Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Recensioner » Betingelsene på tinget

Betingelsene på tinget

av Kristian Bjørkdahl

Recension

Recension: Jostein Gripsrud (red.): Allmenningen: Historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget, 2017.

Bibliografisk

Recensent: Kristian Bjørkdahl er postdoktor ved Nordic Branding/Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo.

Om recensionen
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 76, 2017, 92-96.

Annonce

Recensionen

Det hører til retorikkens opprinnelsesmyter at antikkens talekunst ble fremført på et gitt – faktisk et lite – antall steder. I Athen skjedde det, for henholdsvis rettssaker og politisk rådslagning, enten på agora ellerved Pnyx. Utøvelse av retorikk var nødvendigvis sterkt betinget av disse konkrete stedene: En taler hadde kun sin egen stemme og kropp som «kommunikasjonsteknologier», og henvendte seg dermed kun til menneskene i sine umiddelbare omgivelser. Dette ga en noe teatralsk og smått rituell retorikk, der stram struktur og velkjente grep var forutsetninger. Videre var retorikken bundet av de sosiale og politiske premissene for forsamlingen; alle borgere hadde rett til å møte, men bare de færreste var borgere. Medborgerskap favnet riktignok om folk (det vil si menn) fra ulike sosiale lag, men det var like fullt snakk om et relativt homogent publikum. Etnisk, kulturelt eller, for den saks skyld, geografisk mangfoldvar ikke en tungtveiende betingelse for retorikken.

Denne smått anakronistiske gjenfortellingen hinter til at retorikk i vår tid er – og må være – noe ganske annet enn den var da den oppstod. Debattene om hvordan den antikke arven kan videreføres, oppdateres og gjøres relevant for vår tid, har naturligvis vært en helt sentral del av det moderne retorikkfaget. Jeg våger likevel denne påstand: Spørsmålet om hvilke ekstra-retoriske faktorer som betinger praktisk retorikk i vår tid, er stadig understudert. Fortsatt – og for ofte – setter retorikk-forskere noen beleilige klammer rundt stedene, teknologiene og relasjonene som danner betingelsene for utøvelse av praktisk retorikk. For eksempel: Hva betyr det for retorikken at alle over 18 år har stemmerett? Hva betyr det for retorikken at «publikum» ikke er én størrelse, men mange forskjellige? Hva betyr det for retorikken at den skjer ved hjelp av digital kommunikasjonsteknologi, over store avstander? Hva betyr det for retorikken at ikke «alle» lenger utsettes for den samme kommunikasjonen, men at hver og en velger sin egen, tilpasset etter smak?

Et moderne retorikkfag avhenger, slik jeg ser det, av at vår tids betingelser for praktisk retorikk tas helt inn til kjernen av faget. Om man har en slik ambisjon, finnes det knapt et bedre sted å begynne enn med studier av offentlighet, eller, som det heter i den norske medieviteren Jostein Gripsruds nye antologi, Allmenningen: Historien om norsk offentlighet, med forskning på «de offentlige samtalenes former og vilkår» (s. 43). Så er spørsmålet bare: Bør vi begynne med akkurat denneboken?

I første omgang må svaret være et utvilsomt «ja». Som den angivelig første nasjonale «offentlighetshistorien» i verden er Allmenningenet nybrottsarbeid som trygt kan anbefales, også til lesere utenfor Norge. Det er snakk om et unormalt ambisiøst foretagende, som bærer bud om at offentlighetshistorie kan bli et svært givende akademisk felt, både for sin egen del og som et «søsterfelt» til retorikken. At boken også har noen svakheter, trenger ikke bety at ambisjonen er feilslått; snarere kan vi se det som et tegn på at dette er et førsteforsøk, et startskudd snarere enn en definitiv fortelling.

Boken består av ti kapitler, og har et sterkt innslag av Gripsrud selv – som er eneforfatter av to kapitler, og medforfatter av ytterligere tre. Kanskje er det Gripsruds tilstedeværelse som skaper sammenheng, kanskje er det hans innsats som redaktør, eller kanskje skyldes det at boken etter sigende er et produkt av langvarig og tett samarbeid; uansett fremstår Allmenningensom en eksepsjonelt godt integrertantologi, noe en leser bør vite å sette pris på. Gripsruds kompani består for øvrig av nærmere et dusin bidragsytere, de fleste av dem fra Universitetet i Bergens Institutt for informasjons- og medievitenskap. Boken er organisert etter et kronologisk prinsipp som her fungerer godt. Ved at kapitlene griper sømløst over i hverandre blir boken som et bilde på det Michael Warner har kalt «concatenation», altså den sammenkjeding av ytringer som skaper det offentlige rommet – eller kanskje man skulle si «flyten» – der demokratisk (og annen) kommunikasjon foregår.

Teoretisk hviler boken tungt på Habermas, noe Gripsrud flagger fra første stund. Å hvile tungt på Habermas kan naturligvis være risikabelt, for som både denne og mange andre lesere mener, er Habermas kun én av mange som har tenkt rundt «de offentlige samtales former og vilkår» – og det er dessuten ikke gitt at han har tenkt best. I dette tilfellet er jeg dog mer velvillig enn normalt, noe som har å gjøre med at Gripsrud, i sitt for øvrig utmerkede førstekapittel, gjør Habermas mer spiselig enn ellers. I den grad Habermas her fungerer som et forbilde, er det som en «avfilosofert» fortaler for en bestemt type samfunn og omgangsform, nærmere bestemt en deliberativ demokratisk offentlighet, og ikke som filosof med pretensjoner om å etablere universelle normer. Slik han brukes iAllmenningen, er Habermas simpelthen en som på den ene siden kom opp med et politisk-kommunikativt ideal, og som på den andre har beskrevet hvordan vi ikke (lenger) lever opp til idealet.

Noe underlig er denne Habermas-fikseringen likevel. Det denne boken lover er langt på vei det den faktisk gjør, nemlig å «skildre offentlighetens faktiske historie i ett bestemt land» (s. 26), men gitt en slik ambisjon er det uklart hvilken rolle Habermas’ idealeregentlig skal spille. Innimellom peker forfatterne på at offentlig meningsutveksling i visse perioder ikke var noen utvekslingi egentlig – altså habermasiansk – forstand, men stort sett forløper boken som helt vanlig, empirisk historiefortelling. Hva ville gått tapt om man kastet Habermas på båten? Jeg ser det ikke. Poenget blir enda tydeligere i og med Gripsruds erklæring om at de ønsker å moderere Habermas’ «forfallstese», for om det forholder seg slik, hvorfor har forfatterne ikke i større grad balansert Habermas mot andre tenkere, som ikke har holdt seg med noen slik tese? Boken skaper i det hele tatt et visst savn etter perspektiver på offentlighet som ikkekommer fra Habermas.

Når beretningen om den norske offentligheten kommer i gang, er det interessant at det skjer nettopp med et slags agora. Nærmere bestemt begynner denne fortellingen på «tinget», det vil si de lokale samlingsstedene rundt omkring i landet, der stort og smått ble bestemt på mer eller mindre demokratisk vis. Tingene går muligens så langt tilbake i norsk historie som det tredje århundre e.Kr. og har lenge vært et yndet motiv for nordmenns selvfremstilling som et nærmest «iboende» demokratisk folk – en forestilling som lever godt blant nordmenn flest, selv om historikere i lang tid har problematisert den. Et demokrati i moderne forstand var Norge uansett ikke, og under det historisk omfangsrike eneveldet, under unionen med Danmark, seiler et annet fysisk sted, nemlig «kirkebakken», opp som en offentlighet – eller kanskje snarere som et sted der ulike offentligheter, den representative og den folkelige, møttes. Perioden før Norges løsrivelse fra Danmark i 1814 er her elegant beskrevet av historikeren Knut Dørum, og er blant dem av bokens kapitler der offentlighetens karakter i størst grad kommer fram. Hans kapittel har virkelig et fokus på betingelsenefor offentlig kommunikasjon, og står, sammen med Gripsruds foregående og Anders Johansens påfølgende kapitler, som målestokk for resten.

Nevnte Johansen tar for seg en periode i norsk historie, 1814–1840, preget av intense retorisk-politiske kamper om hva slags land Norge var og skulle bli. Slutten på unionen betød et slags «frislipp» av det norske folk, men denne utviklingen var høyst betinget av embetsstandens, det vil si elitens, forsøk på å demme opp for folkelig deltagelse. Det oppstod en ny politisk offentlighet, altså en åpenhet, men denne offentligheten var, som Johansen skriver, «nokså trang og lukket. Politisk virksomhet ble sett som rådslagning mellom ‘landets beste menn’» (s. 111). I denne såkalte «embetsmannsstaten» rådet dyp skepsis til den jevne nordmanns evne til å forstå, og enda mindre delta i, politisk rådslagning.

Gradvis skjer en utvikling der private klubber og «selskap» åpnes opp og blir gjort tilgjengelige enten som statlige tjenester eller som kommersielle virksomheter. En slik «avprivatisering» gjaldt blant annet for store deler av kulturlivet, herunder teatret. Ved det fremste stedet for politisk kommunikasjon, altså Stortinget, var det imidlertid stor motstand mot noen slik «åpning». Som svar på et forslag om at Stortingets arbeid skulle gjøres bredt tilgjengelig, uttalte en komite nedsatt i 1836 følgende:

Det ligger i Sagens Natur at den større Masse af Individer i ethvert Land maa befinde sig i Forhold, der gjøre dem det vanskeligt, om ei umuligt, at hæve sig endog til det laveste Trin af den Aandsdannelse, uden hvilken Statsforfatningens og de bestaaende Samfundsindretningers velgjørende Indflydelse aldrig kan skjønnes. (sitert på s. 124)

Som Johansen viser, holdt embetsstanden seg med slike forestillinger mens de helt parallelt dyrket et ideal om «Deliberation». Akkurat som Habermas beskrev, rådet en ide om at offentlige saker skulle bestemmes av «de bedre argumenter». Et slikt ideal var dog forbeholdt de få; langt de fleste ble holdt utenfor det gode, deliberative, selskap. Ett av mange talende uttrykk for dette idealet var at de fleste i embetsstanden avviste ideen om politiske partier; slike ville angivelig føre til at man ikke nærmet seg saken åpent og rasjonelt, men isteden tok stilling ut fra ulike former for – irrelevant og irrasjonell – lojalitet. Det historiske paradokset her er naturligvis at embetsstanden ikke var i stand til å se at deres egen lojalitet til standen forhindret dem fra å se at også Allmuen kunne og burde fungere som fullverdige borgere.

Historien fra 1814 til 1884, da parlamentarismen innføres i Norge, er beretningen om hvordan folkebevegelser som bondeopposisjonen og den såkalte «Tranebevegelsen» (oppkalt etter arbeiderlederen Marcus Thrane), sørget for å diskreditere embetsstandens mistro til folket. Det er en historie om partidannelse, som på en og samme tid innebærer politisk representasjon og splittelse, og om fremveksten av pressen, som på mange måter fylte en tilsvarende funksjon. I svært lang tid hadde hvert parti sine egne aviser, og «partipressen» var ett av flere tegn på at den nye, mer inkluderende – mer demokratiske – offentligheten som vokste frem på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet egentlig var et lappeteppe av mindre «leiroffentligheter». Den retoriske fordringen som møtte de som ytret seg offentlig var å «preke til menigheten»; det var identitetsbasert epideiktikksnarere enn deliberasjon.

Den i Norge på mange måter viktigste leiroffentligheten av dem alle, nemlig arbeiderbevegelsen, holdt seg for eksempel lenge med parallelle organisasjoner på ulike felter, som kultur og idrett. I løpet av første halvdel av 1900-tallet, kjemper denne bevegelsen seg både stor og mektig; etter hvert tar den seg så langt inn i det norske samfunnets maktsentrum at historikeren Jens Arup Seip i 1963 kunne omtale Norge som en «ettpartistat». Som forfatterne av Allmenningenviser, var ensretting i mindre grad et resultat av Arbeiderpartiets stilling og mer enn konsekvens av kringkastingsmonopolet; mer enn noen annen enkeltfaktor var det NRK som, i løpet av de siste to tredjedelene av 1900-tallet, samlet nordmenn til ett folk.

Som Gripsrud viser i et av sine egenskrevne kapitler, gjorde både arbeiderbevegelsen og de borgerlige bruk av propaganda som avslørte et syn på politisk kommunikasjon der muligheten for noen bredt inkluderende deliberasjon stadig ble nedvurdert. Ekspertise måtte til i et massesamfunn, mente mange, på begge sider av det politiske spektrum. Politisk kommunikasjon bestod følgelig av å manipulere massenes følelser. Slike ideer hadde sin opprinnelse i amerikansk psykologi og samfunnsfag, men det rent praktiske propaganda-arbeidet hentet mye av sitt forelegg fra Nazi-Tyskland. I et nytt historisk paradoks ble slike teorier ganske effektivt motbevist under okkupasjonen, 1940–45, her beskrevet av Leif Ove Larsen, da vanlige nordmenn bidro sterkt til å underminere tyskernes og de norske nazistenes forsøk på å ensrette kommunikasjonen. En vill oppblomstring av illegal radio og presse dannet et norsk skyggesamfunn, og det var en innsats som lenge etter krigen var festet til nordmenns kollektive hukommelse.

Allmenningentar oss på imponerende vis så langt, altså til etterkrigstiden, men deretter mister boken noe av grepet om offentligheten som et særegent studieobjekt. Gripsrud skriver i sin innledning at: «Offentlighetens historie må nødvendigvis reflektere og romme elementer av politisk og økonomisk historie samt ulike slag kulturhistorie og mediehistorie. Men samtidig må den skille seg fra disse ved at den primært handler nettopp om offentligheten» (s. 43), noe som kjennetegnes spesielt av en interesse for hvordankommunikasjon foregår. Det er nettopp her det tidvis glipper i de tre kapitlene som beskriver perioden 1945 til 2000. Det er stadig interessant og velskrevet, men innimellom fremstår teksten i disse kapitlene mer som stykkvise høydepunkter fra norsk historie som sådan enn som den norske offentlighetenshistorie.

Også mer generelt opplever jeg at det som begrunner denne boken som et særegent prosjekt, altså dens fokus på offentlighetenshistorie, bølger frem og tilbake som tidevannet; tidvis er det der, tidvis trekker det seg tilbake. Ved høyvann, altså når boken holder sitt studieobjekt i skarpt fokus, fremstår den som innovativ og givende, men ved lavvann begynner man å lure på hvorvidt man egentlig trenger en bok som denne, eller også, på om man trenger noen «offentlighetshistorie» overhodet. Tross alt finnes det mange langt grundigere generellehistorieverk enn dette.

De som – lik denne anmelderen – mener at offentlighetshistorie er et løfterikt prosjekt, bør ta dette som en oppfordring og en advarsel om å ligge unna slikt lavvann. Om denne angivelig første nasjonale offentlighetshistorien ikke skal bli den siste, må offentlighetshistorikere være klar over farene ved å skli umerkelig inn i, vel, historie. Offentlighetshistoriens egenart, dens særegne interesse for «de offentlige samtalenes former og vilkår», kan rendyrkes i enda større grad enn hva som er tilfellet i (deler av) Allmenningen.

Uansett kan og bør offentlighetshistorie bli en sentral ressurs og samtalepartner – et «søsterfelt» – for et moderne retorikkfag. Det er nettopp gjennom studier av offentlighet, av «de offentlige samtalenes former og vilkår», at man kan begynne å forstå de ekstra-retoriske betingelsene for å utøve praktisk retorikk, før og nå. Som det heter i det siste, gode, kapittelet i Allmenningen:

Perioden fra 2000 til i dag «har ført til en eksplosjonsartet økning i informasjonsmengden, til større innholdsdifferensiering og sterkere underholdningspreg. Digitaliseringen har utfordret vante skiller mellom det private og det offentlige, mellom publikums rolle som mediekonsumenter og medieprodusenter, mellom det nasjonale og det globale. Internasjonale [vel, snarere amerikanske] konglomerater som Google og Facebook øver en innflytelse det knapt var mulig å forestille seg for få tiår siden. Internettets gjennombrudd representerer kanskje den mest dyptgripende omformingen av offentlighetens betingelser siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. (s. 551)

Det er ikke sikkert at (hele) denne beskrivelsen stemmer, og det kan være lett å overdrive viktigheten av det som skjer her og nå. Men om den i det hele tatt er inne på noe, kan avsnittet over illustrere hvorfor og hvordan offentlighetens forvandlinger – stedene, teknologiene og relasjonene som betinger utøvelse av praktisk retorikk – må stå helt sentralt i et moderne retorikk-fag. Man kan simpelthen ikke mene noe om hva talekunst består i, hva effektiv kommunikasjon går ut på, om ikke slike faktorer tas helt inn til kjernen av faget. All den tid Allmenningener verdens første og eneste nasjonale offentlighetshistorie, er den et naturlig – om altså ikke helt perfekt – sted å begynne.

 

Latest posts by Kristian Bjørkdahl (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere