Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Recensioner » Kommandohumanisme

Kommandohumanisme

av Kjell Lars Berge

Recension

Tom Are Trippestad “Kommandohumanismen. En kritisk ­analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosial ingeniørkunst og ut­dan­nings­politikk”. Avhandling for graden philosophiae doctor (PhD) ved Universitetet i Bergen 2009

Bibliografiskt

Forfatter: Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Rhetorica Scandinavica 51/2009, side 63-66.

Annonce

Recensionen

Et klart tegn på institusjonaliseringen av retorikken som vitenskap i Norden, er det økende antallet doktoravhandlinger innenfor fagområdet. Det er nå blitt åpenbart at retorikken er i ferd med å bli stuerent innenfor de fleste disipliner. Innenfor så ulike fagfelter som juss, statsvitenskap, pedagogikk, sosiologi, mediefag og i morsmålfagene er det i de siste årene innlevert doktoravhandlinger som er eksplisitte bidrag til retorisk orientert forskning. At mange av de retoriske avhandlingene leveres innenfor fag eller fakulteter som ikke tilbyr egen utdanning i retorikk, verken på BA, MA eller doktorgradsnivå, viser at interessen for retorikk er sterk og vedvarende i mange andre miljøer enn de institusjonaliserte retorikernes. Når retorikken er det teoretiske og metodiske grunnlaget for avhandlinger innenfor så pass mange ulike fagfelter, forteller det oss at retorikken er i ferd med å gjenvinne posisjonen som et slags fagenes fag. Anvendelsen av retorikken og den retoriske tradisjonen er som regel knyttet til så ulike retoriske dimensjoner som kunnskaps­teorien (analyse av doxa), studiet av den retoriske ytringen som tekst (f.eks. analyser av argumentasjon) og ikke minst den retoriske ytringen som hendelse: ytringens umiddelbare nærvær. I disse avhandlingene forstås ikke derfor retorikken ikke som noe smalt – som fremragende talekunst for eksempel – men bredt. Det vil si som samhandlende meningsskaping i alle mulige sammenhenger, slik som vitenskap, politikk, byråkrati osv. Denne kjensgjerningen antyder at mange av dem som bevisst tar i bruk retorisk analyse i sine avhandlinger, oppfatter at retorikken rører ved grunnlagsproblemer i fagene. Retorikken skal ikke oppfattes som overflate og pynt. Det er for øvrig en forståelse av retorikken som fortsatt er den vanlige blant folk flest, noe vi ikke minst så tendenser til i reaksjonenen på Barack Obamas oppsiktsvekkende kampanje for å bli president i USA.

Den norske pedagogen Tom Are Trippestads avhandling “Kommandohumanismen” er et godt eksempel på denne utviklingen. Avhandlingen er et av de første større vitenskapelig arbeider i Norden som profilerer retorikken som et viktig bidrag til samfunnsvitenskapelig analyse. Trippestad disputerte over avhandlingen ved Universitetet i Bergen i mai 2009. Trippestads retoriske analyse har flere innfallsvinkler: Han bruker retorikken for å undersøke hvordan en sentral norsk politiker konstruerer en spesiell forståelse av virkeligheten som han vil utforme til en politikk. Han viser hvordan den samme politikeren representerer denne politikken i ­ulike tekster på mange forskjellige arenaer, og han viser hvordan disse tekstene blir bærende og virker i en umiddelbar sammenheng gjennom politikerens retoriske strategi.

