Empiri og utopi

Recension

Anmeldelse: Christian Kock: Ordets magt. Retorisk tænkning der holder. 1: Før 1900. København: Samfundslitteratur, 2012. Bog og e-bog.
Christian Kock: De svarer ikke. Fordummende uskikke i den offentlige debat. 2. udgave. København: Gyldendal, 2013 (2011). 1. udgave fra 2011 er også udkommet som e-bog.
Christian Kock (red.): Debatkultur på nedtur – den politiske debat under lup. København: Samfundlitteratur, 2013. Bog og e-bog.
Christian Kock: Retorisk praksis. Ödåkra: Retorikforlaget, 2013.

Bibliografisk

Recensent: Sine Halkjelsvik Bjordal, MA i retorikk og språklig kommunikasjon, er PhD-stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 70, 2015, 92-97.

Annons

Recensionen

Christian Kock er et velkjent navn i det skandinaviske retorikkmiljøet, på grunn av sitt mangeårige virke i og for feltet. Som mange vil vite, tok han i 1997 over som professor i retorikk ved universitet i København etter ­Jørgen Fafner, og her har Kock vært en av hovedkreftene bak videreutviklingen av retorikken som undervisnings- og forskningsfag. Retorikkmiljøet i København er da også et miljø man kan misunne, om man selv forsker på eller studerer retorikk ved en høyskole eller et universitet der retorikkfaget institusjonelt sett har dårligere kår.

Kock har særlig bidratt til å lede retorikkfaget i retning av større fokus på skrivepedagogikk, argumentasjonteori og offentlig debatt – altså retorikk som  “den samfundsmæssige samtale og uddannelsen hertil”, for å bruke Kocks egne ord, om enn tatt ut av sin sammenheng. I tillegg til å undervise i og forske på retorikk bidrar dess­uten Kock selv i stor grad til den samfunnsmessige samtale, gjennom blant annet en rekke kommentarer i forskjellige danske medier. Et annet viktig bidrag er hans etter hvert mange bøker rettet mot en bredere lesergruppe enn bare en snever krets av fagfeller. Ettersom disse bøkene i stor grad er et resultat av Kocks faglige virksomhet, kan de forstås som en form for forskningsformidling, og nettopp denne forskningsformidlingen er det vi skal se litt nærmere på her. Fokuset vil være noen av Kocks bokutgivelser de siste årene, med særlig vekt på utgivelser som på en eller annen måte dreier seg om “den samfunnsmæssige samtale”.
I 2011 ble Kocks bok De svarer ikke publisert. Denne har kommet i flere opplag, og i 2013 kom også en utvidet og oppdatert utgave. Kocks prosjekt i De svarer ikke er å presentere “nogle af de vigtigste uskikke i dansk politisk debat”, med mål om å ­“klæde læseren på til at gøre noget ved dem”.

Og hvem er så leseren? – Det er “oss”; “borgerne, vælgerne”, som altså skal opp­lyses om hvordan man kan avsløre de mange urederlige språklige praksisene som forekommer i offentlig debatt. I tillegg til et innledende og avsluttende kapittel av mer teoretisk art, inneholder derfor boken fem kapitler om ulike “debat-uskikke” som er i omløp i dansk politisk offentlighet. Eksempler på slike “uskikke” er villedende bruk av tallmateriale, uklar språkbruk, å tillegge andre dårlige motiver eller ta i bruk såkalt stråmann-argumentasjon, eller rett og slett ved på den ene, andre eller tredje måte å bare unngå svare. Alle uskikkene blir presentert med konkrete eksempler fra danske politikere. I et mer overgripende kapittel 7, går Kock så nærmere inn i den såkalte “innvandrerdebatten” i Danmark, og viser hvordan de ulike uskikkene han har presentert tidligere – og flere til – er og har vært i sving her.

Boken er (selvfølgelig) i høyeste grad lesverdig. Kock er ikke bare retoriker, han er i tillegg, som de fleste vil vite, en svært dyktig retor – også skriftlig. Ikke bare De svarer ikke, men alle Kocks bøker er preget av hans særdelese gode evne til å formulere seg treffende og presist, og likevel ledig og engasjerende. Særlig De svarer ikke er dessuten karakterisert av en rekke (retoriske) spørsmål – “Men var det fusk?”, “…for hvad menes der nu med dét?”, “Snedig, ikke?” – Dette gjør teksten inviterende insisterende; Leseren inkluderes og informeres.

