utfylle variabelen kilde.
4) De enonsiative båndene knytter diskursindivider til sp.
Oppsummerende: P-konfigurasjonen (konstruert av LOK) består av synspunkter (sp) knyttet til diskursindivider gjennom ulike enonsiative bånd. Det må særlig understrekes at lokutøren har en dobbeltrolle: å konstruere p-konfigurasjonen og å presentere egne synspunkter. De fire komponentene kan være eksplisitt til stede (markert) og gi instruksjoner for sin tolkning, men de er det ikke nødvendigvis. Hver enkelt av dem er presisert og videreutviklet i ScaPoLine. Her skal jeg se nærmere på en av dem: diskursindividene.
LOK konstruerer diskursindivider som bilder av ulike lingvistiske personer presentert i teksten. En lingvistisk person28 kan være representert av ulike nominalfraser (personlige pronomen, substantivfraser, egennavn), altså en størrelse som det er referert til lingvistisk, eller den kan være ikke-representert (som den ansvarlige for sp1 i ytringen “Denne veggen er ikke hvit”). En lingvistisk person er under begge omstendigheter et potensielt diskursindivid i p-konfigurasjonen (i tolkningsprosessen).
De viktigste diskursindividene er konstruert med utgangspunkt i utsigelsens protagonister: lokutør eller avsender (LOK) og allokutør eller mottaker (ALLOK). Disse skiller vi fra de tredje, en term som skal dekke alle diskursindivider som ikke har noen (direkte) forbindelse verken med LOK eller ALLOK.
Lokutøren er polyfonispillets viktigste aktør i den forstand at han er iscenesetter og hierarkisk overordnet de andre (se note 24). Som konstruktør kan LOK skape to ulike bilder av seg selv. Det bildet han skaper i ytringsøyeblikket, kaller vi ytringslokutør, l0, som har som eneste funksjon å være kilde for enonsiasjonen i det presise øyeblikket den skjer. Det andre bildet LOK kan skape av seg selv, kaller vi tekstlokutør, L. Dette individet har egenskaper som en “fullverdig person”. Tekstlokutøren kan utgjøre et generelt bilde av LOK eller et bilde av ham hentet fra et annet tidspunkt enn det som er her og nå i den aktuelle enonsiasjonen. Tekstlokutøren kan også være markert. I ytringen “Jeg spør meg selv om dette er bra” er begge markert: l0 gjennom jeg og L gjennom meg. ALLOK har to tilsvarende bilder: ytrings­allokutør (a0) og tekstallokutør (A).
De tredje består naturlig nok av en serie av underkategorier. De kan være repre­sentert av tredjepersonspronomen eller ubestemte pronomen, substantivfraser eller egennavn. For det første skiller vi mellom individuelle tredje og kollektive tredje. De siste kan vi symbolisere ved MAN.29 Dette MAN denoterer enhver kollektiv tredje og representerer i prinsippet den “generelle mening”, men kan også være spesifisert. Det mest heterogene MAN kaller vi polyfoni-MAN, som er et virkelig kollektiv, med medlemmer som kan skille seg ut som individer, og som kan “ta ordet”. Dette MAN kan være representert ved pronomenet man (en, ein), ofte fulgt av et meningsverb, og det kan inkludere den tekstuelle lokutør eller allokutør. Det kan også være representert ved pronomenene vi og du (med mer eller mindre ubestemt betydning). På motsatt side av skalaen av verdier for de kollektive tredje, finner vi det homogene MAN. Det er et diskursindivid betraktet som et kollektiv med vage grenser, som svarer til doxa, “evige sannheter”, og lignende. Vi kaller det her doxa-MAN.  Det som skiller polyfoni-MAN fra doxa-MAN, er at det første er delelig i flere stemmer, mens det siste er udelelig.
Oppsettet nedenfor oppsummerer de ulike typer diskursindivider:
LOK:     ytringslokutør (l0) / tekst­lokutør (L)
ALLOK:     ytringsallokutør (a0) / tekst­allokutør (A)
Tredje:     individuell tredje / kollektiv tredje (polyfoni-MAN og doxa-MAN)
Alle diskursindivider kan være eksplisitt representert; det vil si at de kan etterlate seg lingvistiske spor som bidrar til å etablere p-strukturen. De individuelle tredje er alltid representert, mens de kollektive av typen doxa-MAN sjelden er det. For en analyse av syntaktisk nekting vil det være særlig interessant å finne ut hvilket diskursindivid som står bak det positive sp1 og i sin tur hvilken eventuell reell, fysisk instans det svarer til. Konteksten kan eksplisittere det, men det kan også ofte dreie seg om et vagt kollektivt individ som svarer til det diskurssamfunnet forfatteren forholder seg til. Det kan dessuten være vanskelig å skille skarpt mellom polyfoni-MAN og doxa-MAN. Nektings­ordet IKKE er særlig retorisk interessant ­fordi det inviterer til samhandling mellom ulike synspunkter som står mot hverandre på ett eller annet vis, og hvor det ene (lokutørens) er overordnet.