Det er den meget profilerte, og (derfor) berømte og beryktede, norske politikeren Gudmund Hernes retoriske praksis som er gjenstand for Trippestads analyse. Gudmund Hernes var utdannings- og forskningsminister i Norge fra 1990 til 1995 og helseminister fra 1995 til 1997. Trippestad viser hvordan Hernes baserer sin politikk på en spesiell forståelse av forholdet mellom folket, forsamlingen av tillitsvalgte fra folket (i Norge kalt ”Stortinget”) og de som på vegne av disse tillitsvalgte (”regjeringen” eller ”Kongens råd”) utøver makt. Denne forståelsen hadde Hernes utviklet som forskningsleder for den første norske maktutredningen på 1970-tallet, der han blant annet tok i bruk noe som på liknet retorisk analyse, særlig av mediedramaturgier. Det som kjennetegner Hernes politikk, er at den nedgraderer folkets og de tillitsvalgtes meninger til fordel for en raffinert form for opplyst kunnskapsregime. Dette kunnskapsregimet kaller Trippestad ”kommandohumanisme”. Det som kjennetegner ”kommandohumanismen” er en vitenskapelig basert kunnskapspolitikk som forutsetter stor mistro til folkelige forståelser av samfunnet og dets utfordringer. Ikke minst er kommandohumanismen preget av en dyp mistillit til alle mulige organisasjoner og deres bidrag til samfunnsutformingen, enten det er lønnstaker­organisasjoner (for leger og lærere f.eks.) eller interesseorganisasjoner (for pedagoger eller forskere). Dessuten har kommandohumanismen ingen tiltro til massemedienes kritiske formidlingsoppdrag. Hernes’ ”kommandohumanisme” er derfor kjennetegnet av at det gjennomføres gjennomtenkte og bevisste retoriske strategier der massemediene (tabloidaviser og tv) utvikles som  privilegerte arenaer for å bekrefte kommandohumanismens fortreffelighet. Journalistene brukes systematisk – og kynisk – til å iscenesette den utøvende politikerens program. I denne strategien tok Hernes i bruk retoriske innsikter fra maktutredningen, Slik kan de tillitsvalgtes og organisasjonenes meninger og interesser tilsidesettes og marginaliseres. Kommandohumanisten kan henvende seg direkte til folket og opplyse det slik kommandohumanismen vil at folket skal opplyses, for deretter å gjennomføre reformpolitikken. For Gudmund Hernes sin del innebar det store og konsekvensrike reformer i hele utdanningssektoren og innenfor helsevesenet. Gudmund Hernes’ kommandohumanisme er på mange måter en moderne variant av det Jürgen Habermas kalte ”representerende offentlighet”. Det var en offentlighetstype som preger det opplyste eneveldet på 1700-tallet. Det er derfor ikke spesielt noe oppsiktsvekkende ved at Hernes skolepolitiske reformer i en påfallende grad likner de konserverende, men kunnskapsbaserte, reformene som ble gjennomført i Danmark og Norge av Ove Guldberg etter at den radikale samfunnsreformatoren Struensee ble styrtet i 1772.

Jeg vil tro at nordiske lesere som ikke kjenner særlig godt til norsk politikk, norske politikere generelt eller Gudmund Hernes spesielt, vil kjenne igjen trekk ved Gudmund Hernes’ politiske retorikk fra andre land. Vi kjenner elementer av den igjen fra spin-politikken til Tony Blairs ”New Labour” og fra Ronald Reagans skolepolitikk basert på ideen om ”cultural literacy”. Ikke minst kjenner vi den igjen i dansk politikk der mange av Hernes ideer deles og brukes av politikere som Anders Fogh Rasmussen og Bertel Haarder. I så måte er Gudmund Hernes kun en norsk representant for en internasjonal politikertype. Trippestad henter da også inspirasjon fra internasjonale filosofer når han skal beskrive, forklare og kritisere kommando­humanismens spesielle kunnskapskonstruksjon. De to viktigste intellektuelle referansene i Trippestads analyser i så måte er den amerikanske tenkeren og journalisten Walter Lippman og den østerrisk-engelske filosofen Karl Popper. Den første av de to, Walter Lippman, utviklet i etterkant av blodbadet under 1. verdenskrig en kritisk holdning til vanlige folks dømmekraft og tankemønstre. Han var skremt av at folket til de grader hadde latt seg lure, ruset av en mer eller mindre forskrudd nasjonalisme, til slagmarken som kanonføde i en stort sett helt formålsløs krig. Han konkluderte med at folket måtte ledes av opplyste politikere også i et moderne demokrati. Politikerne må systematisk skape konsens (”manifacture consent”) ved hjelp av enkle ideologiske modeller og forståelsesstrukturer, såkalte ”stereotyper”. Ideene om en opplyst og paternalistisk demokratisk politikk utviklet Walter Lipp­man i to viktige bøker på 1920-tallet: ”Public Opinion” (fra 1922) og ikke minst ”The Phantom Republic” (fra 1927). Lippman kom til å for stor innflytelse på utformingen av amerikansk politikk langt inn på 1970-tallet. Trippestad forsøker i avhandlingen å sannsynliggjøre at Hernes i det store og hele deler Lippmans syn på samfunnet, hvordan samfunnet skal styres og hvordan politikken skal representeres og iscenesettes. Karl Popper bruker Trippestad så til å kritisere den politiske retorikken som Lippman – og Hernes – tar i bruk og den doxaen denne retorikken baserer seg på. Ikke overraskende er det Poppers klassiske Platon-kritikk i verket ”The Open Society and Its Enemies” som blir Trippstads redskap i avkledningen av komman­do­humanismen.