Det er altså ikke vanskelig å forstå at De svarer ikke har appellert til mange. De atskillige eksemplene fra faktisk politisk debatt, som sannsynligvis har irritert en rekke danske borgere lenge, gjør nok også at denne boken treffer et bredt publikum godt.

Men selv om Kocks empiriske grunnlag kanskje er noe av det som fenger en bred­ere offentlighet, inneholder boken, som nevnt, også to mer teoretiske kapitler. Dette gjør at boken kan være – og har vært – nyttig også for for eksempel studenter som jobber med offentlig debatt i et retorikkfaglig perspektiv. I det første og det siste kapittelet presenterer nemlig Kock til sammen en kortfattet versjon av sin normative argumentasjonsteori, som igjen naturlig nok bygger på hans forståelse av hva retorikkfaget er – eller bør være.

I det hele tatt utgjør De svarer ikke nærmest et prakteksempel på hva Kock mener retorikkvitenskapen faktisk dreier seg om, og hva dét er, har han for eksempel formulert i sin programmatiske artikkel “Retorikkens identitet” i Rhetorica Scandinavica nr. 1. Her skriver han blant annet at retorikken er “en empirisk og normativ videnskab om produktion og reception af ytringer, betragtet i deres helhed”, samt at retorikken “påtager sig at udtale sig som videnskab om kvaliteten af sine studieobjekter, dvs. ikke blot at beskrive dem efter deres væsentlige kendetegn, men at vurdere dem.” (Kock 1997:14)

Normativ og empirisk, altså, det er hva retorikkfaget skal være, og det er hva Kock sine arbeider er – i tillegg til teoretiske. For om man skal gå empirisk til verks og studere konkrete ytringer i offentligheten for så å vurdere dem, bør man også gjøre eksplisitt det normative grunnlaget man vurderer ytringene ut fra på en overbevisende måte, noe Kock har gjort opptil flere steder.

At retorikkvitenskapen er normativ, er ikke en oppsiktsvekkende påstand. Det som er mer oppsiktsvekkende hos Kock, er “hvor” Kock så å si “henter” norma­tiviteten fra. Når Kock i sin nevnte artikkel går nærmere inn på hva det normative i retorikkfaget dreier seg om, sier at han det innebærer å se på hvor godt retoriske ytringer fungerer;
“Gør de det der var hensigten? Udfører de afsenderens hensigt? Udfører de modtagerens hensigt? Udfører de – dette spørgsmål gælder især offentlige ytringer – en hensigt som er defineret over det rent personlige niveau, fx en hensigt at vedligeholde en bestemt funktion i samfundet eller demokratiet?” (Ibid.)

Og kjernen i Kocks normative tilgang til dansk politisk debatt er nettopp dette: Han vurderer politiske retoriske ytringer etter hvorvidt de udfører en hensikt definert over det personlige nivået. God retorikk handler dermed ikke om hvorvidt den enkelte taler er i stand til å formulere seg overbevisende, som er én mye brukt målestokk i retorikkfaget (og som selvfølgelig kan være viktig nok), det handler derimot om noe mer. I De svarer ikke er dette mer borgerne og demokratiet – Kock tar utgangspunkt i det borgerne har bruk for, og hans hovedpåstand er at “vi borgere skal bruge den politiske debat som grundlag for at tage stilling”.
Interessen for kvaliteten i den offentlige debatten i Danmark sett fra borgernes side har ført til også andre utgivelser, for eksempel boken Debatkultur på nedtur. Denne er riktignok ikke skrevet av Kock selv, men er en samling av tekster skrevet av “syv kloge mennnesker – en politiker, to erfarne mediefolk og fire universitetsforskere”, som alle var deltakere på et seminar arrangert av satsningsområdet “Debatkultur” ved Københavns Universitet – et satningsområde ledet av Kock. Kock er også bokens redaktør, og i innledningen spør han hvorvidt det egentlig er “something rotten” i dansk offentlig debatt. Men han gir snart svaret selv: Det er flere “symp­tomer” som tilsier at “et eller andet er rivegalt på debatfronten (fronterne) i Danmark” (s. 15).

Debatkultur på nedtur er ellers mer et debattinnlegg i seg selv, heller enn formidling av retorikkvitenskaplig forskning, selv om det hele har et faglig utspring. Boken er dessuten tenkt brukt i undervisning fra ungdomskole og oppover, og har derfor et eget tillegg med “Spørgsmål til undersøgelse og debat om debatten i Danmark”. Det skal for øvrig sies at det at både Debatkultur på nedtur og De svarer ikke handler om den danske debatten, muligens gjør bøkene litt vanskeligere tilgjengelig for lesere som ikke selv kjenner dansk politikk og offentlighet godt. Men så er jo bøkene også først og fremst tenkt for danske lesere, og særlig De svarer ikke har som sagt kvaliteter som gjør den nyttig også for retorikkfaglig interesserte utenfor Danmark, for eksempel som inspirasjon for egne empiriske undersøkelser av debattkvalitet.