Polyfonisk nekting:
karakteristikk
og retoriske funksjoner
Som vi har sett, er den syntaktiske nekt­ingen et typisk eksempel på lingvistisk polyfoni slik den forstås innenfor ScaPoLine. At nektingen alltid er polyfonisk, det vil si at den signaliserer to stemmer, er imidlertid ikke opplagt. Uten å gå inn i den omfattende litteraturen som er viet dette spørsmålet, vil jeg trekke fram ett viktig punkt som er særlig relevant for framstillingen her, nemlig skillet mellom deskriptiv og polemisk nekting.30 I et polyfonisk perspektiv dreier dette skillet seg om tilstedeværelse (polemisk) eller ikke (deskriptiv) av et positivt synspunkt som underligger nektingen. En rimelig tolkning av nektingen i ytringen “Det finnes ikke en sky på himmelen” vil være at den er deskriptiv. Denne ytringen beskriver kun et saksforhold; den kan være valgt som en passende beskrivelse av værforholdene. Kanskje gir den en bedre effekt i en gitt situasjon enn for eksempel “Himmelen er helt blå”. Derimot synes nektingen i “Denne veggen er ikke hvit” å være av en annen karakter. Den er polemisk, og intuitivt får man en klar følelse av at et underliggende synspunkt, ’Denne veggen er hvit’, blir avvist.
Det er imidlertid vanskelig å gjennomføre dette skillet som absolutt i tolkningen av isolerte ytringer. Både en språklig kotekst og en situasjonell kontekst vil ofte være nødvendige for å sikre en rimelig tolkning. Det er for eksempel ikke vanskelig å tenke seg en situasjon hvor ytringen “Det finnes ikke en sky på himmelen” kunne tolkes som polemisk, for eksempel hvis den var en reaksjon på ytringen “Det kommer til å regne”. På den annen side, som Nølke påpeker,31 formidler enhver nekting en beskrivelse. Men i den typen som gjerne kalles deskriptiv, er beskrivelsen på en måte satt i fokus; beskrivelsen blir nektingens eksistensgrunnlag. Nektingen kan være den beste måten å uttrykke et saksforhold på i en gitt sammenheng.
I det videre vil jeg følge Nølke32 når han foreslår å betrakte all nekting som primært polemisk, og den deskriptive tolkningen som avledet av den polemiske. Det dreier seg om en derivasjon som finner sted i tolkningsøyeblikket og som på et vis visker ut det underliggende positive synspunkt. Det står da kun igjen synspunkt 2 (sp2, se analysen ovenfor), som lokutøren er ansvarlig for, og som støtter seg direkte på det negative innholdet. Når man betrakter all nekting som primært polemisk, inviterer dette til leting av spor etter et underliggende positivt synspunkt. Men dette perspektivet indikerer også at det finnes noen bestemte betingelser som inviterer til en deskriptiv lesning. Slike blir av Nølke kalt “contextes déclencheurs”, altså kontekster som slipper løs eller setter i gang en deskriptiv tolkning. De motsatte, “contextes bloqueurs”, blokkerer en deskriptiv avledning. Som eksempler kan nevnes at enhver struktur som inneholder noe kontrastivt (som for eksempel konnektiven men), gjerne blokkerer en deskriptiv lesning, mens skalære uttrykk (som for eksempel adjektivet dyr) kan sette i gang en deskriptiv lesning.33
I denne artikkelen holder jeg fast ved oppfatningen av nektingen som primært polemisk eller polyfonisk, i den forstand at det i utgangspunktet finnes et positivt synspunkt som ligger under nektingen. Men kontekstene for å påvise et slikt underliggende synspunkt er ulike, og derfor vil jeg foreslå følgende diskursive anvendelser (eller tolkninger) av nektingen som karakteristiske for vitenskapelig diskurs:34
1) polemisk nekting
2) informativ nekting
3) vitenskapelig nekting
Den første av disse er det uproblematisk å bestemme som polemisk, og dermed polyfonisk. De to andre vil sannsynligvis framstå som mer “deskriptive”, i henhold til oppfatningen om at det finnes to atskilte typer nekting (polemisk og deskriptiv). Men vi skal se at ved å utnytte den konteksten vi kjenner som rammen for tilblivelsen av en vitenskapelig artikkel, framstår disse også som polyfone. Uansett vil jeg understreke at det aldri vil være snakk om vanntette skott mellom dem.35 Til det er det for mange ulike tolkninger de forskjellige kontekstene kan invitere til. Det dreier seg mer om en skala hvor nektingen kan plassere seg med en større eller mindre grad av polemisk verdi. Derimot mener jeg at de ulike anvendelsene nektingen kan ha, understreker den retoriske dimensjonen i sjangeren vitenskapelig artikkel ved at de alle impliserer en samhandling mellom ulike stemmer.
Generelt er følgende spørsmål styrende for tolkningen av konkrete nektingseksempler: For samtlige tre: Hvem er/kan være ansvarlig for (kilden til) det underliggende positive synspunkt? For informativ og vitenskapelig nekting: Hvordan kan tilstedeværelsen av et positivt underliggende synspunkt (sp1) forklares?
For øvrig presiserer jeg at de modelleksemplene jeg presenterer nedenfor, ikke er modelleksempler i annen forstand enn at de gjengir det semantisk-pragmatiske innholdet i de aktuelle anvendelsene. De leksikalske realiseringene kan være mange og svært forskjellige. Når jeg bruker ANNEN/­ANDRE, er det for å betegne generelt den forskningen og de synspunktene som tillegges andre enn den aktuelle artikkelens forfatter(e). Sistnevntes forskning og synspunkter, formidlet i artikkelen eksemplene er hentet fra, betegnes med EGEN/EGNE.

1) Polemisk nekting med avvisende funksjon
Denne typen bruk av nekting gjelder valg, observasjoner og påstander formidlet av ANDRE, som avvises av forfatteren. Til­stedeværelsen av et positivt underliggende sp1 er klar. Dette synspunktet betraktes som ugyldig (nektingen er polemisk), og dermed får nektingen en retorisk funksjon som kan kalles avvisning (eller refutasjon). Nektingen anvendes i en særlig type samhandling som karakteriseres ved at forfatter fremmer eget synspunkt på bekostning av andres. Koteksten kan fortelle oss om de ANDRE  (altså kilden til sp1) er identifiserbare og i så fall om de er individuelle eller kollektive tredje-diskursindivider; de kollektive kan være enten det polyfoni-MAN eller doxa-MAN. I teksttolkningen blir oppgaven å finne ut hvem disse abstrakte diskursindividene kan svare til i det aktuelle forskningssamfunnet.
Den polemiske nektingen kan inndeles i tre underanvendelser, alt etter utsigelsesmessig situering og graden av eksplisittering av kilden for sp1.

1a) Utsigelsessituert avvisning
Modelleksempel:
Min studie viser at X IKKE er / gjør A.
I denne typen eksempel er nektingen klart knyttet til EGEN forskning, til den utsigelsen forfatteren er ansvarlig for. Forfatteren avviser et synspunkt som er formidlet av ANDRE, uten at denne eller disse nødvendigvis er eksplisittert. I det følgende eksemplet er kilden til sp1 eksplisittert:36
(1)  Det er SPE-modellen (Chomsky & Halle 1968) som ligger til grunn for Rischels tankegang. Han mener neppe at UA-regelen opererer helt valgfritt, men jeg har vist at han heller IKKE har empirisk dekning for å hevde at den er obligatorisk. (noling10)
Det interessante i (1) er ikke om den ANDRE – her en individuell tredje som svarer til den reelle Rischel – eksplisitt har sagt at [han har empirisk dekning for …], men at lokutøren tillegger ham et slikt synspunkt. I (2) er kilden til sp1 ikke eksplisittert:
(2) Vi har sett at det IKKE er noe i veien for å anvende trekkanalyser i kognitiv grammatikk, men at det forutsetter at […]. (noling06).
Forfatteren avviser i sin konklusjon at det skulle være noe i veien for å anvende trekk­analyser i kognitiv grammatikk. Det finnes ingen umiddelbare spor etter et diskursindivid som kan tolkes som kilde til det underliggende sp1. Kilden kan finnes eksplisitt eller implisitt uttrykt tidligere i artikkelen, eller lokutøren har ganske enkelt konstruert det for sin argumentasjon.

1b) Eksplisitt avvisning av ANNEN­-studie uten utsigelsessituering
Modelleksempel:
De andres studier er / gjør IKKE A.
I denne typen eksempel gjelder nektingen forskning som er utført av ANDRE, uten at det angis noen umiddelbar direkte tilknytning eller relevans til EGEN-studie:
(3) Anderson går ut fra at […]. Anderson har likevel IKKE uavhengig evidens for på­standen. (noling05)
Her er det en individuell tredje som svarer til den reelle Anderson som tillegges sp1. Igjen er det interessante ikke om den ANDRE eksplisitt har sagt at [han har uavhengig evidens for påstanden], men at lokutøren konstruerer og tillegger ham synspunktet.

1c) Avvisning av et synspunkt
uten eksplisitt kilde
Modelleksempel : X er / gjør IKKE A.
I denne bruken gjelder nektingen som i 1a) og 1b) et synspunkt eller et forsknings­resultat som tillegges en ANNEN. Forskjellen er at i denne bruken er nektingen verken situert i forhold til EGEN forskning eller relatert til en eksplisitt ANNEN:
(4) Partiklene -a og -at er følgelig ikke allomorfer, men må oppfattes som to morfemer med samme eller tilnærmet samme betydning. Derav følger at de IKKE kan ha samme historiske opphav. (noling08).
Når det som i (4) mangler umiddelbare spor etter kilden for sp1, [partiklene kan ha samme historiske opphav], kan synspunktet potensielt tillegges doxa-MAN, eller et polyfoni-MAN. Om dette svarer til et reelt og eksplisitt synspunkt i den aktuelle problematikken, kan bare en større kontekst svare på. I teksten som følger etter dette eksemplet, gjøres det umiddelbart rede for vanlige oppfatninger som eksisterer om spørsmålet (og med eksplisitte referanser), men uten at disse tillegges avgjørende betydning.

2) Informativ nekting med avgrensende funksjon
Denne anvendelsen av nektelsesordet IKKE gjelder EGNE valg og mål. Tilstedeværelsen av et underliggende sp1 er ikke åpenbar. Det kan imidlertid påvises ved kontekstuell inferens. Dersom en forfatter velger å studere fenomen A, som består av delene a1, a2, … an, vil det relevante forskersamfunnet i første omgang anta at delene a1, a2, … an, studeres. Men forfatteren velger for eksempel å utelukke del a1. Derfor må han eller hun be­nekte det synspunktet det er mulig at forskersamfunnet har. Nektingen blir slik mer informativ enn polemisk; den får en avgrensende funksjon.

Modelleksempel:
Jeg studerer IKKE a1 i denne artikkelen.
(Kontekst : Mitt område A inneholder faktorene a1, a2, … an.)
I denne typen samhandling er det ikke et synspunkt tillagt et individuelt tredje-individ som benektes, men et synspunkt som er konstruert og tillagt et kollektivt MAN. Nedenfor følger to autentiske eksempler:
(5) For en kognitiv grammatiker vil den naturlige responsen på korrespondanse­kriteriet være å tenke ut en psykolingvistisk test […]. Jeg skal IKKE her komme med noen konkrete forslag til tester, […]. (noling06)
(6) Tre grupper av barn ble testet, […]. Barna var i tillegg valgt ut på basis av dialekt: begge foreldrene skulle snakke østlandsk. Alle de voksne snakket østlandsk (her sjekket vi IKKE foreldrenes dialekt), og var i alderen 27 – 50 år. (noling07)
Når det gjelder det siste eksemplet, vil leser og forskersamfunn i første omgang kunne anta, ut fra det som er sagt om foreldrene til forsøkspersonene, at dialekten til de voksnes foreldre også ble sjekket. Dette må be­nektes slik at avgrensningen av forsøks­personene blir presis, og korrekt.

3) Vitenskapelig nekting med framskrittsfunksjon
Denne anvendelsen. som jeg kaller vitenskapelig, gjelder data brukt i EGEN studie eller resultater oppnådd i EGEN studie. Tilstedeværelsen av sp1 er relativt opplagt i den forstand at diskusjon omkring data, materiale og resultater er en konstituerende del av all vitenskapelig virksomhet. Forfatter forutser eller forestiller seg at ANDRE kan tenke seg noe som ikke stemmer med de aktuelle dataene. Dette må derfor benektes. Man kan kalle det en vitenskapelig nekting nettopp fordi den berører analyse og tolkning av selve det vitenskapelige studieobjektet. En slik type nekting får en framskrittsfunksjon fordi den bidrar til avvise ukorrekte oppfatninger om en bestemt type data. For å bringe vitenskapen framover må eventuelle misforståelser korrigeres. Kildene til sp1 kan være mange. Det kan dreie seg om et mer eller mindre diffust kollektivt individ, som for eksempel svarer til det forskersamfunnet forfatter føler tilhørighet til; det kan være et individuelt tredje-individ som svarer til en person forfatter har i tankene (men som det vanligvis ikke er referert til); eller det kan til og med være tekstlokutøren L, det vil si et bilde av lokutøren hentet fra for eksempel et tidligere stadium eller fra en annen studie (LOK kan slik iscenesette en diskusjon med ulike bilder av seg selv).

Modelleksempel:
Mine data indikerer / viser IKKE A.
(Kontekst: X / MAN / JEG kan ha tenkt eller sagt at mine data indikerer A.)
Denne bruken kan realiseres gjennom en rekke konstruksjoner og leksikaliseringer. Her nøyer jeg meg med å vise to eksempler:
(7) Betoningen av fått i (60) er IKKE fokal, så dette er IKKE polaritetsfokus. (noling10)
(8) Heller enn å be om informasjon gjentar hun [Anna] hva Charlotte nettopp har sagt med spørrende intonasjon. Det er altså IKKE noe genuint spørsmål, men en ekspressiv språkhandling som uttrykker overraskelse. (noling14)
Det er sannsynlig at denne tredje typen bruk av nekting har en større utbredelse enn det som foreslås her. I andre sjangre, for eksempel journalistiske og politiske, vil lignende bruk av nekting finnes. En mer generell og sjangeruavhengig betegnelse enn det viten­skapelig med framskrittsfunksjon er, kunne være nekting med korrigerende funksjon.
Helt til slutt i denne gjennomgangen skal jeg vise et eksempel på en anvendelse av nekting som antakelig ikke er polyfon. Den kommer klart nærmest den deskriptive tolkningen forstått som en konstruksjon hvor man ikke (eller vanskelig) kan tenke seg et underliggende positivt synspunkt. Det dreier seg om tilfeller hvor det tilsynelatende ikke finnes andre adekvate måter å uttrykke saksforholdet på enn ved syntaktisk nekting (ofte i forhold med statistiske signifikans­beregninger av kvantitative data):
(9) Den lille svake klassen (WSR og WSN) ser ut til å gruppere seg sammen med de sterke verbene, dvs. at det IKKE er noen signifikant forskjell mellom disse gruppene og de sterke verbene i gruppe S1 og S3. (noling07)
Nektelsen kan også her betraktes som vitenskapelig (eller korrigerende), men den er av en annen karakter enn (7) og (8).37
Jeg har foreslått tre ulike tolkninger av nektingen IKKE. Uten på noen måte å påstå at disse dekker all bruk av nekting man kan finne i vitenskapelige artikler, hevder jeg at de er sentrale representanter for hvordan nekting anvendes i denne sjangeren. Det polyfonisk-teoretiske perspektivet har vært sentralt som utgangspunkt. De ulike retoriske funksjonene har jeg kunnet foreslå ved å kombinere instruksene fra den lingvistiske analysen av ulike tilstedeværende stemmer med den kunnskapen jeg innehar om sjangeren vitenskapelig artikkel og om den konteksten denne sosiale praksisen utspiller seg i.

