Start » Rhetorica Scandinavica » Rhetorica Scandinavica Essäer » Rhetorica Scandinavica Projektpræsentationer » Norsk sakprosa 2000-2003

Norsk sakprosa 2000-2003

av Kjell Lars Berge

 Projektpræsentation

Forfatter: Kjell Lars Berge.

Rhetorica Scandinavica 15 (2000), side 64-67.

Projektpresentation: Norsk sakprosa 2000-2003

Temaet for OSSA’s 7. konference var Dissensus & The Search for Common Ground. Konferencen afholdes hvert andet år og foregik denne gang, som oftest før, på University of Windsor i Canada.
Som forkortelserne antyder, er forbindelserne mellem OSSA (Ontario Society for the Study of Argumentation) og ISSA (International Society for the Study of Argumentation) tætte. Arrangørerne Hans V. Hansen, Christopher W. Tindale, J. Anthony Blair og Ralph H. Johnson er velkendte skikkelser fra argumentationskonferencerne i Amsterdam. Mange af deltagerne er de samme, og begge konferencer er mødested for forskere der kommer fra forskellige fag­miljøer i mange lande, specielt inden for informel logik, pragma-dialektik, kommunikation og retorik. Fra Skandinavien var vi seks personer, heraf tre kandidatstuderende fra Københavns Universitet. Som en særlig fin gestus blev disse inviteret med til at fremlægge papers og få feedback fra Tindale og Pinto ved en workshop for post-graduate students inden selve konferencen.
Mens konferencerne i Amsterdam efterhånden tiltrækker så mange deltagere at man kan frygte for at de er ved at drukne i egen succes, holder Canada-konferencen sig på et mere overskueligt antal. Der var dette år ca. 90 tilmeldte (plus andre tilhørere) og 80 foredrag. Selve konceptet for konferencens afvikling er bemærkelsesværdigt. I stedet for at man skal fare forvirret rundt mellem de enkelte sektioner hver halve time som det er almindeligt på denne slags konferencer, var der her afsat en hel time pr. foredrag: 30 min. til foredragsholderen, 10-12 min. til en forud udpeget kommentator og de resterende 15 min. til diskussion og spørgsmål fra salen. Det indebar at man havde mulighed for at vælge mellem seks samtidige foredrag og høre fem hver dag ud over keynote-foredragene. Fordelene ved denne mulighed for fordybelse og ro over forløbet forekom mig at veje tungere end fordelen ved det overblik man kan få ved at høre dobbelt så mange foredrag.
Konceptet kræver omfattende planlægning fra arrangørernes side og stor forberedelse fra deltagernes side. Abstracts skulle indsendes til anonym bedømmelse længe inden, manuskripter flere måneder inden, så kommentatorer kunne nå at sende deres indlæg tilbage et par uger inden. Mens man ofte må vente både vinter og vår, vil denne konferences Proceedings (inklusive kommentarer og foredragsholderens eventuelle svar) foreligge på CD-Rom allerede i løbet af sommeren 2007 med titlen Dissensus & the Search for Common Ground.
Som de stramme krav ansporede til, var kvalitetsniveauet af konferencens foredrag højt. I pagt med konferencens tværfaglige karakter tillod det brede konferencetema foredrag med stor emnemæssig spredning. Da et resume under alle omstændigheder vil begrænse sig til et tilfældigt udvalg, vil jeg nøjes med at frem­hæve et enkelt indslag af særlig interesse for en retorisk fagkreds. Det var Thomas Goodnight der fremdrog et spændende, men upåagtet retorisk emne under titlen Parrhesia: The aesthetics of arguing truth to power. Begrebet parrhesia (af pan-rhesia, altså ’at sige alt’) er blevet tillagt forskellige betydninger gennem retorikhistorien, men dækker kort sagt det at tale magten midt imod – uden at bringe sig selv i fare. Som typeeksempel brugte Goodnight dialogen fra Sofokles’ Antigone hvor Haimon prøver at tale Kreon til fornuft, et eksempel der viser bestræbelsen på at kritisere uden at støde magthaveren fra sig, men samtidig illustrerer hvordan forsøget på at bevare kontakten mislykkes og ender i kommunikationens sammenbrud. Et af konferencens andre bidrag, Common ground and argument by indirection in two seventeenth-century sermons, viste sig at følge op på dette interessante emne. Med Bossuets og Donnes prædikener vendt mod Ludvig XIV og Englands dronning Anne som sine cases belyste Claudia Carlos hvordan parrhesia kunne udøves indirekte sådan at den farlige kritik på den ene side blev forstået, men på den anden side ikke blev for risikabel for taleren selv.
Keynote-foredragene forgik hver dag før frokost. De tre keynote-talere repræsenterede henholdsvis fagene kommunikation, filosofi og retorik og afspejlede arrangørernes åbenhed mht. at udvide feltet argumentation til andre fagtraditioner end den logiske, specielt i retning af den retoriske.
Dale Hample fra University of Western Illinois holdt det første keynote-foredrag The Arguers. Han tog udgangspunkt i den vedvarende tekst-orientering, som han fandt kendetegnende for den moderne argumentationslæres fire fremherskende retninger: den uformelle logik, kommunikation, pragmadialektik og retorik. Han anholdt den almindelige tendens til at betragte tekstens argumentation som løsrevet fra menneskene omkring den – som om argumentation er noget der eksisterer statisk i tekster, og ikke noget der foregår i interaktion mellem dem der producerer og modtager den. Som supplement til tekststudier advokerede Hample for mere forskning om personerne der argumenterer, og om receptionen.
Michael Gilbert fra York University talte om Consensus and Unified Argumentation Theory. Han var ligesom Hample fortaler for drejningen mod praksis ud fra kodeordet ”natural normativity”. Han efterlyste en tættere integration hvor især uformelle logikere inkorporerer indsigter fra retorikken ­– og retorikere tager ved lære af sociologien. Det skete ud fra det grundsyn at målet med argumentationsteori er at forbedre færdigheden i at argumentere, og at hverdagens almindelige argumentation må ofres større opmærksomhed. I denne forbindelse gjorde han følgende gældende: at der altid er forskellige mål for argumentation, fx andre end pragmadialektikkens ’resolution’, at konteksten og den givne situation har betydning for argumentationen og normerne for den, at ethos altid er vigtig for argumentationen og vurderingen, og at man som vurderingskriterium må inddrage de normer som faktiske publikummer i konkrete situationer anlægger.
Keynote-foredraget på konferencens sidste dag af Christian Kock fra Københavns Univer­sitet var Norms of Legitimate Dissensus. Kock vendte sig mod konsensusteorier der, som hos bl.a. Habermas og pragmadialektikerne, forbinder rationalitet med målet om at nå til enighed. Han fastholdt, med udgangspunkt i Aristoteles, retorikkens argumentationsteori som en lærebygning for offentlig debat om handlinger og beslutninger. Eftersom beslutninger om hvad man skal gøre, ikke handler om sandhed men om valg, er argumentationen ’multidimen­sional’. Den offentlige debats moralske og praktiske emner involverer konkurrerende værdi­baserede argumenter som er ’inkommensurable’: der findes ingen fællesnævner som binder individer eller grupper til at vægte det ene legitime værdihensyn tungere end det andet. Normativ argumentationsteori må følgelig give plads for den uenighed der altid vil restere i den offentlige sfæres argumentation. Kock fandt støtte for sine pointer hos forskellige politiske filosoffer og moralfilosoffer, bl.a. John Rawls og Isaiah Berlin, og illustrerede dem med velvalgte eksempler – alt sammen anskueliggjort i en velopbygget powerpoint–præsentation.
Også med hensyn til det logistiske og sociale forløb alt vel, bl.a. på grund af en særdeles hjælpsom og venlig studenterstab. Konferencen gav anledning til at hylde de to nyligt pensionerede arrangører, som fik overrakt et festskrift redigeret af Hansen & Pinto: Reason Reclaimed: Essays in honour of J. Anthony Blair and Ralph H. Johnson, Vale Press, 2007. Den afsluttende middag var sponseret af SicSat, repræsenteret af Frans van Eemeren. Efter de forskellige festlige indslag – bl.a. et meget morsomt indlæg af Tindale og stående klapsalver til Douglas Walton, der også snart går på pension ­– kunne Hans Hansen kundgøre at næste OSSA-konference vil blive afholdt i Windsor igen i 2009. Den være hermed anbefalet!1994

1. januar i år ble et nytt norsk sakprosaprosjekt satt i gang: Prosjektmiljøet Norsk sakprosa 2000-2003. Prosjektet er finansiert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening med 1,2 millioner norske kroner fordelt på tre år. Lesere av Rhetorica Scandinavica vil kanskje kjenne til at det for ikke så lenge siden (1994-1998) ble gjennomført et stort forskningsprosjekt under navnet Norsk sakprosa ledet av en professor i idé­historie ved Universitetet i Oslo, Trond Berg Eriksen, og dr. philos. Egil Børre Johnsen.
En av de viktigste publikasjonene fra dette avsluttede prosjektet, Ottar Grepstads Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk, ble anmeldt av Christian Kock i nr 3, 1997 av Rhetorica Scandinavica. Litt inspirert av det norske prosjektet tok et prosjekt med tittelen Svensk sakprosa til i 1996. Det avsluttes i år. Prosjektet ble presentert av Jan Svensson i nr 6, 1998 av Rhetorica Scandinavica. Fra begge disse prosjektene har det kommet ut eller vil det komme ut store verk som oppsummererer er­faringene. Prosjektet Norsk sakprosa  ble i 1998 dokumentert i to omfattende – og svært på­kostede – bind med tittelen Norsk litteratur­historie. Sakprosa fra 1750 til 1995 redigert av Johnsen og Berg Eriksen.

Annonce

Gitt all denne aktiviteten og alle disse publikasjonene: Hva er vitsen med å sette i gang igjen? Jeg skal svare på spørsmålet ved å presentere tre typer utfordringer. Hver for seg og/eller samlet begrunner de et nytt norsk sakprosaprosjekt. La oss kalle utfordringene de vitenskapssosio­logiske, de empiriske og de teoretiske.

Vitenskapsosiologiske utfordringer

En viktig hensikt med det nye norske sakprosaprosjektet er å etablere institusjonelle forutsetninger for en egen norsk tekstforskning – eller retorikkforskning om en vil – som ikke er skapt på skjønnlitteraturvitenskapens premisser. Prosjektet er derfor i aller høyeste grad et institusjonaliseringsprosjekt. Målet er å skape gode nasjonale forskningsmiljøer som mener at sakprosatekster har en egenverdi som gjør dem til interessante forskningsgjenstander i seg selv. Nå finnes det jo massevis av tekstforskere ved de mange instituttene for litteraturvitenskap på våre universiteter og høgskoler, og ved litteraturseksjonene på de ulike språkinstituttene der, slik som nordisk, engelsk, tysk, spansk, fransk, kinesisk, russisk osv. (i Norge er det tradisjon for at slike institutter er delt i en språklig og en litterær seksjon). Men merkelig nok har disse litteraturvitenskapelige tekstforskerne systematisk ekskludert nåtidig sakprosa, og som regel også i fortidig sakprosa, fra sitt tekstkorpus (i hvert fall dersom interessen er rettet mot tekstkulturer fra tida etter det vi normalt regner som europeisk opplysningstid og der omkring). Litteraturvitenskapens gjenstander er så å si utelukkende tekster som man i våre kulturer kvalifiserer som ‘skjønnlitterære’, dvs. tekster som er skapt innenfor genrer som epikk, lyrikk og dramatikk. Til nød slipper essays inn i de litteraturviten­skapelige varmestuene, men der går jo som regel også grensen (det hjelper som regel på statusen om essayene er skrevet av forfattere som ‘egentlig’ er diktere, dvs. forfattere av skjønnlitterære verker, gjerne i fiktiv form utgitt på anstendige forlag). Det er slike temmelig irrasjonelle institusjonelle rammevilkår som gjør det nødvendig med en vitenskapelig institusjonalisering av studier av tekster som vi i vår kultur i dag ikke oppfatter som skjønnlitteratur. Med en viss grunn er det rimelig å hevde at et av de få samlende kjennetegn ved de tekstene vi gir mening til som sakprosa, er at de i hvert fall ikke er skjønnlitteratur – hva nå ‘skjønnlitteratur’ er. Selv ikke den mest høykulturelle snobb vil kunne hevde at slike tekster er kulturelt, sosialt, politisk osv. uinteressante, selv om en byråkratitekst neppe vil ha de samme estetiske kvaliteter som en roman av Knut Hamsun eller Faldbakken. Konsekvensen må altså bli at vi må utvikle en sakprosaforskning på egne premisser. Institu­sjonalisering krever at noen tar ansvaret, og at det finnes et miljø som passer på at institusjonsoppbyggingen går som den skal. Derfor er prosjektmiljøet knyttet til Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo (det kunne selvsagt like så gjerne ligget ved andre institutter). Som professor i tekstvitenskap og prosjektleder er en viss prosentandel av min stilling er satt av til prosjektet. Og dette spesielle instituttet har forpliktet seg til å satse på sakprosaforskning som en av sine aktiviteter. Fra høsten ansettes det en stipendiat i prosjektet, som også vil bli prosjektets sekretær. Det er sann­synlig at flere stipendiater vil komme til etter hvert. (I Norge får man et stipend normalt i tre år, som regel er de knyttet til arbeidet med en doktoravhandling.)

Behovet for  en institusjonalisering av en egen sakprosaforskning har også en annen side. Fordi skjønnlitteraturforskerne ikke har brydd seg noe særlig om sakprosaen, til tross for at sakprosaen representerer kulturelt viktige tekster, og siden vi ikke har hatt egne forskningsmiljøer med ansvar for studiet av denne type tekster, har sakprosatekstene blitt studert og studeres i mange ulike fag og fagkulturer uten særlig kontakt med hverandre. Noen av konsekvensene har vært at mange miljøer dessverre har en overflatisk og mangelfull kunnskap om mye av teori- og metodeutviklingen i internasjonal tekstvitenskap. Det sier seg selv at det har svekket kvaliteten i det empiriske arbeidet i mange prosjekt. For å plassere problemet litt på spissen (selv om det ikke er langt unna sannheten) har det ikke vært uvanlig at forskere som sitter i samme hus, ja kanskje til og med i samme korridor, ikke kjenner til at de jobber med de samme tekstvitenskapelige utfordringer rett og slett fordi de er tilsatt ved ulike institutter (eller seksjoner). Kanskje må man møtes på en stor internasjonal konferanse et eller annet sted, for å forstå at en har noe felles. En svært viktig hensikt med prosjektmiljøet er derfor at forskere fra ulike fagmiljøer skal kunne møtes for å diskutere seg fram til teoretiske, metodiske og empiriske problemstillinger på tvers av etablerte fagmiljøer og forskningstradisjoner. Følgelig skal prosjektmiljøet være en tverrvitenskapelig arena lik det Rhetorica Scandinavica faktisk er blitt for nordiske retorikk- og tekstforskere.

Empiriske utfordringer

Prosjektmiljøet Norsk sakprosa 2000-2003 har én virkelig stor utfordring. Det har ikke noe klart avgrenset forskningsobjekt å konsentrere interessen sin mot. I så måte er det ikke noe tradisjonelt empirisk forskningsprosjekt vi forsøker å lage.  Som jeg nevnte tidligere, er noe av problemet med å definere sakprosaen at den kun kan avgrenses negativt som tekster vi i vår tekstkultur i dag ikke kvalifiserer som skjønnlitterære. ‘Sakprosa’ er jo heller ikke et ord som finnes på de fleste språk. Selv ikke engelsk har en leksikalisert kategori for denne typer tekster. På den store internasjonale konferansen i anvendt språkvitenskap (kalt “AILA” av dem som er innenfor kulturen) måtte ordsammenstillingen “subject oriented texts” skapes som den engelske termen for det nordiske ordet ‘sakprosa’ når en del norske og svenske forskere skulle presentere sine sakprosaprosjekter. Som man i det svenske sakprosaprosjektet ganske raskt slo fast, kan sakprosaen ikke defineres utfra noen grunn­leggende konstituerende egenskaper. Den må forstås som ulike typer tekstskaping i spesifikke kontekster og virksomheter, slik som tekster skapt innenfor institusjoner som pressen, den offentlige mening, byråkratiet, undervisningssektoren (lærebøkene) mm. Prosjekt­miljøet skal derfor samle forskere som jobber med større kollektive forskningsprosjekt eller individuelle enkeltprosjekt rettet mot tekster fra slike virksomheter til faglige drøftinger. En konsekvens er at det blir nødvendig med en sterk teorifokusering der en ser bort fra tekstforståelser basert på visse typer empiri/tekstkorpus. Som jeg har påpekt i mange sammenhenger, må studiet av sakprosa i sine ulike virksomheter ta utgangspunkt i en generell tekstvitenskap. Og en slik allmenn tekstvitenskap skal ikke konstrueres med utgangspunkt i visse enkelttekster eller genrer. Det finnes jo ikke egne vitenskaper for kjøleskap eller den kjensgjerning at mennesker kan gå. En allmenn tekstvitenskap skal derfor kunne forstå, beskrive og forklare egenskapene til tekster i alle virksomheter, i alle genrer og med de forskjelligste hensikter. Følgelig skal prosjektmiljøet også bidra til en begynnende institusjonalisering av en ny type tekstforskning.
Likevel: denne teorifokuseringen skal og må ikke bli et mål i seg selv. Den skal tjene behovet for empirisk forskning. Derfor må prosjektmiljøet være en arena for framtidige forskningsprosjekt. Det skal legge til rette for norske, nordiske og internasjonale samarbeidsprosjekt rettet mot visse avgrensede genrer og tekstkulturer i ulike kontekster.

Teoretiske utfordringer

Jeg har i denne prosjektpresentasjonen lagt stor vekt på nødvendigheten av å utvikle en ny type tekstvitenskap som fundament for en institusjonalisering av en egen sakprosaforskning. Ser vi på hva som ble og blir gjort i de tidligere norske og svenske prosjektene, er det åpenbart at dette teoriarbeidet ikke er til å unngå. Det teoretiske bidraget i Grepstads bok Det litterære skatt­kammer ble jo trykt opp igjen (stort sett uforandret, dessverre) i oppsummeringsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Fra det svenske prosjektet vil det komme et eget teoribind. Av prosjektmiljøets forskere har særlig Per Ledin utmerket seg med flere viktige teore­tiske bidrag der han tar fatt i grunnproblemene på interessante og utviklende måter, først og fremst i prosjektrapportene Genrebegreppet – en forskningsöversikt (rapport nr. 2, 1996) og i Texter och textslag – en teoretisk diskussion (rapport nr 27, 1999). Prosjektmiljøet Norsk sakprosa 2000-2003 har den fordelen at det i det teoretiske utviklingsarbeidet kan lære av disse prosjektenes erfaringer. Det er hensikten at dette teoriarbeidet skal være noe som preger prosjektmiljøet gjennom hele prosjektperioden. Derfor bør vi som deltar i prosjektmiljøet, ikke binde oss og de andre deltakerne for sterkt til visse teoretiske synspunkter og posisjoner. Av den grunn er det trukket inn i prosjektmiljøet personer med faglige forutsetninger fra så ulike fagmiljøer som idéhistorie, pedagogikk, litteraturvitenskap og klassisk retorikk. Likevel er det riktig å hevde noen mulige teoretiske føringer som utgangspunkt for prosjektmiljøets tekst­teoretiske diskusjoner:
·    Prosjektet aksepterer ingen form for tekstessensialisme der kulturelt konstituerte kategoriseringer av tekster (slik som kulturelt skapte kategorier som ‘sakprosa’ og ‘skjønnlitteratur’) blir forklart med henvisning til antatte universelle, stabile egen­skaper.
·    Alle tekster inngår i ulike tekstkulturer som til sammen utgjør litteraturen i et samfunn. Disse tekstkulturene er utviklet innenfor mer eller mindre institusjonaliserte virksomheter i samfunnet.
·    Grensene mellom de ulike tekstkulturene i et samfunn kan være utydelige og overlappende, såvel som faste. Prinsipielt endrer forholdet mellom slike tekstkulturer seg gjennom tidene.
·    En tekst er en avsluttet realisering av et meningspotensial i en særskilt situasjon. Den skaper ny mening, men er som regel konstruert slik at denne meningen kan for­stås. Derfor har tekster har en eller annen form for struktur (indre og ytre orden).
·    Tekststrukturen er delvis betinget av konvensjonaliserte måter å skape mening på (såkalte tekstnormer), og delvis av senderens og/eller mottakerens fokus i en spesiell situasjon.
·    Måtene tekster er konstruert på, må forstås i lys av de kontekstene de er skapt i og de funksjonene tekstene har. Å studere tekster og teksters strukturer innebærer at man studerer samhandlingen mellom kontekst og tekst.
·    Enhver tekstkultur må forstås fra deltakerperspektivet.

Informasjon om prosjektmiljøets aktiviteter
Prosjektmiljøet vil etterhvert bli synlig for et interessert vitenskapelig publikum på flere måter:
·    En skriftserie vil komme ut fra og med høsten 2000.
·    Prosjektmiljøet vil få en egen hjemmeside på internett fra og med høsten 2000.
·    Prosjektet kommer til å arrangere seminarer for prosjektmiljøet deltakere to ganger om året. Disse seminarene vil bli dokumentert i prosjektmiljøets skriftserie.
·    Prosjektet vil også arrangere konferanser for en bredere publikum. I samarbeid med den norske makt- og demokratiutredningen vil det i Oslo 21.- 22. mai 2001 bli arrangert en stor konferanse med arbeidstittelen “Maktens diskurser/Tekst og makt”.

Er du interessert i mer informasjon, eller er du interessert i å delta i prosjektmiljøet, kan du ta kontakt med prosjektlederen på e-post:

k.l.berge@inl.uio.no.

Du kan også ta kontakt via vanlig post:

Prosjektmiljøet Norsk sakprosa 2000-2003,
Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap,
Boks 1013, Blindern,
0315 Oslo,
Norge.


 

 

Temaet for OSSA’s 7. konference var Dissensus & The Search for Common Ground. Konferencen afholdes hvert andet år og foregik denne gang, som oftest før, på University of Windsor i Canada.

Som forkortelserne antyder, er forbindelserne mellem OSSA (Ontario Society for the Study of Argumentation) og ISSA (International Society for the Study of Argumentation) tætte. Arrangørerne Hans V. Hansen, Christopher W. Tindale, J. Anthony Blair og Ralph H. Johnson er velkendte skikkelser fra argumentationskonferencerne i Amsterdam. Mange af deltagerne er de samme, og begge konferencer er mødested for forskere der kommer fra forskellige fag­miljøer i mange lande, specielt inden for informel logik, pragma-dialektik, kommunikation og retorik. Fra Skandinavien var vi seks personer, heraf tre kandidatstuderende fra Københavns Universitet. Som en særlig fin gestus blev disse inviteret med til at fremlægge papers og få feedback fra Tindale og Pinto ved en workshop for post-graduate students inden selve konferencen.
Mens konferencerne i Amsterdam efterhånden tiltrækker så mange deltagere at man kan frygte for at de er ved at drukne i egen succes, holder Canada-konferencen sig på et mere overskueligt antal. Der var dette år ca. 90 tilmeldte (plus andre tilhørere) og 80 foredrag. Selve konceptet for konferencens afvikling er bemærkelsesværdigt. I stedet for at man skal fare forvirret rundt mellem de enkelte sektioner hver halve time som det er almindeligt på denne slags konferencer, var der her afsat en hel time pr. foredrag: 30 min. til foredragsholderen, 10-12 min. til en forud udpeget kommentator og de resterende 15 min. til diskussion og spørgsmål fra salen. Det indebar at man havde mulighed for at vælge mellem seks samtidige foredrag og høre fem hver dag ud over keynote-foredragene. Fordelene ved denne mulighed for fordybelse og ro over forløbet forekom mig at veje tungere end fordelen ved det overblik man kan få ved at høre dobbelt så mange foredrag.
Konceptet kræver omfattende planlægning fra arrangørernes side og stor forberedelse fra deltagernes side. Abstracts skulle indsendes til anonym bedømmelse længe inden, manuskripter flere måneder inden, så kommentatorer kunne nå at sende deres indlæg tilbage et par uger inden. Mens man ofte må vente både vinter og vår, vil denne konferences Proceedings (inklusive kommentarer og foredragsholderens eventuelle svar) foreligge på CD-Rom allerede i løbet af sommeren 2007 med titlen Dissensus & the Search for Common Ground.
Som de stramme krav ansporede til, var kvalitetsniveauet af konferencens foredrag højt. I pagt med konferencens tværfaglige karakter tillod det brede konferencetema foredrag med stor emnemæssig spredning. Da et resume under alle omstændigheder vil begrænse sig til et tilfældigt udvalg, vil jeg nøjes med at frem­hæve et enkelt indslag af særlig interesse for en retorisk fagkreds. Det var Thomas Goodnight der fremdrog et spændende, men upåagtet retorisk emne under titlen Parrhesia: The aesthetics of arguing truth to power. Begrebet parrhesia (af pan-rhesia, altså ’at sige alt’) er blevet tillagt forskellige betydninger gennem retorikhistorien, men dækker kort sagt det at tale magten midt imod – uden at bringe sig selv i fare. Som typeeksempel brugte Goodnight dialogen fra Sofokles’ Antigone hvor Haimon prøver at tale Kreon til fornuft, et eksempel der viser bestræbelsen på at kritisere uden at støde magthaveren fra sig, men samtidig illustrerer hvordan forsøget på at bevare kontakten mislykkes og ender i kommunikationens sammenbrud. Et af konferencens andre bidrag, Common ground and argument by indirection in two seventeenth-century sermons, viste sig at følge op på dette interessante emne. Med Bossuets og Donnes prædikener vendt mod Ludvig XIV og Englands dronning Anne som sine cases belyste Claudia Carlos hvordan parrhesia kunne udøves indirekte sådan at den farlige kritik på den ene side blev forstået, men på den anden side ikke blev for risikabel for taleren selv.
Keynote-foredragene forgik hver dag før frokost. De tre keynote-talere repræsenterede henholdsvis fagene kommunikation, filosofi og retorik og afspejlede arrangørernes åbenhed mht. at udvide feltet argumentation til andre fagtraditioner end den logiske, specielt i retning af den retoriske.
Dale Hample fra University of Western Illinois holdt det første keynote-foredrag The Arguers. Han tog udgangspunkt i den vedvarende tekst-orientering, som han fandt kendetegnende for den moderne argumentationslæres fire fremherskende retninger: den uformelle logik, kommunikation, pragmadialektik og retorik. Han anholdt den almindelige tendens til at betragte tekstens argumentation som løsrevet fra menneskene omkring den – som om argumentation er noget der eksisterer statisk i tekster, og ikke noget der foregår i interaktion mellem dem der producerer og modtager den. Som supplement til tekststudier advokerede Hample for mere forskning om personerne der argumenterer, og om receptionen.
Michael Gilbert fra York University talte om Consensus and Unified Argumentation Theory. Han var ligesom Hample fortaler for drejningen mod praksis ud fra kodeordet ”natural normativity”. Han efterlyste en tættere integration hvor især uformelle logikere inkorporerer indsigter fra retorikken ­– og retorikere tager ved lære af sociologien. Det skete ud fra det grundsyn at målet med argumentationsteori er at forbedre færdigheden i at argumentere, og at hverdagens almindelige argumentation må ofres større opmærksomhed. I denne forbindelse gjorde han følgende gældende: at der altid er forskellige mål for argumentation, fx andre end pragmadialektikkens ’resolution’, at konteksten og den givne situation har betydning for argumentationen og normerne for den, at ethos altid er vigtig for argumentationen og vurderingen, og at man som vurderingskriterium må inddrage de normer som faktiske publikummer i konkrete situationer anlægger.
Keynote-foredraget på konferencens sidste dag af Christian Kock fra Københavns Univer­sitet var Norms of Legitimate Dissensus. Kock vendte sig mod konsensusteorier der, som hos bl.a. Habermas og pragmadialektikerne, forbinder rationalitet med målet om at nå til enighed. Han fastholdt, med udgangspunkt i Aristoteles, retorikkens argumentationsteori som en lærebygning for offentlig debat om handlinger og beslutninger. Eftersom beslutninger om hvad man skal gøre, ikke handler om sandhed men om valg, er argumentationen ’multidimen­sional’. Den offentlige debats moralske og praktiske emner involverer konkurrerende værdi­baserede argumenter som er ’inkommensurable’: der findes ingen fællesnævner som binder individer eller grupper til at vægte det ene legitime værdihensyn tungere end det andet. Normativ argumentationsteori må følgelig give plads for den uenighed der altid vil restere i den offentlige sfæres argumentation. Kock fandt støtte for sine pointer hos forskellige politiske filosoffer og moralfilosoffer, bl.a. John Rawls og Isaiah Berlin, og illustrerede dem med velvalgte eksempler – alt sammen anskueliggjort i en velopbygget powerpoint–præsentation.
Også med hensyn til det logistiske og sociale forløb alt vel, bl.a. på grund af en særdeles hjælpsom og venlig studenterstab. Konferencen gav anledning til at hylde de to nyligt pensionerede arrangører, som fik overrakt et festskrift redigeret af Hansen & Pinto: Reason Reclaimed: Essays in honour of J. Anthony Blair and Ralph H. Johnson, Vale Press, 2007. Den afsluttende middag var sponseret af SicSat, repræsenteret af Frans van Eemeren. Efter de forskellige festlige indslag – bl.a. et meget morsomt indlæg af Tindale og stående klapsalver til Douglas Walton, der også snart går på pension ­– kunne Hans Hansen kundgøre at næste OSSA-konference vil blive afholdt i Windsor igen i 2009. Den være hermed anbefalet!Læs

Latest posts by Kjell Lars Berge (see all)

You may also like

Kommentera

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. OK Læs mere