Jonas Bakken & Jens E. Kjeldsen

Talernes fortolkere.

Retorikkeksperter i skandinavisk dagspresse 2001–2010

Gjennom en analyse av 589 artikler fra 18 aviser i perioden 2001–2010 undersøker denne artikkelen hvilken rolle retorikkeksperter har fått i skandinavisk dagspresse. Sentrale forskningsspørsmål er hvem retorikkekspertene er, hvor ofte de uttaler seg, hvilke temaer de uttaler seg om, og hvorvidt de formidler egne forskningsresultater eller kommenterer aktuelle nyhetssaker. Hovedfunnet er at bruken av retorikkeksperter i dagspressen er økende, og at denne typen eksperter først og fremst hentes inn for å kommentere politiske taler og debatter. Analysen viser også at retorikkeksperter fra det private konsulentmarkedet ofte opptrer i svenske aviser, mens de danske og norske avisene i hovedsak henter sine retorikkeksperter fra akademia.

Abstract

Title Interpreters of Public Speeches. Rhetorical Experts in Scandinavian Newspapers 2001–2010.
Abstract Through an analysis of 589 articles from 18 newspapers during the period of 2001–2010, this article examines the role of rhetorical experts in Scandinavian media. Key research questions are: Who are the experts? How often do they comment? What do they comment upon? Do they talk about their own research, or do they mostly comment on current affairs? The main finding is that the use of rhetorical experts in newspapers is increasing, and that this kind of experts primarily are requested to comment on political speeches and debates. The analysis also shows that Swedish newspapers often use private consultants as rhetorical experts, while the Danish and Norwegian newspapers mainly use researchers.

Keywords

rhetorical experts, newspapers, journalism, ­punditry, rhetorical research

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 65, 2013.
Abstract s 7 · Artikel s 55-72

Om skribenterna

Jonas Bakken er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo.
Jens E. Kjeldsen er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Fulltext:

 

2000-tallet har ikke bare vært en viktig tid for institusjonaliseringen av retorikk som akademisk disiplin i Skandinavia, med en rekke nye studietilbud, forskningsprosjekter og vitenskapelige stillinger både i Sverige, Danmark og Norge.[1] Det har også vært en tid der massemediene i de skandinaviske landene for alvor har fattet interesse for hva retorikkfaget kan bidra med til den offentlige debatten, og i dag frekventeres avisspaltene, radio- og fjernsynsstudioene av retorikkeksperter som uttaler seg om alt fra gårsdagens politiske debatt via monarkens nyttårstale til fotballtreneres pressekonferanser. Medienes interesse for retorikkeksperter ser ut til å være særlig stor i forbindelse med politiske valg, og det finnes flere eksempler på at medier har knyttet til seg faste retorikkeksperter for å kommentere debatter og taler under en valgkamp. Aftenposten gjorde for eksempel dette under det norske stortingsvalget i 2005, og det samme gjorde en rekke svenske medier under riksdagsvalget i 2010.

 

Studier av eksperter i mediene

Det er ingen empiriske studier som har sett spesielt på den rollen retorikere har fått som ekspertkommentatorer i skandinaviske medier. Større undersøkelser av eksperter i mediene er i det hele tatt sjelden vare, men de få som er gjort i Skandinavia, primært i Danmark, viser at medienes bruk av eksperter øker kraftig, og at det å konsultere eller intervjue eksperterter nå har blitt en del av journalisters vanlige arbeidsmåte.[2] I sin omfattende studie av tre danske aviser i perioden 1961–2001 fant Erik Albæk, Peter Munk Christiansen og Lise Togeby at antallet nyhetsartikler med eksperter var hele sju ganger høyere i 2001 enn i 1961, og at økningen var spesielt stor på 1990-tallet.[3] Studien viser også at selve ekspertrollen har endret seg radikalt: I 1961 var ekspertenes oppdrag primært å formidle fagkunnskap, som regel egne forskningsresultater; i 2001 ble ekspertene først og fremst brukt til å kommentere forhold utenfor forskningsverdenen, for eksempel dagsaktuelle politiske saker.[4] Hvilke fagområder som får slippe til i mediene, har også endret seg. Forskere fra naturvitenskapene var den største gruppen av eksperter i 1961, mens i 2001 var hegemoniet overtatt av samfunnsvitenskapene.[5] Undersøkelsen viser dessuten at økningen i bruken av eksperter har vært spesielt stor innenfor den politiske journalistikken.[6]

Så vidt vi har kunnet bringe på det rene, har det ikke vært gjort tilsvarende undersøkelser i de øvrige skandinaviske landene, men det finnes likevel forskningsresultater – særlig fra studier av forskningsformidling – som tilsier at Danmark på ingen måte er noe særtilfelle. Harald Hornmoen sammenfatter blant annet et utvalg norske hovedoppgaver og andre upubliserte studentarbeider som indikerer at bruken av eksperter i norske medier er økende, og at ekspertene i stadig større grad brukes til å kommentere dagsaktuelle nyhetssaker.[7] Allerede i 1988 fant Rune Ottosen at under halvparten av norske journalisters henvendelser til forskere dreide seg om nye forskningsresultater, og at journalister vel så ofte tok kontakt for å få bakgrunnsstoff eller en kommentar til noe som hadde hendt i nyhetsbildet.[8] Ottosen peker også på at det er enkelte forskere som stadig går igjen i medieoppslagene, mens en stor gruppe sjelden eller aldri kontaktes av journalistene.[9] Samme tendens beskriver Erik Albæk i Danmark tjue år senere.[10]

 

Studier av ekspertbruk i politisk journalistikk

En økende bruk av eksperter har også blitt beskrevet i flere nyere studier av politisk journalistikk. I sin studie av valgkampdekningen i danske aviser i 1998 og 2007 fant Erik Albæk, Christian Elmelund-Præstekær, David Nicolas Hopmann og Robert Klemmensen at bruken av eksperter har fortsatt å øke etter årtusenskiftet, men at økningen ikke lenger er like rask som på 1990-tallet.[11] Et nytt aspekt ved denne studien er at den også tar for seg andre eksperter enn forskere, slik som kommentatorer, offentlig ansatte og representanter for politiske tenketanker. Disse gruppene viste seg imidlertid å spille en underordnet rolle, og forskere var det klart foretrukne valget når journalistene skulle hente inn en ekspertkommentar.[12]

Anders Horsbøl finner også en omfattende bruk av eksperter i danske tv-kanalers valgkampdekning i 2005, men til forskjell fra avisene er ekspertene i tv-nyhetene oftest andre journalister.[13] Kun ca. 25 % av ekspertene er forskere. Horsbøl forsøker også å forklare den økende bruken av eksperter i danske mediers valgkampdekning og i politisk journalistikk generelt: Politikere bruker i stadig større grad kommunikasjonseksperter for å påvirke nyhetsbildet og nå fram til velgerne, og for å møte denne utfordringen henter journalistene inn sine egne eksperter som kan avsløre og kommentere politikernes kommunikative strategier.

Flere andre studier har også pekt på denne mistenksomhetens ideologi som karakteristisk for moderne politisk journalistikk: Politikk framstilles som kamp og strategier, og journalistenes ser det som sitt oppdrag å avsløre de egentlige motivene til politikerne.[14] Christian Kock[15] forklarer denne utviklingen på en litt annen måte enn Horsbøl: For det første mener Kock at fokuset på å avsløre strategier gir en fornemmelse av journalistisk profesjonalisme. Nasjonaløkonomi, sammenliknende politikk, grunnleggende innsikt i samfunnets styreform har sine egne fagfolk og tilhører ikke det journalistiske faget i seg selv. Derfor blir det å forstå politikk som kamp og strategi til det særlige journalistiske grepet. For det andre er denne formen for politisk journalistikk enkel å utføre. Du behøver ikke å vite noe særlig om politikk, men kan benytte de samme, få fortellerstrukturer på alle historier: Hvem er foran, og hvem er bak? Hva er det strategiske motivet? Å spekulere i motiver krever verken tid eller noen særlig innsikt; du behøver ikke å sjekke fakta, konsultere uavhengige kilder eller lese tykke rapporter.

I denne formen for politisk journalistikk kan altså eksperter bli trukket inn for å hjelpe journalistene med avsløre politikernes strategier. I tillegg kan ekspertene brukes til å gi kvalitetsdommer og evalueringer av politikernes uttalelser. Ifølge flere studier, blant annet av Anne Krogstad,[16] har evaluering av politikeres prestasjoner i fjernsynsdebatter, gjerne uttrykt i karakterer eller «terningkast»,[17] blitt en viktig del av valgkampdekningen i norske medier. Men bortsett fra karakterer og «terningkast» for politikernes innsats i fjernsynsdebatter kan evalueringene normalt ikke uttrykkes av journalistene selv. Journalistene er, som David Nicolas Hopman og Jesper Strömback[18] poengterer i sin studie av ekspertkommentatorer i dansk valgkampdekning i perioden 1994–2007, avhengige av å framstille seg selv som nøytrale formidlere. Ekspertene er imidlertid ikke bundet av slike hensyn og kan dermed innta rollen som det politiske spillets dommere.

 

Forskningsspørsmål

I denne artikkelen vil vi se nærmere på hvilken rolle retorikkekspertene har fått i skandinavisk dagspresse i 2001–2010. Dette vil supplere den eksisterende forskningen om eksperter i mediene med kunnskap om en forholdsvis ny type ekspert, som riktignok er identifisert tidligere,[19] men som aldri har blitt gjenstand for egne studier. Vår undersøkelse vil dessuten bidra med sammenlignbare funn om bruken av eksperter i danske, svenske og norske medier, noe det ellers finnes lite av. Denne artikkelen er også et bidrag til historien om retorikkfagets gjenetablering i Skandinavia. Å bygge opp et fagfelt handler ikke bare om å etablere vitenskapelige stillinger, publiseringskanaler, konferanser og studieprogrammer; det handler også om å formidle og presentere faget utad til en større allmennhet og derigjennom legitimere at samfunnet bruker ressurser på det. Det inntrykket mange har fått av retorikken de seneste årene, vil være preget av hva fagets representanter har sagt og gjort i mediene, og gjennom vår undersøkelse vil vi forsøke å beskrive hva dette inntrykket kan være.

Vi opererer med en vid definisjon av begrepet retorikkekspert: Enhver person som dagspressen beskriver som kompetent innenfor noe som eksplisitt kalles retorikk, og som uttaler seg på grunnlag av denne kompetansen, vil vi regne som en retorikkekspert. Denne definisjonen vil omfatte personer med forsker- og undervisningsstillinger i retorikk innenfor universitets- og høgskolesektoren, men også en rekke grupper utenfor akademia, slik som kursholdere, forfattere av retorikklærebøker og konsulenter. Denne vide definisjonen har vi valgt fordi vi primært er ute etter å beskrive hvordan retorikken som fag og kunnskapsfelt blir brukt i dagspressen, og da vil det være av underordnet betydning om representanten for denne kunnskapen i øyeblikket er tilsatt i en forskerstilling eller for eksempel driver et eget konsulentbyrå. I mange tilfeller vil det også være vanskelig for den jevne avisleser å skille mellom de retorikkekspertene som er forskere, og dem som ikke er det.

Retorikkekspertenes rolle i skandinavisk dagspresse i 2001–2010 vil vi beskrive gjennom å svare på seks overordnede forskningsspørsmål. For det første vil vi undersøke hvor ofte retorikkeksperter opptrer i dagspressen, og om det eventuelt skjer noen endringer i frekvensen gjennom denne tiårsperioden. Den generelle økningen i bruken av eksperter som tidligere studier har påvist, gir grunn til å anta at vil vi finne en økning også blant retorikkekspertene. Vi vil i tillegg undersøke om det er forskjeller mellom avisene i hvor ofte de trekker inn retorikkeksperter.

For det andre vil vi undersøke hvem ekspertene er: Er det noen få personer som ofte benyttes som retorikkeksperter i dagspressen? Og er det personer innenfor eller utenfor akademia som dominerer? Albæk, Elmelund-Præstekær, Hopmann & Klemmensen viste som nevnt at forskerne var i klar majoritet blant ekspertene i valgkampdekningen i Danmark i 1998 og 2007, men det er ikke dermed sagt at dette også vil gjelde for retorikkekspertene. Både i Danmark og Sverige har det de senere årene blitt utdannet et antall retorikkonsulenter, som vil kunne egne seg godt i ekspertrollen, og siden mange av dem opererer på det private markedet, vil de også kunne ha en større motivasjon enn forskere til å bidra i pressen og skape blest om seg selv og sin virksomhet.

Et tredje forskningsspørsmål er hvor ofte retorikkekspertene selv uttaler seg i dagspressen i form av kronikker, kommentarartikler, debattinnlegg og andre selvskrevne tekster, sammenlignet med hvor ofte deres ekspertuttalelser refereres i tekster skrevet av journalister eller andre. Denne distinksjonen har ikke stått sentralt i tidligere studier av eksperter i mediene, men siden retorikkfaget tross alt handler om overbevisende kommunikasjon, er det ikke utenkelig at noen retorikkeksperter har ønsket å praktisere denne kommunikative kompetansen og skrive tekster i avisene selv.

Det fjerde spørsmålet er hvor ofte retorikkeksperter bedriver formidling av egen forskning eller av retorikkfaglig kunnskap generelt, og hvor ofte de kommenterer aktuelle nyhetssaker. Det entydige resultatet fra tidligere studier er at eksperter i stadig større grad brukes som kommentatorer og ikke formidlere, og det er liten grunn til å tro at noe annet vil være tilfelle for retorikkekspertene.

Det femte spørsmålet er hvilke temaer retorikkekspertene uttaler seg om. Her vil det være vanskelig å operere med forhåndsdefinerte kategorier, da det ikke er gjort lignende studier tidligere, og retorikkeksperter potensielt kan uttale seg om en rekke ulike temaer. Kategoriene må derfor utvikles induktivt ut fra selve materialet. Det eneste vi kan anta med rimelig stor sikkerhet ut fra tidligere studier, er at politikk kommer til å være et sentralt tema.

I forhold til hvert av disse fem spørsmålene vil vi undersøke om det er forskjeller mellom de tre skandinaviske landene. Siden retorikkfaget etablerte seg senere i Norge enn i Danmark og Sverige, kan det hende at også rollen som retorikkekspert i dagspressen utviklet seg senere. Norge fikk heller ikke en mastergradsutdanning i retorikk før i 2007, og det vil derfor være få personer som har en full retorikkutdannelse, og som har rukket å etablere seg på det private konsulentmarkedet. Vi kan derfor anta at norsk presse først og fremst har måttet hente sine retorikkeksperter fra akademia, eventuelt fra andre land.

 

Materiale og metode

For å undersøke retorikkekspertenes rolle i skandinavisk dagspresse i perioden 2001–2010 har vi valgt å analysere alle artikler der det opptrer én eller flere retorikkeksperter, gjennom hele tiårsperioden i 18 papirbaserte dagsaviser – 6 fra hvert land. Tidligere undersøkelser har vist at det kan være store forskjeller mellom avisene i hvor ofte de trekker inn eksperter,[20] så for å unngå at den enkelte avis sin redaksjonelle profil får for stort utslag i det samlede resultatet, har vi valgt å inkludere tre ulike kategorier av aviser og to aviser fra hver kategori i hvert land. De tre kategoriene er løssalgsaviser, abonnementsaviser og regionsaviser. Med regionsavis mener vi her en avis som har redaksjon utenfor hovedstaden, og som har sitt primære nedslagsfelt i den omkringliggende regionen.[21] Avisene er presentert i tabell 1.

	Løssalgsaviser	Abonnementsaviser	Regionsaviser
Danmark	Ekstra Bladet BT	Berlingske Tidende Politiken	Jyllands-Posten Fyns Stiftstidende
Sverige	Aftonbladet Expressen	Dagens Nyheter Svenska Dagbladet	Göteborgsposten Sydsvenskan
Norge	VG Dagbladet	Aftenposten Dagsavisen	Bergens Tidende Adresseavisen

Tabell 1. Aviser i utvalget fordelt på land og kategori

Dette utvalget omfatter flertallet av de mest leste avisene i Danmark, Sverige og Norge, og det burde gi et godt bilde av hvordan retorikkeksperter framstår for den jevne avisleser. Utvalget er selvsagt ikke uttømmende, og for å holde materialet på en overkommelig størrelse har vi valgt ikke å inkludere kategorier som næringslivsaviser og lokalaviser. Det er også noen enkeltaviser det kunne vært interessant å undersøke, slik som norske Klassekampen og danske Weekendavisen, men da det ikke finnes sammenlignbare aviser i de øvrige landene, er ikke disse tatt med.

Materialet er samlet inn fra mediearkivene Atekst (norsk), Mediearkivet (svensk) og Infomedia (dansk), der avisene foreligger i digitalisert og søkbar form.[22] Det ble først gjort et automatisk søk i de 18 utvalgte avisene etter artikler fra tiden 2001–2010 som inneholdt bokstavkombinasjonen «retori». Siden vår definisjon av retorikkekspert krever at personens kompetanseområde eksplisitt knyttes til retorikken, vil et slikt søk fange opp alle relevante artikler. Det fanger både opp titler som «retorikkekspert», «retorikkprofessor», «retorikkforsker» og «retorikkonsult» og lengre beskrivelser som at personen «har forsket på retorisk kommunikasjon» eller «holder kurs i retorikk». Dette søkeordet fanger imidlertid også opp mye annet, ikke minst formuleringer som «spurte han retorisk», og det automatiske søket genererte omkring 10.000 treff for hvert av landene. Disse treffene ble gjennomgått manuelt for å identifisere de relevante artiklene.[23] Vi inkluderte alle artikler der én eller flere retorikkeksperter uttalte seg om noe på grunnlag av sin ekspertise. Vi inkluderte ikke artikler der en persons retorikkfaglige kompetanse kun nevnes som en biografisk opplysning og ikke trekkes inn i selve saken, for eksempel et intervju med Georg Johannessen om hans seneste diktsamling. Vi inkluderte heller ikke anmeldelser av retorikkfaglige bøker. I gjennomgangen av det automatiske søket ble det også funnet enkelte avisartikler som diskuterer og dels kritiserer en bestemt retorikkekspert eller bruken av retorikkeksperter generelt. Disse artiklene er ikke tatt med i det tallmaterialet som presenteres i resultatdelen av artikkelen, men de har bidratt med viktige perspektiver for den avsluttende diskusjonen.

Etter den manuelle gjennomgangen av materialet satt vi igjen med 589 artikler. For hver av disse artiklene registrerte vi navn på avisen, årgang og navn på den eller de retorikkekspertene som uttalte seg. I tillegg ble hver artikkel kodet innenfor fire kategorier: ekspertens tilhørighet, artikkelforfatter, type uttalelse og artikkelens tema. I kategorien «ekspertens tilhørighet» ble artiklene kodet som enten: 1) akademia: når det oppgis at eksperten er ansatt i vitenskapelig stilling i universitets- og høgskolesektoren, student i retorikkutdanning eller lærer i retorikk i skolen; 2) kurs- og konsulentsektor: når det oppgis at eksperten er retorikkonsulent, kursholder, forfatter eller på andre måter arbeider i det private markedet; 3) ikke spesifisert: når ekspertens nåværende profesjon ikke er oppgitt, f.eks. når det kun står «retorikkekspert» eller «master i retorikk»; eller 4) flere steder: når artikkelen har uttalelser fra flere eksperter med ulik tilhørighet.

I kategorien «artikkelforfatter» ble artiklene kodet som enten: 1) retorikkekspert: når eksperten står angitt som forfatter av teksten; 2) journalist og andre: når det er noen andre enn eksperten selv som har skrevet teksten, dette vil som regel være journalister, men kan også være personer utenfor avisens redaksjon, slik som forfattere av leserinnlegg og kronikker.

I kategorien «type uttalelse» ble artiklene kodet som enten: 1) formidle egen forskning: når artikkelens tema er et forskningsresultat produsert av eksperten selv; 2) formidle retorikkfaget: når retorikkfaget i seg selv er tema for artikkelen, f.eks. når retorikkeksperten forteller hva retorikk er, formidler retorikkfaglige råd om hvordan man holder tale, eller forteller om retorikkutdanningen ved et universitet, en høgskole eller en skole; eller 3) kommentar: når retorikkeksperten kommenterer eller gir bakgrunnskunnskap om en aktuell sak i nyhetsbildet.

For å kunne klassifisere artiklene etter tema leste vi først gjennom hele materialet for å se hvilke temaer som forekom hyppig, og som det derfor kunne være interessant å kvantifisere. Vi kom fram til fire tematiske kategorier samt en restkategori, som vi i neste omgang brukte til å kode samtlige artikler: 1) politikk: artikler om politikere, politiske taler, pressekonferanser og debatter og om politisk kommunikasjon generelt; 2) arbeidsliv: artikler om kommunikasjon på arbeidsplassen og om konkrete uttalelser fra ledere og representanter fra bedrifter, organisasjoner og forvaltning; 3) media: artikler om journalister, programledere og andre mediepersonligheter og om journalistikk og medier generelt; 4) kongehus: artikler om taler og andre uttalelser fra personer tilknyttet kongehuset; 5) annet: alle øvrige artikler.

Materialet var for omfattende til at vi kunne kode alle artiklene i fellesskap, så vi delte materialet mellom oss og kodet hver vår del. For å kontrollere at vår bruk at kodene ikke skilte seg for mye fra hverandre, kodet vi begge et delutvalg på 150 tilfeldig valgte artikler, som utgjør ca. 25 % av materialet. Utvalget ble gjort ved at vi nummererte samtlige artikler og deretter trakk ut tilfeldige artikler ved hjelp av programvare som genererer tilfeldige nummer innenfor et angitt intervall.[24] For hver av de fire kategoriene «ekspertens tilhørighet», «artikkelforfatter», «type uttalelse» og «artikkelens tema» sammenlignet vi kodingen og beregnet hvor mange prosent av artiklene vi kodet likt, samt Cohen’s kappa. Cohen’s kappa er et statistisk mål på hvor likt to personer klassifiserer de samme fenomenene, og resultatet angis på en skala fra 1 til -1, der 1 betyr fullstendig enighet og -1 betyr fullstendig uenighet. Som det framgår av resultatene presentert i tabell 2, er vår koding i kategorien «artikkelforfatter» fullstendig sammenfallende, og sammenfallet er også stort i de andre kategoriene. Kappa-verdien er 0,826 i kategorien «ekspertens tilhørighet», 0,779 i «type uttalelse» og 0,812 i «artikkelens tema». Sett i forhold til vanlige standarder for vurdering av kappa-verdier ligger alle disse resultatene i det øvre sjiktet: J. Richard Landis og Gary G. Koch betegner for eksempel verdier mellom 0,61 og 0,80 som «Substantial» og verdier mellom 0,81 og 1,00 som «Almost Perfect»,[25] mens det ifølge Joseph L. Fleiss er vanlig å regne verdier over 0,75 som «excellent».[26]

Kategori	Prosentandel lik koding	Cohen’s kappa
Ekspertens tilhørighet	90,1 %	0,826
Artikkelforfatter	100 %	1,000
Type uttalelse	93,3 %	0,779
Artikkelens tema	88,0 %	0,812

Tabell 2. Prosentandel artikler som er kodet likt, samt Cohen’s Kappa, i interkoderreliabilitetstest av 150 tilfeldig valgte artikler

 

Resultater

I de 18 undersøkte avisene fra årgangene 2001–2010 fant vi som nevnt 589 artikler der det opptrer én eller flere retorikkeksperter. I gjennomsnitt tilsvarer det ca. 3,3 artikler pr. årgang pr. avis. Det finnes ingen direkte sammenlignbare tall for eksperter i andre fagfelt, men tidligere studier gir i hvert fall grunnlag for å anslå at retorikkekspertene er langt fra den mest framtredende gruppen eksperter i avisene: For eksempel fant Albæk, Christiansen og Togeby hele 441 avisartikler med forskere i løpet av kun de fire første ukene av 2001 i tre danske aviser. Sammenligner vi de tre landene, ser vi at det er de danske avisene som har flest artikler med retorikkeksperter: 243 artikler. Deretter følger de svenske med 184 artikler og til slutt de norske med 162. Forskjellene mellom landene er altså ikke så store, og at Danmark totalt sett ligger noe høyere enn Sverige og Norge, skyldes i hovedsak én avis, Politiken, som alene står for 106 av de 243 danske artiklene.

Figur 1. Antall avisartikler med retorikkeksperter i 18 skandinaviske aviser i 2001–2010

Figur 1 viser hvordan de 589 avisartiklene i materialet fordeler seg mellom de ti årgangene, og her er det tre utviklingstendenser vi særlig kan legge merke til. For det første er det en klar økning i bruken av retorikkeksperter i løpet av perioden 2001–2010. De første årene ligger antallet omkring 40 artikler pr. år, mens det i de siste årene ligger omkring 70. For det andre ser vi at bruken av retorikkeksperter fluktuerer. Hovedtendensen er at antallet artikler med retorikkeksperter øker ett år for deretter å falle året etter, men fallet er som regel mindre enn den foregående økningen, slik at trenden er en jevn økning gjennom tiårsperioden som helhet. For det tredje peker 2005 seg ut som det store gjennombruddsåret for retorikkeksperter i avisene. Antallet artikler med retorikkeksperter ble mer enn doblet fra 39 i 2004 til 86 i 2005. I 2006 sank imidlertid tallet kraftig, til 65, og har ikke siden nådd toppunktet fra 2005.

Figur 2. Antall artikler med retorikkeksperter i 6 norske, 6 svenske og 6 danske aviser i 2001–2010

Utviklingen i hvert av de tre skandinaviske landene er vist i figur 2, og her ser vi noen interessante forskjeller. De danske avisene har jevnt over en hyppigere bruk av retorikkeksperter enn de norske, men utviklingstendensene er langt på vei de samme: Antallet artikler med retorikkeksperter stiger og faller som regel samtidig i de to landene, og begge har 2005 som det absolutte toppåret. Begge har også et markant fall mot slutten av tiåret og er til slutt nede på samme nivå som i begynnelsen av perioden: Danmark rundt 20 og Norge rundt 15 artikler pr. år. I Sverige er utviklingen annerledes. Her er 2006 et gjennombruddsår for retorikkeksperter, med 21 artikler, og etter et lite fall i 2007 stiger kurven raskt fram til 2010, der retorikkeksperter er til stede i hele 41 artikler. I grove trekk ser det altså ut til at retorikkekspertenes storhetstid i Danmark og Norge var i midten av tiåret, mens bruken av retorikkeksperter i svenske aviser stadig øker. Vi kan også merke oss at retorikkekspertene ikke kommer senere inn i de norske avisene enn i de svenske og danske, selv om forsknings- og studiefaget retorikk har en kortere historie i Norge.

Danmark			Sverige			Norge
Ekstra Bladet	8		Aftonbladet	47		VG	10
B.T.	22		Expressen	37		Dagbladet	28
Berlingske Tidende	42		Dagens Nyheter	23		Aftenposten	45
Politiken	106		Svenska Dagbladet	31		Dagsavisen	13
Jyllands-Posten	40		Göteborgsposten	18		Bergens Tidende	59
Fyens Stiftstidende	25		Sydsvenskan	28		Adresseavisen	7
Totalt	243		Totalt	184		Totalt	162

Tabell 3. Antall artikler med retorikkeksperter i 18 skandinaviske aviser i perioden 2001–2010

Hvor mange artikler med retorikkeksperter hver av de 18 avisene har publisert i løpet av perioden, framgår av tabell 3, og her ser vi at samtlige aviser har benyttet seg av retorikkeksperter, men at forskjellene mellom avisene er store, spesielt i Danmark. Politiken har hele 106 artikler, mens Ekstra Bladet kun har 8. Det er også noen forskjeller mellom landene i hvilke typer aviser som oftest bruker retorikkeksperter. I Sverige ligger løssalgsavisene på topp, med 47 artikler i Aftonbladet og 37 i Expressen. I Danmark har derimot løssalgsavisene færrest artikler med retorikkeksperter, kun 8 i Ekstra Bladet og 22 i B.T. Flest artikler finner vi i abonnementsavisene: Berlingske Tidende og spesielt Politiken. I Norge er det stor variasjon mellom enkeltaviser, også mellom aviser av samme type. Øverst på listen ligger en regionsavis, Bergens Tidende, med 59 artikler, og deretter følger abonnementsavisen Aftenposten med 45. På bunnen finner vi en annen regionsavis, Adresseavisen, med 7 artikler og løssalgsavisen VG med 10.

Det neste forskningsspørsmålet gjelder hvem retorikkekspertene er: om det er enkelte personer som ofte trekkes inn som eksperter i avisene, og om det totalt sett er personer i eller utenfor akademia som dominerer. I alle tre land kan vi se at det er en liten gruppe eksperter som stadig går igjen i artiklene, men størrelsen på denne gruppen varierer mellom landene: Hvis vi teller de retorikkekspertene som opptrer i minst 4 artikler, finner vi 7 personer i Danmark, 13 i Sverige og kun 4 i Norge. I materialet som helhet er det eksperter fra akademia som dominerer forholdsvis klart: I 66,7 % av artiklene er retorikkeksperten akademiker, i 17,1 % kommer eksperten fra kurs- og konsulentsektoren, i 1,5 % opptrer eksperter med ulik tilhørighet, og i 14,6 % er ikke ekspertens tilhørighet angitt.

I Danmark står professor Christian Kock i en særstilling: Han trekkes inn som retorikkekspert i hele 130 av de totalt 243 artiklene. Etter ham på listen kommer lektor Klaus Kjøller med 30 artikler og adjunkt Heidi Jønch-Clausen med 7 og lektor Jonas Gabrielsen med 7. Det er altså fire personer fra akademia som er de mest brukte retorikkekspertene i danske aviser. Inntrykket av at akademikerne er de foretrukne ekspertene, bekreftes når vi ser på det danske materialet i sin helhet: I 81,1 % av artiklene er ekspertene fra akademia, i 12,3 % kommer de fra kurs- og konsulentsektoren, i 0,8 % opptrer eksperter med ulik tilhørighet, og i 5,8 % er ikke ekspertens tilhørighet angitt.

I Sverige er bildet et ganske annet. De to mest brukte ekspertene, som opptrer i 23 artikler hver, er én fra akademia: professor Anders Sigrell, og én fra kurs- og konsulentsektoren: retorikkonsult Elaine Bergqvist (nå Eksvärd). Deretter følger – med 22 artikler – Göran Hägg, som vekselsvis betegnes som forfatter og dosent. Så kommer to akademikere: professor Brigitte Mral med 15 artikler og professor Kurt Johannesson med 10. På de neste plassene finner vi igjen flere eksperter fra kurs- og konsulentsektoren: Christer Hanefalk med 10 artikler, Katti Sandberg med 8, Lotta Juhlin med 7 og Peter Adler med 6. Til forskjell fra i Danmark er det altså i Sverige en rekke personer utenfor akademia som ofte brukes som retorikkeksperter. I det svenske materialet som helhet ser vi også en mye jevnere fordeling mellom de to typene eksperter: I 45,7 % av artiklene er eksperten akademiker, i 30,4 % kommer eksperten fra kurs- og konsulentsektoren, i 2,2 % opptrer eksperter med ulik tilhørighet, og i 21,7 % er ikke ekspertens tilhørighet angitt. Dette siste tallet er for øvrig verdt å merke seg: I Danmark er andelen artikler uten angivelse av ekspertens tilhørighet kun 5,8 %, mens den i Sverige altså er hele 21,7 %. Et klart flertall av disse er artikler i løssalgsavisene Aftonbladet og Expressen, som i forbindelse med valgkamp og begivenheter i kongehuset henter inn kommentarer fra et panel av eksperter, deriblant det som generelt betegnes som «retorikkeksperter». Som oftest dreier dette seg om personer fra det private kurs- og konsulentmarkedet, uten at dette kommer eksplisitt fram i artikkelen.

I Norge er det tre eksperter som de de klart mest brukte, og av disse er to akademikere: professor Jens E. Kjeldsen med 56 artikler og professor Kjell Lars Berge med 20. Den tredje er Kjell Terje Ringdal, med 25 artikler, som har hatt en mer varierende tilhørighet. Mellom 2001 og 2010 har han i perioder arbeidet som kommunikasjonsrådgiver og lignende, og i andre perioder har han vært masterstudent i retorikk og tilsatt ved Markedshøyskolen i Oslo. De hyppig brukte retorikkekspertene i Norge er altså i hovedsak akademikere, og ser vi på det norske materialet som helhet, bekreftes inntrykket av akademikernes dominans. I 69,1 % av artiklene er eksperten akademiker, i 9,3 % kommer eksperten fra kurs- og konsulentsektoren, i 1,9 % opptrer eksperter med ulik tilknytning, og i 19,8 % er ekspertens tilhørighet ikke angitt. Vi kan merke oss at Norge, i likhet med Sverige, har en forholdsvis stor andel artikler uten angivelse av ekspertens tilhørighet. Dette er imidlertid ingen gjennomgående tendens, men først og fremst knyttet til én mye brukt ekspert, Kjell Terje Ringdal, som ofte titulerer seg med sin utdannelse, «master i retorikk», og ikke sin profesjon.

Undersøkelsens tredje forskningsspørsmål dreier seg om hvor ofte retorikkekspertene selv uttaler seg i dagspressen i form av kronikker, kommentarartikler, debattinnlegg og andre selvskrevne tekster, sammenlignet med hvor ofte deres ekspertuttalelser refereres i tekster skrevet av journalister eller andre. Resultatene fra analysene viser at den sistnevnte kategorien dominerer klart. 80,0 % av de totalt 589 artiklene er skrevet av journalister eller andre, som har intervjuet en retorikkekspert, lyttet til et foredrag, lest en bok eller på andre måter hentet inn en ekspertuttalelse. De resterende 20 % av artiklene er kronikker og andre tekster skrevet av retorikkekspertene selv. Som det framgår av tabell 4, er det noen klare forskjeller mellom de tre skandinaviske landene. I Danmark er nesten hver tredje artikkel, nærmere bestemt 30,0 %, skrevet av eksperten selv; i Sverige er andelen så lav som 7,6 %. Norge ligger i midten med 19,1 %.

	Danmark (n=243)	Sverige (n=184)	Norge (n=162)	Totalt (n=589)
Retorikkekspert	30,0 %	7,6 %	19,1 %	20,0 %
Journalist eller andre	70,0 %	92,4 %	80,9 %	80,0 %

Tabell 4. Andel artikler som er skrevet av retorikkeksperten selv, og andel som er skrevet av en journalist eller andre som refererer en ekspertuttalelse

Det fjerde forskningsspørsmålet handler om hvor ofte retorikkeksperter henholdsvis formidler egen forskning, formidler retorikkfaget generelt og kommenterer aktuelle saker. Som vi hadde grunn til å anta ut fra tidligere studier, er det kommentering som er retorikkekspertenes vanligste aktivitet i skandinaviske aviser. I 83,0 % av de totalt 589 artiklene kommenterer retorikkekspertene aktuelle saker. Som regel kommenterer de en nylig holdt tale, en pressekonferanse, en debatt eller en tekst, men iblant kommenterer de også mer generelle tendenser i språkbruk og retorisk praksis i samtiden. Formidling av retorikkfaget generelt forekommer i 7,8 % av artiklene. Denne typen artikler forekommer særlig i begynnelsen av perioden, da retorikkfaget var forholdsvis nytt og ukjent for mange avislesere, og det vanlige i disse artiklene er at retorikkeksperten forteller journalisten hva retorikk er, og forklarer noen av de viktigste teoriene og begrepene. Formidling av forskning som retorikkeksperten selv har gjort, forekommer i kun 9,2 % av artiklene. Tallet kan til og med sies å være enda lavere, for til denne kategorien har vi også regnet med et mindre antall artikler der eksperter uten tilknytning til akademia intervjues om bøker de har skrevet om retorikkfaglige temaer. Ett eksempel er intervjuet Sydsvenskan gjør i 2008 med retorikkonsult Elaine Bergqvist om hennes bok om hersketeknikker. Dette er kanskje ikke forskning i snever forstand, men er likevel formidling av kunnskap som eksperten til dels har utviklet selv og presentert i bokform, og vi har derfor valgt å klassifisere dette som formidling av egen forskning.

	Danmark (n=243)	Sverige (n=184)	Norge (n=162)	Totalt (n=589)
Kommentere	88,5 %	78,3 %	80,2 %	83,0 %
Formidle retorikkfaget	5,8 %	10,9 %	7,4 %	7,8 %
Formidle egen forskning	5,8 %	10,9 %	12,3 %	9,2 %

Tabell 5. Andel artikler der retorikkeksperter henholdsvis kommenterer aktuelle saker, formidler retorikkfaget generelt og formidler egen forskning i de tre skandinaviske landene

Som vi ser i tabell 5, er det ingen store forskjeller mellom de tre skandinaviske landene, og i alle land er kommentering av aktuelle saker den klart vanligste aktiviteten for retorikkeksperter. Sverige og Norge ligger svært likt, med en andel på henholdsvis 78,3 % og 80,2 %, mens Danmark ligger enda høyere: Her kommenterer retorikkeksperter aktuelle saker i hele 88,5 % av artiklene.

	Danmark (n=243)	Sverige (n=184)	Norge (n=162)	Totalt (n=589)
Politikk	45,7 %	58,7 %	54,3 %	52,1 %
Media	18,1 %	5,4 %	14,2 %	13,1 %
Arbeidsliv	6,6 %	4,9 %	6,8 %	6,1 %
Kongehus	4,1 %	4,9 %	4,9 %	4,6 %
Annet	25,5 %	26,1 %	19,8 %	24,1 %

Tabell 6. Tema i avisartikler med retorikkeksperter i de tre skandinaviske landene

Undersøkelsens femte spørsmål dreier seg om hvilke temaer retorikkekspertene uttaler seg om, og som det framgår av tabell 6, er politikk det klart vanligste temaet. Hele 52,1 % av de totalt 589 artiklene i materialet handler om politiske taler, debatter og annen retorisk praksis i politikken. Deretter følger artikler om media, som utgjør 13,1 % av materialet, arbeidsliv med 6,1 % og kongehus med 4,6 %. Restkategorien utgjør 24,1 %, og her finner vi artikler om så forskjellige temaer som nettsjekking, julebrev og skremselsteknikker i kriminelle bander. Den tematiske fordelingen er forholdsvis lik i de tre skandinaviske landene, og i alle landene handler den klart største andelen av artiklene om politikk. Vi kan imidlertid merke oss én klar forskjell: I Danmark og Norge er media et ofte omtalt tema, henholdsvis 18,1 % og 14,2 % av artiklene, men i Sverige handler kun 5,4 % av artiklene om media.

Undersøkelsen av de to siste forskningsspørsmålene har avdekket to svært tydelige tendenser ved bruken av retorikkeksperter i skandinaviske aviser: Ekspertene trekkes oftest inn for å kommentere aktuelle saker, og de uttaler seg oftest om politikk. Det kan derfor være interessant å se hvor ofte disse to tendensene sammenfaller, altså hvor ofte retorikkeksperter kommenterer taler, debatter og andre aktuelle saker fra politikken. Resultatene av denne analysen er vist i tabell 7.

	Danmark (n=243)	Sverige (n=184)	Norge (n=162)	Totalt (n=589)
Kommentere politikk	42,0 %	54,9 %	49,4 %	48,0 %
Annet	58,0 %	45,1 %	50,6 %	52,0 %

Tabell 7. Andel artikler der retorikkeksperter kommenterer aktuelle saker fra politikken

Som det framgår av tabellen, kommenterer altså retorikkeksperter aktuelle saker fra politikken i så mye som 48,0 % av artiklene, og andelen er over 40 % i alle de de tre skandinaviske landene. Vi kan altså konkludere med at retorikkeksperters primære rolle i skandinavisk dagspresse er å være politisk kommentator.

Diskusjon

Funnene i denne undersøkelsen kan anses som både positive og negative for retorikken som akademisk fag. På den ene siden har vi funnet at retorikken åpenbart anses som interessant av journalister og redaktører, og at retorikkekspertene har blitt stadig mer synlige i dagspressen i løpet av 2000-tallets første tiår. Retorikkeksperter blir intervjuet og slipper til med egenskrevne tekster i en utstrekning som representanter for andre fag vil kunne misunne dem i en tid der fagenes synlighet i offentligheten får stadig større betydning. Dagspressen velger også i overveiende grad å hente retorikkekspertise fra akademia, framfor det private markedet av konsulenter og selvutnevnte eksperter. På den andre siden bedriver retorikkekspertene svært sjelden formidling av egen forskning. Dette kan være uheldig av to grunner. For det første når retorikkens forskningsresultater i liten grad ut til offentligheten, som kunne hatt stor interesse av disse. For det andre kan det skapes et inntrykk av at retorikk i liten grad er et forskningsfag, noe som kan svekke retorikkens anseelse som akademisk disiplin. Mulige årsaker til disse to tendensene, både pressens interesse for retorikkeksperter og den nesten fraværende forskningsformidlingen, kan vi søke i møtet mellom retorikkens faglige egenart og typiske trekk ved vår tids journalistikk.

At retorikere svært sjelden formidler egen forskning, kan skyldes at retorikken i hovedsak er et humanistisk, fortolkende fag, uten klare, enkle «resultater», som kan oppsummeres i korte setninger eller rapporteres som tall. Retorikkforskningen bidrar sjeldent til nye oppdagelser på samme måten som i medisin eller naturvitenskap. Dette står i motsetning til forskningsjournalistikkens bruk av forskere og omtale av vitenskapelige resultat, som skjer med standardformuleringer hvor man i bestemt form henviser til forskerne som har gjort nye oppdagelser og funn: «Nyere forskning har vist», «ekspertene mener» og «forskerne har kommet frem til».[27] Forskeren posisjoneres som den nøytrale og objektive vitenskapsmannen, forskningsresultatet som faktum, men også som unikt eller underlig, og leseren posisjoneres til en attityde «der man ser opp til det beskrevne med en følelse av beundring eller ærefrykt».[28] Forskningsjournalistikken er, med Fahnestocks ord, epideiktisk i sin bruk av undrings- og appliserings-topoi: Den hyller fantastiske oppdagelser og framhever at deres applisering gir fordeler for samfunnet. Hvis et vitenskapelig emne ikke kan tilpasses disse appellene, er det mindre sjanser for å nå et bredt publikum.[29]

Retorikkforskningen er vanskelig å tilpasse en slik epideiktisk forskningsjournalistikk. Framfor å produsere resultater som inviterer til undring og praktisk bruk, er det meste av den viten retorikkfaget skaper, snarere en form for humanistisk «thick description», som vi kjenner fra antropologen Clifford Geertz.[30] Det vil si en fyldig, fortolkende beskrivelse av menneskelige fenomener som bidrar med forståelse og nye perspektiver. Som regel arbeider retorikken med tekstanalyser som ikke gir et objektivt «svar» eller et klart «resultat». Retorikken bidrar ikke med «funn», men gir forståelse ved å beskrive og fortolke menneskets ytringer. Ser vi for eksempel på de artiklene som gjennom 15 år er blitt publisert i Rhetorica Scandinavica, oppdager vi at de nærmest utelukkende er tekstanalytiske, historiske eller teoretisk fortolkende. Studier som benytter forskningsintervju, etnografiske metoder, survey eller eksperimenter, kan telles på én hånd. I stedet søker retorikkstudiene å fortolke for å kunne gi et særlig perspektiv. Det er ingen tvil om at dette er viktige forskningsbidrag, og det er nettopp denne typen innsikter som kjennetegner humanistisk forskning. Slike studier er verdifulle fordi de tilbyr oss forståelse for retoriske situasjoner og muligheter – og innsikt i hva et menneske er. Forskningens «resultat» kan sies å være hele fortolkningen, og dette kan vanskelig rapporteres kortfattet som et funn på en måte som passer inn i forskningsjournalistikken.

