Kjell Lars Berge

Hva er politisk retorikk?

Artikkelen presenterer en forskningsoversikt over studiet av politisk retorikk internasjonalt og i Norden. I artikkelen defineres retorikk og politikk hver for seg og i forhold til hverandre. Det gis en samlet definisjon av hva politisk retorikk er og kan være. Det gis et forslag til hvordan fenomenet kan forstås. I artikkelen argumenteres det for at politisk retorikk må forstås som normativt forankret og situert. Artikkelen gir eksempler på ulike retoriske former og genrer med vekt på det norske og nordiske politiske systemet, og norske og nordiske politiske tradisjoner.

Abstract

Title What is political rhetoric?
Abstract The article presents the study of political rhetoric internationally and in the Nordic countries. Rhetoric on the one hand and politics on the other are defined independently and in relation to each other. A definition of what political rhetorical is or might be is presented. Ideas of how the phenomenon might be understood are put forward. It is argued that political rhetoric should be understood as a normatively anchored as well as a situated phenomenon. Typical and prominent examples of different rhetorical forms and genres are presented with emphasis on the Norwegian and the Nordic political system, and on Norwegian and Nordic political traditions.

Keywords

political rhetoric, political communication, rhetorical forms and norms, political genres, political institutions, rhetorical norms

Om artikeln
Ingår i: Rhetorica Scandinavica 66/67, 2014.
Abstract s 5 · Artikel s 11-34

Om skribenten

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Han har publisert en rekke bøker og artikler om tekstvitenskap, skriving, retorikk.

Fulltext:

Hva er politisk retorikk? Og hvordan bør politisk retorikk studeres? I denne artikkelen skal jeg diskutere forholdet mellom retorikk og politikk, først og fremst politikken fra arenaer og i genrer som vi kjenner fra den moderne nordiske velferdsstaten. I gjennomgangen diskuterer jeg også forholdet mellom retorisk orientert forskning på den ene siden og studiet av moderne politikk på den andre. Jeg drøfter hvordan retorikk og politikk henger sammen, og hvordan de kan forstås og studeres samlet. Dessuten presenterer og definerer jeg en retorikkforståelse som politikk og politiske ytringer vil bli diskutert i forhold til. Denne retorikkforståelsen diskuteres så i forhold til politikk og politiske handlinger. Artikkelen avsluttes med en presentasjon av ulike former for politisk retorikk.

 

Retorikken og studiet av politikk og politisk kommunikasjon

 

At politikk og retorikk er nært forbundet med hverandre både historisk og faglig er noe alle retorikere vet å legge vekt på, og legger vekt på, i sine presentasjoner av retorisk teori og tenkning. Som kjent var den deliberative retorikken – eller ”den rådgivende talegenren” om man vil – en av de tre talegenrene i klassisk retorisk tenkning.[1] Og som et grunnlag for den retoriske oppdragelsen kom normene som ble utviklet og etablert for den rådgivende talegenren til å forme forståelsen av hvordan politiske taler og talekunst skulle og skal utformes i den europeiske kulturkretsen helt fram til vår tid.[2] Derfor er politikk i retoriske tanketradisjonen retorikk i praksis. Ved hjelp av politisk retorikk avveies det av folket, eller gjennom folkets ombudsmenn, hvilke handlinger som samfunnet skal gjennomføre i framtiden, og hvilke lover og regler som gjelde for mellommenneskelig samkvem. Forstått på denne måten er den politiske retorikken et språklig redskap som anvendes for å organisere samhandling gjennom åpne diskusjoner og fellesskapsforankrede beslutninger.

 

Likevel er altså koplingen mellom politikk og retorikk ikke uten videre anerkjent av eller opplagt blant dem som studerer politikk som empirisk fenomen, for eksempel lingvister som studerer politisk kommunikativ atferd som språklige ytringer.[3] Blant dem som sysler med politisk teori innenfor fag som ”statsvitenskap” og ”politologi”, står ikke retorikken særlig sterkt.[4] I toneangivende engelskspråklige oversiktsverk over temaer som politikk og politikkforskning generelt og politisk kommunikasjon spesielt, er retorikken som oftest knapt nok nevnt. Dersom den er nevnt, er den omtalt overflatisk som noe som har med antikkens politikkforståelse å gjøre. Det vil si politikeren som folketaler på torget eller i folkeforsamlingen.[5] I andre tilfeller brukes ”retorikk” som et overordnet og løst definert begrep for å samle ulike teoretiske og metodiske tilnærminger til studiet av politisk kommunikasjon under en hatt.[6] Ofte slås retorikken sammen med andre og strengt tatt svært ulike faglige tekstvitenskapelige tradisjoner som semiotikk[7], diskursanalyse[8] eller strategisk kommunikasjon.[9]

 

Retorikkens forankring i den greske og romerske antikkens kunnskapsteori er én årsak til at retorikken står svakt i interaksjons- og samfunnsforskningen: Moderne stater og politikken som utøves i dem, oppfattes av mange forskere på politikk som for kompleks(e) til at de/den kan omtales med en slags politisk kommunikasjonsteori som er utviklet med utgangspunkt i institusjoner som fantes i noen greske bystater i en kort periode 500 før vår tidsregning begynte.[10]

 

En annen årsak til den svake posisjonen for retorikken i menneske- og samfunnsforskningen er forståelsen av retorikk som teorien eller kunnskapen om talekunsten og bare det. Det oppsiktsvekkende oppsvinget i interessen for retorikk under Illinois-senatoren Barack Obamas kampanje for å bli president i USA 2008 og hans gjenvalg 2012, skyldes sannsynligvis vel så mye Obamas spektakulære talegaver som en seriøs interesse for retorikken som politisk.[11] Det har da også vært betydelig mindre interesse for å forstå den meget velregisserte og sannsynligvis også avgjørende Obama-mobiliseringskampanjene på Internett som egentlig retorisk.[12] Skal retorikk igjen regnes som relevant for studiet av politikk, politiske ytringer og politisk kommunikasjon, må koplingen til antikke forståelser svekkes også blant retorikere. Nye ytringskulturer og -måter må defineres som retoriske – i vid forstand – på grunnlag av tekstnormene som gjelder i samfunnsinstitusjoner der det kommuniseres og ytres på en måte som deltakerne oppfatter og tolker som ”politisk”. I lys av denne situeringen av det retoriske i politikken: Hvordan kan politikk defineres?

Politikkforståelser

 

Fenomenet ”politikk” forstår jeg som den praksis det er å diskutere, kvalifisere, vedta og utøve hvordan et samfunn bør og skal bygges ut og opp og utvikles videre. Politikk er statskunst[13]. I moderne demokratiske stater er som regel politikken og politikkens former og normer regulert i en eller annen form for lovbok.[14] Slike normkilder bestemmer hvordan samfunnets medlemmer skal delta i samfunnet og hvilken status de skal ha. Forstår vi politikk på denne måten, innebærer det at politikken er en sosial aktivitet, forankret i mer eller mindre utviklede samfunnsinstitusjoner, for eksempel en stat. Det igjen innebærer at å sysle med politikk forstås som den sosiale praksis det er at en eller annen politisk deltaker tilegner seg, forholder seg til og utøver samfunnets makt slik den er regulert i lov og andre former for eksplisitte og implisitte normer for politisk aktivitet.

 

Politiske ytringer kan bestemmes som alle ytringer som har til formål å overtale og dermed påvirke til handling i samfunnet. Politikkens formål er å ta det som er ytret i retoriske situasjoner på alvor og gå fra ytring til handling. I politikken er derfor den retoriske ytringen underordnet et eller annet politisk formål. Politiske institusjoner er etablert for å bidra til at overgangen fra ytring til handling blir gjennomført på en måte som er i samsvar med de konstitusjonelle reglene som gjelder i et samfunn. Ytringsfrihet for samfunnets deltakere er en viktig forutsetning for at politikken kan utfolde seg som åpen debatt.[15] Men ytringsfrihet er ikke et nødvendig vilkår for politikk. Politikk og politisk retorikk er ikke forbeholdt demokratiske stater som aksepterer universelle menneskerettigheter. Politiske ytringer behøver heller ikke være forankret i de politiske institusjonene. Politiske ytringer som samfunnet oppfatter som ekstreme, henvender seg som oftest ikke til etablerte politiske institusjoner, men oppfordrer til opprør, revolusjon, endring av samfunnet og liknende.[16] Et beryktet eksempel er Adolf Hitlers politiske manifest ”Mein Kampf”. Et aktuelt og like beryktet eksempel er den norske terroristen Anders Behring Breviks nettpubliserte manifest ”2083: An European Declaration of Independence”. Begge tekstene er retoriske, men motarbeider i den retoriske ytringen demokratiet og demokratiets representanter og oppfordrer til politisk vold med demokratiets ytringsfrihet som forutsetning.

 

En slik vekt på legitime og legitimerte politiske institusjoner og normene for praksis i disse institusjonene, innebærer at politikken må forstås – og studeres – som en situert aktivitet. Politikkens normer og spilleregler er ulike i land som Sveits, Japan, Iran og i Norge, og konvensjonene må studeres på grunnlag av de institusjonelle og kommunikative rammene og normene som gjelder i den aktuelle kontekst. Innsikten innebærer en utfordring til dem som skal studere politikk – og politisk retorikk. Man kan ikke uten videre sammenlikne politikk og retorikk i ulike stater og samfunnssystemer. Når politiske valgkamper i USA preges av noe som likner på klassisk politisk deliberativ retorikk, samtidig som klassisk talekunst virker helt fraværende i nordisk politikk, bør forskjellen delvis kunne forklares med de institusjonelle normene og vanene som kjennetegner de ulike landenes politiske tradisjoner. Forskjellene i retorisk ytringskultur mellom USA og de nordiske landene kan altså ikke bare forklares med manglende skolering eller dannelsestradisjon. Manglende retoriske normer kan skyldes fraværet av relevante institusjoner der normene er kvalifiserende. For Nordens del har den deliberative talekunsten blitt eksplisitt nedtonet som viktig redskap for politisk handling.[17]

 

Retorikkforståelser

 

Gitt den tradisjonelle oppfatningen av retorikk som et historisk fenomen knyttet til og forankret i antikkens talekunst og den skoleretoriske tradisjonsoverføringen: Hvordan kan ”retorikk” defineres på en måte som både tar vare på de grunnleggende innsikter denne tradisjonen fra antikken – til tross for alle påviste anakronismer – samtidig som den utvikles som et fagfelt som kan anvendes i studiet av politikk og politisk praksis i vår tid? I en rekke artikler[18] er det presentert en firedelt retorikkforståelse som tar vare på ulike måter å bestemme retorikk på:

 

• Retorikk som en allment tilgjengelig ressurs for overtalende ytringer mennesker i mellom
• Retorikk som et middel for dannelse av denne ressursen hos mennesker og for utviklingen av ytringskulturer
• Retorikk som vitenskapen der overtalende ytringer studeres
• Retorikk som et redskap for å diskutere ulike ytringskulturelle normer og retorisk etikk

 

Oppdelingen legger til rette for en forståelse av retorikk og retorisk forskning som lar seg forene med utviklingen av politiske institusjoner i Norden siden 1700-tallet. Dessuten kan kategoriseringen i fire ulike forståelser av retorikk brukes for å diskutere hvordan retorikken og retorikkstudiet kan gjøres relevant for studiet av politikken og politikeres ytringer.

 

Retorikk som en allment tilgjengelig ressurs for overtalende ytringer: forholdet til politikk

 

Som påpekt av Aristoteles i ”Retorikk”, er det å diskutere og argumentere for eller i mot et standpunkt et trekk ved det menneskelige, eller den menneskelige natur om man vil. Aristoteles’ verk for øvrig er en dokumentasjon av hvordan denne evnen kan kultiveres. Aristoteles forankrer derfor retorikken fra grunnen av som et naturlig trekk ved det være menneske så vel som å være et kulturelt ervervet trekk. Dessuten knytter han retorikken til det å forholde seg til synspunkter og det å argumentere for eller i mot et standpunkt. Følgelig legger Aristoteles til grunn en forståelse av retorikk som et generelt trekk ved mellommenneskelig kommunikasjon, der selve overtalelsen og forutsetningen for overtalelse er tematisert. Kunnskapsteoretisk sett fører slike avveiinger til at det bestemmes et forholdsvis avgrenset domene for retorikken. Det innebærer at retorikken inngår som en del av den allmenne semiotikken,[19] men da utelukkende den delen av semiotikken som er orientert om hvordan overtalende ytringer er konstruert, og hvilke mer systemiske semiotiske ressurser som kan utvikles og tas i bruk gjennom overtalende ytringer i ulike sammenhenger.

 

På mange måter kan Aristoteles’ bok om retorikken forstås som et svar på den omfattende og innsiktsfulle kritikken av retorisk tenkning, kunnskapsteori og praksis som det samtales om i Platons dialog Gorgias. I Gorgias-dialogen forstås retorikk som en slags erfaringsbasert kunnskap (empeira). Men retorikken er ikke egentlig, virkelig eller sann kunnskap, men et skyggebilde (eidolon) av en kunst (techne). Aristoteles’ svar på Platons ekskommunisering av det retoriske fra kunnskapsteorien er sammensatt. Hans forståelse av retorikken er altså at den er allmennmenneskelig: Alle mennesker prøver holdbarheten i argumenter når de diskuterer et eller annet. Aristoteles peker også på at retorikk er et fag som studerer noe som kan lykkes systematisk eller tilfeldig. Som en menneskelig egenskap kan de retoriske ferdighetene kultiveres. Interessant nok – ikke minst for en forståelse av politiske ytringer som retoriske – er kjernen i det retoriske ikke overtalelsesmidlene, men enthymemene. Det vil si innsikten om hverdagslige forståelser av sannhet og sannsynligheter er basert på sunn fornuft, som igjen utgjør grunnlaget for avgjørelser om framtidige handlinger. Aristoteles har tillit til at det gode argumentet vil vinne fram i demokratiske debatter. For ham er nytten ved retorikk at sannhet og rettferdighet er sterkere enn sine motsetninger. Aristoteles innskrenker derfor retorikkdefinisjonen omtalt overfor noe ved å påpeke at retorikkens oppgave ikke er overtalelse allment, men å finne overtalelsesmuligheter i hvert enkelt tilfelle. Med denne praktiske og nytteorienterte forståelsen legger Aristoteles til grunn at det er et tett bånd mellom retorikk på den ene siden og politikk og demokratiske institusjoner på den andre. Aristoteles’ syn får støtte av den samtidige tenkeren Isokrates som bl.a. talen Mot sofistene, legger til grunn at retorikken gir tilgang til kunnskaper som er nødvendig for et offentlig liv i politikken.

 

I denne klassiske debatten mellom filosofi (Platons posisjon) og retorikk (Aristoteles’ og Isokrates’ posisjon), mellom en interesseløs kunnskapsteori (epistemologi) og en praktisk orientert hverdagsforståelse (doxa) og mellom vitenskap (teori) og politikk (praksis), for nå å bruke vår tids begreper og kategoriseringer, skjuler der seg en annen debatt som har blitt løftet fram i mye kommunikasjons- og handlingsteori av relevans for en drøfting av forholdet mellom retorikk og politikk i moderne samfunnsteori. Det gjelder skillet mellom kommunikativ, strategisk og symbolsk/dramaturgisk/rituell handling. Teorien om disse formene for meningsskapende handling og forholdet mellom dem, er utviklet i Jürgen Habermas sitt viktige verk Theorie des kommunikativen Handels fra 1981. Habermas’ modell er basert på en gjennomlesning av banebrytende handlingsteorier innen etablerte samfunns- og språkvitenskap. Således er Habermas’ tenkning basert på en forståelse av handlinger som ”semiotisk medierte”.[20] Ved hjelp av denne måten å dele opp ulike former for meningsskapende, semiotisk mediert handling på, kan vi utvikle en rikere forståelse av retorikken og ulike retoriske former og praksiser. Vi kan også utvikle en forståelse av retorikken som er mer i overensstemmelse med toneangivende samfunns- og språkteori. Ikke minst er en slik justering av retorikkforståelsen viktig for å komme i kontakt med vitenskap som regnes som en avgjørende referanse for en forståelse av det? politiske blant politikere. I figur 1 er Habermas’ velkjente klassifiseringer i ulike handlingstyper og med overordnede formål (funksjoner/intensjonaliteter) supplert med retoriske former og et knippe politiske genrer:

 

 

Handlingstype	Strategisk	Rituell/ Symbolsk/ Dramaturgisk	Kommunikativ
Overordnet mål	Oppnå hensikt med politikken	Deltakelse i politikken	Gjensidig forståelse av politikken
Retoriske former	Deliberativ retorikk	Epideiktisk retorikk	Politisk filosofi og refleksjon?
Politisk retorikk: genrer	Agitasjon Propaganda Medierådgivning Spin Politisk strategi- og taktikkarbeid Landsmøtedebatter Parlamentsdebatter	Lovtaler ved seremonier og formelle hendelser Apologier	Regjerings-utredninger Offentlig mening Politiske essays og refleksjoner Partiprogram

 

Figur 1            Handlingstyper i sosiologien: forholdet til retoriske former og genrer i politisk retorikk

 

Forstår vi retorikk som strategiske handlinger, vil vi legge til grunn at det overordnede formålet med ytringen er å oppnå det målet man vil nå, ofte uavhengig av måten det oppnås på og potensielt uavhengig av eventuelle etiske hensyn. Den deliberative retorikken er et eksempel på en retorisk form der handlingen er strategisk. Retoren eller politikeren ønsker å overtale publikum til å tenke og handle i overensstemmelse med retorens hensikt med å ytre seg politisk. Ikke overraskende er denne formen for retorikk omgitt med skepsis. Platons kritikk i Gorgias og Faidros bunner fundamentalt i at denne formen for retorikk vanemessig innebærer at retoren snakker folk efter munnen, og ikke forholder seg sannheten i filosofisk forstand. Platons kritikk går igjen i alle sammenhenger der retorikken inngår som en del av det politiske arbeidet. Aktuelle og typiske eksempler på denne formen for retorikk-kritikk finner vi i ikke-retoriske studier av velgernes syn på innvandring og innvandringspolitikk[21] der innvandringskritiske synspunkter forklares ut fra enten sosiologiske teorier om habitus-preget sosiologi (fordommer forklares med kunnskapsløshet og manglende kulturell kapital) eller statsvitenskapelig teori om rasjonelle økonomiske valg (man er mot innvandring fordi innvandrerne truer egen arbeidsplass). Innvandringsnegative retoriske ytringer fra partier som har gjort innvandring til en viktig politisk sak, forstås i slike framstillinger som usanne og fordomsfulle – og potensielt farlige. Politisk retorikk som uten videre kan klassifiseres som strategisk, er selvsagt agitasjon og propaganda, særlig slik vi kjenner den fra de venstre- og høyreradikale folkemønstringene i mellomkrigstiden, eller konfronterende venstreradikal retorikk i svensk samfunnsdebatt i dag representert for eksempel ved ”Skrivgruppen Pantrerna”. Mer aktuelle former for strategisk politisk retorikk er medierådgivende strategi- og taktikkarbeid, og ikke minst spin[22] og politisk reklame (Kjeldsen).[23]

 

Dramaturgisk, rituell eller symbolsk politisk retorikk er i den klassiske retorikken forankret i lovtaleretorikken eller den epideiktiske retorikken. Formålet med den politiske ytringen er at det skapes og oppleves samhørighet, gjerne i øyeblikket. Det politiske retorikken skal ikke overtale eller overbevise, med skape gruppetilhørighet gjennom at mennesker finner sammen ideologisk. Filmen Triumph des Willens som formidlet de tyske nasjonalsosialistenes selvhyllinger på partidagene i Nürnberg 1934 er et typisk eksempel på en slik retorisk identifikasjon. Filmens hensikt var dramaturgisk å vise fram det nasjonalsosialistiske samholdet mot alle mulige motstandere. Slike former for lovtaleretorikk er svært utbredt i amerikansk politikk, men da i demokratiets tjeneste. Særlig er den framtredende i hyllesttalene på demokratenes og republikanernes landsmøter og presidentkandidatenes taler når de tar i mot nominasjonene. At denne epideiktiske retorikken er politisk viktig særlig i krisetider, er reaksjonene på terroren i Norge 22. juli 2011 et eksempel på. Det politiske lederskapet i Norge kongehus, regjering og ordføreren i Oslo bidro gjennom sine retoriske appeller i timene etter bomben mot regjeringskvartaler og drapene på medlemmene av Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse (AUF) til å motvirke panikk og sørge for trygghet, ro og en sterk fellesskapsfølelse. Samholdet fikk form av en mektig manifestasjon da 200 000 mennesker møtte opp for å slutt opp om det norske demokratiet. De fleste talene som ble holdt ved anledningen, var eksempler på en epideiktisk retorikk der det ble etablert felleskap om grunnleggende verdier, oppfordret til forsoning og markert avstand til angrepet på det liberale samfunnet.

 

Den siste kategorien av handlinger i Habermas sin klassifikasjon, de kommunikative handlingene, er ikke dekket av de klassiske talegenrene i retorikken. Som påpekt av blant andre de nordiske retorikerne Georg Johannesen og Christian Kock, er det ikke et kjennetegnende trekk ved politisk retorikk å nå fram til enighet om standpunkter. Tvert i mot er formålet understreke uenighet slik at det kan fattes beslutninger basert på politiske handlingsalternativer. Likevel kan man også innenfor det politiske feltet gjenkjenne retoriske ytringer der formålet er felles forståelse og innsikt mellom deltakere. Et eksempel kan være den interne debatten i et parti for å nå fram til felles standpunkter i ordskiftet mellom konkurrerende partier. I slike debatter vil ikke debattens overordnede formål være å markere uenigheten som ligger til grunn for debatten, men å nå fram til konsens på grunnlag av debatten. Et annet eksempel på kommunikative handlinger som er politiske, er alt utredningsarbeidet som ligger til grunn for politiske beslutninger.[24] Sveriges offentliga utredningar (SOU) og Norges offentlige utredninger (NOU) er eksempler på hvordan det legges et faglig og konsensuelt grunnlag for politisk debatt. Politiske refleksjoner i form av essays skrevet for en opplyst og opplysningsorientert offentlighet må også regnes som kommunikative handlinger.

 

Retorikk som redskap for utviklingen av retorisk dannelse og ytringskultur: forholdet til politikk

 

Som en naturgitt evne er de retoriske ferdighetene ulikt fordelt. Men samtidig kan retoriske ferdigheter kultiveres og utvikles. I kraft av at retorikken dekker det domenet ved det menneskelige som har å gjøre med overtalelse, er en kultivering av retoriske evner av betydning for politikkens kvaliteter i et samfunn der språklig basert og forankret overtalelse utgjør en avgjørende forutsetning for hvordan det tas og vedtas beslutninger. Som påpekt bl.a. i den norske ytringsfrihetskommisjonens utredning ”Ytringsfrihed bør finde sted”[25] i forbindelse med arbeidet med å vedta en ny ytringsfrihetsparagraf i den norske Grunnloven av 1814, er det en avgjørende forutsetning for en fungerende offentlighet at ytringene som framsettes i en offentlig debatt, der avgjørelser som kan få konsekvenser, er så selvstendige, saklige og kunnskapsbaserte som overhodet mulig. Det innebærer at en ytringskultur må utvikles og vedlikeholdes i et hvilket som helst demokratisk samfunn. Skal politikken forholde seg til etablert kunnskap, vedtatte lover og regler og det mellommenneskelige gjensidighetsprinsippet, må ytringskulturer basert på de samme forutsetningene. Et demokratisk samfunn kan ikke bygges på strategisk hatretorikk og ensidig og ekskluderende politisk demagogi.

 

Innsikten om at retoriske ytringer må følge visse normer for sømmelighet dersom demokratiet skal kunne fungere, ble allerede utviklet og debattert i antikkens bystater. Utviklingen av skoleretorikken var et resultat av utfordringer og problemer med å kvalitetssikre bystatsdemokratiet i blant annet Aten.[26] Skulle demokratiet fungere etter intensjonen om at alle borgere så langt som mulig skulle ytre seg, og skulle dette demokratiet ikke forfalle til strategisk manipulering fra visse sofister – en velkjent tematikk i Platons dialog Gorgias – måtte retorikken inngå som en grunnleggende del av oppdragelsen av framtidige borgere. Ofte er forståelsen av retorikk basert på det skoleretoriske systemet som har hatt en avgjørende innflytelse på ytringskulturen i mange land. Ikke minst i stater som Storbritannia, USA og Frankrike kan skoleretorikkens betydning som dannelsesmiddel lett spores i en rekke framstående politikeres ytringer i offentligheten og i ulike politiske institusjoner. Like tydelig er fraværet av retorisk dannelse blant norske politikere, formet som de er i journalismens mediestrategier.[27] Denne dannelsesorienterte og normative tilnærmingen til retorikken, bidrar til at vi når det gjelder retoriske ytringer som er strategiske (jf. figur 1), kan skille mellom demagogi på den ene siden og åpen og saklig debatt på den andre.[28] Politiske partier vil som oftest bruke begge former for retorikk i det politiske arbeidet. De kan f.eks. bruke reklame og spin for å spisse politiske budskap, mens politikere i partiene gjennom avisinnlegg og debatter i radio og fjernsyn kan legge mer vekt på å presentere politiske standpunkter og argumentere for dem saklig og kunnskapsorientert. I utviklingen og arbeiderbevegelsen var det vanlig å bruke ulik opplæringsmateriell om begge former.[29]

 

Retorikk som studiet av overtalende ytringer: forholdet til politisk forskning

 

Som påpekt ovenfor, er retorikken vitenskapelig betraktet en del av semiotikken, men kun den delen av semiotikken der overtalelse er tematisert. Klassisk retorikk slik vi kjenner den fra Aristoteles og fra retoriske håndbøker, samt skoleretoriske verk slik som Quintilians Institutio Oratoria, er egentlig et forsøk på å utvikle en slags semiotikk for overtalelsen og overtalelsesevnen. For mange har denne klassiske retoriske teorien[30] kvaliteter som gjør den relevant som vitenskap.[31] Likevel har mange kommunikasjonsforskere, semiotikere og lingvister uttrykt skepsis til at klassisk retorisk teori er kompleks nok til å dekke overtalelsesdomenet i alle retoriske situasjoner og former.[32] Moderne språk- og tekstvitenskaper er da også utviklet stort sett helt uavhengig av retorikken slik som for eksempel diskursanalysen og ulike former for funksjonell språkanalyse i tradisjonen etter strukturalismen.[33] I så måte står de som ønsker å vitenskapeliggjøre retorikken, overfor ganske krevende faglige utfordringer. For den som ønsker å studere politisk retorikk, innebærer det ofte at man må søke til andre fagtradisjoner enn klassisk retorisk teori for å lete etter relevante metoder og teorier. For eksempel har Toulmins argumentasjonsteori og videreutviklinger av den, vist seg å være anvendelig.[34] Det samme gjelder ulike former for polyfoni-teori.[35] Denne innsikten innebærer at dersom politisk retorikk skal kunne studeres på en systematisk måte, bør metoden for analyse ta hensyn til egenarten i retorikken. For eksempel bør tv-sendte debatter med interaksjon mellom deltakerne analyseres med metoder som tar hensyn til debattenes strukturelle kjennetegn.[36] Derfor er samtaleanalyse et relevant analyseverktøy for debatter, og ikke de retoriske talegenrene og metodiske redskaper tilpasset studiet av taler. Følgelig må den klassiske retorikkens analysetradisjon utfordres av, suppleres med og i mange sammenhenger erstattes av moderne tekst- og språkvitenskapelige metoder når etablerte retoriske genrer i moderne demokratisk debatt skal studeres slik som tv-debatter og nettbaserte kampanjer.

 

Retorikk som redskap for å diskutere ytringsnormer og ytringskultur: forholdet til politikk

 

Et unikt, og svært viktig, trekk ved retorikken er at teorien er forankret i en refleksjon over det normative grunnlaget for retoriske ytringer.[37] Det henger sammen med at retorikk er oppstått som et redskap først og fremst for demokratisk politisk aktivitet. Derfor er retorikere opptatt av etiske spørsmål, en interesse retorikken deler med diskursetikken.[38] Ved hjelp av retorikken vil det kunne være mulig å diskutere eksplisitt hva som er de legitime og formelle grensene for politisk retorikk, og hvordan det er mulig å utvikle normene for en ønsket ytringskultur.[39]

 

Diskusjoner om relevant og anstendig ytringskultur er blitt dagligdagse i norsk politikk etter de politiske mordene på Utøya og i Oslo 22. juli 2011.[40] Diskusjonene har også i stort grad dreid seg om arenaer for politisk retorikk som ligger noe på siden av, av og til helt utenfor eller noen ganger likevel i nærheten av de tradisjonelle arenaene for politisk retorikk, slik som blogger, twitter og andre former for politisk samhandling i sosiale medier. Det er påfallende at den politiske retorikken på slike møteplasser ofte er preget av avmakt og protest, rett og slett fordi politiske ytringer i slike fora normalt ikke har noen som helst handlingskonsekvenser. Avmaktsytringer er først og fremst orientert omkring å bekrefte og forsterke visse politiske standpunkt. Ytterst sjelden utfordres de av meningsmotstandere, enten fordi de ikke tas helt på alvor eller de ikke er tilgjengelig for meningsendringer. I studiet av politisk retorikk bør man ha for øye de ulike normative forutsetningene for politisk retorikk i ulike situasjoner. Konstituerende normer for retorikk er annerledes i et parlament enn de er i tv-debatter. Normene for publisering av debattartikler i seriøse aviser er andre enn dem som er under utvikling på nettsteder som Facebook og Twitter.

 

Politisk retorikk: en samlet tilnærming

 

Forståelsen av retorikken og politikken slik den er gitt ovenfor, gir oss følgende rammer for utvalg og analyse:

 

For det første må politisk retorikk forstås komplekst som noe som utøves i alle kulturkontekster i samfunnet som av samfunnets deltakere forstås som politiske: landsmøter, organisasjoner, valg, presse, embetsverk, taler, møter, rådgiving og så videre. Det innebærer at man i studiet av politisk retorikk må være årvåken overfor alle former for ytringer som faktisk bidrar til politisk handling i et samfunn. Med andre ord bør ikke man bare legge vekt på samfunnets institusjonelt og konstitusjonelt forankrede retoriske praksiser, slik som debatter i Storting, Folketing, Riksdag, men også praksiser som ikke er umiddelbart tilgjengelige i offentligheten, slik som lobbyisme og ekspertrådgivning, eller i nye offentlighetsformer utviklet ved hjelp av internettet. Kulturkontekstene der politisk retorikk faktisk utøves, må studeres ut i fra sin egenart.

 

For det andre innebærer politisk retorikk at man forsøker å utøve politikk ved hjelp av og gjennom alle tilgjengelige semiotiske ressurser – ytringer, tekster, genrer, medier, formater – som kan virke overtalende og styrende på samfunnets deltakere. Jeg omtaler disse semiotiske ressursene som retoriske tradisjoner, praksiser og genrer.

 

For det tredje bør politisk retorikk defineres som politikkens semiotisk medierte iscenesettelse. Politikken bør forstås som meningsskapende nærvær i tale og i skrift, gjennom bevegelser og stemmer. Den er umiddelbart tilgjengelig som folketaleren på torget, eller mediert gjennom skriftbaserte eller etermedier som radio, fjernsyn og internett. Denne umiddelbarheten og tilgjengeligheten ved politisk retorikk gjør at man i studiet av politisk retorikk ikke bare er opptatt av kulturelle normer og lovmessigheter, men i særlig grad av det situasjonelle ved deliberative ytringer. Det vil si de egenskaper som er fanget opp av den klassiske retorikkens ”kairos”-begrep[41] og/eller i den amerikanske ny-retorikkens interesse for ”den retoriske situasjonen”.[42] Slik kan man studere hvordan retoriske ytringer i visse politiske situasjoner kan ”flytte stemmer”[43] og på en avgjørende måte endre oppfatningen til politisk engasjerte mennesker.

 

Den politiske retorikkens kulturkontekster, genrer og ytringsformer: Norge som eksempel

 

I tråd med forståelsen av politiske retorikk som noe situert, og dessuten som et fenomen som bør forstås i forhold til konstituerende normer som definerer hva det er som skal gjelde som et politisk organisasjon eller system, skal jeg bruke det politiske systemet i Norge som eksempel. Politisk praksis og tradisjon i Norge skal brukes som et eksempel på både de kontekstuelle rammebetingelsene for politisk retorikk og hvordan denne politiske retorikken ytrer seg både genrer og som ytringer.

 

De konstituerende rammevilkår for politisk retorikk i Norge er først og fremst Grunnloven og maktfordelingsprinsippet. Den formelle makten i Norge er delt i lovgivende, utøvende og dømmende makt. For hver av de institusjonene disse formene for makt er forankret i – folkeforsamlingen (Stortinget), regjering og domstolene – gjelder det særlig konstituerende normer. Av disse tre maktene er det de to første som må vurderes som politiske. Møter i regjeringen og på Stortinget bestemmes av svært formelle regler. Det er en utbredt oppfatning av at reglene i liten grad stimulerer til politiske debatter, men mer til oppleste spørsmål og svar med liten individuell frihet for de folkevalgte politikerne. Debattene i det norske Stortinget skiller seg påfallende fra ordskiftet i det britiske parlamentet og i de landene som har valgt å bruke et tilsvarende politiske ordninger. Den såkalte ”spørretimen” som ble innført i Stortinget i 1950, stimulerer til en viss grad til diskusjoner og muligheter for utviklede retoriske ytringer. Det samme gjelder de åpne ”høringene” som ble innført i 1996. Hensikten har vært å gjøre Stortingets og regjeringens arbeid mer tilgjengelig for medborgerne, og gi opposisjonen større muligheter til å påvirke regjeringen.

 

Et annet tekstnormkonstituerende trekk ved det norske politiske systemet er parlamentarismen. Det innebærer at medlemskap og deltakelse i et registrert politisk parti er et vilkår for å bli valgt til tillitsverv i kommunestyrer og Storting. Parlamentarismen er også en forutsetning for regjeringsmakt. Som politisk ordning ble parlamentarismen grunnlovsfestet så sent som i 2007, men var etablert som politisk sedvane fra 1884. For retorisk praksis innebærer parlamentarismen at de institusjonelle rammebetingelsene blir vesensforskjellige fra den deliberative tradisjonen med frie og uavhengige folketalere slik vi kjenner fra folkebevegelsestradisjonen i de nordiske landene og delvis fra dagens amerikanske politikk. Parlamentarismen innebærer at det utvikles to helt ulike arenaer for politisk retorikk: En arena innenfor rammene av partiorganisasjonen, og en andre arena i offentligheten der politikeren opptrer som tillitsvalgt representant for partiet. Partiet er for en stor del en lukket og utilgjengelig retorisk arena for andre enn partimedlemmene. Ytringer derfra dekkes heller ikke særlig inngående av pressen. Det varierer også mellom partiene hvordan debatter iscenesettes og taler utformes. Et avgjørende rammevilkår for retorikkens utvikling og utfoldelse er at alle ytringer må modellere en tilhører eller leser som identifiserer seg med partiets verdier og prioriterte topikk. Denne innebærer gjerne en homogenisering av retorikken og en tilsvarende svekkelse av utviklingen av individualisert talekunst. Retorikken som henvender ut over partiets medlemmer, blir også avideologisert. Prioriterte ytringer er innlegg av ulike typer i aviser og etermedier, tilrettelagte utspill gjerne bearbeidet av kommunikasjonsrådgivere, eller bidrag i iscenesatte debatter i radio og tv.

 

Et tredje konstituerende trekk ved det politiske systemet i Norge er Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf (§100). Den legger til grunn en stort sett uinnskrenket ytringsfrihet. Dessuten forplikter den Staten til å legge til rette for en åpen og usensurert offentlig debatt i samfunnet om et hvilket som helst spørsmål (NOU: 27) Det innebærer at det norske samfunnet gjennom folkevalgte organ gir indirekte eller direkte støtte til utviklingen av den politiske offentligheten for å styrke den demokratiske debatten. Den norske kulturpolitikken med momsfritak for aviser, tidsskrifter og bøker, og en innkjøpsordning for litteratur, også sakprosa, er en konsekvens av denne grunnlovsforpliktelsen nedfelt i §100.

 

I prinsippet er det klassiske borgerlige offentlighetsmodellen som er lagt til grunn for forståelsen av politikk og politisk debatt.[44] Med Grunnloven som konstituerende etableres institusjonen ”offentlighet” og det sivile samfunnet som grunnlag for etablering av legitim makt. Forbildet for forståelsen etter grunnlovsendringen i 2004, er Jürgen Habermas’ idealtypiske modell av forholdet mellom det sivile samfunnet og staten i klassikeren Strukturwandel der Öffentlichkeit; Untersuchungen zu einer Kategorie der Bürgerlichen Gesellschaft publisert 1962. Framstilt skjematisk som i tabell 2 har forståelsen av forholdet mellom for den formelle makten og offentligheten følgende egenskaper:

 

Medborgere: Samfunnet av individer	Medborgere: Samfunnet av individer	Offentlig myndighet: statsborgere, innbyggere, brukere, klienter
Privatsfære	Offentlighet	STATEN
Intimsfære: familie, venner	Litterær offentlighet	Oppdragelses- og omsorgsinstitusjoner: utdanning, pleie og omsorg
Arbeidslivet	Politisk offentlighet: stedet for politisk retorikk ytret som offentlig mening	Formell makt: Storting, regjering, , domstoler, forvaltning

 

Figur 2            Den borgerlige offentligheten som modell for ytringskultur i følge Den norske grunnloven

 

I følge modellen skiller offentlighet som institusjon seg grunnleggende fra det som kalles ”privatsfæren”, altså det sted der mennesker er seg selv, normalt knyttet til samhørighet i familien eller i vennskapelige relasjoner. I privatsfæren inngår også det å arbeide som tilsatt i en eller annen bedrift eller institusjon. Vanligvis er denne sfæren beskyttet for innsyn, for eksempel er det kontroversielt som ansatt å henvende seg med kritikk og varsling av arbeidsgiver eller arbeidsstedet. Normalt forventes det at man først henvender seg internt i institusjonen man arbeider ved. På samme måte regnes det også som kontroversielt å blottlegge familiers eller venner privatliv i offentligheten. På den andre siden av modellen finner de lovgivende, utøvende og dømmende organer for makt og deres etater, direktorater og departementer. Til tross for den såkalte offentlighetsloven og innsynsretten er også disse institusjonene ikke egentlige offentligheter, med unntak av det tidligere nevnte Stortinget. Arenaen for politisk debatt og dermed politisk retorikk i følge Grunnloven og ytringsfrihetsparagrafen der, er dermed offentligheten av frie medborgere som ytret en tilgjengelig mening om en eller annen sak relevant for samfunnet i stort (for eksempel skole eller sykehus) eller mer private anliggender (barneomsorg og familieliv).

 

Retoriske genrer i praktisk politikk

 

Hvilke retoriske genrer finner vi da i et samfunn som Norge i 2014? Der det finnes forskning på de retoriske praksisene og genrene, vil det bli vist til aktuelle studier. Men selv hverdagslig politisk retorikk – uansett form – i et moderne og velfungerende demokrati som det norske, oppsiktsvekkende lite studert. Dessuten er de retoriske genrene i politikken preget av en ustabilitet som framfor alt skyldes svekkelsen av folkestyret siden 1970-tallet. Svekkelsen innebærer at forholdsvis få medborgere er aktive i politiske partier, og dessuten at en svært stor andel velgere er hjemmesittere ved kommunale og statlige valg.[45]

 

Framstillingen vil være slik at jeg først presenterer former for politisk retorikk etter den klassiske offentlighetsmodellen slik den er gitt mening i den norske grunnloven. Deretter presenteres retoriske former som er utviklet uavhengig av og historisk sett senere enn den borgerlige offentlighetsmodellen for politisk retorikk. Det gjelder særlig organisasjonsretorikken, medieretorikken og til forvaltningsretorikken, det vil si den statlige og kommunale administrasjonsretorikken, ofte basert på ulike former for oppdragsforskning. Til slutt skal jeg forankre presentasjonen av noen nyere formene for retorikk som er løftet fram i den norske Makt- og demokratiutredningens sluttrapport fra 2003, og som har blitt enda mer framtredende siden. Den gjelder særlig den profesjonelle kommunikasjonsrådgivningen.

 

De formelt sett sentrale og privilegerte retorikktradisjonene i det norske samfunnet er den deliberative retorikken og offentlige ytringer gjennom skriftlig offentlig debatt: offentlig mening. Rommet i den norske folkeforsamlingen, Stortinget, har en arkitektonisk utforming som kopierer agoraen og de retoriske situasjonene der med den muntlig ytrende taleren foran folket. Sentralt plassert i rommet er talestolen og rundt den er plassert folkets representanter. Stortingsbygningen er et sted skapt for klassisk talekunst. Formelt sett er det i dette rommet all politisk makt i det norske samfunnet er samlet. Derfor er også den konstitusjonelt foretrukne retoriske talegenren den deliberative retorikken som vi kjenner den fra antikken.

 

Til tross for Stortingets henvisning til de antikke tradisjonen, er den deliberative tradisjonen allerede utfordret fra 1700-tallet av den retoriske tradisjonen offentlig mening.[46] I de fleste europeiske stater blir den det viktigste redskapet for politisk retorikk mellom medborgere. Offentlig mening utkonkurrerer mot slutten av 1700-tallet talekunsten som foretrukket redskap for politiske ytringer gjennom den utstrakte bruken av pamfletter og offentlig debatt,[47] etableringen av et mangfold av tidskrifter[48] og gjennom utviklingen av pressen.[49]

 

I figur 3 gis en oversikt over de to retorikktradisjonene deliberativ retorikk og offentlig mening, og de retoriske praksiser som er forbundet med dem.

 

Retorikktradisjon	Retoriske praksiser	Genrer i moderne politikk
Deliberativ retorikk	Folketaleren i valgkamp og i folkeforsamlingen	Taler, innlegg, spørretime, foredrag, forelesninger
Offentlig mening	Debatter i aviser, tidsskrifter, bøker og pamfletter	Kronikker, innlegg, polemikk, kommentarer

Figur 3         Politisk retorikk etter den klassiske offentlighetsmodellen

 

Som vi ser av figur 3, omfatter deliberative retorikken et stort antall genrer i moderne politikk. De er som regel muntlige, men har ofte skriftlige forlegg. Det gjelder faste regler for bruken av dem på Stortinget. Det er også mange ulike genrer som kan brukes til å framføre offentlig meninger.

Offentlig mening stiller spesielle kompetanse- eller dannelsesvilkår for deltakelse. Derfor har bruken av den en tendens til å være forbeholdt akademiske eliter i samfunnet. Offentlig mening er da også den foretrukne formen for politisk retorikk for intellektuelt orienterte deltakere. Gjennom å kreve at ”Staten skal legge til rette for ytringer”, prioriterer §100 i den norske grunnloven politisk retorikk forstått som offentlig debatt. Ved momsfritak og delvis direkte støtte til papirbaserte og kvalitetssikrede aviser, tidsskrifter og bøker prioriteres den retoriske praksisen som offentlig mening er.

 

De retoriske praksisene som deliberativ retorikk og offentlig mening innebærer, er forankret i en liberal og borgerlig preget ytringskultur med en sterk individualiseringsideologi. Det norske politiske systemet understøttet både klassisk talekunst og offentlig mening som retoriske praksiser fra 1814 til 1884. Da ble parlamentarisme basert på politiske partier innført. Folkevalgte ble valgt som representanter fra valgkretser og representerte seg selv og valgkretsen, ikke partier eller særinteresser av noe slag. Etableringen og utviklingen av 1800-tallets mange motkulturelle folkebevegelser la til rette for utviklingen av partiene og med den parlamentarismen. Etter 1884 gikk veien til makt og politisk verv gjennom partiorganisasjonene. Det har fått konsekvenser for utviklingen av den politiske retorikken. Nye retoriske genrer har blitt etablert, i tillegg til at jesuittenes propagandatradisjon er blitt tatt i bruk for å mobilisere folket eller ”massen” til kamp og/eller manifestasjoner.[50]

 

Disse retoriske genrene er gjerne omtalt detaljert i håndbøker for organisasjonsarbeid.[51] I motsetning til i den klassiske talekunsten og offentlig mening var grunnlaget for deltakelse inkluderende og mobiliserende for mennesker fra enkle politisk kår. Ikke minst var avholdsbevegelsen tidlig ute med myndiggjøre sine tillitsvalgte i ulike former for politisk retorikk.[52] I det moderne nordiske demokratiet er derfor organisasjonssamfunnets retoriske praksiser og genrer blant de viktigste og mest innflytelsesrike ytringskulturene. Lenge var organisasjonsretorikken ivaretatt av de tradisjonelle utenomparlamentariske folkebevegelsene for avholdssak, kristendomssak – og i Norge også språksak. Som vist i svensk teksthistorisk forskning,[53] er det først når arbeiderbevegelsen går fra å bruke deliberativ retorikk (på svensk kalt ”stormklockeretorik”) som mobiliserende for gå aktivt inn deltakelse i praktisk parlamentarisk arbeid, at bevegelsen får innflytelse og etter hvert makten gjennom Hjalmar Brantings og sosialdemokratenes maktovertakelse i 1920.

 

I dag er de tradisjonelle folkebevegelsene sterkt svekket. I moderne tid er ulike organisasjonsretoriske former tatt i bruk av interesseorganisasjonene for leger, lærere, akademikere, forfattere også videre, og ikke minst fagforeninger som LO og YS. Det er helt vesentlig å forstå den politiske retorikken og de retoriske arenaene som utvikles av interesseorganisasjoner og fagforeninger. I statsråders politiske arbeid er taler og debatter med slike organisasjoner en viktig del.

 

Fra slutten av 1700-tallet og gjennom 1800-tallet utvikles pressen som institusjon, eller som den ”den fjerde statsmakt” som pressens folk ofte omtaler seg selv. Dermed oppstår det i løpet av 1800-tallet enda en ny form for politisk retorikk. Som redskap for politisk opposisjon styrkes pressen i Norge etter Grunnloven av 1814.[54] Den bidrar aktivt til å utvikle det borgerlige offentligheten. Pressen blir raskt bindeleddet mellom medborgerne betraktet som privatpersoner og Staten og den formelle makten. Journalistikken utvikles parallelt med utviklingen av partisystemene, og den legger grunnlaget for parlamentarismen som politisk system. Som en konsekvens av avisenes retoriske kraft, og dermed påvirkningsmakt, kommer avisene i økende grad under kontroll av de politiske partiene. Derfor utvikles pressen fra slutten av 1800-tallet til langt inn på 1900-tallet som partipresse.[55] I så måte begrenser de den offentlige debatten noe. Valg av avis blir et politisk standpunkt, og avisene blir den arenaen de politiske partiene ytrer seg politisk på for flertallet. I så måte supplerer presseretorikken på 1800-tallet den mer mobiliserende muntlige organisasjonsretorikken. Genrene som kjennetegner pressens politiske retorikk er reportasjer, intervjuer, ledere, kronikken, anmeldelser og så videre.[56] Presseretorikken er til forskjell fra organisasjonsretorikken i påfallende grad en monomodal skriftlig formidlet retorikk, med unntak av den sterke visuelle karikaturretorikken, kjent fra mange pressepublikasjoner.

 

En skjematisk oversikt over de to retorikktradisjonene organisasjonsretorikk og presseretorikk, gis i figur 4.

 

Retorikktradisjon	Retoriske praksiser	Genrer i moderne politikk
Organisasjonen	Håndboken	Propaganda, møteprosedyrer, forelesninger
Den fjerde statsmakt: kritisk og uavhengig presse	Gravende og undersøkende journalistikk	Reportasjer, intervjuer, kommentarer

 

Figur 4            Utfordringer til den klassiske offentlighetsmodellen: presse- og organisasjonsretorikk

 

På 1900-tallet utvikles domenet for den fjerde statsmaktens retorikk gjennom at nye medier som radio og tv kommer til å dominere den politiske debatten. Konsekvensene for den politiske retorikkens utvikling i samfunnet er helt uten historiske forbilder. Likevel, så lenge etermediene radio og tv var et monopol for det statlige medieselskapet Norsk rikskringkasting (NRK), endret ikke mediene den politiske retorikken i Norge på en grunnleggende måte. Det gjorde derimot opphevelsen av kringkastingsmonopolet i 1981. Det skjedde samtidig med at avisene ikke lenger ble redigert som partiaviser, men uavhengige selskaper der eierne ikke påvirker det redaksjonelle og politiske innholdet.

 

Kombinasjonen av en flertall etermedier, utviklingen av internett og en uavhengig sterk papirpresse bidrar til en omfattende endringer av offentligheten og den politiske retorikken i Norge etter 1981. Utviklingen av den fjerde statsmakt fullendes, og pressen er blitt både dagsordensetter og gravende. Den er nå institusjonalisert som en kompromissløs kritiker av innehaverne av den formelle makten, enten de er folkevalgte politikere eller representanter for forvaltningen. Det er i denne perioden viktige og innflytelsesrike presseretoriske former som mediedramaturgi, journalisme[57] og kommentariat[58] utvikles og blir retningsstyrende for politikken . Pressen – uansett medium og format – blir det sted det den politiske debatten og med den politiske retorikken samler seg. Pressen blir premissgiveren for all politisk debatt. Særlig gjelder det de tv-sendte valgkampdebattene.[59] Journalistene er blitt den politiske retorikkens dramaturger.

Overgang til nettverkssamfunnet: den politiske retorikken etter svekkelsen av det legitime folkestyret

 

Parallelt med utviklingen av den dominerende medieretorikken har interessen for politisk arbeid innenfor formelle organ i demokratiet blitt svekket i alle de nordiske landene. Bekymret over situasjonen har politikere i både Sverige, Danmark og Norge bestilt flere makt- og demokratiutredninger. I Norge er det gjennomført to undersøkelser av situasjonen for det norske demokratiet. Den siste av disse ble avsluttet i 2003. I sluttrapporten beskrives en situasjon som kan forklare utviklingen av den politiske retorikken:

 

”Den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvedtak og folkevalgte organer – er i tilbakegang. Partier og organisasjoner er ikke lenger kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nettverkspartier. (…) De politiske partiene er blitt mer topptunge, mer byråkratiserte valgmaskiner med et nettverk rundt den sentrale ledelsen og mer innrettet på appell gjennom massemediene.”[60]

 

I sluttrapporten påpekes journalismens dominans overfor det formelle folkestyret. Noen konsekvenser og delvis reaksjoner på kombinasjonen av svekket folkestyre og utviklingen av nettverkspartier er at regjeringen vender tilbake til retoriske former som vi kjenner igjen fra representativ offentlighet.[61] Regjeringen søker tilslutning til politikken gjennom å arrangere spektakulære nasjonale og internasjonale show innenfor idrett og kultur. Men framfor alt dukker representerende retoriske former opp i bruken av kultur i utenrikspolitikken og i den såkalte ”godhetsdiskursen” i bistandspolitikken.[62] Politikere søker med slike retoriske former tilslutning gjennom deltakelse og entusiasme, der nasjonale tradisjoner og en nasjonalt utviklet verdigrunnlag eksporteres internasjonalt og brukes for å legitimere andre politiske felt nasjonalt slik som forskning, næringsutvikling og kultur. I denne nyere formen for epideiktisk retorikk brukes gjerne av kongehuset i deres kommunikasjon med folket de representerer.[63]

 

Et annet utviklingstrekk ved den politiske retorikken som til viss grad skyldes politikernes og folkestyrets svekkelse som premissleverandører, er bruken av eksperter i politiske debatter og som leverandører av argumentasjonshjemler (”forskning viser”) i politiske ytringer. Denne utviklingen mot en teknokratisk retorikk har preget politikken i oppbyggingen av velferdsstatene i de nordiske landene siden 2. verdenskrig, men er blitt enda sterkere gjennom at overstatlige organ som OECD, EU, NATO i stadig større grad etablerer rammer for de nasjonale lovgiverne, som i motsetning til eksperter og demokrater er folkevalgte. Det finnes eksempler på at teknokratiets retorikk utvikles som framtidsfortellinger. I Norge ble gjennomgripende reformer i kunnskaps- og forskningspolitikken argumentert for gjennom konstruksjonen av framtidsscenarier.[64]

 

Det er kjennetegnende for denne teknokratiske utredningsretorikken at debatter med og mellom interesseorganisasjoner ofte foregår i offentlige og statlige utredninger som sjelden formidles offentligheten og blir gjenstand for offentlig mening.[65]

 

For mange medborgere vil forvaltningsretorikken og den representerende retorikken være utpreget elite- eller ekspertpregede retoriske praksiser, og lite tilgjengelig for deltakelse og engasjement fra vanlige medborgere uten de nødvendige nettverk. Begge retoriske former er i seg selv eksempler på at store deler av den politiske debatten med konsekvenser for livene til folk flest, slik som kunnskapspolitikken, forblir utematiserte offentlig debatt. Det er også oppsiktsvekkende lite pressen interesserer seg for disse formene for retorikk. Gravende kritisk journalistikk er dyrt for presseinstitusjonene, og tas ofte i bruk når det er snakk om grunnleggende konflikter der ansvaret for misforhold kan knyttes til enkeltpersoner.

 

Et mer synlig utviklingstrekk i den politiske retorikken som er mye diskutert, men lite studert, er den påfallende utviklingen og profesjonaliseringen av strategisk kommunikasjon med retoriske genrer som kommersiell medierådgivning,[66] strategisk politisk tilrettelegging av informasjon såkalt ”spin”[67] og politisk branding og merkevareoppbygging.[68] Slike former for retorikk ligger tett opp til reklame. I kommunikasjonsrådgivernes forståelse av politiske standpunkter er politiske standpunkter forstått som varer som skal ”selges”. Veksten i kommunikasjonsbyråer som tilbyr og fallbyr sine tjenester har vært meget sterk.[69] I tillegg har antallet politiske rådgivere med ansvar for kommunikasjonsarbeid økt betraktelig. Disse profesjonaliserte og kommersialiserte former for sofistisk politisk retorikk har tv-medienes muligheter til å vekke oppmerksomhet og gjenkjennelse blant folk flest og dagsordenmakt som referanse og premiss. Utviklingen av kommersiell medierådgiving og spin skyldes behovet politikere ser for å sile informasjon mer effektivt til pressen. Spin ble spesielt utviklet av Labour-statsministeren Tony Blairs kommunikasjonsrådgiver Alistair Campbell og bidro på en avgjørende måte til Blairs popularitet som politiker. Oppskriften fra New Labours spin-retorikk er blitt etterapet med suksess av den danske partiet Venstre og dets tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen, og til en viss grad også av den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt og hans nymoderater. I Norge har spin som politisk retorikk ikke blitt tatt i bruk i full utstrekning.

 

Vi oppsummerer de to omtalte hovedtrekkene ved det senmoderne nettverkssamfunnets politiske former i figur 5:

 

Retorikktradisjon	Retoriske praksiser	Genrer i moderne politikk
Representerende retorikk	Kultur- og idrettsarrangment	Show, utstillinger, opptredener
Forvaltningsretorikk: styringsmakt	NOU, innstillinger	Utredninger, oppdragsforskning
Strategisk kommunikasjon	Mediedramaturgi og spin	Kommunikasjons-rådgivning

 

Figur 5         Det (post-)moderne samfunnets retoriske former

 

 

En oppsummering: utfordringer til den politiske retorikken og studiet av den

 

Gjennomgangen av de ulike retorikktradisjonene, retoriske praksisene og retoriske genrene i politikken slik vi kjenner den i de nordiske land generelt og i Norge spesielt, maler et sammensatt bilde av den politiske retorikken i det postmoderne samfunnet. Kompleksiteten i den retoriske ytringskulturen som politikken samlet sett utgjør, har økt ytterligere gjennom at det i rask takt siden 1990-tallet har blitt skapt nye offentlighetsformer knyttet til sosiale medier, slik som politiske blogger, Facebook, Twitter og til og med YouTube. Internettets globale meningspotensial utvider området for politisk retorikk til potensielt å gjelde hele verden. Samtidig har nettet en umiddelbarhet og en spredningskapasitet som gjør at den kan utvikles som politisk arena som kan legge til rette for utviklingen av en politisk retorikk som kan bli både mer inkluderende, hurtig og mer innflytelsesrik enn noen andre kjente former for politisk retorikk. Den er også effektiv fordi vår opptreden på nettet så lett forstås som privat og personlig, og som noe utenfor de formelle institusjonene som er regulert ved lov. Et eksempel er Obama-kampanjenes effektive bruk av sosiale medier i å mobilisere og engasjere velgere ved de amerikanske presidentvalgene i 2008 og 2012. I nordisk politikk finnes det imidlertid lite forskning og systematisk innsikt i bruken av sosiale medier i praktisk politikk. Sannsynligvis er den politiske retorikken på slike arenaer ikke i særlig grad profesjonalisert.[70] Den framstår som naiv.

 

Et annet utviklingstrekk ved den politiske retorikken i det postmoderne samfunnet har oppstått som svar på den manglende interessen for tradisjonell partipolitikk. Det er restaureringen av deliberativt demokrati[71] og utviklingen diskursetikk.[72] I Norge har opprettelsen av Litteraturhuset i Oslo og ulike tankesmier som Civita, Manifest og Agenda etablert arenaer for politiske debatter som ikke er styrt av mediedramaturgisk manipulerende journalister og de tradisjonelle partiene, men av interessen for saker og alternative løsninger enn dem partiene til en hver tid presenterer.

 

Den økende kompleksiteten i den politiske retorikken stiller selvsagt alle som er interessert i demokratiet, demokratisk arbeid og politikk overfor store utfordringer. Retorisk kompetanse i rikt mangfold av politiske genrer er nødvendig dersom man som politiker skal kunne ytre seg på en måte som gir innflytelse i det postmoderne samfunnet. I liten grad er denne kompetansen formalisert i utdanningsinstitusjonene.[73] I enda mindre grad er den studert systematisk av dem som er interessert i hva som er politisk retorikk i dag. Samtidig viser gjennomgangen at den politiske retorikkens med utgangspunkt i den deliberative talekunsten som en gang ble utviklet og etablert i de greske bystatenes demokratiene, fortsatt er virksom og bærer et stort påvirkningspotensiale. Erfaringene med Barack Obamas gjennombrudd som politiker og hans store seire i de valgene han har stilt opp i, viser at den beste retorikeren i dagens samfunn er den som behersker tradisjon og modernitet samtidig, både klassisk talekunst og nettbaserte sosiale medier. På samme måte må det vitenskapelige studiet av politisk retorikk samtidig favne en flere tusen år gammel tradisjon og duggfrisk og spontan modernitet.

 

Litteraturliste

Adelswärd, Viveka, Economou, Konstatin Forstorp, Per-Anders og Linell, Per. ”Samtal i samhället: på vems villkor?”, Rhetorica Scandinavica, 1 (1997), 38-43.

Andersen, Øivind. I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

Andersen, Øivind og Berge, Kjell Lars. “Hvor relevant er retorikken?” i Retorikkens relevans, red. Øivind Andersen og Kjell Lars Berge, 5-12. Norsk sakprosa. Oslo, 2003.

Aristoteles. Retorikk. Oslo: Vidarforlaget, 2006.

Bang, Tor. Under hammermerket. Hvordan utvikler norsk arbeiderbevegelse en retorisk instruksjonslitteratur på 1930-tallet?, PhD-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen, 2013.

Berge, Kjell Lars. ”Den offentlige meningens genrer” i Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, red. T. Berg-Eriksen og E.B. Johnsen, 136-156. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.

Berge, Kjell Lars. ”Ytringsfrihet og ytringsanstendighet. Om ytringsfrihetens retoriske vilkår” i Georgs bok, red. Halvor Stenstadvold, 168-185. Oslo: Pax Forlag, 2010a.

Berge, Kjell Lars. ”HKH Kronprins Haakons tale til Mette-Marit: om muntlig retorikk”, i Sakprosa i skolen, red. K. Kalleberg og A. Kleiveland, 91-99. Bergen: Fagbokforlaget, 2010b.

Berge, Kjell Lars. ”Rhetoric and the study of texts, text norms and text cultures” i Scandinavian Studies in Rhetoric, red. Jens Kjeldsen og Jan Grue, 88-105. Ødåkra: Retorikförlaget, 2011.

Berge, Kjell Lars. ”Article 100 and the evolution of a public opinion text culture in Denmark-Norway 1770–1799”, i Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014, red. Karen Gammelgaard og Eirik Holmøyvik. New York: Berghahn, 2014.

Berge, Kjell Lars og Janicke Heldal Stray, red. Demokratisk medborgerskap i skolen. Bergen: Fagbokforlaget, 2012.

Berge, Kjell Lars og Trygve Riiser Gundersen. ”’Det pressemessige’ før pressen, Et marked tar form”, i Norsk presses historie. En samfunnsmakt blir til 1660-1880, red. Martin Eide og Hans Fredrik Dahl, 15-41. Oslo: Universitetsforlaget, 2010.

Billig, Michael.”Political Rhetoric”, i The Oxford Handbook of Political Psychology, red. David Sears, Leonie Huddy og Rovert Jervis, 222-252. Oxford: Oxford UP, 2003.

Bitzer, Lloyd. ”Den retoriske situation”, Rhetorica Scandinavica, 3 (1997), 9-17.

Bjordal, Sine Hallkjelsvik. Om retorikeren – En drøfting av retorikken som ”en empirisk og normativ videnskab om produktion og reception af ytringer, betragtet i deres helhed, MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2012.

Campbell, Karlyn Kohrs og Kathleen Hall Jamieson. Presidents Creating the Presidency. Deeds Done in Words. Chicago: The University of Chicago Press, 2008.

Chambers, Simone. ”Rhetoric and the Public Sphere”, Political Theory. 37/3 (2009), 323-250.

Chilton, Paul. Analysing Political Discourse: Theory and Practice. London: Routledge, 2004.

De Landtsheer, Christ’l og Ofer Felman, red. Beyond Public Speech and Symbols. Exploration in the Rhetoric of Politicians and the Media. London: Praeger, 2000.

Dryzek. John. Deliberative Democracy and Beyond. Oxford: Oxford UP, 2002.

Eco, Umberto. A Theory of Semiotics. Bloomington: Indiana UP, 1979.

Eide. Martin, red. Norsk presses historie 1 – En samfunnsmakt blir til 1660-188O. Oslo: Universitetsforlaget, 2010.

Ewen, Stuart. PR!: A Social History of Spin. New York: Basic Books, 1996.

Fafner, Jørgen. Tanke og tale. Den retoriske tradition i Vesteuropa. København: Hans Reitzels forlag, 1982.

Femø Nielsen, Mie, red. Spin, selvfremstilling og samfund. Public relations som reflekterende praksis. København: Samfundsforlaget, 2004.

Gammelgaard, Karen og Eirik Holmøyvik, red. Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014. New York: Berghahn, 2014.

Gastil,John. ”Undemocratic discourse. A review of theory and research on political discourse”, Discourse & Society. 3(4) (1992), 469-500.

Gerhardsen, Einar. Tillitsmannen. Oslo, 1931.

Gronbeck. Bruce. ”Rhetoric and Politics”, i Handbook of Political Communication Research, red. Lynda Lee Kaid, 135-154. Mahwah NJ: Lawrence Erlbaum, 2004.

Gule, Lars. Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus, 2012.

Habermas, Jürgen. Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall. Oslo: Gyldendal, 1971.

Habermas, Jürgen. Theorie des kommunikativen Handels. Frankfurt: Suhrkampf, 1981.

Heradstveit, Daniel og Tore Bjørgo. Politisk kommunikasjon. Introduksjon til semiotikk og retorikk. Oslo: Tano, 1987.

Hoff-Clausen, Elisabeth. Online ethos. Webretorik i politiske kampagner, blogs og wikis. København: Samfundslitteratur, 2008.

Josephson, Olle, red. Arbetarna tar ordet : språk och kommunikation i tidig arbetarrörelse. Stockholm: Carlsson, 1996.

Jowett. Garth og Victoria O’Donell. Propaganda & Persuasion. London: Sage, 2011.

Jørgensen, Charlotte, Christian Kock og Lone Rørbech. Retorik der flytter stemmer. Åstorp: Retorikforlaget, 2006.

Kalleberg, Ragnvald. ”Scholarly texts’ influence on the 2004 revision of the Norwegian Constitution’s Article 100”, i Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014, red. Karen Gammelgaard og Eirik Holmøyvik. New York: Berghahn, 2014.

Kjeldsen, Jens. Retorikk i vår tid. Oslo: Spartacus, 2006.

Kock, Christian. ”Magtkamp eller statskunst: politisk kommunikation på mediernes præmisser”, i red. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad. Maktens tekster, 158-181. Oslo: Gyldendal, 2003.

 Kock, Christian. ”Kynismesyndromet”, Rhetorica Scandinavica 49/50, (2009), 51-71.

Kock , Christian og Mie Femø Nielsen. ”Politisk kommunikation”, i red. Jørn Helder, Torbjörn Bredenlöw og Jens Lautrup Nørgaard. Kommunikationsteori – en grundbog, 65- 413. København: Hans Reitzels forlag, 2009.

Krogstad, Anne. ”Kunsten å gjøre ingenting, men være alt. Nordiske statsministeres profilbilder på Facebook”, Rhetorica Scandinavica, 66/67. (2014)

Ledin, Per. Arbetarnes är denna tidning Textförändringar i den tidiga socialdemokratiska pressen. Stockholm: Acta Universitatis Stockholmiensis, 1995.

Loga, Jill Merethe. ”Godhetsdiskursen”, i red. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad. Maktens tekster, 62-81. Oslo: Gyldendal, 2003.

Løvdal, Eivind. Profesjonskamp i helsevesenet som tekst. MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2009.

Mertz, Elizabeth og Richard Parmentier, red. ‪Semiotic mediation: ‪sociocultural and psychological perspectives. New York: Elsvier, 1985.

Miller, Carolyn. ”Opportunity, Opportunism, and Progress: Kairos in the Rhetoric of Technology”, Argumentation 8 (1994), 81–96.

Minerva. Påvirkning. Nr.1. Oslo, 2012.

Mral, Brigitte. ”Demagogens röst. Hitler som radiotalare”, Rhetorica Scandinavica. 51 (2009), 5-51.

Møller. Peter. Diskursiv konstruksjon av framtid. Scenarier i offentlige utredninger som retorisk praksis. MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2010.

Møller Solheim, Erik. En stemme for Obama. Oslo:Gyldendal, 2009.

NOU. Ytringsfrihed bør finde sted” – Forslag til ny Grunnlov §100. Nr. 27. Oslo, 1999.

NOU. Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. Nr. 19. Oslo, 2003.

Ottosen, Rune, red: Norsk presses historie 2 – Parti, presse og publikum 1880-1945. Oslo: Universitetsforlaget, 2010.

Raddum, Tonje og Aslaug Veum. ”Avistekstens mange stemmer”, Norsk Medietidsskrift 2 (2006), 135-153.

Raknes, Ketil. Høyreradikalismens hemmeligheter. Oslo: Spartacus, 2012.

Ringvej, Mona. Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll. Oslo; Humanist forlag, 2011.

Sandvik, Margareth. ”’Nå gidder jeg ikke diskutere med deg mer!’ Om overgangen debatt – krangel”, Rhetorica Scandinavica 5 (1998), 39-50.

Sandvik, Margareth. ”Valgkamp på tv. Står nøytralitetsidealet for fall?” Rhetorica Scandinavica, 29/30 (2004), 15-36.

Semetko, Holli. ”Political Communication”, i red. Russel Dalton og Hans-Dieter Klingemann. The Oxford Handbook of Political Behavior, 123-143. Oxford: Oxford handbooks, 2007.

Sigrell, Anders. Att õvertyga mellan raderna. En retorisk studie om underförståddheter i politisk kommunikation. Åstorp: Retorikförlaget, 2001.

Stærk, Bjørn. Ytringsfrihet. Oslo: Humanist forlag, 2013.

Svensson, Jonas. Kommunikation, medborgarskap och deltagardemokrati. Lund: Studies in Media and Communication, 2008.

Svennevig, Jan, Sonia Arisland og Anna Rognmo. ”’Jeg bare spør…’ Pågående intervjustil i partilederutspørringer”, Rhetorica Scandinavica 66/67. (2014).

Thorbjørnsrud. Kjersti. Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse. Ph.d.-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2009.

Toulmin, Stephen. The Uses of Argument. Cambridge: Cambridge UP, 2003.

van Dijk, Teun. ”Introduction: Discourse analysis as a new cross-discipline”, i Handbook of Discourse Analysis. Volume 1, red. Teun van Dijk, 1-10. London: Academic Press, 1985.

Vatnøy. Eirik. VELG! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp. Oslo: Civita, 2010.

Vetlesen, Arne Johan. Dydsetikk. Oslo: Humanist forlag, 1998

Wold, Pia Martine. ”Vaktbikkjer i flokk”, Sakprosa. 5, 1 (2013), 1-36.

Yunis, Harvey. Taming Democracy. Models of Political Rhetoric in Classical Athens. Ithaka: Cornell UP, 1996.

Øverlie. Jan. – Takk for din tålmodighet En studie av kriseretorikk i Norges Statsbaner (NSB). MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2011.

 

Noter

[1] Øivind Andersen, I retorikkens hage (Oslo: Universitetsforlaget, 1995).

[2] Jørgen Fafner, Tanke og tale. Den retoriske tradition i Vesteuropa (København: Hans Reitzels forlag, 1982). Bruce Gronbeck, ”Rhetoric and Politics”, i Handbook of Political Communication Research, red. Lynda Lee Kaid, 135-154.

[3] Viveka Adelswärd, Konstantin Economou, Per-Anders Forstorp og Per Linell. ”Samtal i samhället: på vems villkor?”, Rhetorica Scandinavica, 1 (1997), 38-43. Anders Sigrell, Att övertyga mellan raderna. En retorisk studie om underförståddheter i politisk kommunikation (Åstorp: Retorikförlaget, 2001). Paul Chilton, Analysing Political Discourse: Theory and Practice (London: Routledge, 2004).

[4] Simone Chambers, ”Rhetoric and the Public Sphere”, Political Theory. 37/3 (2009), 323-250.

[5] Michael Billig, ”Political Rhetoric”, i The Oxford Handbook of Political Psychology, red. David Sears, Leonie Huddy og Rovert Jervis (Oxford: Oxford UP, 2003), 222-252. Gronbeck, ”Rhetoric and Politics”, 135-154. Holli Semetko, ”Political Communication”, i red. Russel Dalton og Hans-Dieter Klingemann. The Oxford Handbook of Political Behavior. (Oxford: Oxford handbooks, 2007), 123-143.

[6] Christ’l De Landtsheer og Felman Ofer, red. Beyond Public Speech and Symbols. Exploration in the Rhetoric of Politicians and the Media (London: Praeger, 2000).

[7] Daniel Heradstveit og Tore Bjørgo. Politisk kommunikasjon. Introduksjon til semiotikk og retorikk (Oslo: Tano, 1987).

[8] John Gastil, ”Undemocratic discourse. A review of theory and research on political discourse”, Discourse & Society. 3(4) (1992), 469-500. Billig, ”Political Rhetoric”, 222-252.

[9] Christian Kock og Mie Femø Nielsen, ”Politisk kommunikation”, i Kommunikationsteori – en grundbog, red. Helder, Bredenlöw og Lautrup Nørgaard (København: Hans Reitzels forlag, 2009), 65- 413.

[10] Harvey Yunis, Taming Democracy. Models of Political Rhetoric in Classical Athens. (Ithaka: Cornell UP, 1996).

[11] Karlyn Kohrs Campbell og Kathleen Hall Jamieson, Presidents Creating the Presidency. Deeds Done in Words (Chicago: The University of Chicago Press, 2008).

[12] Erik Møller Solheim, En stemme for Obama (Oslo:Gyldendal, 2009).

[13] En tradisjonell definisjon av politikk finnes i etablerte leksika, for eksempel Store Norske Leksikon (http://snl.no/politikk) eller den svenske Nationalencyclopedin (http://www.ne.se/politik ).

[14] Karen Gammelgaard og Eirik Holmøyvik, red. Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014 (New York: Berghahn, 2014).

[15] Ragnvald Kalleberg, ”Scholarly texts’ influence on the 2004 revision of the Norwegian Constitution’s Article 100”, i Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014, red. Karen Gammelgaard og Eirik Holmøyvik (New York: Berghahn, 2014). NOU. Ytringsfrihed bør finde sted” – Forslag til ny Grunnlov §100 (Nr. 27. Oslo, 1999).

[16] Brigitte Mral, ”Demagogens röst. Hitler som radiotalare”, Rhetorica Scandinavica. 51 (2009), 5-51.

[17] Kjell Lars Berge, ”Ytringsfrihet og ytringsanstendighet. Om ytringsfrihetens retoriske vilkår” i Georgs bok, red. Halvor Stenstadvold, (Oslo: Pax Forlag, 2010a), 168-185. Olle Josephson, red. Arbetarna tar ordet : språk och kommunikation i tidig arbetarrörelse (Stockholm: Carlsson, 1996).

[18] Se for eksempel Øivind Andersen og Kjell Lars Berge, “Hvor relevant er retorikken?” i Retorikkens relevans, red. Øivind Andersen og Kjell Lars Berge, (Norsk sakprosa. Oslo, 2003) 5-12.

[19] Både som meningsteori og som kommunikasjonsteori: Umberto Eco, A Theory of Semiotics (Bloomington: Indiana UP, 1979).

 

[20] Elizabeth Mertz og Richard Parmentier, red. ‪Semiotic mediation: ‪sociocultural and psychological perspectives (New York: Elsvier, 1985).

[21] For eksempel Ketil Raknes, Høyreradikalismens hemmeligheter (Oslo: Spartacus, 2012).

[22] Mie Femø Nielsen, red. Spin, selvfremstilling og samfund. Public relations som reflekterende praksis (København: Samfundsforlaget, 2004). Stuart Ewen, PR!: A Social History of Spin (New York: Basic Books, 1996).

[23] Jens Kjeldsen, Retorikk i vår tid (Oslo: Spartacus, 2006).

[24] Peter Møller, Diskursiv konstruksjon av framtid. Scenarier i offentlige utredninger som retorisk praksis (MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2010).

[25] NOU, Ytringsfrihed bør finde sted” – Forslag til ny Grunnlov §100.

[26] Yunis, Taming Democracy. Models of Political Rhetoric in Classical Athens.

[27] Eirik Vatnøy. VELG! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp (Oslo: Civita, 2010). Kjersti Thorbjørnsrud. Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse (Ph.d.-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2009). Margareth Sandvik,.”’Nå gidder jeg ikke diskutere med deg mer!’ Om overgangen debatt – krangel”, Rhetorica Scandinavica 5 (1998), 39-50. Margareth Sandvik, ”Valgkamp på tv. Står nøytralitetsidealet for fall?” Rhetorica Scandinavica, 29/30 (2004), 15-36.

[28] Christian Kock, ”Kynismesyndromet”, Rhetorica Scandinavica 49/50, (2009), 51-71.

[29] Olle Josephson, Arbetarna tar ordet : språk och kommunikation i tidig arbetarrörelse. Tor Bang, Under hammermerket. Hvordan utvikler norsk arbeiderbevegelse en retorisk instruksjonslitteratur på 1930-tallet? (PhD-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen, 2013).

[30] Andersen, I retorikkens hage.

[31] Kjeldsen, Retorikk i vår tid.

[32] Kjell Lars. Berge, ”Rhetoric and the study of texts, text norms and text cultures” i Scandinavian Studies in Rhetoric, red. Jens Kjeldsen og Jan Grue (Ødåkra: Retorikförlaget, 2011), 88-105. Carolyn Miller, ”Opportunity, Opportunism, and Progress: Kairos in the Rhetoric of Technology”, Argumentation 8 (1994), 81–96.

[33] Teun van Dijk, ”Introduction: Discourse analysis as a new cross-discipline”, i Handbook of Discourse Analysis. Volume 1, red. Teun van Dijk, (London: Academic Press, 1985), 1-10. Billig, ”Political Rhetoric”, 222-252.

[34] Stephen Toulmin, The Uses of Argument (Cambridge: Cambridge UP, 2003).

[35] Tonje Raddum og Aslaug Veum. ”Avistekstens mange stemmer”, Norsk Medietidsskrift 2 (2006), 135-153.

[36] Jan Svennevig, Sonia Arisland og Anna Rognmo. ”’Jeg bare spør…’

Pågående intervjustil i partilederutspørringer”, Rhetorica Scandinavica, dette nr. (2014).

[37] Berge, ”Rhetoric and the study of texts, text norms and text cultures”. 88-105. Sine Hallkjelsvik Bjordal, Om retorikeren – En drøfting av retorikken som ”en empirisk og normativ videnskab om produktion og reception af ytringer, betragtet i deres helhed (MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2012).

[38] Arne Johan Vetlesen, Dydsetikk. Oslo: Humanist forlag, 1998.

[39] Berge, ”Ytringsfrihet og ytringsanstendighet. Om ytringsfrihetens retoriske vilkår”.

[40] Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar (Oslo: Spartacus, 2012). Bjørn Stærk,Ytringsfrihet (Oslo: Humanist forlag, 2013).

[41] Andersen, I retorikkens hage.

[42] Lloyd Bitzer, ”Den retoriske situation”, Rhetorica Scandinavica, 3 (1997), 9-17.

[43] Charlotte Jørgensen , Christian Kock og Lone Rørbech. Retorik der flytter stemmer (Åstorp: Retorikforlaget, 2006).

[44] Ragnvald Kalleberg, ”Scholarly texts’ influence on the 2004 revision of the Norwegian Constitution’s Article 100”, i Writing Democracy. On the Norwegian Constitution 1814-2014, red. Karen Gammelgaard og Eirik Holmøyvik (New York: Berghahn, 2014).

[45] NOU, Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. Nr. 19 (Oslo, 2003).

[46] Jürgen Habermas, Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall (Oslo: Gyldendal, 1971).

[47] Kjell Lars Berge,  ”Den offentlige meningens genrer” i Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, red. T. Berg-Eriksen og E.B. Johnsen, (Oslo: Universitetsforlaget, 1998), 136-156.

[48] Mona Ringvej, Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll (Oslo; Humanist forlag, 2011).

[49] Kjell Lars  Berge og Trygve Riiser Gundersen, ”’Det pressemessige’ før pressen, Et marked tar form”, i Norsk presses historie. En samfunnsmakt blir til 1660-1880, red. Martin Eide og Hans Fredrik Dahl (Oslo: Universitetsforlaget, 2010),15-41.

[50] Garth Jowett og Victoria O’Donell. Propaganda & Persuasion (London: Sage, 2011).

[51] Bang, Under hammermerket. Hvordan utvikler norsk arbeiderbevegelse en retorisk instruksjonslitteratur på 1930-tallet?

[52] Josephson, Arbetarna tar ordet : språk och kommunikation i tidig arbetarrörelse.

[53] Ibid.

[54] Martin Eide, red. Norsk presses historie 1 – En samfunnsmakt blir til 1660-1880 (Oslo: Universitetsforlaget, 2010).

[55] Rune Ottosen , red: Norsk presses historie 2 – Parti, presse og publikum 1880-1945 (Oslo: Universitetsforlaget, 2010).

[56] Per Ledin, Arbetarnes är denna tidning Textförändringar i den tidiga socialdemokratiska pressen (Stockholm: Acta Universitatis Stockholmiensis, 1995).

[57] Christian Kock, ”Magtkamp eller statskunst: politisk kommunikation på mediernes præmisser”, i red. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad. Maktens tekster (Oslo: Gyldendal, 2003), 158-181.

[58] Pia Martine Wold, ”Vaktbikkjer i flokk”, Sakprosa. 5, 1 (2013), 1-36.

[59] Vatnøy, VELG! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp.

[60] NOU. Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. 57.

[61] Habermas, Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall.

[62] Jill Merethe Loga, ”Godhetsdiskursen”, i red. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad. Maktens tekster (Oslo: Gyldendal, 2003), 62-81.

[63] Kjell Lars Berge, ”HKH Kronprins Haakons tale til Mette-Marit: om muntlig retorikk”, i Sakprosa i skolen, red. K. Kalleberg og A. Kleiveland (Bergen: Fagbokforlaget, 2010b), 91-99.

[64] Møller, Diskursiv konstruksjon av framtid. Scenarier i offentlige utredninger som retorisk praksis.

[65] Eivind Løvdal, Profesjonskamp i helsevesenet som tekst (MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2009).

[66] Jan Øverlie. – Takk for din tålmodighet En studie av kriseretorikk i Norges Statsbaner (NSB) (MA-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, 2011).

[67] Ewen, PR!: A Social History of Spin.

[68] Femø Nielsen, red. Spin, selvfremstilling og samfund. Public relations som reflekterende praksis.

[69] Minerva. Påvirkning. Nr.1 (Oslo, 2012).

[70] Anne Krogstad, ”Kunsten å gjøre ingenting, men være alt. Nordiske statsministeres profilbilder på Facebook”, Rhetorica Scandinavica, dette nr. (2014)

[71] John Dryzek. Deliberative Democracy and Beyond (Oxford: Oxford UP, 2002). Jonas Svensson, Kommunikation, medborgarskap och deltagardemokrati (Lund: Studies in Media and Communication, 2008)-

[72] Vetlesen, Dydsetikk.

[73] Kjell Lars Berge og Janicke Heldal Stray, red. Demokratisk medborgerskap i skolen (Bergen: Fagbokforlaget, 2012).