Og dette med debattkvalitet er vi for øvrig ikke helt ferdige med. I De svarer ikke viser Kock hvordan det å sette hva borgeren har bruk for i sentrum, gjør at man kan utlede visse generelle krav til hva som god argumentasjon er. Det vil si, i De svarer ikke presenterer han noen kvalitetskriterier for offentlig debatt som han tidligere har presentert og diskutert i en rekke både vitenskapelige og mer allmennrettede artikler. Noen av disse artiklene er å finne i boken Retorisk praksis fra 2013. Dette er en samling av tekster skrevet av Kock over mange år, der blant annet tre artikler om offentlig debatt og tre artikler om medienes rolle i offentligheten er å finne.

Sammen med De svarer ikke gir disse artiklene god innsikt i Kocks normative tilgang til retorisk praksis. Kort oppsummert – om det er mulig – mener Kock at det som så å si står på spill i den offentlige debatten gjelder spørsmål knyttet til fellesskapets problemer og hva som skal gjøres. Dessverre er ifølge Kock en helt annen forståelse fremherskende i store deler av samfunnet, nemlig en forståelse av politikk og offentlig debatt som ren strategi. Denne forståelsen bygger på et såkalt liberalt demokratisyn, hvor det antas at mennesker er individer med særinteresser. Et liberalt demokrati er dermed et “aggregeringsdemokrati”, hvor politikk har som mål å “oppsamle” ulike individuelle interesser. Offentlig debatt blir i en slik sammenheng kun forstått som “overflatefenomener”, mener Kock.

Men, sier Kock, offentlig debatt har absolutt en viktig funksjon i et velfungerende demokrati. Kock fremhever viktigheten av deliberasjon – at det i offentligheten foregår en avveiningsprosess hvor gode argumenter anerkjennes og dårlige kritiseres. Men for at argumenter skal kunne avveies, så er det selvsagt en nødvendighet at argumenter faktisk fremmes – noe som slett ikke alltid er tilfelle, jamfør De svarer ikke.

Som grunnlag for kritikk mener derfor Kock at det trengs et “uformelt debatetisk normsæt”. Og for Kock innebærer dette to ting:
For det første gjelder det selve argumentene, som kan vurderes etter en tredimensjonal målestokk: Er argumentet rigtig – stemmer det som blir sagt? Er det relevant – underbygger argumentet faktisk påstanden som er fremmet? Og er det vektig – kan argumentet tillegges stor vekt sammenlignet med andre argumenter? For det andre gjelder det det som kan kalles det dialektiske nivået, nemlig hvordan de argumenterende forholder seg til andre mulige argumenter. Her mener Kock at god debatt krever at mulige innvendinger tas hensyn til, enten ved å forklare hvorfor et eventuelt motargument er dårlig, eller ved å anerkjenne argumentet og så vise at ens egen forklaring nettopp er mer vektig. Kock har utviklet sin argumentasjonsteori som et motsvar og en reaksjon på mer formelle og lite pragmatiske argumentasjonsteorier som i altfor stor grad fokuserer på logikk. I retorisk praksis holder det jo ikke at et argument bare er gyldig for at det skal ha overbevisende kraft.

Et annet viktig poeng for Kock er at man i offentlig debatt ikke nødvendigvis diskuterer for å bli enige. De spørsmålene man diskuterer i offentligheten har svært sjeldent ett entydig svar. I stedet vil det alltid i moderne komplekse samfunn være en verdipluralisme, og i mange tilfeller vil disse verdiene også være inkommensu­rable. Derfor tar Kock også avstand til det han kaller ideen om “konsensus-demokrati”, en idé som innebærer at man tenker at målet for offentlig debatt er å oppnå konsensus. Her er det særlig filosofen og sosiologen Jürgen Habermas Kock argumenterer mot. At Habermas slett ikke tror at vi i moderne demokratier blir enige, samt at Habermas’ demokratimodell nettopp er en modell som plasserer seg mellom en liberal og en altfor idealistisk demokratimodell, har ikke Kock tatt innover seg. Ei heller at Habermas’ demokratimodell har både et normativt og et empirisk utgangspunkt og derfor er en modell som er mer tilpasset institusjonelle og sosiale forhold i vårt moderne samfinn enn mange andre demokratimodeller (Eriksen og Weigård 1999: 106f.; Habermas 1996).

At retorikkvitenskapen åpner seg mot sosiologi, stats- og medievitenskap er først og fremst ypperlig, men det krever mye av retorikeren. Det krever for eksempel i større grad enn det Kock har gjort at man tar innover seg at det empiriske ikke bare kan handle om konkrete retoriske ytringer, men også de strukturelle og institu­sjonelle forutsetningene for ytringene. Idet det ikke bare er standarder knyttet til den enkelte ytring sett i sammenheng med kairos, aptum og effektiv overtalelse, men også standarder knyttet til selve samfunnet og demokratiet som skal utgjøre retorikkvitenskapens normgrunnlag, medfører dette – selvfølgelig – normative forestillinger om hva og hvordan et gitt demokratisk samfunn bør være og fungere. Men dette igjen impliserer også en “samfunnsontologi”, altså at man har en forståelse av hvordan verden – i dette tilfellet moderne demokratiske stater – er skrudd sammen, rent empirisk. Og her går ikke Kock i dybden, men det kan man kanskje heller ikke vente – han er jo ikke verken statsviter eller sosiolog. I likhet med en del andre reto­rikere fremstår han derfor tidvis som svært utopisk – selv om han altså kritiserer Habermas for nettopp det samme. Men Kock sier det for så vidt selv: “Reto­rikken kan opfattes som et stort utopisk samfundsprojekt” (Retorisk praksis, s. 32).

Denne utopien bunner vel til syvende og sist – både hos Kock og Habermas – i en tro mange retorikere deler, nemlig troen på kommunikasjon som en grunn­leggende forutsetning for sosialt fellesskap – på logos som samfunnets lim. For som Kock skriver: “Retorik er, med et højtflyvende udtryk, en forudsætning for at menneskelige samfund kan opstå og holdes ved lige. Men vi skal holde et kritisk øje med den, netop fordi den er så vigtig.” (Retorisk praksis, s. 169.)

Kocks tro på logos gjenspeiles også i de andre artiklene i Retorisk praksis. Boken er nemlig delt inn i seks deler, og foruten de to nevnte, inneholder samlingen artikler om retorikkens identitet, kvalitet i tekser, tekstarbeide og tekstundervisning. Til sammen tar altså Retorisk praksis for seg ikke bare faglige spørsmål relatert til den samfundsmessige samtale og hvordan denne skal være og hvorfor den er som den er, men også spørsmål som gjelder hvordan man tilegner seg ferdigheter som gjør det mulig å delta i denne samtalen; hvordan man blir i vid forstand og på ulike måter kan utøve såkalt retorisk medborgerskap – en annen nøkkelterm i Kocks forfatterskap.

Retorisk praksis er ment å være nyttig “for alle dem der i de nordiske lande arbejder i praksis og teori med retorik – så vel som for alle dem der gerne vil vide hvad faget egentlig handler om”. I så måte er boken vellykket, nettopp fordi man her til sammen får et veldig godt innblikk i flere sider av det som er retorikkviten­skapens kjerneområder.

Men en kanskje enda bedre bok for alle som vil vite hva retorikkvitenskapen handler om, er Ordets magt, utgitt i 2012. Dette er en ganske annen type bok enn de til nå nevnte, av flere grunner. For det første er dette en bok som nok er tenkt som pensumbok, men som ifølge Kock selv er skrevet for “lærere og studerende så vel som praktikere i hele Skandinavien”. For det andre er dette en retorikkhistorisk bok, med mål om å presentere de delene av retorisk teori gjennom tidene som – ifølge Kocks eget skjønn og egen bedømmelse – har særlig relevans for retorisk praksis og teori i dag. Eller, kunne vi presisert, som har særlig relevans for Kocks egen forståelse av retorisk praksis og teori i dag, en forståelse vi har skissert over. Ordets magt er altså på sett og vis Kocks egen fortolkning av den retoriske tradisjon, og boken er “tænkt som et hjælpemiddel der skal være relevant i nutiden. Alt hvad der omtales (…) skulle gerne være brugbart, eller i hvert fald tankevækkende” (s. 14).

Og brukbar og tankevekkende er boken i aller høyeste grad. Den burde faktisk være obligatorisk lesning for alle retorikkstuderende som forstår dansk. Én viktig grunn til at boken er så vellykket, er at den så tydelig bærer preg av en veldig kunn­skaps- og formidlingsglede. Boken er et oppkomme av sitater og relevante eksempler hvor gamle tanker brukes på ny retorisk praksis. Dette er et smart trekk som gjør fremstillingen engasjerende, og den stadige vekslingen mellom gammelt og nytt belyser både det nye og det gamle på oppklarende vis. Flere tidlige retorikk­faglige tekster som før har fått mindre oppmerksomhet, blir dessuten løftet frem og gjort relevante for den retoriske tradisjon på en måte som gjør at man får en veldig god og utvidet oversikt over retorikkhistorien.

Som pensumbok hadde nok Ordets magt fungert enda bedre om referansene til moderne teorier var mer utfyllende og utførlige – det hadde ikke skadet med en referanse til Jonas Gabrielsens Topik. Eksursioner i den retoriske toposlære når topos-begrepet diskuteres, for å nevne ett eksempel. Men det ser ikke ut til at Kock har prioritert en utfyllende liste over moderne retorikkfaglig litteratur. Denne kommer forhåpentligvis i det planlagte bind II, som skal ta for seg retorisk forskning etter 1900.

Noe kritikkverdig er det også at leseren til tider får en følelse av at visse poenger blir gjentatt litt vel mange ganger. Men når det er sagt, er Ordets magt kanskje slett ikke en bok man leser fra A til Å, så en del gjentakelser – formulert på stadig nye måter – er sånn sett smart. Relevante internrefereranser gjør også at det virker som Kock har repetert med hensikt; man skjønner at gjentatte tanker ikke er et resultat av slett redigeringsarbeid. For det er jo nettopp det som ser ut til å være Kocks ­viktigste poenger som til stadighet repeteres, og mange av disse poengene er også å finne andre steder – blant annet i de foregående nevnte bøker. Blant det som ikke repeteres, men som vi får presentert i små drypp underveis, er passasjer om musikk­retorikk, skrivepedagogikk, poetikk, skjønnlitteratur – og mye mer. Til og med noen innspill til den stadig pågående humanioradebatten har fått sin plass.

I Ordets magt har Kock dermed på mesterlig vis klart å forene de fleste av sine reto­rikkfaglige interesser og flette disse inn i en grundig, opplysende og ikke minst veldig nyttig historisk gjennomgang av retorikkens relevans og redskaper. I tillegg får han også her ettertrykkelig formidlet sitt syn på hva han mener retorisk teori og praksis bør bidra til; Kvalitet i den samlede offentlige diskurs som en forutsetning for et velfungerende demokrati – slik man tenker seg at retorikken fungerte i antikkens Athen, og slik Kock argumenterer for i så mange av sine arbeider.

Det må likevel sies at denne veldig positive vurderingen av Ordets magt forutsetter at man nettopp kjøper store deler av Kocks retorikkvitenskapelige “pakke”. Om man ikke for eksempel er tilhenger av et pragmatisk retorikksyn, og om man ikke deler troen på språkets grunnleggende sosialt integrerende funksjon, kan flere aspekter ved Ordets magt nok også vurderes kritisk. Ordets magt er som sagt Kocks egen fortolkning av den retoriske tradisjon, og man kan – selvfølgelig – argumentere for andre lesninger og utvalg, men Kock gjør akkurat det han sier han skal gjøre, og han legger slett ikke skjul på hvilket perspektiv han har valgt og hvorfor. Ønsker man seg et annet fokus og andre fremstillingsmåter, kan man gå et annet sted, for eksempel til Fafners Tanke og tale fra 1982.

Man trenger for så vidt heller ikke være enig i alle Kocks premisser for å sette pris på Ordets magt. Faktisk burde kanskje enda flere i større grad diskutere det teore­tiske grunnlaget Kock baserer sin forskning og sine publikasjoner på. Hans bidrag til både den retorikkfaglige og den offentlige samtale er uvurderlige, og nettopp derfor ypperlige utgangspunkter for å føre samtalen videre for den som ønsker et reto­rikkfag – og en offentlighet –  i stadig utvikling. Og hvem gjør vel ikke det?

Litteratur
Kock, Christian. “Retorikkens identitet”, i Rhetorica Scandinavica 1 (1997), s. 10-19.
Eriksen, E. O., og Weigård, J. Kommunikativ handling og deliberativt demokrati: Jürgen Habermas’ teori om politikk og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget, 1999.
Fafner, Jørgen. Tanke og tale. Den retoriske tradition i Vesteuropa. København: C. A. Reitzels Forlag, 1982.
Habermas, J. Between facts and norms: contributions to a discourse theory of law and democracy. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1996 (1992)..

Rhetorica Scandinavica 70 (2015), s 92-94.