Som vår undersøkelse har vist, er det da heller ikke forskningsjournalisten som oftest tar kontakt med retorikkeksperter; det er nyhetsjournalisten. Retorikkekspertenes rolle i dagspressen er som nevnt å kommentere nyhetssaker, først og fremst fra politikken. Hvilken betydning rollen som politisk kommentator har hatt for framveksten av retorikkekspertenes posisjon i dagspressen, blir svært tydelig hvis vi ser nærmere på utviklingslinjene i figur 2. Toppene for bruk av retorikkeksperter i Norge og Danmark er 2001 og 2005, og for Norges del også 2009. Dette er årene for danske folketingsvalg og norske stortingsvalg. Til sammenlikning kommer de svenske toppene i 2006 og 2010, da det var riksdagsvalg.

At retorikkeksperter er så ettertraktede som kommentatorer i dagspressen, spesielt i den politiske journalistikken, kan skyldes at de fyller tre viktige funksjoner. Den første funksjonen er behovet for billig og enkel produksjon av stoff til avisens spalter. Avisene er fylt med potensielt retoriske emner om alt fra politikk og kommunikasjon til skoleundervisning, ledelse og barneoppdragelse. Den billigste og raskeste måten å skrive en slik sak på er å ringe til en ekspert. Mange forskjellige fagfolk blir kontaktet av avisene, men politikkens dominans og retorikkens brede felt gjør at en retoriker ofte vil være relevant.

Den andre funksjonen som gjør retorikkeksperten relevant som kommentator, er avisenes behov for å felle kvalitetsdommer og evalueringer. Journalistene kan som nevnt ikke selv framsette evalueringer, da de må gi inntrykk av å være objektive formidlere, men retorikkekspertenes kompetanse og autoritet som fagpersoner gjør dem svært egnede som kvalitetsdommere. Behandlingen av språklig kamp og vurderingen av retorisk effekt er sentrale deler av retorikkfaget – et fag som blant andre Kock eksplisitt har definert som empirisk og normativ: Som vitenskap påtar retorikken å uttale seg om kvaliteten av retoriske ytringer og å vurdere dem etter retoriske kriterier.[31]

Dette knytter direkte an til den tredje funksjonen som retorikkeksperter synes å utfylle for avisene: å bidra til den mistankens ideologi som preger politisk journalistikk. Bak journalistikkens fokusering på strategi og motiver ligger et ønske om å avsløre, og retorikeren er en passende hjelper til slik avsløringsjournalistikk om politikernes strategier, motiver og kommunikasjonens (antatte) virkning, fordi retorikk hos mange journalister og lesere fremdeles oppfattes som en fordekt og demagogisk aktivitet med en potensiell skadelig effekt som avsløringen kan bidra til å unngå. Selv om retorikere vil opponere mot oppfatningen av retorikk som manipulasjon, er deres faglige selvforståelse likevel preget av et syn på seg selv som beskrivere og avslørere av retorisk makt og misbruk.[32] Det er en selvforståelse som nettopp innbyr til at retorikeren aksepterer rollen som kommentatoren som blottlegger og belyser det som ligger bak konkrete politiske ytringer.

 

Oppsummering og videre forskning

Kort oppsummert har denne undersøkelsen vist at bruken av retorikkeksperter har vært økende i skandinavisk dagspresse i perioden 2001–2010. Retorikkekspertenes primære oppgave er å kommentere aktuelle saker, særlig fra politikken, og de bedriver i liten grad formidling av egen forskning. Det er imidlertid også viktig å understreke denne studiens begrensninger. Vi har kun studert papirbaserte aviser, og vi har sett på et utvalg bestående av 18 aviser. Resultatet kunne blitt et annet hvis vi hadde inkludert andre aviser – og ikke minst andre medier. Horsbøl fant for eksempel at tv-nyhetenes bruk av eksperter skilte seg klart fra avisenes. Dette kan imidlertid være tema for videre studier. En annen videreføring av vår undersøkelse kan også være å gå mer kvalitativt til verks og se nærmere på hva retorikkekspertene sier, og hvordan de ordlegger seg. Her vil det særlig være interessant å se på forskjellen mellom artikler som retorikkekspertene skriver selv, og artikler der eksperter kun slipper til med en kort replikk i et intervju. Når retorikkekspertene selv fører ordet, og har god spalteplass, vil de til en viss grad ha mulighet til å gi den type «thick descriptions» og helhetlig fortolkning som kjennetegner retorikken som forskningsfag.

Litteratur

Albæk, Erik, Munk Christiansen, Peter & Togeby, Lise, “Experts in the Mass Media: Researchers as Sources in Danish Daily Newspapers, 1961–2001”, i Journalism & Mass Communication Quarterly 4 (2003).

Albæk, Erik, Munk Christiansen, Peter og Togeby, Lise. Eksperter i medierne. Dagspressens brug av forskere 1961–2001. Århus: Magtudredningen, 2002.

Albæk, Erik, “The interaction between experts and journalists in news journalism”, i Journalism 12, 2011.

Albæk, Erik, Elmelund-Præstekær, Christian, Hopmann, David Nicolas & Klemmensen, Robert, “Experts in Election News Coverage. Process or Substance?”, i Nordicom Review 32 (2011).

Eide, Martin, “Om journalistikk og metaforikk”, i Rhetorica Scandinavica 11 (1999).

Fahnestock, Jeanne, “Accommodating Science: The Rhetorical Life of Scientific Facts”, i Written Communication 3 (1986), 275.

Fleiss, Joseph L. Statistical methods for rates and proportions, 2nd edition. New York: Wiley, 1981.

Geertz, Clifford, “Thick description: Toward an interpretive theory of culture”, i The interpretation of cultures: Selected essays. New York: Basic Books, 1973.

Hopman, David Nicolas & Strömback, Jesper, “The rise of the media punditocracy? Journalists and media pundits in Danish election news 199 –2007”, i Media, Culture & Society 32 (2010).

Hornmoen, Harald, “’Forskningen har vist’: roller og maktrelasjoner i forskningsjournalistikk”, i Kjell Lars Berge, Siri Meyer & Tom Are Trippestad (red.), Maktens tekster. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003.

Hornmoen, Harald. Førti år i forskningens tjeneste. Fremvoksende naturvitenskapelig og medisinsk forskning i A-magasinet og VG i 1966, 1986, 2006. Oslo: Sakprosa-skrifter, 2010.

Horsbøl, Anders, “Experts in political communication. The construal of communication expertise in prime time television news”, i Journal of Language and Politics 9:1 (2010).

Kjeldsen, Jens E. & Grue, Jan. “The Study of Rhetoric in the Scandinavian Countries”, i Jens E. Kjeldsen & Jan Grue (red.), Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997-2010. Ödåkra: Retorikförlaget, 2011.

Kock, Christian, “Kynismesyndromet”, i Rhetorica Scandinavica 49/50 (2009).

Kock, Christian, “Magtkamp eller statskunst: Politisk kommunikation på mediernes præmisser”, i Kjell Lars Berge, Siri Meyer & Tom Are Trippestad (red.), Maktens tekster. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003.

Kock, Christian, “The Identity of Rhetoric as a Scholarly Discipline and a University Program”, i Jens E. Kjeldsen & Jan Grue (red.), Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997-2010. Ödåkra: Retorikförlaget, 2011.

Krogstad, Anne, “’En jobbedress og en gråpapirpose over hodet, takk’. Valgkamp og terningkast”, i Bernt Aardal m.fl.: I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget, 2004.

Landis, J. Richard & Koch, Gary G., “The Measurement of Observer Agreement for Categorical Data”, i Biometrics 1 (1977), 165.

Ottosen, Rune. Forskningsformidling og journalistikk. En undersøkelse av journalisters bruk av forskere som kilder i 13 norske dagsaviser. Forskningsrapport nr. 4. Oslo: Norsk journalisthøgskole, 1988.

 

Noter

[1] Jens E. Kjeldsen & Jan Grue, «The Study of Rhetoric in the Scandinavian Countries», i Jens E. Kjeldsen & Jan Grue (red.), Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997-2010 (Ödåkra: Retorikförlaget, 2011).

[2] Se særlig Erik Albæk, Peter Munk Christiansen og Lise Togeby, Eksperter i medierne. Dagspressen brug av forskere 1961–2001 (Århus: Magtudredningen, 2002); Erik Albæk, Christian Elmelund-Præstekær, David Nicolas Hopmann & Robert Klemmensen, «Experts in Election News Coverage. Process or Substance?», i Nordicom Review 32 (2011); Erik Albæk, «The interaction between experts and journalists in news journalism», i Journalism 12 (2011); Harald Hornmoen, Førti år i forskningens tjeneste. Fremvoksende naturvitenskapelig og medisinsk forskning i A-magasinet og VG i 1966, 1986, 2006, (Oslo: Sakprosa-skrifter, 2010).

[3] Albæk, Christiansen & Togeby, Eksperter i medierne, 29. Det bør understrekes at eksperter i denne undersøkelsen var snevert definert som uavhengige forskere, i hovedsak ansatte ved universiteter og forskningsinstitutter. Se også Erik Albæk, Peter Munk Christiansen & Lise Togeby, «Experts in the Mass Media: Researchers as Sources in Danish Daily Newspapers, 1961–2001», i Journalism & Mass Communication Quarterly 4 (2003).

[4] Ibid., 44–45.

[5] Ibid., 37.

[6] Ibid., 50–51.

[7] Hornmoen, Førti år i forskningens tjeneste, 3–5.

[8] Rune Ottosen, Forskningsformidling og journalistikk. En undersøkelse av journalisters bruk av forskere som kilder i 13 norske dagsaviser. Forskningsrapport nr. 4 (Oslo: Norsk journalisthøgskole, 1988), 66.

[9] Ibid., 64.

[10] Albæk, «The interaction between experts and journalists in news journalism», 340.

[11] Albæk, Elmelund-Præstekær, Hopmann & Klemmensen, «Experts in Election News Coverage», 56.

[12] Ibid., 52.

[13] Anders Horsbøl, «Experts in political communication. The construal of communication expertise in prime time television news», i Journal of Language and Politics 9:1 (2010).

[14] Se f.eks. Martin Eide, «Om journalistikk og metaforikk», i Rhetorica Scandinavica 11 (1999); Christian Kock «Kynismesyndromet», i Rhetorica Scandinavica 49/50 (2009).

[15] Christian Kock, «Magtkamp eller statskunst: Politisk kommunikation på mediernes præmisser», i Kjell Lars Berge, Siri Meyer & Tom Are Trippestad (red.), Maktens tekster (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003).

[16] Anne Krogstad, «’En jobbedress og en gråpapirpose over hodet, takk’. Valgkamp og terningkast», i Bernt Aardal m.fl.: I valgkampens hete (Oslo: Universitetsforlaget, 2004), 229. Jf. Kock, «Kynismesyndromet».

[17] «Terningkast» er en kvalitetsvurdering på skalaen 1–6 uttrykt gjennom en side av en terning, som ofte benyttes i norske aviser.

[18] David Nicolas Hopman & Jesper Strömback, «The rise of the media punditocracy? Journalists and media pundits in Danish election news 199 –2007», i Media, Culture & Society 32 (2010).

[19] Albæk, Christiansen & Togeby, Eksperter i medierne, 31.

[20] Se f.eks. Albæk, Elmelund-Præstekær, Hopmann & Klemmensen, «Experts in Election News Coverage», 51.

[21] Her er ikke de skandinaviske avisene fullt ut sammenlignbare; Jyllands-Posten leses over hele Danmark, mens bl.a. Göteborgsposten og Adresseavisen i stor grad retter seg mot lesere i én by. Det viktigste for vår undersøkelse er imidlertid at disse avisene på grunn av sin geografiske plassering vil ha tilgang til andre eksperter i sitt nærområde enn hovedstadsavisene.

[22] 2001-årgangen av papirutgaven av norske Dagsavisen er dessverre ikke tilgjengelig, så for dette året har vi i stedet undersøkt avisens nettutgave. Papirutgaven og nettutgaven av Dagsavisen har som regel mange av de samme artiklene, men det er en viss mulighet for at det kan ha forekommet artikler med retorikkeksperter i papirutgaven fra 2001 som ikke fanges opp i vårt materiale.

[23] Størsteparten av søket ble gjort av vit.ass. Tina Dyrseth ved Universitetet i Bergen. Vi er henne en stor takk skyldig.

[24] Vi benyttet den nettbaserte programvaren Research Randomizer fra Social Psychology Network, tilgjengelig på nettadressen: http://www.randomizer.org/

[25] J. Richard Landis & Gary G. Koch, «The Measurement of Observer Agreement for Categorical Data», i Biometrics 1 (1977), 165.

[26] Joseph L. Fleiss, Statistical methods for rates and proportions, 2nd edition (New York: Wiley , 1981), 218.

[27] Harald Hornmoen, «’Forskningen har vist’: roller og maktrelasjoner i forskningsjournalistikk», i Kjell Lars Berge, Siri Meyer & Tom Are Trippestad (red.), Maktens tekster (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003), 192.

[28] Ibid.

[29] Jeanne Fahnestock, «Accommodating Science: The Rhetorical Life of Scientific Facts», i Written Communication 3:275 (1986). Jf. Hornmoen, «’Forskningen har vist’: roller og maktrelasjoner i forskningsjournalistikk», 193.

[30] Clifford Geertz, «Thick description: Toward an interpretive theory of culture», i The interpretation of cultures: Selected essays (New York: Basic Books, 1973).

[31] Christian Kock, «The Identity of Rhetoric as a Scholarly Discipline and a University Program», », i Jens E. Kjeldsen & Jan Grue (red.), Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997-2010 (Ödåkra: Retorikförlaget, 2011), 47–48.

[32] Det vil føre for langt å gå nærmere inn påstanden om retorikkens selvoppfattelse som en avsløringsdisiplin, men det er utvilsomt en forståelse som går helt tilbake til antikken hvor den praktiske retor nettopp søkte å tilsløre den retoriske kunsten slik at den ikke skulle synes («ne ars appareat»). Formålet i det meste av den vitenskapelige retoriske kritikk og analyse har da også en avdekkende og avslørende karakter ved å søke å gjøre tydelig for oss det vi ikke la merke til.