Tekstanalyse
I Prellis teori savnes en større vektlegging av de språklige valg som må støtte opp under de retoriske valg en forsker gjør i sine fram­stillinger. I denne artikkelen har jeg fokusert på et enkelt språklig middel, nektingen IKKE. Jeg skal nå se nærmere på hvordan den blir anvendt i en utvalgt vitenskapelig artikkel. Det dreier seg om en lingvistisk artikkel (kodet som noling01 i KIAP-korpuset) skrevet av én forfatter. Artikkelen presenterer en lingvistisk analyse av det norske pronomenet denne (samt formene dette og disse). Sammendraget lyder slik:
(10) Artikkelen belyser de selvstendige, ikke-attributive pronomenene denne, dette og disse. Først og fremst undersøkes det deskriptivt hvilke bruksbetingelser pronomenene har i forhold til mulig antesedent. Det vises at de er gjenstand for en generell subjektsvegring. Både semantiske og pragmatiske betingelser undersøkes og forkastes. Deretter foreslås en syntaktisk analyse basert på bindingsteorien i Chomsky (1986) og på Hestviks (1992) analyse av anti-subjektsorientering. Den gjør rede for de setningsinterne begrensningene på koreferanse.
Årsaken til at denne artikkelen er valgt, er ikke mer spesiell enn at den har et høyt antall forekomster av nektingen IKKE (i alt 67 forekomster, som gir en relativ frekvens i forhold til antall ord i selve tekstkroppen på 1,51%; til sammenligning er gjennomsnittet for de 20 lingvistiske artiklene jeg har basert min undersøkelse på, 0,98%). Forfatteren har dessuten konstruert artikkelen på en særlig eksplisitt måte med en klar og informativ struktur og med eksplisitte angivelser overfor leser av hva som skal gjøres/studeres, og med informative delkonklusjoner gitt underveis.38
Forfatteren har satt seg som mål å gi en deskriptiv analyse av pronomenet dennes bruksbetingelser samt å finne en adekvat analyse som kan bevise den påviste generelle subjektsvegringen. Forfatterens implisitte ønske tolker jeg som å overbevise det diskurssamfunnet hun er eller vil være en del av. Hun posisjonerer seg ved å finne et problem (stasis) av den evidensielle typen, hvor et implisitt underliggende spørsmål kunne være om det finnes vitenskapelig bevis for den påviste subjektsvegringen. Samtidig virker det som om en problemstilling av den metodologiske typen har vært viktig: Er den syntaktiske analysen basert på bindingsteorien adekvat i dette tilfellet? Som den beste argumentasjonslinjen for akkurat det ut­valgte problemet og for den situasjonen budskapet formidles i, synes forfatteren å ha valgt toposet problem–løsning (det dreier seg i noling01 om å etablere en forbindelse mellom den empiriske påstanden om subjektsvegring ved pronomenet denne og det som foreligger av tilgjengelig teori). Det evalua­tive toposet utgjør også en del av strategien i den forstand at det delvis dreier seg om å teste bindingsteoriens analysepotensial.
Den dominerende nektingstypen i no­ling01 er den anvendelsen jeg har kalt vitenskapelig (eller korrigerende) ved at den av­viser mulige ukorrekte oppfatninger om de dataene som er tilgjengelige. For forfatteren dreier det seg om å finne en løsning på problemet denne og hvilke bruksbetingelser det har. Et godt eksempel er sammenligningen mellom denne og ordet sistnevnte:
(11) I (8a,b) er DENNE koreferent med et ledd som IKKE er sist, her er sistnevnte umulig. I (8c) har vi en situasjon hvor det nominale leddet som er lineært sist, er foreslått som antesedent. Her er bare sistnevnte akseptabelt, DENNE er umulig.
Vi ser altså at DENNE IKKE behøver å være det siste substantiviske leddet som ble nevnt, mens dette for sistnevnte derimot er et krav. At det IKKE er et ”sisthetskrav”, understrekes ytterligere av at pronomenet DENNE også kan ha kata­forisk referanse:
[EKSEMPEL]. Vi kan altså fastslå at DENNE IKKE har fullstendig samme bruks­betingelser som sistnevnte, og at de blant annet skiller seg fra hverandre ved at DENNE IKKE behøver å referere til det sist nevnte substantiviske ledd.
Den problem–løsningargumentasjonen som framføres her, understøttes av en særlig hyppig bruk av det polyfone og vitenskapelige IKKE. Forfatteren kommer nærmere en løsning (og gjør framskritt på vitenskapens vegne) ved å diskutere med andre stemmer. Kildene til sp1 kan være mange. I dette tilfellet er det antakelig både et polyfoni-MAN som svarer til det kollektive forskersamfunnet og en individuell tredje som svarer til en eller flere navngitte forskere som forfatteren tillegger oppfatningen gjengitt i sp1. En annen lignende argumentasjonskjede finnes i følgende sekvens hentet fra den innledende diskusjonen om bindingsteorien:
(12) I (22a) er anaforen meg selv bundet i et lokalt domene (setningen) av Jeg, noe som er lov i forhold til prinsipp A. I (22b) er anaforen IKKE bundet i det lokale domenet (den underordnede setningen), og setningen er derfor IKKE akseptabel. I (23a) er det lokale domenet den underordnede setningen, og der er pronomenet fritt, i den forstand at det IKKE har noen mulig antesedent. I (23b) er det lokale domenet den finitte setningen som alle NPene deltar i, og vi har IKKE anledning til å ha et objektspronomen som har antesedenten i samme setning.
Det er denne anvendelsen av nekting og denne problemløsende argumentasjonsstrategien (topos) som dominerer i artikkelen. Men forut for argumentasjonen har forfatteren måttet velge selve problemområdet (stasis). Til det benytter hun blant annet den informative nektingen med avgrensningsfunksjon. Her følger et eksempel hentet fra artikkelens start:
(13) I denne artikkelen skal jeg belyse flere sider ved pronomenet denne, med de alternative formene dette og disse. Diskusjonen avgrenses til den pronominale bruken av denne: Vi skal altså IKKE se på den determinative bruken, hvor det modifiserer et substantivisk ledd […].
Avgrensningen er særlig eksplisitt ved at den uttrykkes i en bekreftende konstruksjon først (“Diskusjonen avgrenses til …”) og deretter presiseres i en benektende konstruksjon (“Vi skal altså IKKE se på …”). Kilden til det underliggende sp1 i dette eksemplet kan være et mer eller mindre diffust kollektivt tredje-individ, som svarer til det forskersamfunnet forfatter føler tilhørighet til. Vår forfatter synes å anta (bevisst eller ubevisst) at én som leser første setning, vil tenke at både pronominal og determinativ bruk skal studeres. Dette korrigeres på to måter, hvorav den ene er en benektende konstruksjon.
Artikkelen noling01 er opplagt polyfonisk, men nektingen brukes i hovedsak til saklige og ikke avvisende ytringer. Det er som tidligere nevnt den vitenskapelige nektingen som er den klart hyppigste; det er i hovedsak i starten at et titalls polemiske nektinger anvendes (der nektingen gjelder observasjoner og påstander formidlet av ANDRE, som avvises). I (14) har vi eksempler på den utsigelsessituerte avvisningen; (15) er eksempel på eksplisitt avvisning av andres studier:
(14) I denne artikkelen skal vi se på hvilke bruksbetingelser som finnes. Vi skal se at begrensningene på pronomenets referanse IKKE kan beskrives som en slags språklig deiksis hvor det sist nevnte er den sannsynlige eller endog mulige referanse. Det mer generelle begrepet distanse kan heller IKKE beskrive de observerte begrensninger. Tvert imot viser det seg at hoved­begrensningen ser ut til å være at det aldri kan være koreferent med et subjekt.
(15) Disse forklaringene [tidligere henvist til] viser seg IKKE å kunne dekke de observerte dataene.
Artikkelen inneholder ingen eksempler med opplagt usituert avvisningsnekting. Dette støtter opp om det inntrykket man får av artikkelen som særlig tydelig og eksplisitt.
Gjennomgangen av noen av de 67 IKKE-forekomstene i noling01 viser hvordan ett enkelt språklig fenomen kan bidra til å gjøre en tekst retorisk. IKKE representerer et retorisk valg, og det er ingen tvil om at dette enkeltordet bidrar til å skape en diskurs som inviterer til interaksjon med flere ulike stemmer om holdninger og handlinger.39 Det polyfoniske perspektivet signaliserer imidlertid at denne samhandlingen er hierarkisk; det er ingen dialog i den forstand at spillet foregår mellom likeverdige stemmer. IKKE hjelper forfatter med å posisjonere seg i forhold til det relevante forskersamfunnet, gjennom (delvis) konstruerte synspunkter som svarer eller ikke svarer til reelle stemmer.
En interessant tilleggsstudie for akkurat denne artikkelen ville være å se nærmere på pronomenet vi. Noling01 har en særlig høy frekvens av dette pronomenet, i forhold til for eksempel bruken av jeg eller man. Pronomenet vi kan være ekskluderende eller inkluderende, og har et stort referensielt poten­sial.40 Det er ikke plass til å gå videre inn på dette retoriske valget her, men min hypotese er at pronomenet vi bidrar ytterligere til det polyfone spillet mellom artikkelforfatterens og andres stemmer, og med et klart retorisk siktemål.

Avsluttende kommentarer
I sin bok sier Prelli:41
Scientific articles are often subtly persuasive because the manner of presentation diminishes readers’ awareness of the selectivity that operated during research activity and in the formation of the paradigmatic tradition within which rhetors and audiences stand. […]. [The] content tends to be divorced from actual research contexts that gave rise to it. […] Findings are reported more than argued for.
Det er klart at mye av selve forskningsprosessen er utelatt fra vitenskapelige artikler; resultater og funn kan være presentert som så opplagte at de ikke trenger å bli argumentert for. Men dette er likevel et bilde som ikke passer like godt på alle disiplinene, enn si på de individuelle artiklene. I den grad de implisitte og såkalte objektive framstillingsmåtene har begynt å møte motstand i enkelte miljøer,42 gjør personlige framstillingsmåter av ulike slag seg mer gjeldende. Og argumentasjonen kan være eksplisitt til ­stede for eksempel ved bruk av bestemte verb (som hevde, argumentere for, holde fast ved) eller argumentative konnektiver (som men, altså, derfor). I tillegg er det slik at det poly­foniske perspektivet bidrar til å signalisere det som ellers ville ha blitt forstått som fraværende eller i det minste implisitt argumentasjon. Som vi har sett i det ovenstående, er IKKE et enkelt ord som kan invitere til en rekke typer tolkninger av den ytringen det er plassert i. Med nektingen følger en form for “subtle persuasiveness” som vanskelig avdekkes uten den lingvistiske analysen som ligger til grunn for de foreslåtte re­toriske funksjonene avvisning, avgrensning og framskritt. Den subtile overtalelsen (eller heller forsøket på overtalelse)  etableres på minst to måter: Ved at et eksisterende (reelt) synspunkt trekkes inn på en implisitt måte for samtidig å bli avvist og anvendt i en større argumentativ strategi; eller ved at et mulig og ikke nødvendigvis allerede eksisterende synspunkt forutses og korrigeres for slik å oppnå umiddelbar aksept og unngå potensielle, senere innvendinger.
Begrunnelsene for de foreslåtte funk­sjonene for nektingen IKKE finner støtte i det vitenskapsretoriske synet Prelli presenterer. Hans vitenskapsretorikk gir et utmerket innblikk i hvordan vitenskapelige tekster skapes, etter hvilke sosioprofesjonelle kriterier de får et innhold. Den bidrar også til en viktig tekstetisk refleksjon43 fordi den får oss til å reflektere over hva vi gjør eller kan gjøre med hverandre gjennom teksten og den språklige samhandlingen den er. Likevel ­ville denne retoriske “skapelsesprosessen” etter min mening tre tydeligere fram dersom framstillingen av den fikk et betydelig påfyll av språklige konkretiseringer. Det trengs for at den skal gi et fyllestgjørende bilde av vitenskapelig prosa generelt og av sjangeren vitenskapelig artikkel spesielt. Det har vært mitt mål i denne artikkelen å vise hvordan en polyfonianalyse av et utvalgt språklig fenomen kan bidra i så henseende. Det ­finnes mange flere fenomener som inviterer til lignende analyser.

Noter

1     KIAP står for Kulturell Identitet i Akademisk Prosa: nasjonal versus disiplinavhengig (NFR-finansiert prosjekt). Se prosjektbeskrivelse, http://kiap.aksis.uib.no, og Breivega, Dahl & Fløttum (2002). For en oversikt over KIAP-publikasjoner, se også nettsiden.
2     For gjennomføringen av prosjektet har vi utviklet et elektronisk korpus som består av 450 vitenskapelige artikler (50 i hvert delkorpus). For mer informasjon om korpuset, se KIAPs nettside.
3     Se for eksempel Fløttum (2003a), (2003b), (2004b); Gjesdal (2004); (Kinn 2004).
4     Se Dahl (2003), (2004); Kinn (under trykking).
5     Se Fløttum (2003c).
6     Se Fløttum (2003d), (under trykking a), (under trykking b).
7     Se Vold (under utarbeidelse).
8     Se for eksempel Bazerman (1988), Swales (1990), Vassileva (2000), Hyland (2000), (2001). Flere viktige nordiske studier om vitenskapelig prosa burde også nevnes i denne sammenheng. Jeg nøyer meg her med å vise til studier framstilt i Nordica Bergensia nr. 20 (1999), redigert av Laurén & Myking; Melander (1998); Breivega (2003); Tønnesson (2003); Flyum (2004). En fyldigere bibliografi finnes på KIAPs nettside.
9     Se Kjeldsen (2004), kapittel 5. For en støtte av dette synet og for relevante innfallsvinkler til det retoriske sjangerbegrepet, se Campbell & Jamieson (1978). Se også notene 10-13.
10     Miller (1994).
11     Kjeldsen (2004), side 97.
12     For en grundig studie av norske vitenskapelige artikler, se Breivega (2003). Berge & Ledin (2001) gir en reflektert gjennomgang av nordiske og internasjonale sjangertradisjoner i nr 18 av Rhetorica Scandinavica, og i Ledin (2001) fram­stilles fire nordiske forskeres syn på sjanger­begrepet (se også Berge (2003)). Jeg ser det ­dessuten som viktig å betrakte en sjanger som en praksis som kan realisere ulike sekvenstyper, som for eksempel argumentativ, deskriptiv, ­narrativ, eksplikativ, innenfor en og samme tekst (se ­Breivega (2003), Adam (1999)).
13     Se for eksempel Bakthin (1986).
14     Se Prelli (1989).
15     Prelli (1989).
16     Prelli (1989), kapitlene 5 og 9.
17     Prelli (1989), side 31.
18     Det greske stasis, det latinske status og det engelske issue refererer alle til det samme fenomen. Se Prelli (1989), sidene 44 – 45.
19    Prelli (1989), side 145.
20     Noe av det mest attraktive med den lingvistiske polyfoniteorien er at den kan anvendes på svært mange og ulike lingvistiske fenomener, som syntaktisk nekting, konnektiver, adverb, epistemiske konstruksjoner, gjengitt tale, med flere. Om nekting i franske lederartikler, se Roitman (2004).
21     Denne innføringen bygger på Fløttum (2004a).
22     Se Nølke, Fløttum & Norén (2004).
23     Mer om denne i Marnette (2001).
24     Det polyfonibegrepet Ducrot (1984) utviklet, og som vi har som utgangspunkt, har lite eller ingenting å gjøre med det begrepet Bakhtin utviklet blant annet i sine studier av Dostojevskij (Bakhtine (1970)), hvor det i hovedsak dreier seg om polyfoni som et spill mellom selvstendige stemmer (se Tønnesson (2003)). Mer om det hierarkiske og lingvistiske polyfonibegrepet i Nølke, Fløttum & Norén (2004).
25     Se Nølke (1989), (1994).
26     I polyfonigruppen arbeidet vi innenfor et tverrfaglig NOS-H-prosjekt, 1999–2002.
Se http://www.hum.au.dk/romansk/polyfoni/. Tre av lingvistene fortsatte samarbeidet, som resulterte i ScaPoLine (Nølke, Fløttum & Norén (2004)).
27     En utvidelse av teorien (ScaPoLine Étendue) er ment å skulle være et bindeledd til tekstanalyser. For en gjennomgang av dens teoretiske grunnspørsmål, se Nølke, Fløttum & Norén (2004).
28     Se Fløttum (2003d).
29     ScaPoLine er utviklet med bakgrunn i fransk språk, men hovedideene kan i stor grad overføres til andre språk. Når jeg bruker MAN som symbol på den polyfoniske tredje her, så er det i parallell med at vi har brukt det franske ON. Disse abstrakte størrelsene må ikke forveksles med de ubestemte pronomenene man og on, selv om de sistnevnte kan representere de førstnevnte. Mitt doxa-MAN (se nedenfor) svarer til LOI (lov) i ScaPoLine.
30     Denne diskusjonen kan spores helt tilbake til Aristoteles; her baserer jeg meg i hovedsak på Nølke (1993a) og (1993b), som igjen er inspirert av Ducrot. I tillegg til skillet deskriptiv–polemisk, er også metalingvistisk nekting en relevant kategori, som jeg ikke går nærmere inn på her. For mer utførlige referanser til arbeider om nekting, se Fløttum (1998) og Roitman (2004).
31    Nølke (1993a), side 218.
32    Nølke (1993b), sidene 241 – 242.
33    Nølke (1993b), sidene 250 – 256.
34    Av praktiske årsaker baserer jeg det følgende kun på et underkorpus bestående av 20 norske lingvistiske artikler. Mine undersøkelser gir imidlertid grunn til å hevde at de samme typene forekommer i KIAPs andre underkorpora også. Men det kan være forskjeller både mellom språk og disipliner når det gjelder utnyttelsen av de tre typene og eventuelt andre typer som ikke er framstilt her.
35     Jeg vil heller ikke på noen måte pretendere at disse tre anvendelser er dekkende for all bruk av nekting man finner i en vitenskapelig artikkel. Den såkalte deskriptive nektingen finnes selv­følgelig også, blant annet i bekrivelse av materiale i for eksempel medisinske artikler samt i særlige mer eller mindre faste leksikalske formuleringer (se eksempel (9) nedenfor).
36    I eksemplene kan det forekomme flere nektinger. Den eller de som er gjengitt med versaler er de relevante for diskusjonen.
37    Se også note 35.
38    KIAP-prosjektet har ikke til hensikt å vurdere kvaliteten av de enkelte artikler som korpuset inneholder. Alle har gjennomgått fagfellevurderinger, og vi må derfor regne med at kvaliteten holder mål. Det kan derimot ikke være skadelig å nevne at enkelte artikler er særlig velskrevne (det vil si godt og eksplisitt strukturert) og dermed lette å lese for mottakeren, slik som noling01 etter min oppfatning er.
39     Jeg er også overbevist om at studiet av dette språklige fenomenet vil bidra til å svare på noen av de spørsmålene Flyum (2004) anbefaler å stille i studiet av fagtekster og fagskrivere. Med hans termer uttrykker noling01 så vel vilje til å virke som til å vinne og til å samtale.
40     For en interessant analyse av vi brukt i vitenskapelige artikler, se Kinn (under utarbeidelse).
41    Prelli (1989), side 103.
42    Prelli (1989), side 103-104.
42    Denne påstanden er inspirert av Kjell Lars Berge (2004).

Litteratur

Adam, J.-M. (1999): Linguistique textuelle. Des genres de discours aux textes. Paris: Nathan.
Bakhtine, M. (1970 [1929]): La poétique de Dostoïevski. Paris: Seuil
Bakhtin, M. (1986): Speech Genres & other late Essays. Austin: University of Texas Press.
Bazerman, C. (1988): Shaping written knowledge. The genre and activity of the experimental article in science. Madison, Wis.: University of Wisconsin Press.
Berge, K. L. ( 2003): “The scientific text genres as social actions: text theoreticalreflections on  the relations between context and text in scientific writing”, i: K. Fløttum & F. Rastier (red.), sidene 41-157.
– (2004): “Noen tanker om vitenskapsretorikk”. Innlegg på KIAP-seminar 16.april 2004.
Berge, K.L. & P. Ledin (2001): “Perspektiv på genre”, i: Rhetorica Scandinavica nr.18, sidene 4-16.
Breivega, K.R. (2003): Vitskaplege argumentasjonsstrategiar. Ein komparative analyse av superstrukturelle konfigurasjonar i medisinske, historiske og språkvitskaplege artiklar. Sakprosa 8. Oslo: Universitetet i Oslo.
Breivega, K. R, T. Dahl & K. Fløttum (2002): “Traces of self and others in research articles. A comparative pilot study of English, French and Norwegian research articles in medicine, economics and linguistics”, i: International Journal of  Applied Linguistics 12, (2), sidene 218-239.
Campbell, K. K. & K. H. Jamieson (1978): “Form and Genre in Rhetorical Criticism: An Introduction”, i: (red.) Form and Genre Shaping Rhetorical Action. Falls Church, VA: The Speech Communication Association, sidene 9-32.
Dahl, T. (2003): “Metadiscourse in research articles”, i: K. Fløttum & F. Rastier (red.), sidene 120-138.
– (2004): “Textual metadiscourse in research articles: a marker of national culture or of academic discipline?”, i: Journal of Pragmatics, 36, sidene 1807-1825.
Ducrot, O. (1984): Le dire et le dit. Paris: Minuit.
Flyum, K.H. (2004): “Mellom datapresisjon og tolkningspretensjon”, i: Akademisk Prosa 2, Skrifter for KIAP, sidene 29-47.
Fløttum, K.(1998): “Le Mot du P.D.G. – descriptif ou polémique ?”, i Y.Gambier (red.), Discours Professionnels en français. Berne: P.Lang, sidene 105-122.
– (2003a): “Personal English, indefinite French and plural Norwegian scientific authors? Pronominal author manifestation in research articles”, i: Norsk Lingvistisk  Tidsskrift 21(1), sidene 21-55.
– (2003b): “JE et le verbe”, i: TRIBUNE 14, sidene 7-14.
– (2003c): “Bibliographical references and polyphony in research articles”, i: K. Fløttum & F. Rastier (red.), sidene 97-119.
– (2003d): “Polyphonie dans les textes scientifiques.  Etude de deux cas français”, i: Polyphonie –  linguistique et littéraire, VII, Roskilde, sidene 111-129.
– (2004a): “Enonsiativ teori – et perspektiv for studiet av vitenskapelige tekster”, i: Akademisk Prosa 2, Skrifter for KIAP, sidene 7- 28.
– (2004b): “La présence de l’auteur dans les articles scientifiques : étude des pronoms je, nous et on”, i: A. Auchlin et al. (red.), Structures et discours. Québec: Ed. Nota Bene, sidene 401-416.
– (under trykking a): “Polyphonic constructions as epistemic and evaluative qualifications in  research articles”, i: G. Del Lungo & E. T. Bonelli (red.), Evaluation in academic discourse. Amsterdam: J. Benjamins.
– (under trykking b): “The self and the others – polyphonic visibility in research article”, i:  International Journal of Applied Linguistics 2004.
Fløttum, K. & F. Rastier (red.) (2003): Academic discourse. Multdisciplinary approaches. Oslo: Novus.
Gjesdal, A. M. (2004): “Om bruken av on i vitenskapelige artikler.” Akademisk Prosa 2,  Skrifter for KIAP, sidene 87-97.
Hyland, K. (2000): Disciplinary Discourses: Social Interactions in Academic Writing. Essex: Longman/Pearson Education Limited.
– (2001): ”Humble servants of the discipline? Self-mention in research articles”, i: English for Specific Purposes 20, sidene 207-226.
Kinn, T. (2004): “Cognitive research agents in academic prose.” Akademisk Prosa 2, Skrifter for KIAP, sidene 137-149.
– (under trykking): “Tilbod og innbydingar: imperativ med la i forskingsartiklar”.
Kjeldsen, J. E. (2004): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus.
Ledin, P. (2001): “Reflexioner kring genre av fyre nordiska forskare”, i: Rhetorica Scandinavica  nr.18, addendum.
Laurén, C. & J. Myking (1999) (red.): Nordica Bergensia (nr. 20). Treng små språksamfunn fagspråk? Nordiske fagspråkstudiar. Universitetet i Bergen: Nordisk institutt.
Marnette, S. (2001): “The French théorie de l’énonciation and the study of speech and  thought  presentation”, i: Language and Literature 10 (3), sidene 243–262.
Melander, B. (1998): “Culture or genre? Issues in the interpretation of cross-cultural differences in scientific English”, i: J. F. Coll, I. Fortanet, J. C. Palmer, & S. Posteguillo (red.), Genre Studies in English for Academic Purposes. Castello de la Plana: Universitat Jaume 1, sidene 211–226.
Miller, C. R. (1994 [1984]): “Genre as Social Action”, i: A. Freedman & P. Medway (red.), Genre and the New Rhetoric, London: Taylor & Francis, sidene 23–42. (Gjentrykk av samme artikkel fra Quarterly Journal of Speech  70, 1984, sidene 151–167.)
Nølke, H. (1989): POLYFONI. En sprogteoretisk indføring. ARK 48. København: Handelshøjskolen i København.
– (1993a):  “Formes et emplois des énoncés négatifs : polyphonie et syntaxe de ne…pas”, in: H. Nølke, Le regard du locuteur. Paris: Kimé, sidene 215-232.
– (1993b): “NE…PAS: négation descriptive ou polémique ? Contraintes formelles sur son interprétation”, i: H. Nølke, Le regard du locuteur. Paris: Kimé, sidene 233-258.
– (1994): Linguistique modulaire : de la forme au sens. Louvain/Paris: Peeters.
Nølke, H., K. Fløttum & C. Norén (2004). ScaPoLine. La théorie scandinave de la polyphonie linguistique. Paris: Kimé.
Prelli, L. J. (1989): A Rhetoric of Science: Inventing Scientific Discourse. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press.
Roitman, M. (2004): Configuration polyphonique et stratégie rhétorique. Uppsats för licentiatexamen. Stockholm: Institutionen för franska och italienska.
Swales, J. M. (1990): Genre analysis: English in academic and research settings. Cambridge: CUP.
Tønnesson, J. L. (2003): Tekst som partitur eller Historievitenskap som kommunikasjon. Oslo: Universitetet i Oslo.
Vassileva, I. (2000): Who is the author? A contrastive analysis of authorial presence in English, German, French, Russian and Bulgarian academic discourse. Sankt Augustin: Asgard Verlag.
Vold, E.T. (under utarbeidelse): Etude contrastive franco-norvégienne de marqueurs modaux épistémiques dans des articles de recherche. Romansk institutt, Universitetet i Bergen.