Temaintro: Retorikk og vitenskap

Retorikk og vitenskap, temanummer af Rhetorica Scandinavca, nr 47 (2008)

Bibliografiskt

Forfattere: Jonas Bakken, Karl Henrik Flyum og Tor Ivar Østmoe

Rhetorica Scandinavica 47 (2008), s 4-9.

Annons

Introduktionen

Når retorikk blir til et fag i antikken, har det to begrunnelser. Den første er teknisk: Faget beskriver og øver opp i påvirkning av beslutningsdyktige forsamlinger. Den andre er oppbyggelig: Retorikk gjør borgere i stand til å delta i styre og stell, i samsvar med den klassiske bystatens ideologi.

Forholdet mellom retorikk og moderne vitenskap er blitt oppfattet som konfliktfylt, men i bakgrunnen vil man likevel kunne gjenfinne et oppbyggelig begrep om retorikk. For eksempel var filosofer på 1600-tallet som Bacon og Locke skeptiske til det de kalte ‘retorikk’ innenfor vitenskapelig metode, men anerkjente likevel retorikk som faktor i politikk og samfunnsliv. Enda klarere kommer en oppbyggelig retorikk til uttrykk i opplysningstiden, med dens tanke om formidling som forutsetning for politisk, sosialt og økonomisk fremskritt. Opplysningstenkeren Diderot appellerte til naturvitenskapen om å være fordøyelig og stilistisk velpleid uten å miste grundighet, for slik å kunne bidra til samtidig meningsdannelse.

Men man spurte også hvordan vitenskap selv fungerer retorisk, ut fra et teknisk retorikkbegrep. Vitenskapsmenn som Galilei, Bacon og Descartes rettet kritikk mot en bestemt bruk av Aristoteles’ logikk i etablert naturvitenskap. De kalte den for ‘retorikk’, med den begrunnelse at den var en verbal kunst som bare appellerte til folks oppfatninger, og som dermed nådde verken nye eller sikre resultater. Dette er en kritikk som i seg selv kan ses som en retorisk analyse. Et annet eksempel finnes hos den franske vitenskapsmannen Gassendi (1592–1655). Han møtte enhver påstand om noen form for fullkommen kunnskap, enten den bygde på et aristotelisk eller et matematisk årsaksbegrep, med innvendingen om at all kunnskap hviler på menneskelig erfaring. Dette fremstår som en skeptisk vitenskapskritikk. Men dette resonnementet om kunnskapens opphav og begrensninger kombineres med et resonnement om kunnskapens form: Når vitenskap fremkaller for forståelsen bestemte trekk ved tingene, skaper den et bilde av tingene som likevel ikke bringer tingene selv inn i vår forståelse.

I senere år er det særlig innenfor forskningsfeltet vitenskapsretorikk at forholdet mellom vitenskap og retorikk har vært gjenstand for debatt, og her finner vi representanter for både et oppbyggelig og et teknisk syn på retorikk. Den vitenskapsretoriske retningen som går under betegnelsen rhetoric of inquiry, har et uttalt oppbyggelig formål. En av retningens grunnleggere, økonomen Donald N. McCloskey, sier at vitenskapen er tjent med forskere som kan uttrykke seg på en overbevisende måte, overfor både kolleger og en bredere allmennhet, og at forskere derfor bør legge av seg noe av den akademiske stilen og heller ta lærdom av Aristoteles, Cicero og de andre klassiske retorikerne. Retorikk kan altså føre til bedre vitenskap og bedre vitenskapsformidling.

Innenfor den vitenskapsretoriske retningen som kalles rhetoric of science, er det det tekniske retorikkbegrepet som står sentralt. Retorikere som Alan G. Gross søker å kartlegge de retoriske virkemidlene som forskere bruker i sine tekster for å overbevise fagmiljøet om at de har gjort forskning som er interessant, viktig og ikke minst korrekt. Slike vitenskapsretoriske studier har ofte et polemisk og vitenskapskritisk tilsnitt: Man gjør retoriske analyser av vitenskapens tekster for å demonstrere at disse ikke er nøytrale formidlere av utenomtekstlige sannheter, men retoriske konstruksjoner. Rhetorica Scandinavica har allerede hatt gleden av å publisere Alan G. Gross’ artikkel ”Teksten er stjerne” (nr. 41/2007). Et teknisk syn på retorikken preger imidlertid også den retoriske skrivepedagogikken, som har blitt utviklet i USA og Storbritannia av forskere som Carolyn R. Miller og John S. Swales. Skrivepedagogene søker også å beskrive vitenskapens retoriske strategier, men det ligger et mer konstruktivt formål bak deres faglige bidrag: Disse strategiene skal læres bort til studenter, slik at de lettere kan forstå og gjøre seg forstått i faglige sammenhenger. Det er lett å se paralleller mellom dette og antikkens talerskoler, men forskjellen er like iøynefallende: I vår tid kan man få opplæring også i det akademiske feltets retorikk.

Dette nummeret av Rhetorica Scandinavica er viet forholdet mellom vitenskap og retorikk, og vi presenterer fire artikler som belyser svært ulike sider av dette forholdet. I artikkelen ”For vitenskap, mot veltalenhet?” tar Tina Skouen med oss tilbake til 1660-tallet og etableringen av det som regnes som verdens eldste vitenskapsakademi, The Royal Society of London for the Improvement of Natural Knowledge. Den moderne naturvitenskapens pionerer er med rette ofte tillagt en sterkt antiretorisk holdning og et ideal om et objektivt, gjennomsiktig språk, men Skouen bringer viktige nyanser inn i dette bildet. Hun argumenterer for at angrepet på retorikken ikke bare var et uttrykk for en alternativt språksyn, men i vel så stor grad et ledd i en hegemonikamp der målet var at naturvitenskapen skulle overta retorikkens plass som det viktigste dannelsesfaget.

Vitenskapens antiretoriske holdning blir tematisert også i artikkelen ”Tilsløring og afsløring af retorikken: Sproglig strategi inden for videnskab og teknologi”, skrevet av en av vitenskapsretorikkens mest toneangivende forskere, Carolyn R. Miller. Miller beskriver fornektingen av retorikken som en av vitenskapens viktigste retoriske strategier, og hun analyserer denne strategien med utgangpunkt i antikke og moderne retorikeres drøftinger av læresetningen ars est artem celare – kunsten er å skjule kunsten. Millers artikkel er oversatt til dansk av Christine Isager.

I vitenskapsretorisk forskning blir som regel de ikke-humanistiske fagene betraktet utenfra med et analytisk, kritisk og ikke alltid like forståelsesfullt blikk. Magne Nylennas artikkel ”Medisinsk publisering – standardisert fagformidling i industriell skala” gir oss imidlertid et sjeldent innblikk i hvordan en akademisk tekstkultur oppleves innenfra av en av fagets sentrale aktører. Nylenna er lege og professor II i samfunnsmedisin, og i perioden 1987–2001 var han, som medlem av International Committee of Medical Journal Editors, med på å utarbeide de såkalte Vancouver-reglene, et sett av normer for fagskriving og publisering som har hatt stor innflytelse i medisinfaget verden over. I sin artikkel forteller han blant annet om hvordan disse normene ble til, og han diskuterer fordelene og ulempene med å avgrense, regulere og standardisere et helt fagfelts retoriske ressurser. Nylenna har forøvrig også nylig publisert boken Publisere & presentere. Medisinsk fagformidling i teori og praksis (Oslo, Gyldendal Akademisk, 2008).

Dette temanummeret av Rhetorica Scandinavica avsluttes med et essay av sosiologien Øyvind Pålshaugen: ”Retorikkens begreper og begrepenes retorikk”. Ifølge Pålshaugen opplever mange forskere retorikken som en trussel fordi den minner dem på at deres faglige begreper er relative, flyktige språklige konstruksjoner, og ikke nøytrale og objektive gjenspeilinger av fenomener i verden. Men retorikken er jo selv en vitenskap med et enormt system av fagbegreper, og Pålshaugen tvinger oss til å reflektere over hva vi egentlig gjør når vi i en retorisk analyse betegner et språklig uttrykk som f.eks. prosopopeia.

Alle artiklene i dette temanummeret bygger på foredrag som ble holdt under symposiet Vitenskap og retorikk ved Det Norske Videnskaps-Akademi 22. og 23. november 2007. I anledning akademiets 150-årsjubileum ble det i løpet av 2007 arrangert en serie symposier om sentrale temaer i naturvitenskapelig, samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, og serien ble avsluttet med et symposium der retorikere og forskere fra en rekke disipliner kom sammen for å diskutere hvilken rolle retorikken kan spille i vår tids vitenskap. Ansvarlig for arrangementet var formannen for akademiets historisk-filosofiske klasse, professor Øivind Andersen, og redaksjonen vil rette en stor takk til ham for hans velvillighet og hjelp i arbeidet med dette temanummeret.