Denne internasjonale koplingen til viktige bidragsytere til studiet av politikk og politisk retorikk gjør ”Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosial ingeniørkunst og utdanningspolitikk” til en viktig avhandling også for andre nordiske forskere enn dem som er nordmenn, og/eller er forskere som kjenner godt norske forhold. Er man opptatt av å anvende retorikken i samfunnsforskningen og i studier av post-industriell politikk bør Trippestads bidrag bli en viktig referanse. Som antydet, beskrives og drøftes i avhandlingen noen på­fallende internasjonale trekk ved moderne politikk. Disse trekkene går på tvers av politisk tilhørighet. I noen land (som Sverige Norge og Storbritannia) har denne politikken vært gjennomført av av sosialdemokrater (ofte med støtte av sosialister), mens den i andre land gjennomføres av borgerlige og/eller høyreradikale partier (f.eks. Danmark og USA). Den tverrpolitiske enigheten om denne typen utøvende politikk kan kanskje også bidra til å få oss til å forstå den store mistroen det er til den hegemoniske politikken i mange europeiske land, og elementer ved komman­do­humanismen kan også forklare noe av de mange protestpartienes suksess blant velgerne.

For en retorisk orientert forsker er, etter denne anmelderens oppfatning, avhandlingens styrke helt klart analysen av kommandohumanismens doxa. Gjennom avhandlingen avdekker og avkler Trippestad på en effektiv måte Hernes’ politiske prosjekt. I så måte blir avhandlingen et stykke motretorikk. Avhandlingen fikk da også stor oppmerksomhet i offentligheten, selv om Gudmund Hernes – oppsiktsvekkende nok, med tanke på hans store tiltro til vitenskapsbaserte forståelser av samfunnet – har valgt ikke å kommentere Trippestads arbeid. Avhandlingen er dermed et eksempel på at retorikkens muligheter for etisk refleksjon. Trippestad overskrider den tradisjonelle beskrivende og forklarende analysen av retorisk praksis. Avhandlingen skiller seg ut fra tradisjonelle vitenskapelige arbeider ved at den yter mot­stand mot folkevalgte politikere og deres politikk. Mindre imponerende er etter min mening Trippestads tekstanalyser. Det gjelder både forsøkene til Trippestad på å analysere Hernes ytringer slik de er bygd opp som ferdige tekster, og når han forsøker å undersøke hvordan ytringene virker i situasjonen. Riktignok får leseren presentert ganske grundig grunnlaget for og eksempler på retoriske tekstanalyser i to såkalte ”analytiske preludier”, men analysene blir for innforståtte og for lukkede til at den kritiske og etterprøvende leseren kan ha få tillit til at Trippestad har sannsynliggjort at analysene gir gyldige avtrykk av Hernes’ intensjonalitet. I denne delen av avhandlingen kunne Trippestad med fordel tatt i bruk mange av de tekstanalytiske redskaper som er utviklet i fag som tekstvitenskap og diskursanalyse de siste tiår.

Latest posts by Kjell Lars Berge (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere